desember 2015

Har stearinnissenes siste time kommet?

Jeg elsker julepynt. Dette er ingen overdrivelse. På plantegninger av mitt drømmehus har jeg tegna inn hovedmomenter som sofagruppe, peis, kjøkkenbenk, spisestue - og en sirkel som viser hvor juletreet skal stå.

Da jeg var barn hadde jeg naturlig nok litt begrensede muligheter til å skaffe meg all den julepynten jeg hadde lyst på. I vinduene hos glassmagasinet så jeg de vakreste porselensnisser og små hus med snø på taket og lys i vinduene. Uoppnåelig når man kun har én ukelønn å rutte med og samtidig er fryktelig glad i godteri.

Men det fantes noe som var innenfor mitt budsjett. Stearinnisser. Jeg tok vare på dem som verdifulle skatter, og hvert år flyttet minst én ny nisse inn på rommet mitt. Den største nissen fikk etterhvert sin egen hjemmestrikkede sovepose med påsydd pute, så den skulle ligge behagelig fra 13. januar til 1.desember. (Jeg rettferdiggjorde denne forskjellsbehandlingen med at dette var min første stearinnisse, men etter at jeg ble mamma til to forstår jeg at denne tankegangen er helt uakseptabel.)

Nå er jeg 33 år gammel og trenger ikke lenger å velge mellom godteri og julepynt. Jeg kan takke ja til begge deler. Jeg har slutta å kjøpe stearinnisser, og investerer heller i litt finere julepynt, av den typen jeg drømte om da jeg var liten. Men stearinnissene fra barndommens jul er fortsatt med meg. De siste årene har jeg satt dem på en hylle helt oppunder taket, så folk (inkludert meg selv) skal slippe å se dem på nært hold. De er gulnet, oppskrapte og rett og slett ganske stygge.  

Hvis du synes tredjemann fra venstre ser litt ekstra blid ut, så er det nok fordi han har egen sovepose. 
 

Men de er der. De må være der. De er uløselig knytta til gode minner om barndommens julefeiringer, minner fra den tiden da det alltid kom snø til jul. Tiden da Skomakergata fortsatt gikk på barnetv og vi hadde brennende, ektefølte ønsker på ønskelistene våre, fordi vi ikke hadde alt fra før. Minner om å gå julebukk, turer ut i skogen for å hugge juletre, lukt av nystekte kakemenn og brune pinner på kjøkkenet hjemme - alt kommer tilbake til meg når jeg ser på de stygge stearinnissene mine. 

I fjor tok jeg dem frem, og satte dem opp på hylla i den samme rekkefølgen som året før. Jeg tok noen skritt tilbake og så på dem en stund. Knipset bildet du ser ovenfor, i tilfelle det ble siste gang jeg så dem. Så tok jeg dem ned igjen.

Motet svikta. Nissene ble satt tilbake i skapet, hvor de fortsatt står.

Klarer jeg å kaste dem? Jeg vet ikke enda. Først vil jeg, og så vil jeg ikke. Egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde brent dem opp mens jeg fortsatt var liten, før all denne hersens nostalgien kom inn i bildet. 

 

hits