november 2016

May I turn down your bed?

For første gang i mitt liv har jeg bodd på femstjerners hotell. Et gammelt slott, faktisk. Det svarte definitivt til forventningene, men å leve i luksus krever nok litt trening. Jeg tror ikke at noen mistenker oss for å være vant til dette. Vi startet med å ankomme tjenesteinngangen, noe gps'en antakelig synes at var mest passende for oss.

Med oss i bagasjen hadde vi to poser fulle av illeluktende klær, etter et akutt tilfelle av bilsyke. Planen var å vaske dem på hotellrommet, men vi kom heldigvis på at det var lurt å la dem stå i bilen til etter at vi hadde sjekket inn.

I resepsjonen ble vi møtt av en dame som allerede visste navnene våre, og vips så var vi sjekket inn. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En av inngangene til Bovey Castle. 
 

En pikkolo kom og tok bagasjen vår, og fortalte om hotellet mens vi gikk. Han spurte om vi ville ta heisen eller trappa. Selv om jeg liker slottstrapper veldig godt, sa jeg heis, så han skulle slippe å bære alt opp trappa. Men heisen var knøttliten, så han viste oss inn i heisen, og bar bagasjen opp trappa selv. 

Storebror lurte på hvorfor mannen tok kofferten hans, og hvisket innstendig til pappaen sin at han ville ha den tilbake. Så da pikkoloen møtte oss igjen i det vi gikk ut av heisen (hvordan klarte han det?!), spurte vi pent om Storebror kunne få bære kofferten sin selv. Pikkoloen beklaget at han hadde tatt kofferten uten å spørre eieren. Vi tipset ham med to pund, og han virket såpass overrasket at jeg fortsatt er i tvil om det ikke passet seg helt.  

Vanligvis når vi bestiller familierom på hotell, så får vi et helt vanlig rom, hvor de har gjort sofaen om til sovesofa og trøkka inn en reiseseng et eller annet sted hvor det blir så trangt at man må gå sidelengs forbi. Ikke på Bovey Castle.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Velkomstgave til barna. 
 

I tillegg til badet, som har både dusj og badekar, har vi tre rom. Soverom til barna, tv-stue og soverommet vårt. Det stod Jellybeans, nøtter, fudge og epler til oss da vi kom inn. Nespresso kaffemaskin. Alt man kan ønske seg av toalettsaker, og badekåper og slippers til både barn og voksne. Fire håndklær til hver, som blir byttet ut hvis noen flytter dem to millimeter. Og varmekabler i speilet.

Første kvelden gjorde vi ikke noe annet enn å få guttene i seng, men lørdagen brukte vi på å utforske slottet. Vi gikk en tur ute, sjekket ut lekerommet, var i svømmebassenget, og spiste middag i restauranten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her spiste vi lørdagsgodt. 
 

Utpå kvelden tok vi med oss lørdagsgodteriet ned til ett av oppholdsrommene med åpen peis, og satt der så lenge det var forsvarlig. Da Lillebror begynte å hoppe fra lenestolene mens han ropte «Supermann til unnsetning!» gikk vi tilbake til hotellrommet.

Mens vi holdt på å legge ungene banket det på døra. På utsiden stod to menn.

Den ene av dem holdt en blå bøtte og sa noe med så kraftig aksent at jeg ikke forstod et eneste ord. Han gjentok, men jeg skjønte fortsatt ingenting. I de fleste situasjoner ville jeg nikket og smilt - alt for å unngå å be en person gjenta for tredje gang - men jeg hadde ingen anelse om hva de ville, og hadde ikke så lyst til å slippe dem inn.

«Turndown-service», sa han som stod ved siden av, og forklarte at de ville inn og dra for gardinene våre og gjøre sengen klar for kvelden.  

Jeg husker at jeg har hørt om denne servicen for lenge siden, og at jeg ristet på hodet i vantro. Det er underlig nok å gå tomhendt mens noen bærer tingene våre, og stadig bli spurt om vi trenger noe, eller om de kan hjelpe oss med noe. Men at de skal inn på rommet mens vi er der og dra for gardinene for oss, og legge dynen til siden så det er lettere å legge seg oppi sengen?

Jeg takket nei. Det kan rett og slett bli for mye luksus for enkle mennesker fra bygda.   

 

Bloggen min på Facebook :) 

#slott #reise #ferie #england #dartmoor #boveycastle

10 tips til å irritere vettet av folk på Facebook

Tidligere har jeg gitt mine lesere 10 tips til å fremstå passelig vellykket på Facebook. Men det er jo slettes ikke sikkert at alle har lyst til det! Så denne gangen har jeg spurt i en hjelpsom gruppe jeg er medlem av, hva de irriterer seg mest over på Facebook. 

Overraskende nok ... er det en del likheter mellom denne listen og den forrige, men vinklingen er litt annerledes. 

Slik går du frem for å få folk til å klikke på "unfollow": 

1. La folk følge deg gjennom hele dagen, med jevnlige oppdateringer om alt du gjør. Gjenta dette hver dag, og ikke utelat en eneste kaffekopp!

2. Legg ut festbilder og tag de åpenbart beduggede motivene uten å spørre. 

3. La halvparten av statusene dine være visdomsord, den andre halvparten oppdateringer angående sykdommer du har.


Virkelig? Enkelte visdomsord er ganske irriterende. 
 

4. Bytt profilbilde minst én gang i uka. Retusjer og bruk filter til du er ugjenkjennelig. Husk trutmunn, hevede øyenbryn og/eller intenst blikk.

5. Tag deg selv på sykehus eller legevakt, men ikke fortell hvorfor du er der. Hvis noen spør om hva som har skjedd, la være å svare, eventuelt lik kommentaren deres og svar med et hjerte.

6. Uansett hva du liker å poste, rendyrk det. Treningsbilder, dine politiske meninger, din tro og livssyn eller alle de gode tilbudene fra firmaet ditt. Ikke post NOE annet.

7. Ha offentlige samtaler med personer som befinner seg i samme hus som deg. 

8. Skriv personlige ting på andres vegg. Gjerne av typen "Håper du føler deg bedre i dag. Han fortjener deg ikke, seriøst!"

9. Inviter folk til å spille. Får du ikke svar, fortsett å invitere samme person. Ikke gi opp!

10. Legg ut 78 bilder av den fine søndagsturen din, den nye båten eller av hunden din med "morsomme ansiktsuttrykk".

 

Det var også en som nevnte "venner som prøver å selge deg ting", men det tok jeg ikke med siden jeg har prøvd å selge noe på Facebook tidligere i dag.

 

Følg bloggen min på Facebook :) 

Elsk det, bruk det eller kast det!

De siste ukene har det pågått en ekstrem rydding her i huset. (Foreløpig vil det ikke være synlige endringer for besøkende ...) Jeg er blitt en ivrig bruker av finn.no og salgsgrupper på Facebook. Inspirert av ryddeguruer jobber jeg etter prinsippet om at alle ting jeg velger å beholde skal ha en av tre verdier: 

Nytteverdi - tingen er jevnlig i bruk.

Estetisk verdi - den er fin å se på og jeg blir glad av å ha den.

Nostalgisk verdi - jeg vil ikke ha den fremme, men jeg får meg ikke til å kaste den heller. 

Alle gjenstander som ikke har en slik verdi for meg eller andre i huset, skal selges, gis bort eller kastes. Idéen er at om man rydder hele huset på denne måten, vil man ende opp med lite rot, mer fritid og visstnok også et ryddigere hode.

Perfekt - jeg trenger alle de tingene! 

Jeg begynte med barneklær. Mye nostalgi og mange feller å gå i. Under tidligere ryddinger har jeg endt opp med å beholde nok klær til å kle opp et østeuropeisk barnehjem. Men denne gangen gikk jeg grundigere til verks, og tok alle kleskassene ned fra loftet. Jeg bestemte meg for å spare på to kasser til hvert barn - én med klær fra det første året, og én med ledig plass hvor jeg kan legge vekk enkelte plagg senere.

Å sette en konkret begrensning tvang meg til å være litt streng. Det som ikke fikk plass i disse kassene fylte 5 andre kasser, og jeg leverte det et sted som sender klær til nettopp barnehjem i østeuropeiske land.

Bikinier ble neste utfordring. Her måtte jeg gå etter litt andre prinsipper. For jeg synes nemlig at de er ganske fine og jeg blir litt glad av å ha dem. Men ... jeg har 32 bikinier, og de fleste av dem har aldri vært utenfor baderomsdøra. Så jeg stilte meg i stedet spørsmålet: Er det sannsynlig at jeg kommer til å ta meg godt ut i denne bikinien til neste år, når jeg ikke gjorde det i år, i fjor eller året før?

Det ble ikke mange bikinier igjen, gitt. Men til gjengjeld kan jeg vise meg offentlig i de jeg har beholdt. Resten gikk i søpla, av to grunner:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et lite utvalg jeg fant i en pose på loftet. 
 

1. De kan ikke bidra til å holde barnehjemsbarn varme.

2. Når ikke jeg ser bra ut i dem, synes jeg heller ikke at andre skal få muligheten.

Puslespill var det neste på lista over ting jeg har altfor mye av. Først solgte jeg 25, og så 18 til. Nå eier jeg "bare" 29 puslespill, og vurderer å selge enda fem.

Videre skal jeg gå gjennom duftlys, bøker og egne klær. Deretter står alle skuffer og skap i hele huset for tur, på jakt etter ting som ikke har stor nok verdi.

Foreløpig er erfaringen at på overflaten blir det verre før det blir bedre. Men å vite hva som befinner seg i hver eneste kasse på loftet, og vite at hver ting står der fordi vi har tatt et bevisst valg om å beholde den - det er ganske fint. 

Nå blir det kanskje litt malplassert her å oppfordre til nye innkjøp, men jeg tar meg friheten til et lite innslag av dobbeltmoral: Ta gjerne kontakt hvis du ønsker deg nye, røde sko i størrelse 37, en ubrukt Victoria's Secret veske eller en lekker samleboks med Yankee Candle juleduftlys ... :) 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook! :) 

hits