Gjenopplivning og epletrejakt

I dag har jeg rett og slett gjort litt hagearbeid.

Jeg ville ikke bry noen med å spørre om de kunne vanne mens vi var på ferie, så jeg bare satsa på at det vekslende været ville gjøre susen. Men mens vi blåste og regna bort på Vestlandet, tørka plantene mine ut her hjemme. Noen få planter ble vurdert verdige et forsøk på gjenopplivning, mens de aller fleste ble erklært døde på stedet.

Jeg fikk hjelp av Lillebror og en nabojente til å røske alt dødt opp fra pottene og samle jorda i en trillebår. De hamra iherdig jorda løs og fin, den ene ved hjelp av ei slegge og den andre med en hammer. Etterpå planta vi litt nytt, og planta om planter jeg hadde fått av søstra mi. Hun har tatt heeelt av på plantefronten i år, og hadde en del som måtte omplasseres. Jeg fikk paprikaplanter, tomatplanter, sitronmelisse og noe vi tror tilhører agurkfamilien.

Etter at alt som kunne plantes noe i var plantet noe i, dro jeg på meg støvlene og gjøv løs på neste oppgave; å finne igjen epletreet mitt. Jeg er veldig glad i epletreet mitt, det har jeg planta fra et eple jeg spiste for noen år siden, og nå er det blitt ca en meter høyt. Men bregnene som vokste rundt det var også blitt en meter høye, og de er litt mer prangende. Glemte å ta før-bilde, beklager det.

Bregner borte.

Og vips; der var epletreet tilbake, gitt!

Og inntil stammen hadde det vokst frem noen fine, små markjordbær. Storebror fikk dem.

Snipp, snapp, snute, så var dette hageeventyret ute.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her.

#hagearbeid #planter #grønnefingre #planting #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

11 litt uvanlige ting som skjedde i ferien

Et utvalg bemerkelsesverdige ting som har skjedd på ferieturen, i nesten tilfeldig rekkefølge:

  • På en brygge i Bergen, ikke Bryggen, bare en vanlig brygge som også var en gangvei, lå det en død fisk, som egentlig så helt fersk ut. Makes you wonder.

  • På en restaurant i Stavanger spydde en gutt så det spruta helt bort til veska mi. Jeg smilte medfølende til ham et lite stakkarslig øyeblikk, og så fant vi oss et nytt bord i andre enden av restauranten.
  • Jeg har fotografert min yngste sønn med håv på toppen av Lyderhorn, 396 meter over havet.

  • Den eneste natten vi lå i telt ble det både styrtregn, hagl og tordenvær. I tillegg til en unevnelig mengde knott, ispedd et par mygg.
  • Jeg har sittet i en båt som kjørte under Prekestolen, uten å kunne se Prekestolen.

  • På en bar i Bergen spilte de en av mine favorittlåter av Silverchair, en låt jeg aldri har hørt på et offentlig sted før. Så spilte de Nirvana, og så masse Foo Fighters. Og etterpå så jeg Foo Fighters live på Koengen. Bra kveld.
  • På ferga i Lysefjorden bestilte jeg en kaffe latte og satte koppen i kaffemaskinen. Den fylte seg helt opp med melk, og på slutten kom det ut sånn omtrent en spiseskje med kaffe, maskinen bare spytta litt, liksom. Jeg sa til dama bak disken at jeg tror det er noe feil med kaffemaskinen, og så kom hun bort og stod sammen med meg og så på at enda en kopp ble fylt helt full av melk og at maskinen harka ut en kaffeskvett på toppen. Sånn var kaffe latte, sa hun, og hvis jeg ville ha litt mindre melk måtte jeg heller ha bestilt cappuccino. Jeg tok den varme melken min og gikk.
  • Jeg prøvde å holde følge med Lillebror gjennom lekeapparatene i Leo’s lekeland i Stavanger, og kom i god fart ned en helling og løp rett inn i en nettingvegg sånn at jeg tydelig kjente nettingmønsteret i ansiktet. Det var rett ved en sofagruppe som var full av ventende foreldre, så jeg stålsatte meg for blikkene deres da jeg fant den riktige veien ut. Men ingen fare, vi lever jo i 2019; alle var så oppslukte av telefonene sine at ikke én av dem hadde sett meg.
  • På en strand i Lysebotn sto et par sko. Så ganske nye ut, var av merket Superdry, og eieren var fraværende. Makes you wonder a little bit more.

  • Jeg har sett statsministeren mate torsk og krokodiller med stang på Akvariet i Bergen. Skulle gjerne lagt ved noen bilder av det også, men jeg tør ikke.
  • Utenfor dametoalettene på en campingplass stod jeg og sminket meg foran et speil ved vaskene. En dame i 50-årene stod ved siden av meg foran et annet speil og gredde håret. Plutselig røsket hun både buksa og trusa si ned på knærne i ett drag, og begynte å vaske seg nedentil. Jeg ble stående litt i villrede med blikket stivt mot speilet og tok derfor på veldig mye maskara.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her.

#ferie #vestland #bergen #stavanger #lysebotn #rareting #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Siste dag i barnehagen

Så var det overstått. Jeg begynte å grue meg allerede i august i fjor. Før jeg fikk barn selv forstod jeg ingenting av sånne overgangssorger. Jeg har jobba i barnehage, og syntes det var naturlig at vi ansatte var triste på avslutningsfesten, fordi vi var blitt så glade i disse barna og sannsynligvis ikke kom til å treffe dem noe mer. Men foreldrene? Hva var det de grein for? De kunne jo ta med seg ungen hjem og fortsette livene sine.

Det begynte så smått å gå opp for meg for fire år siden da Storebror hadde sin siste dag i barnehagen, og jeg gikk derfra med en stor klump i halsen. Tenk at den lille gutten min var blitt så stor! Men det var likevel overkommelig, fordi Lillebror skulle fortsette, så barnehagen ville fortsatt være en del av hverdagen vår.

Men nå – nå forstår jeg fullt ut hvorfor foreldre tørker tårer på sin siste barnehageavslutning.

En epoke i livet er over. Den dagen minstemann går ut av barnehagen, er småbarnstiden ubønnhørlig kommet til veis ende. Den er et ferdigskrevet kapittel, og den kommer ikke tilbake. Jeg skal ikke påstå at jeg har elsket hvert minutt, men jeg kan med hånden på hjertet si at tiden med små barn har vært den mest givende perioden av livet mitt så langt.

I tillegg er det, i alle fall for min del, en sorg over det barnet forlater. I barnehagen har han hatt friheten til å gjøre ting i sitt tempo, dyrke sine interesser og surre rundt og bare være, uten krav til prestasjoner. Og sist, men på ingen måte minst; bruddet med menneskene som har betydd så mye for ham. Hver eneste ukedag i fem år har de vært sammen. De voksne har gått fra å være fremmede til å bli noen av barnets nærmeste. De har lekt, lært, snakket, ledd og grått. Og i det barnet går ut porten for siste gang opphører dette forholdet på et øyeblikk. Jeg synes det er brutalt, jeg.

Det ble selvfølgelig en del tårer på avslutningen i går. Jeg klarte å holde dem inne frem til avskjedsseremonien, men da kom de, gitt. Stolt smil, rose i hånden, perm med minner. Nå skal han videre til nye eventyr – fine, lille gutten min. Jeg håper skolen ser flammen hans og lar den få nok luft.

I dag, på Lillebrors aller siste dag i barnehagen, var det heldigvis pappaen hans som skulle hente. Å pakke ned alle klær og ting fra hylla hans, ta med seg navneskilt og bilde og gå ut døra for siste gang, det hadde blitt for mye for meg.

Så avskjeden med barnehagen tar jeg heller her, litt sånn enkelt og dramatisk på en gang;

Tusen takk for alt.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her.

#sistedagibarnehagen #barnehage #barn #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

To år med grått hår … var nok for denne gang.

Jeg hadde mest lyst til å la dette gå forbi i stillhet, men mine mest trofaste lesere har fulgt meg gjennom hele prosjekt grått hår, og enkelte har til og med latt seg inspirere til å la sine egne grå lokker gro. Så for dere kommer denne oppdateringen, om hvordan det gikk til slutt. For prosjektet er herved avsluttet, i alle fall for denne gang.

Foto: Kristin Maria Huseby 

Da disse bildene ble tatt, for noen dager siden, var det to år og tre måneder siden jeg hadde farget håret sist. Jeg ser at jeg skrev i det siste innlegget at jeg skulle la det gro ut til alt var grått, men jeg har vært temmelig lei ganske lenge, så jeg sa meg fornøyd med at jeg hadde fått grått hår forbi skuldrene, sånn at jeg kunne se hvordan jeg så ut med helt grått hår.

Likevel, da frisørtimen var bestilt fikk jeg litt nerver, og jeg våkna flere ganger natta før jeg skulle farge det, med et lite snev av panikkfølelse. Dessuten hadde jeg akkurat begynt å gå med håret i sideskill, og jeg delte det der det var mest hvitt, noe som egentlig ble litt stilig.

(Her er de gamle innleggene om grått hår; det første da jeg bestemte meg for å prøve, og det andre da jeg hadde hatt grått hår i ett år.)

Dette er tatt hos frisøren rett før jeg satte meg i stolen.

Og dette rett etterpå. Her har frisøren brukt rettetang, et redskap som ikke finnes i mitt hjem.

Så sånn ble det. Skvatt litt hver gang jeg gikk forbi et speil den første dagen, men ble fort vant til det – jeg har jo tross alt hatt denne sveisen i mange år tidligere, så for meg er det ikke sånn nytt-nytt, liksom.

Dette var muligens det siste innlegget om hår fra meg, noensinne. Og det er jeg overhodet ikke lei meg for.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? 🙂

#hår #gråtthår #hvitthår #frisør #ilandsproblem #toårmedgråtthår #prosjektgråtthår #nettavisen #muligensirrelevant #side2

Follow my blog with Bloglovin

Fra furting til mestring

Stemmer det, jeg har en blogg, jeg.

Det hender at jeg kommer på det, men det er ofte sånn at jo mer som skjer i livet, jo vanskeligere er det å skrive. Joda, jeg skriver. Jeg skriver på boka mi, og jeg skriver ned en masse rare tanker for å rydde i et kaotisk hode. Men blogginnlegg blir tekstene sjeldent til, først og fremst fordi jeg ikke lenger føler meg så komfortabel med å dele alt mulig. Kanskje er det en periode, kanskje har jeg forandra meg – hvem vet?

Men en ting vil jeg dele. Jeg har funnet en ny energikilde! Ikke helt bokstavelig talt, kanskje – men for meg er det en åpenbaring. Kampen jeg står i for å få hjelp til sønnen min har lenge tappet meg for energi, i tillegg til andre ting i livet som har vært vanskelig lenge. Og når noe tappes uten at det fylles på nytt i den andre enden blir det til slutt tomt.

Jeg er for tiden på en berg- og dalbane av følelser. Jeg kan våkne med en mørk sky over hodet og tenke at livet mitt er i ferd med å falle fra hverandre, og avslutte den samme dagen med en følelse av energi som jeg ikke kan huske å ha hatt på mange år. Og i de fleste tilfellene er årsaken til oppturen – no pun intended – klatring.

I to innlegg tidligere har jeg nevnt klatring, begge gangene med en langt mer lunken tilnærming til sporten. Først for et år siden da jeg var med broren min i klatrehallen «hans» i Stockholm, og så i desember da jeg fortalte at jeg hadde fått klatresko til jul.

