Å følge drømmene sine – hva betyr det, egentlig?

Jeg har alltid vært en drømmer. Har gått fra den ene store planen til den andre, lagt ned litt arbeid her og litt arbeid der, og prøvd meg på mange forskjellige ting. Jeg vil ikke si at noe har vært forgjeves, alle erfaringer er verdifulle på sin måte, men en ting er likevel sant; jeg er ikke helt der jeg ønsker å være.

Det betyr absolutt ikke at jeg misliker den jobben jeg har, men jeg ønsker sterkt å ha skriving som en større del av inntekten min, fordi det er det jeg virkelig elsker å gjøre. I tillegg ønsker jeg meg økonomisk frihet til å se mer av verden.

Follow your dreams. Det oppfordres man til fra alle kanter, men hva betyr det egentlig?

Jeg har lest mange forskjellige bøker som skulle hjelpe meg til å følge drømmene mine, alt fra «How to sell anything to anybody» da jeg drev nettbutikk, til et sveip innom «The Secret» da vi skulle bli rockestjerner, og nå for tiden er det «How fiction works» og andre håndbøker i skrivekunst. Jeg lærer noe fra alle, men boka som virkelig gav meg et spark bak var; «Being Boss».

De to forfatterne, Kathleen Shannon og Emily Thompson, har et felles motto; «Do the work.» Så enkelt. Boken forteller om hvordan man kan sette seg mål og delmål, og konkrete planer for å nå dem. Hva slags tidstyver man bør luke ut, og hvordan man lager sine egne regler. Og hele tiden går forfatterne tilbake til påminnelsen om at for å komme dit du vil, så må du jobbe.

Do the work. Det snakket til meg på en helt annen måte enn de svevende visdomsordene om at «tro at du kan og du er halvveis til målet» og ting i den gata der. Det er kanskje inspirerende, men det er også pisspreik. Jeg kan sitte foran pcen min hele dagen og tro på meg selv til jeg blir blå, mens jeg scroller Facebookfeeden min, sjekker værmeldinga for femte gang og titter innom Aftenposten eller VG for å se om de har lagt ut noen ferske nyheter siden sist jeg sjekka, uten at jeg kommer en millimeter nærmere målet mitt.

Jeg ble også veldig inspirert av en tegneseriestripe jeg så rundt nyttår. En rar, liten fyr spør en annen rar, liten fyr hvorfor han er så optimistisk fremfor det nye året. Alt virker så kaotisk, hva er det han tror at 2019 vil bringe, liksom? «Jeg tror det vil bringe blomster», svarer den andre figuren, travelt opptatt med å grave i jorda. «Jaså, hvorfor det?» spør den første. «Fordi jeg planter blomster», svarer den andre.

Dette året har jeg tatt noen skritt i riktig retning, selv om jeg foreløpig ikke har tjent en eneste krone på skriving, ettersom dagene mine har vært fylt av helt andre gjøremål. Men jeg har klart, selv i denne situasjonen, å skvise inn noen timer her og noen timer der til å skrive videre på boka mi. Det er jeg skikkelig fornøyd med! Jeg har lagt opp en konkret plan for når førsteutkastet skal være ferdig, og hvor mange ord jeg må skrive hver måned for å nå det målet. Og jeg har holdt den!

Og for meg er det å følge drømmen. Eller, én av drømmene, i mitt tilfelle. Man trenger ikke å si opp jobben og slippe alt man har i hendene. Å følge drømmen kan like gjerne være å pelle seg ut av sengen hver morgen, rette opp ryggen og fortsette å plante de små frøene som en dag skal bli til noe stort.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her ?

#drømmer #followyourdreams #følgdrømmen #skrivedrømmen #forfatterdrømmen #writing #beingboss #skriving #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Min nye bokhylle

Jeg lovet i forrige innlegg å skrive om noe hyggelig neste gang. Og noe som er veldig hyggelig, er at jeg har fått en bokhylle. Ikke en hvilken som helst bokhylle, jeg har fått en sånn bokhylle som man ser bilder av på internett og tenker at jeg skulle ønske jeg hadde en sånn bokhylle. Er den ikke fin?

Det er Kent som har tegna den og bygd den, etter instruksjon fra meg om at det skal se staselig ut, men litt rotete også. Hele hylla er i eik, med topplister som er skåret ut med et jern som en eldre snekker lagde da han skulle restaurere et gammelt herskapshus.

Alle som har besøkt oss fra midten av desember og frem til dags dato, har blitt dratt med opp i tredje etasje for å se på bokhylla mi, og jeg har fortalt dem om topplistene og den gamle snekkeren og i tillegg har de måttet høre på forklaring om hvilke kategori bøker som står på hvilken hylle. Akkurat det skal jeg spare leserne mine for, men la oss bare si det sånn; jeg driver nå et slags bibliotek. Sønnene mine vet at de kan gå og hente så mange bøker de bare vil, men det er mamma som skal sette dem tilbake. 

Hylla har plass til alle husets bøker, så det har frigjort plass på guttenes soverom og lekerom, ett ledd i den fortsatt pågående prosessen med å få et ryddig hjem. Hvis du har vært på besøk her de siste månedene og nå rister vantro på hodet så har jeg full forståelse for det, men jeg tar gjerne litt forståelse fra deg i bytte – vi driver og måker i snøstorm her. Det er virkelig ingen overdrivelse. Her om dagen hadde jeg feid rundt vedovnen, satt boksen med tenn-opp-briketter pent ved siden av haugen med vedkubber og lagt en sånn saueskinnfell på gulvet foran ovnen. Det så ryddig og koselig ut. Så gikk jeg ut av stua, inn på kontoret for å hente noe, og da jeg kom tilbake til stua, mindre enn ett minutt etterpå, så var boksen med tenn-opp-briketter velta, og saueskinnsfellen lå vridd et par meter bortenfor der jeg la den.

Men de som roter er veldig hyggelige folk, så dette er fortsatt et hyggelig blogginnlegg. Hyggelig er for øvrig et ord jeg kun bruker når jeg skriver.

Jeg skulle forresten også kjøpe en lekker lenestol som skulle stå på høyresiden av bokhylla, ved den lille, søte vedovnen vi har oppe. Men bokhyllebudsjettet sprakk så det sang, så stolen må vente litt.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂

#hyggelig #interior #bokhylle #diy #selvgjortervelgjort #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Et byråkratimareritt

 

Jeg kan vel ikke la hele januar fly forbi uten en eneste oppdatering her. I alle fall ikke siden det forrige innlegget handlet om jul – å stikke innom bloggen min føles vel som å komme til et hjem hvor julepynten fortsatt er fremme.

Bloggen har dessverre sunket langt nedover på prioriteringslista. Faktisk så langt ned at da jeg skulle finne den nå for å se hva jeg skrev om sist, så kunne jeg ikke huske den nye adressen (den ble ny da hele blogg.no ble flyttet over til wordpress) og måtte google bloggen min for å finne den.

Men når jeg ser på lesertallene for måneden som snart er forbi, så ser jeg at selv om jeg nesten har glemt bloggen, så er det faktisk noen av dere som ikke har glemt den. Hver eneste dag har flere vært innom, og kanskje har noen sett etter oppdateringer? Derfor tenkte jeg at det var på tide å gi lyd fra seg.

Jeg skrev i mitt nest siste innlegg at jeg på nyåret skulle komme med et par sure oppstøt om støtteordningene for foreldre med kronisk syke barn. Nå som nyåret er her har jeg egentlig ikke energi å avse til noe så lite konstruktivt som å klage, men jeg gjør det likevel. Det største hjertesukket mitt er:

Det er et byråkratimareritt.

Du har kanskje ikke hørt det ordet før? Jeg ser det for meg som to ord på hver sin hvite bakgrunn, som på Nytt på nytt, hvor man skal gjette hvilke to ord som skal settes sammen. Og når en av deltakerne har laget et nytt sammensatt ord må de forklare det, så det skal jeg gjøre nå.

Byråkratimareritt er når man ringer til NAV og den man snakker med sier «gjør det sånn» og så gjør man det sånn og så får man telefon noen uker senere fra en annen saksbehandler om at man ikke kan gjøre det sånn, men så ringer den første saksbehandleren tilbake og sier at jo, man skal gjøre det sånn. Deretter får man et brev om at det er fire måneders behandlingstid.

Byråkratimareritt er når man bruker en hel høst på å søke på erstatninger for tapt arbeidsinntekt man i utgangspunktet skulle hatt krav på, men man er en frilansjournalist som har brukt litt for mye tid på sykehus og litt for lite tid på å skrive, så man får ingenting.

Byråkratimareritt er når pasientreisesøknaden til Helfo blir avslått, fordi man har kjørt bil til sykehuset, og klagen også blir avslått og saken må avgjøres hos Fylkesmannen fordi Helfo mener at man i stedet for 20 minutter i bil heller skal sende et barn alene ut på halvannen times tur med to bussbytter. (Fylkesmannen omgjorde vedtaket, hurra!)

Byråkratimareritt er når man må skrive side opp og side ned om hvor belastende det er å ha et barn med kronisk sykdom, i håp om å få innvilget en stønad man burde fått automatisk. (Det er sykdommen som er en belastning, ikke barnet. Jeg elsker barnet.)

Byråkratimareritt er å måtte spare på kvitteringer for alle medisiner i ett år, nummerere dem, fotografere dem, laste dem opp og fylle ut alle kjøpsdatoer i et skjema, for så å vente 10 uker på å muligens få refundert deler av totalsummen.

Byråkratimareritt er når én instans ber om dokumentasjon, og man spør instansen som har den aktuelle dokumentasjonen på den pcen de sitter ved, og i stedet for å få den utlevert blir man bedt om å fylle ut et skjema og sende det inn slik at dokumentene kan komme i posten et par uker senere, så man kan sende dem videre dit de skal.

Og alt dette er bare for å få dekket utgifter.

I tillegg mener jeg at det i for stor grad er foreldrenes innsats som avgjør hvor mye hjelp et barn får. Kan hende det fungerer bra ved ukomplisert sykdom hvor behandlingsløpet er lagt på forhånd, men ved sammensatt sykdom som krever en tverrfaglig utredning, er det foreldrene som fungerer som koordinator og som i påvente av endelig diagnose og behandling må ta initiativ til midlertidige løsninger.

For meg er det skremmende å tenke på hvordan det kunne gått om ikke vi hadde hatt ressurser til å gjøre alle de tiltakene vi har satt inn på egenhånd. Det er også ubehagelig å tenke på hva som hadde skjedd om vi hadde fulgt enkelte råd vi har fått underveis. Selv om vi har og har hatt flere virkelig gode hjelpere i helsevesenet, er det vi selv som har kommet opp med de løsningene som gjør en god hverdag mulig.

Å ha et barn med sykdom eller spesielle behov krever selvfølgelig mer av foreldrene, og de fleste oppgavene utfører jeg med glede, fordi jeg gjør det for en fantastisk fin gutt, en av de aller viktigste personene i livet mitt. Men det er synd at så mye av tiden og kreftene man kunne brukt på å gi litt ekstra i hverdagen, brukes opp på byråkrati og koordinering.

Jeg vil understreke at vi møter massevis av bra folk i helsevesenet, og vi føler oss nesten litt hjemme på barneavdelingen på sykehuset nå. Det er ikke enkeltpersonene jeg er overgitt over, det er systemene.

Sånn, da fikk jeg sagt det.

Dette skal ikke bli en sånn furteblogg, altså. Jeg lover å skrive om noe hyggelig neste gang!

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her ?

#sykehusbarn #velferd #nav #helfo #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Julen 2018 oppsummert i bilder

Julen 2018 var det året …

– Vi hadde snø til jul!

– Ambisjonene for julebaksten var større enn gjennomføringsevnen.

 – Julestjernene ble utsatt for et vekselvis druknings- og uttørringsregime.

– Jeg ble den litt skeptiske eier av et par splitter nye klatresko. (På grunn av min imponerende innsats under Stockholmturen i mai?)

– Jeg lagde makroner for første gang.

– Juleduken lå (tradisjonen tro) på spisebordet fra 23. desember og ut hele romjula uansett hva den ble utsatt for.

– Jeg hadde verdens minste julekalender. (I tillegg til Thorntons sjokoladekalenderen, da.)

– Nellikappelsinen ble liggende helt til den begynte å avgi en ny og mindre julete duft.

– Nissen hadde med seg Foo Fighters-billetter.

– Vi ikke fikk tent det første adventslyset fordi jeg hadde glemt å kjøpe lys. 

– Jeg smakte Mulled Wine med appelsin oppi for første gang. 

– Jeg ikke rakk å vaske klærne som ble med hjem fra SFO og barnehage.

– Mikkejulebamsen fikk ny kjelke, fra julemarkedet på Norsk Folkemuseum.

Yes, I believe. I believe I’ve bought some really crappy candles.

– Jeg bestemte meg for å kjøpe en annen type stearinlys neste år.

– Vi hadde snø til jul! (Har jeg allerede sagt det, sier du?)

Et flunkende nytt år ligger foran oss – med muligheter og utfordringer. Jeg skal gjøre mitt beste for at det blir et bra år – og jeg ønsker det samme for deg og for de du er glad i. Godt nytt år!

– Renate –

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂

#2018 #nyttår #oppsummering #jul #julestemning #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Nå tennes tusen julelys

Jeg hadde tenkt at når jeg først kom tilbake her for å skrive et innlegg skulle det være noe skikkelig bra. Noe helt spesielt, liksom. Det er det ikke.

Men du leser videre? Takk for det.

Denne førjulstiden har vært litt vanskelig, men også veldig fin. Vi har bakt pepperkaker, og pynta dem, som du kan se på bildet. De som følger meg på Facebook har kanskje sett det fine juletreet vi sagde ned selv? Og vi har vært på Oslotur og sett Snøfall på Oslo Nye, og det snødde da vi gikk ut på gata etter en fantastisk forestilling. For øyeblikket er det til og med snø på værvarselet for julaften! Alt ligger til rette for en super julefeiring.

Det ligger et “men” i lufta, eller kanskje er det et “likevel”. Foreløpig lar jeg det ligge der, i lufta altså, for jeg har ikke lyst til å ødelegge julestemningen til de som stikker innom. (Men følg meg gjerne på nyåret om du orker et par sure oppstøt om støtteordningene rundt foreldre med kronisk syke barn.)

Men nå glemmer vi det der. Tilbake til julestemningen. Da vi henta juletre fikk jeg også med meg en hel haug med edelgrangreiner, som jeg har delt opp i små busker som skal stå i hver sin glassflaske til pynt. Foreløpig står de bare i denne bollen her, til vi får drukket nok julebrus fra glassflaske til å kunne plassere dem rundt, men det er ganske fint sånn her også? Og det lukter veldig godt.

I dagene fremover er det tradisjonene som styrer, sånn som det helst skal være på denne tida. Middager med forskjellige greiner av familien, julefilmer med guttene (Alene Hjemme, vi har sett 1, men må også få sett 2 + filmen der Ole, Dole og Doffen besøker Nordpolen, og på lille julaften er det Polarekspressen), og selvfølgelig pynting av juletreet. Når juletrebelysningen er tent – da er det jul! Ja, også småkakebaking, det er stas – pepperkaker, brune pinner og serinakaker er en selvfølge, men jeg vurderer også å prøve meg på makroner i år.

