Samfunnsengasjert blogging

Sinte trakasserte menn

Etter innlegget jeg skrev på onsdag har kommentarfeltet mitt vært uvanlig flittig brukt. Fra min side var ikke innlegget av de mest dypfølte jeg har skrevet, jeg hadde bare lyst til å gi mitt lille bidrag til #metoo-kampanjen. Det jeg skrev om var typisk hverdagstrakassering, og mange jeg kjenner har opplevd ting som er mye, mye verre. Det måtte jo bli en del nett-troll i kommentarfeltet, det skjønte jeg alt før jeg postet det. Sextrakassering er ordentlig nammenam for troll.

Jeg har også fått høre fra et par damer som selv har opplevd trakassering i serviceyrker, og en mann har fortalt om overgrep han har vært utsatt for som barn. Fra en mann fikk jeg råd om å svare på trakasserende kommentarer med sarkasme. Det er faktisk et veldig godt råd, men jeg må jobbe litt med en forsinkelse i hjernen for å få bedre utbytte av de smashing svarene jeg finner på. De kommer alltid 10 minutter etter at jeg hadde trengt dem, og jeg må nøye meg med å le høyt for meg selv, for personen som har fornærmet meg har gått for lenge siden. 

Men ... det jeg egentlig vil skrive om i dag er den typen kommentarer det var aller flest av, og de kom fra sinte, trakasserte menn. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har tegna litt på morrakvisten. 

Innleggene er ganske aggressive, men jeg leser en sårhet mellom linjene i flere av dem. Jeg blir beskyldt for å innta en offerrolle, noe som er en vanlig hersketeknikk å benytte når man ønsker at noen skal holde kjeft. En mann kaller hashtaggen #metoo for en genistrek laget av damer for damer, sånn at vi kan hore etter oppmerksomhet og sympati. Vel, nå har jeg lært at #metoo er for alle, uansett kjønn, så føl deg fri til å bli med på horingen du også! En annen mener at alle av og til opplever fremmede hender "både her og der", og lurer på om det egentlig gjør noe? Eh ... JA

En mann føler seg stigmatisert kun i egenskap av å være mann, fordi han mener hashtaggen setter fokus hvor fæle menn er. Er det noen vits i å oppføre seg ordentlig mot kvinner, undrer han, når man uansett er stemplet på forhånd? Svaret er ja, her også. Jeg setter stor pris på mennesker som behandler meg med respekt, uansett kjønn. En annen skriver om at jenter på byen "sjekker utstyret" på menn, ved å røske tak i skrittet på dem. Han antar at jeg mener at sånt er helt greit, han antar faktisk at jeg er en av disse damene. Nei. Definitivt nei. 

Jeg tenker at en del av dette er skrevet for å provosere, og ikke noe særlig annet. Men én ting går igjen i flere av innleggene, og det er det jeg tenker at fortjener litt oppmerksomhet. Mennene har opplevd å bli krenket og trakassert av kvinner, men episodene har blitt bagatellisert og ledd av når de har fortalt andre om det. De er sinte over at det skal være så lett for oss kvinner å fortelle, mens det er forventet at menn skal tåle slikt og bare riste det av seg. Og det har de nok helt rett i − jeg tror at vi jenter møter større forståelse.  

Men så kommer en pussig ting. De sinte mennene føler seg veldig sikre på at jeg synes at det er helt greit at kvinner trakasserer menn, uten at jeg klarer å se hva i innlegget mitt som har forårsaket den tanken. Selvfølgelig er ikke det greit! 

Jeg vil gjøre det helt klinkende klart en gang for alle: Fordi om jeg forteller om episoder hvor det er menn som har trakassert, betyr ikke det at jeg synes at kvinner skal få lov å ture frem som de vil. Jeg tror at de fleste forstår det, men når man er veldig sint, sånn som man kan bli når man føler seg trakassert og latterliggjort, er det lett å lese inn litt ekstra uvilje mellom linjene. De sinte mennene er tilgitt, og de har min støtte. Og kvinnene som tenker at alle menn synes det er hyggelig å bli tafset på av fremmede mennesker i tide og utide − oppfordringen min i forrige innlegg om å holde kjeft og holde fingrene av fatet går til dere også. Det den ene leseren forteller, om å få "sjekket utstyret", det er faktisk et overgrep. 

Vel, da var det sagt. God søndag! Går og lager meg en kaffekopp og stålsetter meg for kommentarfeltet ;) 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#metoo #samfunn #trakassering #sintemenn #trakassertemenn #utsattmann #muligensirrelevant #nettavisen 

 

- Har du en sprekk jeg kan dra kortet i?

− Har du en sprekk jeg kan dra kortet i?

Det kunne kanskje være en uheldig formulering, men gliset og blikket til den middelaldrende mannen som stod foran meg var ikke til å ta feil av.

Jeg var tidlig i 20-årene og satt i kassa i en butikk som blant annet solgte jernvare og bildeler − hovedtyngden av kundene var menn. Ettersom jeg var den første kundene så når de kom inn, og den siste de så før de gikk ut, så fikk jeg beskjed om at jeg var butikkens ansikt utad, og at det var viktig at jeg var blid og imøtekommende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Blid og imøtekommende: Jeg gir kassadamejobben cirka halve skylda for de dype sinnarynkene mine. 

Til tross for hederlig innsats ble det nødvendig å minne meg på arbeidsinstruksen mer enn én gang. Noen ganger var det på sin plass med steinansikt og iskalde blikk, og jeg var raus med begge deler. Det var mitt eneste forsvar mot sleske kommentarer fra halvgamle gubber, små slengkommentarer om utseendet mitt og småfrekke invitasjoner som til stadighet ble gjentatt til tross for at jeg takket nei. Mange kunder var høflige og hyggelige også, altså. Og jobben i seg selv var helt grei, men de jevnlige kommentarene ble så slitsomme at jeg til slutt sa opp, selv om jeg ikke hadde noen ny jobb å gå til. 

Da jeg så #metoo-kampanjen på Facebook var kort-episoden det første jeg tenkte på. Men jeg kan jo alltids nevne et par til. 

På en annen tidligere arbeidsplass ble jeg klapset på rumpa av en overordnet, og som 17-åring på byen i Arendal møtte jeg en fyr som lot øynene gli over meg fra topp til tå og konkluderte med "e hadde bånna du greit." Sistnevnte har først og fremst brent seg fast i minnet som den mest harry "sjekkereplikken" jeg noensinne har vært utsatt for. 

En venn av en eks kommenterte stadig at jeg hadde "sugetrut", og skulle jeg være så uheldig å gjespe mens vi var i samme rom sa han: "sitter du der og gaper etter kuk?" ...

Jeg skal overlate jobben med å analysere hvorfor og hvem og hva og oppdragelse og gruppepress og kultur og ukultur og alt det der til noen andre. 

Men sånn generelt så tenker jeg at det kan være lurt å filtrere ord og gjerninger kjapt gjennom et par hjerneceller før man setter det ut i livet. Ved fortsatt tvil etter filtreringen kan det anbefales å holde fingre og/eller kjeft i ro.  

Ja ... egentlig skulle jeg bare si #metoo

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#metoo #samfunn #trakassering #muligensirrelevant #nettavisen 

Er du en taper hvis du dør?

I går døde tidligere bodybuilder Marthe Sundby. Jeg visste ikke hvem denne damen var før jeg la merke til noe hun sa i et intervju med VG i august. Hun hadde leverkreft, visste at døden var nært forestående, og hadde et siste ønske:

Å avvikle uttrykket «tape kampen mot kreften».

Ja! tenkte jeg da jeg leste det. Og ikke bare kreft. Det er helt unødvendig å si at noen taper kampen mot sykdom i det hele tatt. For dem som ikke har mistet noen nære høres det kanskje ut som flisespikkeri, og det finnes selvsagt verre ting å ta tak i her i verden. Men jeg forstår godt at det er en ekstra belastning for de nærmeste om den avdøde blir omtalt som en som har tapt, spesielt når det er en kjent person og media skriver om det i lang tid etterpå. 

Å tape handler om å ikke være god nok. Det handler om å ikke ha gjort nok, å ikke være flink nok, og å ikke ha prøvd hardt nok. Det handler om nederlag.

I dag døde også Per Fugelli, en mann jeg har stor respekt for. Han har brukt de siste månedene sine godt − til å formidle sine kloke ord til alle som tok seg tid til å lese eller høre på. Ingen kan si at han går ut av livet som en som har tapt. 

Den kjente psykiateren Ingvard Wilhelmsen skrev i en artikkel på nhi.no:

«Har du lest overskrifter om personer som har kjempet mot kreften og vunnet? Når jeg ser slike saker, leser jeg alltid hvilken type kreft de har hatt. Noen typer kreft er lette å kjempe mot. Overskriften burde heller vært: "Hadde flaks med type kreft og fikk god behandling". Vi får ikke kontroll på døden.»

Det blir jo det samme − man omtaler dem som har overlevd sykdommen som tøffinger som tok fighten og klarte det − og da kan det lett leses mellom linjene at de som døde ikke var like tøffe, eller like flinke til å kjempe mot sykdom. Jeg har i alle fall én gang skrevet noe sånt selv, det er fort gjort hvis man ikke har et bevisst forhold til det. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen har flaks, andre har uflaks.  

Hvis han fortsatt var her ville lillebroren min, Adrian, fylt 20 år i dag. Han døde av hjernehinnebetennelse da han var 2 1/2 år gammel. Men jeg har aldri tenkt på det som at han tapte en kamp mot hjernehinnebetennelsen. Hvis det var en kamp, stod den i så fall mellom bakteriene i kroppen hans og medisinene legene gav. Hvis det var en kamp, var den fiksa på forhånd. Det var selvfølgelig ingenting Adrian kunne gjort for å påvirke utfallet. 

Hvem som overlever alvorlig sykdom, og hvem som dør, handler først og fremst om flaks og uflaks.  

Jeg lover herved å aldri mer skrive i en artikkel at noen har tapt eller vunnet kampen mot sykdommen. For det er ikke en konkurranse − det er kron eller mynt.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og i kron eller mynt er det ingen som har noen garanti. Ikke en gang fetter Anton. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#helse #kreft #sykdom #flaks #uflaks #muligensirrelevant #nettavisen 

Bedreviteren du ikke liker kommer til å stemme på partiet du hater

I dag vil jeg bare komme med en vennlig påminnelse før valget. Jeg er drittlei hele valgkampen og orker nesten ikke å skrive dette, men da gir jeg i alle fall mitt lille bidrag:

Husk å stemme i morgen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Uansett hvordan valget går, vil vi nok komme bedre ut av det enn våre venner over dammen.

Ved forrige stortingsvalg stemte 78,2% av de omtrent 3 600 000 som hadde stemmerett. Det vil si at rundt 785.000 mennesker valgte bort muligheten til å påvirke hvordan landet de bor i skal styres.

Det er mange.

Jeg har vanskelig for å tro at over 20% av Norges voksne befolkning ikke har meninger om politikk. Så hvorfor stemmer de ikke?

(Her er mitt eneste innlegg i valgdebatten

Nå kunne jeg kommet med en lang tale om hvor heldige vi er som har demokrati og alt det der. Og selv om det er sant, så har du hørt det så mange ganger før at det preller av som vann på en oter. Men jeg skal gi deg en annen god grunn.  

Det finnes noen mennesker du misliker sterkt, ikke sant? Noen du er så grunnleggende uenig med i alt som betyr noe at du blir irritert bare du tenker på vedkommende? Noen du stadig kommer opp i heftige diskusjoner med, eller unngår å snakke med fordi du ikke liker å diskutere?

Ser du for deg noen ansikter nå?

Da må du huske på en ting: Disse menneskene har også stemmerett.

Den irriterende, påståelige typen du tenker på nå kommer selvfølgelig til å gå til valgurnen i morgen og stemme på det partiet du absolutt ikke vil se i regjering.

Hva kan du gjøre med det?

Bruke stemmeretten din. ;)

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#stortingsvalg2017 #stortingsvalg #valg #stemmerett #politikk #muligensirrelevant #nettavisen 

(Kilde: ssb.no) 

Alt du trenger å vite om Johaug-saken

Foto: Nettavisen

Jeg er mektig imponert over hvor mange avismeter pressen har klart å presse ut av denne saken. De har virkelig gjort seg fortjent til å kalles presse. Personlig begynner jeg å bli litt lei, og tenkte å spare deg også for litt tid. Her får du hele saken kort oppsummert: 

♦ I september 2016 brukte Therese Johaug en leppekrem hun fikk av legen sin, og kremen inneholdt et stoff som står på dopinglisten. Samme måned ble hun tatt for doping i en rutinekontroll. Norge var i sjokk, og Therese var veldig lei seg. 

♦ Tirsdag kom den endelige dommen i saken, som sier at Therese er utestengt i 18 måneder. Hun får ikke delta i neste OL. 

♦ Therese er en pen, tøff og sjarmerende dame, og vi liker at hun vinner masse gull for Norge. Derfor vil vi helst ikke at reglene skal gjelde for henne, spesielt siden det var legen som kjøpte kremen til henne. Slem lege. 

♦ Therese er fortsatt veldig lei seg. Norge er lei seg med henne, men også litt lei av saken. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#johaug #johaugsaken #doping #langrenn #nokernok #givemeabreak #muligensirrelevant #nettavisen 

Kjære politiker - ikke vær en dorull - vær heller en tannkrem

Jeg har lite peiling på politikk. Men jeg har forstått at det er om å gjøre å love mest mulig, og at deretter gjelder en slags vri av ordtaket "det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Dette er en litt rar metafor, som jeg har laget helt selv: Innpakningen er fin og flott, ikke sant? Akkurat som et partiprogram. Men noen ganger kommer valgdagen, man pakker opp, og oppdager at man har fått en dorull. For en skuffelse! Mesteparten går i dass, og det man sitter igjen med kan ikke brukes til annet enn å lage en stygg nisse som ingen vil ha. 

Kjære politiker − ikke vær en dorull. Hold det du lover, så vi får det vi stemmer på. 

Hver gang Aftenposten kommer med sin «Valgtest for dummies», (muligens ikke det korrekte navnet) puster jeg lettet ut, og lar meg guide gjennom hvilke saker de forskjellige partiene ønsker å jobbe for.

I år har jeg tenkt å stemme på de som vil jobbe for at alle barn får en god barndom. Jeg mener at det er det viktigste man gjør i samfunnet. Ikke det eneste som er viktig, men det viktigste. Og selv om jeg ikke har peiling på politikk, så har jeg litt peiling på barn, siden jeg har jobbet med barn og ungdom i 12 år, og har to barn selv. 

Så min stemme går til de som vil gi alle institusjoner som jobber med barn mer penger og bedre kompetanse, og sørge for at «tidlig innsats» ikke bare blir fine ord. De som vil sørge for at barn som trenger ekstra hjelp faktisk får det, uavhengig av hvor ressurssterke foreldre de har, eller hvilken kommune de bor i. De som vil gi barnevernet flere flinke ansatte, så de har tid til å følge opp alle saker til de er sikre på at barnet har det trygt og godt. De som vil gi politiet nok ressurser til å undersøke hver eneste millimeter av hver eneste avkrok i barnepornonettverk, med mikroskop.  

Jeg vil stemme på det partiet som vil jobbe for å integrere innvandrerbarn på en god måte, og sørge for at skoler og barnehager har råd til å ha nok personale til at alle barn føler seg sett og ivaretatt. De som vil gi hver enkelt av oss som jobber i skolen bedre kompetanse på hva som er effektive tiltak mot mobbing. De som tør å satse på å forebygge fremfor å reparere.

Finnes det partiet? Jeg vet ikke. Men det burde finnes.

Det er nok av undersøkelser og eksempler som viser at mennesker som har hatt det vondt i barndommen, sliter senere i livet. De står oftere utenfor arbeidslivet, og noen helt utenfor samfunnet på grunn av alvorlige psykiske problemer, rus eller kriminalitet.

Det er trist. Og det er vanskelig å forstå at vi vet dette, og gjør lite med det. Det handler vel mest om penger, men er ikke det også litt rart? For en satsing på barna må jo være gode nyheter for den nasjonale lommeboken, hvis man tenker langsiktig. Handler det om at man blir en upopulær politiker når man ikke kan vise til øyeblikkelige resultater? Jeg lover i alle fall, at hvis et parti stepper opp og bruker penger på barna nå, så skal jeg huske det, også om 15 år. Det er en kjent sak at jo tidligere et barn får hjelp, jo bedre går det med barnet.

Derfor bør det være penger nok til at barn som blir utsatt for vold og overgrep møter mennesker som har tid og kompetanse til å se tegnene, og vite hva de skal gjøre for å hjelpe. Hvis et barn har fysisk sykdom som gjør skolehverdagen vanskelig så skal ikke penger hindre dette barnet i å få delta i så stor grad som mulig.

Hvis et barn har psykiske problemer må det være penger nok til at barnet får hjelp med en gang problemet oppdages, og at hjelpen varer så lenge det er nødvendig. Og hvis et barn ikke passer inn i en spesifikk diagnose, men likevel trenger hjelp, skal det ikke tillates å konkludere med at barnet «faller mellom to stoler», og at ingen har ansvar. Det skal være penger nok til at alle barn som trenger det skal få hjelp, uansett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Vær heller en tannkrem. Tannkremen setter inn tiltakene før det går galt. Men tannkremen klarer det ikke alene, den må samarbeide med andre, som tannbørsten, tanntråden, fluortablettene og tannlegen. De er helt forskjellige, men jobber mot samme mål. 

Dersom noen tør å bevilge ekstra penger til en liten overflod av mennesker som vil jobbe med kjærlighet og omsorg for barns beste nå − så tror jeg at vi etter hvert vil se en drastisk nedgang i antallet mennesker som trenger at staten betaler kost og losji. Og en økning i mennesker som bidrar positivt i samfunnet, fordi de i barndommen har hatt tryggheten de trenger for å lære og utvikle seg til å nå sitt fulle potensiale.

Så kjære politikere − bruk pengene på barna! (Og ikke vær en dorull.) 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#politikk #barn #familie #skole #mammablogg #mamma #barnehage #valg #stortingsvalg #valg2017 #modigerdensomser #duserdetikkeførdutrordet #muligensirrelevant #nettavisen 

Er det lov å snakke om kroppspress når man er tynn?

Nesten hver gang kropp debatteres så nevnes catwalkmodellene. De er for tynne. De har spiseforstyrrelser. De er dårlige forbilder. Og bare så dere vet det; menn liker kvinner med former.

Kroppspress handler om mer enn vekt

Ja, vi burde hatt et større mangfold på catwalken. Men det handler da om så mye mer enn det! Handler det ikke egentlig om at jenter læres opp til å tenke at verdien deres er lik hvor fysisk attraktive de er? Og at hvor fysisk attraktive de er vurderes ut ifra hvor mye de ligner på det typiske kvinneidealet? Og at det typiske kvinneidealet begynner å inneholde mer og mer kunstige fyllstoffer?  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Du trenger litt kjøtt på beina

Flere ganger har jeg hevet stemmen og sagt noe om kroppspress, og blitt møtt med blikk som går oppover og nedover kroppen min, og beskjed om at jeg ikke vet hva jeg snakker om.  

Jeg har veid det samme siden jeg var 14, og har alltid fått høre at jeg er for tynn. Det er ingen ende på kommentarene, og jeg har selvsagt blitt mistenkt for å ha spiseforstyrrelser. «Du trenger litt kjøtt på beina», «Renate kan få det siste kakestykket, hun trenger det», «Åh, du drikker helmelk, så bra! Det har du godt av». Jeg fikk også høre tidlig i tenårene at stroppeløs kjole ikke var noe for meg, fordi jeg «ikke hadde noe å henge den på».

Er ikke dette også kroppspress?

En stund i tenårene fikk alle kommentarene meg til å tro at jeg så anorektisk ut. Det hendte at jeg pekte ut en ekstremt tynn jente og hvisket til venninna mi om jeg så like tynn ut som henne. Jeg ville ha bekreftelse på at jeg ikke var så tynn som jeg var blitt inni hodet mitt.

Er du tynn får du holde kjeft

Nå er jeg voksen, og vet at det er noe som heter å være naturlig tynn. Det innebærer at man kan ha et normalt kosthold, eller til og med spise veldig mye, uten at det vises på kroppen. Det kan virke urettferdig for dem som jobber med å holde vekta nede, så jeg pleier klokelig å holde kjeft når kvinner rundt meg snakker om slanking. Jeg har innsett at det ikke er noe poeng for meg å ta del i en slik samtale, alt jeg måtte finne på å si vil tolkes som en provokasjon. Det går fint, jeg har uansett ingen slanketips å bidra med.

Men jeg nekter å la mine gener hindre meg i å ha en stemme i debatten om kroppspress.

Jeg er ikke en representant for de tynne. Hvilket tall kroppen min utløser når jeg tråkker på en vekt har da veldig lite med meg som person å gjøre? Jeg velger selv hva jeg vil representere, og jeg er en av dem som er drittlei av at alt skal være så perfekt.

Fiks meg her og fiks meg der

Kroppspress handler nemlig ikke bare om det å være tynn eller tjukk. Det handler om at det finnes normer for hver eneste bittelille bit av kvinnekroppen.

Idealene er ofte modeller, filmstjerner og artister med et helt crew av makeupartister i ryggen, og vi ser dem bare på instagram, i magasiner og på tv. Det er plettfri fasade og symmetri som gjelder, og vekt er bare en liten del av dette.

Like viktig er størrelse og fasong på pupper og rumpe, hvor stram man er i kroppen og hvor glatt huden er. Størrelsen på nesa, fargen på tennene, teksturen på hårmanken. Lengden på øyevippene, formen på leppene og symmetrien i øyenbrynene. I NRK serien «Innafor» lærte vi i episoden «Fiks meg» at det til og med finnes en standard for hvordan en kvinnes underliv skal se ut. 

«Kan man operere bort et dårlig selvbilde?» spurte programlederen.

«Ja, i veldig stor grad. Helt klart», svarte kirurgen. Han som tjener penger på hver eneste operasjon, på hvert eneste kompleks.

Nye pupper i stedet for lappen?

Ikke misforstå - jeg prøver også å gjøre det beste ut av det jeg har. Jeg er ikke motstander av sminke eller av å barbere leggene. Med ujevne mellomrom får jeg innfall om å trene litt, eller å spise litt sunnere. Jeg farger til og med håret mitt, siden det begynte å bli grått da jeg var 18. (Vel, gjorde i alle fall ...

Det jeg protesterer mot er at jentene som vokser opp nå skal bombarderes med retusjerte bilder, skjønnhetsopererte bloggere og rabattkoder på forstørrelser av alt som måtte være for lite fyldig.

Vi må reagere på dette før det blir så normalt at ingen lenger tenker selv, og foreldre begynner å overtale døtrene sine til å la være å røyke ved å friste med nye pupper i stedet for billappen.

Får man flere venner av å være pen?

Veldig mye av det vi mennesker gjør, gjør vi for at andre skal like oss. Et sosialt liv er viktig for å ha det bra. Er det derfor mange vil fikse på ting?

Er utseendet det du setter mest pris på ved vennene dine?  

Menneskene jeg bryr meg om kommer i alle former, farger og fasonger. Noen setter jeg pris på fordi de har en fantastisk humor. Andre er omsorgsfulle og gode lyttere. Noen har samme interesser som meg. Andre deler de samme nevrosene. Noen ganske få har alle disse egenskapene. Vi støtter hverandre når ting går dårlig og heier på hverandre når ting går bra.

Mange har jeg vokst opp sammen med og deler historie med. Enkelte har jeg truffet på skole eller jobb. Én, som nå er en av mine aller nærmeste, møtte jeg fordi vi trengte en gitarist i et band jeg spilte i.  

Aldri har jeg møtt noen og tenkt; oi, hun er pen, jeg håper vi kan bli venner.

Kravene jeg stiller til menneskene rundt meg har ingenting med utseende å gjøre. Jeg krever at de er til å stole på. At de tåler at jeg er meg. Og jeg setter pris på om de har en personlig hygiene som ikke gjør det problematisk å oppholde seg i samme rom.

Du er mer enn kroppen din

Det er liksom noe stusselig over å ha kroppen som sitt beste kort. Hvis man baserer selvtilliten på utseendet sitt er man dømt til å gå på en smell før eller senere. Uansett hvor mange penger man legger i å fikse her og fikse der, så vil tyngdekraften gjøre seg gjeldende til slutt.

Bortkasta penger i det lange løp, altså. Bruk dem heller på å reise og oppleve ting. Ta et kurs og lær noe nytt. Spis middag på restaurant med gode venner.

Og enten du er tjukk eller tynn, har smale eller fyldige lepper, stor eller liten rumpe - du har lov til å si fra:

Jeg er god nok som jeg er! Og jeg er mer enn det du ser.  

 

(Teksten har tidligere vært publisert på Kvinneguiden.) 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#sommerkroppen2017 #kroppspress #selvbilde #sunnfornuft #muligensirrelevant #neiforrestendetteerrelevant #nettavisen

Hva skal vi si til barna?

Jeg har egentlig sagt at jeg ikke skal skrive om terror, fordi jeg da er med på å gi det mer oppmerksomhet. Men nå er virkelig grensen nådd for hvor mye jeg kan ta inn uten at noe må komme ut igjen. I dag satt jeg og grein mens jeg spiste frokost. Jeg grein for alle foreldrene som går og leter etter barna sine i Manchester. 

Hvordan kan noen være så fulle av hat? Selv for disse krypene hadde jeg et håp om at det fantes en sperre et sted. Men nei.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette for min syv år gamle sønn, som sikkert kommer til å høre om det på skolen i dag. Jeg får spørre ham om hva han lurer på, og ta det derfra. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag har de, tilfeldigvis, engelskdag på skolen hans. Sønnen min gledet seg. Han har vært i England flere ganger, og føler nok at dette er litt hjemmebane for ham. Barna har kledd seg i mørk bukse og lys skjorte for å etterligne skoleuniform, og de skal snakke engelsk hele dagen. Det britiske flagget er trykket på ukeplanen.

Jeg vet at dette ikke er første gang det skjer angrep rettet mot barn. Og jeg var på ingen måte upåvirket av angrepet mot en familiepark i Pakistan i fjor, eller bussangrepet i Aleppo for en måned siden.

Men det er ikke til å komme unna at det som skjer nær oss påvirker oss enda sterkere. Ikke fordi vi mener at vestlige liv er mer verdt. Men fordi det skjer i omgivelser vi kan kjenne oss igjen i, og i situasjoner som ligner det livet vi selv lever - situasjoner vi lett kan se oss selv i.

Jeg skulle ønske barna mine kunne få leve i en lykkelig uvitenhet om ondskapen som finnes der ute. Men når man vet at de sannsynligvis får med seg hva som skjer, er det like greit å åpne opp for spørsmålene, og prøve å berolige så godt man kan.

Både Unicef, Redd barna og forskjellige krisepsykologer gir råd i media om hvordan vi skal snakke med barna våre. Det kan oppsummeres omtrent slik:

Svar barnet enkelt og konkret, tilpasset alderen deres.

~ Skjerm dem for sterke bilder, og ikke la pcen eller tven stå på med nyheter uten at det er voksne tilstede.

~ Mindre barn trenger ikke å se nyheter, mens barn i skolealder gjerne kan se Supernytt. Ta god tid etterpå til å snakke om det dere ser.

~ Fortell at slike ting skjer svært sjeldent, og at politiet gjør alt de kan for at ikke det skal skje. Og at du også vil passe på dem. 

Så kan vi jo håpe på at når spørsmålene er besvart, så hopper barna videre på trampolina, tegner en dinosaur som kjører båt eller bygger verdens kuleste legobil. Barn lever i øyeblikket - og bekymringen deres varer sannsynligvis ikke like lenge som vår.

Av og til er det noen som river ned, men det er ingenting annet å gjøre enn å fortsette å bygge opp. 

 

Her kan du følge bloggen min på Facebook

#terror #Manchester #snakkmedbarna #nettavisen #muligensirrelevant 

Hipp hurra - for en slitsom dag!

Skal man tro det store internettet så skal vi alle arrangere flotte selskaper med lekre desserter i rødt, hvitt og blått, selv om gjestene allerede har spist fem is hver. 

Vi skal pusse bunadsølv og skotupper, og stryke skjorter og dandere håret i de lekreste kreasjoner.

Vi må ha ekstra strømpebukser i veska i tilfelle noen skulle løfte på stakken og oppdage en liten revne i fasaden.

Og husk gnagsårplaster - dette er dagen for å ta frem de vondeste skoene du har. Her skal det traskes til føttene blør. Hipp Hurra!

Jeg har aldri vært så veldig glad i 17. mai.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tre søstre. Hun smørblide i midten - det er meg.  

Da jeg var liten var distansen vi gikk i barnetog uendelig lang, nesten like lang som de gørrkjedelige talene. Det var fryktelig mange mennesker overalt, og folk gratulerte meg stadig med dagen, noe som var svært forvirrende. Skoene var selvfølgelig vonde, og jeg måtte gå i rosa kjole. (Beklager mamma, jeg vet at det var mye jobb å sy tre like kjoler til oss, og de var veldig fine.)

Fortsatt smågruer jeg meg i flere uker i forveien. Fortsatt synes jeg at talene er kjedelige, og at toget tar lang tid. Fortsatt synes jeg det er utmattende å forholde meg til denne overveldende mengden mennesker. Men jeg går ikke lenger i vonde sko, og det er minst 28 år siden sist jeg hadde på meg noe rosa.

Det er jeg som er problemet, jeg innser det. Måten vi feirer nasjonaldagen på i Norge er flott, men jeg passer ikke helt inn i konseptet. Vi har også et barn som ikke har det godt når det skjer for mye på en gang. Tidligere feiringer med action fra morgen til kveld har endt i utrøstelig gråt, og nå har vi tatt til vettet. 

Vi har funnet en 17. mai rutine som fungerer for oss:

Først sover vi skikkelig lenge. Det er viktig å være uthvilt når man står foran en stor utfordring.  

Til frokost har vi egg og bacon eller noe sånt, hvis noen har husket på å kjøpe det. Ingen faste mattradisjoner. Regelen er bare at frokosten ikke må være søt, for det får vi nok av resten av dagen. Mens vi spiser har vi NRK på i bakgrunnen - massevis av 17. mai-stemning.  

Litt utpå formiddagen pynter vi oss og tar en tur til brannstasjonen. Svigermor jobber der, så vi blir invitert hvert år. Guttene får løpe fritt blant brannbiler mens de spiser is og pølse, og kunne ikke hatt det bedre.

Barnetoget hos oss går først på ettermiddagen, så da reiser vi til Storebrors skole og er med på opplegget der. Der treffer vi flere av guttenes besteforeldre. Tog, taler, is, sang, korpsmusikk og leker med godteripremier - der får vi hele 17. mai-pakka på en plass - komprimert til fire timer. Når det er slutt drar vi hjem, og ingen protesterer. 

Å få med seg alt som skjer fra soloppgang til solnedgang er ikke nødvendigvis oppskriften på en perfekt 17. mai. 

Det viktigste er vel at barna får en bit av stemningen? En passelig stor bit.   

 

Vil du følge bloggen min Facebook? :)

#17mai #nasjonaldag #feiring #barnetog #kjole #pynt #stress #senkskuldrene #nettavisen #muligensirrelevant 

Bor alle barnemishandlere i Langtvekkistan?

Eller kan det hende at et par stykker vandrer usett i blant oss? 

I påsken leste jeg en artikkel i VG, om tre søsken som fortalte barnehagepersonalet at de ble utsatt for vold hjemme. Ni ganger fortalte de at foreldrene slo og lugget dem jevnlig. Det barna sa ble skrevet ned, men ingenting ble gjort før tre år etterpå. Hvordan føles tre år med slag og lugging for et lite barn, tro?

Jeg har tenkt mye på dette. Hvordan kan sånt skje? Tror de ikke at det barna sier er sant? Og hvis det er grunnen, hvorfor er det så vanskelig å tro at det kan være sant? 

Vi vet jo at det finnes mennesker som slår og sparker barn. Vi vet at det finnes mennesker som misbruker barn seksuelt. Vi vet at det finnes mennesker som kaller barn stygge ting og truer dem. Vi vet at det til og med finnes mennesker som holder barn under vann til de slutter å lage lyd. Alt dette vet vi fordi vi har lest om det i avisa, hundrevis av ganger. 

Vi vet også at å lage et barn kan være fort gjort. Det kan til og med skje ved et uhell. Det kreves ingen lisens eller bestått test, og ingen sjekker om man har det som trengs for å bli gode foreldre. Naturen har innrettet det sånn at det å skape et barn er en mulighet de fleste har.


Illustrasjonsbilde - barnet på bildet har ingenting med denne saken å gjøre. 
 

Hvis vi legger sammen dette så vet vi altså at alle slags mennesker kan få barn. Og forskningen sier at ett av ti barn i Norge utsettes for vold og overgrep. 

Når vi vet dette, hvorfor er det da så utrolig vanskelig å tro at noe virkelig kan være galt når vi møter et barn som vekker den lille murringen i bakhodet, den som sier "det er noe som ikke stemmer"?  

Er det logisk å tenke at sånne saker vi leser om i avisene foregår alle andre steder, men ikke der vi holder til? At alle barnemishandlere bor i Langtvekkistan og har et skilt rundt halsen som informerer om at de mishandler barn, så vi vet hvem de er hvis vi skulle slumpe til å treffe på en? 

De fleste tilfellene der noen har gjort noe helt forferdelig, enten de har muret familien sin inne i kjelleren, styrtet et fly med vilje eller skutt ned medelever på skolen, så omtaler bekjente dem som normale. Han var en hyggelig, rolig fyr, hilste alltid, og han tok inn posten for meg da jeg var på ferie, sier de til avisa. Fordi det er sånn det er.

Det er bare i Donald man kan se fra første tegneserierute hvem det er som er kjeltringen. 

Jeg mener ikke at vi skal gå rundt og mistenke alle for å neglisjere eller mishandle barna sine. Jeg tror at de fleste foreldre behandler barna sine med kjærlighet og respekt.

Men vi kommer ikke unna det faktum at noen barn opplever vold og overgrep i sitt eget hjem. Et lite barn er fullstendig prisgitt hvordan foreldrene bevisst eller ubevisst velger å behandle det. Og for disse barnas skyld må vi være mer våkne for faresignaler. I alle fall vi som jobber med barn og unge. Og hvis et barn forteller deg at det blir utsatt for vold - da gjør du noe med det! 

Det er ikke så ofte at barn uoppfordret forteller om vonde ting som skjer hjemme. Barn er lojale, de «tyster» ikke på foreldrene sine hvis ikke de føler at de virkelig må. Og når de endelig har tatt mot til seg, våget å gi en voksen denne store tilliten - hva skjer? INGENTING! Barnet må føle en dyp håpløshet. Han har vært modig, han har gjort alt han kunne, men ingen brydde seg.

Det ER ubehagelig å ta tak i en sånn sak. Men er det like ubehagelig som det er for en fireåring å sitte livredd under dyna si fordi hun har sølt melk og vet at hun kommer til å få juling? Er det like ubehagelig som det er for en tolvåring å bli voldtatt i sin egen seng? Er det like ubehagelig som det er for en niåring å bli brent med en sigarett mens pappa ler?   

Er det? 

 

Her kan du følge bloggen min på Facebook

#overgrep #vold #barn #barndomutenvold #stinesofiestiftelse #reddbarna #jegvilvite #barnsrettigheter #duserdetikkeførdutrordet #modigerdensomser

Ta den gamle damen og la henne vandre ...

... fra det ene sykehjemmet til det andre ... 

10. januar i år døde min farmor. Det siste halve året av sitt liv ble hun flyttet åtte ganger.

Farmor flyttet i leilighet på Liatunet i 2006, etter at min farfar døde. Etter en naturlig omstillingsprosess fant hun seg godt til rette. Hver dag kokte hun kaffe til alle sine naboer og tok med seg ut på fellesstua, der de samlet seg til kake, kaffe og skravling. Når vi kom på besøk gikk vi ofte tur i hagen oppe ved sykehjemmet, og hun gledet seg over fiskedammen og hønene. Om våren kommenterte hun alltid hvilke blomster som hadde «sprotte» siden sist.

I slutten av juni i fjor ble farmor syk. Hun var da 94 år gammel og like klar i hodet som før, men den fysiske helsen hadde gradvis blitt dårligere. En dag min onkel kom på besøk følte hun seg såpass syk at han kontaktet hjelp. Etter en del diskusjon ble farmor lagt inn på Myratunet på en øyeblikkelig hjelp plassering.

Etter tre dager der ble hun flyttet til en annen avdeling på Myratunet, en korttidsplass for såkalt utskrivningsklare pasienter. Fastlegen vurderte hennes hjelpebehov og anbefalte fast plass på sykehjem. Farmor følte seg ikke trygg alene og var innstilt på å flytte, så min onkel sendte inn søknad om sykehjemsplass.

Farmor ble på korttidsplassen i 12 dager, så ble hun sendt tilbake til leiligheten sin på Liatunet. Hun var, som fastlegen sa, ikke i form til å bo alene, så etter tre dager ble hun på nytt innlagt på Myratunet på øyeblikkelig hjelp.

Da hun måtte ut derfra var det ingenting annet ledig, så hun ble flyttet til post 4, en avdeling for pasienter innen rus og psykiatri. Ukene gikk. I denne tiden var min onkel stadig i kontakt med tjenestekontoret, og spurte om det snart var en ledig plass til farmor. Han spurte om det var slik at de måtte vente til noen andre døde, før det ble ledig. «Ja», var svaret. De bekreftet at det ikke fantes nok sykehjemsplasser til å dekke behovet i Arendal kommune.

To timer senere fikk han telefon om at langtidsplass var innvilget. Dette var to dager etter at farmor fylte 95 år, og hun hadde bodd på psykiatrisk avdeling i to måneder. Hele familien var samlet til bursdagsfeiring, og farmor, som bare for noen måneder siden kunne le så skuldrene ristet, smilte ikke så mye lenger.

Ti dager etter telefonen om innvilget plass kom det brev om at det ikke fantes ledig sykehjemsplass. Farmor hadde fått innvilget plass, men bare på papiret. Min onkel ringte tjenestekontoret igjen, men svaret var det samme.

20. oktober, tre måneder etter at hun flyttet inn på post 4, fikk farmor langtidsplass på Solhaug. Det var et fint sted, de ansatte var hyggelige og maten var god, sa hun. Men hun slo seg ikke helt til ro, det var kanskje vanskelig å innstille seg på at hun skulle få bli?


Dette bildet tok jeg på farmors rom på Plankemyra. Bamsen gav jeg til henne og farfar i julegave for mange år siden, og den pleide å sitte oppe på sofaryggen i farmors leilighet på Liatunet. Den fikk visst være med hele veien, den.  
 

I begynnelsen av desember fikk farmor en infeksjon, og ble innlagt på sykehuset. Behandlingen hadde dessverre ikke ønsket effekt. Derfor ble hun 14. desember overført til Plankemyra, til lindrende enhet. Vi begynte å forberede oss på at det gikk mot slutten. Jeg leste i en perm som lå på rommet hennes at her kunne man være i opptil to måneder.

Likevel fikk min onkel spørsmål fra personalet 8. januar, da hun hadde vært der i tre og en halv uke, om familien hadde funnet en ny plass til henne.

Farmor slapp å bli flyttet for niende gang. Hun døde to dager senere.

Tenk om vi kunne spole tiden tilbake til den første innleggelsen på Myratunet, da fastlegen anbefalte sykehjem. Tenk om det da sto en sykehjemsplass og ventet på farmor. Hun kunne fått tid til å bli kjent der og slå seg til ro. Kanskje hadde vi ikke fått beholde henne lenger, men hun ville garantert hatt en bedre livskvalitet de siste månedene.

Er sykehjemsplass til alle som trenger det helt umulig å få til? Et fast holdepunkt når livet går mot slutten? Om ikke jeg har misforstått helt så bor vi i et land som sitter på store verdier. Jeg foreslår at vi bruker litt av pengene på å bygge noen flere, koselige sykehjem. De fleste av oss skal bli gamle, så vi får nok helt sikkert bruk for dem. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#eldreomsorg #littpolitikk #farmor 

Hvis du er uenig med meg så er du en idiot  

For en stund siden ble en kommentarartikkel jeg har skrevet publisert på Facebooksiden til et norsk nettsted. Jeg er nysgjerrig på hva folk synes om det jeg skriver, spesielt når det er personlig, så jeg begynte å lese litt i kommentarfeltet.

Nesten alle kommentarene var veldig hyggelige, men så stoppet jeg opp ved en. Var nå dette nødvendig å dra inn, da? tenkte jeg. Det var ingen fryktelig stygg kommentar, men den var egnet for å dra i gang en diskusjon som var uønsket i denne konteksten. Jeg tenkte på de andre som er omtalt i artikkelen, og sa ifra til hun som hadde skrevet det, at jeg synes hun kunne spart seg.

Etter et par kommentarer frem og tilbake beklagde hun, og jeg var ferdig med den saken.  

Men da kom alle de andre. Velmenende og godhjertede stilte de seg ved offerets side, og gjøv verbalt løs på damen som hadde vært litt rask med å slenge ut en tanke. Det endte med at jeg spurte om de kunne avslutte det, og gjorde det klart at jeg ikke ønsket å bli forsvart mer.

Jeg fikk snart en privat melding fra kommentardamen, hvor hun beklagde enda en gang, og jeg forklarte litt mer om hvorfor jeg reagerte. Vi fikk begge litt å tenke på.

Hun hadde oppdaget at menneskene man leser om på internett er virkelige mennesker, og at det man skriver i et kommentarfelt kan leses av alle - også av de som omtales. Og kanskje vil hun tenke seg om to ganger neste gang hun har lyst til å starte en diskusjon: Er det helt nødvendig for meg å få sagt dette akkurat her og nå? Vil det komme noe godt ut av det? 

Jeg begynte å tenke på hvordan vi ofte ser forskjellene og motsetningene først. Og lukker øynene for likhetene og det vi kan være enige om. Hun plukket ut én detalj i historien min og hang seg opp i denne fordi hun var uenig.

 

Når vi kjenner den vi diskuterer med er vi litt mer siviliserte. Da er vi litt sånn; ja, vi er helt uenige i akkurat dette, men du er også hun som alltid ler av vitsene mine, som skrev at jeg var fin på profilbildet mitt, og lar ungene mine sitte på til fotballtreninga. Kanskje liker vi det samme bandet, eller vi gikk på ungdomsskolen sammen og du lånte meg kalkulator da jeg hadde glemt min.

I tastaturdiskusjoner med vilt fremmede mennesker er vi mindre rause. Det blir mange stygge ordvekslinger. Det eneste vi vet om personen vi diskuterer med er hans eller hennes idiotiske (helt objektivt, selvfølgelig) og derfor provoserende meninger - om ett tema. Så vi gyver løs med våre motargumenter, først og fremst ivrige etter å vise at vi har rett. Og ofte helt uten respekt for dette uvitende brødhuet med de syke meningene.  

Her skulle det komme et godt formulert sluttpoeng, om at vi er forbilder for våre barn og sånt, men det høres litt belærende ut, så jeg dropper det. Jeg har skrevet dumme ting selv. 

Men kanskje vi bare skal prøve å være litt snillere mot hverandre på nett? 

 

Jeg blir glad hvis du vil følge bloggen min på Facebook :)

#blogg #oppdragelse av voksne #nettvett handler ikke bare om bildedeling

 

Da har vi en avtale! ... Eller?

Når gjorde du sist en avtale minst én uke frem i tid - og møtte opp på avtalt sted og tidspunkt uten å bekrefte avtalen i mellomtiden?  

Lenge siden?

Det er svært få mennesker jeg kan gjøre slike avtaler med, men det er noen. Tannlegen, for eksempel. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

De aller fleste avtaler jeg gjør, blir fulgt opp av flere bekreftelser på sms eller Facebook. Først får jeg melding noen dager i forveien, for å stadfeste at tidspunktet vi avtalte fortsatt er ok, og så gjerne en melding samme dag. «Ses i kveld?» Ja, selvfølgelig ses vi i kveld. Hadde vi ikke en avtale, da? Er det virkelig nødvendig å gjøre samme avtalen tre ganger? 

Men jeg har begynt å sende slike meldinger selv også. Noen ganger unnlater jeg til og med å avtale nøyaktig tidspunkt første gang, bare en dato. Da har jeg en god grunn til å ta kontakt igjen kvelden før og få bekreftet at den andre husker avtalen.

En gang stod jeg nemlig og ventet på ei som aldri dukket opp, og fikk svar på Facebook senere at hun regnet med at ikke det ble noe av. What? Jeg hadde ikke avlyst. Neida, men hun hadde ikke hørt fra meg kvelden før.

Visste ikke om den regelen, jeg.  

I det siste har jeg solgt en del ting på nett, og gjort avtaler om henting. Den samme holdningen gjelder tydeligvis her, men med behov for enda hyppigere bekreftelser. Jeg svarer kanskje at jeg er hjemme fra klokka fire dagen etter. Kjøperen svarer at da kommer hun etter fire en gang. Greit, svarer jeg. I mine øyne en ganske klar avtale.

Men neida; i fem-tiden dagen etter sender hun en ny melding og spør om jeg er hjemme. Jeg blir litt irritert. Jeg skrev jo i går at jeg skulle være hjemme hele kvelden fra klokka fire! Noen ganger blir mobilen min liggende på lydløs i veska noen timer etter jobb, så jeg ikke ser meldingen før senere på kvelden, og kjøperen unnlater å dukke opp. Hun fikk jo ikke svar, og antok at jeg ikke var til å stole på. 

Mens jeg gikk med ørene på stilk hele kvelden for å ikke gå glipp av banking på døra.  

Hvorfor har det blitt sånn, tro?

En utfordring: Gjør en avtale én uke frem i tid. Avtal nøyaktig tid og sted, og la være å kontakte den andre frem til møtet. Stresser det deg? 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#enavtaleerenavtale #samfunn #hverdag #tanker

Hvordan trekke idioter til en Facebookgruppe  

Lederen for Mannegruppa Ottar forteller i dag til VG at det ikke var meningen at gruppa skulle bli et sted for hets av kvinner, oppfordringer til voldtekt og grotesk vitsing om misbruk av barn.

Men så ble det slik likevel, gitt! Hmm ... Hva i all verden kan være grunnen til at akkurat denne gruppen tiltrekker seg menn med dårlige holdninger?


Bildet er lånt fra br.no, og jeg informerer for ordens skyld om at bæsjen er laget av plastikk. Fluene også. 
 

Vi snakker om en gruppe hvor det er nødvendig å informere om at det ikke er lov å poste bilder av lik eller avføring. 

Dette kunne vært hele innlegget mitt. 

Men jeg må bare si litt mer.

Den første regelen i gruppa er «ingen pedofili». Selv har jeg aldri sett en slik regel i noen av gruppene jeg er medlem av. Ble denne regelen satt da gruppen ble startet, eller dukket det opp innlegg som gjorde det nødvendig? 

Når jeg leste screenshoten av vitsene som var delt i gruppa, er jeg ikke i tvil om at en som misbruker barn vil tolke gruppens mottakelse av disse vitsene som en aksept for sine handlinger. I mitt 34 år lange liv har jeg aldri før lest eller hørt noe så kvalmt. I disse vitsene er det ikke den pedofile som blir latterliggjort. Det er det misbrukte barnet.

Det. Er. Ikke. Morsomt.

 

Bloggen min på Facebook. 

 

#mannegruppaottar #skikkeligemannfolkeh

Jeg vet hva du har gjort i sommer!

Å møte venner igjen etter sommerferien er ikke helt det samme som før.

For 15 år siden spurte vi hverandre om hvor vi hadde vært og hva vi hadde drevet med. Noen ganger visste vi hvor vennene våre hadde vært på ferie, fordi vi hadde fått postkort derfra.

Sånne i papp, som vi fant i postkassa, med håndskrift og frimerke på. Men budskapet var alltid kort og intetsigende: "Er på Mallorca, kjempefint vær, vi koser oss. Har ikke plass til å skrive mer, snakkes når vi kommer hjem!", så vi visste ikke så mye likevel. 


Under USA-ferien i fjor holdt vi Facebook løpende orientert om små og store hendelser. Her er Storebror i Empire State Building. 
 

Når vi traff hverandre igjen viste vi frem bilder, hvis vi hadde rukket å fremkalle dem, og fortalte historier fra steder vi hadde besøkt. Vi fulgte interessert med på det den andre hadde å fortelle, og lagde egne bilder i hodene våre av stedene vi ikke fikk se fotografier fra.

Men det var før. Før, i gamle dager.

 

Nå er det sånn her:

 

Jeg: Hei! Har dere hatt det fint i sommer?

«Ja, kjempefint. Vi har vært mest hjemme, men hadde en uke i Italia i begynnelsen av juli.»

Jeg: Ja, jeg så det! Det så ut til å være en koselig by.

«Ja, veldig koselig. Vi bodde på et hotell som lå rett ved stranda, med fantastisk utsikt.»

Jeg: Ja, det så jeg på bildene du la ut. Helt nydelig!

«Ja, dit drar jeg gjerne igjen. Ferien hadde vært helt perfekt, hadde ikke Mina brent seg på den maneten.»

Jeg: Ja, huff, jeg så det! Det så vondt ut, altså. På magen, var det ikke?  

«Jo. Det la en demper på moroa en stund, for å si det sånn. Men nå er hun i farta igjen, var på turninga igjen i går.»

Jeg: Ja, jeg så det! Så bra at hun er i form igjen.

«Ja, det er det virkelig. Tok en stund før hun ville bade i sjøen igjen, men i går fikk jeg henne med på stranda.»

Jeg: Ja, stemmer. Stølsvika, var det ikke?

«Jo. Det ble årets korteste strandtur! Vi hadde bare vært der en halvtime da det begynte å høljregne.»

På dette tidspunktet er jeg så lei av å svare bekreftende at jeg vurderer å late som om jeg ikke har sett bildet av den klissvåte strandveska, sånn at hun kan få lov til å fortelle litt. Men jeg har sannsynligvis klikka «liker» på bildet, og da vil det jo virke noe underlig om jeg nå later som om jeg ikke har sett det. Så vi fortsetter.

Jeg: Ja, jeg så bildet av veska di. Kjipt altså!

«Ja, det var jo det. Heldigvis ble den ikke ødelagt. Men hva har du gjort i ferien da?»

Vært altfor mye på Facebook, tydeligvis. Jeg prøver å tenke ut noe spennende som har skjedd, noe jeg ikke har informert Facebook om. 

Jeg kommer ikke på noe. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

#facebook #ferie #sommer #sommerferie #barn #foreldre #humor #observasjoner #SoMe #blogg #familie

En smak av krig...

Terroren har kommet enda noen mil nærmere. Tenk å stå i innsjekkingskø på en helt vanlig europeisk flyplass, kanskje på vei til påskeferie. Barna dine løper i ring rundt bagasjetralla og du tømmer siste rest av pappbegeret med kaffe, og så smeller det. Eller mens du sitter på t-banen på vei til jobb og leser avisa. «Det kunne vært meg». Vi blir redde.

Det finnes to måter å ta med seg den følelsen inn i flyktningedebatten.  

Den ene er å tenke at nå er det nok. Nå stenger vi grensene, så er vi sikre på at vi ikke slipper inn flere terrorister. Men de som har peiling sier at terroristene allerede har europeiske pass og statsborgerskap, fordi de er oppvokst i Europa. De har aldri vært flyktninger. De er muslimer som av forskjellige grunner har følt seg utenfor det vestlige samfunnet og har funnet mening i radikal islamisme. 

Den andre måten er å tenke at dette er hva flyktningene som kommer hit flykter fra. Det er den frykten vi kjenner en grad av nå, alt ettersom hvor nært hendelsene i Brussel traff hver enkelt av oss. Forskjellen er at flyktningene har levd med den frykten i det daglige, de er redde for bomber når de går og legger seg i sin egen seng. For nordmenn legger terrorfrykten kanskje en demper på reiselysten, og om man bor i en storby får man nok lyst til å velge bort offentlig transport en stund.

Jeg sier ikke at man ikke skal kontrollere hvem som kommer hit. Det synes jeg absolutt at vi skal. Skulle det komme IS-sympatisører som har lurt seg inn sammen med flyktningene, håper jeg at de blir tatt hånd om og gjerne oppbevart på et sted uten tilgang på playstation og Fjordlandmiddag.  

 

Syriske flyktninger. Vanlige barn som ønsker å bo et sted der huset ikke blir bomba mens de sover. Foto: worldvision.org
 

Men flyktningene, de tror jeg ikke vi skal være så redde for, selv om flere av dem er muslimer og etter diverse kommentarfelt å dømme nærmest medskyldige i terroren. Radikalisering oppstår i grupper som står utenfor samfunnet. Hvis vi tar dem godt imot, blir de ikke stående utenfor.

Jeg skal ikke hive meg inn i religionsdebatten også, men jeg har en god tommelfingerregel. Så lenge religionsutøvelsen er kompatibel med Kardemommeloven, så kan man for øvrig gjøre som man vil.  

Hvis alle er med lover jeg snø til neste jul!

Endelig kom juleværet! I januar, som vanlig. Løsningen er for meg helt åpenbar.

Det er jo ingen tvil om at det norske folk er drittlei vind, regn og i beste fall litt slaps som julevær. Vi er opplært til å forbinde jul med snø. I Skomakergata snødde det alltid. Lite la seg på bakken, men det snødde! I alle julefilmer er det snø. Vi synger julesanger om snø, og drømmer om å traske gjennom hvite gater mens det knirker under føttene våre, på jakt etter de perfekte julegavene. Det skal jo snø i desember! Hvis vi gjennomfører planen min tør jeg nesten å garantere hvit jul i overskuelig fremtid. Det krever litt vilje til omstilling, men jeg tror vi skal få det til.

Hvis du synes dette bildet ser kjent ut kan det hende det er fordi det er det første bildet som kommer opp på google når man søker på "winter wonderland". 

Det er like enkelt som det er tungvint: Vi forskyver kalenderåret med en måned! Samme hvor i landet du bor, så er det snø i størsteparten av januar, og ofte hele måneden. Men det ville ikke blitt det samme om nissene på låven i Amalies jul skulle synge «det er første janua-ar, i dag! I dag er det første janua-ar!» ville det vel? Derfor kan vi kalle januar for desember. Så enkelt er det. Desember blir årets første måned, deretter kommer januar, og så videre. 

Eller, det er ikke kjempeenkelt heller. Det er det ikke. Noen utfordringer vil dukke opp. En av de største; når skal vi gjøre forskyvningen? På et eller annet tidspunkt må vi legge inn en ekstra måned, bare dette første året. Jeg foreslår at vi kjører på nå med januar og februar og hele pakka, også venter vi til sommeren med å legge inn en ekstra måned. Det er hyggeligere med en ekstra måned om sommeren enn om vinteren.

Denne ordningen vil bli ryddigere når vi blir vant til det. Vinteren begynner da offisielt etter nyttår, og vi får tre vintermåneder med tilhørende vintervær. Når mars kommer er det jo egentlig april, dermed vil det faktisk føles som vår.

17. mai synes jeg at skal fortsette å feires den 17. mai. Ellers blir det så tungvint å forklare for de neste generasjoner. Klimamessig er vi da i juni, og muligheter for solskinn og temperaturer som rettferdiggjør bruk av den fine, nye sommerkjolen er helt klart større.

Positive ringvirkninger vil spre seg, som kjent kommer ofte godværet i august. Når man akkurat har begynt på jobb igjen. Med månedsforskyvningen vil august hete juli, og fellesferien vil få det beste været. Det er ofte varmt utover i september også, så det passer fint at september er den nye august. Været vil være fint nok til at det er lett å komme seg opp om morgenen, men ikke så fint at du skulle ønske du kunne sitte hjemme på verandaen i stedet for å være på jobb.

Høstmånedene kommer da på samme tidspunkt som høstværet. Det er lettere å akseptere det kjipe desemberværet hvis det faktisk bare er november, ikke sant? 

Bursdager og andre jubiléer er jo kanskje det som blir vanskeligst for folk flest. Her tenker jeg at man kan gjøre som man vil. Ønsker du å flytte bursdagen din en måned for å få det kronologisk riktig, er det helt greit. Ønsker du å fortsette å ha bursdagen din på samme dato som før, eldes du jo en måned ekstra før bursdagen din, og kan for alltid skylde på dette dersom noen skulle finne på å antyde at du ser eldre ut enn alderen tilsier. «Å ja det er sikkert på grunn av månedsforskyvningen i 2016», kan du si da.

Håper mange vil dele dette innlegget, så kanskje statsministeren leser det til slutt, og setter planen min ut i livet. For jeg tror nok at Erna også ønsker seg snø til jul. 

(Hadde for så vidt også vært greit å få med Obama og et par stykker til på denne planen, ellers vil enhver tur utenfor Norges grenser bli en slags tidsreise. Men for å se dette også fra den positive siden - det vil definitivt gjøre harryturene mer eksotiske.)

Følg gjerne bloggen på facebook! 

Om skumle innvandrere og den veldig relative rettferdigheten.

Inspirert av kommentarfelt på facebook og aviser etter episoden på Englegaard ved Tvedestrand kom skrivetrangen. Jeg har ikke så mange svar, men jeg har mange spørsmål. 

«Disse fæle menneskene som kommer inn til landet vårt for å ødelegge for oss, ta over landet og stjele godene våre» er holdninger som går igjen hos mange.

Selvfølgelig fører innvandring fra krigsherjede land med seg mange utfordringer. Å si noe annet er litt naivt. Traumatiserte mennesker, spesielt ungdom, vil i mange tilfeller ha en utfordrende atferd. Enkelte av innvandrerne har med seg en kultur som ikke er forenlig med våre verdier. Det krever ressurser å lære innflytterne språket vårt, og å ta vare på deres fysiske og psykiske helse. Men kan et av verdens rikeste land la være å gi dem hjelpen de trenger og et trygt sted å bo? Nei. Og kan det hende at vi treffer noen spennende, hyggelige mennesker blant flyktningene? Ja. 

Hver gang jeg tenker på dette kommer jeg tilbake til de samme spørsmålene: Hvorfor fortjener jeg alle godene og tryggheten jeg har i Norge? Er det fordi jeg har vært så flink og smart at jeg valgte å bli født her? Fordi muligens noen av mine forfedre har bidratt til å bygge landet til det det er i dag? (Det kan også hende at noen av mine forfedre var drapsmenn, jobbet svart og banket konene sine, men sånt er jo uvesentlig siden de var norske...) Har jeg en større verdi fordi jeg tilfeldigvis er født i et rikt land? 

På hvilket grunnlag kan jeg si at jeg har rett til å bo i et koselig hus i et fritt land, kjøpe den maten jeg har lyst på, få lønn selv om jeg er syk, sende ungene mine på skolen gratis - men at et menneske fra Syria, Afghanistan eller Eritrea ikke har krav på de samme tingene? Er det riktig at landegrensene skal definere hvem vi er og hva vi fortjener?  

Jeg bare spør, altså. 

 

 

Stedet der bussen stopper og andre ord man vil unngå

Helt siden jeg lærte å lese og skrive har jeg vært veldig opptatt av at alt skal være riktig. Da jeg var fire år skrev jeg riktignok bokstavene speilvendt en liten periode, men etter at jeg ble gjort oppmerksom på dette har jeg skrevet bokstavene riktig vei og sjekket nøye at alt er korrekt.

Unntakene fra den korrekte norsken er litt dialekt i enkelte meldinger, og min egen regel som sier at smilefjes kan brukes i stedet for punktum eller annen tegnsetting, fordi det i mine øyne er veldig rotete med begge deler.

Jeg husker fortsatt den gangen jeg hadde feil på en diktat på barneskolen. Jeg hadde byttet om på hvor dobbeltkonsonanten skulle være i ordet tobakk, så det ble tobbak. (Den arendalske uttalen av ordet har mye av skylda vil jeg påstå.) Det er fortsatt veldig ubehagelig å skrive det feil, selv om jeg i dette tilfellet gjør det med vilje og har forklart hvorfor. Nå har jeg en rød strek i teksten min. Jeg liker ikke å ha røde streker i teksten min. 

Men en ting er verre enn alt annet. Noen ord blir ikke riktige uansett hvordan man skriver dem.

Ordene med tre like konsonanter etter hverandre.

Det er ikke lov å skrive tre like konsonanter etter hverandre. Likevel finnes det ord hvor tre like konsonanter kommer etter hverandre.

Hvis man kutter den ene så det bare er to konsonanter blir det helt feil for meg. Ordet busstopp, for eksempel. Det gjør vondt å se på det skrevet på denne måten. De to første s'ene hører jo til bussen. Og da står det buss og topp. Det gir ingen mening. Skal stopp få den ene s'en, så har bussen bare en igjen. Man kan eventuelt legge inn en liten orddelingsfeil. Det blir jo galt uansett!

Det plager meg. Det plager meg virkelig. 


Buss stopp. Busstopp. Ingen av dem funker for meg. 
 

Hvor mye det faktisk plager meg fant jeg ut da jeg for en liten stund siden jobbet med en tekst som handlet om flyskrekk. I slutten av teksten skulle jeg omtale en type kurs man kan gå på dersom man har flyskrekk. Teksten min var ganske lang, og skulle kortes ned til 5000 tegn. Jeg kuttet absolutt alt som kunne kuttes. Likevel valgte jeg å skrive "kurs for deg som har flyskrekk" i stedet for å skrive ordet "flyskrekkurs". Jeg brukte 18 dyrebare ekstra tegn fordi jeg ikke klarer å se på ordet flyskrekkurs. 

Bussjåfør. Trafikkork. Grøss ... 

Men ... i dag da jeg søkte på ord med tre konsonanter etter hverandre fant jeg noe på språkrådets nettsider. Det er lov å bruke bindestrek! Hurra! Det er lov! I over 28 år har jeg skrevet korte og lange tekster, uten å vite om dette. Jeg har jobbet på skole i snart åtte år uten å noen gang bli opplyst om dette. Jeg burde selvsagt sjekket det opp tidligere, men nå vet jeg det. For en lykke. 

Buss-stopp. Buss-sjåfør. Flyskrekk-kurs. Trafikk-kork. Madrass-selger. Kontroll-lampe. Krepp-papir. Stress-situasjon. 

Dette kommer til å bli en fin dag. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#grammatikk #nevrose #språk #tekst #nerd

hits