september 2017

Om flåttsyltetøy og Farmen og sånn

Noen dager orker jeg ikke å engasjere meg i debatter og hjertesaker, man kan jo ikke holde på med sånt hele tiden.

Så i dag vil jeg bare skrive litt om ting jeg tenker på.

På mandag så jeg på Farmen. Det var mange måneder siden sist jeg hadde satt meg ned for å se et tv-program, og jeg ordna meg to brødskiver med bringebærsyltetøy før jeg dumpa ned i sofaen. Skivene var frosne da jeg smurte dem, så jeg måtte vente litt før jeg begynte å spise. Da skivene endelig var klare hadde Farmendeltakerne begynt å slakte ål. Det var blod og gørr over hele skjermen, og plutselig var ikke det røde bringebærsyltetøyet like fristende lenger.

Dette tenkte jeg fortsatt på da jeg satte meg ned for å spise frokost på tirsdag, denne gangen hadde jeg skive med blåbærsyltetøy. (Jeg har sånne perioder. Syltetøyperioder, tomatostperioder og brunostperioder, med korte innslag av makrell i tomat med minst to ukers mellomrom.)

Da begynte jeg plutselig å tenke på at en flått som har sugd blod og etterpå har blitt tråkka på, ligner ganske mye på et most blåbær. Plutselig smakte ikke blåbærsyltetøyet så bra heller. Tror det er på tide med en tomatostperiode. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er en lampe jeg fikk i bursdagsgave på søndag. Svogeren min har laget den til meg av en cymbal. #favorittsvoger #enestesvogerogsåda

Jeg må forresten forklare hvorfor jeg så på tv, det gjør jeg jo nesten aldri. I år spilles Farmen inn noen få minutters kjøring fra der jeg bor, så veldig mange av statistene er kjente fjes. Veldig kjente. Pappa, for eksempel. Og søstra mi. Og sønnen min.

Det var søstra mi som tok med seg Lillebror på statistoppdrag en dag hun hadde fri. Men hun mener at han muligens kommer til å bli klippet bort, for under innspillingen hadde han pekt opp på himmelen og sagt: «Se! En drone!» 

Det var alt for i dag. 

- Renate -  

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #farmen #syltetøy #hverdag #assosiasjoner #kjæredagbok #muligensirrelevant #nettavisen 

Har du hørt om stoppskilt for barn?

«Nei», sier han. «Jeg vil ikke!» Øynene hans er redde. Hun er tålmodig og mild de første fem minuttene, så blir hun mer og mer irritert.

«Slapp av, det gjør ikke vondt», sier hun. Han vet at det ikke er sant, for han har gjort dette minst 20 ganger før.

«Jeg vil ikke!» sier han. Han gråter nå, og er stram i hele kroppen.

«Hvis du bare klarer å slappe av så gjør det ikke så vondt!» sier hun.  

Jeg ber ham om å samarbeide, hennes stress og irritasjon smitter over på meg. Så tåpelig redd for å være til bry. 

«Nå vi få gjort det, jeg skal videre til andre pasienter», sier hun. Like etter gir hun opp, og som så mange ganger før henter hun en sykepleier til. Sykepleieren som kommer vet hva som er jobben hennes, dette er kjent prosedyre:

Hun skal holde ham fast.

Hun får jobben jeg har sagt nei til, og det er det eneste riktige jeg har gjort i denne situasjonen. Jeg står hjelpeløs og ser på. Kommer med tomme, sikkert ikke særlig trøstende ord. Er ikke den sterke og beskyttende mammaen jeg pleier å være.   

«Vi må få gjort dette.» sier de. 

«Han er nødt til å gjøre det i dag.» sier de. 

«Vi har ikke tid til så mye om og men.» sier de. 

De får gjennomført det de skal med makt, mens min lille sønn skriker så det høres på hvert eneste rom på barneavdelingen. Mammaen hans gjør ingenting.

Det er over. Han er utslitt. 

«Du var flink. Jeg vet det gjør vondt. Men du klarte det. Nå er det sikkert lenge til neste gang.» Jeg trøster til han puster rolig igjen, så gråter jeg på gangen mens han hviler på senga med en film. Når han har sovnet kysser jeg ham på kinnet og sier unnskyld.

