hits

Mammablogging

P tide vre helt rlig ...

En veldig rlig blogg str det p Facebooksiden til bloggen min, som overskrift p beskrivelsen av bloggen. Og rlighet har det vrt; om sorg, rare tanker, familieliv, angst, i-landsproblemer, tull, fjas og sterke meninger.

Men om det som i lengre tid har tatt hovedrollen i livet mitt har jeg skrevet veldig lite. Det gjr at det noen dager blir vanskelig f skrevet noe i det hele tatt − det jeg ikke kan skrive om str som en kampestein midt i veien og jeg kommer ikke forbi den. Flere ganger har jeg satt meg ned og skrevet om hvordan hverdagen vr er for tiden. Det hjelper meg skrive om det, helt ufiltrert, men det kan ikke postes p bloggen.

Det er ikke urlig ikke fortelle alt. Men det er kanskje litt urlig late som om alt er bra?

Alt er ikke bra. Den ene snnen min er syk, og alt jeg nsker er at han skal bli frisk, at han skal f slippe alt dette. Sykdommen hans er ikke livstruende, men den er definitivt en trussel mot livskvaliteten hans. Jeg er lei meg for all tiden han m bruke p sykehus, jeg er lei meg for at han gr glipp av ting han gjerne ville vrt med p, jeg er lei meg for at han m vre s sliten, jeg er lei meg for at jeg ogs blir sliten s jeg ikke klarer gjre alt jeg nsker gjre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bekymret meg

Jeg blir sliten av alle bekymringene som flger med, av alle forberedelsene som m gjres for at hverdagen skal fungere, og ikke minst alle sknadene man bruker timer og dager p, hvorav noen likevel ikke gr igjennom fordi systemet ser ut til mangle sunn fornuft.

Jeg har drlig samvittighet, bde overfor han som er syk og han som er frisk − jeg blir aldri helt fornyd med egen innsats. Nr den ene flere ganger i uken kommer hjem fra sykehuset med premier, skal den andre ogs f noe innimellom? Teller sykehustid som alenetid med mamma eller pappa, snn at broren ogs br f mer alenetid? Det syke barnets interesser prioriteres ofte foran det friske barnets − vi skal jo kompensere for alt han m gjennomg.

Vi skal gi trst og sympati nr det trengs, men samtidig nsker vi legge grunnlag for at han skal fle takknemlighet for alt han kan og alt han fr til. Vi vil ikke at han frst og fremst skal tenke p seg selv som syk − han er mest frisk, og han er tff − tffere enn jeg er. Fr han nok trst og anerkjennelse for at dette er vanskelig? Fr han nok spark bak til gjre det beste ut av situasjonen?

Det er en evig flytting av lodd fra en vektskl til den andre og tilbake igjen − for vi har ingen oppskrift p hvordan man oppnr den riktige balansen.

Noen ganger kryper slitenheten helt inn i skjelettet og fr ryggen min til stivne og nakken til verke. Andre ganger kryper slitenheten inn i hjernen min og fr det til stoppe helt opp. Jeg glemmer spise, jeg surrer med avtaler, og jeg klarer ikke sortere tekst s jeg fr fullfrt en artikkel.

Nr jeg leser det jeg har skrevet til n ser jeg at det nok ser litt mrkt ut. Og hvert ord jeg har skrevet er sant. Men likevel er det ingen grunn til bekymring for meg, alts − jeg vet at jeg klarer meg gjennom dette.

Det jeg skriver om er en stor del av hverdagen vr, men ikke hele − hverdagen vr med guttene er ogs full av lek, latter og moro. Dessuten har vi familie som hjelper oss med avlastning, og venner vi kan snakke med om alt. Og jeg har fortsatt evnen til glede meg over sm, rare ting, og jeg ler fortsatt hjertelig av ting det ikke ndvendigvis passer le av.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Glad meg

S, alt er ikke bra, men livet snn helhetlig er fortsatt bra.

Jeg ville bare holde lftet mitt om vre rlig.  

- Renate -  

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#sykehusbarn #barn #foreldre #mamma #sykdom #kronisksykdom #psykiskhelse #bakfasaden #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

Vil du ha epost om nye blogginnlegg?

* indicates required

- Vet du hva jeg synes er det gyeste i landet?

− Mamma, vet du hva jeg synes er det gyeste i landet?

− Nei, hva er det gyeste i landet?

− ha sommerferie!

Lillebror har hittil i sommerferien vrt med sin pappa for kjpe materialer, og sittet ved siden av et stillas og bygd dette kunstverket ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... mens pappaen har revet kledningen fra den veggen i stua hvor det lakk inn over vinduene under vinterstormene.

Lillebror har ogs vrt med Storebror og meg p fotballskole i fire timer en av dagene. Han var ett r for ung til delta, s han var med som tlmodig tilskuer. 

Utenom fotballskoleutflukten har Lillebror hittil i denne sommerferien, som alts er det gyeste i landet, stort sett vrt hjemme. Vi har hoppa p trampoline og lekt rundt huset, og vi har faktisk ikke vrt p stranda en gang. Nervs mamma som jeg er, s tar jeg helst ikke med meg ungene p badetur alene, og inntil ny kledning er p plass str mannen i stillas fra morgen til kveld. Men det er ingen grunn til synes synd p Lillebror. Han er fornyd! 

Barn trenger ikke fancy reiser for f ferieflelsen. God tid og masse frihet er tydeligvis nok for minstemann her. Litt mer avslappede voksne, en is i ny og ne, overnatting i telt i hagen, kanskje en badetur ... Et avbrekk i den vanlige hverdagen, rett og slett.  

Jeg er kanskje ikke den mest troverdige til spre dette budskapet, siden leserne mine vet at jeg elsker reise. Men jeg synes ikke dette er to uforenlige ting. Ja, jeg elsker reise, og det er derfor vi reiser. Barna mine liker det ogs stort sett, men det har aldri vrt for deres skyld vi reiser. Tvert imot tenker jeg at man m ta noen ekstra hensyn for at de sm skal kose seg p tur, det er slettes ingen selvflge at en utenlandstur er den aller beste ferien for dem. Noen barn synes det er stressende sove p fremmede steder, og de kan ogs mistrives nr ikke den maten de er vant til finnes tilgjengelig. Vi har etter hvert lrt oss  skru ned tempoet, fordi vi har erfart at drasse dem med fra den ene turistattraksjonen til den andre i et heidundrende tempo ikke akkurat fr frem ferieflelsen hos de sm. 

Ferie kan vre s mangt. Jeg tror at det aller viktigste er at barna vre fr oppleve at vi har mer tid til dem enn vanlig, og at vi er glade for f denne ekstra tiden sammen med dem. Og at de har tid for seg selv ogs, til somle rundt og gjre det som faller dem inn. 

Tid.

Ja, det tror jeg kanskje er det aller viktigste ferie-stikkordet. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#ferie #sommer #sommerferie #mamma #barn #mammablogg #reise #reiseliv #hjemmeferie #tid #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

Respekt, tlmodighet og forstelse

Lekerommet p barneavdelinga. 

Her, p barneavdelinga p det lokale sykehuset, har vi tilbrakt deler av dagen. Og deler av dagen fr der, og dagen fr der, og dagen fr der ... Jeg har nevnt tidligere at en av snnene mine har kronisk sykdom. Selv om dette er en stor del av hverdagen vr omtaler jeg det veldig sjeldent p bloggen, fordi jeg tenker at informasjon fra mine barns journaler ikke hrer hjemme her. Jeg prver ogs legge til rette for at de ikke skal hate bloggermammaen sin nr de blir eldre.

Men, i dag nevner jeg det bittelitt likevel, om enn noe diffust, fordi jeg synes barneavdelinga fortjener litt skryt etter kritikken jeg har gitt dem tidligere.

Denne gangen har vi nemlig opplevd sykepleiere med en helt annen tilnrming til behandlingen. De har brukt den tiden som har vrt ndvendig bruke, de har vist omsorg for gutten og de har kommet med gode ider nr situasjonen har vrt i ferd med lse seg. Vi er veldig fornyde!  

Dessert og premie. I dag fikk vi mandelpudding, og svinestek til middag. Det er jo sndag. 

Jeg nsker meg fortsatt stoppskilt, da, men s lenge barnet mitt opplever bli mtt med respekt, tlmodighet og forstelse, slik han har denne uka, skal ikke jeg blande meg inn i hvilken metode sykepleieren velger bruke. Det er ikke siste gang vi skal dit, men den opplevelsen vi har hatt n har gjort at bde mor og barn beveger oss mot sjette etasje med litt lettere hjerte. Jeg hper det er avdelingens nye standard vi har ftt en smakebit av. Og da mener jeg ikke maten, selv om den ogs var god i dag ... ;)  

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #sykehusbarn #barn #kronisksykdom #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

- Jeg m spy! (p naboens veranda)

4 r gamle Lillebror har ikke vrt i barnehagen denne uken. Det hele startet lrdag formiddag med at han kom ut til meg p verandaen etter en biltur med pappaen sin og spurte lett og ledig: Hva skal han gjre hvis han er kvalm? (Han har ikke oppfattet at vi sier man)

Ta deg litt vann og slapp av p sofaen, du, svarte jeg.

Ok! sa Lillebror med et smil og gikk inn p kjkkenet. Sekunder senere hrte jeg en lyd som hrtes ut som om et glass med drikke ble tmt p gulvet. Han kan umulig ha rukket hente vann allerede, tenkte jeg, og det hadde jeg helt rett i. Katastrofeomrdet bredte seg utover overraskende mange kvadratmeter − nr vske med biter i treffer en flate fra en viss hyde blir det en del sprut.

Han spydde tre ganger til utover lrdagen, like plutselig hver gang, og med en like nonchalant holdning. Siste gangen avbrt han seg selv midt i en setning med: Jeg m spy. Jeg lp etter btta, han spydde til det var tomt, og s dro han hndbaken fort over munnen og fullfrte setningen han hadde begynt p fr han spydde.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg tok ikke bilder av noen av spyepisodene, s her er i stedet Lillebror med en veldig amerikansk kongle. 

Sndag var han i fin form og mandag kveld hadde vi holdt 48-timers karantenen og var sikre p at alt var over, s da naboen inviterte alle barna som bor rundt her til bading i bassenget deres takket vi ja. Hvis jeg skal vre helt rlig er det mulig at det kun var gtt 47 timer, men jeg trodde virkelig ikke at den grensen skulle tas spass bokstavelig. 

Lillebror badet og koste seg, men plutselig kom han opp fra bassenget med hnden foran munnen og et litt desperat blikk: Jeg m spy! Vi rakk lpe noen meter bort fra der alle satt, men naboens veranda er stor, s vi var fortsatt p verandaen da han spydde. Naboen mtte frem med hytrykksspyleren og festen var over for vr del. Det var ikke srlig stas, men n i ettertid ser jeg at jeg nok heller br vre takknemlig for at han klarte komme seg ut av bassenget og bort fra folk − dette kunne fort blitt en liten katastrofe.

N er 48-timers karantene nr. 2 over. Men man gr liksom litt snn og venter − hvem er den neste som blir syk, tro? Det kan hende vi slipper unna, men det er slettes ikke sikkert. Jeg tygger i alle fall maten litt ekstra godt, snn i tilfelle.

- Renate -

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#omgangssyke #spysyke #kvalme #spy #syktbarn #syk #frtittetimer #48timer  #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

- G! sa Lillebror

For en stund siden leste jeg en kronikk som gjorde litt inntrykk p meg. Det var en dame som pleide legge seg ved siden av barna sine i sengen hver kveld, og ligge der og holde rundt dem til de sovnet. Hun skrev varmt om at det var i disse minuttene barna delte de sm hemmelighetene de ikke hadde ftt tid til i lpet av dagen. Noen ganger l hun der og sniffet inn duften av barnets hr, kjente varmen fra barnets kinn eller lyttet til hjerteslagene. Hun skrev om at tryggheten barna flte var med p gjre dem mer selvstendige, og at hun hadde bestemt seg for nyte denne tiden fordi det var begrenset hvor lenge de kom til trenge henne p denne mten. 

Jeg var solgt. Det bde gav mening og hrtes veldig koselig ut, og siden Lillebror ofte sliter med finne roen om kvelden tenkte jeg prve dette en ukes tid for se om det ville ha noen effekt. Jeg gledet meg til se hvor trygg og rolig han kom til bli − dette skulle bli s koselig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er Lillebror. Han er 4 r, og vet hva han vil. 

Dag 1:

I kveld skal jeg ligge litt hos deg i senga etter vi har lest, sa jeg til Lillebror.
Hvorfor? sa han.
For hjelpe deg til sove. Han protesterte vilt da jeg dro ned rullegardina, jeg mtte ikke ta bort lyset, for han skulle se i et blad. Nei, n skal du bare legge deg til sove, s kan jeg synge litt for deg, sa jeg. Jeg foreslo noen av de vanlige sangene, men han insisterte p hre en sang om en krokodille og en hai, s jeg fant p en. Etter at sangen var ferdig prvde jeg meg p synge en av de rolige sangene vi pleier synge, men han sang med og overdvet meg fullstendig og nr han ikke husket mer fant han p sin egen tekst. Da vi var ferdige med synge ble han veldig urolig og sa irritert:
Det er ingenting finne p i senga! Jeg forklarte at det ikke er meningen finne p noe, det er meningen sove. Da begynte han i stedet skravle, mens bein og armer gikk som trommestikker. Da jeg ba ham legge seg rolig ned p puta og la en arm rundt ham, spurte han om han kunne se litt i et blad.
Nei, vi har lest, n skal du lukke ynene og sove.
Det er s kjedelig! sa han. Og s, etter et par sekunder: G.
Hh?
Kan du g ned? Jeg vil vre alene. 

Dag 2:

Etter lesestund og sang la jeg meg ved siden av ham i senga.
Nei! Ikke ligge her har jeg sagt! Han la armene i kors og stakk ut underleppa. Jeg gav nattaklem og gikk ned.  

Dag 3:

Det startet bra. Jeg fikk lov legge meg ned og etter at jeg hadde sunget n sang spurte han om ikke jeg kunne synge en til, siden kapitlene i boka var s korte. De var ikke det, men jeg syntes det var s hyggelig at han ville ha meg der, s jeg sa selvflgelig ja. Etter at jeg hadde sunget et par linjer av sangen alene begynte han ogs synge, men p en annen sang og mye hyere enn meg.
Kan du enten synge samme sangen som meg eller vre stille? spurte jeg.
Ok, sa han, og jeg sang et par linjer til fr han mistet tlmodigheten igjen og jeg fikk siden av armen hans i munnen. Nr jeg lata som jeg skulle bite ham i forsket p vri meg unna lo han rtt og prvde stappe hnda si i munnen min i stedet. Jeg vant til slutt kampen og han la seg ned og slappet av mens jeg sang ferdig. I samme yeblikk som jeg sang det siste ordet spurte han:
Er du ferdig?
Ja, sa jeg.
G, sa han.

Det ble ikke noen dag 4 av prosjektet, gitt − ei heller dag 5, 6 eller 7 ... Jeg tror Lillebror er trygg nok, jeg. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #mamma #barn #svn #rutiner #samsoving #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Den fryktede Lnebokseren

Som mange andre smbarnsmdre gr jeg til enhver tid rundt med en huskeliste i hodet. Med barn i barnehage og p skole er alltid noe man absolutt ikke m glemme, og jeg er livredd for at mitt barn skal vre han stakkaren som mangler det som skal brukes den dagen. Han som str der uten gave i en bursdag, uten skyter p skytedagen eller uten kostyme p karnevalet.

Bare tanken p det gjr meg drlig, s jeg har utviklet lappe- og alarmsystemer som skal srge for at alt er p plass til riktig tid.

Badety til svmmetimen, syltetyglass som skal trylles om til lykt i barnehagen, ski p skidagen, redningsvest nr barnehagen skal p bttur, stvler nr det regner, bok til lesetimen, riktig antrekk til uteskolen og plser hvis de skal ha bl, penger til bussen nr Storebror skal vre med noen hjem, forkle til bakedagen, flagg til 17. mai-togvelsen − puh, man kan jo bli svett av mindre!

Ja, ogs var det pfyll av klr til skiftekurven i barnehagen. Alt fra rulling i sledammer til ikke rekke doen i tide gjr at barnehagebarn trenger mange skift. Jeg vet det. Men av en eller annen grunn er det likevel her det stadig svikter. Det er ogs her den fryktede Lnebokseren kommer inn i bildet ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

At poden kommer hjem fra barnehagen ifrt Lnebokseren er det fysiske beviset p at jeg har feilet som mor. En ting er lnestvlene eller lneregnbuksa, snt kan jo skje den beste en gang i blant. Men lenger ned enn til Lnebokseren gr det ikke an synke. Skammen er stor. Jeg er en ubrukelig mamma, jeg klarer ikke en gang srge for at barnet mitt har rent underty liggende i kurven sin i barnehagen, s han er ndt til dele underty med hele barnehageavdelingen. Ville jeg likt mtte ta p meg underty som halve kollegiet mitt hadde brukt fr meg? Neppe. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den fryktede Lnebokserens utseende gjr da heller ingenting for bte p skammen, om det er lov ppeke det. Den har ett hull foran og tre hull bak. Det skal ikke vre noen tvil om hvor lavt man har sunket. 

Jeg skal skjerpe meg, jeg lover. Allerede n skal jeg legge en bunke med skiftety ved ytterdren s jeg husker den til mandag. 

- Renate -

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#mammablogg #barnehage #skiftety #lnebokser #stress #nettavisen #muligensirrelevant #side2

Kan boka vinne over skjermen?

Jeg begynte lese for Storebror allerede samme uken vi kom hjem fra sykehuset − da var han n mned gammel. Jeg hadde lrt at det var beroligende for barnet hre stemmen min, men jeg ble litt lei av bare prate snn babypjatt. I tillegg hadde jeg lyst til at han skulle lre engelsk, s da slo vi to fluer i en smekk. Fr han var ett r hadde vi sammen plyd gjennom de over 100 bkene jeg hadde i Disney's Grolier Book Club, flere ganger. Fortsatt leser vi Disneybkene p sengekanten. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nr jeg leser for barna mine liker jeg aller best ta frem de bkene jeg leste selv da jeg var barn. Sammen med guttene mine har jeg lest om Pippi, Emil og Barna i Bakkebygrenda, om Ole Brumm, om Kardemomme by og Hakkebakkeskogen og n har jeg og Storebror begynt lese Roald Dahl-bkene − frst ut er Charlie og sjokoladefabrikken. Jeg aner en ny favoritt, men er spent p om Georgs magiske medisin kommer til treffe enda bedre.  

Men det som virkelig fikk fart p Storebrors interesse for lese p egenhnd var Carl Barks. Tegneserier har et ufortjent drlig rykte som lesestoff. Og innenfor sjangeren er Carl Barks et godt valg, han var ikke "bare" en tegner, han var ogs en fantastisk historieforteller. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klassiske favoritter

Jeg er med i flere Facebookgrupper hvor litteratur diskuteres, og nr det gjelder barnebker er dette med gammelt og nytt ofte et tema. Prakker vi p barna vre kjedelige bker for selv oppleve litt barndomsnostalgi, eller er disse bkene virkelig gode? Og br barna tilbys bker tilpasset tiden vi lever i, med hyt tempo og masse action p hver eneste side, i hp om at boka skal ha en sjanse i duell med skjermen?

Selv mener jeg at de bkene jeg fortsatt husker godt fra egen barndom er gode. Sprket er noe tyngre i enkelte av dem, og definitivt langsommere, men det er ikke uten grunn at disse bkene har blitt klassikere. Figurer som Pippi og Emil fenger fortsatt, og personskildringene i Roald Dahl-bkene fr frem trillrunde yne og r latter (hos meg ogs). Og om ikke alle bkene slr fullt s godt an s er de uansett en del av min kulturarv, tenker jeg, og den vil jeg gi videre til mine barn.

Det betyr ikke at jeg utelukkende leser gamle bker for dem, alts. Storebror samler p Detektivbyr nr. 2, og n lner vi oss gjennom mysterieserien til Bjrn Sortland p biblioteket. Lillebror elsker Lillesster-bkene, og ellers alt som er morsomt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nye favoritter

Nr det gjelder duellen med skjermen s synes jeg vi har glemt en ganske vesentlig ting; det er faktisk vi voksne som bestemmer. Det finnes biologiske forklaringer p hvorfor barna foretrekker levende bilder, lys og lyd fremfor en bok som faktisk krever (og trener opp) konsentrasjon. Men det betyr ikke at vi er ndt til resignere og la dem f det som de vil.

Dette er sikkert vanskeligere jo eldre barna blir, mine er fire og tte, s forelpig har vi god kontroll. For at barna skal velge ta frem en bok, lese den selv eller be om bli lest for, er det hos oss helt ndvendig at vi frst eliminerer skjermen.

Mitt beste triks er dette: Frst sier jeg nei til tv og iPad, og lar guttene furte litt over hvor urettferdig dette er. Etter hvert, nr de innser at jeg ikke har tenkt ombestemme meg, begynner de surre rundt seg selv og plukke p ting i tilsynelatende uutholdelig kjedsomhet og lidelse. Nr de har gjort det i rundt et kvarter, kommer jeg med et fristende tilbud:  

− Skal jeg lese et par kapitler i Charlie og sjokoladefabrikken?   

Svaret er ja.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#barn #mamma #mammablogg #barnebok #bker #les #skjermtid #oppdragelse #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Romantikk for smbarnsforeldre

To sm gutter str i gangen med hver sin sekk p ryggen. De skal p overnattingsbesk hos besteforeldrene sine, mens mamma og pappa skal benytte muligheten til f litt av denne kjrestetiden som alle samlivseksperter anbefaler s varmt.

Lillebror p to r er strlende fornyd, til tross for at sekken er s tung at han gr bakoverlent ned trappen mens han puster og peser.

Storebror p seks er litt mer skeptisk. Han hadde ikke tenkt dra p overnattingsbesk akkurat i dag, og dessuten har han veldig lyst til g p restaurant, han ogs. Jeg skjuler en gjesp og forklarer ham at av og til m de voksne ha litt tid alene sammen, og at vi uansett kommer til vre ute til langt over hans leggetid.

Innerst inne vet jeg allerede n at det siste er en lgn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klar, ferdig, g!

Vi har bestilt bord til klokka sju. Etter at barna er levert har jeg fem minutter til rdighet fr vi m stikke. Skifte klr, eller sette p en vaskemaskin?

Valget er enkelt. Jeg er vel fin nok?

Inn i maskinen med de tissevte klrne jeg fikk i en pose fra barnehagen, pluss den verste halvmeteren fra en vre tre fulle skittentyskurver. Deretter river jeg med meg handlelappen fra kjkkenbenken, trkker ned i noen gode, praktiske sko − og lper til bilen.

En liten pause fra barna

Med rumpa godt plantet i en sofa p restauranten senker skuldrene seg litt. Vi skravler i vei en stund, jeg om jobben min, han om jobben sin. God mat blir servert, og vi spiser en stund i stillhet. Det er faktisk han som nevner dem frst:

"Storebror synes det var greit nr vi frst kom til mormor og morfar."

"Ja", svarer jeg, "det gr som regel bra nr han fr tenkt seg litt om." Jeg vet det s godt. Kjrestetid-regel nummer n: Snakk om noe annet enn barna.

Men akkurat n kretser vre liv rundt disse to, og samtalen triller av grde som en snball ned en bratt bakke. Vi snakker om morsomme ting de har sagt og om hvordan det skal g nr de skal dele rom mens vi pusser opp. Plutselig kommer jeg p en viktig ting: Vi m huske kjpe vtservietter p vei hjem, jeg sendte med lillebror den aller siste pakka i sekken. Og fr jeg vet ordet av det er jeg langt inne i en svrt detaljert bekrivelse av yeblikket der man str ved stellebordet med lillebrors pne bsjebleie foran seg og fisker i verste skuffen etter vtservietter som viser seg ikke vre der. Vi ler hyt.

Er vi tomme for dopapir?

Nr vi gr ut fra restauranten, spr han om vi ikke skal ta en titt rundt i byen fr vi drar hjem. Han gjesper mens han spr. Vi stopper opp et yeblikk mens vi tenker oss om. Jeg er s trtt, det er jo tross alt fredag. Dessuten har jeg glemt ta p stillongs − jeg fryser!

Og s m vi jo f handla. I butikken tar vi oss god tid, det er egentlig ganske behagelig g p handletur bare oss to. Vaskepulver m vi ha. Trenger vi mer dopapir? Jeg mener vi er nesten tomme, han mener det ligger en del ruller helt innerst i skapet p badet, bak de sm hndklrne. Ogs var det disse vtserviettene da.

I bilen p vei hjem snakker vi om hva som kommer p tv i kveld. Kanskje vi rekker hjem til Nytt p Nytt?

Idet vi kommer inn dra piper vaskemaskinen for si ifra at den er ferdig. Det brenner fortsatt i ovnen. Innen Nytt p Nytt er ferdig, har vi begge sovnet p sofaen.

- Renate -

(Innlegget har tidligere vrt publisert p foreldre.no) 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#valentinesday #valentine #romantikk #smbarnsforeldre #kjrestetid #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Barna bestemmer-dagen

Fredag kveld, mens vi spiste middag (taco, selvflgelig) satt Storebror med et lurt smil. Han gledet seg til i morgen, sa han. Nr jeg spurte hva som skulle skje i morgen, fikk jeg ikke noe svar, han gjentok bare at han gledet seg, og fortsatte smile det lure smilet.

Jeg begynte bli nervs. Hadde jeg lovet ham noe spesielt vi skal gjre i morgen, og glemt det helt? Heldigvis fikk jeg sannheten ut av ham litt senere, etter en del overtalelse; lrdag var barna bestemmer-dagen. Du har kanskje ikke hrt om den? Det er ikke s rart i s fall, for det eneste tilfellet av en slik dag som jeg har hrt om, var da sskenbarna til guttene mine gjennomfrte det i fjor. De tre ssknene byttet roller med foreldrene og fikk lov bestemme hva en hel lrdag skulle brukes til, og det ble bowling, lunsj p kaf og mye annet gy. Og kanskje det beste av alt − da det begynte bli sent bestemte sskenflokken at foreldrene skulle g og legge seg, og at de ikke fikk lov bruke mobiltelefonene sine. Brudd p reglene ble sltt hardt ned p. 

Storebror hadde tidligere denne mneden hrt nyss fra fetteren sin om at barna bestemmer-dagen i r falt p den siste lrdagen i januar. S da var det bestemt.

Vi ble vekket litt fr tte i gr, med en klar beskjed: N skal dere st opp! Guttenes pappa adld ordre, men ble stoppet halvveis i trappen av Lillebror. Kom opp igjen, du skal leke med lego! Han ba pent om f lov frst ta en tur innom badet, og en stund hrtes det ut som om det ikke var noen nde. Men til slutt fikk han forhandlet seg frem til et kort toalettbesk. Jeg l fortsatt i senga og hrte Lillebror g inn p rommet til Storebror igjen og sprre: Var det bra at jeg kjefta p ham?

Da jeg litt senere kom ut fra badet fikk jeg vite at vi skulle tilbringe dagen i Leo's lekeland i Kristiansand. Og der skal vi ha slush, la Storebror til, uten se opp fra iPaden. Vi pleier vre ganske strenge med iPad-bruk, men p barna bestemmer-dagen hadde vi ingenting vi skulle ha sagt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Sprett oss!" fikk jeg beskjed om, og gjorde mitt beste for utfre ordren. 

Det viste seg utover dagen at de sm sjefene trengte littegranne smug-ledelse nr det gjaldt enkelte ting, men ogs at de var veldig lette pvirke. Da min sster ville spise p Ikea, trengte vi ikke annet enn nevne dette for Storebror, s bestemte han at vi ogs skulle spise der. Og da jeg fikk litt lyst p milkshake etter middagen, hvisket jeg til Storebror at hvis han ville s kunne han bestemme at vi skulle stoppe i drive-throughen i Grimstad p vei hjem, og kjpe milkshake. Han ville det.

Jeg var veldig spent p hvordan resten av kvelden ville bli her hjemme, men den ble ganske kort for vr del. Et par velfylte godteposer ble med hjem fra Ikea, og guttene tok sengetyet ned i stua og satte p smurfefilm. Da filmen nrmet seg slutten fikk vi voksne beskjed om g og legge oss. Det hjalp ikke klage over at vi ikke hadde ftt kveldsmat, svaret var kort og brutalt: Det blir ikke kveldsmat i dag. God natt!

Det var selvflgelig ikke aktuelt legge seg til sove p ordentlig fr de to sm sjefene var i seng, s jeg la meg og leste en bok. Da filmen var slutt kom guttene opp for sjekke at vi sov, s da snorket vi litt. Men da Lillebror ikke var fornyd med Storebrors hjelp til pusse tennene, ble vi vekket igjen og beordret ned for hjelpe til. Det neste som ble bestemt var at alle skulle sove i vr seng, og jeg fikk tildelt en snau halvmeter ytterst p sengekanten. Guttene la seg med store glis og syntes dagen var en suksess.

Jeg syntes ogs det var en ganske fin dag, men jeg m jo si at guttenes lederstil var litt undvendig brysk og bastant. Det er vel fort at makten gr litt til hodet nr man vet at man bare har n eneste dag i sjefsstolen. Vi kan nok konkludere med at det er bra at barn er barn og voksne er voksne, men rollebytte for en dag − det var litt gy, alts. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#barnabestemmer #rollebytte #mamma #barn #mammablogg #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Et yeblikk, jeg skal bare ...

Det her skjer snn omtrent hver eneste gang vi skal forlate huset, med mindre det er snakk om badeland eller dyreparken:  

"Kom, n m vi g ned i gangen og kle p oss!" sier jeg. 

"Jammen, jeg skal bare ..." sier en av guttene, eller begge. 

"Nei, du skal ikke bare, vi er ndt til g n, hvis ikke kommer vi for seint."

"Jammen, jeg skal jo bare ..."

"Kom! Vi gr n."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvor i all verden har de dette fra? La oss ta en titt p en annen situasjon, som skjer nesten like ofte:

"Vil du bli med meg opp p rommet og leke med lego?" spr Lillebror.

"Ja, det kan jeg godt. Jeg skal bare sette p en vaskemaskin frst", svarer jeg. 

"Ok. Da venter jeg p deg her." Jeg lper ned og setter p vaskemaskinen og kommer opp igjen til Lillebror, som str tlmodig og venter ved trappa opp til tredje etasje.

"Et yeblikk, s kommer jeg. Jeg skal bare vaske hendene", sier jeg. 

"Ja vel. Du kan ha bde Zane og Cole hvis du vil. Skal jeg finne et gullsverd til deg?"

"Ja takk!" roper jeg inne fra badet. Jeg kommer ut igjen og akkurat i det jeg skal til g opp trappa ser jeg at det er nesten sloknet i vedovnen. "Jeg skal bare legge en kubbe til i ovnen, s kommer jeg."

"Du sa at du bare skulle sette p vaskemaskin", anklager Lillebror.

"Ja, jeg vet det, men s var det bare noen flere ting jeg mtte gjre. Snn, da er jeg klar!" Lillebrors smil er tilbake og han begynner g opp trappa. I det vi nrmer oss toppen kjenner jeg hvor kjlig det er i tredje etasje. Jeg orker ikke sitte der og fryse, alts.  

"Du, jeg skal bare hente en ekstra genser, s kommer jeg." Lillebror nikker stoisk. Jeg lper ned igjen, finner en genser slengt over en stol i stua, og ser telefonen min som ligger p stuebordet. nei! Jeg skulle jo ringe tannlegen. Hvor mye er klokka? Jo, jeg rekker det.

"Lillebror? Jeg er bare helt ndt til ta en telefon, og s kommer jeg, ok?" Det hres et tungt sukk oppe fra tredje etasje.

Skal bare, skal bare, skal bare. Ja, hvor i all verden har de det fra?  

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#skalbare #mamma #barn #mammablogg #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

- Har lagt frem noen kniver som de kan spikke med ...

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg er en littegranne engstelig mamma. (Ok, til tider lett hysterisk.)

Mine barn fr lov til leke, alts. De sykler, klatrer, bygger hytte med to etasjer, og de fr lov til spikke med kniv − under oppsyn. Jeg er egentlig ikke s redd for at de skal skade seg, jeg er bare veldig redd for at de skal d. S enkelt er det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Storebror, som nylig fylte tte r, har bare n gang gtt langs bilvei uten voksne, og det var da han var med hjem til noen gutter han gr p skole med. De bor nr skolen og pleier g til og fra, og da var det jo naturlig at min snn gjorde det samme. Det var ikke s lett for meg, men psykologen min har sagt at jeg br prve forholde meg til hva som er norsk standard, alts hvilken risiko de fleste andre foreldre utsetter barna sine for. S jeg lot ham g med dem hjem fra skolen, og det gikk bra.

Et par uker fr jul ble snnen min invitert p besk til disse guttene igjen. Jeg regnet med at de skulle g hjem fra skolen, s det var jeg innstilt p. Men denne gangen skulle de ogs vre alene hjemme i halvannen time fr noen voksne kom hjem. Oi.  

Jeg mtte sende melding til mammaen og forhre meg litt om hvordan dette skulle foreg. Var det noen de kunne kontakte hvis noe skulle skje? Jada, de hadde naboer − ikke noe problem. Siden jeg (selv etter et sjenerst tilbud om f gjemme meg i buskene utenfor huset deres) var litt skeptisk foreslo hun at snnen min kunne vente p SFO, s kunne hun ta ham med hjem nr hun var ferdig p jobb. Nei, tenkte jeg da, rlig talt, jeg kan ikke bli en snn mamma som nekter barna mine opplevelser fordi jeg er redd. S da var planen klar.

Alltid nr en av guttene mine skal noe litt utenom det vanlige, om det er bytur med skolen, bttur med barnehagen eller vre med noen hjem, da gr jeg litt snn og ser p klokka og tenker at n har de dratt fra skolen eller n br de vre tilbake i barnehagen eller dersom noe galt har skjedd ville jeg vel ha ftt beskjed n.

Denne dagen gikk jeg og tenkte p at n skal de snart g fra skolen, og omtrent i samme yeblikk fikk jeg en melding p Facebook. Der sto det:

Jeg ba gutta lage litt middag til jeg kommer hjem, s de ikke fr tid til finne p noe tull. S skulle de tenne litt stearinlys og gjre det litt koselig :) Har lagt frem noen kniver som de kan spikke julepresanger med hvis det blir litt tid til overs! Bare kos deg og slapp av, dette blir bra.

Frst tenkte jeg shit, lage middag? s kom jeg til det om tenne stearinlys og tenkte litt mistenksom at det var da flt som hun skulle gni det inn, da ... og s kom jeg til julegavespikkingen ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg begynte le. Og de neste to timene, hver gang jeg tenkte p at snnen min var alene hjemme med venner, begynte jeg humre, i stedet for plages av de sedvanlige forestillingene om alt som kan skje.

Humor er utrolig viktig for meg. Evnen til le, bde av meg selv og i vanskelige situasjoner, har hjulpet meg gjennom det livet har kastet i fanget p meg. Denne gangen fungerte det som en kort og effektiv terapitime. Latterterapi.

Men kurert er jeg selvflgelig ikke, s jeg satte pris p meldingen jeg fikk da mor i huset var kommet hjem: Alle lever og har det bra! Sees etterp.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#mamma #mammablogg #barn #humor #angst #terapi #latterterapi #muligensirrelevant #nettavisen #side2

h, s koselig vre hjemme med sykt barn ...

Jeg leser ofte p Facebook om folk som koser seg hjemme med sykt barn. De har gjerne lagd seg noe godt spise og ligger under pledd p sofaen og ser p film sammen med barnet. Og jeg har flere ganger hrt foreldre si at det fles som en ekstra fridag, fordi det syke barnet ofte sover s mye at mammaen eller pappaen kan holde p med sitt.

Jeg kan for s vidt ogs holde p med mitt hvis den syke ungen min sover, men ungene mine pleier ikke sove nr de er syke. Sykedager hos oss er preget av snrr, trer, falsk krupp-anfall, hosting, drlig nattesvn for bde mor og barn, drlig matlyst uansett tilbud ... og eventuelt litt oppkast.

Og skulle den syke ungen bli s drlig at han sovner midt p dagen utnytter jeg tiden godt, ja. Jeg bruker den til google alle symptomene hans, og konkludere med at han sannsynligvis har en eller annen farlig sykdom, og at dette muligens blir den siste dagen vi fr sammen.

Illustrasjonsbilde: Udatert bilde av (sannsynligvis frisk) unge som koser seg foran vedovnen vr. 

Nr feberen blir spass hy at ungen blir ordentlig slapp, gir jeg paracet fordi jeg er livredd for at han skal f feberkramper. Paraceten har omtrent samme virkning som amfetamin. Da er han plutselig hyt og lavt og han kjeeeeder seg, og mine tanker om skumle sykdommer byttes ut med tanken om at en dag p jobb ville vrt svrt avslappende i forhold.

Helt til virkningen begynner ebbe ut, temperaturen ker og han legger seg p sofaen mens han klager over vondt i hodet. Da m jeg sjekke beina hans for utslett og be ham bye hodet for sjekke at haka nr brystet. Og hrer jeg noen rare lyder fra lungene hans? 

Og snn er det i dag. Det er en snn dag − med en febersyk unge p sofaen − og en livredd mamma som har sovet 3-4 timer i natt. Ja, jeg vet at halve slekta mi har hatt influensa. Ja, jeg vet at det er sesong for det n. Ja, jeg vet at sjansen for at det skal vre noe mer alvorlig er veldig liten. Men nr guttene mine er syke, da seirer frykten over logikken − hver gang.  

Oioi, som vi koser oss. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#barn #mamma #mammablogg #syktbarn #angst #feber #influensa #muligensirrelevant #nettavisen #side2

Det er tiden din de trenger - ikke pengene dine

Hvis jeg skrev om hvor mye penger jeg bruker p barnas julegaver, ville mange mene mye.

For mye ville noen si. Ikke mer? ville andre si. Men jeg har ikke tenkt fortelle hvor mye jeg bruker. For etter mange r med desemberdilemma har jeg endelig kommet frem til at summen man bruker p barnas julegaver ikke er s viktig. Jeg har kjpt det jeg har lyst til kjpe, og barna mine ville ikke hatt det bedre eller verre om jeg brukte mer eller mindre.

Jeg tror at det viktigste vi kan gi barna vre, bde n i jula og ellers, er mer av tiden vr. For det er tiden du bruker sammen med barna dine som skaper minner − ikke alle pengene du bruker. Tradisjonene dere skaper sammen, enten det er julefilmer under pledd p sofaen, snhulebygging i hagen eller pepperkakebaking og juleverksted.

Ja, det er fint om du har mulighet til kjpe noe av det som str p barnets nskeliste. Men om du ikke har rd til det, tror jeg at barnet ditt vil tle det helt fint, hvis du i stedet gir av tiden din.

For mange er ikke penger noe problem. Men uansett hvor rik man mtte bli, har man fortsatt bare 24 timer i dgnet, akkurat som alle andre. Tid, det er en luksusvare for oss alle. Og det er egentlig litt fint, at det mest verdifulle vi har er noe alle har lik tilgang p.

Barna vet det kanskje ikke selv, men jeg er sikker p at tid med mamma, pappa eller andre omsorgspersoner str hyt p nskelisten hos de aller fleste.

Tid hvor mobilen din er i et annet rom, tid hvor du ser barnet i ynene, tid til lytte til den spr historien hun forteller og spinne videre p den, tid til hjelpe med det vanskelige puslespillet, tid til lese den boka han liker aller best, tid til tyse, synge og le.

Tid til gi barnet en klem og si at jeg er s glad for at jeg fikk akkurat deg.

- Renate -

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#julegave #barn #mamma #mammablogg #tid #muligensirrelevant #nettavisen  

En "avslappende" filmkveld ...

Noen ganger etter lrdagsmiddagen slenger vi oss p sofaen alle sammen og ser en film. Jeg har nesten alltid mer lyst til ta frem en bok, og bare sitte der sammen med de andre, men det kan jeg bare glemme. Hvorfor, spr du? Lillebror, er svaret. Denne lille fyren her ♥: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

− Er de slemme?

− Er det en hest?

− Hvorfor har den vinger?

− Hva er det han drikker?

− Hvorfor drikker han det?

− Hvorfor gjr han snn med de?

− Er han slem?

− Er han en statue?

− Hvorfor er han en statue?

− Hvor kommer han fra?

− Bor de i himmelen?

− Mamma, er han slem?

− Hvorfor er han slem?

− Hvem er de jentene der?

− Hvorfor synger de?

− Er det huset hans?

− Hvorfor vil han vre i huset sitt?

− Hvorfor har han ingen?

− Hvorfor er de slemme mot ham?

− Hvorfor raste det?

− Hvem var det som gjorde det?

− Hvorfor synger han? 

− Hvorfor er han sterk?

− Kan han lfte et helt hus?

− Kan han?

− Kan han ta andre?

− Hvem sin jente er det?

− Men hvor bor ho?

− Hvorfor er han gre mannen slem?

− Hvorfor synger de? 

Dette var de frste 20 minuttene av Hercules. Jeg hper at ikke noen dmmer meg for kjenne en intens trang til stikke fingrene i rene og synge la-la-la-la-la? Etter denne seansen tenkte jeg at kanskje trikset er bare se noen f filmer om og om igjen? Da gjr man jobben grundig frste gangen man introduserer en ny film, kanskje man m repetere litt andre gangen − og deretter fr man sitte i fred med boka si.

Nei. 

− Se n! Mamma, se hva han gjr n. Vent litt. N skjer det. Se da! N, det er n det skjer! Hahahaha! S du det? S du det!?  x10-50 − alt ettersom hvor morsom filmen er. 

Jeg ser ingen annen utvei enn faktisk flge med p filmene vi ser. #ilandsproblem 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #barn #filmkveld #svett #gnagsrirene #neidadeterikkesfltalts #muligensirrelevant #nettavisen   

Pakkekalender - klar, ferdig, g!

I det vi gr over i november, er det p tide tenke p rets adventskalender. Det blir ofte med tenkingen, men det er da en start. Frst − hva skal kalenderen inneholde?

Jeg prver stadig f ned antallet leker p barnas rom, og gidder ikke at adventskalenderen skal vre enda et bidrag til overfloden av billig fjas, snne smleker som er gy akkurat der og da, men som havner i bunnen av lekekassa dagen etter og blir liggende der. 

Men la vre ha kalender er heller ikke aktuelt for meg, for jeg synes det er utrolig koselig. (Men bare s det er sagt − det er ikke synd p barna om ikke de fr pakkekalender. Jeg gjr dette mest for meg selv, om jeg skal vre helt rlig. Og det skal man jo.)

En ganske grei lsning har blitt bruke et middels stort lekesett som base, og dele det opp i mellom 15 og 20 pakker. Det kan vre en legopakke, et puslespill, playmobil, brio builder eller noe annet som har flere deler. S er det alltid en billett til en julefilm p kino eller en teaterforestilling i en av pakkene, men det kan ogs vre opplevelser som ikke koster noe, som "i dag skal vi i skogen og finne juletre". Det gr ogs an pakke inn et par nye ullsokker eller votter - ting barnet trenger uansett kan like gjerne bli en kalendergave. Mine gutter pleier  f ny pyjamas i kalenderen, og tfler har de ogs ftt et r.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er kalenderen guttene fikk i fjor. For dem som har to barn og mye ledig veggplass, her er oppskriften: 6 spiker, 3 lange biter med hyssing, 48 poser og 48 klesklyper. Kalenderen hos oss ser sjeldent lik ut to r p rad. Noen ganger ender pakkene i hver sin kurv − enklere blir det ikke. 

Bildet jeg har i hodet av hvordan kalenderproduksjonen skal foreg er veldig fint og koselig. Jeg skal begynne i god tid, og pakke inn lekre sm pakker mens jeg nipper til en kopp te og hrer p julemusikk. Snen skal helst dale sakte i store, hvite filler p utsiden av det nyvaskede (haha!) vinduet. 

I fjor ble teen ganske fort byttet ut med kaffe, ettersom timene gikk og 30. november ble til 1. desember. Det er faktisk det som er den egentlige tradisjonen her i huset, sitte og svette over pakkene natta fr den frste av dem skal pnes. 24 pakker x 2, det er 48 pakker det. Og siden valget ofte faller p lego, skal de pakkes inn i riktig rekkeflge etter bruksanvisningen, og deles inn i passelige porsjoner. Det skal i tillegg vre relativt lik strrelse p pakkene til Storebror og Lillebror hver dag (tvangstanker), selv om innholdet er ulikt. Og kjre dere som m gange 24 med 3, 4 eller mer − jeg sender dere en medflende tanke der jeg sitter, og hper dere er bedre til planlegge enn meg. Ogs bruker jeg dere litt til trste meg selv − det er noen som fr en enda lengre natt enn meg. (Det burde jeg kanskje ikke ha skrevet, men jeg var s godt i gang med vre rlig.) 

Anyway: Suksessformelen er  begynne n. Lage en plan p hva hvert barn skal f, kjpe det, og pakke inn noen f pakker snn n og da, s det blir et koselig prosjekt. Husker godt at jeg tenkte det samme i fjor, og ret fr. Og ret fr der, og ret fr der, nr jeg tenker etter. Ja, og ret fr der ogs ... Vel − i r skal jeg klare det! Tror jeg.   

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#adventskalender #kalender #julekalender #pakkekalender #overflod #jul #frjulstid #tradisjon #muligensirrelevant #nettavisen   

Like glad i barn nummer 2?

Da jeg gikk gravid med mitt andre barn, var jeg livredd. Jeg var allerede s vanvittig glad i Storebror − kunne jeg bli like glad i et barn til? Jeg var ganske sikker p at Lillebror i magen hadde lite stille opp med mot han som allerede hadde mottatt min udelte morskjrlighet i over tre r.

De siste ukene av svangerskapet vekslet jeg mellom vre trist p Storebrors vegne fordi han ikke kom til f like mye oppmerksomhet lenger, og vre trist p vegne av Lillebror i magen, fordi jeg ikke kom til bli like glad i ham som jeg var i broren.

Og hvis jeg mot formodning skulle bli like glad i Lillebror, s ville jo det bli veldig trist for Storebror. For da kom denne kjrligheten til tas fra Storebrors rettmessige dose, og jeg ville bli mindre glad i ham. Denne mer eller mindre logiske runddansen gikk dag og natt. Jeg smiler av det n, men da var jeg ordentlig lei meg, og i yeblikket ikke i stand til se hvilket unikt talent jeg er innen den litt ukjente sporten kreativ bekymring.

Det nye barnet ble fdt, og han var helt nydelig. Storebror kom p besk p sykehuset og var plutselig blitt s stor, men han var fortsatt like st og god selv om Lillebror ogs var st og god. 

Storebror hadde nok et forsprang i starten, men flelsene for den nye babyen ble sterkere for hver dag. Jeg ble veldig, veldig glad i Lillebror, og jeg var fortsatt veldig, veldig glad i Storebror. For en lettelse! Jeg hadde sett p morskjrligheten jeg hadde gi som en konstant dose, som n mtte deles. Men det var ikke snn. Med det nye barnet kom det mer kjrlighet, og jeg hadde nok til begge to. 

Og en ting til, som jeg ikke engang hadde tenkt p, var det nre forholdet mellom disse to guttene. Det er (muligens den eneste) fordelen med bekymre seg − man blir stadig positivt overrasket. Selvflgelig krangler de s filler og legoklosser fyker innimellom. Det hender til og med at Lillebror proklamerer med alvorstynget rst at de ikke er bestevenner lenger.

Uvennskapet har forvrig aldri vart lenger enn tjue minutter, og de leker sammen, de fr hverandre til le, de gir hverandre klemmer, de hjelper hverandre og i fredstid er de alts iflge Lillebror bestevenner for alltid.

Bekymringen min var (som vanlig) bortkastet energi. Han lille fremmede i magen var slettes ingen trussel, og han gir oss mye mer enn han tar. Hva skulle vi gjort uten ham? Det vil jeg ikke tenke p engang. Akkurat som storebroren sin passer han perfekt inn i vr hyst uperfekte familie. 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #mamma #morskjrlighet #barnnummerto #tobarnsmor #bekymring #hverdag #muligensirrelevant #nettavisen 

Kaste alle ting barna lager?

De siste rene er jeg blitt mer og mer opptatt av fjerne ting vi ikke har bruk for eller ikke har glede av fra huset vrt. Jeg har ryddet gjennom kasser p loftet, valgt ut litt jeg vil spare p, men har solgt unna og gitt bort alt vi har dobbelt opp av eller ikke har brukt p lenge. Gradvis fr vi et mer ryddig hus, og det begynner bli snn at vi faktisk vet hvor teipen er nr noen trenger teip. 

Men enkelte ting hoper seg opp. Jeg har n snn som elsker tegne, og n snn som elsker lage ting. Flotte, fargerike tegninger, og fine kreasjoner i glass, tre og melkekartonger, for nevne noe. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er med i en minimalistgruppe p Facebook − en gruppe mennesker som har som filosofi at man skal eie minst mulig. Noen av medlemmene er nede i mindre enn 100 eiendeler − inkludert klesplagg. Det er et altfor ekstremt opplegg for meg, men jeg liker la meg inspirere litt her og litt der, s jeg plukker med meg noen tips fra minimalismen innimellom. En hobbyminimalist, kan vi si at jeg er. Og for en stund siden ble et for meg svrt relevant sprsml stilt i gruppen:

Hva gjr dere med tingene barna lager? 

Noen f svarte at de ikke tvang sin egen minimalisme p barna − de fikk kjre sitt eget lp p rommet sitt. Men de fleste svarte faktisk at de hadde restriksjoner p hva barna fikk lov beholde av kunstverkene sine.

Enkelte sverget til ta bilder av tegninger fr de kastet dem, slik at de kunne oppbevare minnene digitalt. En dame skrev at barna til enhver tid fikk eie ett av sine kunstverk. Dersom de lagde noe nytt de nsket beholde, mtte de vurdere gammel og ny kunst opp mot hverandre, og kaste den gamle hvis de ville beholde den nye. Flere var enda strengere og sa at de lrte barna sine at det var prosessen med lage noe som var viktig − ikke resultatet. Alts, uansett hva de laget, gikk det rett i spla nr de var ferdige. I overkant brutalt? Og ganske ekstremt.

Men vet du hva som ogs er ekstremt?

Den hurtig voksende mengden tegninger og kunstverk som oppbevares i dette huset.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har forelpig to kasser fulle av kunst fra barnehender, i tillegg til hyllen i det ene kjkkenskapet som er full av tegninger, pluss et par hyller p barnerommet og en del prosjekter som er av en slik strrelse at de er ndt til st utstilt permanent.

Og, hvis man skal vre rlig, s er det jo ikke alt som er like vakkert.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men, jeg har kvittet meg med store deler av klrne fra da guttene var mindre, jeg ber dem stadig om velge ut noen leker de kan donere eller selge, og bokhyllene deres blir innimellom ryddet med kritisk blikk. Vi kastet nettopp barnevogna de begge l i da de var bittesm − hjulene stod i 60 graders vinkel innover − men det var likevel trist. Jeg prver lre bde meg selv og barna mine at ting bare er ting. Og jeg har da vrt flink! Men et sted gr grensa, merker jeg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Man kan da ikke kaste slike sjarmerende typer i spla? 

S om jeg skal velge n ting frede − m det bli det guttene mine lager med sine egne sm hender. Resultatene av lange kter ved kjkkenbordet, eller ting de har med hjem fra skole og barnehage og stolt viser frem. Om tegningene trenger en forklaring, om nissen har tre yne eller om barnlene p julepynten er blitt brune og faller av, det spiller ingen rolle. Ved kaste det sier jeg jo egentlig at det ikke har noen verdi for meg, og det blir bare for hjerteskjrende si om noe barna har lagt ned s mye tid og krefter i. S vips, havnet hobbyminimalisten helt i andre enden av skalaen − jeg sparer p alt!

S fr de heller g gjennom kassene selv nr de blir eldre − og forhpentligvis ikke like sentimentale som meg. Jeg ser for meg at det kommer til bli en del grimaser og rynking p neser. "Hvorfor i all verden sparte du p dette?!" kommer de nok til si. Og da kommer nok jeg til trekke p skuldrene, ogs kan vi riste p hodene vre og le, alle sammen. 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #barn #mamma #hverdag #barnekunst #minimalisme #oppbevaring #sentimental #muligensirrelevant #nettavisen 

Har du hrt om stoppskilt for barn?

Nei, sier han. Jeg vil ikke! ynene hans er redde. Hun er tlmodig og mild de frste fem minuttene, s blir hun mer og mer irritert.

Slapp av, det gjr ikke vondt, sier hun. Han vet at det ikke er sant, for han har gjort dette minst 20 ganger fr.

Jeg vil ikke! sier han. Han grter n, og er stram i hele kroppen.

Hvis du bare klarer slappe av s gjr det ikke s vondt! sier hun.  

Jeg ber ham om samarbeide, hennes stress og irritasjon smitter over p meg. S tpelig redd for vre til bry. 

N m vi f gjort det, jeg skal videre til andre pasienter, sier hun. Like etter gir hun opp, og som s mange ganger fr henter hun en sykepleier til. Sykepleieren som kommer vet hva som er jobben hennes, dette er kjent prosedyre:

Hun skal holde ham fast.

Hun fr jobben jeg har sagt nei til, og det er det eneste riktige jeg har gjort i denne situasjonen. Jeg str hjelpels og ser p. Kommer med tomme, sikkert ikke srlig trstende ord. Er ikke den sterke og beskyttende mammaen jeg pleier vre.   

Vi m f gjort dette. sier de. 

Han er ndt til gjre det i dag. sier de. 

Vi har ikke tid til s mye om og men. sier de. 

De fr gjennomfrt det de skal med makt, mens min lille snn skriker s det hres p hvert eneste rom p barneavdelingen. Mammaen hans gjr ingenting.

Det er over. Han er utslitt. 

Du var flink. Jeg vet det gjr vondt. Men du klarte det. N er det sikkert lenge til neste gang. Jeg trster til han puster rolig igjen, s grter jeg p gangen mens han hviler p senga med en film. Nr han har sovnet kysser jeg ham p kinnet og sier unnskyld.

Sykepleierne p vrt sykehus har nok ikke hrt om stoppskilt for barn. Irritasjonen deres kommer kanskje av tidspress og rdvillhet? Heller ikke jeg hadde hrt om stoppskilt for barn. Jeg trodde det mtte vre snn, og jeg godtok det, gang p gang. Og jeg angret etterp, gang p gang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stoppskilt for barn er en id som ble utviklet av sykepleier Synne Johannesen og psykologspesialist Maren stvold Lindheim ved Rikshospitalet, for hjelpe de barna som har gjentatte negative sykehusopplevelser bak seg, eller som er spesielt redde av andre grunner. stvold Lindheim skriver p ekspertsykehusetblog: "Vi vet at alvorlig kronisk sykdom gir kt risiko for psykososiale vansker og posttraumatisk stresslidelse. 90% av barn p sykehus rapporterer om minst n skremmende hendelse i forbindelse med innleggelser, gjennomsnittet er p 3,14 hendelser."

Vi kan ikke gjre sykehusopphold helt smertefritt og supermorsomt, men disse tallene og vr erfaring tilsier at forbedringspotensialet er stort.

Iden med stoppskiltet er at barnet nr som helst i prosedyren kan holde opp skiltet, og sykepleieren m med en gang stoppe opp. Nr barnet fler seg klar, legger det ned skiltet, og sykepleieren fortsetter.

stvold Lindheim skriver videre: "Vi opplever, i samarbeid med fagpersonell p sykehuset, at sm barn som tidligere mtte holdes og som skrek, n klarer legge skiltet ned og f gjennomfrt prosedyrer p en rolig og kontrollert mte."

Og det er poenget −  ha kontroll. Vi lrer jo barna vre at de bestemmer over sin egen kropp, men det er et gode man fratas p sykehus.

Jeg snakker selvflgelig ikke om akutt livreddende behandling. Da gjr man det man m gjre, raskt og brutalt. Jeg snakker om tilfellene der man har god tid. Eller burde hatt god tid. Behandlingen m utfres, men om ikke det gr i dag, kan det gjres i morgen eller neste uke. Nr man har muligheten til unng traumatisere, br man gripe den.  

I situasjonen jeg beskriver i starten skulle jeg nske at jeg hadde hatt guts til be dem stoppe. Jeg skulle ha tatt med meg barnet mitt, og nektet komme tilbake fr noen med bedre kompetanse p denne prosedyren var p jobb. Traumene fra disse opplevelsene sitter i ham.  

N er heldigvis stoppskilt oppfunnet, og resultatene er gode. I en artikkel p sykepleien.no fr sykepleier Synne Johannesen sprsml om stoppskiltet har gjort det vanskeligere for sykepleierne f gjort jobben sin?

"Nei, det har vrt helt fantastisk se hvor trygge noen av barna kan bli. Noen omveier er snarveier. P sykehus jobber vi under tidspress og det er en oppfatning at behandlingen skal gjennomfres effektivt. Men det er ikke bra for barna presse dem undig fort gjennom noe, det er ikke effektivt, fordi det kan gi traumer og vanskeliggjre behandling senere. Vi m tenke p hva som er best for barnet", svarer Johannesen.  

Amen. 

Men hvor mange sykehus har tatt i bruk muligheten? Det vet jeg ikke, derfor vil jeg bruke min stemme til spre nyheten om stoppskilt. Vil du ogs at barn p sykehus skal f litt mer kontroll i de smertefulle behandlingene og underskelsene de m gjennom? Spread the word. 

Kilder: https://sykepleien.no/2017/02/gir-barna-stoppskilt-i-behandling  og https://ekspertsykehusetblog.wordpress.com/2017/08/09/stoppskilt-for-barn/

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #stoppskiltforbarn #stoppskilt #sykehusbarn #barn #kronisksykdom #muligensirrelevant #nettavisen 

En nervs bursdagsarrangrs bekjennelser

I gr fylte Lillebror 4 r, og for en lett nevrotisk smbarnsmor er det ikke bare, bare ordne bursdag med alt som hrer med. Noen mennesker forholder seg ganske enkelt til det praktiske, det hndgripelige, om man kan si det snn. Jeg er ikke en av disse menneskene. 

Frst er det gavene. Jeg spr minsten hva han nsker seg omtrent en mned fr, og fr en del svrt svevende svar, og et par konkrete ting jeg kan f gjort noe med. Nettshopper alt for mye, og bestemmer etter hvert som ting dukker opp i posten at jeg m spare noe av det til jul.

Noen dager fr bursdagen m jeg ordne gratulasjonstekst til avisa. Det er en fullstendig tullete tradisjon, siden vi aldri kjper avisa, men det er like fullt en tradisjon. Hvert r er det like vanskelig finne ut hva jeg skal skrive. Jeg m jo passe meg s ikke jeg skriver det samme som i fjor. Ogs m den inneholde like mye skryt som Storebrors annonse. Ikke mer, ikke mindre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og hvordan var det igjen, skal jeg skrive som om jeg forteller andre at snnen min har bursdag, eller skal jeg skrive som om jeg skriver direkte til ham? Det siste er jo veldig merkelig, han kan ikke lese, og vi har ikke avisa. Likevel ender jeg p den formen. N kommer neste utfordring:

Jeg m ikke skryte for mye, s folk tenker at jeg tror at mitt barn er mye bedre enn deres barn. Men jeg kan ikke skrive helt nytralt heller, stakkars gutt, da vil jo folk tro at jeg ikke er glad i ham! Etter en times tid sender jeg inn to setninger til avisa, og bruker resten av kvelden p angre p at jeg brukte ordet rar. Det er jo ikke sikkert de som leser avisa forstr at rarhet er hyt verdsatt i vr familie. 

finne et brukbart bilde er ikke noe problem. Men det tar tid likevel, for hvilket skal jeg velge? Det er s mange fine. 

S er det invitasjoner til barneselskap. h, jeg hper de fleste kan komme! Tenk om det er veldig mange som ikke kommer, og Lillebror blir lei seg? Hvilket tidspunkt er greiest for folk, tro? Etter barnehagen p en hverdag? Nei, da er de jo s slitne. Lrdag? Folk vil vel kanskje helst bruke helgene p andre ting? Men hvis jeg legger det til formiddagen kan de jo gjre noe annet resten av dagen. Jeg blir spass usikker at jeg sjekker med et par av foreldrene om de kan, fr vi sender ut invitasjoner til lrdag formiddag.

Dagen fr dagen skal jeg pakke inn gavene, og blir usikker igjen. Er det nok gaver? Jeg vil jo ikke at han skal bli skuffa, vi m jo innfri de forventningene vi har bygd opp. Jeg kan ta frem igjen noe av det jeg tenkte han skulle f til jul ... Eller? 

Jeg pakker alle ting hver for seg, s det blir flest mulig gaver. Hmmm ... Er det for mye, tro? Jeg vil jo ikke at han skal bli bortskjemt heller. Nei, n fr det vre nok grubling. Det fr bli som det blir − jeg m lage pannekakerre. 

Klokka er nesten elleve nr jeg til slutt setter pannekakerra i kjleskapet og gr og legger meg. Jeg hper de husker bursdagen hans i barnehagen, er det siste jeg tenker fr jeg sovner. 

P den store dagen str jeg opp 45 minutter fr de andre s jeg rekker en kjapp dusj, fr jeg steker pannekaker, tenner telys og dekker bordet. Etter vi har spist fr bursdagsbarnet pne n pakke fr vi drar til barnehagen. Han begynner bygge litt p legoen han fr, og gleder seg til fortsette senere. Alle tradisjoner fulgt til punkt og prikke − alt vel. 

Nr jeg henter i barnehagen blir jeg nrmest overfalt av to jenter som snakker i munnen p hverandre og forteller at de skal til oss til lrdag, de har ftt invitasjon og de skal ha med kort og om Lillebror nsker seg noe? Hovedpersonen selv viser stolt frem bursdagskronen han har ftt. Han har ogs ftt plse i brd og is, og flagget henger ute bare for ham! 

Hjemme spiser vi taco, og s er det tid for pne resten av gavene. Lillebror er strlende fornyd fordi han har ftt lov velge middagen, og minner oss hvert femte minutt p at han er bursdagsbarnet. Det frste han pakker opp er en fargeleggingsbok med Minions og en pakke metalliske fargeblyanter, og det er nok. Han vil fargelegge, og de andre gavene kan vente. Vi m overtale en stund for f ham til pne resten. 

Resten av kvelden flyr forbi − rullekake og jordbr gr ned p hykant og Lillebror drar oss med i sin lykkerus. Han er bokstavelig talt hoppende glad, ynene hans glitrer enda litt mer enn de pleier og mammaen hans har senka skuldrene for denne gang. Mission accomplished. Puh. 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #bursdag #fdselsdag #bursdagsbarn #barneselskap #bursdagsfest #barnebursdag #firer #muligensirrelevant #nettavisen 

Hvor mye deler du om barna dine?

Jeg hadde et ganske avslappet forhold til dette sprsmlet, til jeg vknet en morgen og oppdaget at nesten 40.000 mennesker hadde vrt innom bloggen min dagen fr. Det ble en snn oisann-opplevelse, som fikk meg til innse at det jeg legger ut her, det er ikke bare mitt lenger. Samme dag gikk jeg gjennom bloggen min og slettet noen bilder og et par innlegg.

N skiller jeg klart mellom hva jeg deler p min private Facebookprofil og hva jeg deler p bloggen. Selv om jeg ikke kjenner alle Facebookvennene mine like godt, fler jeg at det er stor forskjell p dele til 300 mennesker jeg vet hvem er, enn dele til flere tusen jeg ikke kjenner. Og da tenker jeg ikke bare p bilder, men ogs p hvordan jeg omtaler barna mine. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Disse guttene er grunnlaget mitt for kunne mammablogge litt innimellom. Men hvor mye skal jeg dele?

 

Nr det gjelder bilder er nok folk flest blitt flinkere til tenke seg om, og det er lett finne ekspertrd som alle er ganske enige om:

Ikke nakenbilder. Barn skal f lov g nakne, men det er ikke ndvendig dokumentere det i sosiale medier. Bildene kan misbrukes av pedofile, og barnet kan bli mobbet for bildene nr de blir eldre.

Ikke bilder av barna nr de er syke eller i en srbar situasjon. Vi ville nok ikke delt bilder av oss selv med ellevetall under nesa eller liggende med putesveis i en seng p sykehuset? Heller ikke latt oss avbilde med hovne grteyne eller mens vi var rasende? Eller sittende p do, eller mens vi sov, gjerne siklende med pen munn? Ingen grunn til tro at barna vre vil se annerledes p saken.  

Ikke bilder av andres barn. Vi har ikke lov til poste bilder av andres barn uten samtykke fra deres foreldre. Ogs gruppebilder br man la vre poste i sosiale medier. Det kan finnes et barn p bildet som bor i fosterhjem p sperret adresse, eller har ftt ny identitet etter alvorlige trusler, og ditt bilde kan gi informasjon om hvor i landet barnet befinner seg.

Spr barna. De trenger ikke vre s store fr de har en mening om et bilde er fint eller ikke fint. Vil du at jeg skal legge dette bildet ut s familien og vennene vre kan se det? kan man sprre. Og huske p at nei betyr nei, uten diskusjon.    

P Facebook flger jeg disse reglene, mens p bloggen har jeg i tillegg bestemt meg for ikke dele lett gjenkjennelige bilder av barna mine.

Nr det kommer til hva man skriver om egne barn er det litt vanskeligere finne rd.

Skal mine barns sjarmerende misforstelser og innerste tanker brukes som underholdning for mine lesere? Det er ikke sikkert at det er noe problem. Men det er i alle fall ikke sikkert at det ikke er noe problem.

Noen ganger er barna mine veldig morsomme, og fristelsen til dele er stor. Jeg har referert fra samtaler vi har hatt bde p blogg og Facebook. P bloggen kan det av og til vre nyttig bruke noe en av guttene mine har sagt som en inngangsport til ta opp et tema. Da m jeg tr varsomt. Det er ikke sikkert jeg alltid vurderer riktig, men jeg tenker meg om fr jeg poster noe, om dette er greit dele. Noen ganger har jeg hatt veldig lyst, men droppet det. Jeg prver bruke sunn fornuft og mageflelse.

Fr jeg skriver tenker jeg over:

Ville han vre flau over dette? Fremstiller jeg barnet mitt p en mte som latterliggjr det, eller er dette bare en uskyldig morsom kommentar eller situasjon? Da Lillebror spurte meg Nr skal vi kjpe kuer? klarte jeg ikke motst fristelsen til dele med Facebookvenner. Lillebror ans det som en selvflge at vi p et eller annet tidspunkt skulle anskaffe kuer, og han la fram en konkret plan for hvordan vi skulle oppbevare dem i hagen vr, og i tillegg gjre business ut av det hele. Det var morsomt og uskyldig, og jeg ser ingen grunn til at det skal vre flaut noen gang.

Er det en spass vanlig situasjon at alle kan kjenne seg igjen? Som rpe at barna mine roter, krangler, eller at de noen ganger maser etter de har lagt seg, det fler jeg ikke er noe overtramp. For hvilke barn gjr ikke det?     

Er dette noe som rper private detaljer om barnet mitt? Er det en samtale hvor det kommer frem detaljer om sykdom, srbarhet og barnets innerste tanker? Da er det ikke lov dele. Mamma skal holde p hemmeligheter, og noen spesielle samtaler kan heller skrives ned i en privat minnebok

Hvis jeg hadde valgt dele mer av barna mine, kan det godt hende jeg hadde ftt flere lesere p bloggen. Vi mennesker er jo nysgjerrige. Jeg har vanvittig mange ting jeg kunne skrevet om, som jeg aldri kommer til gjre. Barna mine har rett til at private ting skal forbli private. 

Hvor mye deler du av dine barn? Er det greit fortelle om morsomme kommentarer, eller dele strandbilder? Fortelle om det frste vellykkede dobesket? Og er det forskjell p fortelle i tekst og vise i bilder? 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #barn #familie #guttenemine #hverdag #bilderavbarn #bilder #barnebilder #sosialemedier #muligensirrelevant #nettavisen 

Man river seg bittelitt i hret innimellom ogs, ikke sant?

Siden jeg jobber p skole, har jeg ferie sju uker hver sommer. Alle disse sju ukene tilbringer jeg med to flotte gutter, Lillebror p 3 og Storebror p 7.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De frste fem ukene av rets ferie var vi sammen 24 timer i dgnet. Vi satt i samme bil, spiste rundt det samme bordet, sov p det samme hotellrommet − noen ganger til og med i samme seng. I fem uker var guttene aldri utenfor mitt synsfelt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I de to ukene etter at vi kom hjem har vi trappet ned til se hverandre snn omtrent 14-15 timer i dgnet, siden vi n sover vegg-i-vegg i stedet for p samme rom. Pappaen deres har ikke like lang ferie som oss, s n har det vrt meg og guttene i 9 timer hver dag, utenom et par besk hos besteforeldre.

Det er n jeg skal fortelle om hvor fantastisk det har vrt f s mye tid sammen med barna mine, ikke sant? Hvordan latteren har trillet mens vi har sprutet vann p hverandre i plaskebassenget i hagen. Hvordan vi har lagt lenge i senga om morgenen og planlagt hva vi skal bruke dagen p. Hvordan vi har sittet i sola og spist is og viftet med solbrune tr p hagebordet. 

Og snne yeblikk har vi hatt mange av, alts. 

Men jeg har ogs meglet i hundrevis av krangler. Jeg har bedt dem om vre stille og legge seg til sove minst femti ganger p n og samme kveld, fordi vi har kommet helt ut av leggerutinene. Jeg har sittet byd over pcen med hodet i hendene og telt til 10 fr jeg har svart p kveldens 43dje Mammaaa! Jeg har satt p tegnefilm p tven for f mulighet til lese minst n side i en bok uten bli avbrutt.

"Mamma! Kan du hjelpe meg? Hvor lenge er det til vi skal g? Hvor lenge er det n? Mamma, vet du hva? Vet du hva? Kan jeg f saft? Mamma, hvor er ... ? Mamma, kom og se! Se p meg! Se p meg, da! Se! SE! Mamma, kan vi ... ? Jeg er sulten! Kan vi ha is? Mamma! Mammaaa!" Nr det har rynet p som verst har jeg lst meg inne p badet noen minutter for kunne tenke ferdig en hel tanke. 

Jeg er litt sliten, jeg!

La det vre klinkende klart: Jeg elsker disse guttene til mnen og tilbake. Jeg har allerede drlig samvittighet for ha skrevet det forrige avsnittet. De er jo s skjnne, morsomme og gode, begge to. Spesielt nr de sover, da er de verdens vakreste. Og planen min var nyte hvert sekund sammen med dem, fr tidsklemma kommer og tar oss igjen.

Men, la oss vre realistiske. Barn er barn. De er superste, og vi har samlet massevis av glitrende yeblikk og gode minner denne sommeren. Men de krever ogs snn omtrent 100% av oppmerksomheten min, 100% av tiden, og det blir litt mye i lengden. Egentid? Ha ha ha!

I morgen er det tilbake til hverdagen for oss ogs. Vanlig leggetid, opp tidlig, n i barnehagen og n p SFO. Jeg tror jeg kommer til fle en blanding av savn og lettelse de frste dagene.

Blir savnet altfor stort kan jeg dagdrmme litt, og legge rosenrde planer for hstferien. Da skal vi endelig f masse tid sammen igjen!  

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #barn #familie #ferie #realisme #optimist #guttenemine #hverdag #barnehagestart #skolestart #muligensirrelevant #nettavisen 

Hva om det er den siste dagen hans?

S du prver hver dag skape en perfekt siste dag for barna dine?

Jeg hadde vel brukt nrmere en halv time p forklare psykologen hvordan jeg tenkte, da hun serverte det tilbake til meg i denne enkle, litt makabre setningen som rommet alt sammen. Alt stress, all angst, all utilstrekkelighet og all den intense frykten for miste noe s uerstattelig igjen.

Tenk om det var siste sjanse?  

Frst i det yeblikket gikk det opp for meg at det var akkurat det jeg prvde p. Hver dag mtte vre s fin og god som mulig, i tilfelle nettopp denne dagen skulle bli den siste i en av mine snners liv.

Tenk om det var den siste dagen hans, og jeg hadde kjeftet for en bagatell eller sagt nei til bli med ut og leke. Tenk om jeg hadde vrt for opptatt til se ham i ynene nr jeg svarte p alle sprsmlene hans. Tenk om jeg ikke hadde gitt ham den klemmen fr han gikk ut dra.

Jeg ville aldri f muligheten igjen, og tanken p det var ikke til bre.  

Mistet lillebror

Da jeg var 17 r gammel mistet jeg lillebroren min. Han ble akutt syk og dde. Jeg har brukt mye tid p nske at det siste jeg gjorde fr jeg gikk ut dra den siste lrdagskvelden, var gi lillebroren min en skikkelig knuseklem og fortelle ham hvor mye han betydde for meg.

Jeg skulle fortalt ham at uansett hvordan skoledagen min hadde vrt, s klarte jeg ikke la vre smile nr han kom og mtte meg i gangen. Jeg skulle fortalt ham at det ikke gjorde noe at han rota litt p rommet mitt, det var s koselig ha ham der. Jeg skulle fortalt ham hvor st og god og morsom han var, og at han var en av de viktigste personene i livet mitt.

Men jeg gjorde ingen av delene, jeg ropte ha det og gikk p pizzarestaurant med venner. Selvflgelig gjorde jeg det. Jeg var en helt vanlig 17-ring og da jeg dro hjemmefra s var det fortsatt en helt vanlig kveld.

Tff start som mamma

oppleve at noen kan bli syk og d s plutselig endret meg. Det rsket bort den naive tryggheten jeg hadde som barn, og presenterte en skremmende ny realitet: Forferdelige ting kan skje, og de kan skje meg.

Denne erfaringen hadde allerede skapt et solid fundament for bli en engstelig mamma, da mitt frste barn ble fdt i hui og hast p et operasjonsbord ni uker fr termin, mens jeg var i narkose. Morkaka hadde lsnet helt, og den halvannen kilos gutten min mtte gjenopplives da han kom ut. I lpet av mneden vi bodde p sykehuset hadde han infeksjon, gulsott, bilyd p hjertet, hjernebldning og flere pustestopp.

Vekkerklokke p hver halvtime

Det frste ret jeg var mamma sov jeg aldri mer enn et par timer sammenhengende. Kolikkmdre vil nok nikke gjenkjennende, men det var ikke snnen min som vekket meg.

Det var vekkerklokka. En stund ringte den hver time. S klarte jeg g ned til annenhver time, helt til snnen min fikk omgangssyke. Da tok jeg to skritt tilbake og stilte vekkerklokka p hver halvtime.

Nr den ringte spratt jeg opp av senga med hy puls og byde meg over barnesenga mens jeg holdt pusten for kunne hre bedre. Han pustet. Yes! Han pustet fortsatt!

Noen ganger var jeg s utslitt at jeg sov videre nr vekkerklokka ringte. Da vknet jeg med en kvalmende panikk og skyldflelse − tenk om det var denne morgenen jeg skulle finne ham dd? Jeg hadde ikke gjort jobben min, jeg hadde ikke passet ordentlig p ham!

Slik gikk nettene.

Skape perfekte dager

Etter hvert som han ble eldre klarte jeg trappe ned p vekkerklokka. Til slutt kom jeg s langt at jeg bare satte den p hvis han var syk. Jeg sov ofte en hel natt i strekk, og de nye kreftene brukte jeg p vre en god mamma.

Jeg skulle alltid vre snill, pedagogisk og tlmodig, og alltid ha tid til leke. Jeg skulle alltid irettesette p en fin og rolig mte, og aldri bli sint. Han skulle alltid ha fine klr og ikke mangle noen ting. Tanken p at han nr som helst kunne d fra meg l hele tiden i bakhodet. Og da skulle i alle fall livet hans ha vrt et godt liv. Et perfekt liv, aller helst.

Det var ikke fr jeg satt i psykologstolen flere r senere at det gikk helt klart og tydelig opp for meg hva jeg drev med. Jeg var blitt tobarnsmor, og eldstegutten skulle snart begynne p skolen.

S du prver hver dag skape en perfekt siste dag for barna dine? sa psykologen.

Akkurat ja. Det hrtes bde dumt, makabert og forferdelig trist ut, men det var akkurat det jeg gjorde.

Fokusere p livet

Den dagen forsto jeg at fokuset mitt var helt feil. Det er ikke noe galt i prve vre en best mulig mamma, og nske at hver dag skal bli fin. Men fokuset mitt hadde vrt p legge til rette for at en eventuell plutselig dd skulle ramme s sknsomt som mulig. Noe den selvflgelig aldri ville ha gjort, uansett hvor perfekt dagen fr hadde vrt.

Dessuten har man ikke perfekte dager nr man har sm barn. Fine dager, med sm opp- og nedturer − men ikke perfekte.

Den ene gutten min har kronisk sykdom, og behandlinger han mtte gjennom var vanskelig tle. Ble jeg sint p en av guttene var jeg urolig inni meg resten av dagen. Hvis noen var slemme mot en av dem i barnehagen var jeg helt knust. For hva om han dde akkurat i natt, ogs var dette noe av det siste han skulle oppleve?

Gradvis har jeg klart flytte fokuset over p forberede guttene mine p livet. For livet − det er definitivt plan A.

P riktig kurs

Tanken p miste en av dem er fortsatt helt uutholdelig. Jeg kommer aldri til ta dem for gitt, og de fr kanskje hre litt i overkant ofte hvor glad jeg er i dem. Klemmer hver gang vi forlater hverandre, det fr de ogs leve med. 

Jeg bruker mye krefter p kjempe imot angsten og la guttene mine f leve helt vanlige liv. se dem klatre i trr, sykle fort, gjre triks p trampoline eller spikke med kniv er ikke noe problem. Benbrudd, skrubbsr og kuttskader kan n alltids fikses. Men er det situasjoner jeg anser for kunne ha et ddelig utfall, da slr mammaangsten ut i full blomst. Nr de er hos andre er det verst − jeg ser lett for meg huggormbitt, farlig sykdom, bilulykke, husbrann eller drukning nr jeg ikke er sammen med dem. 

En srlig avslappet mamma blir jeg nok aldri. Men n vet jeg hvor fokuset mitt skal vre, og kan styre tilbake dit nr tankene har dratt meg litt utav kurs:

Jeg oppdrar barn som skal bli voksne. De skal skaffe seg erfaringer, gode og vonde − og bli skikkelige, likandes folk. 

 

(Denne teksten har tidligere vrt publisert p Kvinneguiden.) 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammaangst #angst #prematur #guttenemine #muligensirrelevant #nettavisen 

Er det lov kjre romskip nr man har drukket vin?

Jeg har lagt merke til at de store bloggerne av og til har snne sprsml og svar-innlegg, der de svarer p det leserne har spurt om den siste tiden.

N har det seg snn at det er ingen som sender meg sprsml p bloggen. Hvorfor? Jeg vet virkelig ikke.

Men jeg prver  bli en ordentlig blogger, s jeg tager det jeg haver. Det finnes nemlig noen som bombarderer meg med sprsml hver eneste dag; barna mine.

S her kommer et utvalg (lite google-vennlige) sprsml mine kjre sm har stilt meg i fullt alvor. Og mine forsk p ordentlige svar: 

 

Smelter statuer nr man steker dem?

− Det kommer an p hva statuen er laget av. Jeg tror ikke det er spesielt vanlig steke statuer.

 

Er det lov kjre romskip nr man har drukket vin?

− Det ser ikke ut til finnes egne promillegrenser for romfart ... (Jeg googlet det, og det var ikke ett eneste treff p alkohol og romfart.) Men man blir litt snn surrete i hodet nr man drikker vin, og da er det ikke noe srlig lurt kjre verken romskip eller andre kjrety. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
N skal ikke jeg pst at Skrue McDuck var alkoholpvirket i denne historien - men med en liberal romfartsalkoholpolitikk ville vi nok se mer av slike avgjrelser. 

 

Hva gjr drager med mennesker etter at de har fanga de?

− Spiser dem. Neida, hihi. De vil nok bare ha en venn, og det er ikke s lett skaffe venner nr man puster ild. Husker du dragen Eliot? Han ville vre venn med Peter, vet du. Mange drager er nok like snille som ham. 

 

Hvordan ser stjernene ut p baksiden?

− Hmmm ... Godt sprsml. Jeg tror ikke det er noen som har sett stjerner fra baksiden? De ser nok omtrent like ut p begge sider. Ja, det tror jeg de gjr. 

 

Hvorfor er det s langt til Grimstad?

− Fordi vi bor ganske langt fra Grimstad.

 

(Egentlig bor vi ikke s veldig langt fra Grimstad, men barna mine synes det er veldig kjedelig kjre bil.)

 

Flg gjerne bloggen min p Facebook :)

#sprsmlogsvar #hvasadu? #eeeh #jegvetikke #godtsprsml #barn #mamma #mammablogg

Lysebl potteskr fra steinalderen

Mens vi gikk tur for noen dager siden dro Storebror to trefliser opp fra jakkelomma og viste meg at de passet sammen, han hadde funnet det som n bit.

Vi lekte med den p SFO, vi lekte at det var en mobiltelefon, fortalte han. Og s knakk den i to. Men det var greit, for da ble den til noe annet som vi trengte i leken.

Etter at han begynte p skolen har jeg egentlig ikke hrt om s mye annet enn Ninjago, Beyblades og n den siste tiden; Pokemonkort. Helt greit, de har det mye gy med dette, men det krever jo en del innkjp for henge med.

Jeg ble s glad for hre at de fortsatt leker snn late som lek. En lek der man ikke trenger eie en inngangsbillett i form av noe som er kjpt p en lekebutikk, alt som trengs for bli med er litt fantasi. 

Da jeg var liten lekte vi ute i timevis hver dag. Favorittstedet mitt var bak garasjen hjemme, der snekret vi en (veldig) liten by av hytter - og lekte rollelek. Ssken, venner og nabobarn bidro, vi strikket og sydde ganske stygge ting som vi solgte til hverandre for tiringer, vi malte og fikset p hyttene vre, og jeg drev byens bibliotek.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Enkel underholdning - blomsterlukting og hopp-over-legg. Storesster og jeg for snn omtrent 30 r siden.  
 

Detektivklubber var en annen populr aktivitet. Vi lagde vre egne mysterier og lste sakene etterp. Naboer ble mistenkt for alt fra ha kidnappet katter til vre et gjenferd. Det var leting etter fingeravtrykk og graving i jorda etter skatter og bevismateriale.

Utgravningene, som ogs ble gjort bak garasjen, frte til mange spennende funn. Blant skattene jeg fortsatt husker var et rustent sykkelhjul og noen lysebl og hvite potteskr vi var helt sikre p at var fra steinalderen.

Jeg er glad vi fikk lov leve i boblen vr og dikte opp historier rundt det vi fant. Da jeg noen r senere fikk vite at det vi gravde opp var sppel etter en tidligere huseier, hadde jeg allerede lrt p skolen at bruk av keramikk ikke var spesielt utbredt i steinalderen, og tok det med fatning.  

Vi har s mange morsomme minner, vi som var sammen om denne leken. Det er mye latter nr det mimres fra barndommen. Jeg skal ikke pst at alt var bedre fr, men jeg tror barn lekte mer fr. Og med alle alternativene som finnes n, tror jeg det krever litt innsats ta vare p den helt frie leken.

Jeg har fulgt innleggene om skjermbruk p Harvest med stor interesse, og har latt meg inspirere til stramme inn p nettbrettbruken her hjemme. Vi legger det ikke bort for godt, men n gr det et par dager mellom hver gang jeg sier ja til spilling. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nei til nettbrett betyr ja til mer klesvask. Men det er det verdt! 

Det er alltid fristende si ja, for nr 'paden kommer frem blir det tyst, og jeg fr fritid til skrive. Men jeg kan ikke helt se for meg at minner om nettbrettspilling vil gi like mye glede som minner fra kreativ utelek.  

Husker du den gangen vi spilte Minecraft og huset mitt var fullt av landsbyfolk som hadde brutt seg inn?" eller "Husker du den filmen vi s p youtube med han mannen som hadde kledd ut katten sin som en ballettdanserinne?" er definitivt ikke det jeg vil hre snnene mine snakke om nr de skal minnes barndommen sin. 

Det er litt mer fres over disse minnene: 

Husker du den gangen vi hadde vannkrig og nabogutten slo meg i hodet med en glassflaske, og blodet blanda seg med vannet i flaska s det rant nedover hele ansiktet, og den gamle nabodama s ut som om hun holdt p besvime da vi gikk forbi henne p vei hjem? eller:

Husker du den gangen vi dro p fjellklatring hos naboen med tau, sykkelhjelmer og redningsvester? eller:

Husker du den gangen vi la alle eplene som hadde falt ned fra epletreet p en lang rekke over fartshumpen og la oss i skrningen for se hva som skjedde nr det kom en bil? eller:

Husker du da du sykla s fort at du ikke klarte stoppe da du kom til postkassestativet? Hvor mange tenner var det du mista?

Joda, det var skrubbsr, eplemos med grus, blod og tenner som fly til alle kanter - men vi hadde det s gy! 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#barndom #mammablogg #nettbrett #skjermbruk #skrubbsr #moro #frihet #utelek #frilek 

Bkene jeg aldri skulle ha kjpt

I dag bestemte jeg meg for rydde gjennom alle skuffene i en kommode, og der l disse bkene. Minnebkene fra barnas frste r, de som skal oppsummere hele deres tidlige barndom, og fylle meg med glede og nostalgi.  

Aldri har jeg angret s mye p kjpet av to bker.

I Storebrors bok er det fylt inn nr han ble fdt, limt inn en del bilder og det str til og med hvilke tenner han fikk frst. Jeg har fylt inn ganske mange milepler, og selv om mye str tomt, s er det tydelig at jeg har gtt inn for dette. P den tiden hadde jeg ett barn.

S pner jeg Lillebrors bok. Der str det nr og hvor han ble fdt og hvilke navn vi vurderte til ham. Det er alt. P den tiden hadde jeg to barn. Da Lillebror tok etter en leke for frste gang, tok sannsynligvis Storebror etter den samme leken, og det gav meg andre ting gjre enn notere ned hvilken dato det var. 

Men inni boka ligger det syv og en halv side tettskrevne A4 ark, fulle av morsomme episoder, beskrivelser av hvordan han uttalte ord og mange fine minner. Ting jeg bryr meg om huske. Det er noen f sider bakerst i boka satt av til slikt vs - det denne boka vil ha er spesifikke opplysninger. Den er et eneste stort skjema.

Boka vil vite hva slags mat jeg likte og ikke likte da jeg var gravid, hvordan vi gjorde oss klare til at barnet skulle komme og hvilken dato jeg hrte hjertelyd og kjente spark for frste gang. Jeg skal ogs fylle inn hvem jeg og pappaen syntes han lignet p, skaffe autografene til noen av de frste menneskene han mtte og skrive hvilken sang som var den aller frste jeg sang for ham.

S kommer alle mileplene. Det er meningen at jeg skal huske hvor gammel han var da han sov gjennom en hel natt, smilte sitt frste smil, oppdaget hendene sine, tok etter noe, oppdaget fttene sine, klappet i hendene og nr han vinket for frste gang. S flger alle tennene, fyll inn dato for hver enkelt, nr han drakk fra en kopp og spiste med skje for frste gang.

huske nyaktig tidspunkt for alt man har gjort for frste gang er visst veldig viktig. 

Det er egne felter for fylle inn maten han likte og ikke likte og hva den frste maten han smakte var. S kommer enda flere milepler, og for hvert punkt jeg leser blir skyen over hodet mitt strre og mrkere. Nr holdt han hodet sitt oppe? Nr rullet han over? Nr satt han alene? Nr krabbet han? Nr kunne han st oppe mens han holdt i noe? Nr kunne han st alene? Nr tok han sine frste skritt?

Hurra, endelig en jeg kan fylle inn - han tok nemlig sine frste skritt p ett-rsdagen sin. Alle barn burde gjre det, det er s lett huske.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Never judge a book by its cover. St p utsiden - p innsiden folder svart samvittighet seg ut i all sin gru.

Jeg blir i skikkelig drlig humr av bla i disse bkene. Jeg har lyst til kaste dem i veggen og lpe bort og hoppe p dem etterp.

De fr meg til fle meg s utilstrekkelig. Jeg aner ikke nr Lillebror rullet rundt eller spiste med skje for frste gang. Jeg husker noen sanger jeg sang for ham, men hvilken var den aller frste? Ogs Storebrors bok er full av huller. Toget er gtt, og det kommer ikke flere tog. Jeg kan ikke gi barna mine disse minnene, og i tillegg har jeg gitt det ene barnet mitt flere minner enn det andre barnet fr.

En bok fr meg til fle alt dette. Kanskje jeg ikke skal la en bok bestemme hva jeg burde huske fra mine barns frste r? Kanskje guttene til og med vil sette pris p de hndskrevne notatene mine som forteller hvordan de uttrykte sin kjrlighet til oss, hva som fikk dem til le og om alle de rare sprsmlene de stilte?

Og hvis ikke minnebkene ligger der med sine gapende huller, s vil de kanskje aldri sprre meg om hvilken tann de fikk frst eller hvilken dato det var da de vinket for frste gang?

Jeg tror det er p tide gjemme disse bkene langt, langt bort, og kjpe to tomme permer til den voksende bunken med A4 ark. 

 

Flg gjerne bloggen min p Facebook :) 

#babyminner #babybok #minnebok #mamma #milepler #mammablogg

Upedagogisk lesetrening som funker

Dette innlegget tok jeg bilder til for halvannet r siden, da Storebror nettopp hadde begynt i frste klasse. Men jeg var litt flau over den barnslige humoren min, s det ble liggende.

Grensene for hva jeg tr dele har flytta seg langt siden den gang. Blant annet har jeg fortalt om det verbale testamentet jeg lirer av meg fr hver flytur, og jeg har invitert hele Norge med p tarmunderskelse. S da jeg fant disse bildene i gr lo jeg litt av at det en gang var flaut. Nok om det. N skal jeg fortelle om den upedagogiske lesetreningen som funker.

Det startet med at Storebror kom hjem fra skolen med sine frste leselekser. Han hadde gledet seg til f lekser, men disse var egnet til ta gnisten fra ethvert skolelys.

Han skulle lese fi, fa, fo, so, mo, mi, lo, ro eller noe snt. Om og om igjen. Det er nok veldig riktig og viktig lre disse lydene, og vi prvde ganske lenge. Men leksene ble et slit og en kjip start p hver ettermiddag. Her mtte det noe mer fristende til. 

Jeg m f ham til le, tenkte jeg. Alt gr lettere med litt humor. S jeg begynte stave korte setninger med magnetbokstaver p kjleskapet.



Storebror stavet seg sakte gjennom, og det glitret i ynene hans da han oppfattet den frste setningen.

 



Vi gjorde det til en lek. Han mtte g inn i stua hver gang jeg lagde ny setning.

 



Han humret forventningsfullt for seg selv mens han ventet, og kom spent inn p kjkkenet for lese neste setning.

 

Her fikk jeg til og med sneket inn noen av lydene; fi, mo og so. Jeg er usikker p om han la merke til det. 

 

"Jeg vet det", var alt han hadde si etter ha lest denne. 

 

Og til slutt var dette et faktum: 


 

Flg gjerne bloggen min p Facebook :)

#lesetrening #pedagogikk (alternativ type) #lesetips #frsteklasse #skolebarn #lese #humor (barnslig type) 

 

Hvem er det som camper i min do?

Da jeg var liten var sommer ensbetydende med telttur eller bttur p sjen. Vi fikk myggstikk, hadde gjrmekrig p stranda, spiste is, dro p utflukt med trbt, fant fine steder leke, spiste selvplukka ramslk og fikk nye venner. Dette er gode minner.

N som jeg er voksen liker jeg ha det komfortabelt. Jeg liker ikke mygg. Jeg liker ikke sove i klamme telt. Jeg liker ikke st opp om morgenen uten kaffetrakter og dusj i nrheten. Det har frt til at barna mine kun har opplevd n telttur, og det var p en fin campingplass med bde dusj og kokeplater tilgjengelig, og nytraktet kaffe og rundstykker i kiosken.

Men i r skal barna mine f en bit av min barndoms sommer. (Jeg skal ikke skryte p meg at dette var utelukkende mitt initiativ.) Vi pakket sekker og bager og dro til sjs fra nrmeste brygge. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er bten vr. Den har vi ftt av naboen, og motoren har vi ftt av pappa.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her er vi p vei mot mlet, som ligger akkurat s langt hjemmefra at vi ikke kan se huset vrt. 
 

Det tok en stund finne et greit sted sl opp telt. Det var mye maur, og mye sauebsj. Etter ha sjekket ut diverse lokasjoner fant vi ut at det var sauebsj overalt, s vi resignerte og ryddet et lite omrde. Lillebror og jeg kranglet litt om hvem som skulle gjre det, men fant til slutt ut at vi kunne samarbeide om fjerne bsjen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sauebsj er ganske trt og kan lett fjernes (les: flyttes) ved hjelp av pinner og skjell.  

Teltet ble satt opp p en veldig ujevn flate med litt stein, litt gress og noen store huller innimellom. Heldigvis hadde vi luftmadrass med, trodde vi. Men det hadde vi ikke. Merkelig. Den l da i haugen sammen med alt det andre vi hadde pakket? Mannen dro hjem og hentet den, og fant den p rommet til Lillebror. Det forklarte saken. Han tok ogs med seg en maurspray tilbake. Etter bsjerydding og maurspraying fikk vi en koselig liten leirplass. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Storebror leser Donaldblad, som er obligatorisk ha med p telttur. 

Det tok ikke s lang tid fr vi fikk besk av noen sauer, som sannsynligvis lurte p hvem som hadde campet i toalettet deres. De var veldig nrgende og mtte vennlig, men bestemt skremmes bort. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvem er det som camper i min do? 

Vi hadde med oss god grillmat. Plser, grillspyd, maisstuing og noen sm krydderpoteter som skulle varmes i en gryte. Vi hadde snakket om p forhnd hvilken gryte som skulle ofres til dette formlet, og ble enige om at vi tar den grnne, den som er litt svidd i bunnen fra fr. Men vi tok den ikke med oss. Dette oppdaget vi etter turen hjem for hente luftmadrass. Ikke noe tilbehr til grillspyda, alts. 
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Guttene spiser plser og nyter utsikten. Omtrent den samme utsikten som vi har fra stuevinduet, men fra en annen vinkel og mye nrmere.

Etter maten var det krabbefiske fra en brygge i nrheten. Det er ogs obligatorisk, og Storebror var veldig fornyd med f minst 5 krabber. Jeg satte meg i en stol oppe ved teltet og prvde lese en bok, men mtte ned og se p hver eneste nye krabbe som kom oppi btta. "Mamma! Kom og se! Jeg fikk en til!" 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utrolig nok var det ingen som datt i vannet. 
 

Kvelden ble avsluttet med en rotur sammen med pappa i den nye gummibten. Jeg stod p land og tok bilder, slik mammaer gjr. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Litt morsomt at denne bten har kostet oss mer enn den som har motor. 

f ungene til legge seg om kvelden var enda vanskeligere enn det er hjemme, og Lillebror holdt det gende til rundt midnatt. Vi l alle fire p tvers p en dobbel luftmadrass, og det ble albuer i ansikt og knr i mage opptil flere ganger i lpet av natten. Mannen vknet med beinet fullt av maur, antakelig fordi jeg pnet glidelsen til teltet grytidlig p morgenen. Jeg trengte luft! Han stod opp og gikk berserk med maursprayen, mens vi andre sov en stund til. 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillebror finner frem frokost til oss. 
 

Vi vknet til en dag med strlende sol, for en gangs skyld var det norske sommervret p vr side. Lillebror fant frem drikke, s vi drakk rdbrus til rundstykker med banan og kaviar. S smurte vi oss inn med den nye felles familiesolkremen, og tok bten til nrmeste butikk for kjpe is. Stor stas! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Endelig var det min tur til prve gummibten. 

Derfra kjrte vi til en koselig liten strand, hvor vi traff familie, badet og koste oss, helt til vi fikk lyst p middag og dro hjem. 

Konklusjon: spise frokost i sola p en holme var faktisk like koselig som jeg husker det. Men det var overraskende mye sauebsj og maur, dette husker jeg ikke fra min barndom. Jeg frs nr jeg satt ute om kvelden, men det var lite insekter. Det var klamt og ekkelt i teltet, og jeg var glad for at jeg ikke skulle sove der en natt til. 

Men: Guttene vre storkoste seg. S vi kommer garantert til gjre dette igjen.          

The end. 

 

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

#sommer #sommerminner #barn #telttur #mamma #mammablogg #humorblogg #nofilter #snnerdet #ferie #sol #bttur #strand #sauebsj #maur #hsjtggsergy

"Kan vi itte jime den?"

 

- Lillebror, er det du som har delagt Storebrors fly? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ja, det var jeg. Jeg gjo'e det. Jeg kjippa den

- Klippa du i Storebrors fly?!

Ja, jeg gjo'e det.

- Det var veldig dumt. Storebror kommer til bli lei seg nr han fr se det.

Kan vi jime den?

- Jeg vet ikke om vi kan lime den, det er ikke s lett.

Kan vi itte jime den?

- Jeg tror ikke det blir s bra, vingen er s tynn.

Et yeblikks betenkningstid. 

Kan vi gjemme den? 

...

Flg gjerne bloggen p facebook :) 

Beklager, faktor 30, men jeg orker ikke mer!

Vi kom ikke mange dagene inn i solkremsesongen fr jeg fikk nok. Av faktor 30. 

Jeg er s drittlei av den seige, tjukke smrja jeg m gni inn i ansiktet p to svrt motvillige barn hver eneste morgen. Med en gang jeg finner frem solkremen, lper guttene mine i hver sin retning. Den ene synes det er litt morsomt frem til jeg fr tak i ham, men idet en klatt krem plasseres p hvert kinn er moroa over. Den andre skriker i panikk og jeg finner ham hyperventilerende under et bord eller bak en gardin, mens han prver dekke mest mulig av ansiktet med hendene sine. Jeg klandrer ham ikke. Solkremen har omtrent samme konsistens som sinksalve, (er det sinksalve?) og spre denne guffa utover et ansikt i bevegelse er ikke gjort p et yeblikk. 

P apoteket informerer de mer enn gjerne om hvor viktig det er at barna blir beskyttet mot solen, og det er bred enighet om at det magiske faktortallet er 30. Minst faktor 30. Aller helst vil de selge meg faktor 50, og de har ingen skrupler med spille p drlig samvittighet. Solkremprodusentene nsker selvflgelig at vi skal kjpe mest mulig solkrem.

Mor i huset br ha en egen ansiktssolkrem med hy faktor, som bde gir matt hud og forhindrer rynker. (Matt hud? P en varm sommerdag? Svett hud er ikke matt, uansett hvor god kremen er.) De yngste m selvsagt ha faktor 50 fra hrfestet til tneglene, mens andre familiemedlemmer kan klare seg med faktor 30, s lenge de husker smre seg ofte, med en hndfull krem hver gang. Og restene som blir igjen er det nesten livsfarlig bruke neste r. Kast det og kjp minst tre nye solkremer! 


I denne habitten spiller det kanskje ikke s stor rolle om han er smurt med faktor 20 eller 30? 
 

Jeg har delvis latt meg rive med, men faktor 50 har jeg aldri kjpt, der gr grensa. Faktor 30 er ille nok, og bra nok. For hvordan i all verden kan man bli solbrent nr huden er dekket av et hvitt lag som fysisk forhindrer solstrlene i treffe huden?

Med overtalelsesteknikker og andre (mindre pedagogiske) metoder har jeg hver dag klart f klint grra snn passe jevnt fordelt utover ansiktene til mine stakkars sm, s de lper ut med en tynn, hvit film i ansiktet. Her er det i alle fall ingen fare for at noen skal bli solbrente! Ei heller brune.

Men n er det alts nok. Faktor 30 - din tid her i huset er forbi.

Jeg har trosset alle gode rd og anbefalinger, og har kjpt inn n solkrem til hele familien. Ja, det er en dramatisk avgjrelse, jeg er klar over det. Tenk - bare n! Den er uparfymert, har faktor 20 og er kjpt p apotek, jeg er da ikke helt uansvarlig heller. Men det viktigste er at den er lett smre ut, og uttrykket i ynene til guttene mine nr jeg tar den frem er betydelig mindre angstfylt og desperat enn blikket faktor 30 tuben fremkaller.  

Som dere sikkert skjnner er dette innlegget ikke sponset av solkremprodusenter. (Men hvis noen skulle nske sende meg noen tuber, s kjrer vi alts faktor 20 fra n!)  

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

Har ikke foreldrene gjort jobben sin, eller?

I gr leste jeg et blogginnlegg som provoserte meg kraftig. "Hvorfor er det noen foreldre som ikke prioriterer lre barna sine vanlig hflighet?" spr bloggeren Mai Eckhoff Morseth.

Hun forteller at hun legger merke til hvilke barn som hilser, takker, smiler og rydder etter seg. Og hvilke barn som gr rett inn, sparker stvlene i veggen og dundrer opp trappa uten hilse. Som ikke spiser med kniv og gaffel og som raper ved bordet. Hun irriterer seg over oppfrselen deres og lurer p hvorfor foreldrene deres godtar dette.

Videre opplyser hun om at lre noen enkle hflighetsregler ikke er vanskelig, verken for foreldre eller barn.

Foreldrepoliti, kalles det vel? 

Selvflgelig er det viktig lre barna folkeskikk. Men mlet m vre jobbe for at hvert barn nr sitt potensiale.

Det er ikke alle barn som klarer sitte pent ved bordet bestandig, tie stille nr det er forventet, eller huske p sette sko pent p en hylle. Noen barn har kroppen full av uro og hodet fullt av tanker som vil ut gjennom munnen.


Noen barn har litt ekstra "pepp". Det kan helt sikkert brukes til noe bra. 

 

Det er ikke alle barn som tr hndhilse p voksne de ikke kjenner godt. Det er ikke naturlig for alle smile og si hei, kanskje det fles tryggest lpe fort forbi rommet der de voksne oppholder seg.

Det er ikke alle barn som klarer si unnskyld om de skulle vre s uheldige slippe ut en rap ved bordet. Kanskje de til og med dekker over flauheten ved le litt av det?

Vi vet lite om hvordan foreldrene til disse barna oppdrar dem. Vi vet ikke om de sammen med barnet kjemper en daglig kamp mot problemer som fr en sko p feil sted eller en rap ved middagsbordet til fremst som latterlige bagateller.

Jeg vil fortelle en liten historie om en litt engstelig gutt. En gutt som ikke snakker med fremmede, som ikke sier verken hei eller hadet fr han fler seg helt, helt trygg. En gutt som aldri ville hndhilst p noen han ikke kjenner, og som ikke alltid tr be om hjelp nr han trenger det.

Nr denne gutten begynte p skolen hilste andre barn p ham hver morgen, uten f noe svar. Men han fikk kontakt med dem gjennom lek, og fant raskt en ny venn i klassen sin. Hver ettermiddag ropte denne vennen hadet til gutten nr han ble hentet p SFO. Gutten svarte ikke, og gjorde heller ingen tegn til ha hrt det som ble sagt. Hver gang ropte mammaen hans hadet tilbake til vennen, og sa stille til snnen sin at: "det er deg han sier hadet til, han blir nok glad hvis du svarer ham." 

Snnen ristet alvorlig p hodet. Dette var ikke trass − han turde bare ikke rope hadet. Mammaen hans snakket ofte med ham om det. "Selv om det er vanskelig, m du prve svare nr andre barn snakker til deg, for de kan bli lei seg og tro at du ikke vil leke med dem." 

Vennen hans fortsatte rope hadet hver eneste dag. Og en dag, etter flere uker p skolen, skjedde det endelig. I det vennen ropte hadet, stoppet gutten opp, snudde seg mot ham, og vinket. Han sa ingenting, men han vinket. Mammaen hans mtte blunke bort et par trer. For denne gutten, var det lille vinket en stor seier.

Og det er det som teller, for han skal ikke mles opp mot noen andre.

Hvis barn oppfrer seg litt annerledes enn det som er normen, er det lett tenke at foreldrene har gjort en drlig jobb. S svart-hvitt er det ikke. Foreldre til barn med ekstra utfordringer gjr som oftest alt som str i deres makt for hjelpe barna sine. Hjelpe dem til passe inn, til leve opp til andres forventninger. De bruker tid og krefter.  

Noen steder fr de god veiledning. Andre steder fr de forslag til hva de gjr galt som foreldre og oppskrifter p hvordan de kan f presset barnet hardt og brutalt ned i den firkantede boksen, slik at det kan plasseres pent p rad sammen med de andre boksene.

Hadde det ikke vrt greit for oss voksne hvis alle barn bare kunne passe som hnd i hanske oppi den firkantede boksen? Snne bokser er s lette stable, de passer s fint ved siden av hverandre og opp hverandre. De har s fine rette kanter - s ryddig forholde seg til! Forsvinner en av boksene i stabelen kan man bare erstatte den med en annen boks, for de er jo alle like og kan fylle samme funksjon.

Men barn er ikke som bokser. Heldigvis! For samfunnet vrt kommer alltid til trenge forskjellige mennesker til utfre forskjellige oppgaver.

Jeg har lrt mye av egne barn og gjennom jobbe med barn og ungdom. En ting str igjen som det aller viktigste: At noe av det mest essensielle et barn trenger for kunne n sitt potensiale, er anerkjennelse og aksept. Frst og fremst hjemme, at barnet fler seg fullstendig godtatt og kan vre hele seg selv blant sine nrmeste. Men det skader slettes ikke om foreldre i hjem de besker ogs har litt takhyde for at barn er forskjellige.

P dra til skolestua p barneavdelingen ved sykehuset vrt str det: "Hvert barn er sin egen fasit." 

Det synes jeg er en klok innstilling.  

 

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

17. mai - takknemlighet og sagflis i skoene

Jeg har et litt ambivalent forhold til 17. mai. Jeg setter pris p at vi bor i et fritt land, og det er absolutt verd en feiring, men slike dager er slitsomme for sosiale klner og smbarnsforeldre. Jeg er begge deler. 

Hele dagen mter jeg mennesker som jeg ikke vet om jeg skal snakke med eller bare si hei. Mange av dem sier gratulerer med dagen, og jeg synes fortsatt at det er litt unaturlig nr jeg ikke har bursdag. 

Fr jeg fikk barn hadde jeg noen rs pause fra den tradisjonelle feiringen. Et r ble det feiret p sjen, et r p et stvete vingslokale i Askim, og et r p Island, hvor vi var innom den norske ambassaden og s p 17. mai tog.



Men etter at Storebror og Lillebror kom til verden har det vrt en selvflge feire p vanlig mte igjen. Storebror gjorde ferdig alle oppgavene i 17. mai-heftet han fikk p skolen, og fikk med seg nytt hefte hjem som han har fylt med tekster om Bjrnstjerne Bjrnson, russekort, grunnloven, is og plse, kongen som vinker og barn som leker. Lillebror skjnner ikke s mye, men er i alle fall sikker p en ting: "Jeg vij ha is."

Tradisjonene fr styre, og jeg lar barna mine spise mengder av sppelmat fordi jeg vet at p 17. mai er det sosialt uakseptabelt si nei.

Jeg sier ja ogs til den ttende isen, for tenk om poden, etter bare sju is, m tilbringe resten av dagen stende med sid underleppe og se p at alle andre fr lov spise til de spyr? Nei, det gr ikke an - mine barn m ogs f lov til spise til de spyr. Det er jo 17. mai.

Jeg setter meg frivillig oppi en kasse full av sagflis som jeg resten av dagen finner igjen i jakke og strmpebukse og oppi sko, og spiller overrasket nr Lillebror finner en twist. 

Jeg kjper inn stygge plastleker i rdt, hvitt og bltt, som lager forferdelige ulyder, og biter i meg trangen til kjefte nr brket aldri stopper. Jeg har jo tross alt kjpt dette selv, ogs er det jo 17. mai.

Vi svir av unevnelige summer p gassballonger, og ser etter kort tid herligheten forsvinne mot sky mens han som glapp taket ligger p knrne i grusen og skriker ut sin fortvilelse.

Jeg er takknemlig for at vi har det s fint her i Norge at jeg kan bekymre meg over bagateller. For at feiringen er som den er, med barna i fokus, og sang, lek og taler om frihet. Og jeg er takknemlig for at noen steller i stand sagfliskassa og alle de andre lekene som barna mine gleder seg til i ukesvis. For at noen baker melkefrie kaker. Jeg er takknemlig for at noen vil spille i korps og lage 17. mai-stemning for alle oss andre. 

Nr forventningene er innfridd og sukkerkicket har gitt seg brer vi med oss de sm hjem, legger dem i sengene sine og dumper utslitte ned i sofaen. Jeg beklager p forhnd til de jeg mtte fornrme - men akkurat da er jeg aller mest takknemlig for at det er et helt r til neste 17. mai. 

20 ting jeg kommer til savne fra smbarnstiden

Jeg sitter p kjkkengulvet og liksomspiser trebanan med borrels fra en liten stekepanne. Jeg har ftt utdelt en plseklype som spiseredskap, kjeskjypa kaller Lillebror den. Han finner frem leketelefonen sin og ringer og spr meg om jeg vil ha litt sjottehademejk til maten. Jeg tar opp min telefon, takker ja og fr sjokolademelken servert i et rosa stettglass. "Vij du ha kaj banan?" spr han. - Neida, det gr greit, svarer jeg, jeg er fornyd med denne varme. "Du vij ha den jitt kaj", bestemmer han, og tar fra meg stekepanna med bananen. Han setter den p kokeplata p lekekjkkenet og skrur litt p to av knottene. Etter noen sekunder fr jeg stekepanna tilbake. "Snn, n er den kaj." 

Tiden med sm barn kan vre et slit, men jammen er det nok av ting glede seg over! For en stund siden skrev jeg om 10 ting jeg IKKE kommer til savne fra smbarnstiden. Vel, her kommer 20 ting jeg kommer til savne:

1. Den nydelige dialekten i den perioden de kan si det meste, men ingenting helt rent. Feil rekkeflge p ordene, bokstavlyder som mangler - jeg elsker det!


Jeg er for tiden livredd for at Lillebror skal lre seg si L. Jeg er ikke klar enn! 
 

2. Ekstra morsomme uttalefeil. Lillebror ver for yeblikket ivrig p 17.mai sanger: "Hj komm de unge i fkk, fkk, fkk!" Og jeg har jo tidligere fortalt om fittekanten.

3. Utilslrt smisking. Selvflgelig p den vakre dialekten. Stort smil, flaksing med yevipper: "Vj s snijj! Tan jeg f is?"

4. Spontane kjrlighetserklringer. Venner som ligger litt lenger foran i lypa kan fortelle at disse avtar kraftig med kende alder.

5. hre en veldig sjarmerende versjon av godnattsangen noen minutter etter jeg har gtt ut fra barnerommet. "Ro, ro jijjemann, n er det dagen over, jeg m jigge her og sover."

6. bli vekka av latter og babling og hente en strlende blid liten fyr i sprinkelsenga. Klokka er halv seks, men er det s nye?

7. Gleden og fascinasjonen deres over de sm tingene. En maur kan faktisk g rett opp en vegg! Og de gule blomstene som popper opp i plenen vr er s fine!

8. bli servert 5 kopper liksomkaffe p rappen. Med hul plastikkbiff og en halv borrelsagurk som tilbehr. 

9. At jeg alltid kan se om de snakker sant eller ei. Selv om den ene av guttene mine er av den i overkant rlige typen, ("Jeg synes ikke du synger fint." "Det er kjedelig her, jeg vil hjem!") mistenker jeg at den andre kan bli ganske god til tye sannheten for f det som han vil.

10. De interessante sprsmlene jeg fr. "Hvordan ser stjernene ut p baksiden?" "Hva gjr drager med mennesker etter at de har fanga de?" "Smelter statuer nr man steker dem?" 

11. Liten fyr i kosemodus. Gr mlbevisst mot meg med koseklut eller bamse under armen, smokk i munnen og begynner lage koselyder allerede fr han har satt seg p fanget. 

12. Muligheten til himle smilende med ynene og late som om jeg ikke ler fordi jeg syntes prompevitsen var morsom, jeg bare ler fordi barna mine er s ste og morsomme nr de ler av prompevitser.  

13. lese bok p sengekanten. Det er en av de fineste stundene vi har hver dag. Hvor lenge kommer jeg til f lov til det tro?

14. Gjensynsgleden etter en lang dag i barnehagen. Lillebror kommer lpende mot meg og roper "Mamma'n min!" og hopper inn i armene mine.

15. De ste, uskyldige sm ansiktene deres, med runde kinn, manglende tenner, bustete hr, syltety rundt munnen og litt snrr under nesa.

16. "Kom og se!" P en fin tegning, et kunstverk i Duplo, et nytt triks p trampolina..



 

Resten av lista har jeg et litt ambivalent forhold til. Det kan vre kjipt, men har sin sjarm og jeg kommer nok likevel til savne det en dag:  

17. trste. Det er vondt nr de sm har det vondt, men flelsen av vre den utvalgte til fikse problemet er likevel noe helt spesielt. "Mamma! Jeg vil til mamma!"

18. Det ustanselige gnlet om at de ikke fr sove. M ha vann, vil ha lyset p, vil ha lyset av, m tisse, kan vi synge bare eeen sang til, jeg tenker p noe vi bare m snakke om akkurat n!  

19. Nr de henger seg opp i en setning mens vi kjrer bil. Stt og koselig de frste ti gangene, men det er jo ingen ende p det! "B, b, jijje jam, b, b, jijje jam, b, b, jijje jam?" x40. Jeg fler sterkt for sprre mannen: "Er vi fremme snart?"

20. At det absolutt alltid er bruk for meg. Det gr bare noen minutter mellom hver gang en av guttene roper: "Mamma! Kom og se!" "Mamma! Kan du hjelpe meg med...?" "Mamma! Hvor er...?" "Mamma, kan jeg f...?" eller klassikeren: "Mamma! Hvor er pappa?"  

 

Da jeg begynte skrive ned disse punktene tenkte jeg at dette er jo bare trist, lete etter ting jeg kommer til savne! Men det er ikke trist. Jeg ble bare mer bevisst p alt som er unikt og fint med den fasen vi er i n. Mer takknemlig for disse fine, rare smtrollene vre.  

Jeg kan legge meg ned ved siden av toringen som har sovna foran barnetv, lytte til den jevne pusten hans og kjenne varmen fra det myke, runde kinnet. Ta seksringen p fanget og hre ham fortelle ivrig om noe morsomt som skjedde p SFO, mens tungen hele tiden glipper ut der fortennene mangler. Ja da, visst er det slitsomt til tider. Men innimellom er det ren lykke.     

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

Nr man m legge noe p hylla

Den lille monologen som var et av punktene i innlegget 10 ting jeg IKKE kommer til savne fra smbarnstiden, var p ingen mte oppdiktet.

Gi den tilbake, det var han som hadde den frst. Nei, kom her. Gi den tilbake! Hvis ikke du gir den tilbake s tar jeg den. Slutt skrike! Nei, ikke sl ham, det er ikke lov sl. Hvis ikke dere tier stille n legger jeg den opp p hylla, s fr ingen av dere den!

Dette er den fryktede hylla. Den er s hyt oppe at ingen av guttene rekker opp dit selv om de str p en stol, og derfor perfekt til sitt forml. I gr da vi satt og spiste middag tok jeg en titt opp p den og oppdaget at det er en stund siden de har ftt noe tilbake:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
For ordens skyld: Den lille oransje firkanten er en del av gjenstand nr. 1. 
 

Det er hovedsakelig tre rsaker til at ting havner p hylla:

Den frste er at en gjenstand har forrsaket skader p inventar, som blomsterpotter, bilderammer og melkeglass. I disse tilfellene foreligger det ingen diskusjoner i forkant, gjenstanden inndras med yeblikkelig virkning. Se gjenstand nr. 1, 2, 3 og 4 fra venstre.

Den andre er at gjenstanden har forrsaket et redvende leven som selv med mengder av godvilje ikke kan kategoriseres som musikk. I slike tilfeller er jeg diplomatisk til en naturlig grense er ndd. Jeg ptar meg ansvar ved si at jeg er litt sliten i dag, og ber pent om at gjenstanden tas med til en annen del av huset. Men om denne oppfordringen ikke tas til flge etter gjentatte anmodninger inndras gjenstanden. Se gjenstand nr. 5 fra venstre.

Den tredje og mest vanlige rsaken er at guttene krangler om en gjenstand, og jeg ikke klarer finne utav hvem som hadde den frst og dermed har rett p gjenstanden. Men selv om jeg i utgangspunktet ser hvem som har rett, kan den som har rett delegge for seg selv ved utve vold mot den andre, da havner ogs gjenstanden p hylla. Ogs i tilfeller der den som hadde gjenstanden frst skal gi den videre til sin bror, men broren i stedet for be om f gjenstanden forsyner seg med makt, skalt selvtekt, havner gjenstanden p hylla. Typisk eksempel, gjenstand nr. 6 fra venstre. Gjenstand nr. 1, 3. og 5. har ogs vrt innblandet i slike disputter. 

Slik lser vi alts konflikter hjemme hos oss. 

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

10 ting jeg IKKE kommer til savne fra smbarnstiden

Innimellom, nr jeg tenker p at perioden med sm barn en gang skal ta slutt, blir jeg en smule sentimental. Selv de slitsomme tingene kommer jeg til savne en gang, tenker jeg da.

En gang vil det vre aller siste gangen jeg midt p natta gr og brer p en febervarm liten gutt med myke, trevte kinn. Jeg kommer ikke til vite da at det er siste gangen, men en gang m jo bli den siste. Og snart snakker yngstemann ogs grammatisk korrekt, og setninger som "du nne fittekant, mamma?" blir til vage minner. 

Da er det en trst vite at det ogs finnes ting jeg ikke kommer til savne i det hele tatt. Her er min topp 10 liste, jeg gjr som Morgenklubben og begynner p sisteplassen. 

Jeg kommer ikke til savne...

10. ... ligge p magen under en seng og famle i mrket etter en forsvunnet smokk klokka tre p natta.

9. ...snrr p skuldra.

8. ... frst oppdage snrret p skuldra nr man sitter p kaf med venninner.

7. ...den vanvittige mengden utstyr man drasser med seg p ferie.

6. ... vaske gulvet under og i en radius p 2 meter ut fra spisebordet etter hver eneste middag. 

Lillebror benyttet her en velutprvd og anerkjent spisemetode, hvor man dytter inn maten med flat hnd. Noe svinn m medregnes.

5. ... forklare for hundreogattende gang hvorfor det er ndvendig ta et bad, for s mtte ty til milde trusler for f ungen ut av badekaret igjen en halvtime senere. 

4. ...den konstant stinkende bleiebtta.

3. ...stemmen til Mikke i Mikkes klubbhus p Disney Junior.

2. ... lire av meg denne visa: Gi den tilbake, det var han som hadde den frst. Nei, kom her. Gi den tilbake! Hvis ikke du gir den tilbake s tar jeg den. Slutt skrike! Nei, ikke sl ham, det er ikke lov sl. Hvis ikke dere tier stille n legger jeg den opp p hylla, s fr ingen av dere den!

1. ...dobrstens magiske tiltrekningskraft, med tilhrende katastrofale flger.

 

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

Du nne fittekant, mamma?

"Du nne fittekant, mamma?" Lillebror ser p meg med et bedende blikk og holder frem en tjukk, lilla fargestift. Det hres ikke noe srlig pent ut, men min to r gamle snn spr meg bare om jeg kan tegne en firkant. 

 

Den alderen han er i n er fantastisk. Han kan si nesten alt, men samtidig ikke uttale noenting helt riktig. Snt blir det mye morsomt av! Og han sier J i stedet for L, akkurat som min egen lillebror gjorde. Akkurat det er litt rart, men mest fint. 

 

Guttene mine har hver sin babyminnebok hvor man skal fylle inn milepler fra fdsel og frem til skolealder. Akkurat disse mileplene har jeg ikke fulgt opp s godt, men inni hver bok ligger en voksende bunke med hndskrevne A4-ark. Storebrors er stappfull av morsomme uttalelser og hendelser jeg vil huske, og n begynner arkene som ligger i Lillebrors bok ogs fylles opp. Disse A4-arkene er nok det mest verdifulle jeg eier. 

 

Et av minnene skrev jeg for tre r siden etter ha spist middag sammen med en trering som stirret mistenksomt p en kjttbit i lapskausen og spurte meg med alvor og oppriktig bekymring i stemmen: "Hva er dette, mamma? Er det sau?" En liten hverdagshendelse som sier noe om Storebrors personlighet, og jeg tenkte at han sikkert kommer til synes det er morsomt en dag. Heldigvis skrev jeg det ned, for da jeg leste om dette og drssevis av andre ste minner i dag, s skjnte jeg at de l gjemt s langt bak i hukommelsen at jeg nok ikke hadde funnet dem igjen uten disse arkene. 

 

Om Storebror har jeg skrevet om hvordan han alltid satte bilene sine p rad, sortert etter farger, og kunne mange av replikkene i Cars-filmen utenat. Jeg har skrevet ned at han sa "min" i stedet for jeg, og eksempler p hvordan han blanda engelsk og norsk en stund; "ai tok skjeia og forken i sink". Det str at "gaks" betyr delagt og at "tillegomm" betyr Tigergutt, og om hvordan han begynte helt forfra igjen hver gang han sa et ord feil eller ble avbrutt i en setning. Om hvordan han alltid legger merke til detaljer og nyanser de fleste ikke ser, og kan bygge lego beregnet p langt eldre barn. Det str om hvordan ynene hans glitrer nr han forteller noe morsomt eller viser frem noe han er stolt av. Og om alle de dype sprsmlene han stiller meg, som jeg sjeldent kan svare p. 

 

 Lillebror bare sjekker ut om spillet gr riktig for seg. 

Om Lillebror beskriver jeg hvordan han spaserte rundt med hendene bakp hoftene p en minigolfbane i New Jersey som om han eide stedet, og hvordan han alltid insisterer p bruke bde gaffel og skje nr han spiser middag, uansett hva som blir servert. Jeg skriver at "fjj" betyr smr, at "i jite itte" betyr jeg liker ikke og at han kunne g i trapp alene fr han var 1 1/2. At han blir rasende hvis noen prver sette sammen Playmoen hans slik den egentlig skal vre, og at han i en periode protesterte kraftig da jeg prvde synge godnatt-sang for ham. Hvordan han vkner blid som en sol om morgenen og informerer oss om at han har "ssa godt". Og om at vi alltid m beregne litt ekstra tid nr vi skal noe, fordi en bestemt Lillebror "kl sj!" (klarer selv) og skal p ingen mte ha hjelp til noe. Jeg gleder meg til fylle flere sider... 

 

Nr guttene mine blir eldre og leser alt dette nsker jeg at de skal se srtrekkene sine gjennom mine yne, og se hvor unike, morsomme, kloke, rare, fine og gode de var og er. Jeg prver fange yeblikkene med ord. 

 

For tiden gr s fort - snart kan Lillebror tegne bde fittekanter og andre geometriske former - helt uten min hjelp. 

 

Flg gjerne bloggen p facebook! 

Hvordan fornrme folk litt mer indirekte.

- Din tomskalla gris!

Jeg snur meg irritert og ser rett inn i et par yne som glitrer, og et glis som rekker nesten fra det ene ret til det andre.

"Hvor har du lrt dette?"

- P tv! svarer storebror. Gliset er like stort.

"Ok. Jeg skjnner at det er morsomme ord," sier jeg diplomatisk, "men det er ikke lov kalle noen for en tomskalla gris."

Storebror nikker, men fr jeg har rukket snu meg tilbake til det jeg holdt p med kommer det igjen:

- Tomskalla gris!

"Hrte du ikke hva jeg nettopp sa?"

Storebror bare smiler lurt.

- Jo, men jeg sa ikke din tomskalla gris, jeg sa bare tomskalla gris, s jeg kalte deg ikke for det.

...

 

                                                Man prver ikke ta det personlig.                                                           

Skal det vre litt glutenfritt, kanskje?

For noen dager siden gjorde jeg et nytt tappert forsk p ta min eldste snn med p kaf. Ny kaf, samme resultat. Matallergi er tydeligvis ikke et tema kafansatte lres opp i, til tross for at det er over 250.000 mennesker i Norge som har en matallergi - statistisk sett br dette vre omtrent hver 20de kunde. Et enkelt A4-ark (som alle ansatte vet om) der det er listet opp hva de kan tilby allergikere, ville spart oss for mye tid. 

Vre forsk p kafbesk foregr for eksempel snn:

- Hei, har dere noen bakervarer uten melk?

"Uten melk?"

Jeg stiller samme sprsml igjen, denne gangen litt tydeligere: 

- Ja, snnen min har melkeallergi, har dere noen bakervarer som ikke inneholder melk eller melkeprodukter?

"Eeeh, jeg veeet ikke?" 

- Kanskje du kan sjekke? 

"Hvilke ting skal jeg sjekke?" 

- Hva som helst egentlig, vi er ikke bortskjemte p utvalg. Kanskje horn eller bolle er uten melk? 

Fristelser. S nrt, men likevel s fjernt. 

 

Hun blar febrilsk frem og tilbake i en ringperm. 

"Det er ikke melk i bollene!" 

- S bra!   

Jeg spr min snn om han vil ha en bolle, og han smiler og nikker ivrig. 

"Men det er smr i, gjr det noe?"  legger hun til. 

- Ja, det gjr noe. Sukk... Kan du sjekke horn, eller kanskje rundstykke? 

Jeg forklarer min skuffede firering at han ikke kan f bolle likevel, men at vi sikkert kan finne noe annet. 

"Nei, det er melkepulver eller smr i alt,"  sier hun til slutt og legger fra seg permen. 

- Har dere ikke en liste noe sted over mat uten melk, gluten, ntter og snt? Snne ting som er vanlig at folk er allergiske mot. 

Hun tar opp permen igjen og pner den p den frste siden. 

"Jo, her str det, ja! Vi har glutenfrie rundstykker!" 

Hun ser fornyd og litt forventningsfullt opp p meg. 

- Dere har glutenfrie rundstykker? 

"Ja!"  Hun smiler fornyd, plukker ikke opp sarkasmen i stemmen min. 

- Men du har ingenting som er fritt for melkeprodukter? 

"Nei, det ser ikke snn ut." 

Vi gr derfra med en flaske Fanta som vi er ndt til kjpe fordi min tlmodige, lille snn har sttt og tygd p korken en stund. P vei hjem stikker vi innom Meny og kjper en bolle og et horn med skinke p, som han spiser i baksetet mens vi kjrer hjem.  

 

(kilder: naaf.no/ssb.no/kalkulatoren min) 

$(document).ready( function() { console.log('doc ready'); $('img').css('height', 'auto'); });