oktober 2016

Et underlig restaurantbesøk

 

Vi er tre venninner som pleier å møtes og spise middag med ujevne mellomrom. I går hadde vi bestilt bord ved en av byens restauranter til klokka halv seks. 

To av oss ankom restauranten til avtalt tid. Venninnen min oppgav navnet sitt, og en ung servitør svarte at de ikke hadde noen reservasjoner på det navnet. "Kanskje du har bestilt hos en annen restaurant?" foreslo han, og nevnte en restaurant han mente at hadde et lignende navn. Kanskje det var der vi hadde reservert? 

Min venninne nølte et øyeblikk, og servitøren tok tvilen hennes som en bekreftelse på at han hadde rett. Han smilte selvtilfreds og sa: "Ja, det er fort gjort å ta feil. Vi har nemlig ingen reservasjoner til tre personer i kveld, skjønner du."

Ja, han sa både nemlig og skjønner du

"Men, vent litt", sa venninnen min, "jeg kan jo bare sjekke på telefonen. Jeg kontaktet restauranten via facebooksiden." Hun fant facebookmeldinger fra restauranten vi sto i, og telefonlogg som viste at hun hadde snakket med dem. 

Dette syntes servitøren at var veldig rart. Men det kunne muligens forklares med at det ikke var han som hadde vært på jobb hvis bookingen var gjort litt tidlig på dagen, da var det noen andre som tok telefonen ... Setningen døde hen, så jeg vet fortsatt ikke hva det hadde med saken å gjøre. 

En kvinnelig servitør sa at de kunne kanskje ordne noe, selv om vi ikke hadde bestilt. Hvis vi ville sitte litt sånn trangt ved et bord som var beregnet til to? Joda, vi satte oss. 

Etter en liten stund kom den mannlige servitøren og lurte på om vi ville ha noe å drikke. Han fortalte at de ventet 28 gjester samtidig den kvelden. "Så i dag må folk helst spise litt fort", sa han. 

Noen minutter senere kom han tilbake og lurte på om tredjemann i følget vårt kom snart. Jeg fortalte ham at hun hadde slitt med å finne parkeringsplass, men at hun var på vei nå. Han så på meg med en uforstående mine og lente seg frem og så ut av vinduet. Nei, det kunne da ikke være noe problem å finne parkering? "Hvor mye er klokka nå da?" spurte han og så demonstrativt ut av vinduet igjen. Han begynte å nevne parkeringsplasser i nærheten hvor det umulig kunne være fullt. Jeg forsikret ham om at hun hadde funnet parkeringsplass nå, og var på vei. 

Vår venninne ankom, den kvinnelige servitøren overtok, og vi fikk bestilt mat uten trøbbel. Maten var god, og vi bestilte karamellpudding med sorbét til dessert. Servitøren sa at de dessverre var tomme for karamellpudding. Men så trodde hun at de kanskje hadde én, så hun skulle sjekke om vi kunne dele den. Hun kom tilbake og sa at de hadde karamellpudding likevel, så vi kunne få hver vår. 

Blide og fornøyde satt vi og ventet, og litt senere kom hun tilbake med en tallerken med to kuler sorbét, og beklaget at de likevel ikke hadde karamellpudding. "Så da får dere sorbét", sa hun og satte fra seg tallerkenene. Så da får dere sorbét. For meg blir det som å si "vi hadde dessverre ikke biff, så da får dere fløtegratinerte poteter". 

Vi sa ifra om at vi heller ville velge en av de andre dessertene på menyen, og bestilte frityrstekt is. Det var greit, hun tok med seg sorbétene igjen og kom tilbake med kaffe. 

Litt senere kom den unge, mannlige servitøren med isen, satte tallerkenene foran oss og sa: "Se her har vi kaloribomba si!" 


Illustrasjonsfoto, av en annen kaloribombe, fra et restaurantbesøk da servitøren høflig unnlot å nevne dette faktum. 
 

Han forsvant og lot oss nyte desserten i fred en liten stund før han stakk innom og spurte: "Smaker det? Det smakte vel som en kaloribombe også?" Han lo, og gikk videre til neste bord. 

Man skulle kanskje tro at dette var nok. Men han hadde enda mer på hjertet. Når han kom for å rydde inn tallerkener sa han: "Dere fikk det ned? Det er ikke lett å få ned den der!" 

Det gikk stadig kortere tid mellom hver gang han var innom bordet vårt og spurte om det skulle være noe mer, så vi bestemte oss for å tilbringe resten av kvelden et annet sted. 

Ute på gaten stoppet vi opp og så taust på hverandre en liten stund, før vi brøt ut i latter og den ene venninnen min sa: "Ja, da har du i det minste noe å skrive om, Renate."

Sjeldent så galt at det ikke er godt for noe. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook! :)

 

#restaurant #spesiellservice #skalikkeditigjen #folkeskikkerikkesådumt

Hvordan trekke idioter til en Facebookgruppe  

Lederen for Mannegruppa Ottar forteller i dag til VG at det ikke var meningen at gruppa skulle bli et sted for hets av kvinner, oppfordringer til voldtekt og grotesk vitsing om misbruk av barn.

Men så ble det slik likevel, gitt! Hmm ... Hva i all verden kan være grunnen til at akkurat denne gruppen tiltrekker seg menn med dårlige holdninger?


Bildet er lånt fra br.no, og jeg informerer for ordens skyld om at bæsjen er laget av plastikk. Fluene også. 
 

Vi snakker om en gruppe hvor det er nødvendig å informere om at det ikke er lov å poste bilder av lik eller avføring. 

Dette kunne vært hele innlegget mitt. 

Men jeg må bare si litt mer.

Den første regelen i gruppa er «ingen pedofili». Selv har jeg aldri sett en slik regel i noen av gruppene jeg er medlem av. Ble denne regelen satt da gruppen ble startet, eller dukket det opp innlegg som gjorde det nødvendig? 

Når jeg leste screenshoten av vitsene som var delt i gruppa, er jeg ikke i tvil om at en som misbruker barn vil tolke gruppens mottakelse av disse vitsene som en aksept for sine handlinger. I mitt 34 år lange liv har jeg aldri før lest eller hørt noe så kvalmt. I disse vitsene er det ikke den pedofile som blir latterliggjort. Det er det misbrukte barnet.

Det. Er. Ikke. Morsomt.

 

Bloggen min på Facebook. 

 

#mannegruppaottar #skikkeligemannfolkeh

hits