oktober 2017

Sinte trakasserte menn

Etter innlegget jeg skrev på onsdag har kommentarfeltet mitt vært uvanlig flittig brukt. Fra min side var ikke innlegget av de mest dypfølte jeg har skrevet, jeg hadde bare lyst til å gi mitt lille bidrag til #metoo-kampanjen. Det jeg skrev om var typisk hverdagstrakassering, og mange jeg kjenner har opplevd ting som er mye, mye verre. Det måtte jo bli en del nett-troll i kommentarfeltet, det skjønte jeg alt før jeg postet det. Sextrakassering er ordentlig nammenam for troll.

Jeg har også fått høre fra et par damer som selv har opplevd trakassering i serviceyrker, og en mann har fortalt om overgrep han har vært utsatt for som barn. Fra en mann fikk jeg råd om å svare på trakasserende kommentarer med sarkasme. Det er faktisk et veldig godt råd, men jeg må jobbe litt med en forsinkelse i hjernen for å få bedre utbytte av de smashing svarene jeg finner på. De kommer alltid 10 minutter etter at jeg hadde trengt dem, og jeg må nøye meg med å le høyt for meg selv, for personen som har fornærmet meg har gått for lenge siden. 

Men ... det jeg egentlig vil skrive om i dag er den typen kommentarer det var aller flest av, og de kom fra sinte, trakasserte menn. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har tegna litt på morrakvisten. 

Innleggene er ganske aggressive, men jeg leser en sårhet mellom linjene i flere av dem. Jeg blir beskyldt for å innta en offerrolle, noe som er en vanlig hersketeknikk å benytte når man ønsker at noen skal holde kjeft. En mann kaller hashtaggen #metoo for en genistrek laget av damer for damer, sånn at vi kan hore etter oppmerksomhet og sympati. Vel, nå har jeg lært at #metoo er for alle, uansett kjønn, så føl deg fri til å bli med på horingen du også! En annen mener at alle av og til opplever fremmede hender "både her og der", og lurer på om det egentlig gjør noe? Eh ... JA

En mann føler seg stigmatisert kun i egenskap av å være mann, fordi han mener hashtaggen setter fokus hvor fæle menn er. Er det noen vits i å oppføre seg ordentlig mot kvinner, undrer han, når man uansett er stemplet på forhånd? Svaret er ja, her også. Jeg setter stor pris på mennesker som behandler meg med respekt, uansett kjønn. En annen skriver om at jenter på byen "sjekker utstyret" på menn, ved å røske tak i skrittet på dem. Han antar at jeg mener at sånt er helt greit, han antar faktisk at jeg er en av disse damene. Nei. Definitivt nei. 

Jeg tenker at en del av dette er skrevet for å provosere, og ikke noe særlig annet. Men én ting går igjen i flere av innleggene, og det er det jeg tenker at fortjener litt oppmerksomhet. Mennene har opplevd å bli krenket og trakassert av kvinner, men episodene har blitt bagatellisert og ledd av når de har fortalt andre om det. De er sinte over at det skal være så lett for oss kvinner å fortelle, mens det er forventet at menn skal tåle slikt og bare riste det av seg. Og det har de nok helt rett i − jeg tror at vi jenter møter større forståelse.  

Men så kommer en pussig ting. De sinte mennene føler seg veldig sikre på at jeg synes at det er helt greit at kvinner trakasserer menn, uten at jeg klarer å se hva i innlegget mitt som har forårsaket den tanken. Selvfølgelig er ikke det greit! 

Jeg vil gjøre det helt klinkende klart en gang for alle: Fordi om jeg forteller om episoder hvor det er menn som har trakassert, betyr ikke det at jeg synes at kvinner skal få lov å ture frem som de vil. Jeg tror at de fleste forstår det, men når man er veldig sint, sånn som man kan bli når man føler seg trakassert og latterliggjort, er det lett å lese inn litt ekstra uvilje mellom linjene. De sinte mennene er tilgitt, og de har min støtte. Og kvinnene som tenker at alle menn synes det er hyggelig å bli tafset på av fremmede mennesker i tide og utide − oppfordringen min i forrige innlegg om å holde kjeft og holde fingrene av fatet går til dere også. Det den ene leseren forteller, om å få "sjekket utstyret", det er faktisk et overgrep. 

Vel, da var det sagt. God søndag! Går og lager meg en kaffekopp og stålsetter meg for kommentarfeltet ;) 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#metoo #samfunn #trakassering #sintemenn #trakassertemenn #utsattmann #muligensirrelevant #nettavisen 

 

- Har du en sprekk jeg kan dra kortet i?

− Har du en sprekk jeg kan dra kortet i?

Det kunne kanskje være en uheldig formulering, men gliset og blikket til den middelaldrende mannen som stod foran meg var ikke til å ta feil av.

Jeg var tidlig i 20-årene og satt i kassa i en butikk som blant annet solgte jernvare og bildeler − hovedtyngden av kundene var menn. Ettersom jeg var den første kundene så når de kom inn, og den siste de så før de gikk ut, så fikk jeg beskjed om at jeg var butikkens ansikt utad, og at det var viktig at jeg var blid og imøtekommende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Blid og imøtekommende: Jeg gir kassadamejobben cirka halve skylda for de dype sinnarynkene mine. 

Til tross for hederlig innsats ble det nødvendig å minne meg på arbeidsinstruksen mer enn én gang. Noen ganger var det på sin plass med steinansikt og iskalde blikk, og jeg var raus med begge deler. Det var mitt eneste forsvar mot sleske kommentarer fra halvgamle gubber, små slengkommentarer om utseendet mitt og småfrekke invitasjoner som til stadighet ble gjentatt til tross for at jeg takket nei. Mange kunder var høflige og hyggelige også, altså. Og jobben i seg selv var helt grei, men de jevnlige kommentarene ble så slitsomme at jeg til slutt sa opp, selv om jeg ikke hadde noen ny jobb å gå til. 

Da jeg så #metoo-kampanjen på Facebook var kort-episoden det første jeg tenkte på. Men jeg kan jo alltids nevne et par til. 

På en annen tidligere arbeidsplass ble jeg klapset på rumpa av en overordnet, og som 17-åring på byen i Arendal møtte jeg en fyr som lot øynene gli over meg fra topp til tå og konkluderte med "e hadde bånna du greit." Sistnevnte har først og fremst brent seg fast i minnet som den mest harry "sjekkereplikken" jeg noensinne har vært utsatt for. 

En venn av en eks kommenterte stadig at jeg hadde "sugetrut", og skulle jeg være så uheldig å gjespe mens vi var i samme rom sa han: "sitter du der og gaper etter kuk?" ...

Jeg skal overlate jobben med å analysere hvorfor og hvem og hva og oppdragelse og gruppepress og kultur og ukultur og alt det der til noen andre. 

Men sånn generelt så tenker jeg at det kan være lurt å filtrere ord og gjerninger kjapt gjennom et par hjerneceller før man setter det ut i livet. Ved fortsatt tvil etter filtreringen kan det anbefales å holde fingre og/eller kjeft i ro.  

Ja ... egentlig skulle jeg bare si #metoo

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#metoo #samfunn #trakassering #muligensirrelevant #nettavisen 

Like glad i barn nummer 2? 

Da jeg gikk gravid med mitt andre barn, var jeg livredd. Jeg var allerede så vanvittig glad i Storebror − kunne jeg bli like glad i et barn til? Jeg var ganske sikker på at Lillebror i magen hadde lite å stille opp med mot han som allerede hadde mottatt min udelte morskjærlighet i over tre år.

De siste ukene av svangerskapet vekslet jeg mellom å være trist på Storebrors vegne fordi han ikke kom til å få like mye oppmerksomhet lenger, og å være trist på vegne av Lillebror i magen, fordi jeg ikke kom til å bli like glad i ham som jeg var i broren.

Og hvis jeg mot formodning skulle bli like glad i Lillebror, så ville jo det bli veldig trist for Storebror. For da kom denne kjærligheten til å tas fra Storebrors rettmessige dose, og jeg ville bli mindre glad i ham. Denne mer eller mindre logiske runddansen gikk dag og natt. Jeg smiler av det nå, men da var jeg ordentlig lei meg, og i øyeblikket ikke i stand til å se hvilket unikt talent jeg er innen den litt ukjente sporten «kreativ bekymring».

Det nye barnet ble født, og han var helt nydelig. Storebror kom på besøk på sykehuset og var plutselig blitt så stor, men han var fortsatt like søt og god selv om Lillebror også var søt og god. 

Storebror hadde nok et forsprang i starten, men følelsene for den nye babyen ble sterkere for hver dag. Jeg ble veldig, veldig glad i Lillebror, og jeg var fortsatt veldig, veldig glad i Storebror. For en lettelse! Jeg hadde sett på morskjærligheten jeg hadde å gi som en konstant dose, som nå måtte deles. Men det var ikke sånn. Med det nye barnet kom det mer kjærlighet, og jeg hadde nok til begge to. 

Og en ting til, som jeg ikke engang hadde tenkt på, var det nære forholdet mellom disse to guttene. Det er (muligens den eneste) fordelen med å bekymre seg − man blir stadig positivt overrasket. Selvfølgelig krangler de så filler og legoklosser fyker innimellom. Det hender til og med at Lillebror proklamerer med alvorstynget røst at de ikke er bestevenner lenger.

Uvennskapet har forøvrig aldri vart lenger enn tjue minutter, og de leker sammen, de får hverandre til å le, de gir hverandre klemmer, de hjelper hverandre og i fredstid er de altså ifølge Lillebror bestevenner for alltid.

Bekymringen min var (som vanlig) bortkastet energi. Han lille fremmede i magen var slettes ingen trussel, og han gir oss mye mer enn han tar. Hva skulle vi gjort uten ham? Det vil jeg ikke tenke på engang. Akkurat som storebroren sin passer han perfekt inn i vår høyst uperfekte familie. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #mamma #morskjærlighet #barnnummerto #tobarnsmor #bekymring #hverdag #muligensirrelevant #nettavisen 

Hei Reidun!

Jeg ER SÅ LEI av all den såkalt personlige reklamen som dumper ned i innboksen min støtt og stadig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er meg som er lei. 

«Gratulerer med dagen, Renate! I anledning din bursdag vil vi gi deg et gavekort på 50 kr.» Å, jippi, jeg er jammen heldig! Dere vet navnet mitt! Og husker på bursdagen min! Å, jeg blir så rørt. Ville aldri i verden funnet på å handle noe hos dere ellers, for jeg trenger ingenting, men nå som jeg har fått 50 kr* (*hvis jeg handler for mer enn 200,-) − ja, nå skal det handles!  

«På tide med en reise, Renate?» Så dere vet at jeg er glad i å reise? Og vet at jeg har sett på hoteller i London tidligere? Å, dere kjenner meg så godt! Jeg føler liksom at dere bryr dere om meg. Dette handler åpenbart ikke om at dere ønsker å tjene penger på meg, det er bare at hjertene deres strømmer over av godhet − så dere ønsker at jeg skal ta meg litt fri og dra på en tur. Også har dere spesialtilbud til meg i tillegg − jeg er solgt!

Og denne her, som jeg fikk i går, synes jeg liksom var litt ekstra koselig. Så koselig at jeg svarte på den, faktisk. "Jeg heter ikke Reidun, og jeg er ikke forfatter", svarte jeg. Blant annet. 

Jeg har anonymisert teksten med spraymaling i paint. Hadde det så gøy at jeg holdt på å glemme å hente sønnen min på skolen.

I en epost som starter med «God søndag, Renate» finner jeg navnet mitt fire ganger, strategisk plassert rundt omkring i en lengre tekst.

Wow, har hun virkelig skrevet dette bare til meg? En hyggelig og høyst personlig epost, fra henne til meg. Det er en ære å få sånn spesialbehandling, jeg bare mååå melde meg på kurset hennes. Jo før, jo bedre. Hvor skal jeg skrive inn kredittkortnummeret mitt?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ser jeg ut som om jeg er såå dum? (Det var et retorisk spørsmål, kjære kommentatorer) 

Også en gøyal en: «Good news, Renate − you'll like this!» Jeg åpner eposten og finner reklame for en støvsuger. En støvsuger! Hahaha! Oh, how well you know me ... 

Trenger vi flere eksempler? Jeg tror ikke det. Jeg vil egentlig bare si: 

SLUTT med det tullet der! 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#irritert #åsåpersonligdaliksom #skråblikk #muligensirrelevant #nettavisen 

Kaste alle ting barna lager?

De siste årene er jeg blitt mer og mer opptatt av å fjerne ting vi ikke har bruk for eller ikke har glede av fra huset vårt. Jeg har ryddet gjennom kasser på loftet, valgt ut litt jeg vil spare på, men har solgt unna og gitt bort alt vi har dobbelt opp av eller ikke har brukt på lenge. Gradvis får vi et mer ryddig hus, og det begynner å bli sånn at vi faktisk vet hvor teipen er når noen trenger teip. 

Men enkelte ting hoper seg opp. Jeg har én sønn som elsker å tegne, og én sønn som elsker å lage ting. Flotte, fargerike tegninger, og fine kreasjoner i glass, tre og melkekartonger, for å nevne noe. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er med i en minimalistgruppe på Facebook − en gruppe mennesker som har som filosofi at man skal eie minst mulig. Noen av medlemmene er nede i mindre enn 100 eiendeler − inkludert klesplagg. Det er et altfor ekstremt opplegg for meg, men jeg liker å la meg inspirere litt her og litt der, så jeg plukker med meg noen tips fra minimalismen innimellom. En hobbyminimalist, kan vi si at jeg er. Og for en stund siden ble et for meg svært relevant spørsmål stilt i gruppen:

Hva gjør dere med tingene barna lager? 

Noen få svarte at de ikke tvang sin egen minimalisme på barna − de fikk kjøre sitt eget løp på rommet sitt. Men de fleste svarte faktisk at de hadde restriksjoner på hva barna fikk lov å beholde av kunstverkene sine.

Enkelte sverget til å ta bilder av tegninger før de kastet dem, slik at de kunne oppbevare minnene digitalt. En dame skrev at barna til enhver tid fikk eie ett av sine kunstverk. Dersom de lagde noe nytt de ønsket å beholde, måtte de vurdere gammel og ny kunst opp mot hverandre, og kaste den gamle hvis de ville beholde den nye. Flere var enda strengere og sa at de lærte barna sine at det var prosessen med å lage noe som var viktig − ikke resultatet. Altså, uansett hva de laget, gikk det rett i søpla når de var ferdige. I overkant brutalt? Og ganske ekstremt.

Men vet du hva som også er ekstremt?

Den hurtig voksende mengden tegninger og kunstverk som oppbevares i dette huset.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har foreløpig to kasser fulle av kunst fra barnehender, i tillegg til hyllen i det ene kjøkkenskapet som er full av tegninger, pluss et par hyller på barnerommet og en del prosjekter som er av en slik størrelse at de er nødt til å stå utstilt permanent.

Og, hvis man skal være ærlig, så er det jo ikke alt som er like vakkert.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men, jeg har kvittet meg med store deler av klærne fra da guttene var mindre, jeg ber dem stadig om å velge ut noen leker de kan donere eller selge, og bokhyllene deres blir innimellom ryddet med kritisk blikk. Vi kastet nettopp barnevogna de begge lå i da de var bittesmå − hjulene stod i 60 graders vinkel innover − men det var likevel trist. Jeg prøver å lære både meg selv og barna mine at ting bare er ting. Og jeg har da vært flink! Men et sted går grensa, merker jeg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Man kan da ikke kaste slike sjarmerende typer i søpla? 

Så om jeg skal velge én ting å frede − må det bli det guttene mine lager med sine egne små hender. Resultatene av lange økter ved kjøkkenbordet, eller ting de har med hjem fra skole og barnehage og stolt viser frem. Om tegningene trenger en forklaring, om nissen har tre øyne eller om barnålene på julepynten er blitt brune og faller av, det spiller ingen rolle. Ved å kaste det sier jeg jo egentlig at det ikke har noen verdi for meg, og det blir bare for hjerteskjærende å si om noe barna har lagt ned så mye tid og krefter i. Så vips, havnet hobbyminimalisten helt i andre enden av skalaen − jeg sparer på alt!

Så får de heller gå gjennom kassene selv når de blir eldre − og forhåpentligvis ikke like sentimentale som meg. Jeg ser for meg at det kommer til å bli en del grimaser og rynking på neser. "Hvorfor i all verden sparte du på dette?!" kommer de nok til å si. Og da kommer nok jeg til å trekke på skuldrene, også kan vi riste på hodene våre og le, alle sammen. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #barn #mamma #hverdag #barnekunst #minimalisme #oppbevaring #sentimental #muligensirrelevant #nettavisen 

Er vi blitt avhengige av smilefjes?

På søndag skrev jeg et innlegg med en serie bilder av reklamer fra 60-tallet. Det var, som de fleste av mine lesere forstod, et humoristisk innlegg. Men både i Nettavisens og bloggens kommentarfelt kom det flere fornærmede kommentarer. Jeg vet jo at jeg har erta på meg en del nett-troll, så noen kommentarer var nok av det slaget. Men det virket faktisk som om enkelte oppriktig trodde at jeg hadde skrevet et pøddesurt innlegg om hvor forferdelige reklamene var på 60-tallet. 

Jeg må selvfølgelig ta med i vurderingen at jeg har en litt spesiell humor, men jeg begynner å lure på om misforståelsene koker ned til fraværet av smileys. Er vi blitt avhengige av dem for å forstå en tekst? 

Meldinger og tekster i sosiale medier er ofte så krydret med smilefjes at vi slipper å lese mellom linjene eller å tenke etter hvilken tone teksten har. Jeg er en ivrig smilefjesbruker selv, både når jeg skriver sms, eposter og Facebookmeldinger − og når jeg deler blogginnlegg i sosiale medier. Hvis jeg skriver noe ironisk slenger jeg på et blunkefjes eller noe annet for å vise at jeg bare tuller, og hvis jeg har skrevet om noe som gjør meg sint/trist/glad så avslutter jeg med et passende fjes, så det ikke er noen tvil. 

Bilde: Nettavisen. Det finnes mange emoticons jeg ikke skjønner noe av, men det hender jeg bruker dem likevel. (Hihi-smilefjes her) 

Og hvis noen sender meg en melding uten noe slags fjes, tenker jeg fort at de er sure på meg: 

"Ok :)" betyr at alt er ok. "Ok", derimot − det er noe heeelt annet ...  Hvis ikke det er jeg som sender "ok", da. Da betyr det bare at jeg er litt bizzi og hiver avgårde et kjapt svar. 

Også har vi passivt-aggressivt smilefjes. Mye brukt på omtrent denne måten: "Ikke tenk på det, det er jo bare et bryllup. Skjønner at hytteturen med kusina di er viktigere, altså. :)" Du har gjort det du også, ikke sant? (Blunkefjes)  

Men her på bloggen bruker jeg altså ikke smilefjes. Og ikke blunkefjes eller grinefjes eller sinnafjes. Jeg bare skriver med bokstaver, og prøver så godt jeg kan å formidle fjesfritt. I månedsmagasiner og ukeblader som jeg skriver for bruker man nemlig ikke emoticons, som det heter på pent, så jeg vil ikke bli vant til å hvile på smilefjesene − jeg skal klare å få frem et budskap i ren tekst. Men ... det må jeg tydeligvis øve mer på. (Se for deg et "hehe-fjes" her)

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#kommentarfelt #smiley #smilefjes #emoticons #muligensirrelevant #nettavisen 

15 litt tvilsomme reklamer fra 60-tallet

Jeg abonnerer på Egmonts Donaldbladbøker, og nå er jeg kommet litt utpå 60-tallet. Jeg er jo veldig glad i Donald, men reklamene i bladene er også en stor del av moroa. Bli med og ta en titt på reklamebransjens første famlende skritt innen reklame rettet mot barn: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Læreren gjør ikke noe forsøk på å skjule at hun er lite imponert over Strantes utholdenhet. Hun unnlater også å henvende seg direkte til ham, men spør heller den arrogante klassekameraten hva som er i veien med Strante. Selvgodheten oser av Strutte mens han forteller at faren hans også har snakket nedlatende om Strante hjemme, og læreren sier ingenting på det. Hjertet mitt blør for Strante. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er Ola- og Kari-pultene. Ola kan sitte her og skrive og gjøre lekser, mens Kari kan snu pultplaten og sitte og se seg i speilet. Under pultplaten kan hun ha sysakene og toalettsakene sine. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Guttebuksen er 70% sterkere. Og det er jo bra, for mens jentene sitter inne og syr og ser seg i speilet er guttene ute og leker. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På 60-tallet solgte de fotballsko som kunne score. Absolutt i tråd med bladet det annonseres i − dette høres ut som noe Petter Smart kunne ha funnet opp. Heldigvis for annonsøren var ennå ikke markedsføringsloven kommet, og det var fritt frem for vill-ledende reklame. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi må tilbake til Stakkars Strante. "Så dumt da, gitt!" Medfølelsen fra Strutte kommer ikke helt fra hjertet, tror jeg. Og er det ingen som tenker på å sjekke om det feiler denne gutten noe mer alvorlig enn forkjølelse? 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og mobbingen fortsetter, med Møllers velsignelse. Her får jeg inntrykk av at Strutte deler med Strante av tranen sin ...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... men det hjalp visst ingenting. Stakkars Strante. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvis ikke man likte tran kunne man heller prøve Weifa-C. Det er helt utrolig hva litt C-vitamin kan gjøre! Knut klatrer rett opp den glatte veggen og ned igjen med én hånd mens han bærer ungen. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Knut tar C-vitaminen sin i dag også. Rampe-Ola får seg en flyvetur, og Lille Sissel er imponert. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En vanlig taktikk i reklamene var å be barnet spørre mor om å få produktet de annonserer. De har forresten en snill politimann som hjelper dem med trekningen av konkurranser. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Her er de hakket mer kyniske. Først friste litt, så oppfordre til å be om den, og så gi inntrykk av at det bare er et spørsmål om hvilken type man vil ha − klart mor og far sier ja! Ren overtalelse. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og her: Far setter nok inn noen kroner mot å få låne toget. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen av reklamene tok jeg med bare fordi de er litt koselige. Her får du en gave i tynn plast hver dag frem til julaften. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Og Bilofix, eller Briomec, som det het i min barndom er ren nostalgi. Tydeligvis tiltenkt gutter, men det var intet hinder for meg.  

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Bare vent til jeg blir stor", sier han. Og det kan jo hende at han blir hvis han spiser mye smør. Smøret kan tilsynelatende også hjelpe ham å få et mer elegant nedslag når han hopper på ski. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Konkurranser som reklame er jo fortsatt superaktuelt. Men premiene har kanskje blitt litt mer attraktive? Her kan barna vinne ost for 50 kroner, og et brev fra sjølvaste Ostemannen. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men denne konkurransen er min absolutte favoritt. Se hvordan de elegant og umerkelig klarer å få vist frem trusen "lillekonvall" på en helt naturlig måte. De har bare tilfeldigvis fotografert Kirsti i det skjørtet hennes la seg oppetter ryggen da hun bøyde seg frem for å ta i mot navnet på vinneren som den snille politimannen har trukket ut.  

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#nostalgiskreklame #førmarkedsføringsloven #retro #60talls #sekstitallet #muligensirrelevant #nettavisen 

hits