En annen fast tradisjon er å se Hjelp, det er juleferie, og i år huska jeg endelig på å kjøpe en flaske Mulled Wine fra vinhylla på Sainsbury’s, så da skal jeg smake et glass av den mens vi ser filmen. Jeg kjøper alltid med et par julemagasiner fra London, men leser dem først når jeg kommer hjem, og da ser jeg alle annonsene for kule ting det er for seint å kjøpe.

Hvis ikke julestemningen er helt på topp, har jeg anbefalinger for alle sansene: Skomakergata, julete Donald-filmer, Miracle on 34th Street (den sort-hvite versjonen), Nå tennes tusen julelys, O helga natt, Julekveldsvise, nellikspiker i appelsin, gløgg, nystekte pepperkaker, peisvarme, kalde kinn etter lek i snøen med barna eller en tur i (den helst snødekte) skogen. Og tenn gjerne tusen julelys, men husk å slokke dem før du legger deg …

Jeg ønsker deg en kjempefin jul!

  • – Renate –

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂

#jul #julestemning #baking #julebakst #julefilmer #julesanger #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Ode til slumreknappen

Jeg fant bare ett morratrynebilde i mitt velfylte bildearkiv; mobilselfie brukt som speil på telttur for et par år siden. 

Når alarmen durer i vei
så altfor tidlig
og minner om omverdenens krav

Da er du der
du forstår meg

Forstår at jeg trenger litt tid
forstår at jeg ikke er helt klar ennå
forstår at lyset er litt for lyst
på denne tiden av døgnet

Fem minutter til
sier du
fem minutter kan ikke skade
du trenger ikke å møte dagen
riktig ennå
sier du

Og jeg hører på deg
det er så godt å ligge under dyna
så godt og varmt her
og så godt at noen forstår meg

Og når alarmen durer
en gang til
og drar meg opp
til bevissthetens kalde overflate
så er du der igjen

Bare sov du
sier du
fem minutter til
bare slapp av
ikke stress
fem minutter fra eller til
betyr ingenting
bare sov du
sier du

Og jeg hører på deg
en gang til

Og en gang til
og en gang til
og en gang til

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#dikt #lyrikk #ellernoesånt #slumre #slumreknappen #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

Follow my blog with Bloglovin

Blakk fredag

Innboksen min har vært uvanlig full denne uka, og 90 % av innholdet er eposter med emnefelt som;

Black Friday hele uka!

Black Friday starter nå − knalltilbud på alt i hele butikken!

80% rabatt på en mengde varer! Kun i dag! Spar tusenvis av kroner!  

Tør du å gå glipp av dette tilbudet? 

Shop mer − spar mer! 

Skynd deg − tilbudet gjelder bare i dag! 

 

Skynd deg, skynd deg, skynd deg! Men hva er det egentlig som haster så?

Svaret er: At du skal få dratt det kortet før du rekker å tenke: Trenger jeg dette? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Black (and white) picture on Black Friday … 

Black Friday kan være nyttig, men da tror jeg man må planlegge litt før man trer inn i nettbutikk-kjøpesenteret og blir bombardert med beskjeder om hva man ikke kan gå glipp av. Når ting allerede står på innkjøpslista er det jo supert om man kan få det på salg − ting man uansett skal kjøpe på denne tiden; som vintersko til barna eller julegaver. Men det er fryktelig lett å falle for mange andre fristelser i samme slengen. Jada, jeg vet hva jeg snakker om − been there, done that. Da blir det blakk fredag, gitt.

For hva er egentlig logikken i at man sparer mer når man shopper mer? At man sparer penger på å shoppe er et helt fantastisk selvmotsigende salgsargument. De eneste tilfellene der dette kan sies å stemme er når du finner noe du trenger og på forhånd har planlagt å kjøpe, til en redusert pris. Sånn ellers er fortsatt den sikreste måten å spare penger på å la være å bruke dem. 

Og det blir lett for meg, for her har det vært blakk fredag helt siden Londonturen forrige helg. 

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#blackfriday #blakkfredag #salg #tilbud #shopping #sparing #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

Blar aldri lenger enn til neste side

To uker har gått siden jeg kom hjem fra første samlingen på forfatterkurset, og de ukene har flydd forbi som en vind. Og ikke en laber bris, mer som en virvelvind. Det gikk forresten veldig greit på kurset, jeg var den første som ankom kaffebaren vi skulle møtes på, og kunne derfor sitte passiv og bli hilst på av alle de andre etter hvert som de ankom. Hvordan det gikk med førsteinntrykket aner jeg ikke, men da vi først kom dit var jeg liksom ikke så opptatt av det lenger. 

Da kaffen var drukket opp gikk vi til lokalene til Vigmostad og Bjørke, hvor kurset skulle være. Jeg skal ikke gå i detalj på hva jeg lærte, det er kjedelig for de aller fleste − men for meg var det midt i blinken, det er akkurat dette kurset jeg trenger for å komme videre med den skjønnlitterære skrivingen min. Vi fikk hilse på forlagssjefen, og hun hadde med seg epler fra hagen sin til oss. Jeg overnatta hos kusina mi hele helga, og var på besøk hos enda en kusine på lørdagskvelden.

Nå sitter jeg og stirrer litt ut i lufta og lurer på hva mer jeg skal skrive. Jeg har ikke særlig mye spennende å fortelle om.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er meg som holder hodet over vannet. Og skuldrene, ser jeg, men det er jo ikke like viktig.

Livet for øyeblikket krever fortsatt ganske mye av meg, men det går overraskende bra. Flere barneleger har fått et ord med i laget, og nye undersøkelser og utredning er på gang. Det er lett å grave seg ned i usikkerhet og bekymring, men det får jeg god hjelp til å ikke gjøre. Også har jeg en sånn god, gammeldags ringpermkalender som først viser mandag til torsdag på de to sidene den ligger oppslått på, og så viser den fredag til søndag. Jeg blar meg ikke lenger frem enn til neste side for å ta en sniktitt på slutten av uka eller begynnelsen på neste − bittelitt forberedt må man jo være. Men jeg prøver å ta én dag av gangen for å ikke bli overvelda. 

Og selv om jeg ikke har bladd så langt frem i kalenderen ennå, så husker jeg på at jeg skal til London i midten av denne måneden, og det gleder jeg meg til! Denne gangen skal jeg reise med søstrene mine, det blir veldig koselig.

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#tanker #oppdatering #forfatterskole #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required
 
 

Og der røk sjansen min til å gjøre et godt førsteinntrykk …

Hei! Jeg er her fortsatt, altså.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tenkte at jeg skulle fortelle dere litt om hva jeg har gjort siden sist jeg skrev noe her:  

Jeg har pint meg gjennom War and peace, i tilfelle noen spør om jeg har lest den. For da kan jeg si: ja, det har jeg. Jeg skrev også en anmeldelse av den på goodreads, som jeg dessverre tror at ikke er særlig hjelpsom for noen.

Jeg har kjørt over mange broer, og hver gang har jeg tenkt at jeg håper at den ikke knekker akkurat nå, men hvis den gjør det skal jeg trykke på knappen som åpner vinduet med en gang, sånn at jeg rekker det før bilen treffer vannet og det elektriske blir ødelagt. Så skal jeg svømme ut av vinduet. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal ta med veska eller ei, det kommer litt an på hvor dypt det er.

Jeg har tenkt utallige ganger på forfatterkurset som begynner nå i helgen. Først tenkte jeg at dette skal gå bra, alt skal handle om skriving, så det kan hende at de andre vil synes at jeg er som dem, at jeg passer inn. Men så fikk vi beskjed i går om at vi skal møtes en time før kurset begynner for å «ta en kaffe», og det innebærer smalltalk, så der røk sjansen min til å gjøre et godt førsteinntrykk. 

