Litt som et fengsel og litt som en sommerleir

«Så det er omtrent som å være i fengsel?»

Det var ikke mine ord. Jeg hadde prøvd å formidle til broren min via facetime hvordan det er her, og akkurat da var jeg muligens litt preget av lengsel etter den ungen jeg ikke har med meg hit, litt lysten på et glass iskald hvitvin i den stekende sola, og meget misunnelig på venner hjemme som la ut den ene klatrebragden etter den andre på instagram.

Catosenteret tar imot mennesker fra store deler av landet, barn og voksne som lever med sykdom og ekstra utfordringer eller trenger rehabilitering etter akutt sykdom, operasjoner og ulykker. Noen her har vært syke lenge, mens andre har fått livet sitt snudd på hodet i et øyeblikk.

Siden i vinter har et mulig opphold på Catosenteret lagt og glitret i det fjerne. Og da det først skulle skje, skjedde det fort. En kombinasjon av raske avgjørelser og treg postgang førte til at den første beskjeden om oppholdet kom på telefon en fredag i mai; at vi skulle møte opp klokka ti mandagen etter, i Son. Ukesoppholdet ble snart utvidet til et månedsopphold, så nå har vi vært her i fire uker.

Normalt er Catosenteret veldig åpent, man kan ha overnattingsbesøk på rommet, reise hjem i helgene om man vil, og gjester kan kjøpe mat i kantina og spise sammen med de som bor her.

Så det er corona som har skylda for at oppholdet her kan virke litt fengselsaktig. På grunn av en stor andel mennesker i risikogruppen, er senteret selvsagt redde for å få smitte inn her. Derfor er vi i en slags mild karantene. Vi får lov til å gå turer i skog og mark, og en liten svipp ned til sentrum er også lov. Men den softisen på bryggekanten må vi se langt etter, med mindre vi har gjester med som kan inn og kjøpe til oss. Vi må være nøye med avstand til andre mennesker, og ikke gå inn på offentlige steder.

Inne på senteret lukter det tannlegekontor. Det er flere håndspritdispensere i alle rom, og i stedet for buffét står vi i kø med én meters avstand og bestiller alt vi vil spise og drikke, og får det levert på et brett. Så setter vi oss på riktig bord, vi er delt inn i grupper, og skal ikke blande oss med andre grupper. Matserveringen er til faste tider, og kaffe og te serveres også kun under måltidene, for at ikke alle skal ta på den samme kaffemaskinen. Så fem minutter før serveringen stenger er det lurt å sikre seg en kaffekopp.

Gjester tar vi imot ute, og ber dem om å gå på do på ferga før de kommer om det trengs, for her har vi bare skogen å tilby. Bor du ikke på senteret så kommer du ikke inn. Sånn må det være, og nå er vi vant til det.

Vi har snakket lite om sykdom mens vi har vært her. Vi har snakket mest om det som fungerer, det som er bra. Og så har vi gjort enda mer av de tingene. Jeg er imponert over kompetansen her. Evnen til å virkelig se et menneske på relativt kort tid.

Etter hvert som dagene og ukene har gått, har fengselsfølelsen avtatt og en slags sommerleirfølelse har overtatt. Når jeg nå sitter på rommet om kvelden etter at sønnen min har lagt seg, og hører prat og latter i hagen utenfor, så er det kjente stemmer jeg hører. Hver stemme har et ansikt nå. Jeg har slutta å gå meg vill i gangene her, jeg kan bevege meg ganske langt bort fra senteret og fortsatt finne veien tilbake, og kantinefolkene husker at jeg bruker melk i kaffen og at jeg spiser to grove rundstykker til frokost. Sønnen min har begynt å bestille mat selv i kantina, og holder styr på timeplanen og går alene til alle aktivitetene. Nå kan vi dette her!

På dagtid, mens det er skole og aktiviteter for brukerne, har jeg jobbet litt, lest litt, vaska klær og hatt samtaler med de som er med i teamet til sønnen min. Det er også foreldregruppe og svømming for pårørende, og en gjeng andre mammaer her har vært til støtte og glede under hele oppholdet.

Etter middag har vi fri sammen, og det er da sommerleirfølelsen setter inn for alvor. Vi har klatra, spist is og gått tur til svabergene i Brevikbukta. Nesten hver kveld har vi spilt frisbeegolf i skogen eller vært en time i svømmehallen. Sønnen min er blitt skikkelig god i frisbeegolf, og til å dykke og svømme langt under vann. Og jeg har tilbakelagt over 10.000 meter i bassenget. Når kvelden kommer, er det ikke så vanskelig å sovne selv om senga er av den typen som på dagtid er en sofa.

I dag skal vi hjem. Det er litt vemodig, sånn er det jo når en sommerleir tar slutt, og kanskje også et fengselsopphold. Men mest av alt gleder vi oss. Hjem til et dypt savnet barn, sommerferie, familie, venner og frihet. Og kaffe når som helst og akkurat sånn jeg liker den.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? 🙂

#catosenteret #nettavisen #muligensirrelevant #side2

Ikke en oterbutikk

Jeg bor sammen med en kunstner. Han har en utpreget sans for detaljer, og verkene hans har en utførelse og stil som for det utrente øye kan fremstå tilfeldig. Men nei. Hvert objekt i bildet har sin funksjon, sin viktige rolle i historien kunstneren ønsker å formidle.

Men, hvor går veien fra et blankt ark, og til … dette? Hvordan henger det sammen, hvordan blir det til? Jeg fikk lov til å observere en tegneseanse, og sitter igjen med spennende, ny innsikt i en kunstners kreative prosess.

 

Det hele starter med et kjøleskap.

«Det skal stå SMEG, for det gjør det på pappas kjøleskap.» Tunga rett i munnen, ooops, glemte M’en, det gjør ikke noe, sier han, og smyger den elegant inn mellom S’en og E’en.

«Det er kjøkkenet i et skipsvrak», informerer han mens han tegner videre. Komfyr, vask med kran, skap og hyller. De første minuttene ser det ut som et hvilket som helst kjøkken, hvis man ser bort i fra tangen på skapdørene. Men plutselig står det en skilpadde på den ene hylla.

«Havskilpadde», kommenterer kunstneren. «Vet du hvordan han kom seg dit?» Jeg rister på hodet.

«Han bor … heeeeeer.» Mens denne setningen blir sagt får skilpadden et hus. «Og så svømte han ut av huset sitt og opp på den hylla.»

Så dukker en oter opp.

«Oteren bor her.» Han tegner et hus til, litt over skilpaddens hus. «Huset hans er lagd av bambus.» Han tenker seg om et øyeblikk, og så får skilpaddens hus de samme stripene på seg. Bambushus det også, helt klart.

En ny skilpadde tar form, bak den første. En landskilpadde, dette, så den kan ikke svømme. Jeg får forklart hvordan skilpadden har kommet seg til sin nåværende posisjon. Han har gått ned trappa, får jeg vite, og trappa blir til samtidig som historien. Rekkverket er litt knekt og man kan tydelig se hakk i det. Det er jo et skipsvrak.

Snart har oteren en skilpadde på ryggen.

«De er venner. Det er derfor skilpadden får lov til å sitte på ryggen hans. Vet du hva han har i munnen? Oteren? En stein med to blåskjell på. Noen ganger tegner jeg det foran munnen når noen har noe i munnen, det ser kanskje litt rart ut.»

«Også er det en luke her, og en luke her. Som man kan bruke når man skal inn. Det går ikke an å komme inn i kjøkkenet uten å sprenge opp luka.» Midt inni en hylle tegner han en sikksakkform. «Det er en spiss-sjøstjerne. Jeg fant den på nå.»

Så begynner det å dukke opp krabber. Den første henger i en hylle med den ene kloen og strekker seg etter en flaske som står ved vasken med den andre. Den neste krabba er på vei opp den skrå hylla, på motsatt side av den første skilpadden.

«Krabba bor her, i et sandslott!» Sandslottet får flagg på toppen, og to tårn. Jeg ser litt spørrende på ham. Sandslott, under vann? Han fniser litt, men lar ikke sånne tåpelige spørsmål frata ham kunstnerisk frihet. Det er en spesiell type sand, får jeg vite. Tilbake til krabba.

«Han drikker appelsinjuice med sugerør og et blad oppi.» Begeret blir til mens kunstneren forteller, en skikkelig lekker sydendrink.

«Han har kjøpt appelsinjuicen på butikken.» En ny bygning tar form, med en staselig buet dobbeldør, og tårn og flagg blir det her også. «OTER» skriver han over døren. Jeg spør om det er lov for krabbene å handle i oterbutikken.

«Det er ikke en oterbutikk!» Han ler, for dette burde jeg da forstå. «Butikken bare heter Oter. Hvem som helst kan handle der.» Og ganske snart dukker det opp en hvem-som-helst til. Det ligner på en sel, og kanskje litt på en bever, med noe som minner om hønseføtter. Men den ser ikke ut til å plages av noen identitetskrise, den ser bare veldig glad ut. «Det er et fantasidyr, som jeg fant på nå.» Jeg får forklart hvordan han senere planlegger å fargelegge fantasidyret. Blå her, rød der, og så er det sort over den streken og hvitt under der.

Men den første krabba, han flaskestjeleren, han må jo også ha et sted å bo! Det blir sandslott på ham også. På skrå.

Og oteren og skilpaddene er jo venner, og den ene skilpadda er en landskilpadde, så han kan ikke svømme, så hvis de skal gå på besøk til hverandre, så er det greit med trapper mellom husene. Eller nei, én trapp, også en sklie. For det går jo an å skli ned, også kan man gå rundt og opp den store trappa med det ødelagte rekkverket når man skal tilbake igjen?

Ja, det går fint. Det klarer skilpadda.

 

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? 🙂

#kunst #tegning #skipsvrak #nettavisen #muligensirrelevant #side2

Som en sulten hayday-ku

Å bli overlatt til seg selv og egne tanker over lang tid kan være skummelt for en kreativ sjel. Jeg er introvert, og liker å være alene. Men, jeg har alltid vært bevisst på at det må være en balanse mellom alenetid og sosial trening. Så uansett hvor bra skrivekarrieren måtte gå, har det å gi opp min 50% faste jobb aldri vært aktuelt. Jeg tror at jeg trenger at det forventes at jeg i alle fall et par dager i uka møter opp et sted til et gitt tidspunkt, har jeg tenkt. Jeg tror at jeg trenger å bli tvunget til å være sosial, også på dager da jeg ikke har lyst, har jeg tenkt.

Nå tror jeg ikke lenger. Jeg vet.

T-skjorta på bildet kjøpte jeg på nett, og som en artig liten spøk fra skjebnen fikk jeg den i postkassa samme dagen som Erna opplyste om at det nå er slutt på alt som er gøy, og ba oss om å gå hjem.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men I’m home. I’m pretty sick of it. And I want to go climbing.

 

Eller, det er ikke helt sant. Det er mye som er gøy hjemme også. Guttene mine bor hos meg annenhver uke, og derfor kan jeg ikke annet enn å sette pris på den ekstra tiden vi får i denne perioden, omstendighetene satt til side. Vi har faktisk hatt så mye tid at en hårete larve vi fant i hagen har fått navn og en oppdiktet historie om dens familieliv og handlevaner. Vi har sittet i sola og stirra på maur for å undersøke om de foretrekker melis eller sukker. Selve forsøket fikk en abrupt avslutning da Lillebror syntes maurene brukte for lang tid på å bestemme seg og helte både sukker og melis over en av dem, men vi ble likevel sittende og se på mens de spiste. Vi har planta og jobba i hagen, vi har hoppa på trampoline, spilt fotball, klatra i den lille fjellveggen vår, vi har bakt, gått tur, spilt brettspill, lest bøker og tegna.

Jeg liker ungene mine. Jeg er forferdelig inhabil, men jeg synes at de er skikkelig kule folk. Morsomme og rare, og noen ganger overraskende kloke. Det er intenst å være sammen hele døgnet, så jeg er også litt sur og sliten innimellom, noen ganger lei av at de krangler, og det hender jeg ber dem gå ut og leke så jeg kan få et kvarters ro og fred. Men mest av alt har vi det skikkelig fint sammen.

Og så reiser de til pappaen sin, og det blir helt, helt stille. Ikke bare i det kvarteret jeg trenger, men i så mange kvarter etter hverandre at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg lenger. Jeg går fra rom til rom og flytter på ting og prøver å finne en ro som ikke er der.

Vanligvis har jeg et liv som i tillegg til ungene mine inneholder jobb, venner, familie, trening og hobbyer, så selv om jeg savner guttene så har jeg det stort sett fint i pappa-uka også. Så jeg var optimistisk til at dette skulle gå fint, planen min var å bruke den ekstra alenetiden til å skrive.

I stedet installerte jeg hayday på telefonen min, og jeg har kommet til level 36.

På tirsdag, dagen etter at guttene dro, satt jeg i sofaen med mobilen min og så på en av hayday-kuene som lå i båsen sin og var sulten. Når en hayday-ku er sulten ser den veldig forkommen ut. Den ligger helt stille, er litt flat, som om lufta har gått ut av den, og den har en bunnløs tristhet i blikket. Den har ingenting å leve for akkurat nå, det er helt klart. Og i det øyeblikket kjente jeg meg skikkelig igjen i den kua.

Ja, sånn er det. De to første dagene etter at guttene har reist føler jeg meg som en hayday-ku som ikke har fått mat.

(Jeg har ikke lov å bruke bilder jeg ikke eier på denne plattformen, men jeg skal legge ut bilde av en sulten hayday-ku i kommentarfeltet på Facebooksiden min.)

Kontrasten mellom uka med guttene og uka alene er plutselig så enorm. Uka med guttene er nå å være 100% sammen med guttene, og uka alene er nå å være 100% alene. Med noen ukers erfaring i dette nye berg- og dalbanelivet, begynner jeg å se et mønster.

Mandag kveld er verst. Det var nok en mandagskveld jeg fant det nødvendig å flytte en pyntepute med øyne på inn på kontoret, face down, fordi jeg syntes den så sint ut, og ble stressa av å ha sinte øyne som så på meg. Det var natta etter en mandag at jeg våkna klokken 03.18 med hamrende hjerte fordi jeg nettopp var blitt dytta ned fra 10-meter’n i et svømmebasseng med en slags hette over hodet. (Ikke mer Handmaid’s tale før leggetid, det er sikkert.) Jeg ble liggende våken til nærmere fem og pønske ut diverse skrekkscenarioer som kanskje og kanskje ikke kan skje i virkeligheten. To mandagskvelder har jeg ringt og bedt om hjelp. Og fått det.

Tirsdager er også ganske ille. Denne tirsdagen vurderte jeg å støvsuge, men tanken på lyden av støvsugeren, som ville overdøve andre potensielt illevarslende lyder jeg burde følge med på, gjorde at jeg lot det være. Det var også tirsdag da jeg satte meg ned og skrev en mørk, nei – beksvart var den – tekst om hvordan alt bare går en vei og at selv om de fleste mister hverandre i den mest naturlige rekkefølgen, så vil vi likevel miste hverandre, og at egentlig mister vi hverandre litt hele tiden, igjen og igjen fordi vi forandrer oss.

Så kommer onsdagen og jeg ser lyset igjen. Ikke i enden av tunnelen, nei da, lyset er her, akkurat nå, og hjernen min bare; «Åh, så koselig med de små fuglene som sitter på fuglekassa, jeg må ut en tur i dag! Og jeg vil ha varm kakao! Men noe sunt også. Gulrot. Det er faktisk umulig å spise en gulrot lydløst. Ja, det kan G i boka mi si til O i boka mi! Sånn helt uten kontekst, og med litt monoton stemme; det er umulig å smugspise en gulrot. Det blir bra, jeg må skrive etterpå! Men først skal jeg trene. Eller løse sudoku, kanskje? Og høre på podcast, jeg liker den … men, åh, nå fikk jeg en idé til et blogginnlegg!» Jeg skjønner ikke hva i all verden som foregikk i hodet mitt de to siste dagene. To dager jeg kasta bort.

Denne onsdagen gikk jeg tur, alene. I en hage jeg gikk forbi, omtrent 50 meter fra der jeg gikk, drev en mann og spadde i jorda ved siden av huset sitt, og min umiddelbare tanke var at han sikkert skulle gjemme et lik. Og så at det var ikke sikkert at det var hans hus en gang. Så jeg snudde raskt hodet andre veien for å unngå å bli vitne til noe som kunne få meg i trøbbel, og smilte for meg selv mens jeg gikk videre. Jepp, hjernen min fungerer som den skal igjen!

«Du kan jo bruke alle disse følelsene og tankene når du skriver», sa psykiateren til meg. Han ringer meg hver uke nå. «Gjøre det til litteratur?»

Ja, det kan jeg. Å ha evnen til å mane frem skrekkscenarioer som er så livaktige at man gjør grimaser og begynner å svette har helt klart sine fordeler når man skriver. Det var fint å få en påminnelse om å bruke superkreftene mine riktig. For det må man, når man har fått superkrefter. Use them for good, not evil. Selv om the evil i dette tilfellet bare går ut over meg selv. Jeg hadde allerede fått et annet dytt i riktig retning, fra ei som spurte om vi skulle gønne på litt og sette en frist hvor vi leverer tekst til hverandre. Jeg sa ja. Og denne uka fikk jeg enda et dytt, da jeg ble invitert til nettmøter med samskriving. Jeg sa ja, tre dager på rad.

Først ble det 300 nye ord, den dystre tirsdagsteksten ble lesset over på en av de stakkars karakterene mine. Det er ikke sikkert det kommer med i boka til slutt, men noe kan det helt sikkert brukes til. Utover i uka skrev jeg mye mer, og nå kommer teksten fra et bedre sted i meg.

Jeg har ingen urealistiske forestillinger om dette betyr at coronalivet heretter kommer til å gå som en drøm, og at jeg ikke kommer til å falle ned i den dype, mørke grøfta igjen. Men jeg blir aldri der nede særlig lenge. Jeg vet veien opp igjen, og jeg er ganske god til å klatre.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? 🙂

#psykiskhelse #angst #corona #korona #nettavisen #muligensirrelevant #side2

H for …

Da nyheten om skolestengning kom hadde jeg akkurat begynt å lese Simon Strangers «Leksikon om lys og mørke». Som i et leksikon går kapitlene fra A til Å, og forfatteren bruker relaterte ord på den aktuelle bokstaven som en inngangsport til å fortelle de forskjellige delene av historien. Det viste seg å fungere veldig bra i en bok, og jeg tror også det kan passe når jeg skal prøve å skape en sammenheng mellom alle tankene jeg har. Jeg velger H.

H for hjemme. Jeg merker at jeg bryr meg mer om hjemmet mitt enn jeg pleier å gjøre. Jeg husker å vanne blomster, jeg rydder mer, gjør mer husarbeid. Det er her vi skal være nå, og jeg skal gjøre mitt beste for at det blir et hyggelig sted å være. Hjemmeskole, hjemmekontor. Hjemmet er vanligvis en base, nå er det hele vår verden.

H for hodet mitt, som er fullt av virustanker. Det har hendt at jeg har lastet inn VG på nytt bare noen minutter etter jeg først gikk inn, for å se om tallene har forandret seg. Jeg er ikke så redd for å bli alvorlig syk selv, men jeg er veldig redd for at noen jeg er glad i skal bli det. Og for at alle respiratorene skal være opptatt innen det skjer. Hold deg hjemme om du kan, vær så snill.

H for hjemmetrening. Etter å ha klatret alt fra to til fire ganger i uken i over et år nå, kom savnet etter klatreveggen veldig raskt. Litt rekognosering på egen tomt førte til at jeg fant det som nå er i ferd med å bli vår private buldrevegg. Storebror og jeg renser den for mose, lokaliserer og fjerner løse biter av fjell, og renser sprekker for jord, vekster og småstein. Skrujern, et skohorn i metall og en stålbørste viste seg å være fine verktøy til jobben.

H for det ordet jeg sa da jeg falt ned fra toppen av fjellet som skal bli buldrevegg. Jeg hadde holdt på et par timer med å sage ned små trær og fjerne slyngplanter fra toppen av fjellet. Jeg var sliten, og vurderingsevnen like så. Det er den eneste forklaringen jeg kan finne på hvorfor jeg sto så nær kanten med ryggen til, og halte og dro i en særs gjenstridig slyngplante. Den gav til slutt etter, som for så vidt var det jeg både ønska og forventa at den skulle gjøre. Jeg rakk å snu meg rundt, sette en fot på en fjellhylle nedenfor, og så falt jeg et par meter og landa med føtter og hender i bakken et lite sekund før jeg deisa bakover og ble sittende på rumpa i haugen med greinene, mosen og slyngplantene jeg hadde kasta ned fra toppen.

H for hage. Jeg har aldri tidligere vært så takknemlig for å ha en hage.

H for hamstring. Jeg hadde fri torsdag 12. mars, og hadde satt av formiddagen til å gjøre ærend. Så i god tid før pressekonferansen hadde jeg gjort unna apotekbesøk og handel for en ukes tid. Dagen etter postet venner, spesielt i Oslo, bilder av tomme butikkhyller. På tide å bytte ut uttrykket selger som varmt hvetebrød med selger som dopapir under coronakrisen?

H for hostebot. Nyhetshendelser avler nyord. Enkelte har sett anledningen til å starte en ny form for terror, ved å for eksempel hoste på folk eller kline spytt på knappene i en heis. Vi er en underlig rase.

H for hender. Nå vet vi hvordan vi skal vaske dem.

H for hytta. Når nordmenn kjenner hvor kraftig vi reagerer på å bli fratatt ett luksusgode, som det å ha en hytte å reise til er, vil vi etter dette vise større forståelse for de som kommer til landet vårt etter å ha blitt fratatt alt? Vi er vant til å ha kontroll, vi er vant til å stole på at dersom vi trenger helsehjelp så får vi det, dersom vi vil reise et sted så gjør vi det. Kriser rammer de andre, ikke oss. Kommer vi til å bli et mer solidarisk folkeslag etter å ha kjent på frykten, kjent på maktesløshet, kjent på hvordan innskrenkningen av livene våre påvirker oss, selv når vi har alt vi trenger?

H for hverdag. Ganske raskt skjønte jeg at trikset er å få struktur. Vi tror kanskje ikke at det er sånn, men egentlig liker vi struktur. Stå opp til samme tid, spise frokost og sette i gang med skolearbeid og jobb. Jeg lager dagsplaner til guttene, med friminutt og lunsjpause, og en lang gymtime hver dag.

H for heldige. Etter dette, kanskje barna våre ikke lenger vil himle med øynene når vi forteller dem at de er heldige som får gå på skole?

H for hovmod. «Relax. We’re doing great. It all will pass. […] We’re using the full power of the federal government to defeat the corona virus, and we will do whatever it takes and we’re doing, I think, really, really well.» Trump står tett på sine medarbeidere, håndhilser på folk, ber journalister som kommer med kritiske spørsmål om å skamme seg og slenger ut vissvass for å dempe oppstandelsen. Alle skal testes, vaksinen er snart klar, de har en medisin som han personlig tror at kommer til å virke, og han pleier jo veldig ofte å ha rett, sier han. Bak ham står medisinsk personell og biter seg i tungen og kjemper mot trangen til å rive seg i håret. «It’s a very contagious virus, it’s incredible, but it’s something that we have tremendous control over.» Arrogansen hans tar liv. Men hovmod står for fall, og det er akkurat det Trump gjør nå, på alle meningsmålinger. November nærmer seg heldigvis, med nytt håp for USA.

H for humor. Når livet blir alvorlig er latter god medisin, og også konsekvenser av coronakrisen er det lov å spøke med. Ernas håndhilsetabbe, forslag til treningsøkter med dopapir, memes om hvordan vi vil se ut når alle har hjemmeklipp – den som leter på nettet vil finne. Den som ikke leter vil også finne, forresten.

H for hår. Og hva trives godt i hår? Lus. Tar alle lusesjekken nå, er lusa utryddet før sommeren.

H for høydepunkter. Vi trenger dem. Et par dager inn i den nye hverdagen sa en av sønnene mine: «Jeg har ingenting å glede meg til!» Han satte ord på noe jeg også følte på. Vi vet ikke når neste fotballtrening blir, neste klatretrening eller neste gang vi skal få besøk, dra på besøk eller gå på kino eller i badeland. Vi må skape våre egne høydepunkter, og selv om de er litt mindre enn høydepunkter pleier å være, så hjelper det veldig. Vi setter dem opp på ukeplanen vår, små ting vi kan glede oss til. Donaldbladet som kommer i postkassa på onsdag, face time med venner og familie, filmkveld med popkorn fredag klokka sju, bake boller på søndag.

H for håp.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? 🙂

#corona #korona #nettavisen #muligensirrelevant #side2

Øyenbryn og ærlige venner

Med noen ukers mellomrom er jeg innom min faste hudpleier og får formet og farget øyenbrynene mine. Hun er veldig flink og jeg blir alltid fornøyd med brynene, men den første dagen sitter mye av fargen igjen på huden under, og de er rett og slett litt … voldsomme. Derfor pleier jeg så langt det er mulig å legge brynfiksingsavtalen til et tidspunkt der jeg kan gå rett hjem etterpå og helst ikke skal noe samme kvelden.

Det hadde jeg også gjort i dag, men jeg måtte bare en bitteliten tur innom butikken før jeg kjørte hjem. Og der møtte jeg på mannen til min beste venninne.

Jeg bestemte meg for å gå rett på sak, adressere det åpenbare for å spare ham for det, så mens han tok øreplugger ut av ørene sine løfta jeg opp luggen og viste frem brynene i all sin prakt og fortalte at jeg hadde vært hos hudpleieren.

 

“Oi”, sa han, og så lo han litt. “Godt du har lugg.”

“Ja, godt jeg har lugg”, sa jeg, lo litt og la luggen på plass igjen. Han fortsatte å se på øyenbrynene mine gjennom luggen og rista litt på hodet som for å riste det av seg.

“Jeg klarer ikke å se på noe annet”, sa han og så lo vi litt til. Så sa vi ha det, og jeg fortsatt å le mens jeg tok en fløte ut av et kjøleskap. Godt jeg har lugg. Og ærlige venner.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? 🙂

#ærlighetvarerlengst #øyenbryn #nettavisen #muligensirrelevant #side2

Prokrastineringen når nye høyder

Jeg er i siste tredjedel av bokprosjektet mitt, og det har jeg vært siden juni i fjor. Problemet er ganske enkelt at jeg har møtt på sterk motstand. Inne i meg selv. Hver eneste gang jeg har bestemt meg for å skrive, så blir hjernen min ekstremt kreativ. Og det er jo fint når man skal skrive, tenker du kanskje. Men det er ikke på den måten hjernen min jobber for tiden. Den gjør liksom ALT for at jeg ikke skal skrive. I går hadde jeg skrevet “SKRIVE” i kalenderen min. Planen var å spise frokost, og så sette meg opp for å skrive.

Og jeg fikk spist frokost. Men da jeg rydda etter frokosten så jeg at kjøkkenvaskene godt kunne trenge en runde med stålull, så jeg gav både vaskene og kokeplatene en god skrubbing. Og tok ut det rene fra oppvaskmaskinen og satte inn alt som sto på benken. Det er jo sånne ting som man bare er nødt til å gjøre. Så skulle jeg inn på badet for å kaste klutene i skittentøyet, og da så jeg at det passa fint å sette på en vaskemaskin også, og at badet egentlig trengte en vask. Så jeg vaska badet, satte på vaskemaskinen og rydda bort de tørre klærne fra tørkestativet. Da jeg la opp noen klær på guttenes rom kom jeg på at det egentlig hadde vært greit å få skifta på sengene deres siden de kommer hjem igjen om et par dager, så da gjorde jeg det. Og når jeg først var i gang så skifta jeg på min egen seng også.

Da jeg kom ned igjen så jeg at det lå noe pappgreier fra et Donaldblad på stuebordet, så da tok jeg det med ut i kjøkkenet og la det i papirsøpla, som viste seg å være veldig full. Greit å få tatt det også når jeg først er i farta, tenkte jeg, så jeg tok med både papp og plast og matsøppel og gikk ut i søppeldunkene med det. Da fikk jeg øye på bilen min, i fullt dagslys. Ikke pent! Jeg har faktisk aldri vaska bilen. Tidligere så ble den vaska sånn nå og da uten at jeg hadde noe med det å gjøre. Men nå kommer det faktisk ikke til å skje av seg selv, innså jeg med ett. Og da kjente jeg at nå jeg bare få vaska den bilen. Jeg gikk opp i tredje etasje og googla “vaske bil”, og der stod det noe om avfetting, så da henta jeg Zalo og ei bøtte og en svamp, kledde meg i regntøy og gikk ut.

Det tok omtrent en time, og da jeg var ferdig og bilen var ren(ish) var jeg veldig kald på fingrene men ellers ganske svett, så da tenkte jeg det passa å legge inn en styrketreningsøkt, greit å bare få gjort unna all svettinga på en gang, synes nå jeg.

Vedstativet begynte også bli litt slunkent, så etter treninga og før jeg gikk i dusjen så gikk jeg noen runder opp og ned mellom garasjen og stua og fylte vedstativet helt fullt. Greit med alt som er gjort!

Da jeg var ferdig dusja var klokka blitt langt utpå dagen, og jeg rakk ikke annet enn å få i meg litt mat før jeg skulle avgårde for å rekke en avtale. Ikke et ord skrevet, puh – der slapp jeg unna det!

Problemet er bare at boka blir ikke ferdig hvis ikke jeg skriver den ferdig. Så enkelt, og så vanskelig er det. Til og med den nye, koselige skrivestua mi med papirer og systemer utover hele gulvet er ikke nok til å få meg til å skjerpe meg. Men jeg har heldigvis en plan. Kanskje jeg forteller om den en annen gang.

– Renate –

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her.

#prokrastinering #skriving #bokprosjektet #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Litt redd for fargestiftene


Kongen holder nyttårstale, og jeg ser ingen grunner til at jeg skal være noe dårligere. (Det finnes sikkert en hel del grunner, gode til og med, men som sagt; jeg ser dem ikke.)

I motsetning til Kongen, som jeg har forstått at er en svært fornuftig fyr, så har jeg et naturtalent for bekymring. Et nytt år med blanke ark kan være skremmende når man har en livlig fantasi, og noen ganger kjenner jeg på en maktesløshet over hvor liten kontroll vi har på livet. Ett år fra nå, hva vil ha skjedd i mellomtiden? Jeg er litt redd for de berømte fargestiftene. For hva kommer de til å tegne på arket mitt? Gode ting, fæle ting, spennende ting, kjipe ting?

Sannheten er at det sannsynligvis vil være en god miks. Vi kan ønske hverandre godt nytt år så mye vi orker (og det synes jeg vi skal fortsette med, altså!), men bare godt kommer det ikke til å bli, og det er like greit å akseptere det. Droppe fasaden, vise frem at vi er ekte mennesker som av og til går på en smell.

Livet er brutalt, livet er fantastisk. Livet går ned, livet går opp.

Og når det går ned, si det til noen. Da er det på tide å ringe en venn. Skaff hjelp, ikke bli der nede alene. Du trenger ikke å være sterk, du trenger ikke å late som om alt er bra.

Og når det går opp, nyt det. Svev med.

I året som har gått har jeg trengt og tatt imot mye hjelp. Både fra venner og fra en klok psykiater. Jeg jobber med å omstille hjernen min til å tenke at det som skjer – det skjer, og at jeg kommer til å tåle det. Men at jeg også kan ta tak i disse fargestiftene selv, og fylle arket mitt med det jeg ønsker å ha der.

Så i 2020 skal jeg leve enda litt mer etter favorittsitatet mitt, skrevet av den australske poeten Erin Hanson:

What if I fall?
Oh, but my darling, what if you fly?

Kanskje vi flyr, kanskje vi faller. Kanskje vi til og med kræsjer i et eller annet på veien. Men da kommer vi garantert til å merke det, og kan takle det når det skjer.

Og kanskje vi bare flyr. Flyr og flyr og lander trygt der vi skal være.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her.

#gitid #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

O jul med din glede …

I midten av november fikk jeg en kjempegod idé. Jeg skulle bære ned absolutt alt av kasser og ting fra loftet, og gå nøye gjennom alt sammen. Da kom det endelig til å bli sånn ordentlig ryddig i hver krik og krok sånn som jeg tenker at det en gang skal bli. Jeg skulle selvfølgelig være ferdig med prosjektet i god tid før desember, for da skjer det jo så mye annet. Veien fra idé til handling er ofte kort, så veldig snart så det sånn ut i loftsstua:

 

Mye gøy på loftet.

I dag er det 23. desember, og for omtrent 10 minutter siden gikk de aller siste kassene opp igjen på loftet. Akkurat loftsstua er skikkelig ryddig:

Men resten av huset er absolutt ikke så strøkent som det skal være på lille julaften. Jeg hadde som vanlig spart altfor mye arbeid til den siste dagen, bare at i år er jeg i tillegg alene om alt, også var det dette loftsprosjektet da, som har tatt mesteparten av førjulstiden. Og i går fikk jeg melding fra søstra mi om når vi skulle pynte rommet over garasjen, hvor slekta feirer jul, og jeg hadde glemt at vi skulle det, så da ble det også i dag. Etter det måtte jeg lage to pavlovaer til juleselskapet, og etter at jeg hadde satt opp juletreet var jeg også helt nødt til å ta meg tid til å google «hvordan få bort kvae fra hendene». Hver pavlova steker i 1,5 timer, og så måtte jeg lage laktosefri vaniljekrem, 2,5 liter til sammen. Den ble litt svidd, men jeg silte ut det verste, så de små prikkene som er igjen nå håper jeg at med litt hjelp fra tussmørket kan gå for å være vaniljestang.

Det lille treet som ungene fikk med seg da vi henta juletre til stua, det ble utsatt helt til etter grøt og Polarexpressen i kveld, fordi jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre med det. Til slutt tok jeg en bakebolle og ei lekerive og gikk ut og spadde den full med småstein fra grusen på utsiden her. Prøvde å stappe treet oppi, det gikk ikke, så da helte jeg alt utav igjen, oppi en lekekasse som stod i nærheten. Grusen var selvfølgelig ikke tørr, så lekekassa ble full av sølevann, og ligger nå i badekaret. Den ble ikke lagt der forsiktig. Etter møysommelig tilbakeføring av grus til bakebollen ved hjelp av en lekestekepanne, med treet stående i bunnen, ble det til slutt stående oppi bollen av seg selv, om enn litt på snei. Da var det småstein og sølevann utover hele gulvet på guttenes soverom, klokka var ni, og jeg var faretruende nær å felle et par tårer. I stedet gikk jeg ned på kjøkkenet og lirte av meg noen gloser med sammenbitte tenner, før jeg gikk opp igjen med vaskeklut, nytt mot og stivt smil.

Nå er guttenes juletre pynta. Begge har dusja og har lagt seg i rent sengetøy. Det står en pepperkake og et halvt glass melk til julenissen ved vedovnen, og jeg fikk lest tre linjer av «It was the night before Christmas» før Lillebror proklamerte at han heller ville høre en annen bok. Der røyk den tradisjonen.

Nå har jeg drukket en skvett rødvin rett fra flaska, og legger ustrøkne duker på bordene samtidig som jeg støvsuger og samtidig som jeg flytter rot inn på kontoret samtidig som jeg henger opp klær samtidig som jeg ser på Kvelden før kvelden (trykket på “se fra start”  litt over klokka ti), samtidig som jeg vasker kjøkkenbenken samtidig som jeg skriver dette. Egentlig er ikke alt heeelt samtidig, men alle gjøremålene går i hverandre, jeg går fra rom til rom etter innfallsmetoden og ingenting er helt ferdig. Eller … juletreet, det er heldigvis ferdig.

Det aller viktigste nå er å huske på å ta et bit av den pepperkaka ved ovnen, og putte noe oppi julestrømpene før jeg legger meg. Så får vel resten bare bli som det blir. God jul!

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her.

#jul #stress #rydding #juletre #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Bekymring for skolestart er herved avblåst

Da jeg skrev innlegget “Siste dag i barnehagen” var jeg ganske trist, og litt bekymra for hvordan det skulle gå med min lille, lille Lillebror på skolen. Barnehagens form med fri utfoldelse og ikke så mye fastlagt opplegg var perfekt for ham, for Lillebror er en fyr som trenger å utfolde seg ganske bredt, om man kan si det sånn.

Jeg skrev: “Jeg håper skolen ser flammen hans og lar den få nok luft.” Jeg var redd for at skolens ryddige rammer kom til å bidra til å presse denne lille frie sjelen ned i en firkantet form, når han kanskje egentlig er litt mer stjerneforma.

I dag gikk jeg gjennom klasserommet hans da jeg skulle levere ham på SFO, og fikk se denne flotte plakaten på veggen:

Jeg trengte bare et tiendedelssekund på å avgjøre hvilken is min sønn hadde tegna, og jeg humra litt for meg selv. Det har vært mange små hendelser de siste to ukene som tyder på at skolestarten har vært en skikkelig opptur for Lillebror. Men da jeg så den fargerike dødninghode-isen der sammen med alle de andre fine isene, ble det liksom et symbol og en endelig bekreftelse på at dette kommer til å gå helt fint:

Lillebrors flamme er definitivt ikke slukket, i denne klassen er det nok luft. Han finner rom til å utfolde seg innenfor rammene som blir gitt – og han får lov til det. Det lyste opp dagen min.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her.

#skolestart #førsteklasse #førsteklassing #hverdag #barn #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin

Tomme senger

Tidlig denne våren gikk jeg og Kent fra hverandre. Vi er venner og har et veldig bra samarbeid om guttene, og det er i grunnen alt dere trenger å vite om den saken.

Men jeg skal selvfølgelig fortelle mer.

I begynnelsen startet vi med å bo tre dager hver i huset med guttene, for at ikke det skulle gå så lang tid uten å se dem. Når det var min tur til å flytte ut lånte jeg en leilighet av foreldrene mine, og når det var Kents tur bodde han hos venner. Etter hvert ble vi enige om at jeg skulle beholde huset, og Kent se etter et hus i nærheten.

I løpet av sommeren utvidet vi tiden til én uke om gangen, så guttene skulle bli vant til det før skolestart og før det ble huskjøp. Og for at vi voksne skulle bli vant til det, ikke minst. Hvordan blir man egentlig vant til det, å være borte fra barna så lenge om gangen?

Nå har Kent kjøpt seg hus, og uken som har gått nå har vært den aller første hvor guttene har bodd hos ham i det nye huset. Jeg var ikke forberedt på at akkurat dette markerte et stort skille, at det skulle føles så annerledes og så mye vanskeligere.

Da det var Kents uke med ungene forrige gang så bodde jeg i leiligheten, hvor jeg bare hadde mine ting, ingen leker eller bamser eller barneklær som konstant minnet meg om at vi egentlig er flere. (Jeg savna dem likevel, altså).

Men her, i huset vårt, her MANGLER de. Med store bokstaver, ja. Det er så unaturlig stille her. Og klærne deres på tørkestativet, et par tusjer i en krok på stuegulvet, en kosefille i trappa opp til loftet, et spill vi holder på med på loftstua, bøkene vi er halvveis i liggende på armlenet på sofaen … Og de tomme sengene. Jeg pleier alltid å gå innom og se til guttene før jeg legger meg.

Da jeg bodde i leiligheten var guttene rett i nærheten, i gangavstand. Og om kvelden kunne jeg se dem for meg ligge i sine vanlige senger, der alt er kjent og kjært, både for meg og for dem.

Mens denne gangen dro de til et annet hjem, hvor alt var ukjent for meg, og hvor de skal leve et liv som jeg ikke kommer til å være en del av. (Guttene er for øvrig storfornøyde med det nye huset, og det er en veldig fin plass).

Jeg visste jo alt dette. Visste at det måtte bli sånn og visste at det kom til å skje. Samlivsbrudd med barn er vondt og vanskelig uansett hvor skånsomt og greit og udramatisk man prøver å gjøre det. Men at det var akkurat dette med nytt hus som skulle utløse den sterkeste sorgreaksjonen til nå, det var jeg ikke forberedt på.

Heldigvis har jeg fått mulighet til å treffe guttene flere av dagene de ikke er hos meg. Sånn håper jeg det kommer til å fortsette, at vi kan gjøre ting sammen innimellom, og at vi bruker hverandre som «barnevakt». Sånn i all hemmelighet har jeg et mål om at det aldri faktisk skal gå en hel uke uten at jeg ser dem. Muligens urealistisk? Det er jeg ikke interessert i å høre om på det nåværende tidspunkt.

Noe positivt kan man kanskje trekke ut; nå gleder jeg meg til den der daglige greia som man ofte ikke setter pris på når man står midt oppi det. Å vekke dem, mase litt på dem på badet, spise sammen med dem, høre på små historier og tanker de har, og ikke minst; lese for dem om kvelden og legge dyna over dem og gi en lang godnatt-klem og noen fine ord på hver sengekant.

Alenetidbehovet mitt er også i aller høyeste grad dekket nå, så sannsynligheten for at guttene får en mamma som er mer mentalt tilstede og vet å sette pris på tiden vi har sammen, er stor.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. (Kan man jo si for å trøste seg selv).

Uansett; jeg gleder meg til de tomme sengene snart skal fylles igjen, av to urokråker som ikke vil legge seg.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her.

#samlivsbrudd #femtifemti #deltomsorg #savn #guttenemine #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Follow my blog with Bloglovin