Allerede i romjula var jeg med til den lokale klatrehallen for første gang. Jeg syntes ikke det var spesielt gøy. Fikk fort bekreftet hvor svak jeg var i armene, og hang litt småfurten rundt og kastet misunnelige blikk på de som hadde trent der lenge og klatret som Spiderman. Dette skulle i alle fall ikke jeg begynne med.

Men Lillebror og Storebror syntes det var gøy, og siden nesten hele familien min hadde begynt på klatring var det jo rene slektstreffet der, så jeg lot meg presse til å bli med én gang til. Da fikk jeg til litt mer. Og de erfarne klatrerne var overraskende vennlig innstilt overfor nykommerne, så det var hyggelig å være der. Greit, jeg ble med én gang til, da. Denne gangen klatret jeg til topps på en av rutene jeg hadde strevd med gangen før. Wow! Kunne det virkelig være sånn at den tynne, svake kroppen min faktisk kan duge til en sport?

Da var det gjort, gitt. Først klatring én gang i uka, så to ganger i uka, og så, for en måned siden fikk jeg prøve uteklatring for første gang. Jeg har alltid tenkt at jeg har høydeskrekk, men den har tydeligvis svunnet hen til et svært levelig nivå. Det var helt fantastisk gøy! Akkurat den dagen hadde jeg stura litt og tenkt at livet mitt er et eneste rot, jeg tenkte det fortsatt da jeg tok på meg klatreskoa og selen, faktisk.

Noen minutter senere sto jeg et ukjent antall meter over bakken med et humør som matchet høyden. Jeg hadde klart å komme til topps på den første ruta jeg prøvde meg på! Den dagen kjørte jeg hjem med et blødende kutt i venstre kne, armer som verket og det bredeste smilet ansiktet mitt er i stand til å levere. Mestringsfølelse er den beste rusen som finnes, tror jeg.

Uteklatrekit: sele, kalk og sko.

Ingen tvil om at mye har forandra seg siden jeg stod i klatrehallen i Stockholm i mai i fjor og var irritert over at jeg måtte låne klatresko som stinka fotsvette. Når jeg ser på bildene nå ser jeg bare en veldig innbydende lekeplass, som jeg håper jeg får mulighet til å ta en tur til igjen snart. And until then – håper jeg å få prøve alle uteklatrestedene i noen mils radius.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her.

#klatring #uteklatring #klatrehall #trening #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Å følge drømmene sine – hva betyr det, egentlig?

Jeg har alltid vært en drømmer. Har gått fra den ene store planen til den andre, lagt ned litt arbeid her og litt arbeid der, og prøvd meg på mange forskjellige ting. Jeg vil ikke si at noe har vært forgjeves, alle erfaringer er verdifulle på sin måte, men en ting er likevel sant; jeg er ikke helt der jeg ønsker å være.

Det betyr absolutt ikke at jeg misliker den jobben jeg har, men jeg ønsker sterkt å ha skriving som en større del av inntekten min, fordi det er det jeg virkelig elsker å gjøre. I tillegg ønsker jeg meg økonomisk frihet til å se mer av verden.

Follow your dreams. Det oppfordres man til fra alle kanter, men hva betyr det egentlig?

Jeg har lest mange forskjellige bøker som skulle hjelpe meg til å følge drømmene mine, alt fra «How to sell anything to anybody» da jeg drev nettbutikk, til et sveip innom «The Secret» da vi skulle bli rockestjerner, og nå for tiden er det «How fiction works» og andre håndbøker i skrivekunst. Jeg lærer noe fra alle, men boka som virkelig gav meg et spark bak var; «Being Boss».

