Mammablogging

Like glad i barn nummer 2? 

Da jeg gikk gravid med mitt andre barn, var jeg livredd. Jeg var allerede så vanvittig glad i Storebror − kunne jeg bli like glad i et barn til? Jeg var ganske sikker på at Lillebror i magen hadde lite å stille opp med mot han som allerede hadde mottatt min udelte morskjærlighet i over tre år.

De siste ukene av svangerskapet vekslet jeg mellom å være trist på Storebrors vegne fordi han ikke kom til å få like mye oppmerksomhet lenger, og å være trist på vegne av Lillebror i magen, fordi jeg ikke kom til å bli like glad i ham som jeg var i broren.

Og hvis jeg mot formodning skulle bli like glad i Lillebror, så ville jo det bli veldig trist for Storebror. For da kom denne kjærligheten til å tas fra Storebrors rettmessige dose, og jeg ville bli mindre glad i ham. Denne mer eller mindre logiske runddansen gikk dag og natt. Jeg smiler av det nå, men da var jeg ordentlig lei meg, og i øyeblikket ikke i stand til å se hvilket unikt talent jeg er innen den litt ukjente sporten «kreativ bekymring».

Det nye barnet ble født, og han var helt nydelig. Storebror kom på besøk på sykehuset og var plutselig blitt så stor, men han var fortsatt like søt og god selv om Lillebror også var søt og god. 

Storebror hadde nok et forsprang i starten, men følelsene for den nye babyen ble sterkere for hver dag. Jeg ble veldig, veldig glad i Lillebror, og jeg var fortsatt veldig, veldig glad i Storebror. For en lettelse! Jeg hadde sett på morskjærligheten jeg hadde å gi som en konstant dose, som nå måtte deles. Men det var ikke sånn. Med det nye barnet kom det mer kjærlighet, og jeg hadde nok til begge to. 

Og en ting til, som jeg ikke engang hadde tenkt på, var det nære forholdet mellom disse to guttene. Det er (muligens den eneste) fordelen med å bekymre seg − man blir stadig positivt overrasket. Selvfølgelig krangler de så filler og legoklosser fyker innimellom. Det hender til og med at Lillebror proklamerer med alvorstynget røst at de ikke er bestevenner lenger.

Uvennskapet har forøvrig aldri vart lenger enn tjue minutter, og de leker sammen, de får hverandre til å le, de gir hverandre klemmer, de hjelper hverandre og i fredstid er de altså ifølge Lillebror bestevenner for alltid.

Bekymringen min var (som vanlig) bortkastet energi. Han lille fremmede i magen var slettes ingen trussel, og han gir oss mye mer enn han tar. Hva skulle vi gjort uten ham? Det vil jeg ikke tenke på engang. Akkurat som storebroren sin passer han perfekt inn i vår høyst uperfekte familie. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #mamma #morskjærlighet #barnnummerto #tobarnsmor #bekymring #hverdag #muligensirrelevant #nettavisen 

Kaste alle ting barna lager?

De siste årene er jeg blitt mer og mer opptatt av å fjerne ting vi ikke har bruk for eller ikke har glede av fra huset vårt. Jeg har ryddet gjennom kasser på loftet, valgt ut litt jeg vil spare på, men har solgt unna og gitt bort alt vi har dobbelt opp av eller ikke har brukt på lenge. Gradvis får vi et mer ryddig hus, og det begynner å bli sånn at vi faktisk vet hvor teipen er når noen trenger teip. 

Men enkelte ting hoper seg opp. Jeg har én sønn som elsker å tegne, og én sønn som elsker å lage ting. Flotte, fargerike tegninger, og fine kreasjoner i glass, tre og melkekartonger, for å nevne noe. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er med i en minimalistgruppe på Facebook − en gruppe mennesker som har som filosofi at man skal eie minst mulig. Noen av medlemmene er nede i mindre enn 100 eiendeler − inkludert klesplagg. Det er et altfor ekstremt opplegg for meg, men jeg liker å la meg inspirere litt her og litt der, så jeg plukker med meg noen tips fra minimalismen innimellom. En hobbyminimalist, kan vi si at jeg er. Og for en stund siden ble et for meg svært relevant spørsmål stilt i gruppen:

Hva gjør dere med tingene barna lager? 

Noen få svarte at de ikke tvang sin egen minimalisme på barna − de fikk kjøre sitt eget løp på rommet sitt. Men de fleste svarte faktisk at de hadde restriksjoner på hva barna fikk lov å beholde av kunstverkene sine.

Enkelte sverget til å ta bilder av tegninger før de kastet dem, slik at de kunne oppbevare minnene digitalt. En dame skrev at barna til enhver tid fikk eie ett av sine kunstverk. Dersom de lagde noe nytt de ønsket å beholde, måtte de vurdere gammel og ny kunst opp mot hverandre, og kaste den gamle hvis de ville beholde den nye. Flere var enda strengere og sa at de lærte barna sine at det var prosessen med å lage noe som var viktig − ikke resultatet. Altså, uansett hva de laget, gikk det rett i søpla når de var ferdige. I overkant brutalt? Og ganske ekstremt.

Men vet du hva som også er ekstremt?

Den hurtig voksende mengden tegninger og kunstverk som oppbevares i dette huset.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har foreløpig to kasser fulle av kunst fra barnehender, i tillegg til hyllen i det ene kjøkkenskapet som er full av tegninger, pluss et par hyller på barnerommet og en del prosjekter som er av en slik størrelse at de er nødt til å stå utstilt permanent.

Og, hvis man skal være ærlig, så er det jo ikke alt som er like vakkert.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men, jeg har kvittet meg med store deler av klærne fra da guttene var mindre, jeg ber dem stadig om å velge ut noen leker de kan donere eller selge, og bokhyllene deres blir innimellom ryddet med kritisk blikk. Vi kastet nettopp barnevogna de begge lå i da de var bittesmå − hjulene stod i 60 graders vinkel innover − men det var likevel trist. Jeg prøver å lære både meg selv og barna mine at ting bare er ting. Og jeg har da vært flink! Men et sted går grensa, merker jeg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Man kan da ikke kaste slike sjarmerende typer i søpla? 

Så om jeg skal velge én ting å frede − må det bli det guttene mine lager med sine egne små hender. Resultatene av lange økter ved kjøkkenbordet, eller ting de har med hjem fra skole og barnehage og stolt viser frem. Om tegningene trenger en forklaring, om nissen har tre øyne eller om barnålene på julepynten er blitt brune og faller av, det spiller ingen rolle. Ved å kaste det sier jeg jo egentlig at det ikke har noen verdi for meg, og det blir bare for hjerteskjærende å si om noe barna har lagt ned så mye tid og krefter i. Så vips, havnet hobbyminimalisten helt i andre enden av skalaen − jeg sparer på alt!

Så får de heller gå gjennom kassene selv når de blir eldre − og forhåpentligvis ikke like sentimentale som meg. Jeg ser for meg at det kommer til å bli en del grimaser og rynking på neser. "Hvorfor i all verden sparte du på dette?!" kommer de nok til å si. Og da kommer nok jeg til å trekke på skuldrene, også kan vi riste på hodene våre og le, alle sammen. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #barn #mamma #hverdag #barnekunst #minimalisme #oppbevaring #sentimental #muligensirrelevant #nettavisen 

Har du hørt om stoppskilt for barn?

«Nei», sier han. «Jeg vil ikke!» Øynene hans er redde. Hun er tålmodig og mild de første fem minuttene, så blir hun mer og mer irritert.

«Slapp av, det gjør ikke vondt», sier hun. Han vet at det ikke er sant, for han har gjort dette minst 20 ganger før.

«Jeg vil ikke!» sier han. Han gråter nå, og er stram i hele kroppen.

«Hvis du bare klarer å slappe av så gjør det ikke så vondt!» sier hun.  

Jeg ber ham om å samarbeide, hennes stress og irritasjon smitter over på meg. Så tåpelig redd for å være til bry. 

«Nå vi få gjort det, jeg skal videre til andre pasienter», sier hun. Like etter gir hun opp, og som så mange ganger før henter hun en sykepleier til. Sykepleieren som kommer vet hva som er jobben hennes, dette er kjent prosedyre:

Hun skal holde ham fast.

Hun får jobben jeg har sagt nei til, og det er det eneste riktige jeg har gjort i denne situasjonen. Jeg står hjelpeløs og ser på. Kommer med tomme, sikkert ikke særlig trøstende ord. Er ikke den sterke og beskyttende mammaen jeg pleier å være.   

«Vi må få gjort dette.» sier de. 

«Han er nødt til å gjøre det i dag.» sier de. 

«Vi har ikke tid til så mye om og men.» sier de. 

De får gjennomført det de skal med makt, mens min lille sønn skriker så det høres på hvert eneste rom på barneavdelingen. Mammaen hans gjør ingenting.

Det er over. Han er utslitt. 

«Du var flink. Jeg vet det gjør vondt. Men du klarte det. Nå er det sikkert lenge til neste gang.» Jeg trøster til han puster rolig igjen, så gråter jeg på gangen mens han hviler på senga med en film. Når han har sovnet kysser jeg ham på kinnet og sier unnskyld.

Sykepleierne på vårt sykehus har nok ikke hørt om stoppskilt for barn. Irritasjonen deres kommer kanskje av tidspress og rådvillhet? Heller ikke jeg hadde hørt om stoppskilt for barn. Jeg trodde det måtte være sånn, og jeg godtok det, gang på gang. Og jeg angret etterpå, gang på gang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stoppskilt for barn er en idé som ble utviklet av sykepleier Synne Johannesen og psykologspesialist Maren Østvold Lindheim ved Rikshospitalet, for å hjelpe de barna som har gjentatte negative sykehusopplevelser bak seg, eller som er spesielt redde av andre grunner. Østvold Lindheim skriver på ekspertsykehusetblog: "Vi vet at alvorlig kronisk sykdom gir økt risiko for psykososiale vansker og posttraumatisk stresslidelse. 90% av barn på sykehus rapporterer om minst én skremmende hendelse i forbindelse med innleggelser, gjennomsnittet er på 3,14 hendelser."

Vi kan ikke gjøre sykehusopphold helt smertefritt og supermorsomt, men disse tallene og vår erfaring tilsier at forbedringspotensialet er stort.

Idéen med stoppskiltet er at barnet når som helst i prosedyren kan holde opp skiltet, og sykepleieren må med en gang stoppe opp. Når barnet føler seg klar, legger det ned skiltet, og sykepleieren fortsetter.

Østvold Lindheim skriver videre: "Vi opplever, i samarbeid med fagpersonell på sykehuset, at små barn som tidligere måtte holdes og som skrek, nå klarer å legge skiltet ned og få gjennomført prosedyrer på en rolig og kontrollert måte."

Og det er poenget − å ha kontroll. Vi lærer jo barna våre at de bestemmer over sin egen kropp, men det er et gode man fratas på sykehus.

Jeg snakker selvfølgelig ikke om akutt livreddende behandling. Da gjør man det man må gjøre, raskt og brutalt. Jeg snakker om tilfellene der man har god tid. Eller burde hatt god tid. Behandlingen må utføres, men om ikke det går i dag, kan det gjøres i morgen eller neste uke. Når man har muligheten til å unngå å traumatisere, bør man gripe den.  

I situasjonen jeg beskriver i starten skulle jeg ønske at jeg hadde hatt guts til å be dem stoppe. Jeg skulle ha tatt med meg barnet mitt, og nektet å komme tilbake før noen med bedre kompetanse på denne prosedyren var på jobb. Traumene fra disse opplevelsene sitter i ham.  

Nå er heldigvis stoppskilt oppfunnet, og resultatene er gode. I en artikkel på sykepleien.no får sykepleier Synne Johannesen spørsmål om stoppskiltet har gjort det vanskeligere for sykepleierne å få gjort jobben sin?

"Nei, det har vært helt fantastisk å se hvor trygge noen av barna kan bli. Noen omveier er snarveier. På sykehus jobber vi under tidspress og det er en oppfatning at behandlingen skal gjennomføres effektivt. Men det er ikke bra for barna å presse dem unødig fort gjennom noe, det er ikke effektivt, fordi det kan gi traumer og vanskeliggjøre behandling senere. Vi må tenke på hva som er best for barnet", svarer Johannesen.  

Amen. 

Men hvor mange sykehus har tatt i bruk muligheten? Det vet jeg ikke, derfor vil jeg bruke min stemme til å spre nyheten om stoppskilt. Vil du også at barn på sykehus skal få litt mer kontroll i de smertefulle behandlingene og undersøkelsene de må gjennom? Spread the word. 

Kilder: https://sykepleien.no/2017/02/gir-barna-stoppskilt-i-behandling  og https://ekspertsykehusetblog.wordpress.com/2017/08/09/stoppskilt-for-barn/

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #stoppskiltforbarn #stoppskilt #sykehusbarn #barn #kronisksykdom #muligensirrelevant #nettavisen 

En nervøs bursdagsarrangørs bekjennelser

I går fylte Lillebror 4 år, og for en lett nevrotisk småbarnsmor er det ikke «bare, bare» å ordne bursdag med alt som hører med. Noen mennesker forholder seg ganske enkelt til det praktiske, det håndgripelige, om man kan si det sånn. Jeg er ikke en av disse menneskene. 

Først er det gavene. Jeg spør minsten hva han ønsker seg omtrent en måned før, og får en del svært svevende svar, og et par konkrete ting jeg kan få gjort noe med. Nettshopper alt for mye, og bestemmer etter hvert som ting dukker opp i posten at jeg må spare noe av det til jul.

Noen dager før bursdagen må jeg ordne gratulasjonstekst til avisa. Det er en fullstendig tullete tradisjon, siden vi aldri kjøper avisa, men det er like fullt en tradisjon. Hvert år er det like vanskelig å finne ut hva jeg skal skrive. Jeg må jo passe meg så ikke jeg skriver det samme som i fjor. Også må den inneholde like mye skryt som Storebrors annonse. Ikke mer, ikke mindre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og hvordan var det igjen, skal jeg skrive som om jeg forteller andre at sønnen min har bursdag, eller skal jeg skrive som om jeg skriver direkte til ham? Det siste er jo veldig merkelig, han kan ikke lese, og vi har ikke avisa. Likevel ender jeg på den formen. Nå kommer neste utfordring:

Jeg må ikke skryte for mye, så folk tenker at jeg tror at mitt barn er mye bedre enn deres barn. Men jeg kan ikke skrive helt nøytralt heller, stakkars gutt, da vil jo folk tro at jeg ikke er glad i ham! Etter en times tid sender jeg inn to setninger til avisa, og bruker resten av kvelden på å angre på at jeg brukte ordet «rar». Det er jo ikke sikkert de som leser avisa forstår at rarhet er høyt verdsatt i vår familie. 

Å finne et brukbart bilde er ikke noe problem. Men det tar tid likevel, for hvilket skal jeg velge? Det er så mange fine. 

Så er det invitasjoner til barneselskap. Åh, jeg håper de fleste kan komme! Tenk om det er veldig mange som ikke kommer, og Lillebror blir lei seg? Hvilket tidspunkt er greiest for folk, tro? Etter barnehagen på en hverdag? Nei, da er de jo så slitne. Lørdag? Folk vil vel kanskje helst bruke helgene på andre ting? Men hvis jeg legger det til formiddagen kan de jo gjøre noe annet resten av dagen. Jeg blir såpass usikker at jeg sjekker med et par av foreldrene om de kan, før vi sender ut invitasjoner til lørdag formiddag.

Dagen før dagen skal jeg pakke inn gavene, og blir usikker igjen. Er det nok gaver? Jeg vil jo ikke at han skal bli skuffa, vi må jo innfri de forventningene vi har bygd opp. Jeg kan ta frem igjen noe av det jeg tenkte han skulle få til jul ... Eller? 

Jeg pakker alle ting hver for seg, så det blir flest mulig gaver. Hmmm ... Er det for mye, tro? Jeg vil jo ikke at han skal bli bortskjemt heller. Nei, nå får det være nok grubling. Det får bli som det blir − jeg må lage pannekakerøre. 

Klokka er nesten elleve når jeg til slutt setter pannekakerøra i kjøleskapet og går og legger meg. Jeg håper de husker bursdagen hans i barnehagen, er det siste jeg tenker før jeg sovner. 

På den store dagen står jeg opp 45 minutter før de andre så jeg rekker en kjapp dusj, før jeg steker pannekaker, tenner telys og dekker bordet. Etter vi har spist får bursdagsbarnet åpne én pakke før vi drar til barnehagen. Han begynner å bygge litt på legoen han får, og gleder seg til å fortsette senere. Alle tradisjoner fulgt til punkt og prikke − alt vel. 

Når jeg henter i barnehagen blir jeg nærmest overfalt av to jenter som snakker i munnen på hverandre og forteller at de skal til oss til lørdag, de har fått invitasjon og de skal ha med kort og om Lillebror ønsker seg noe? Hovedpersonen selv viser stolt frem bursdagskronen han har fått. Han har også fått pølse i brød og is, og flagget henger ute bare for ham! 

Hjemme spiser vi taco, og så er det tid for å åpne resten av gavene. Lillebror er strålende fornøyd fordi han har fått lov å velge middagen, og minner oss hvert femte minutt på at han er bursdagsbarnet. Det første han pakker opp er en fargeleggingsbok med Minions og en pakke metalliske fargeblyanter, og det er nok. Han vil fargelegge, og de andre gavene kan vente. Vi må overtale en stund for å få ham til å åpne resten. 

Resten av kvelden flyr forbi − rullekake og jordbær går ned på høykant og Lillebror drar oss med i sin lykkerus. Han er bokstavelig talt hoppende glad, øynene hans glitrer enda litt mer enn de pleier og mammaen hans har senka skuldrene for denne gang. Mission accomplished. Puh. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #bursdag #fødselsdag #bursdagsbarn #barneselskap #bursdagsfest #barnebursdag #fireår #muligensirrelevant #nettavisen 

Hvor mye deler du om barna dine?

Jeg hadde et ganske avslappet forhold til dette spørsmålet, til jeg våknet en morgen og oppdaget at nesten 40.000 mennesker hadde vært innom bloggen min dagen før. Det ble en sånn oisann-opplevelse, som fikk meg til å innse at det jeg legger ut her, det er ikke bare mitt lenger. Samme dag gikk jeg gjennom bloggen min og slettet noen bilder og et par innlegg.

Nå skiller jeg klart mellom hva jeg deler på min private Facebookprofil og hva jeg deler på bloggen. Selv om jeg ikke kjenner alle Facebookvennene mine like godt, føler jeg at det er stor forskjell på å dele til 300 mennesker jeg vet hvem er, enn å dele til flere tusen jeg ikke kjenner. Og da tenker jeg ikke bare på bilder, men også på hvordan jeg omtaler barna mine. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Disse guttene er grunnlaget mitt for å kunne mammablogge litt innimellom. Men hvor mye skal jeg dele?

 

Når det gjelder bilder er nok folk flest blitt flinkere til å tenke seg om, og det er lett å finne ekspertråd som alle er ganske enige om:

Ikke nakenbilder. Barn skal få lov å gå nakne, men det er ikke nødvendig å dokumentere det i sosiale medier. Bildene kan misbrukes av pedofile, og barnet kan bli mobbet for bildene når de blir eldre.

Ikke bilder av barna når de er syke eller i en sårbar situasjon. Vi ville nok ikke delt bilder av oss selv med ellevetall under nesa eller liggende med putesveis i en seng på sykehuset? Heller ikke latt oss avbilde med hovne gråteøyne eller mens vi var rasende? Eller sittende på do, eller mens vi sov, gjerne siklende med åpen munn? Ingen grunn til å tro at barna våre vil se annerledes på saken.  

Ikke bilder av andres barn. Vi har ikke lov til å poste bilder av andres barn uten samtykke fra deres foreldre. Også gruppebilder bør man la være å poste i sosiale medier. Det kan finnes et barn på bildet som bor i fosterhjem på sperret adresse, eller har fått ny identitet etter alvorlige trusler, og ditt bilde kan gi informasjon om hvor i landet barnet befinner seg.

Spør barna. De trenger ikke å være så store før de har en mening om et bilde er fint eller ikke fint. «Vil du at jeg skal legge dette bildet ut så familien og vennene våre kan se det?» kan man spørre. Og huske på at nei betyr nei, uten diskusjon.    

På Facebook følger jeg disse reglene, mens på bloggen har jeg i tillegg bestemt meg for å ikke dele lett gjenkjennelige bilder av barna mine.

Når det kommer til hva man skriver om egne barn er det litt vanskeligere å finne råd.

Skal mine barns sjarmerende misforståelser og innerste tanker brukes som underholdning for mine lesere? Det er ikke sikkert at det er noe problem. Men det er i alle fall ikke sikkert at det ikke er noe problem.

