Hyttelivets farer og fornøyelser

Det snør og det snør og det snør nesten ned − og hva gjør man da? Drar til et sted hvor det snør enda mer, så klart! Nærmere bestemt ei hytte i Brokke, hvor vi var blitt invitert med av min søster og mannen i første del av vinterferien. Det var et par ting som bekymret meg litt før denne turen. Litt er en underdrivelse − jeg var så nervøs at jeg knapt sov natten før vi skulle dra. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillebror ble litt søvnig etter scooterturen hjem igjen. 

Min første bekymring dreide seg om at vi skulle kjøre snøscooter opp til hytta. 10 personer med tilbehør skulle lastes på en scooter med to hengere, og så skulle vi kjøre 5 kilometer i stupmørke. Det finnes ingen veier, det snør og det snør … Enkelte steder var traséen så humpete at den minnet om en kulekjøringsløype, og Lillebror syntes ristingen var søvndyssende. Selv var jeg alt annet enn søvnig der jeg satt og niholdt den stadig slappere kroppen hans med en stadig mer verkende venstrearm, mens jeg holdt meg selv på plass med høyrearmen. Vi hoppa og spratt, og hjelmene til Lillebror og kusinen hans som satt rett foran klinka mot hverandre hele tiden. 

Plutselig stoppet svogeren min scooteren. Klokka var blitt over ti om kvelden, og det eneste jeg så var svart mørke rundt oss og hvit snø under oss. Han pekte opp i heia og ba en av dem som hadde lykt om å lyse opp dit så vi kunne se. Da lykta sveipet over kunne jeg se en stripe av noe mørkere i alt det hvite, et par hundre meter fra oss, på toppen av en bratt bakke. Det var hytta. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det så omtrent sånn ut, minus lyset, og på mye lengre avstand. 

Hengerne måtte hektes av, og så ble vi kjørt to og to opp bakken. Det er noe av det skumleste jeg har gjort i mitt liv. Gassen i bånn opp en bratt bakke, oppå et par meter dyp snø, delvis hardpakket, delvis løs − et veldig uforutsigbart underlag. Men opp kom vi, og inn i hytta som holdt 7 grader. Det er visstnok ikke så verst, min søsters svigerfar hadde latt parafinovnen stå på siden forrige gang han var der, ellers ville det vært minusgrader. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den første timen var det ikke annet å gjøre enn å vente, for alt av mat og sengetøy lå igjen i den ene scooterhengeren som fortsatt stod nede ved traséen. Mennene gjorde en veldig god innsats for å få brakt alt sammen opp, men etter å ha kjørt seg fast flere ganger, kantet et par ganger og revnet en jakke måtte de gi opp hengeren, og begynte i stedet å kjøre opp én etter én bag. Sånn rundt midnatt var ting på plass så vi kunne legge ungene. Da var temperaturen i stua steget til 13 grader. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var tid for neste punkt på angstlista. Går det an å fryse ihjel mens man sover, uten at man først våkner av at man er kald? Jeg var en smule bekymret for Storebror, som skulle sove sammen med fetteren sin borterst i gangen, lengst vekk fra både vedovn og parafinovn. Da vi gikk og la oss var det 16 grader i stua, men langt kaldere inne hos guttene. Det endte med at Storebror lå med to lag ulltøy på en skinnfell oppå madrassen, inni en sovepose, med to ullpledd og en dyne oppå. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjøkkenvinduet hadde “utsikt” mot baksiden av hytta. Da klokka var rundt to fikk vi voksne også lagt oss, og jeg ble liggende våken en god stund og fundere over alt som kunne gå galt. Med all den snøen på taket var det vel en viss mulighet for at hytta ville rase sammen? Og dersom det skjedde, ville køyesengen som lå på tvers over fotenden av senga vår falle ned og brekke beina våre, eller var det mer sannsynlig at bjelken som gikk i samme retning som vi lå ville knekke på midten og … tanken på hva som ville skje da er for makaber til å gjengi her. Og kunne vi kanskje sovne stille inn på grunn av gasslekkasje fra kjøleskapet? 

Gleden var stor da jeg våknet neste morgen og oppdaget at alle var i live. Nå kunne hytteturen begynne for alvor, med matlaging på parafinkomfyr, håndvask med våtservietter, snurredass og yatzyspill i stearinlysopplyst rom. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Min storesøster graver frem verandaen. 

Ungene koste seg i snøen i timevis, og vi voksne fikk også lekt litt. Etter mye snøscooterkjøring opp bakken ble det hardpakket nok til å prøve snowboardet. Noen hang etter scooteren på snowboard, ski og akebrett. Ikke jeg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg var veldig redd for at ungene skulle forsvinne under to meter snø, så de fikk streng beskjed om å holde seg der det var kjørt opp og akt ned. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

8-åringen og 9-åringen koste seg med å grave store snøhuler. 

Vi hadde oss en skikkelig langrennstur en av dagene − det var fine løyper, helt fri for gul snø. En stund var jeg litt redd for at vi skulle bli en overskrift i en avis; “Familie savnet i fjellet”, for når vi hadde gått såpass lenge at de fleste synes det var nok, kom vi fortsatt lenger og lenger bort fra hytta. Hver gang vi kom til en ny fjelltopp eller rundt en ny sving, fikk vi se at løypa videre gikk enda lenger i feil retning. Det var ikke spesielt aktuelt å gå utenfor løypa − nevnte jeg at det var 2 meter snø med varierende fasthet? Men til slutt kom vi til et kryss der vi kunne komme oss inn på snøscootertraséen igjen − så vi kom tilbake til hytta i god behold. Jeg var sikkert den eneste som noen gang var i tvil. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Samboer og svoger gjør klart til pølsegrilling etter en lang og strabasiøs skitur. 

Jeg har et par tips til uerfarne fjellfolk som skal på hyttetur: 

Klipp neglene. Det er litt lettere å holde hender rene med våtservietter hvis ikke man har en halv cm lange klør. Man kan også ta med inn en snøball innimellom, for å få følelsen av å skrubbe hendene i litt vann. 

Ta med hodelykt, det er mye lettere å finne yatzyterningen som forsvant under sofaen hvis man har litt ekstra lys lett tilgjengelig. Men slå av hodelykta når du skal på utedoen. Enkelte syn egner seg best i dunkel belysning. 

Ta med nok pappservise. Da vi begynte å gå tom for pappbeger, hadde jeg samme beger i ett døgn, og det brukte jeg til cola, appelsinjuice, kaffe med melk, vann til å skylle mens jeg pusset tennene, og så til eplejuice og kaffe igjen dagen etter. Æsj. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Utsikt fra hytteverandaen. 

Hytteangsten min forsvant gradvis mens vi var der, og da vi dro hjem aksepterte jeg stilltiende (med hjertet i halsen) Storebrors ønske om å få henge etter scooteren på rattkjelke siste halvpart av traséen. Med hjelm, selvfølgelig. 

Her er hele gjengen klare for å dra hjem. Scooteren med last på vei ned bakken.  

Da vi kom hjem igjen følte jeg først og fremst en ny glede over å ha tilgang på rennende vann. Det er et fantastisk gode vi har, som slett ikke er noen selvfølge for alle. The end. Nei, forresten, en historie om en hyttetur fortjener en skikkelig avslutning: 

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂   

#hytteliv #hyttetur #vinterferie #skitur #snøscooter #snowboard #langrenn #brokke #snø #vinter #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg