Ode til slumreknappen

Jeg fant bare ett morratrynebilde i mitt velfylte bildearkiv; mobilselfie brukt som speil på telttur for et par år siden. 

Når alarmen durer i vei
så altfor tidlig
og minner om omverdenens krav

Da er du der
du forstår meg

Forstår at jeg trenger litt tid
forstår at jeg ikke er helt klar ennå
forstår at lyset er litt for lyst
på denne tiden av døgnet

Fem minutter til
sier du
fem minutter kan ikke skade
du trenger ikke å møte dagen
riktig ennå
sier du

Og jeg hører på deg
det er så godt å ligge under dyna
så godt og varmt her
og så godt at noen forstår meg

Og når alarmen durer
en gang til
og drar meg opp
til bevissthetens kalde overflate
så er du der igjen

Bare sov du
sier du
fem minutter til
bare slapp av
ikke stress
fem minutter fra eller til
betyr ingenting
bare sov du
sier du

Og jeg hører på deg
en gang til

Og en gang til
og en gang til
og en gang til

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#dikt #lyrikk #ellernoesånt #slumre #slumreknappen #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

Follow my blog with Bloglovin

Blakk fredag

Innboksen min har vært uvanlig full denne uka, og 90 % av innholdet er eposter med emnefelt som;

Black Friday hele uka!

Black Friday starter nå − knalltilbud på alt i hele butikken!

80% rabatt på en mengde varer! Kun i dag! Spar tusenvis av kroner!  

Tør du å gå glipp av dette tilbudet? 

Shop mer − spar mer! 

Skynd deg − tilbudet gjelder bare i dag! 

 

Skynd deg, skynd deg, skynd deg! Men hva er det egentlig som haster så?

Svaret er: At du skal få dratt det kortet før du rekker å tenke: Trenger jeg dette? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Black (and white) picture on Black Friday … 

Black Friday kan være nyttig, men da tror jeg man må planlegge litt før man trer inn i nettbutikk-kjøpesenteret og blir bombardert med beskjeder om hva man ikke kan gå glipp av. Når ting allerede står på innkjøpslista er det jo supert om man kan få det på salg − ting man uansett skal kjøpe på denne tiden; som vintersko til barna eller julegaver. Men det er fryktelig lett å falle for mange andre fristelser i samme slengen. Jada, jeg vet hva jeg snakker om − been there, done that. Da blir det blakk fredag, gitt.

For hva er egentlig logikken i at man sparer mer når man shopper mer? At man sparer penger på å shoppe er et helt fantastisk selvmotsigende salgsargument. De eneste tilfellene der dette kan sies å stemme er når du finner noe du trenger og på forhånd har planlagt å kjøpe, til en redusert pris. Sånn ellers er fortsatt den sikreste måten å spare penger på å la være å bruke dem. 

Og det blir lett for meg, for her har det vært blakk fredag helt siden Londonturen forrige helg. 

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#blackfriday #blakkfredag #salg #tilbud #shopping #sparing #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

Blar aldri lenger enn til neste side

To uker har gått siden jeg kom hjem fra første samlingen på forfatterkurset, og de ukene har flydd forbi som en vind. Og ikke en laber bris, mer som en virvelvind. Det gikk forresten veldig greit på kurset, jeg var den første som ankom kaffebaren vi skulle møtes på, og kunne derfor sitte passiv og bli hilst på av alle de andre etter hvert som de ankom. Hvordan det gikk med førsteinntrykket aner jeg ikke, men da vi først kom dit var jeg liksom ikke så opptatt av det lenger. 

Da kaffen var drukket opp gikk vi til lokalene til Vigmostad og Bjørke, hvor kurset skulle være. Jeg skal ikke gå i detalj på hva jeg lærte, det er kjedelig for de aller fleste − men for meg var det midt i blinken, det er akkurat dette kurset jeg trenger for å komme videre med den skjønnlitterære skrivingen min. Vi fikk hilse på forlagssjefen, og hun hadde med seg epler fra hagen sin til oss. Jeg overnatta hos kusina mi hele helga, og var på besøk hos enda en kusine på lørdagskvelden.

Nå sitter jeg og stirrer litt ut i lufta og lurer på hva mer jeg skal skrive. Jeg har ikke særlig mye spennende å fortelle om.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er meg som holder hodet over vannet. Og skuldrene, ser jeg, men det er jo ikke like viktig.

Livet for øyeblikket krever fortsatt ganske mye av meg, men det går overraskende bra. Flere barneleger har fått et ord med i laget, og nye undersøkelser og utredning er på gang. Det er lett å grave seg ned i usikkerhet og bekymring, men det får jeg god hjelp til å ikke gjøre. Også har jeg en sånn god, gammeldags ringpermkalender som først viser mandag til torsdag på de to sidene den ligger oppslått på, og så viser den fredag til søndag. Jeg blar meg ikke lenger frem enn til neste side for å ta en sniktitt på slutten av uka eller begynnelsen på neste − bittelitt forberedt må man jo være. Men jeg prøver å ta én dag av gangen for å ikke bli overvelda. 

Og selv om jeg ikke har bladd så langt frem i kalenderen ennå, så husker jeg på at jeg skal til London i midten av denne måneden, og det gleder jeg meg til! Denne gangen skal jeg reise med søstrene mine, det blir veldig koselig.

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#tanker #oppdatering #forfatterskole #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required
 
 

Og der røk sjansen min til å gjøre et godt førsteinntrykk …

Hei! Jeg er her fortsatt, altså.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tenkte at jeg skulle fortelle dere litt om hva jeg har gjort siden sist jeg skrev noe her:  

Jeg har pint meg gjennom War and peace, i tilfelle noen spør om jeg har lest den. For da kan jeg si: ja, det har jeg. Jeg skrev også en anmeldelse av den på goodreads, som jeg dessverre tror at ikke er særlig hjelpsom for noen.

Jeg har kjørt over mange broer, og hver gang har jeg tenkt at jeg håper at den ikke knekker akkurat nå, men hvis den gjør det skal jeg trykke på knappen som åpner vinduet med en gang, sånn at jeg rekker det før bilen treffer vannet og det elektriske blir ødelagt. Så skal jeg svømme ut av vinduet. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal ta med veska eller ei, det kommer litt an på hvor dypt det er.

Jeg har tenkt utallige ganger på forfatterkurset som begynner nå i helgen. Først tenkte jeg at dette skal gå bra, alt skal handle om skriving, så det kan hende at de andre vil synes at jeg er som dem, at jeg passer inn. Men så fikk vi beskjed i går om at vi skal møtes en time før kurset begynner for å «ta en kaffe», og det innebærer smalltalk, så der røk sjansen min til å gjøre et godt førsteinntrykk. 

Jeg har fikset øyenbrynene mine hos hudpleieren, og mens jeg lå der tenkte jeg på om kanskje hun tenker at synet av meg liggende på den benken muligens kan minne litt om en begravelse med åpen kiste. Jeg smilte mens jeg tenkte det, men hun er vant til at jeg tenker på rare ting og smiler mens jeg ligger med lukkede øyne når hun fikser brynene mine, så hun spør aldri.

Jeg har brukt alle skrivedagene mine til å sove, og noen ganger har jeg latt tårene få renne ut av meg til det var tomt. Nå er det tomt, tror jeg. Helt tomt.  

Jeg har vært på jobb på skolen og gjort en temmelig god innsats, jeg er faktisk litt imponert selv.

Jeg har hatt besøk av kusiner og søstre og ledd så jeg fikk vondt i magen. 

Jeg har vasket veldig mye klær, bestilt årets London-tur, arrangert bruktmarked sammen med søstra mi og snakket med mange forskjellige leger på barneavdelingen som har mange forskjellige forslag.

Jeg har spist litt, men ikke så mye som jeg burde.

Nå gleder jeg meg til første kurssamling i helga, samtidig som jeg tenker på at kanskje jeg ikke har forstått alt jeg skulle gjøre helt riktig, og litt på om døra der vi skal møtes går innover eller utover og litt på om jeg skal gå dit dagen før for å sjekke det.

– Renate –

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#tanker #nevrotisk #psykiskhelse #skrivekurs #forfatterskole #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required
 
 

Forfatterskole og litt mindre blogging

Jeg tror det er første gang på to år at jeg har latt det gå så lang tid mellom to blogginnlegg. Vanligvis når jeg føler at jeg ikke har tid til å skrive så bare finner jeg tid − selv om den eneste ledige tiden er den tiden der jeg burde ha sovet søtt. Sånn må det bare være, har jeg tenkt, når jeg har bestemt meg for å blogge hver onsdag og hver søndag, så gjennomfører jeg det

(Her kommer en ekstremt lang bildetekst: En av de slitsomme tingene med å skrive blogg er at man må ha et delingsbilde for å gjøre innlegget SoMe-vennlig. Det er begrenset hvor lang tid jeg orker å bruke på det, derfor hender det at bildet ikke har noe som helst med innlegget å gjøre. Som i dag. Men noen ganger klarer jeg å finne en slags tvilsom metafor som forsvarer bruken av bildet, det skal jeg også prøve på i dag; et nytt prosjekt er å bestemme seg for å gå opp en trapp selv om man ikke vet hva man møter på toppen.)  

Men så kom jeg til å tenke på at jeg faktisk er min egen sjef. (I alle fall halvparten av tiden min.) Og nå har jeg bestemt meg for å være en litt snillere sjef. En sånn sjef som skjønner at livet går litt opp og ned. En sånn sjef som forstår at når tiden man har til disposisjon blir halvert, så kan man ikke levere akkurat like mye som før.  

I tillegg til at skrivetiden min er halvert (fordi jeg er med sønnen min på sykehuset), skal jeg nå i gang med et nytt prosjekt − jeg har kommet inn på forfatterskolen til forlaget Vigmostad og Bjørke. 10 elever ble valgt ut basert på 15 sider skjønnlitterært manus søkerne sendte inn, og jeg fikk en av plassene. Så der kommer jeg til å legge ned mye av skrivekreftene mine i høst og i vinter − jeg er allerede i gang med forberedelser til første samling som er i Oslo i midten av oktober. Jeg gleder meg veldig! 

Jeg kommer selvfølgelig til å fortsette å blogge litt, jeg har altfor mye på hjertet til å klare å holde meg unna. Men noe fast kan jeg ikke love fremover. Håper dere vil fortsette å følge meg selv om innleggene kommer litt i rykk og napp. 

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#egensjef #forfatterskole #vigmostadogbjorke #skrivekurs #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required
 
 

En dramatisk avgjørelse

Jeg har tatt en dramatisk avgjørelse. I dag har Lillebror bursdag, og jeg har ikke sendt inn annonse til avisa.

Hvert år, siden Storebror ble født i 2009, har jeg sendt inn annonse med bilde og gratulasjonstekst til avisa. Jeg har sittet i minst én time hver gang for å finne på en bra nok tekst, som er balansert når det gjelder skryt, ros og fine ord, aller mest i forhold til hva jeg skrev til broren, men også i forhold til hva andre skriver og hva jeg antar er sosialt akseptert.

Jeg har også brukt en del tid på å bestemme meg for hvilket publikum jeg henvender meg til. Er det en slags kunngjøring; bare så dere vet det så har sønnen min bursdag i dag, eller er det en hilsen til ham, sånn at jeg skal skrive direkte til ham selv om han ikke kan lese og vi ikke abonnerer på avisa. Også var det brukernavn og passord, som jeg glemmer mellom hver bursdag, også må jeg fylle ut et skjema, som kanskje er en av de tinga jeg misliker sterkest her i verden. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bursdagsbarnet

Jeg kjente at det begynte å stramme seg i skuldrene og nakken allerede på søndag da jeg kom på at det var på tide å sende inn annonse til avisa.

Det var da tanken slo meg. MÅ jeg gjøre dette? Svaret var overraskende enkelt. Nei, det må jeg faktisk ikke. Jeg kjøper inn og leverer ut bursdagsinvitasjoner, jeg kjøper gaver og pakker inn gaver, jeg lager pannekaker til frokost (pleier i alle fall − denne gangen tok faktisk Storebror seg av den jobben), jeg bestiller fancy kake, jeg lager geledesserter, jeg pakker godteposer, jeg baker, jeg lager middag etter bursdagsbarnets bestilling, jeg rydder, og kanskje jeg til og med vasker litt i huset. Det holder faktisk. Og de fine ordene − de skal han få i et kort. 

Så jeg bare bestemte meg, kort og brutalt, for at nå er det slutt. Ingen flere bursdagsannonser i avisa. Ferdig snakka. Jeg er fri!

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#bursdag #fødselsdag #gratulasjonsannonse #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required
 
 

Helgetur med 28 familiemedlemmer

Takk for alle fine tilbakemeldinger på det jeg skrev i forrige innlegg! Og til dere som følger meg på Facebook også − jeg fikk levert inn artikkelen kvart over ni torsdag kveld, og øyebetennelsen er nesten borte. Hurra! 

Denne helgen har vi vært i Tusenfryd sammen med Andersenklanen − the extended version. Det vil si; i tillegg til mine foreldre og søsken med menn og barn, har vi vært sammen med tante og onkel, kusiner og deres menn og barn. Dere har jo tidligere fått hilse på min grein av Andersenklanen, og den andre greinen vi nå dro på tur med, pappas bror med familie, kommer fra samme treet og det merkes. Da vi var små reiste vi på mange turer sammen, de første turene jeg kan huske var vi en gjeng på 9 personer. Siden den gangen har slekta vokst ganske bra, så på denne turen var vi 28 personer, og det til tross for at vi manglet noen få.

To gruppemiddager klarte vi å gjennomføre med denne gjengen, den første på hotellet den kvelden vi kom, og så spiste vi sammen i Kolbotn på lørdagskvelden også. Til Tusenfryd ankom vi samla, og selv om folk forsvant litt i alle retninger innimellom traff vi stadig på hverandre og spiste litt sammen, tok noen karuseller sammen eller gikk for å finne sukkerspinn sammen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Storebror stakk av med førstepremien da 12 av oss konkurrerte på hesteveddeløpsbanen i Morgan Kane City. Det var tantes idé; hvis alle som er med å spille er fra vår familie, er det gøy uansett hvem som vinner. Og det var det forsåvidt. Selv om jeg akkurat hadde stått og snakket om at det greieste var å slippe å vinne sånne jallabamser som er skeivt sydd. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

To av søsknene mine, Sara Linné og Samuel Aleksander, tok Skydive på Tusenfryd. De ble heist opp til toppen av den bakerste masta …

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

… og sluppet ned. Med sikkerhetsutstyr selvfølgelig, men det er ganske skumle greier, det føles som fritt fall i starten. Jeg har tatt den selv faktisk, men da var jeg så vidt fylt 20, det føles som et annet liv. I går kjente jeg at det var veldig uaktuelt å opp der igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sara Linné tok den en gang til med Nicholas på 10, som var akkurat høy nok til å få lov.  

Å sove på hotell med guttene mine er ikke alltid like stas, men denne gangen gikk det veldig greit. De var helt utslitte etter parkbesøk og lek med søskenbarn, så de sovna greit begge kveldene. Det gjorde jeg også, men jeg våkna to-tre ganger hver natt av Lillebrors føtter som bevegde seg inntil hodet mitt. Han liker å sove på tvers. Vi hadde egentlig ønska å ha én hel seng til hver person, men det var ikke flere familierom igjen da vi bestilte, så vi fikk et dobbeltrom med tre senger.

På vei hjem kjørte vi om Moss, fordi guttene så gjerne ville ta ferga, og fordi Anders skulle hente en bil han kjøpte for noen uker siden. Den sto inni en låve langt inni skogen mellom Askim og Moss.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lykkelig (?) eier av ny bil kjører foran oss. Det lukta litt stramt av eksosen. 

Det var en kjempefin helg, med kaos, latter, god mat og mye moro. Ny tur om fem år, kanskje? Åhr, da er vi gamle, da! 

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#familie #storfamilie #slekta #barn #tusenfryd #helgetur #hotellweekend #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required
 
 

På tide å være helt ærlig …

«En veldig ærlig blogg» står det på Facebooksiden til bloggen min, som overskrift på beskrivelsen av bloggen. Og ærlighet har det vært; om sorg, rare tanker, familieliv, angst, i-landsproblemer, tull, fjas og sterke meninger.

Men om det som i lengre tid har tatt hovedrollen i livet mitt har jeg skrevet veldig lite. Det gjør at det noen dager blir vanskelig å få skrevet noe i det hele tatt − det jeg ikke kan skrive om står som en kampestein midt i veien og jeg kommer ikke forbi den. Flere ganger har jeg satt meg ned og skrevet om hvordan hverdagen vår er for tiden. Det hjelper meg å skrive om det, helt ufiltrert, men det kan ikke postes på bloggen.

Det er ikke uærlig å ikke fortelle alt. Men det er kanskje litt uærlig å late som om alt er bra?

Alt er ikke bra. Den ene sønnen min er syk, og alt jeg ønsker er at han skal bli frisk, at han skal få slippe alt dette. Sykdommen hans er ikke livstruende, men den er definitivt en trussel mot livskvaliteten hans. Jeg er lei meg for all tiden han må bruke på sykehus, jeg er lei meg for at han går glipp av ting han gjerne ville vært med på, jeg er lei meg for at han må være så sliten, jeg er lei meg for at jeg også blir sliten så jeg ikke klarer å gjøre alt jeg ønsker å gjøre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bekymret meg

Jeg blir sliten av alle bekymringene som følger med, av alle forberedelsene som må gjøres for at hverdagen skal fungere, og ikke minst alle søknadene man bruker timer og dager på, hvorav noen likevel ikke går igjennom fordi systemet ser ut til å mangle sunn fornuft.

Jeg har dårlig samvittighet, både overfor han som er syk og han som er frisk − jeg blir aldri helt fornøyd med egen innsats. Når den ene flere ganger i uken kommer hjem fra sykehuset med premier, skal den andre også få noe innimellom? Teller sykehustid som alenetid med mamma eller pappa, sånn at broren også bør få mer alenetid? Det syke barnets interesser prioriteres ofte foran det friske barnets − vi skal jo kompensere for alt han må gjennomgå.

Vi skal gi trøst og sympati når det trengs, men samtidig ønsker vi å legge grunnlag for at han skal føle takknemlighet for alt han kan og alt han får til. Vi vil ikke at han først og fremst skal tenke på seg selv som syk − han er mest frisk, og han er tøff − tøffere enn jeg er. Får han nok trøst og anerkjennelse for at dette er vanskelig? Får han nok «spark bak» til å gjøre det beste ut av situasjonen?

Det er en evig flytting av lodd fra en vektskål til den andre og tilbake igjen − for vi har ingen oppskrift på hvordan man oppnår den riktige balansen.

Noen ganger kryper slitenheten helt inn i skjelettet og får ryggen min til å stivne og nakken til å verke. Andre ganger kryper slitenheten inn i hjernen min og får det til å stoppe helt opp. Jeg glemmer å spise, jeg surrer med avtaler, og jeg klarer ikke å sortere tekst så jeg får fullført en artikkel.

Når jeg leser det jeg har skrevet til nå ser jeg at det nok ser litt mørkt ut. Og hvert ord jeg har skrevet er sant. Men likevel er det ingen grunn til bekymring for meg, altså − jeg vet at jeg klarer meg gjennom dette.

Det jeg skriver om er en stor del av hverdagen vår, men ikke hele − hverdagen vår med guttene er også full av lek, latter og moro. Dessuten har vi familie som hjelper oss med avlastning, og venner vi kan snakke med om alt. Og jeg har fortsatt evnen til å glede meg over små, rare ting, og jeg ler fortsatt hjertelig av ting det ikke nødvendigvis passer å le av.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Glad meg

Så, alt er ikke bra, men livet sånn helhetlig er fortsatt bra.

Jeg ville bare holde løftet mitt om å være ærlig.  

– Renate –  

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#sykehusbarn #barn #foreldre #mamma #sykdom #kronisksykdom #psykiskhelse #bakfasaden #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required
 
 

Komfort eller gratis trening?

Klærnes vei fra skittentøyskurven og tilbake til stedet der guttene kler på seg er kanskje unødvendig lang, særlig med tanke på at det er i samme rom. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vaskemaskinen vår står i første etasje. Skittentøyskurvene står på badet i andre etasje. Kommodene vi har klærne i står i tredje etasje.

Når jeg skal vaske klær bærer jeg en kurv full av skittent tøy ned til første etasje, og går opp igjen til andre etasje. Når maskinen er ferdig går jeg ned i første etasje og bærer klærne opp igjen til andre etasje.

Der henger jeg klærne til tørk på tørkestativet på badet. Når de er tørre bretter jeg, legger guttenes klær i bunker i trappa, og lar bunkene ligge der til en passelig anledning byr seg, da bærer jeg dem opp i tredje etasje og legger klærne på plass i guttenes kommoder. Før jeg går ned igjen til andre etasje, selvfølgelig.  

Når jeg skal legge frem klær til guttene til neste dag går jeg opp i tredje etasje igjen, tar klærne ut av kommoden igjen og bærer dem ned på badet i andre etasje, hvor jeg legger frem et sett klær til hver av dem.

 

Her kommer det store spørsmålet: Er det på tide å samle ting i én etasje, eller bør jeg bare sette pris på den gratis treningen all denne trappetraskingen er? 

Dette har jeg tenkt på en stund. 

– Renate – 

(Interessert i mer klesvask-prat? Her kan du lese om vaskemaskinen min som ikke kan klokka.)  

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#trening #husarbeid #klesvask #komfort #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required
 
 

Vår tids største helsetrussel

Dette er et tema jeg lenge har hatt lyst til å skrive om, og en artikkel i Foreldre & barn minnet meg på det igjen i dag. «Vår tids største helsetrussel», det er hva lege Imran Rashid kaller skjermbruken vår.

Han begrunner det først og fremst med at vi gjennom å underholde hjernen vår konstant, endrer hjernens måte å fungere på, og skaper en generasjon hjerner som hele tiden søker etter det som er aller morsomst. Rashid nevner også flere av problemene som jeg har tenkt på når jeg har tatt avgjørelsen om at Storebror ikke skal få mobiltelefon ennå, og da jeg sendte iPaden på «ferie» i sommer. Evnen til å konsentrere seg påvirkes, utviklingen av de sosiale ferdighetene kan hemmes, og evnen til å være til stede i øyeblikket og fordype seg i ting er definitivt på hell. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det finnes ikke tvil i min sjel om at skjermbruken påvirker barna våre negativt. I sommer erfarte jeg det selv, jeg hadde for mye å gjøre en av ukene jeg var alene med barna, og var derfor mindre streng med iPadbruken. Lat, kan vi også kalle det. Etter noen dager hvor minstemann hadde fått spille i et par timer hver eneste dag, ble plutselig iPaden hovedfokuset hans, hele tiden. Det var rett og slett skremmende. Han snakket om spillene, maste om når han skulle få spille neste gang, og ville hjem når vi var hos andre, fordi han ville spille. Da jeg la bort iPaden etter dagens spilletid lå fireåringen på sofaen og vred seg i frustrasjon. Han var sint på meg, og oppførte seg på en måte som ikke lignet ham i det hele tatt. Å spille var det eneste han ville gjøre, alt annet var kjedelig. Og jeg snakker om en gutt som vanligvis kan surre rundt i to timer alene på utsiden av huset vårt og samle insekter i en bøtte.

Jeg bestemte meg for å legge bort iPaden for en lengre periode. De første dagene var det ganske ille, oppførselen ble verre før den ble bedre. Men etter en drøy uke uten iPad hadde jeg den harmoniske, kreative gutten min tilbake. Etter det har begge guttene kun fått lov til å spille en halvtimes tid innimellom, det kan fort gå en uke mellom hver gang. Denne moderate bruken gir ikke de samme symptomene.

Endringen i Lillebrors atferd skjedde etter bare noen dager med mye skjermbruk. Hva skjer da med barn som sitter i timevis, dag etter dag, uke etter uke? Alle reagerer nok ikke på samme måte, det skal jeg ikke påstå. Men at de mister noe verdifullt, det er jeg sikker på. 

Ja, det var barna.

Og så kommer vi til oss voksne, da.  

Vi har ingen som tar fra oss mobilen når vi har brukt den for lenge. Det scrolles og klikkes enten vi er på besøk hos venner, er på podens fotballkamp eller ligger i senga om kvelden. Vi bruker ofte mobiltelefonen samtidig som vi gjør andre aktiviteter. Dødtid, hva er det?
− Mamma, så du målet jeg scorte?! Så du det? 
− Eh … nei.  

Jeg merker det godt på min egen tålmodighet, hvordan jeg har blitt vant til å hoppe fra den ene aktiviteten til den andre. For noen år siden leste jeg alltid én bok om gangen, og den bar jeg med meg rundt i huset, leste litt i sofaen, litt ved kjøkkenbenken og litt i senga. Nå har jeg en hel bunke med underholdning som jeg drasser med meg fra sted til sted i stua. For øyeblikket inneholder bunken en fagbok, en skjønnlitterær bok, et psykologimagasin, et foreldremagasin og en sudokubok med en penn inni. Jeg er innom de fleste flere ganger i løpet av en ettermiddag. Dette behovet for stadig skifte av aktivitet er kanskje også et resultat av nettbruk?

Når man er på besøk eller har besøk, hender det at det oppstår pauser i samtalen. Før i tiden brukte man kanskje disse pausene på å tenke seg litt dypere ned i noe som var blitt sagt, eller finne på et nytt samtaletema. Nå tar vi opp mobiltelefonene våre. Flere minutter kan gå uten at noen sier noe, vi smiler og humrer mot skjermene våre helt til en eller annen kommenterer at «vi er jammen sosiale, gitt». Så draaar den ene etter den andre blikket bort fra skjermen og returnerer mentalt til selskapet, frem til neste pause i samtalen. Lather, rinse, repeat.

Og hvordan påvirker vår mobilbruk barna? Det synes jeg er det aller mest skremmende. Jeg er glad for at jeg ikke hadde smarttelefon da Storebror ble født, og glad for at jeg fortsatt ikke hadde knyttet meg så veldig til den da Lillebror ble født. Flere helsesøstre kaller mobilbruk for en stille omsorgssvikt. De ser til og med foreldre som bruker mobil mens de sitter inne på helsesøsters kontor med babyen sin.

Et spedbarn speiler seg i sine foreldres ansikter. Du har kanskje hørt om «still face»? Det er et psykologisk eksperiment hvor mor og barn først har vanlig samspill i noen minutter, hvor moren smiler og responderer på barnets signaler. Så blir hun «steinansikt» og unnlater i et par minutter å reagere på noe som helst. Barnet blir veldig frustrert og etter kort tid helt fortvilet.

I en kronikk sammenligner psykiater Finn Skårderud en forelder med mobiltelefon med en forelder med «still face». Barnet får ikke kontakt, og forelderen går glipp av de små signalene som er barnets måte å kommunisere på.

Det går ikke bare ut over spedbarna − helsesøstrene møter også skolebarn som forteller om utilgjengelige foreldre som er bortreist i skjermene sine. Barn og ungdom sender også ut små signaler, som det kan være vanskelig å fange opp om man er tilkoblet den digitale verden. Kanskje har sønnen din hatt en kjip opplevelse på skolen, men sier ingenting. Han henger litt med hodet, og spiser ikke så mye av middagen sin, men du ser det ikke, fordi du holder på å oppdatere deg på hva naboen har postet på instagram.

Jeg er faktisk enig med legen Imran Rashid − skjermbruk bør begrenses kraftig for både store og små. Vi er lagd for å møtes ansikt til ansikt, og barna våre trenger å oppleve at de er såpass viktige for oss at vi daglig kan gi dem stunder hvor de har vår fulle og uavbrutte oppmerksomhet.

Om det virker vanskelig, start med noen små skjermfrie delmål:

♥ De første 15 minuttene dere møtes etter jobb, skole og barnehage. Den beste tiden for å fange opp viktige signaler. 

♥ Ved middagsbordet. Snakk sammen i stedet!    

♥ Under lesestunden om kvelden. Les heller med innlevelse og lag morsomme stemmer. (Jeg anbefaler Roald Dahl og David Walliams.) 

Barna dine vil takke deg. Kanskje ikke med en gang, men det må du bare leve med; responsen er ikke alltid bare et klikk unna …

– Renate – 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her 🙂  

#psykiskhelse #barn #foreldre #skjermbruk #skjermtid #mobilbruk #sosialemedier #instagram #facebook #finnskårderud #imranrashid #nettbruk #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

Kilder: Artikkelen «Digital helsetrussel» i Foreldre & barn, https://sykepleien.no/forskning/2017/12/mobilbruk-kan-vaere-en-stille-form-omsorgssvikt
https://www.aftenposten.no/kultur/i/Mg8pyR/Nar-barnet-ikke-har-noen-a-speile-seg-i_-dor-selvfolelsen–Finn-Skarderud

#mc_embed_signup{background:#fff; clear:left; font:14px Helvetica,Arial,sans-serif; }
/* Add your own MailChimp form style overrides in your site stylesheet or in this style block.
We recommend moving this block and the preceding CSS link to the HEAD of your HTML file. */

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required