De to forfatterne, Kathleen Shannon og Emily Thompson, har et felles motto; «Do the work.» Så enkelt. Boken forteller om hvordan man kan sette seg mål og delmål, og konkrete planer for å nå dem. Hva slags tidstyver man bør luke ut, og hvordan man lager sine egne regler. Og hele tiden går forfatterne tilbake til påminnelsen om at for å komme dit du vil, så må du jobbe.

Do the work. Det snakket til meg på en helt annen måte enn de svevende visdomsordene om at «tro at du kan og du er halvveis til målet» og ting i den gata der. Det er kanskje inspirerende, men det er også pisspreik. Jeg kan sitte foran pcen min hele dagen og tro på meg selv til jeg blir blå, mens jeg scroller Facebookfeeden min, sjekker værmeldinga for femte gang og titter innom Aftenposten eller VG for å se om de har lagt ut noen ferske nyheter siden sist jeg sjekka, uten at jeg kommer en millimeter nærmere målet mitt.

Jeg ble også veldig inspirert av en tegneseriestripe jeg så rundt nyttår. En rar, liten fyr spør en annen rar, liten fyr hvorfor han er så optimistisk fremfor det nye året. Alt virker så kaotisk, hva er det han tror at 2019 vil bringe, liksom? «Jeg tror det vil bringe blomster», svarer den andre figuren, travelt opptatt med å grave i jorda. «Jaså, hvorfor det?» spør den første. «Fordi jeg planter blomster», svarer den andre.

Dette året har jeg tatt noen skritt i riktig retning, selv om jeg foreløpig ikke har tjent en eneste krone på skriving, ettersom dagene mine har vært fylt av helt andre gjøremål. Men jeg har klart, selv i denne situasjonen, å skvise inn noen timer her og noen timer der til å skrive videre på boka mi. Det er jeg skikkelig fornøyd med! Jeg har lagt opp en konkret plan for når førsteutkastet skal være ferdig, og hvor mange ord jeg må skrive hver måned for å nå det målet. Og jeg har holdt den!

Og for meg er det å følge drømmen. Eller, én av drømmene, i mitt tilfelle. Man trenger ikke å si opp jobben og slippe alt man har i hendene. Å følge drømmen kan like gjerne være å pelle seg ut av sengen hver morgen, rette opp ryggen og fortsette å plante de små frøene som en dag skal bli til noe stort.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her ?

#drømmer #followyourdreams #følgdrømmen #skrivedrømmen #forfatterdrømmen #writing #beingboss #skriving #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Min nye bokhylle

Jeg lovet i forrige innlegg å skrive om noe hyggelig neste gang. Og noe som er veldig hyggelig, er at jeg har fått en bokhylle. Ikke en hvilken som helst bokhylle, jeg har fått en sånn bokhylle som man ser bilder av på internett og tenker at jeg skulle ønske jeg hadde en sånn bokhylle. Er den ikke fin?

Det er Kent som har tegna den og bygd den, etter instruksjon fra meg om at det skal se staselig ut, men litt rotete også. Hele hylla er i eik, med topplister som er skåret ut med et jern som en eldre snekker lagde da han skulle restaurere et gammelt herskapshus.

Alle som har besøkt oss fra midten av desember og frem til dags dato, har blitt dratt med opp i tredje etasje for å se på bokhylla mi, og jeg har fortalt dem om topplistene og den gamle snekkeren og i tillegg har de måttet høre på forklaring om hvilke kategori bøker som står på hvilken hylle. Akkurat det skal jeg spare leserne mine for, men la oss bare si det sånn; jeg driver nå et slags bibliotek. Sønnene mine vet at de kan gå og hente så mange bøker de bare vil, men det er mamma som skal sette dem tilbake. 

