Men angsten tar ikke ferie …

Her en natt lå jeg i senga mi og angra på avtalen jeg hadde gjort med en venninne om å gå på stranda. Jeg burde nok ha lagt meg litt tidligere, for tankene har en tendens til å mørkne i takt med at sollyset forsvinner. Jeg burde ha lært det til nå. Men man skal leve litt óg, det har jeg også lært. Så klokka var over ett, og jeg lå der med hjertebank, svette og tanker som raste ukontrollert inn. Angsten var på besøk.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fra en annen dag ved sjøen, her på min onkels brygge, hvor krabber og reker fikk sett litt mer av verden. 

Angsten: Så du skal på stranda i morgen, du? Med ansvaret for ungene helt alene … Du er ikke akkurat så god til å svømme … Hva om det er i morgen en av dem skal drukne? Hva om det er i morgen du skal finne et av barna dine liggende livløst og duppe i vannet med ansiktet ned? Blek, med munnen åpen … 

Angsten er en veldig direkte type, pynter aldri på ting, og serverer grufulle, svært levende bilder med en sadistisk glede. 

Jeg: Det er veldig lite sannsynlig at en av dem kommer til å drukne. Jeg passer på dem hele tida, og venninna mi er jo også der. Lillebror skal ha på vest, da trenger jeg ikke å se på ham hvert eneste sekund, så jeg kan fokusere på Storebror mesteparten av tiden. 

Angsten: Mesteparten av tiden, du. Er det nok? Og hva om det skjer noe uforutsett? Hva om du glemmer vesten, også vil Lillebror selvfølgelig bade likevel, også følger du med på ham, også glemmer du et øyeblikk å følge med på Storebror, og neste gang du ser mot der du sist så ham … Borte! Du kommer til å lete desperat, og når du finner ham er det for seint. 

Jeg: Men jeg kommer ikke til å glemme vesten! Den ligger faktisk allerede i bilen, når jeg tenker meg om. Og hadde jeg glemt den, så hadde jeg likevel klart å passe på to barn. Altså, noen har fem barn! Jeg har to, det burde gå greit.

Angsten: Jaja, gjør som du vil. bare husk at hvis du tar dem med på stranda, er det din skyld hvis det skjer noe. Når det skjer noe, mener jeg. 

Jeg: Det kommer ikke til å skje noe! Jeg bruker halvparten av min våkne tid på å mentalt forberede meg på alle eventualiteter. Jeg klarer å passe på ungene mine. Dessuten kan man ikke sitte hjemme og la alle muligheter til å ha det gøy fly forbi. 

Det er da angsten trekker trumfkortet. 

Angsten: Men hva om det ikke spiller noen rolle hvor godt forberedt du er, eller hvor godt du passer på? Hva om det sitter en fyr et eller annet sted og huker av på et skjema og ser til at alt går etter planen, en plan han har lagt opp lenge før du ble født? Hva om han allerede har bestemt at det skal skje en ulykke med et av dine barn i morgen? Hva om du tråkker uvitende rett inn i planen hans ved å gå på stranda? 

Angsten er en utrolig kjip fyr. Han vet hvilke knapper han skal trykke på, han ser potensielle problemer i alt som skal skje, og i tillegg prøver han å gi meg skyldfølelse for å prøve å leve et helt vanlig liv. Hadde han ikke vært så ekstremt påtrengende hadde jeg aldri gidda å snakke med ham i det hele tatt. Men han er så frekk, han går rett inn uten å banke, og ler når jeg ber ham gå. Hva gjør man med sånne gjester? Jeg bestemmer meg for å ignorere ham. Greit, sitt der og lir av deg en masse dritt, du. Jeg finner på noe annet. 

Jeg tar opp boka jeg har på nattbordet og leser til jeg begynner å duppe av mellom annenhver setning. Det går fortere enn normalt, fordi jeg for tiden er i gang med å lese meg gjennom de gamle engelske klassikerne. Angsten sitter i hjørnet ved nattbordet og skuler på meg med furteleppe og armene i kors, mens jeg sovner midt i setningen: «One observation may, I think, be fairly drawn from the whole of the story − that all Willoughby’s difficulties have arisen from the first offense against virtue, in his behaviour to Eliza Williams.» Zzzzzzzzz … 

Neste morgen er sola tilbake igjen. Både utenfor vinduet og inne i hodet mitt. Vi pakker badetøyet, og bøtta og håven får også være med.

Når vi først er der, rister jeg litt på hodet over tankene som stjal søvnen min. For nå er jeg her. Nå har jeg kontroll. Jeg har festa vesten til Lillebror skikkelig. Jeg har blikket på Storebror som svømmer, med en liten pause av og til for å se om Lillebror, som vasser rundt innerst på stranda med håv, har fått noe nytt i bøtta si. Jeg er her. Jeg passer på. Akkurat nå har jeg kontroll. 

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#angst #psykiskhelse #kontroll #psyke #sommer2018 #sommer #bading #strand #hjemmesommer #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required
 
 

4 kommentarer

Siste innlegg