hits

november 2017

It's the hap - happiest season of all

I morgen inntreffer en av årets største begivenheter: 1. desember! Jeg eeelsker julen. Jeg er av den typen som begynner å glede meg til jul med en gang sommerferien er over, og som kjenner en aldri så liten lykkerus når julebrusen kommer i butikken. Jeg kjøper den ikke i oktober. Men den er her, og det betyr at julen nærmer seg.

Den derre analytikeren jeg drassa rundt på før pleide å minne meg på at juletiden egentlig bare er vanlige dager, og at nisser og glitter neppe gjør verden til et bedre sted. Men hun sitter jo på en strand i California, så nå gjør jeg som jeg vil!

Julen er magisk. Så det så. Og i år har vi faktisk fått kuldegrader og et pent hvitt lag på bakken i det vi går inn i desember. Jeg er strålende fornøyd.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På kontoret mitt har jeg en julepynt stående fremme hele året, og den teller ned til jul. Jeg pleier ikke å bytte rundt på klossene hver dag, altså. Ting kan tyde på at jeg har hatt litt andre ting å tenke på dette året, for da jeg tok den ned fra hylla nå sto det at det var 232 dager igjen til jul.

Akkurat nå gleder jeg meg veldig til å ta frem julepynten. Guttene startet litt i går, så én ting er på plass:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og når huset etter hvert er juleklart begynner all moroa: bake pepperkaker, lage nellikappelsin, åpne sjokoladekalenderen, se på at guttene åpner adventskalenderen sin, se en og annen episode av Skomakergata, se NRK's julekalenderserie, høre på julesanger, synge julesanger for guttene på senga, se på julefilmer, lese julehefter, tenne adventslys, pakke inn julegaver, lese julehistorier for guttene, hente juletre i skogen, pynte juletreet, se på Kvelden før kvelden på lille julaften, gjøre klar julestrømpene, være sammen med familien på julaften og til slutt gå i juleselskaper.

Enten blir du litt svett av å lese dette, eller så blir du bittelitt lykkelig for påminnelsen om alt det fine som er i vente. Uansett om du elsker julen eller synes det er stress − gjør julen på din måte.

Ingen sier at du må lage pakkekalender, ingen sier at huset må være vasket ned fra tak til gulv (tre år siden sist), ingen sier at julegavene må se ut som om de er tatt ut fra forsiden på et julemagasin (oh, I wish ... ) eller at julemiddagen må tilfredsstille Hellstrøms gane (han hadde reist seg og gått i protest). Nei, det er i grunnen ingen regler − du kan feire julen din akkurat sånn du vil ha den. 

Jeg vil ha den med snille gutter, hjemmelagde pepperkaker, grankvister, nisser, Disney, glitter og snø. Mye snø, takk.   

Ønsker dere alle en fin adventstid! 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#jul #julefilm #pepperkaker #julesanger #juletre #juleglede #julehefte #julekos #desember #førjulstid #advent #muligensirrelevant #nettavisen   

Julebord med Tommy Steine og omvisning på Stortinget

For en som er ansatt i kommunen er det ekstra stas når jobben til samboeren steller i stand julebord på hotell i Holmenkollen, med treretters middag med tilhørende vin, live musikk og privat stand-up show med Tommy Steine.

Dette er det eneste bildet jeg fikk tatt av Tommy Steine. Det er faktisk helt utrolig at det er mulig å ta et så dårlig bilde. 

Julebordet varte hele helgen, så på lørdags formiddag dro mange til Oslo sentrum for å shoppe. Jeg hadde fortsatt en aldri så liten økonomisk hangover fra forrige helg, og nøyde meg med å kjøpe en liten gave hver til guttene. Det hjelper bittelitt på den dårlige samvittigheten jeg har for å reise på tur uten dem to helger på rad.

Vi tok t-banen ned, og etter et besøk i en hattebutikk og litt surring rundt omkring endte vi litt sånn tilfeldig opp i kø til omvisning på Stortinget. Det stod noen folk der, vi lurte på hvorfor, så viste det seg at det var fem minutter til neste runde, og vi hadde litt tid å svi av ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg kan ikke huske at jeg var så sur som jeg ser ut. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Dette er hva hver stortingsrepresentant har foran seg når de er på møte i stortingssalen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Fint tak i et annet rom på Stortinget. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Og her er hotellet vi bodde på, Scandic i Holmenkollen. 

Så sånn var min helg. Nå har jeg fått nok av reising for en stund, og gleder meg stort til å bruke neste helg på å pynte til jul iført pysjbukse. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#julebord #tommysteine #holmenkollen #stortinget #oslo #muligensirrelevant #nettavisen   

Er du heeelt sikker på at du ble trakassert? 

I går skrev Therese Sollien i et innlegg på Aftenposten at hun ikke kjenner seg igjen i bildet #metoo-kampanjen tegner, og at vi kvinner må skjerpe oss. Vi kan jo bare le det bort eller si "æsj" hvis vi blir utsatt for ekle kommentarer, og dette har ingenting å gjøre i #metoo-kampanjen, mener hun. Per Sandberg synes vi skal svare på trakassering med en ørefik, og jeg er slett ikke dypt uenig i det. Men holdningen begge viser er at vi kvinner må ta ansvar for å oppdra mennene når de gjør noe galt. 

Ærlig talt. Hvis en mann ikke klarer å la være å fortelle en tilfeldig kvinne at han har lyst til å stikke tissen sin i henne, og hun synes at det er ubehagelig å høre, bør det være åpenbart hvem av de to som har en jobb å gjøre.  

Jeg er 35 år gammel nå, og har ingen problemer med å sette ufine mannfolk på plass. Men det var ikke like lett da jeg var 20. 

#metoo ble lansert som en kampanje hvor man ble bedt om å skrive me too i sosiale medier dersom man hadde opplevd trakassering eller overgrep. Den første invitasjonen lød: "If you've been sexually harassed or assaulted write 'me too' as a reply to this tweet" Ingen forbehold, alle var velkomne til å delta.

Det betyr ikke at vi likestiller trakassering og overgrep, men det betyr at i denne kampanjen ønsket man fokus på begge deler, for å vise hvor stort omfanget er. Et innlegg i #metoo er verken sutring eller å innta en offerrolle − det er å fortelle at man har opplevd trakassering eller overgrep. Kanskje har man til og med delt ut en ørefik eller slengt en passe frekk kommentar tilbake da man opplevde det − likevel kan man med rette skrive #metoo om man har lyst til det. Tro for all del ikke at han som tok meg på rumpa kommer til å prøve seg på noe lignende igjen ... 

Definisjonen på seksuell trakassering er "uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den som oppmerksomheten rammer." Definisjonen gir rom for at enkeltpersoner selv kan sette grensene for hva som er trakassering. I tillegg deles den inn i verbal, ikke-verbal og fysisk trakassering; altså anerkjenner den at ekle kommentarer også kan være trakassering.

Derfor synes jeg det er råttent å bagatellisere andres innlegg i #metoo. Verken Therese Sollien eller andre kan bestemme at din opplevelse ikke er verdig deltakelse i denne kampanjen. "Skaff deg en utdannelse og stå på egne ben. Ta ordet i forsamlinger. Ikke skam deg − ha selvtillit", skriver hun. Et spark mot den som ligger nede, tenker jeg. Og er det ikke nettopp skam man påfører ved å si at det de opplever som trakassering er ting de burde ha tålt?

Mange har brukt denne kampanjen som en anledning til å fortelle om ubehagelige opplevelser for første gang. Jeg snakker ikke om meg selv − jeg har delt så mye personlig på bloggen at det å fortelle om 15 år gamle opplevelser med slibrige mannfolk kosta meg svært lite. Men for mange har det krevd mot å fortelle. Og selv om mye av det som fortelles om er ting som ikke jeg ville opplevd som trakassering, så gir ikke det meg rett til å ta rollen som dommer over andres opplevelser.

#sådetså 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#metoo #sådetså #trakassering #seksuelltrakassering #verbaltrakassering #grenser #muligensirrelevant #nettavisen   

Er det så farlig å ta lusekur hvis man ikke har lus?

Av og til får vi beskjed fra skole eller barnehage om at det er oppdaget lus, og at vi må sjekke hver krinkel og krok av hodebunnen. Jeg har aldri visst eksakt hva det er jeg leter etter, siden jeg aldri hadde sett en lus, men jeg har pliktoppfyllende gredd gjennom håret til guttene mine og sett nøye etter noe som beveger seg. Det har ikke vært tegn til liv. Åh, jeg klør bare ved tanken på å ha ekle små insekter krypende rundt i håret mitt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Medfører en viss slitasje på håret − anbefales ikke til daglig bruk. 

For en stund siden fikk vi på ny beskjed om at lus var oppdaget, og jeg plasserte barna under flombelysning, fant fram en kam og satte i gang.

Lenge var det ingenting å se. Men så plutselig fikk jeg øye på noe. Rett foran meg, i hodet på en av mine sønner, bevegde et lite kryp seg utover et hårstrå. Lusen gjorde ingen forsøk på å gjemme seg, men spaserte bortover som om den hadde all verdens rett til å være der.

Jeg klippet av hårstrået med lusen på, så sønnen min skulle få se, og lusen fortsatte spaserturen sin som om ingenting hadde hendt.

Herfra gikk det slag i slag. Jeg tredde en stram lue på hodet hans, for å være sikker på hvor vi hadde de små krypene, og så bar det til apoteket for å kjøpe lusekur. Rett hjem igjen, og så kjørte vi kur på samtlige hoder, for sikkerhets skyld. 

Jeg har hørt at man ikke skal gjøre det, men jeg forstår ikke helt hvorfor. Hvis det ikke er lus der, så er det jo ingen som kan bli immune. De befinner seg i en annen persons hodebunn, og kan da ikke bli immune fordi jeg tar en lusekur i mitt hår? 

Altså, jeg forstår at lus over tid kan utvikle resistens mot virkemidler i lusekurene, men det må jo nødvendigvis skje gjennom at lusen blir utsatt for disse midlene? At det finnes overlevende etter en lusekur, og at disse legger egg som blir til superlus. Det er logisk. 

Men at lus skal bli resistente fordi jeg, uten å ha påvist lus, tar en kur for å være på den sikre siden ...? Blir ikke det omtrent som å tro at jeg er immun mot vannkopper fordi søstra mi har hatt det? Det er ikke logisk. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#lus #lusekur #resistens #immunitet #muligensirrelevant #nettavisen   

Afternoon tea på The Ritz

Jeg har lenge drømt om å drikke afternoon tea på The Ritz i London − og denne gangen klarte jeg å tenke såpass langt frem at jeg booket det i så god tid som var nødvendig − omtrent en og en halv måned før vi dro på tur.

Vi pyntet oss litt for å prøve å passe inn, og også fordi de rett og slett ikke slipper inn folk som ikke følger kleskoden. Da vi omsider fant hovedinngangen gikk det veldig fint, vi kom inn og en mann spurte om han kunne hjelpe oss med noe. Vi fikk beskjed om at vi kunne sitte i baren eller «the club room» og vente til vi skulle drikke te, for vi var der nesten en halvtime før tiden vi hadde booket.

Vi rakk aldri å sette oss i baren, for først skulle vi på «powder room» − ja, det sto faktisk det over døren − og så måtte vi gi fra oss jakkene i «cloak room». Damen tok både jakken og posen min med bøker fra Waterstones, og jeg fikk en liten metallrunding med et 4-tall og en blå dusk på. Jeg holder den på bildet: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

In the powder room: Greit med et koselig sittehjørne rett ved døra inn til doen?

Vi var fortsatt litt tidlig ute, men de flakkende blikkene våre ble fanget opp av enda en hotellansatt. «Are you here for the afternoon tea?» spurte han, og da jeg sa ja sa han: «Please remind me of your name». Som om jeg liksom pleier å stikke innom og han bare hadde glemt navnet mitt. Nice touch.

Så ble vi vist til bordet, stoler ble dratt ut, sånne hvite tøyservietter ble lagt i fangene våre, og så bestilte vi te. Vi fikk hver vår kanne, jeg bestilte The Ritz Chai, og min date Paulina bestilte Dragon Pearls.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På kakene stod det R for Ritz. Og for Renate. 

De første fem minuttene satt vi rette i ryggen og smilte og så veldig verdige ut, men så ble fristelsen til å dokumentere for stor. Det ble selfies og bilder av hverandre og bilder av det treetasjes fatet med mat som dukket opp etter hvert, og enhver illusjon om at vi var hyppige gjester brast med et brak.

Maten på det midterste fatet var brødskiver uten skorpe som var lagt dobbelt, omtrent det samme som vi nordmenn pleier å gi til barn som ikke har fått tenner ennå. Men de var skikkelig gode, det var forskjellig pålegg på alle, og litt forskjellig typer brød.

På toppen var det fem forskjellige små kaker, og de delte vi i to så begge fikk smake på alle. Etter hvert fikk vi også scones med jordbærsyltetøy og clotted cream, som smaker som søtt smør. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Taket i salen vi spiste i. 

Sånn omtrent en halvtime etter at vi hadde fått teen kom servitøren og hentet den, og sa at nå hadde den stått så lenge at han skulle bytte den ut for oss. Så kom han tilbake med to kanner fersk te av samme typer som vi hadde hatt, uten at han trengte å spørre på nytt hvilke vi hadde bestilt. Jeg ble imponert.

Mens vi spiste spilte et orkester klassisk musikk, og jeg kjente igjen to sanger: When you wish upon a star og Happy birthday to you. En gjest hadde tydeligvis bursdag, og alle klappet da de hadde spilt ferdig. 

Da måltidet gikk mot slutten og servitøren hadde forsikret seg tre ganger om at ikke det var mer han kunne gjøre for oss, kom regningen. Der stod hvor mye vi skulle betale, men det var ingen linje for å fylle inn hvor mye man ville gi i tips. Skal man gi tips da? Eller blir det sett på som en fornærmelse? Jeg ble såpass i tvil at jeg spurte mannen som satt ved nabobordet. Han virket litt overrasket over å bli snakket til, jeg tror kanskje ikke det er vanlig å innlede samtaler med gjester ved andre bord mens man har afternoon tea. Men da jeg sa at jeg gjettet at de hadde vært her litt flere ganger enn oss, så om han kunne hjelpe oss med et lite råd, smilte både han og kona ganske vennlig. De kommer sikkert til å fortelle den poshe familien sin om «the silly norwegians we met at The Ritz».

Vel, vi fikk vite at vi skulle betale tips, og da kom neste problem. Hvor mye? Det ble for pinlig å stille nabobordet enda et spørsmål, for nå var de inni en samtale igjen. Etter vår lille innrømmelse om mangel på afternoon-tea-etikette-kunnskap hadde vi tiltrukket oss en viss interesse fra øvrige gjester, så jeg ventet til de så en annen vei igjen og smatt inn en 10-pundseddel før jeg smekket igjen den lille permen som regningen lå i.

Da vi skulle gå husket jeg på å snu den slitne veska mi sånn at den siden som har en stor blekkflekk vendte inn mot kroppen. I det jeg reiste meg kjente jeg at strømpebuksa hadde seget littegranne, men jeg klarte å motstå trangen til å røske den oppover helt til vi kom tilbake til «powder room». Og vet dere hva? Inne på toalettet var det en liten gul dråpe på setet. Jeg trodde virkelig ikke at slikt forekom hos middelklassen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På vei ut fra The Ritz.

Vi tok en del bilder av oss selv i powder-rommet, før vi gikk til cloak-rommet og hentet jakker og poser. Jeg hadde håpet at noen ville være før oss i køen så jeg kunne se om de tipset kåpedamen, men så heldige var vi ikke.

Og ute på gaten stod det en dørmann med gullkantet frakk og flosshatt som lurte på om vi ville ha taxi, og så gjorde han tegn til en ventende taxi om å kjøre to meter fremover. Han åpnet døren til taxien for oss, og da ble jeg usikker igjen. Skulle han ha tips? Jeg aner ikke, og rakk ikke å gjøre noe med det.

Min første plan var å skrive en slags afternoon tea for dummies-guide, men det er jeg dessverre fortsatt ikke i stand til. Jeg tror ikke det er meningen at sånne folk som meg skal kjenne til triksene som skiller finere folk fra oss vanlige. Vi får la dem ha hemmelighetene sine, det er jo sikkert ikke noe gøy å være middelklasse hvis alle andre er like sofistikerte. 

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#reise #happymoment #theritzlondon #theritz #afternoontea #muligensirrelevant #nettavisen   

If it makes you happy ...

I går fikk jeg en rabattkupong fra engelske Body Shop i innboksen min, og da ble jeg skikkelig glad. Jeg får sånne jevnt og trutt, men den som kommer i midten av november bruker jeg på min årlige Londontur. Først og fremst til å kjøpe kilovis med småsåper i alle mulige dufter og farger, og jeg er strålende fornøyd når jeg går derfra med en pose som er så tung at skuldrene verker før jeg er ute på gata igjen.

Lykkelig på juleshopping i Hyde Park. 

Disse Londonturene er fulle av sånne små lykkelige øyeblikk. De kommer når jeg ser julepyntingen i gatene, når jeg setter meg på en pub som har fyr på peisen, når jeg får Eggnog Latte på Starbucks − den jeg alltid blir kvalm av men kjøper likevel, når jeg står ved inngangen til Sainsbury's med den tomme trillekofferten min, og veldig mange andre øyeblikk. For andre hadde det kanskje ikke betydd noe som helst − men for meg er det helt magisk.

Oh my God − de har nissecornflakes! 

Er ikke det veldig rart? At jeg kan bli helt i ekstase ved tanken på å shoppe dagligvarer på Sainsbury's? Jeg er en nysgjerrig grubler og analyserer det meste som skjer rundt meg. Heller ikke disse øyeblikkene av lykke slipper unna. Jeg plukker lykken og magien fra hverandre og ser på de praktiske detaljene. Det jeg sitter igjen med da er at jeg skal inn i en dagligvarehandel og ta med meg diverse ting fra hyllene, betale for dem og gå tilbake til hotellet. Greit nok, de har en del ting i England som vi ikke har hjemme, men er det virkelig noe å være så lykkelig over? Fargene og glitteret blekner til alt er grått. 

For noen år siden spiste jeg middag på et hotell i London. Det var i slutten av november, og det var så fantastisk fint julepyntet der − jeg elsket det.

Da jeg i tillegg oppdaget at de hadde Crabtree & Evelyn såpe OG fuktighetskrem på toalettet, og ordentlige kluter til å tørke hendene på, var jeg helt i himmelen. Så kom den teite lille realisten jeg har et eller annet sted i meg og begynte å plukke det hele fra hverandre. Ærlig talt, det er jo bare noen røde sløyfer på noen trappestolper, og noen glasskuler på et tre ... Og såpe, det er noe man bruker for å vaske hendene, og så skyller man det bort og det forsvinner ned i sluket. Og krem ... seriøst? Du takler jo ikke å ha krem på hendene fordi det blir så klissete. What's the big deal, liksom? Jeg ler litt hånlig av meg selv fordi jeg er så tåpelig og dum og enkel at jeg blir glad av sånne små, rare ting.

Men nå er det slutt på det tullet der.

Da jeg satt på en strand langs Highway 1 på Californiakysten i sommer, og så på at sønnene mine og samboeren min stakk tærne ut i Stillehavet for første gang i sine liv, kom denne lykkefølelsen igjen. Og like raskt kom den analyserende tullingen og prøvde å dra meg ned på jorda. Det er jo bare vann, sa tullingen. Spiller det noen rolle om det er Stillehavet? Det er saltvann, akkurat som i Atlanterhavet. Og stranda? Det er bare sand, vanlig sand.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var da jeg bestemte meg for å la den kritiske analytikeren seile sin egen sjø. Hun sitter nok fortsatt på den stranda og furter, for jeg ville ikke ha henne med på resten av turen. Et vakkert sted å bli etterlatt, hadde hun bare visst å sette pris på det, den kyniske sadisten. 

For det var ikke bare sand og vann. Det var et nydelig sted, men mest av alt var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Det var forventninger til flere uker med nye drømmer som skulle oppfylles, og det var en stemning og en magisk lykkefølelse som jeg ikke vil eller kan sette ord på.

Livet kaster mye i fanget på oss, og jeg har fått min "fair share" av utfordringer. Så er det ikke bare å gripe hvert eneste lykkelige øyeblikk man får? Bare være i det så lenge det varer, og ikke stille spørsmål ved om dette virkelig er noe å føle lykke over?

Lykken kommer i små blaff. Lukten når man åpner en ny kaffepose. Å sitte på et saueskinn foran en knitrende vedovn med en bok. Å se på guttene mine i et harmonisk øyeblikk. Å bli ferdig med en oppgave som har hengt over meg en stund. At årets første snø faller. At noen jeg er glad i kommer på uventet besøk. Å vite at man har en spennende reise foran seg ...

Jeg elsker å reise, det gir meg så utrolig mye glede. I morgen skal jeg ut på en ny reise. Og hvis jeg føler en latterlig lykke når jeg står i kaffe- og tehylla på Sainsbury's til lørdag, skal jeg nyte hvert øyeblikk av det ♥

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#lykkelig #feelgood #reise #lykke #hverdagslykke #yolo #livet #nyt #muligensirrelevant #nettavisen   

En "avslappende" filmkveld ...

Noen ganger etter lørdagsmiddagen slenger vi oss på sofaen alle sammen og ser en film. Jeg har nesten alltid mer lyst til å ta frem en bok, og bare sitte der sammen med de andre, men det kan jeg bare glemme. Hvorfor, spør du? Lillebror, er svaret. Denne lille fyren her ♥: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

− Er de slemme?

− Er det en hest?

− Hvorfor har den vinger?

− Hva er det han drikker?

− Hvorfor drikker han det?

− Hvorfor gjør han sånn med de?

− Er han slem?

− Er han en statue?

− Hvorfor er han en statue?

− Hvor kommer han fra?

− Bor de i himmelen?

− Mamma, er han slem?

− Hvorfor er han slem?

− Hvem er de jentene der?

− Hvorfor synger de?

− Er det huset hans?

− Hvorfor vil han være i huset sitt?

− Hvorfor har han ingen?

− Hvorfor er de slemme mot ham?

− Hvorfor raste det?

− Hvem var det som gjorde det?

− Hvorfor synger han? 

− Hvorfor er han sterk?

− Kan han løfte et helt hus?

− Kan han?

− Kan han ta andre?

− Hvem sin jente er det?

− Men hvor bor ho?

− Hvorfor er han gråe mannen slem?

− Hvorfor synger de? 

Dette var de første 20 minuttene av Hercules. Jeg håper at ikke noen dømmer meg for å kjenne en intens trang til å stikke fingrene i ørene og synge la-la-la-la-la? Etter denne seansen tenkte jeg at kanskje trikset er å bare se noen få filmer om og om igjen? Da gjør man jobben grundig første gangen man introduserer en ny film, kanskje man må repetere litt andre gangen − og deretter får man sitte i fred med boka si.

Nei. 

− Se nå! Mamma, se hva han gjør nå. Vent litt. Nå skjer det. Se da! Nå, det er nå det skjer! Hahahaha! Så du det? SÅ du det!?  x10-50 − alt ettersom hvor morsom filmen er. 

Jeg ser ingen annen utvei enn å faktisk følge med på filmene vi ser. #ilandsproblem 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #barn #filmkveld #svett #gnagsåriørene #neidadeterikkesåfæltaltså #muligensirrelevant #nettavisen   

Kvinner er de beste sjåførene

Tre ganger har jeg blitt påkjørt nå. Eller, bilen min, blir vel mer riktig å si.  

Første gang; en buss traff bilen min mens den sto parkert på parkeringsplassen der jeg jobber. Sjåføren var en mann. En ærlig mann, for hele saken ble ordnet greit opp i gjennom forsikringsselskapet. 

Andre gang; en bil rygget på meg mens jeg kjørte forbi en midtrabatt på en stor bussholdeplass ved en skole. Bilen traff i døren på førersiden, og sendte meg sidelengs opp på midtrabatten. Sjåføren var en mann. Også han en ærlig mann, men det visste jeg ikke da, for først var han en sinna mann. Han gikk ut av bilen og ropte: «What are you doing?!» «What am I doing?» svarte jeg, for det var nå tross alt jeg som sto med bilen halvveis oppå en midtrabatt med en dør som gikk innover. Han mente at plassen var en parkeringsplass, og at jeg ikke hadde noe med å kjøre forbi der når han tenkte å rygge inn og parkere. Jeg hadde gått på skole der, og visste at dette slett ikke var noen parkeringsplass, og det var uansett ingen tvil om hvem som hadde skylden. Mannen roet seg ned, og skaden ble betalt gjennom forsikringsselskapet. 

Illustrasjonsfoto: Nettavisen/Gjensidige 

Tredje gang; en bil kjørte inn i bakfangeren på min bil, på en parkeringsplass i forrige uke. Det var bare et lett bump, jeg skulle akkurat til å snu meg og be sønnen min slutte å sparke i setet eller hva han nå drev med da jeg skjønte at det var noe annet som hadde skjedd. Sjåføren var en mann. Han var også en ærlig, og veldig hyggelig mann, og påtok seg skylden og beklaget i det jeg åpnet bildøren. Penger til å fikse skaden var på konto før kvelden var omme.

Altså; 100% av sjåførene som har kjørt på meg har vært menn. Hvis dette var en vitenskapelig undersøkelse ville jeg nok fått trøbbel for å trekke konklusjoner på syltynt grunnlag, men til mitt forsvar kan jeg si at undersøkelsen faktisk er basert på over 10 års erfaring. Og jeg tar meg den frihet å konkludere med at kvinner er de beste sjåførene, siden ingen av dem har kjørt på meg. 

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#tvilsomforskning #muligensirrelevant #nettavisen   

 - Da du sa at du ikke var noe husmoremne ...

− Da vi nettopp var blitt sammen, og du sa at du ikke var noe husmoremne − du mente virkelig det, sa min samboer en dag. Det var en konstatering, ikke et spørsmål. Både stemme og kroppsspråk vitnet om ren og skjær skuffelse.

Selvfølgelig mente jeg det. Jeg har aldri vært god til å juge. Og hvorfor skulle jeg sagt det om ikke det var sant? Er det et sjekketriks, å si at man ikke er et husmoremne? Samboeren innrømmer at han svarte at det passet ham utmerket, for det var så visst ikke noe husmoremne han var på utkikk etter.

Nå har vi bodd sammen i over tolv år, og han angrer nok litt. Han burde tatt det for det det var; en ærlig advarsel.

Ingen av oss liker å lage mat, og etter hvert har vi kommet til en slags stilltiende enighet om at han fikser den biten, også vasker jeg alle klærne. I tillegg er det han som tar seg av den tunge vaskingen, som gulvvask og vegg- og takvask de gangene det inntreffer. Det er veldig viktige ting, og veldig synlige ting. Og han gjør mer enn det også, han bærer inn ved og fikser bilen og alt det der. Men det er ikke det jeg skal skrive om nå.

Denne helgen har jeg nemlig vært alene med guttene, faktisk helt siden torsdag, og jeg har klart meg utmerket. Guttene har fått både dusje og pusse tenner, de har blitt luftet, de har gått med rene klær og de har fått fire måltider om dagen. Jeg er fullstendig utslitt, men det er først og fremst fordi jeg har gnagsår i ørene og ikke har fått så mye av min sårt tiltrengte alenetid. De ekstra oppgavene klarte jeg ganske greit, til min store overraskelse. 

Jeg leste nylig en artikkel om at kvinnene oftest står for det emosjonelle arbeidet i familielivet. Å huske på ting, å organisere ting og legge til rette for at hverdagslivet skal gå rundt. Det kjente jeg meg veldig igjen i. Kanskje jeg drar en stor del av lasset likevel?

Det er mange oppgaver i et hjem som ikke får så mye oppmerksomhet. Når noen spør sier jeg ofte at det er samboeren min som gjør mest hjemme hos oss. Og det kan godt hende det stemmer.

Men jeg legger frem klær til guttene hver kveld. Og hvis en av dem skal ha med noe spesielt på skolen eller til barnehagen legger jeg det ved ytterdøren så vi ikke skal glemme det. Jeg leverer og henter guttene i barnehage og på SFO, og gir og tar imot beskjeder der. Jeg handler klær og sko til guttene og sjekker jevnlig gjennom skuffer og skap om noe er blitt for smått. 

Jeg har orden på økonomien vår og betaler alt som skal ut fra felleskontoen. Jeg har satt opp et budsjett som forteller hvor mye vi må betale inn, så denne kontoen aldri går tom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Høykulturell opplæring: It's a dirty job, but someone's gotta do it ...  

Og om nettene, mens min samboer har sovet søtt ved siden av meg, har jeg stadig vært inne på barnerommet og lett etter forsvunnede smokker og kosefiller. Jeg trøster etter skumle drømmer, og jeg henter dyne og pute når en liten gjest besøker senga vår. Jeg har på vekkerklokke og ser til guttene når de er syke. Jeg ringer legevakta når det trengs (og kanskje et par ganger når det ikke trengs), og tar dem med på helsestasjonen. Jeg vet når neste tannlegetime er, og sørger for at læreren eller barnehagen også vet det. Jeg vet også når neste barnebursdag er og har gaven og antrekket klart. Foreldremøtene, det er min jobb, i tillegg til alle de litt vanskelige samtalene med barna om hva voksne ikke har lov til å gjøre med barn, døden, blomster og bier og sånt.  

Og bekymringen, den tar jeg meg av. Wow, jeg er helt rå på bekymring. Jeg er til enhver tid 100% oppdatert på alle farer som truer, og har utviklet både plan A, B og C dersom noe skulle inntreffe. Plan C innebærer å flytte til utlandet. Ikke spør. 

Litt kultur sørger jeg også for at guttene får. Pappaen deres er blitt veldig flink til å lese for dem på sengekanten, men uten min innsats hadde det ikke vært så mange bøker å velge mellom. Jeg tar også æren for at de vet hvem både Frank Sinatra og Aerosmith er, og for at de har et stort repertoar av nattasanger som de kan utenat. 

I tillegg passer jeg på at det er fyr i vedovnen fra september til litt uti april. Også baker jeg når situasjonen krever det. Jeg henger stadig opp rene håndklær på kjøkkenet og badet, og innimellom tar jeg en skikkelig opprydning hvor mange ting forsvinner ut av huset for alltid. Det hender faktisk også at jeg vasker et rom − og da flytter jeg ut møbler og vasker så nøye at det tar en halv dag. Av andre superviktige jobber jeg utfører kan jeg nevne at jeg lukker alle skapdører som de andre lar stå åpne, og at jeg samler panteflaskene fra kjøkkenbenken og setter dem i en pose på vaskerommet ... og sånn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Slik-slipper-du-billig-unna-guide: Artikkel skrevet for "Glade barn i barnehagen", kraftig inspirert av eget liv. 

Til tross for denne selvskrytende oppramsingen må jeg dessverre fortsatt konkludere med at jeg ikke er noe særlig til husmor. Men jeg er et ganske bra mammaemne, det synes jeg. Og det må da være minst like viktig som å henge over vaskebøtta i tide og utide? Jeg konkluderer med at mannen har gjort et kupp − ingen tvil om det. That's my story and I'm sticking to it. 

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#husmoremne #husmor #kjønnsroller #mammaemne #mammablogg #husarbeid #emotionallabor #emosjoneltarbeid #muligensirrelevant #nettavisen   

Pakkekalender - klar, ferdig, gå!

I det vi går over i november, er det på tide å tenke på årets adventskalender. Det blir ofte med tenkingen, men det er da en start. Først − hva skal kalenderen inneholde?

Jeg prøver stadig å få ned antallet leker på barnas rom, og gidder ikke at adventskalenderen skal være enda et bidrag til overfloden av billig fjas, sånne småleker som er gøy akkurat der og da, men som havner i bunnen av lekekassa dagen etter og blir liggende der. 

Men å la være å ha kalender er heller ikke aktuelt for meg, for jeg synes det er utrolig koselig. (Men bare så det er sagt − det er ikke synd på barna om ikke de får pakkekalender. Jeg gjør dette mest for meg selv, om jeg skal være helt ærlig. Og det skal man jo.)

En ganske grei løsning har blitt å bruke et middels stort lekesett som base, og dele det opp i mellom 15 og 20 pakker. Det kan være en legopakke, et puslespill, playmobil, brio builder eller noe annet som har flere deler. Så er det alltid en billett til en julefilm på kino eller en teaterforestilling i en av pakkene, men det kan også være opplevelser som ikke koster noe, som "i dag skal vi i skogen og finne juletre". Det går også an å pakke inn et par nye ullsokker eller votter - ting barnet trenger uansett kan like gjerne bli en kalendergave. Mine gutter pleier å få ny pyjamas i kalenderen, og tøfler har de også fått et år.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er kalenderen guttene fikk i fjor. For dem som har to barn og mye ledig veggplass, her er oppskriften: 6 spiker, 3 lange biter med hyssing, 48 poser og 48 klesklyper. Kalenderen hos oss ser sjeldent lik ut to år på rad. Noen ganger ender pakkene i hver sin kurv − enklere blir det ikke. 

Bildet jeg har i hodet av hvordan kalenderproduksjonen skal foregå er veldig fint og koselig. Jeg skal begynne i god tid, og pakke inn lekre små pakker mens jeg nipper til en kopp te og hører på julemusikk. Snøen skal helst dale sakte i store, hvite filler på utsiden av det nyvaskede (haha!) vinduet. 

I fjor ble teen ganske fort byttet ut med kaffe, ettersom timene gikk og 30. november ble til 1. desember. Det er faktisk det som er den egentlige tradisjonen her i huset, å sitte og svette over pakkene natta før den første av dem skal åpnes. 24 pakker x 2, det er 48 pakker det. Og siden valget ofte faller på lego, skal de pakkes inn i riktig rekkefølge etter bruksanvisningen, og deles inn i passelige porsjoner. Det skal i tillegg være relativt lik størrelse på pakkene til Storebror og Lillebror hver dag (tvangstanker), selv om innholdet er ulikt. Og kjære dere som må gange 24 med 3, 4 eller mer − jeg sender dere en medfølende tanke der jeg sitter, og håper dere er bedre til å planlegge enn meg. Også bruker jeg dere litt til å trøste meg selv − det er noen som får en enda lengre natt enn meg. (Det burde jeg kanskje ikke ha skrevet, men jeg var så godt i gang med å være ærlig.) 

Anyway: Suksessformelen er å begynne nå. Lage en plan på hva hvert barn skal få, kjøpe det, og pakke inn noen få pakker sånn nå og da, så det blir et koselig prosjekt. Husker godt at jeg tenkte det samme i fjor, og året før. Og året før der, og året før der, når jeg tenker etter. Ja, og året før der også ... Vel − i år skal jeg klare det! Tror jeg.   

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#adventskalender #kalender #julekalender #pakkekalender #overflod #jul #førjulstid #tradisjon #muligensirrelevant #nettavisen