Hylla har plass til alle husets bøker, så det har frigjort plass på guttenes soverom og lekerom, ett ledd i den fortsatt pågående prosessen med å få et ryddig hjem. Hvis du har vært på besøk her de siste månedene og nå rister vantro på hodet så har jeg full forståelse for det, men jeg tar gjerne litt forståelse fra deg i bytte – vi driver og måker i snøstorm her. Det er virkelig ingen overdrivelse. Her om dagen hadde jeg feid rundt vedovnen, satt boksen med tenn-opp-briketter pent ved siden av haugen med vedkubber og lagt en sånn saueskinnfell på gulvet foran ovnen. Det så ryddig og koselig ut. Så gikk jeg ut av stua, inn på kontoret for å hente noe, og da jeg kom tilbake til stua, mindre enn ett minutt etterpå, så var boksen med tenn-opp-briketter velta, og saueskinnsfellen lå vridd et par meter bortenfor der jeg la den.

Men de som roter er veldig hyggelige folk, så dette er fortsatt et hyggelig blogginnlegg. Hyggelig er for øvrig et ord jeg kun bruker når jeg skriver.

Jeg skulle forresten også kjøpe en lekker lenestol som skulle stå på høyresiden av bokhylla, ved den lille, søte vedovnen vi har oppe. Men bokhyllebudsjettet sprakk så det sang, så stolen må vente litt.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂

#hyggelig #interior #bokhylle #diy #selvgjortervelgjort #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Et byråkratimareritt

 

Jeg kan vel ikke la hele januar fly forbi uten en eneste oppdatering her. I alle fall ikke siden det forrige innlegget handlet om jul – å stikke innom bloggen min føles vel som å komme til et hjem hvor julepynten fortsatt er fremme.

Bloggen har dessverre sunket langt nedover på prioriteringslista. Faktisk så langt ned at da jeg skulle finne den nå for å se hva jeg skrev om sist, så kunne jeg ikke huske den nye adressen (den ble ny da hele blogg.no ble flyttet over til wordpress) og måtte google bloggen min for å finne den.

Men når jeg ser på lesertallene for måneden som snart er forbi, så ser jeg at selv om jeg nesten har glemt bloggen, så er det faktisk noen av dere som ikke har glemt den. Hver eneste dag har flere vært innom, og kanskje har noen sett etter oppdateringer? Derfor tenkte jeg at det var på tide å gi lyd fra seg.

Jeg skrev i mitt nest siste innlegg at jeg på nyåret skulle komme med et par sure oppstøt om støtteordningene for foreldre med kronisk syke barn. Nå som nyåret er her har jeg egentlig ikke energi å avse til noe så lite konstruktivt som å klage, men jeg gjør det likevel. Det største hjertesukket mitt er:

Det er et byråkratimareritt.

Du har kanskje ikke hørt det ordet før? Jeg ser det for meg som to ord på hver sin hvite bakgrunn, som på Nytt på nytt, hvor man skal gjette hvilke to ord som skal settes sammen. Og når en av deltakerne har laget et nytt sammensatt ord må de forklare det, så det skal jeg gjøre nå.

Byråkratimareritt er når man ringer til NAV og den man snakker med sier «gjør det sånn» og så gjør man det sånn og så får man telefon noen uker senere fra en annen saksbehandler om at man ikke kan gjøre det sånn, men så ringer den første saksbehandleren tilbake og sier at jo, man skal gjøre det sånn. Deretter får man et brev om at det er fire måneders behandlingstid.

Byråkratimareritt er når man bruker en hel høst på å søke på erstatninger for tapt arbeidsinntekt man i utgangspunktet skulle hatt krav på, men man er en frilansjournalist som har brukt litt for mye tid på sykehus og litt for lite tid på å skrive, så man får ingenting.

Byråkratimareritt er når pasientreisesøknaden til Helfo blir avslått, fordi man har kjørt bil til sykehuset, og klagen også blir avslått og saken må avgjøres hos Fylkesmannen fordi Helfo mener at man i stedet for 20 minutter i bil heller skal sende et barn alene ut på halvannen times tur med to bussbytter. (Fylkesmannen omgjorde vedtaket, hurra!)

Byråkratimareritt er når man må skrive side opp og side ned om hvor belastende det er å ha et barn med kronisk sykdom, i håp om å få innvilget en stønad man burde fått automatisk. (Det er sykdommen som er en belastning, ikke barnet. Jeg elsker barnet.)

Byråkratimareritt er å måtte spare på kvitteringer for alle medisiner i ett år, nummerere dem, fotografere dem, laste dem opp og fylle ut alle kjøpsdatoer i et skjema, for så å vente 10 uker på å muligens få refundert deler av totalsummen.

Byråkratimareritt er når én instans ber om dokumentasjon, og man spør instansen som har den aktuelle dokumentasjonen på den pcen de sitter ved, og i stedet for å få den utlevert blir man bedt om å fylle ut et skjema og sende det inn slik at dokumentene kan komme i posten et par uker senere, så man kan sende dem videre dit de skal.

Og alt dette er bare for å få dekket utgifter.

I tillegg mener jeg at det i for stor grad er foreldrenes innsats som avgjør hvor mye hjelp et barn får. Kan hende det fungerer bra ved ukomplisert sykdom hvor behandlingsløpet er lagt på forhånd, men ved sammensatt sykdom som krever en tverrfaglig utredning, er det foreldrene som fungerer som koordinator og som i påvente av endelig diagnose og behandling må ta initiativ til midlertidige løsninger.

For meg er det skremmende å tenke på hvordan det kunne gått om ikke vi hadde hatt ressurser til å gjøre alle de tiltakene vi har satt inn på egenhånd. Det er også ubehagelig å tenke på hva som hadde skjedd om vi hadde fulgt enkelte råd vi har fått underveis. Selv om vi har og har hatt flere virkelig gode hjelpere i helsevesenet, er det vi selv som har kommet opp med de løsningene som gjør en god hverdag mulig.

Å ha et barn med sykdom eller spesielle behov krever selvfølgelig mer av foreldrene, og de fleste oppgavene utfører jeg med glede, fordi jeg gjør det for en fantastisk fin gutt, en av de aller viktigste personene i livet mitt. Men det er synd at så mye av tiden og kreftene man kunne brukt på å gi litt ekstra i hverdagen, brukes opp på byråkrati og koordinering.

Jeg vil understreke at vi møter massevis av bra folk i helsevesenet, og vi føler oss nesten litt hjemme på barneavdelingen på sykehuset nå. Det er ikke enkeltpersonene jeg er overgitt over, det er systemene.

Sånn, da fikk jeg sagt det.

Dette skal ikke bli en sånn furteblogg, altså. Jeg lover å skrive om noe hyggelig neste gang!

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her ?

#sykehusbarn #velferd #nav #helfo #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Julen 2018 oppsummert i bilder

Julen 2018 var det året …

– Vi hadde snø til jul!

– Ambisjonene for julebaksten var større enn gjennomføringsevnen.

 – Julestjernene ble utsatt for et vekselvis druknings- og uttørringsregime.

– Jeg ble den litt skeptiske eier av et par splitter nye klatresko. (På grunn av min imponerende innsats under Stockholmturen i mai?)

– Jeg lagde makroner for første gang.

– Juleduken lå (tradisjonen tro) på spisebordet fra 23. desember og ut hele romjula uansett hva den ble utsatt for.

– Jeg hadde verdens minste julekalender. (I tillegg til Thorntons sjokoladekalenderen, da.)

– Nellikappelsinen ble liggende helt til den begynte å avgi en ny og mindre julete duft.

– Nissen hadde med seg Foo Fighters-billetter.

– Vi ikke fikk tent det første adventslyset fordi jeg hadde glemt å kjøpe lys. 

– Jeg smakte Mulled Wine med appelsin oppi for første gang. 

– Jeg ikke rakk å vaske klærne som ble med hjem fra SFO og barnehage.

– Mikkejulebamsen fikk ny kjelke, fra julemarkedet på Norsk Folkemuseum.

Yes, I believe. I believe I’ve bought some really crappy candles.

– Jeg bestemte meg for å kjøpe en annen type stearinlys neste år.

– Vi hadde snø til jul! (Har jeg allerede sagt det, sier du?)

Et flunkende nytt år ligger foran oss – med muligheter og utfordringer. Jeg skal gjøre mitt beste for at det blir et bra år – og jeg ønsker det samme for deg og for de du er glad i. Godt nytt år!

– Renate –

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂

#2018 #nyttår #oppsummering #jul #julestemning #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Nå tennes tusen julelys

Jeg hadde tenkt at når jeg først kom tilbake her for å skrive et innlegg skulle det være noe skikkelig bra. Noe helt spesielt, liksom. Det er det ikke.

Men du leser videre? Takk for det.

Denne førjulstiden har vært litt vanskelig, men også veldig fin. Vi har bakt pepperkaker, og pynta dem, som du kan se på bildet. De som følger meg på Facebook har kanskje sett det fine juletreet vi sagde ned selv? Og vi har vært på Oslotur og sett Snøfall på Oslo Nye, og det snødde da vi gikk ut på gata etter en fantastisk forestilling. For øyeblikket er det til og med snø på værvarselet for julaften! Alt ligger til rette for en super julefeiring.

Det ligger et “men” i lufta, eller kanskje er det et “likevel”. Foreløpig lar jeg det ligge der, i lufta altså, for jeg har ikke lyst til å ødelegge julestemningen til de som stikker innom. (Men følg meg gjerne på nyåret om du orker et par sure oppstøt om støtteordningene rundt foreldre med kronisk syke barn.)

Men nå glemmer vi det der. Tilbake til julestemningen. Da vi henta juletre fikk jeg også med meg en hel haug med edelgrangreiner, som jeg har delt opp i små busker som skal stå i hver sin glassflaske til pynt. Foreløpig står de bare i denne bollen her, til vi får drukket nok julebrus fra glassflaske til å kunne plassere dem rundt, men det er ganske fint sånn her også? Og det lukter veldig godt.

I dagene fremover er det tradisjonene som styrer, sånn som det helst skal være på denne tida. Middager med forskjellige greiner av familien, julefilmer med guttene (Alene Hjemme, vi har sett 1, men må også få sett 2 + filmen der Ole, Dole og Doffen besøker Nordpolen, og på lille julaften er det Polarekspressen), og selvfølgelig pynting av juletreet. Når juletrebelysningen er tent – da er det jul! Ja, også småkakebaking, det er stas – pepperkaker, brune pinner og serinakaker er en selvfølge, men jeg vurderer også å prøve meg på makroner i år.

En annen fast tradisjon er å se Hjelp, det er juleferie, og i år huska jeg endelig på å kjøpe en flaske Mulled Wine fra vinhylla på Sainsbury’s, så da skal jeg smake et glass av den mens vi ser filmen. Jeg kjøper alltid med et par julemagasiner fra London, men leser dem først når jeg kommer hjem, og da ser jeg alle annonsene for kule ting det er for seint å kjøpe.

Hvis ikke julestemningen er helt på topp, har jeg anbefalinger for alle sansene: Skomakergata, julete Donald-filmer, Miracle on 34th Street (den sort-hvite versjonen), Nå tennes tusen julelys, O helga natt, Julekveldsvise, nellikspiker i appelsin, gløgg, nystekte pepperkaker, peisvarme, kalde kinn etter lek i snøen med barna eller en tur i (den helst snødekte) skogen. Og tenn gjerne tusen julelys, men husk å slokke dem før du legger deg …

Jeg ønsker deg en kjempefin jul!

  • – Renate –

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂

#jul #julestemning #baking #julebakst #julefilmer #julesanger #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin