Furteguri på bakerste rad

Onsdag kveld hadde vi avslutning for 10. klasse på skolen der jeg jobber. Jeg har grudd meg til dette i minst et år.

Jeg haaater avslutninger! Alle slags avslutninger. Hvorfor må ting absolutt avsluttes?

På den avslutningen det skal handle om nå satt jeg på bakerste rad i skolens aula. Jeg gjør ofte det, for da blir det færre vitner til det uunngåelige.

På bakerste rad satt jeg og så på den flotte gjengen som sto på scenen. Pynta og fine. Disse menneskene jeg har vært sammen med time etter time, dag etter dag i tre år, helt siden de kom hit som noen nervøse, spente småtroll. En usedvanlig trivelig klasse med mange fine personligheter.

Man tuller med dem, kjefter på dem, ler med dem, trøster dem, presser dem, lytter til dem, diskuterer med dem, roser dem og noen ganger må man avhøre enkelte av dem litt også.

Det er, i alle fall for meg, helt umulig å ikke bli glad i dem.

Og så sto de her da, og det var siste gangen jeg skulle få se akkurat denne gjengen samlet. Kanskje siste gang jeg så noen av dem, sånn i det hele tatt. Så da vitnemålene ble delt ut, begynte de første tårene å dryppe. Dryppe, ja.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er ikke særlig forfengelig, men grinebilde av meg legger jeg ikke frivillig ut, faktisk. Det skal dere være glade for. Vi nøyer oss med dette gamle misfornøyd-bildet.

Damene på begge sider av meg satt og dabbet fingertuppene forsiktig i øyekrokene og tørket bort noen søte små tårer som lurte seg over kanten, mens jeg selv satt og dro hele håndflatene ned over kinnene for å fange opp elven av tårer. Jeg dro hendene over kinnene, tørka dem på buksa, dro dem over kinnene igjen, tørka på buksa …

Her kommer vi til kjernen av problemet: Jeg mangler evnen til å grine litt. Det er bare av, eller på. Ingenting, eller alt.

Mens de andre etter seremonien sto i gangen og sa hyggelige ting til elevene, sto jeg taus med rødsprengte øyne som rant over for hver nye klem jeg fikk. Jeg skulle så gjerne stått der med et lite snev av verdighet og et vennlig smil og sagt ting som; takk for tre fine år, du er en fin fyr, det har vært så hyggelig å være i klassen deres, du sang helt nydelig i dag, lykke til på videregående, fortsett å vær deg selv, og så videre … Men når krana er skrudd på får jeg ikke frem et eneste ord. Så elevenes siste minne om meg ble et ansikt vrengt i en tragisk grimase, som muligens skremte dem litt.

Ja, jeg hater avslutninger, faktisk.

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#avslutning #sistegang #grining #furteguri #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg