oktober 2015

Om skumle innvandrere og den veldig relative rettferdigheten.

Inspirert av kommentarfelt på facebook og aviser etter episoden på Englegaard ved Tvedestrand kom skrivetrangen. Jeg har ikke så mange svar, men jeg har mange spørsmål. 

«Disse fæle menneskene som kommer inn til landet vårt for å ødelegge for oss, ta over landet og stjele godene våre» er holdninger som går igjen hos mange.

Selvfølgelig fører innvandring fra krigsherjede land med seg mange utfordringer. Å si noe annet er litt naivt. Traumatiserte mennesker, spesielt ungdom, vil i mange tilfeller ha en utfordrende atferd. Enkelte av innvandrerne har med seg en kultur som ikke er forenlig med våre verdier. Det krever ressurser å lære innflytterne språket vårt, og å ta vare på deres fysiske og psykiske helse. Men kan et av verdens rikeste land la være å gi dem hjelpen de trenger og et trygt sted å bo? Nei. Og kan det hende at vi treffer noen spennende, hyggelige mennesker blant flyktningene? Ja. 

Hver gang jeg tenker på dette kommer jeg tilbake til de samme spørsmålene: Hvorfor fortjener jeg alle godene og tryggheten jeg har i Norge? Er det fordi jeg har vært så flink og smart at jeg valgte å bli født her? Fordi muligens noen av mine forfedre har bidratt til å bygge landet til det det er i dag? (Det kan også hende at noen av mine forfedre var drapsmenn, jobbet svart og banket konene sine, men sånt er jo uvesentlig siden de var norske...) Har jeg en større verdi fordi jeg tilfeldigvis er født i et rikt land? 

På hvilket grunnlag kan jeg si at jeg har rett til å bo i et koselig hus i et fritt land, kjøpe den maten jeg har lyst på, få lønn selv om jeg er syk, sende ungene mine på skolen gratis - men at et menneske fra Syria, Afghanistan eller Eritrea ikke har krav på de samme tingene? Er det riktig at landegrensene skal definere hvem vi er og hva vi fortjener?  

Jeg bare spør, altså. 

 

 

hits