Jeg har fikset øyenbrynene mine hos hudpleieren, og mens jeg lå der tenkte jeg på om kanskje hun tenker at synet av meg liggende på den benken muligens kan minne litt om en begravelse med åpen kiste. Jeg smilte mens jeg tenkte det, men hun er vant til at jeg tenker på rare ting og smiler mens jeg ligger med lukkede øyne når hun fikser brynene mine, så hun spør aldri.

Jeg har brukt alle skrivedagene mine til å sove, og noen ganger har jeg latt tårene få renne ut av meg til det var tomt. Nå er det tomt, tror jeg. Helt tomt.  

Jeg har vært på jobb på skolen og gjort en temmelig god innsats, jeg er faktisk litt imponert selv.

Jeg har hatt besøk av kusiner og søstre og ledd så jeg fikk vondt i magen. 

Jeg har vasket veldig mye klær, bestilt årets London-tur, arrangert bruktmarked sammen med søstra mi og snakket med mange forskjellige leger på barneavdelingen som har mange forskjellige forslag.

Jeg har spist litt, men ikke så mye som jeg burde.

Nå gleder jeg meg til første kurssamling i helga, samtidig som jeg tenker på at kanskje jeg ikke har forstått alt jeg skulle gjøre helt riktig, og litt på om døra der vi skal møtes går innover eller utover og litt på om jeg skal gå dit dagen før for å sjekke det.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#tanker #nevrotisk #psykiskhelse #skrivekurs #forfatterskole #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required
 
 

Forfatterskole og litt mindre blogging

Jeg tror det er første gang på to år at jeg har latt det gå så lang tid mellom to blogginnlegg. Vanligvis når jeg føler at jeg ikke har tid til å skrive så bare finner jeg tid − selv om den eneste ledige tiden er den tiden der jeg burde ha sovet søtt. Sånn må det bare være, har jeg tenkt, når jeg har bestemt meg for å blogge hver onsdag og hver søndag, så gjennomfører jeg det

(Her kommer en ekstremt lang bildetekst: En av de slitsomme tingene med å skrive blogg er at man må ha et delingsbilde for å gjøre innlegget SoMe-vennlig. Det er begrenset hvor lang tid jeg orker å bruke på det, derfor hender det at bildet ikke har noe som helst med innlegget å gjøre. Som i dag. Men noen ganger klarer jeg å finne en slags tvilsom metafor som forsvarer bruken av bildet, det skal jeg også prøve på i dag; et nytt prosjekt er å bestemme seg for å gå opp en trapp selv om man ikke vet hva man møter på toppen.)  

Men så kom jeg til å tenke på at jeg faktisk er min egen sjef. (I alle fall halvparten av tiden min.) Og nå har jeg bestemt meg for å være en litt snillere sjef. En sånn sjef som skjønner at livet går litt opp og ned. En sånn sjef som forstår at når tiden man har til disposisjon blir halvert, så kan man ikke levere akkurat like mye som før.  

I tillegg til at skrivetiden min er halvert (fordi jeg er med sønnen min på sykehuset), skal jeg nå i gang med et nytt prosjekt − jeg har kommet inn på forfatterskolen til forlaget Vigmostad og Bjørke. 10 elever ble valgt ut basert på 15 sider skjønnlitterært manus søkerne sendte inn, og jeg fikk en av plassene. Så der kommer jeg til å legge ned mye av skrivekreftene mine i høst og i vinter − jeg er allerede i gang med forberedelser til første samling som er i Oslo i midten av oktober. Jeg gleder meg veldig! 

Jeg kommer selvfølgelig til å fortsette å blogge litt, jeg har altfor mye på hjertet til å klare å holde meg unna. Men noe fast kan jeg ikke love fremover. Håper dere vil fortsette å følge meg selv om innleggene kommer litt i rykk og napp. 

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#egensjef #forfatterskole #vigmostadogbjorke #skrivekurs #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required