Noen ganger er barna mine veldig morsomme, og fristelsen til å dele er stor. Jeg har referert fra samtaler vi har hatt både på blogg og Facebook. På bloggen kan det av og til være nyttig å bruke noe en av guttene mine har sagt som en inngangsport til å ta opp et tema. Da må jeg trå varsomt. Det er ikke sikkert jeg alltid vurderer riktig, men jeg tenker meg om før jeg poster noe, om dette er greit å dele. Noen ganger har jeg hatt veldig lyst, men droppet det. Jeg prøver å bruke sunn fornuft og magefølelse.

Før jeg skriver tenker jeg over:

Ville han være flau over dette? Fremstiller jeg barnet mitt på en måte som latterliggjør det, eller er dette bare en uskyldig morsom kommentar eller situasjon? Da Lillebror spurte meg «Når skal vi kjøpe kuer?» klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å dele med Facebookvenner. Lillebror anså det som en selvfølge at vi på et eller annet tidspunkt skulle anskaffe kuer, og han la fram en konkret plan for hvordan vi skulle oppbevare dem i hagen vår, og i tillegg gjøre business ut av det hele. Det var morsomt og uskyldig, og jeg ser ingen grunn til at det skal være flaut noen gang.

Er det en såpass vanlig situasjon at alle kan kjenne seg igjen? Som å røpe at barna mine roter, krangler, eller at de noen ganger maser etter de har lagt seg, det føler jeg ikke er noe overtramp. For hvilke barn gjør ikke det?     

Er dette noe som røper private detaljer om barnet mitt? Er det en samtale hvor det kommer frem detaljer om sykdom, sårbarhet og barnets innerste tanker? Da er det ikke lov å dele. Mamma skal holde på hemmeligheter, og noen spesielle samtaler kan heller skrives ned i en privat minnebok

Hvis jeg hadde valgt å dele mer av barna mine, kan det godt hende jeg hadde fått flere lesere på bloggen. Vi mennesker er jo nysgjerrige. Jeg har vanvittig mange ting jeg kunne skrevet om, som jeg aldri kommer til å gjøre. Barna mine har rett til at private ting skal forbli private. 

Hvor mye deler du av dine barn? Er det greit å fortelle om morsomme kommentarer, eller dele strandbilder? Fortelle om det første vellykkede dobesøket? Og er det forskjell på å fortelle i tekst og vise i bilder? 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #barn #familie #guttenemine #hverdag #bilderavbarn #bilder #barnebilder #sosialemedier #muligensirrelevant #nettavisen 

Man river seg bittelitt i håret innimellom også, ikke sant?

Siden jeg jobber på skole, har jeg ferie sju uker hver sommer. Alle disse sju ukene tilbringer jeg med to flotte gutter, Lillebror på 3 og Storebror på 7.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De første fem ukene av årets ferie var vi sammen 24 timer i døgnet. Vi satt i samme bil, spiste rundt det samme bordet, sov på det samme hotellrommet − noen ganger til og med i samme seng. I fem uker var guttene aldri utenfor mitt synsfelt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I de to ukene etter at vi kom hjem har vi trappet ned til å se hverandre sånn omtrent 14-15 timer i døgnet, siden vi nå sover vegg-i-vegg i stedet for på samme rom. Pappaen deres har ikke like lang ferie som oss, så nå har det vært meg og guttene i 9 timer hver dag, utenom et par besøk hos besteforeldre.

Det er nå jeg skal fortelle om hvor fantastisk det har vært å få så mye tid sammen med barna mine, ikke sant? Hvordan latteren har trillet mens vi har sprutet vann på hverandre i plaskebassenget i hagen. Hvordan vi har lagt lenge i senga om morgenen og planlagt hva vi skal bruke dagen på. Hvordan vi har sittet i sola og spist is og viftet med solbrune tær på hagebordet. 

Og sånne øyeblikk har vi hatt mange av, altså. 

Men jeg har også meglet i hundrevis av krangler. Jeg har bedt dem om å være stille og legge seg til å sove minst femti ganger på én og samme kveld, fordi vi har kommet helt ut av leggerutinene. Jeg har sittet bøyd over pcen med hodet i hendene og telt til 10 før jeg har svart på kveldens 43dje «Mammaaa!» Jeg har satt på tegnefilm på tven for å få mulighet til å lese minst én side i en bok uten å bli avbrutt.

"Mamma! Kan du hjelpe meg? Hvor lenge er det til vi skal gå? Hvor lenge er det nå? Mamma, vet du hva? Vet du hva? Kan jeg få saft? Mamma, hvor er ... ? Mamma, kom og se! Se på meg! Se på meg, da! Se! SE! Mamma, kan vi ... ? Jeg er sulten! Kan vi ha is? Mamma! Mammaaa!" Når det har røynet på som verst har jeg låst meg inne på badet noen minutter for å kunne tenke ferdig en hel tanke. 

Jeg er litt sliten, jeg!

La det være klinkende klart: Jeg elsker disse guttene til månen og tilbake. Jeg har allerede dårlig samvittighet for å ha skrevet det forrige avsnittet. De er jo så skjønne, morsomme og gode, begge to. Spesielt når de sover, da er de verdens vakreste. Og planen min var å nyte hvert sekund sammen med dem, før tidsklemma kommer og tar oss igjen.

Men, la oss være realistiske. Barn er barn. De er supersøte, og vi har samlet massevis av glitrende øyeblikk og gode minner denne sommeren. Men de krever også sånn omtrent 100% av oppmerksomheten min, 100% av tiden, og det blir litt mye i lengden. Egentid? Ha ha ha!

I morgen er det tilbake til hverdagen for oss også. Vanlig leggetid, opp tidlig, én i barnehagen og én på SFO. Jeg tror jeg kommer til å føle en blanding av savn og lettelse de første dagene.

Blir savnet altfor stort kan jeg dagdrømme litt, og legge rosenrøde planer for høstferien. Da skal vi endelig få masse tid sammen igjen!  

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #barn #familie #ferie #realisme #optimist #guttenemine #hverdag #barnehagestart #skolestart #muligensirrelevant #nettavisen 

Hva om det er den siste dagen hans?

Så du prøver hver dag å skape en perfekt «siste dag» for barna dine?

Jeg hadde vel brukt nærmere en halv time på å forklare psykologen hvordan jeg tenkte, da hun serverte det tilbake til meg i denne enkle, litt makabre setningen som rommet alt sammen. Alt stress, all angst, all utilstrekkelighet og all den intense frykten for å miste noe så uerstattelig igjen.

Tenk om det var siste sjanse?  

Først i det øyeblikket gikk det opp for meg at det var akkurat det jeg prøvde på. Hver dag måtte være så fin og god som mulig, i tilfelle nettopp denne dagen skulle bli den siste i en av mine sønners liv.

Tenk om det var den siste dagen hans, og jeg hadde kjeftet for en bagatell eller sagt nei til å bli med ut og leke. Tenk om jeg hadde vært for opptatt til å se ham i øynene når jeg svarte på alle spørsmålene hans. Tenk om jeg ikke hadde gitt ham den klemmen før han gikk ut døra.

Jeg ville aldri få muligheten igjen, og tanken på det var ikke til å bære.  

Mistet lillebror

Da jeg var 17 år gammel mistet jeg lillebroren min. Han ble akutt syk og døde. Jeg har brukt mye tid på å ønske at det siste jeg gjorde før jeg gikk ut døra den siste lørdagskvelden, var å gi lillebroren min en skikkelig knuseklem og fortelle ham hvor mye han betydde for meg.

Jeg skulle fortalt ham at uansett hvordan skoledagen min hadde vært, så klarte jeg ikke å la være å smile når han kom og møtte meg i gangen. Jeg skulle fortalt ham at det ikke gjorde noe at han rota litt på rommet mitt, det var så koselig å ha ham der. Jeg skulle fortalt ham hvor søt og god og morsom han var, og at han var en av de viktigste personene i livet mitt.

Men jeg gjorde ingen av delene, jeg ropte ha det og gikk på pizzarestaurant med venner. Selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg var en helt vanlig 17-åring og da jeg dro hjemmefra så var det fortsatt en helt vanlig kveld.

Tøff start som mamma

Å oppleve at noen kan bli syk og dø så plutselig endret meg. Det røsket bort den naive tryggheten jeg hadde som barn, og presenterte en skremmende ny realitet: Forferdelige ting kan skje, og de kan skje meg.

Denne erfaringen hadde allerede skapt et solid fundament for å bli en engstelig mamma, da mitt første barn ble født i hui og hast på et operasjonsbord ni uker før termin, mens jeg var i narkose. Morkaka hadde løsnet helt, og den halvannen kilos gutten min måtte gjenopplives da han kom ut. I løpet av måneden vi bodde på sykehuset hadde han infeksjon, gulsott, bilyd på hjertet, hjerneblødning og flere pustestopp.

Vekkerklokke på hver halvtime

Det første året jeg var mamma sov jeg aldri mer enn et par timer sammenhengende. Kolikkmødre vil nok nikke gjenkjennende, men det var ikke sønnen min som vekket meg.

Det var vekkerklokka. En stund ringte den hver time. Så klarte jeg å gå ned til annenhver time, helt til sønnen min fikk omgangssyke. Da tok jeg to skritt tilbake og stilte vekkerklokka på hver halvtime.

Når den ringte spratt jeg opp av senga med høy puls og bøyde meg over barnesenga mens jeg holdt pusten for å kunne høre bedre. Han pustet. Yes! Han pustet fortsatt!

Noen ganger var jeg så utslitt at jeg sov videre når vekkerklokka ringte. Da våknet jeg med en kvalmende panikk og skyldfølelse − tenk om det var denne morgenen jeg skulle finne ham død? Jeg hadde ikke gjort jobben min, jeg hadde ikke passet ordentlig på ham!

Slik gikk nettene.

Skape perfekte dager

Etter hvert som han ble eldre klarte jeg å trappe ned på vekkerklokka. Til slutt kom jeg så langt at jeg bare satte den på hvis han var syk. Jeg sov ofte en hel natt i strekk, og de nye kreftene brukte jeg på å være en god mamma.

Jeg skulle alltid være snill, pedagogisk og tålmodig, og alltid ha tid til å leke. Jeg skulle alltid irettesette på en fin og rolig måte, og aldri bli sint. Han skulle alltid ha fine klær og ikke mangle noen ting. Tanken på at han når som helst kunne dø fra meg lå hele tiden i bakhodet. Og da skulle i alle fall livet hans ha vært et godt liv. Et perfekt liv, aller helst.

Det var ikke før jeg satt i psykologstolen flere år senere at det gikk helt klart og tydelig opp for meg hva jeg drev med. Jeg var blitt tobarnsmor, og eldstegutten skulle snart begynne på skolen.

Så du prøver hver dag å skape en perfekt «siste dag» for barna dine? sa psykologen.

Akkurat ja. Det hørtes både dumt, makabert og forferdelig trist ut, men det var akkurat det jeg gjorde.

Fokusere på livet

Den dagen forsto jeg at fokuset mitt var helt feil. Det er ikke noe galt i å prøve å være en best mulig mamma, og ønske at hver dag skal bli fin. Men fokuset mitt hadde vært på å legge til rette for at en eventuell plutselig død skulle ramme så skånsomt som mulig. Noe den selvfølgelig aldri ville ha gjort, uansett hvor perfekt dagen før hadde vært.

Dessuten har man ikke perfekte dager når man har små barn. Fine dager, med små opp- og nedturer − men ikke perfekte.

Den ene gutten min har kronisk sykdom, og behandlinger han måtte gjennom var vanskelig å tåle. Ble jeg sint på en av guttene var jeg urolig inni meg resten av dagen. Hvis noen var slemme mot en av dem i barnehagen var jeg helt knust. For hva om han døde akkurat i natt, også var dette noe av det siste han skulle oppleve?

Gradvis har jeg klart å flytte fokuset over på å forberede guttene mine på livet. For livet − det er definitivt plan A.

På riktig kurs

Tanken på å miste en av dem er fortsatt helt uutholdelig. Jeg kommer aldri til å ta dem for gitt, og de får kanskje høre litt i overkant ofte hvor glad jeg er i dem. Klemmer hver gang vi forlater hverandre, det får de også leve med. 

Jeg bruker mye krefter på å kjempe imot angsten og la guttene mine få leve helt vanlige liv. Å se dem klatre i trær, sykle fort, gjøre triks på trampoline eller spikke med kniv er ikke noe problem. Benbrudd, skrubbsår og kuttskader kan nå alltids fikses. Men er det situasjoner jeg anser for å kunne ha et dødelig utfall, da slår mammaangsten ut i full blomst. Når de er hos andre er det verst − jeg ser lett for meg huggormbitt, farlig sykdom, bilulykke, husbrann eller drukning når jeg ikke er sammen med dem. 

En særlig avslappet mamma blir jeg nok aldri. Men nå vet jeg hvor fokuset mitt skal være, og kan styre tilbake dit når tankene har dratt meg litt utav kurs:

Jeg oppdrar barn som skal bli voksne. De skal skaffe seg erfaringer, gode og vonde − og bli skikkelige, likandes folk. 

 

(Denne teksten har tidligere vært publisert på Kvinneguiden.) 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammaangst #angst #prematur #guttenemine #muligensirrelevant #nettavisen 

Er det lov å kjøre romskip når man har drukket vin?

Jeg har lagt merke til at de store bloggerne av og til har sånne spørsmål og svar-innlegg, der de svarer på det leserne har spurt om den siste tiden.

Nå har det seg sånn at det er ingen som sender meg spørsmål på bloggen. Hvorfor? Jeg vet virkelig ikke.

Men jeg prøver å bli en ordentlig blogger, så jeg tager det jeg haver. Det finnes nemlig noen som bombarderer meg med spørsmål hver eneste dag; barna mine.

Så her kommer et utvalg (lite google-vennlige) spørsmål mine kjære små har stilt meg i fullt alvor. Og mine forsøk på ordentlige svar: 

 

Smelter statuer når man steker dem?

− Det kommer an på hva statuen er laget av. Jeg tror ikke det er spesielt vanlig å steke statuer.

 

Er det lov å kjøre romskip når man har drukket vin?

− Det ser ikke ut til å finnes egne promillegrenser for romfart ... (Jeg googlet det, og det var ikke ett eneste treff på alkohol og romfart.) Men man blir litt sånn surrete i hodet når man drikker vin, og da er det ikke noe særlig lurt å kjøre verken romskip eller andre kjøretøy. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå skal ikke jeg påstå at Skrue McDuck var alkoholpåvirket i denne historien - men med en liberal romfartsalkoholpolitikk ville vi nok se mer av slike avgjørelser. 

 

Hva gjør drager med mennesker etter at de har fanga de?

− Spiser dem. Neida, hihi. De vil nok bare ha en venn, og det er ikke så lett å skaffe venner når man puster ild. Husker du dragen Eliot? Han ville være venn med Peter, vet du. Mange drager er nok like snille som ham. 

 

Hvordan ser stjernene ut på baksiden?

− Hmmm ... Godt spørsmål. Jeg tror ikke det er noen som har sett stjerner fra baksiden? De ser nok omtrent like ut på begge sider. Ja, det tror jeg de gjør. 

 

Hvorfor er det så langt til Grimstad?

− Fordi vi bor ganske langt fra Grimstad.

 

(Egentlig bor vi ikke så veldig langt fra Grimstad, men barna mine synes det er veldig kjedelig å kjøre bil.)

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#spørsmålogsvar #hvasadu? #eeeh #jegvetikke #godtspørsmål #barn #mamma #mammablogg

Lyseblå potteskår fra steinalderen

Mens vi gikk tur for noen dager siden dro Storebror to trefliser opp fra jakkelomma og viste meg at de passet sammen, han hadde funnet det som én bit.

«Vi lekte med den på SFO, vi lekte at det var en mobiltelefon», fortalte han. «Og så knakk den i to. Men det var greit, for da ble den til noe annet som vi trengte i leken.»

Etter at han begynte på skolen har jeg egentlig ikke hørt om så mye annet enn Ninjago, Beyblades og nå den siste tiden; Pokemonkort. Helt greit, de har det mye gøy med dette, men det krever jo en del innkjøp for å henge med.

Jeg ble så glad for å høre at de fortsatt leker sånn «late som» lek. En lek der man ikke trenger å eie en inngangsbillett i form av noe som er kjøpt på en lekebutikk, alt som trengs for å bli med er litt fantasi. 

Da jeg var liten lekte vi ute i timevis hver dag. Favorittstedet mitt var bak garasjen hjemme, der snekret vi en (veldig) liten by av hytter - og lekte rollelek. Søsken, venner og nabobarn bidro, vi strikket og sydde ganske stygge ting som vi solgte til hverandre for tiøringer, vi malte og fikset på hyttene våre, og jeg drev byens bibliotek.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Enkel underholdning - blomsterlukting og hopp-over-legg. Storesøster og jeg for sånn omtrent 30 år siden.  
 

Detektivklubber var en annen populær aktivitet. Vi lagde våre egne mysterier og løste sakene etterpå. Naboer ble mistenkt for alt fra å ha kidnappet katter til å være et gjenferd. Det var leting etter fingeravtrykk og graving i jorda etter skatter og bevismateriale.

Utgravningene, som også ble gjort bak garasjen, førte til mange spennende funn. Blant skattene jeg fortsatt husker var et rustent sykkelhjul og noen lyseblå og hvite potteskår vi var helt sikre på at var fra steinalderen.

Jeg er glad vi fikk lov å leve i boblen vår og dikte opp historier rundt det vi fant. Da jeg noen år senere fikk vite at det vi gravde opp var søppel etter en tidligere huseier, hadde jeg allerede lært på skolen at bruk av keramikk ikke var spesielt utbredt i steinalderen, og tok det med fatning.  

Vi har så mange morsomme minner, vi som var sammen om denne leken. Det er mye latter når det mimres fra barndommen. Jeg skal ikke påstå at alt var bedre før, men jeg tror barn lekte mer før. Og med alle alternativene som finnes nå, tror jeg det krever litt innsats å ta vare på den helt frie leken.

Jeg har fulgt innleggene om skjermbruk på Harvest med stor interesse, og har latt meg inspirere til å stramme inn på nettbrettbruken her hjemme. Vi legger det ikke bort for godt, men nå går det et par dager mellom hver gang jeg sier ja til spilling. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nei til nettbrett betyr ja til mer klesvask. Men det er det verdt! 

Det er alltid fristende å si ja, for når 'paden kommer frem blir det tyst, og jeg får fritid til å skrive. Men jeg kan ikke helt se for meg at minner om nettbrettspilling vil gi like mye glede som minner fra kreativ utelek.  

«Husker du den gangen vi spilte Minecraft og huset mitt var fullt av landsbyfolk som hadde brutt seg inn?" eller "Husker du den filmen vi så på youtube med han mannen som hadde kledd ut katten sin som en ballettdanserinne?" er definitivt ikke det jeg vil høre sønnene mine snakke om når de skal minnes barndommen sin. 

Det er litt mer fres over disse minnene: 

«Husker du den gangen vi hadde vannkrig og nabogutten slo meg i hodet med en glassflaske, og blodet blanda seg med vannet i flaska så det rant nedover hele ansiktet, og den gamle nabodama så ut som om hun holdt på å besvime da vi gikk forbi henne på vei hjem?» eller:

«Husker du den gangen vi dro på fjellklatring hos naboen med tau, sykkelhjelmer og redningsvester?» eller:

«Husker du den gangen vi la alle eplene som hadde falt ned fra epletreet på en lang rekke over fartshumpen og la oss i skråningen for å se hva som skjedde når det kom en bil?» eller:

«Husker du da du sykla så fort at du ikke klarte å stoppe da du kom til postkassestativet? Hvor mange tenner var det du mista?»

Joda, det var skrubbsår, eplemos med grus, blod og tenner som fløy til alle kanter - men vi hadde det så gøy! 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#barndom #mammablogg #nettbrett #skjermbruk #skrubbsår #moro #frihet #utelek #frilek 

Bøkene jeg aldri skulle ha kjøpt

I dag bestemte jeg meg for å rydde gjennom alle skuffene i en kommode, og der lå disse bøkene. Minnebøkene fra barnas første år, de som skal oppsummere hele deres tidlige barndom, og fylle meg med glede og nostalgi.  

Aldri har jeg angret så mye på kjøpet av to bøker.

I Storebrors bok er det fylt inn når han ble født, limt inn en del bilder og det står til og med hvilke tenner han fikk først. Jeg har fylt inn ganske mange milepæler, og selv om mye står tomt, så er det tydelig at jeg har gått inn for dette. På den tiden hadde jeg ett barn.

Så åpner jeg Lillebrors bok. Der står det når og hvor han ble født og hvilke navn vi vurderte til ham. Det er alt. På den tiden hadde jeg to barn. Da Lillebror tok etter en leke for første gang, tok sannsynligvis Storebror etter den samme leken, og det gav meg andre ting å gjøre enn å notere ned hvilken dato det var. 

Men inni boka ligger det syv og en halv side tettskrevne A4 ark, fulle av morsomme episoder, beskrivelser av hvordan han uttalte ord og mange fine minner. Ting jeg bryr meg om å huske. Det er noen få sider bakerst i boka satt av til slikt vås - det denne boka vil ha er spesifikke opplysninger. Den er et eneste stort skjema.

Boka vil vite hva slags mat jeg likte og ikke likte da jeg var gravid, hvordan vi gjorde oss klare til at barnet skulle komme og hvilken dato jeg hørte hjertelyd og kjente spark for første gang. Jeg skal også fylle inn hvem jeg og pappaen syntes han lignet på, skaffe autografene til noen av de første menneskene han møtte og skrive hvilken sang som var den aller første jeg sang for ham.

Så kommer alle milepælene. Det er meningen at jeg skal huske hvor gammel han var da han sov gjennom en hel natt, smilte sitt første smil, oppdaget hendene sine, tok etter noe, oppdaget føttene sine, klappet i hendene og når han vinket for første gang. Så følger alle tennene, fyll inn dato for hver enkelt, når han drakk fra en kopp og spiste med skje for første gang.

Å huske nøyaktig tidspunkt for alt man har gjort for første gang er visst veldig viktig. 

Det er egne felter for å fylle inn maten han likte og ikke likte og hva den første maten han smakte var. Så kommer enda flere milepæler, og for hvert punkt jeg leser blir skyen over hodet mitt større og mørkere. Når holdt han hodet sitt oppe? Når rullet han over? Når satt han alene? Når krabbet han? Når kunne han stå oppe mens han holdt i noe? Når kunne han stå alene? Når tok han sine første skritt?

Hurra, endelig en jeg kan fylle inn - han tok nemlig sine første skritt på ett-årsdagen sin. Alle barn burde gjøre det, det er så lett å huske.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Never judge a book by its cover. Søt på utsiden - på innsiden folder svart samvittighet seg ut i all sin gru.

Jeg blir i skikkelig dårlig humør av å bla i disse bøkene. Jeg har lyst til å kaste dem i veggen og løpe bort og hoppe på dem etterpå.

De får meg til å føle meg utilstrekkelig. Jeg aner ikke når Lillebror rullet rundt eller spiste med skje for første gang. Jeg husker noen sanger jeg sang for ham, men hvilken var den aller første? Også Storebrors bok er full av huller. Toget er gått, og det kommer ikke flere tog. Jeg kan ikke gi barna mine disse minnene, og i tillegg har jeg gitt det ene barnet mitt flere minner enn det andre barnet får.

En bok får meg til å føle alt dette. Kanskje jeg ikke skal la en bok bestemme hva jeg burde huske fra mine barns første år? Kanskje guttene til og med vil sette pris på de håndskrevne notatene mine som forteller hvordan de uttrykte sin kjærlighet til oss, hva som fikk dem til å le og om alle de rare spørsmålene de stilte?

Og hvis ikke minnebøkene ligger der med sine gapende huller, så vil de kanskje aldri spørre meg om hvilken tann de fikk først eller hvilken dato det var da de vinket for første gang?

Jeg tror det er på tide å gjemme disse bøkene langt, langt bort, og kjøpe to tomme permer til den voksende bunken med A4 ark. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#babyminner #babybok #minnebok #mamma #milepæler #mammablogg

Upedagogisk lesetrening som funker

Dette innlegget tok jeg bilder til for halvannet år siden, da Storebror nettopp hadde begynt i første klasse. Men jeg var litt flau over den barnslige humoren min, så det ble liggende.

Grensene for hva jeg tør å dele har flytta seg langt siden den gang. Blant annet har jeg fortalt om det verbale testamentet jeg lirer av meg før hver flytur, og jeg har invitert hele Norge med på tarmundersøkelse. Så da jeg fant disse bildene i går lo jeg litt av at det en gang var flaut. Nok om det. Nå skal jeg fortelle om den upedagogiske lesetreningen som funker.

Det startet med at Storebror kom hjem fra skolen med sine første leselekser. Han hadde gledet seg til å få lekser, men disse var egnet til å ta gnisten fra ethvert skolelys.

Han skulle lese fi, fa, fo, so, mo, mi, lo, ro eller noe sånt. Om og om igjen. Det er nok veldig riktig og viktig å lære disse lydene, og vi prøvde ganske lenge. Men leksene ble et slit og en kjip start på hver ettermiddag. Her måtte det noe mer fristende til. 

Jeg må få ham til å le, tenkte jeg. Alt går lettere med litt humor. Så jeg begynte å stave korte setninger med magnetbokstaver på kjøleskapet.



Storebror stavet seg sakte gjennom, og det glitret i øynene hans da han oppfattet den første setningen.

 



Vi gjorde det til en lek. Han måtte gå inn i stua hver gang jeg lagde ny setning.

 



Han humret forventningsfullt for seg selv mens han ventet, og kom spent inn på kjøkkenet for å lese neste setning.

 

Her fikk jeg til og med sneket inn noen av lydene; fi, mo og so. Jeg er usikker på om han la merke til det. 

 

"Jeg vet det", var alt han hadde å si etter å ha lest denne. 

 

Og til slutt var dette et faktum: 


 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#lesetrening #pedagogikk (alternativ type) #lesetips #førsteklasse #skolebarn #lese #humor (barnslig type) 

 

Hvem er det som camper i min do?

Da jeg var liten var sommer ensbetydende med telttur eller båttur på sjøen. Vi fikk myggstikk, hadde gjørmekrig på stranda, spiste is, dro på utflukt med tråbåt, fant fine steder å leke, spiste selvplukka ramsløk og fikk nye venner. Dette er gode minner.

Nå som jeg er voksen liker jeg å ha det komfortabelt. Jeg liker ikke mygg. Jeg liker ikke å sove i klamme telt. Jeg liker ikke å stå opp om morgenen uten kaffetrakter og dusj i nærheten. Det har ført til at barna mine kun har opplevd én telttur, og det var på en fin campingplass med både dusj og kokeplater tilgjengelig, og nytraktet kaffe og rundstykker i kiosken.

Men i år skal barna mine få en bit av min barndoms sommer. (Jeg skal ikke skryte på meg at dette var utelukkende mitt initiativ.) Vi pakket sekker og bager og dro til sjøs fra nærmeste brygge. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er båten vår. Den har vi fått av naboen, og motoren har vi fått av pappa.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her er vi på vei mot målet, som ligger akkurat så langt hjemmefra at vi ikke kan se huset vårt. 
 

Det tok en stund å finne et greit sted å slå opp telt. Det var mye maur, og mye sauebæsj. Etter å ha sjekket ut diverse lokasjoner fant vi ut at det var sauebæsj overalt, så vi resignerte og ryddet et lite område. Lillebror og jeg kranglet litt om hvem som skulle gjøre det, men fant til slutt ut at vi kunne samarbeide om å fjerne bæsjen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sauebæsj er ganske tørt og kan lett fjernes (les: flyttes) ved hjelp av pinner og skjell.  

Teltet ble satt opp på en veldig ujevn flate med litt stein, litt gress og noen store huller innimellom. Heldigvis hadde vi luftmadrass med, trodde vi. Men det hadde vi ikke. Merkelig. Den lå da i haugen sammen med alt det andre vi hadde pakket? Mannen dro hjem og hentet den, og fant den på rommet til Lillebror. Det forklarte saken. Han tok også med seg en maurspray tilbake. Etter bæsjerydding og maurspraying fikk vi en koselig liten leirplass. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Storebror leser Donaldblad, som er obligatorisk å ha med på telttur. 

Det tok ikke så lang tid før vi fikk besøk av noen sauer, som sannsynligvis lurte på hvem som hadde campet i toalettet deres. De var veldig nærgående og måtte vennlig, men bestemt skremmes bort. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvem er det som camper i min do? 

Vi hadde med oss god grillmat. Pølser, grillspyd, maisstuing og noen små krydderpoteter som skulle varmes i en gryte. Vi hadde snakket om på forhånd hvilken gryte som skulle ofres til dette formålet, og ble enige om at vi tar den grønne, den som er litt svidd i bunnen fra før. Men vi tok den ikke med oss. Dette oppdaget vi etter turen hjem for å hente luftmadrass. Ikke noe tilbehør til grillspyda, altså. 
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Guttene spiser pølser og nyter utsikten. Omtrent den samme utsikten som vi har fra stuevinduet, men fra en annen vinkel og mye nærmere.

Etter maten var det krabbefiske fra en brygge i nærheten. Det er også obligatorisk, og Storebror var veldig fornøyd med å få minst 5 krabber. Jeg satte meg i en stol oppe ved teltet og prøvde å lese en bok, men måtte ned og se på hver eneste nye krabbe som kom oppi bøtta. "Mamma! Kom og se! Jeg fikk en til!" 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utrolig nok var det ingen som datt i vannet. 
 

Kvelden ble avsluttet med en rotur sammen med pappa i den nye gummibåten. Jeg stod på land og tok bilder, slik mammaer gjør. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Litt morsomt at denne båten har kostet oss mer enn den som har motor. 

Å få ungene til å legge seg om kvelden var enda vanskeligere enn det er hjemme, og Lillebror holdt det gående til rundt midnatt. Vi lå alle fire på tvers på en dobbel luftmadrass, og det ble albuer i ansikt og knær i mage opptil flere ganger i løpet av natten. Mannen våknet med beinet fullt av maur, antakelig fordi jeg åpnet glidelåsen til teltet grytidlig på morgenen. Jeg trengte luft! Han stod opp og gikk berserk med maursprayen, mens vi andre sov en stund til. 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillebror finner frem frokost til oss. 
 

Vi våknet til en dag med strålende sol, for en gangs skyld var det norske sommerværet på vår side. Lillebror fant frem drikke, så vi drakk rødbrus til rundstykker med banan og kaviar. Så smurte vi oss inn med den nye felles familiesolkremen, og tok båten til nærmeste butikk for å kjøpe is. Stor stas! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Endelig var det min tur til å prøve gummibåten. 

Derfra kjørte vi til en koselig liten strand, hvor vi traff familie, badet og koste oss, helt til vi fikk lyst på middag og dro hjem. 

Konklusjon: Å spise frokost i sola på en holme var faktisk like koselig som jeg husker det. Men det var overraskende mye sauebæsj og maur, dette husker jeg ikke fra min barndom. Jeg frøs når jeg satt ute om kvelden, men det var lite insekter. Det var klamt og ekkelt i teltet, og jeg var glad for at jeg ikke skulle sove der en natt til. 

Men: Guttene våre storkoste seg. Så vi kommer garantert til å gjøre dette igjen.          

The end. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

#sommer #sommerminner #barn #telttur #mamma #mammablogg #humorblogg #nofilter #sånnerdet #ferie #sol #båttur #strand #sauebæsj #maur #hæsjtæggsergøy

"Kan vi itte jime den?"

 

- Lillebror, er det du som har ødelagt Storebrors fly? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

«Ja, det var jeg. Jeg gjo'e det. Jeg kjippa den»

- Klippa du i Storebrors fly?!

«Ja, jeg gjo'e det.»

- Det var veldig dumt. Storebror kommer til å bli lei seg når han får se det.

«Kan vi jime den?»

- Jeg vet ikke om vi kan lime den, det er ikke så lett.

«Kan vi itte jime den?»

- Jeg tror ikke det blir så bra, vingen er så tynn.

Et øyeblikks betenkningstid. 

«Kan vi gjemme den?» 

...

Følg gjerne bloggen på facebook :) 

Beklager, faktor 30, men jeg orker ikke mer!

Vi kom ikke mange dagene inn i solkremsesongen før jeg fikk nok. Av faktor 30. 

Jeg er så drittlei av den seige, tjukke smørja jeg må gni inn i ansiktet på to svært motvillige barn hver eneste morgen. Med en gang jeg finner frem solkremen, løper guttene mine i hver sin retning. Den ene synes det er litt morsomt frem til jeg får tak i ham, men idet en klatt krem plasseres på hvert kinn er moroa over. Den andre skriker i panikk og jeg finner ham hyperventilerende under et bord eller bak en gardin, mens han prøver å dekke mest mulig av ansiktet med hendene sine. Jeg klandrer ham ikke. Solkremen har omtrent samme konsistens som sinksalve, (er det sinksalve?) og å spre denne guffa utover et ansikt i bevegelse er ikke gjort på et øyeblikk. 

På apoteket informerer de mer enn gjerne om hvor viktig det er at barna blir beskyttet mot solen, og det er bred enighet om at det magiske faktortallet er 30. Minst faktor 30. Aller helst vil de selge meg faktor 50, og de har ingen skrupler med å spille på dårlig samvittighet. Solkremprodusentene ønsker selvfølgelig at vi skal kjøpe mest mulig solkrem.

Mor i huset bør ha en egen ansiktssolkrem med høy faktor, som både gir matt hud og forhindrer rynker. (Matt hud? På en varm sommerdag? Svett hud er ikke matt, uansett hvor god kremen er.) De yngste må selvsagt ha faktor 50 fra hårfestet til tåneglene, mens andre familiemedlemmer kan klare seg med faktor 30, så lenge de husker å smøre seg ofte, med en håndfull krem hver gang. Og restene som blir igjen er det nesten livsfarlig å bruke neste år. Kast det og kjøp minst tre nye solkremer! 


I denne habitten spiller det kanskje ikke så stor rolle om han er smurt med faktor 20 eller 30? 
 

Jeg har delvis latt meg rive med, men faktor 50 har jeg aldri kjøpt, der går grensa. Faktor 30 er ille nok, og bra nok. For hvordan i all verden kan man bli solbrent når huden er dekket av et hvitt lag som fysisk forhindrer solstrålene i å treffe huden?

Med overtalelsesteknikker og andre (mindre pedagogiske) metoder har jeg hver dag klart å få klint gørra sånn passe jevnt fordelt utover ansiktene til mine stakkars små, så de løper ut med en tynn, hvit film i ansiktet. Her er det i alle fall ingen fare for at noen skal bli solbrente! Ei heller brune.

Men nå er det altså nok. Faktor 30 - din tid her i huset er forbi.

Jeg har trosset alle gode råd og anbefalinger, og har kjøpt inn én solkrem til hele familien. Ja, det er en dramatisk avgjørelse, jeg er klar over det. Tenk - bare én! Den er uparfymert, har faktor 20 og er kjøpt på apotek, jeg er da ikke helt uansvarlig heller. Men det viktigste er at den er lett å smøre ut, og uttrykket i øynene til guttene mine når jeg tar den frem er betydelig mindre angstfylt og desperat enn blikket faktor 30 tuben fremkaller.  

Som dere sikkert skjønner er dette innlegget ikke sponset av solkremprodusenter. (Men hvis noen skulle ønske å sende meg noen tuber, så kjører vi altså faktor 20 fra nå!)  

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Har ikke foreldrene gjort jobben sin, eller?

I går leste jeg et blogginnlegg som provoserte meg kraftig. "Hvorfor er det noen foreldre som ikke prioriterer å lære barna sine vanlig høflighet?" spør bloggeren Mai Eckhoff Morseth.

Hun forteller at hun legger merke til hvilke barn som hilser, takker, smiler og rydder etter seg. Og hvilke barn som går rett inn, sparker støvlene i veggen og dundrer opp trappa uten å hilse. Som ikke spiser med kniv og gaffel og som raper ved bordet. Hun irriterer seg over oppførselen deres og lurer på hvorfor foreldrene deres godtar dette.

Videre opplyser hun om at å lære noen enkle høflighetsregler ikke er vanskelig, verken for foreldre eller barn.

Foreldrepoliti, kalles det vel? 

Selvfølgelig er det viktig å lære barna folkeskikk. Men målet må være å jobbe for at hvert barn når sitt potensiale.

Det er ikke alle barn som klarer å sitte pent ved bordet bestandig, tie stille når det er forventet, eller å huske på å sette sko pent på en hylle. Noen barn har kroppen full av uro og hodet fullt av tanker som vil ut gjennom munnen.


Noen barn har litt ekstra "pepp". Det kan helt sikkert brukes til noe bra. 

 

Det er ikke alle barn som tør å håndhilse på voksne de ikke kjenner godt. Det er ikke naturlig for alle å smile og si hei, kanskje det føles tryggest å løpe fort forbi rommet der de voksne oppholder seg.

Det er ikke alle barn som klarer å si unnskyld om de skulle være så uheldige å slippe ut en rap ved bordet. Kanskje de til og med dekker over flauheten ved å le litt av det?

Vi vet lite om hvordan foreldrene til disse barna oppdrar dem. Vi vet ikke om de sammen med barnet kjemper en daglig kamp mot problemer som får en sko på feil sted eller en rap ved middagsbordet til å fremstå som latterlige bagateller.

Jeg vil fortelle en liten historie om en litt engstelig gutt. En gutt som ikke snakker med fremmede, som ikke sier verken hei eller hadet før han føler seg helt, helt trygg. En gutt som aldri ville håndhilst på noen han ikke kjenner, og som ikke alltid tør å be om hjelp når han trenger det.

Når denne gutten begynte på skolen hilste andre barn på ham hver morgen, uten å få noe svar. Men han fikk kontakt med dem gjennom lek, og fant raskt en ny venn i klassen sin. Hver ettermiddag ropte denne vennen hadet til gutten når han ble hentet på SFO. Gutten svarte ikke, og gjorde heller ingen tegn til å ha hørt det som ble sagt. Hver gang ropte mammaen hans hadet tilbake til vennen, og sa stille til sønnen sin at: "det er deg han sier hadet til, han blir nok glad hvis du svarer ham." 

Sønnen ristet alvorlig på hodet. Dette var ikke trass − han turde bare ikke å rope hadet. Mammaen hans snakket ofte med ham om det. "Selv om det er vanskelig, må du prøve å svare når andre barn snakker til deg, for de kan bli lei seg og tro at du ikke vil leke med dem." 

Vennen hans fortsatte å rope hadet hver eneste dag. Og en dag, etter flere uker på skolen, skjedde det endelig. I det vennen ropte hadet, stoppet gutten opp, snudde seg mot ham, og vinket. Han sa ingenting, men han vinket. Mammaen hans måtte blunke bort et par tårer. For denne gutten, var det lille vinket en stor seier.

Og det er det som teller, for han skal ikke måles opp mot noen andre.

Hvis barn oppfører seg litt annerledes enn det som er normen, er det lett å tenke at foreldrene har gjort en dårlig jobb. Så svart-hvitt er det ikke. Foreldre til barn med ekstra utfordringer gjør som oftest alt som står i deres makt for å hjelpe barna sine. Hjelpe dem til å passe inn, til å leve opp til andres forventninger. De bruker tid og krefter.  

Noen steder får de god veiledning. Andre steder får de forslag til hva de gjør galt som foreldre og oppskrifter på hvordan de kan få presset barnet hardt og brutalt ned i den firkantede boksen, slik at det kan plasseres pent på rad sammen med de andre boksene.

Hadde det ikke vært greit for oss voksne hvis alle barn bare kunne passe som hånd i hanske oppi den firkantede boksen? Sånne bokser er så lette å stable, de passer så fint ved siden av hverandre og oppå hverandre. De har så fine rette kanter - så ryddig å forholde seg til! Forsvinner en av boksene i stabelen kan man bare erstatte den med en annen boks, for de er jo alle like og kan fylle samme funksjon.

Men barn er ikke som bokser. Heldigvis! For samfunnet vårt kommer alltid til å trenge forskjellige mennesker til å utføre forskjellige oppgaver.

Jeg har lært mye av egne barn og gjennom å jobbe med barn og ungdom. En ting står igjen som det aller viktigste: At noe av det mest essensielle et barn trenger for å kunne nå sitt potensiale, er anerkjennelse og aksept. Først og fremst hjemme, at barnet føler seg fullstendig godtatt og kan være hele seg selv blant sine nærmeste. Men det skader slettes ikke om foreldre i hjem de besøker også har litt takhøyde for at barn er forskjellige.

På døra til skolestua på barneavdelingen ved sykehuset vårt står det: "Hvert barn er sin egen fasit." 

Det synes jeg er en klok innstilling.  

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

17. mai - takknemlighet og sagflis i skoene

Jeg har et litt ambivalent forhold til 17. mai. Jeg setter pris på at vi bor i et fritt land, og det er absolutt verd en feiring, men slike dager er slitsomme for sosiale kløner og småbarnsforeldre. Jeg er begge deler. 

Hele dagen møter jeg mennesker som jeg ikke vet om jeg skal snakke med eller bare si hei. Mange av dem sier gratulerer med dagen, og jeg synes fortsatt at det er litt unaturlig når jeg ikke har bursdag. 

Før jeg fikk barn hadde jeg noen års pause fra den tradisjonelle feiringen. Et år ble det feiret på sjøen, et år på et støvete øvingslokale i Askim, og et år på Island, hvor vi var innom den norske ambassaden og så på 17. mai tog.



Men etter at Storebror og Lillebror kom til verden har det vært en selvfølge å feire på vanlig måte igjen. Storebror gjorde ferdig alle oppgavene i 17. mai-heftet han fikk på skolen, og fikk med seg nytt hefte hjem som han har fylt med tekster om Bjørnstjerne Bjørnson, russekort, grunnloven, is og pølse, kongen som vinker og barn som leker. Lillebror skjønner ikke så mye, men er i alle fall sikker på en ting: "Jeg vij ha is."

Tradisjonene får styre, og jeg lar barna mine spise mengder av søppelmat fordi jeg vet at på 17. mai er det sosialt uakseptabelt å si nei.

Jeg sier ja også til den åttende isen, for tenk om poden, etter bare sju is, må tilbringe resten av dagen stående med sid underleppe og se på at alle andre får lov å spise til de spyr? Nei, det går ikke an - mine barn må også få lov til å spise til de spyr. Det er jo 17. mai.

Jeg setter meg frivillig oppi en kasse full av sagflis som jeg resten av dagen finner igjen i jakke og strømpebukse og oppi sko, og spiller overrasket når Lillebror finner en twist. 

Jeg kjøper inn stygge plastleker i rødt, hvitt og blått, som lager forferdelige ulyder, og biter i meg trangen til å kjefte når bråket aldri stopper. Jeg har jo tross alt kjøpt dette selv, også er det jo 17. mai.

Vi svir av unevnelige summer på gassballonger, og ser etter kort tid herligheten forsvinne mot sky mens han som glapp taket ligger på knærne i grusen og skriker ut sin fortvilelse.

Jeg er takknemlig for at vi har det så fint her i Norge at jeg kan bekymre meg over bagateller. For at feiringen er som den er, med barna i fokus, og sang, lek og taler om frihet. Og jeg er takknemlig for at noen steller i stand sagfliskassa og alle de andre lekene som barna mine gleder seg til i ukesvis. For at noen baker melkefrie kaker. Jeg er takknemlig for at noen vil spille i korps og lage 17. mai-stemning for alle oss andre. 

Når forventningene er innfridd og sukkerkicket har gitt seg bærer vi med oss de små hjem, legger dem i sengene sine og dumper utslitte ned i sofaen. Jeg beklager på forhånd til de jeg måtte fornærme - men akkurat da er jeg aller mest takknemlig for at det er et helt år til neste 17. mai. 

20 ting jeg kommer til å savne fra småbarnstiden

Jeg sitter på kjøkkengulvet og liksomspiser trebanan med borrelås fra en liten stekepanne. Jeg har fått utdelt en pølseklype som spiseredskap, «kjeskjypa» kaller Lillebror den. Han finner frem leketelefonen sin og ringer og spør meg om jeg vil ha litt «sjottehademejk» til maten. Jeg tar opp min telefon, takker ja og får sjokolademelken servert i et rosa stettglass. "Vij du ha kaj banan?" spør han. - Neida, det går greit, svarer jeg, jeg er fornøyd med denne varme. "Du vij ha den jitt kaj", bestemmer han, og tar fra meg stekepanna med bananen. Han setter den på kokeplata på lekekjøkkenet og skrur litt på to av knottene. Etter noen sekunder får jeg stekepanna tilbake. "Sånn, nå er den kaj." 

Tiden med små barn kan være et slit, men jammen er det nok av ting å glede seg over! For en stund siden skrev jeg om 10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden. Vel, her kommer 20 ting jeg kommer til å savne:

1. Den nydelige dialekten i den perioden de kan si det meste, men ingenting helt rent. Feil rekkefølge på ordene, bokstavlyder som mangler - jeg elsker det!


Jeg er for tiden livredd for at Lillebror skal lære seg å si L. Jeg er ikke klar ennå! 
 

2. Ekstra morsomme uttalefeil. Lillebror øver for øyeblikket ivrig på 17.mai sanger: "Hæj kommå de unge i fåkk, fåkk, fåkk!" Og jeg har jo tidligere fortalt om fittekanten.

3. Utilslørt smisking. Selvfølgelig på den vakre dialekten. Stort smil, flaksing med øyevipper: "Væææj så snijj! Tan jeg få is?"

4. Spontane kjærlighetserklæringer. Venner som ligger litt lenger foran i løypa kan fortelle at disse avtar kraftig med økende alder.

5. Å høre en veldig sjarmerende versjon av godnattsangen noen minutter etter jeg har gått ut fra barnerommet. "Ro, ro jijjemann, nå er det dagen over, jeg må jigge her og sover."

6. Å bli vekka av latter og babling og hente en strålende blid liten fyr i sprinkelsenga. Klokka er halv seks, men er det så nøye?

7. Gleden og fascinasjonen deres over de små tingene. En maur kan faktisk gå rett opp en vegg! Og de gule blomstene som popper opp i plenen vår er sååå fine!

8. Å bli servert 5 kopper liksomkaffe på rappen. Med hul plastikkbiff og en halv borrelåsagurk som tilbehør. 

9. At jeg alltid kan se om de snakker sant eller ei. Selv om den ene av guttene mine er av den i overkant ærlige typen, ("Jeg synes ikke du synger fint." "Det er kjedelig her, jeg vil hjem!") mistenker jeg at den andre kan bli ganske god til å tøye sannheten for å få det som han vil.

10. De interessante spørsmålene jeg får. "Hvordan ser stjernene ut på baksiden?" "Hva gjør drager med mennesker etter at de har fanga de?" "Smelter statuer når man steker dem?" 

11. Liten fyr i kosemodus. Går målbevisst mot meg med koseklut eller bamse under armen, smokk i munnen og begynner å lage koselyder allerede før han har satt seg på fanget. 

12. Muligheten til å himle smilende med øynene og late som om jeg ikke ler fordi jeg syntes prompevitsen var morsom, jeg bare ler fordi barna mine er så søte og morsomme når de ler av prompevitser.  

13. Å lese bok på sengekanten. Det er en av de fineste stundene vi har hver dag. Hvor lenge kommer jeg til å få lov til det tro?

14. Gjensynsgleden etter en lang dag i barnehagen. Lillebror kommer løpende mot meg og roper "Mamma'n min!" og hopper inn i armene mine.

15. De søte, uskyldige små ansiktene deres, med runde kinn, manglende tenner, bustete hår, syltetøy rundt munnen og litt snørr under nesa.

16. "Kom og se!" På en fin tegning, et kunstverk i Duplo, et nytt triks på trampolina..



 

Resten av lista har jeg et litt ambivalent forhold til. Det kan være kjipt, men har sin sjarm og jeg kommer nok likevel til å savne det en dag:  

17. Å trøste. Det er vondt når de små har det vondt, men følelsen av å være den utvalgte til å fikse problemet er likevel noe helt spesielt. "Mamma! Jeg vil til mamma!"

18. Det ustanselige gnålet om at de ikke får sove. Må ha vann, vil ha lyset på, vil ha lyset av, må tisse, kan vi synge bare eeen sang til, jeg tenker på noe vi bare snakke om akkurat nå!  

19. Når de henger seg opp i en setning mens vi kjører bil. Søtt og koselig de første ti gangene, men det er jo ingen ende på det! "Bæ, bæ, jijje jam, bæ, bæ, jijje jam, bæ, bæ, jijje jam?" x40. Jeg føler sterkt for å spørre mannen: "Er vi fremme snart?"

20. At det absolutt alltid er bruk for meg. Det går bare noen minutter mellom hver gang en av guttene roper: "Mamma! Kom og se!" "Mamma! Kan du hjelpe meg med...?" "Mamma! Hvor er...?" "Mamma, kan jeg få...?" eller klassikeren: "Mamma! Hvor er pappa?"  

 

Da jeg begynte å skrive ned disse punktene tenkte jeg at dette er jo bare trist, å lete etter ting jeg kommer til å savne! Men det er ikke trist. Jeg ble bare mer bevisst på alt som er unikt og fint med den fasen vi er i nå. Mer takknemlig for disse fine, rare småtrollene våre.  

Jeg kan legge meg ned ved siden av toåringen som har sovna foran barnetv, lytte til den jevne pusten hans og kjenne varmen fra det myke, runde kinnet. Ta seksåringen på fanget og høre ham fortelle ivrig om noe morsomt som skjedde på SFO, mens tungen hele tiden glipper ut der fortennene mangler. Ja da, visst er det slitsomt til tider. Men innimellom er det ren lykke.     

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Når man må legge noe på hylla

Den lille monologen som var et av punktene i innlegget 10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden, var på ingen måte oppdiktet.

«Gi den tilbake, det var han som hadde den først. Nei, kom her. Gi den tilbake! Hvis ikke du gir den tilbake så tar jeg den. Slutt å skrike! Nei, ikke slå ham, det er ikke lov å slå. Hvis ikke dere tier stille nå legger jeg den opp på hylla, så får ingen av dere den!»

Dette er den fryktede hylla. Den er så høyt oppe at ingen av guttene rekker opp dit selv om de står på en stol, og derfor perfekt til sitt formål. I går da vi satt og spiste middag tok jeg en titt opp på den og oppdaget at det er en stund siden de har fått noe tilbake:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
For ordens skyld: Den lille oransje firkanten er en del av gjenstand nr. 1. 
 

Det er hovedsakelig tre årsaker til at ting havner på hylla:

Den første er at en gjenstand har forårsaket skader på inventar, som blomsterpotter, bilderammer og melkeglass. I disse tilfellene foreligger det ingen diskusjoner i forkant, gjenstanden inndras med øyeblikkelig virkning. Se gjenstand nr. 1, 2, 3 og 4 fra venstre.

Den andre er at gjenstanden har forårsaket et øredøvende leven som selv med mengder av godvilje ikke kan kategoriseres som musikk. I slike tilfeller er jeg diplomatisk til en naturlig grense er nådd. Jeg påtar meg ansvar ved å si at jeg er litt sliten i dag, og ber pent om at gjenstanden tas med til en annen del av huset. Men om denne oppfordringen ikke tas til følge etter gjentatte anmodninger inndras gjenstanden. Se gjenstand nr. 5 fra venstre.

Den tredje og mest vanlige årsaken er at guttene krangler om en gjenstand, og jeg ikke klarer å finne utav hvem som hadde den først og dermed har rett på gjenstanden. Men selv om jeg i utgangspunktet ser hvem som har rett, kan den som har rett ødelegge for seg selv ved å utøve vold mot den andre, da havner også gjenstanden på hylla. Også i tilfeller der den som hadde gjenstanden først skal gi den videre til sin bror, men broren i stedet for å be om å få gjenstanden forsyner seg med makt, såkalt selvtekt, havner gjenstanden på hylla. Typisk eksempel, gjenstand nr. 6 fra venstre. Gjenstand nr. 1, 3. og 5. har også vært innblandet i slike disputter. 

Slik løser vi altså konflikter hjemme hos oss. 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden

Innimellom, når jeg tenker på at perioden med små barn en gang skal ta slutt, blir jeg en smule sentimental. Selv de slitsomme tingene kommer jeg til å savne en gang, tenker jeg da.

En gang vil det være aller siste gangen jeg midt på natta går og bærer på en febervarm liten gutt med myke, tårevåte kinn. Jeg kommer ikke til å vite da at det er siste gangen, men en gang må jo bli den siste. Og snart snakker yngstemann også grammatisk korrekt, og setninger som "du næne fittekant, mamma?" blir til vage minner. 

Da er det en trøst å vite at det også finnes ting jeg ikke kommer til å savne i det hele tatt. Her er min topp 10 liste, jeg gjør som Morgenklubben og begynner på sisteplassen. 

Jeg kommer ikke til å savne...

10. ...å ligge på magen under en seng og famle i mørket etter en forsvunnet smokk klokka tre på natta.

9. ...snørr på skuldra.

8. ...å først oppdage snørret på skuldra når man sitter på kafé med venninner.

7. ...den vanvittige mengden utstyr man drasser med seg på ferie.

6. ...å vaske gulvet under og i en radius på 2 meter ut fra spisebordet etter hver eneste middag. 

Lillebror benyttet her en velutprøvd og anerkjent spisemetode, hvor man dytter inn maten med flat hånd. Noe svinn må medregnes.

5. ...å forklare for hundreogattende gang hvorfor det er nødvendig å ta et bad, for så å måtte ty til milde trusler for å få ungen ut av badekaret igjen en halvtime senere. 

4. ...den konstant stinkende bleiebøtta.

3. ...stemmen til Mikke i Mikkes klubbhus på Disney Junior.

2. ...å lire av meg denne visa: «Gi den tilbake, det var han som hadde den først. Nei, kom her. Gi den tilbake! Hvis ikke du gir den tilbake så tar jeg den. Slutt å skrike! Nei, ikke slå ham, det er ikke lov å slå. Hvis ikke dere tier stille nå legger jeg den opp på hylla, så får ingen av dere den!»

1. ...dobørstens magiske tiltrekningskraft, med tilhørende katastrofale følger.

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Du næne fittekant, mamma?

"Du næne fittekant, mamma?" Lillebror ser på meg med et bedende blikk og holder frem en tjukk, lilla fargestift. Det høres ikke noe særlig pent ut, men min to år gamle sønn spør meg bare om jeg kan tegne en firkant. 

 

Den alderen han er i nå er fantastisk. Han kan si nesten alt, men samtidig ikke uttale noenting helt riktig. Sånt blir det mye morsomt av! Og han sier J i stedet for L, akkurat som min egen lillebror gjorde. Akkurat det er litt rart, men mest fint. 

 

Guttene mine har hver sin babyminnebok hvor man skal fylle inn milepæler fra fødsel og frem til skolealder. Akkurat disse milepælene har jeg ikke fulgt opp så godt, men inni hver bok ligger en voksende bunke med håndskrevne A4-ark. Storebrors er stappfull av morsomme uttalelser og hendelser jeg vil huske, og nå begynner arkene som ligger i Lillebrors bok også å fylles opp. Disse A4-arkene er nok det mest verdifulle jeg eier. 

 

Et av minnene skrev jeg for tre år siden etter å ha spist middag sammen med en treåring som stirret mistenksomt på en kjøttbit i lapskausen og spurte meg med alvor og oppriktig bekymring i stemmen: "Hva er dette, mamma? Er det sau?" En liten hverdagshendelse som sier noe om Storebrors personlighet, og jeg tenkte at han sikkert kommer til å synes det er morsomt en dag. Heldigvis skrev jeg det ned, for da jeg leste om dette og drøssevis av andre søte minner i dag, så skjønte jeg at de lå gjemt så langt bak i hukommelsen at jeg nok ikke hadde funnet dem igjen uten disse arkene. 

 

Om Storebror har jeg skrevet om hvordan han alltid satte bilene sine på rad, sortert etter farger, og kunne mange av replikkene i Cars-filmen utenat. Jeg har skrevet ned at han sa "min" i stedet for jeg, og eksempler på hvordan han blanda engelsk og norsk en stund; "ai tok skjeia og forken i sink". Det står at "øgaks" betyr ødelagt og at "tillegomm" betyr Tigergutt, og om hvordan han begynte helt forfra igjen hver gang han sa et ord feil eller ble avbrutt i en setning. Om hvordan han alltid legger merke til detaljer og nyanser de fleste ikke ser, og kan bygge lego beregnet på langt eldre barn. Det står om hvordan øynene hans glitrer når han forteller noe morsomt eller viser frem noe han er stolt av. Og om alle de dype spørsmålene han stiller meg, som jeg sjeldent kan svare på. 

 

 Lillebror bare sjekker ut om spillet går riktig for seg. 

Om Lillebror beskriver jeg hvordan han spaserte rundt med hendene bakpå hoftene på en minigolfbane i New Jersey som om han eide stedet, og hvordan han alltid insisterer på å bruke både gaffel og skje når han spiser middag, uansett hva som blir servert. Jeg skriver at "føjj" betyr smør, at "æi jite itte" betyr jeg liker ikke og at han kunne gå i trapp alene før han var 1 1/2. At han blir rasende hvis noen prøver å sette sammen Playmoen hans slik den egentlig skal være, og at han i en periode protesterte kraftig da jeg prøvde å synge godnatt-sang for ham. Hvordan han våkner blid som en sol om morgenen og informerer oss om at han har "såsa godt". Og om at vi alltid må beregne litt ekstra tid når vi skal noe, fordi en bestemt Lillebror "klæå søj!" (klarer selv) og skal på ingen måte ha hjelp til noe. Jeg gleder meg til å fylle flere sider... 

 

Når guttene mine blir eldre og leser alt dette ønsker jeg at de skal se særtrekkene sine gjennom mine øyne, og se hvor unike, morsomme, kloke, rare, fine og gode de var og er. Jeg prøver å fange øyeblikkene med ord. 

 

For tiden går så fort - snart kan Lillebror tegne både fittekanter og andre geometriske former - helt uten min hjelp. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! 

Hvordan fornærme folk litt mer indirekte.

- Din tomskalla gris!

Jeg snur meg irritert og ser rett inn i et par øyne som glitrer, og et glis som rekker nesten fra det ene øret til det andre.

"Hvor har du lært dette?"

- På tv! svarer storebror. Gliset er like stort.

"Ok. Jeg skjønner at det er morsomme ord," sier jeg diplomatisk, "men det er ikke lov å kalle noen for en tomskalla gris."

Storebror nikker, men før jeg har rukket å snu meg tilbake til det jeg holdt på med kommer det igjen:

- Tomskalla gris!

"Hørte du ikke hva jeg nettopp sa?"

Storebror bare smiler lurt.

- Jo, men jeg sa ikke din tomskalla gris, jeg sa bare tomskalla gris, så jeg kalte deg ikke for det.

...

 

                                                Man prøver å ikke ta det personlig.                                                           

Skal det være litt glutenfritt, kanskje?

For noen dager siden gjorde jeg et nytt tappert forsøk på å ta min eldste sønn med på kafè. Ny kafè, samme resultat. Matallergi er tydeligvis ikke et tema kafèansatte læres opp i, til tross for at det er over 250.000 mennesker i Norge som har en matallergi - statistisk sett bør dette være omtrent hver 20de kunde. Et enkelt A4-ark (som alle ansatte vet om) der det er listet opp hva de kan tilby allergikere, ville spart oss for mye tid. 

Våre forsøk på kafèbesøk foregår for eksempel sånn:

- Hei, har dere noen bakervarer uten melk?

"Uten melk?"

Jeg stiller samme spørsmål igjen, denne gangen litt tydeligere: 

- Ja, sønnen min har melkeallergi, har dere noen bakervarer som ikke inneholder melk eller melkeprodukter?

"Eeeh, jeg veeet ikke?" 

- Kanskje du kan sjekke? 

"Hvilke ting skal jeg sjekke?" 

- Hva som helst egentlig, vi er ikke bortskjemte på utvalg. Kanskje horn eller bolle er uten melk? 

Fristelser. Så nært, men likevel så fjernt. 

 

Hun blar febrilsk frem og tilbake i en ringperm. 

"Det er ikke melk i bollene!" 

- Så bra!   

Jeg spør min sønn om han vil ha en bolle, og han smiler og nikker ivrig. 

"Men det er smør i, gjør det noe?"  legger hun til. 

- Ja, det gjør noe. Sukk... Kan du sjekke horn, eller kanskje rundstykke? 

Jeg forklarer min skuffede fireåring at han ikke kan få bolle likevel, men at vi sikkert kan finne noe annet. 

"Nei, det er melkepulver eller smør i alt,"  sier hun til slutt og legger fra seg permen. 

- Har dere ikke en liste noe sted over mat uten melk, gluten, nøtter og sånt? Sånne ting som er vanlig at folk er allergiske mot. 

Hun tar opp permen igjen og åpner den på den første siden. 

"Jo, her står det, ja! Vi har glutenfrie rundstykker!" 

Hun ser fornøyd og litt forventningsfullt opp på meg. 

- Dere har glutenfrie rundstykker? 

"Ja!"  Hun smiler fornøyd, plukker ikke opp sarkasmen i stemmen min. 

- Men du har ingenting som er fritt for melkeprodukter? 

"Nei, det ser ikke sånn ut." 

Vi går derfra med en flaske Fanta som vi er nødt til å kjøpe fordi min tålmodige, lille sønn har stått og tygd på korken en stund. På vei hjem stikker vi innom Meny og kjøper en bolle og et horn med skinke på, som han spiser i baksetet mens vi kjører hjem.  

 

(kilder: naaf.no/ssb.no/kalkulatoren min) 

hits