Sykepleierne på vårt sykehus har nok ikke hørt om stoppskilt for barn. Irritasjonen deres kommer kanskje av tidspress og rådvillhet? Heller ikke jeg hadde hørt om stoppskilt for barn. Jeg trodde det måtte være sånn, og jeg godtok det, gang på gang. Og jeg angret etterpå, gang på gang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stoppskilt for barn er en idé som ble utviklet av sykepleier Synne Johannesen og psykologspesialist Maren Østvold Lindheim ved Rikshospitalet, for å hjelpe de barna som har gjentatte negative sykehusopplevelser bak seg, eller som er spesielt redde av andre grunner. Østvold Lindheim skriver på ekspertsykehusetblog: "Vi vet at alvorlig kronisk sykdom gir økt risiko for psykososiale vansker og posttraumatisk stresslidelse. 90% av barn på sykehus rapporterer om minst én skremmende hendelse i forbindelse med innleggelser, gjennomsnittet er på 3,14 hendelser."

Vi kan ikke gjøre sykehusopphold helt smertefritt og supermorsomt, men disse tallene og vår erfaring tilsier at forbedringspotensialet er stort.

Idéen med stoppskiltet er at barnet når som helst i prosedyren kan holde opp skiltet, og sykepleieren må med en gang stoppe opp. Når barnet føler seg klar, legger det ned skiltet, og sykepleieren fortsetter.

Østvold Lindheim skriver videre: "Vi opplever, i samarbeid med fagpersonell på sykehuset, at små barn som tidligere måtte holdes og som skrek, nå klarer å legge skiltet ned og få gjennomført prosedyrer på en rolig og kontrollert måte."

Og det er poenget − å ha kontroll. Vi lærer jo barna våre at de bestemmer over sin egen kropp, men det er et gode man fratas på sykehus.

Jeg snakker selvfølgelig ikke om akutt livreddende behandling. Da gjør man det man må gjøre, raskt og brutalt. Jeg snakker om tilfellene der man har god tid. Eller burde hatt god tid. Behandlingen må utføres, men om ikke det går i dag, kan det gjøres i morgen eller neste uke. Når man har muligheten til å unngå å traumatisere, bør man gripe den.  

I situasjonen jeg beskriver i starten skulle jeg ønske at jeg hadde hatt guts til å be dem stoppe. Jeg skulle ha tatt med meg barnet mitt, og nektet å komme tilbake før noen med bedre kompetanse på denne prosedyren var på jobb. Traumene fra disse opplevelsene sitter i ham.  

Nå er heldigvis stoppskilt oppfunnet, og resultatene er gode. I en artikkel på sykepleien.no får sykepleier Synne Johannesen spørsmål om stoppskiltet har gjort det vanskeligere for sykepleierne å få gjort jobben sin?

"Nei, det har vært helt fantastisk å se hvor trygge noen av barna kan bli. Noen omveier er snarveier. På sykehus jobber vi under tidspress og det er en oppfatning at behandlingen skal gjennomføres effektivt. Men det er ikke bra for barna å presse dem unødig fort gjennom noe, det er ikke effektivt, fordi det kan gi traumer og vanskeliggjøre behandling senere. Vi må tenke på hva som er best for barnet", svarer Johannesen.  

Amen. 

Men hvor mange sykehus har tatt i bruk muligheten? Det vet jeg ikke, derfor vil jeg bruke min stemme til å spre nyheten om stoppskilt. Vil du også at barn på sykehus skal få litt mer kontroll i de smertefulle behandlingene og undersøkelsene de må gjennom? Spread the word. 

Kilder: https://sykepleien.no/2017/02/gir-barna-stoppskilt-i-behandling  og https://ekspertsykehusetblog.wordpress.com/2017/08/09/stoppskilt-for-barn/

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #stoppskiltforbarn #stoppskilt #sykehusbarn #barn #kronisksykdom #muligensirrelevant #nettavisen 

En nervøs bursdagsarrangørs bekjennelser

I går fylte Lillebror 4 år, og for en lett nevrotisk småbarnsmor er det ikke «bare, bare» å ordne bursdag med alt som hører med. Noen mennesker forholder seg ganske enkelt til det praktiske, det håndgripelige, om man kan si det sånn. Jeg er ikke en av disse menneskene. 

Først er det gavene. Jeg spør minsten hva han ønsker seg omtrent en måned før, og får en del svært svevende svar, og et par konkrete ting jeg kan få gjort noe med. Nettshopper alt for mye, og bestemmer etter hvert som ting dukker opp i posten at jeg må spare noe av det til jul.

Noen dager før bursdagen må jeg ordne gratulasjonstekst til avisa. Det er en fullstendig tullete tradisjon, siden vi aldri kjøper avisa, men det er like fullt en tradisjon. Hvert år er det like vanskelig å finne ut hva jeg skal skrive. Jeg må jo passe meg så ikke jeg skriver det samme som i fjor. Også må den inneholde like mye skryt som Storebrors annonse. Ikke mer, ikke mindre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og hvordan var det igjen, skal jeg skrive som om jeg forteller andre at sønnen min har bursdag, eller skal jeg skrive som om jeg skriver direkte til ham? Det siste er jo veldig merkelig, han kan ikke lese, og vi har ikke avisa. Likevel ender jeg på den formen. Nå kommer neste utfordring:

Jeg må ikke skryte for mye, så folk tenker at jeg tror at mitt barn er mye bedre enn deres barn. Men jeg kan ikke skrive helt nøytralt heller, stakkars gutt, da vil jo folk tro at jeg ikke er glad i ham! Etter en times tid sender jeg inn to setninger til avisa, og bruker resten av kvelden på å angre på at jeg brukte ordet «rar». Det er jo ikke sikkert de som leser avisa forstår at rarhet er høyt verdsatt i vår familie. 

Å finne et brukbart bilde er ikke noe problem. Men det tar tid likevel, for hvilket skal jeg velge? Det er så mange fine. 

Så er det invitasjoner til barneselskap. Åh, jeg håper de fleste kan komme! Tenk om det er veldig mange som ikke kommer, og Lillebror blir lei seg? Hvilket tidspunkt er greiest for folk, tro? Etter barnehagen på en hverdag? Nei, da er de jo så slitne. Lørdag? Folk vil vel kanskje helst bruke helgene på andre ting? Men hvis jeg legger det til formiddagen kan de jo gjøre noe annet resten av dagen. Jeg blir såpass usikker at jeg sjekker med et par av foreldrene om de kan, før vi sender ut invitasjoner til lørdag formiddag.

Dagen før dagen skal jeg pakke inn gavene, og blir usikker igjen. Er det nok gaver? Jeg vil jo ikke at han skal bli skuffa, vi må jo innfri de forventningene vi har bygd opp. Jeg kan ta frem igjen noe av det jeg tenkte han skulle få til jul ... Eller? 

Jeg pakker alle ting hver for seg, så det blir flest mulig gaver. Hmmm ... Er det for mye, tro? Jeg vil jo ikke at han skal bli bortskjemt heller. Nei, nå får det være nok grubling. Det får bli som det blir − jeg må lage pannekakerøre. 

Klokka er nesten elleve når jeg til slutt setter pannekakerøra i kjøleskapet og går og legger meg. Jeg håper de husker bursdagen hans i barnehagen, er det siste jeg tenker før jeg sovner. 

På den store dagen står jeg opp 45 minutter før de andre så jeg rekker en kjapp dusj, før jeg steker pannekaker, tenner telys og dekker bordet. Etter vi har spist får bursdagsbarnet åpne én pakke før vi drar til barnehagen. Han begynner å bygge litt på legoen han får, og gleder seg til å fortsette senere. Alle tradisjoner fulgt til punkt og prikke − alt vel. 

Når jeg henter i barnehagen blir jeg nærmest overfalt av to jenter som snakker i munnen på hverandre og forteller at de skal til oss til lørdag, de har fått invitasjon og de skal ha med kort og om Lillebror ønsker seg noe? Hovedpersonen selv viser stolt frem bursdagskronen han har fått. Han har også fått pølse i brød og is, og flagget henger ute bare for ham! 

Hjemme spiser vi taco, og så er det tid for å åpne resten av gavene. Lillebror er strålende fornøyd fordi han har fått lov å velge middagen, og minner oss hvert femte minutt på at han er bursdagsbarnet. Det første han pakker opp er en fargeleggingsbok med Minions og en pakke metalliske fargeblyanter, og det er nok. Han vil fargelegge, og de andre gavene kan vente. Vi må overtale en stund for å få ham til å åpne resten. 

Resten av kvelden flyr forbi − rullekake og jordbær går ned på høykant og Lillebror drar oss med i sin lykkerus. Han er bokstavelig talt hoppende glad, øynene hans glitrer enda litt mer enn de pleier og mammaen hans har senka skuldrene for denne gang. Mission accomplished. Puh. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #bursdag #fødselsdag #bursdagsbarn #barneselskap #bursdagsfest #barnebursdag #fireår #muligensirrelevant #nettavisen 

Vegg til vegg-teppe, Anna? Virkelig?

Anna Rasmussen pusser opp, og bloggverdenen fråtser i agnene hun legger ut. Jeg har klart å stå i mot en stund, men nå må jeg bare stille det åpenbare spørsmålet:

Vegg til vegg-teppe, med tre barn i huset? 

Jeg vokste opp på 80-tallet, og da var vegg til vegg-teppe skikkelig hot. Vi var en stor ungeflokk, og av og til sølte vi selvfølgelig litt melk eller mat. Vi glemte nok også noen ganger å ta av oss skoene fordi vi bare skulle inn og hente noe. Og jeg vet at hunden vår ved et par anledninger hadde diaré. For en sjau det må ha vært! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Meg (til høyre) og to av mine søstre på vegg til vegg-teppet vi vokste opp på. 

I første omgang ble flekken skrubbet så godt det gikk an, men av og til måtte tepperenseren i hus. Det var en stor koloss av en maskin. Alle møblene ble flyttet over i et annet rom, og gulvteppet var vått og luktet rart i flere dager etterpå. Hjemme hos oss hadde vi et ganske flatt teppe med begrensede muligheter til å gjemme seg bort, men hos familier som hadde valgt en mer langragget variant forekom det funn av levende markfamilier nedi teppehårene. 

Selv om jeg ikke er enig i hennes valg av gulvdekke, kan man beundre Annas skamløshet. Jeg ville personlig funnet det veldig vanskelig å se folk i øynene etter et sånt blogginnlegg. Spesielt når jeg skulle hente barna mine i barnehagen og på SFO, vel vitende om at de ansatte kanskje hadde sett meg ligge der på alle fire ... og legge vegg til vegg-teppe ... når alle vet at astma- og allergiforbundet anbefaler parkett. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#oppussing #veggtilveggteppe #annarasmussen #muligensirrelevant #nettavisen 

Er du en taper hvis du dør?

I går døde tidligere bodybuilder Marthe Sundby. Jeg visste ikke hvem denne damen var før jeg la merke til noe hun sa i et intervju med VG i august. Hun hadde leverkreft, visste at døden var nært forestående, og hadde et siste ønske:

Å avvikle uttrykket «tape kampen mot kreften».

Ja! tenkte jeg da jeg leste det. Og ikke bare kreft. Det er helt unødvendig å si at noen taper kampen mot sykdom i det hele tatt. For dem som ikke har mistet noen nære høres det kanskje ut som flisespikkeri, og det finnes selvsagt verre ting å ta tak i her i verden. Men jeg forstår godt at det er en ekstra belastning for de nærmeste om den avdøde blir omtalt som en som har tapt, spesielt når det er en kjent person og media skriver om det i lang tid etterpå. 

Å tape handler om å ikke være god nok. Det handler om å ikke ha gjort nok, å ikke være flink nok, og å ikke ha prøvd hardt nok. Det handler om nederlag.

I dag døde også Per Fugelli, en mann jeg har stor respekt for. Han har brukt de siste månedene sine godt − til å formidle sine kloke ord til alle som tok seg tid til å lese eller høre på. Ingen kan si at han går ut av livet som en som har tapt. 

Den kjente psykiateren Ingvard Wilhelmsen skrev i en artikkel på nhi.no:

«Har du lest overskrifter om personer som har kjempet mot kreften og vunnet? Når jeg ser slike saker, leser jeg alltid hvilken type kreft de har hatt. Noen typer kreft er lette å kjempe mot. Overskriften burde heller vært: "Hadde flaks med type kreft og fikk god behandling". Vi får ikke kontroll på døden.»

Det blir jo det samme − man omtaler dem som har overlevd sykdommen som tøffinger som tok fighten og klarte det − og da kan det lett leses mellom linjene at de som døde ikke var like tøffe, eller like flinke til å kjempe mot sykdom. Jeg har i alle fall én gang skrevet noe sånt selv, det er fort gjort hvis man ikke har et bevisst forhold til det. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen har flaks, andre har uflaks.  

Hvis han fortsatt var her ville lillebroren min, Adrian, fylt 20 år i dag. Han døde av hjernehinnebetennelse da han var 2 1/2 år gammel. Men jeg har aldri tenkt på det som at han tapte en kamp mot hjernehinnebetennelsen. Hvis det var en kamp, stod den i så fall mellom bakteriene i kroppen hans og medisinene legene gav. Hvis det var en kamp, var den fiksa på forhånd. Det var selvfølgelig ingenting Adrian kunne gjort for å påvirke utfallet. 

Hvem som overlever alvorlig sykdom, og hvem som dør, handler først og fremst om flaks og uflaks.  

Jeg lover herved å aldri mer skrive i en artikkel at noen har tapt eller vunnet kampen mot sykdommen. For det er ikke en konkurranse − det er kron eller mynt.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og i kron eller mynt er det ingen som har noen garanti. Ikke en gang fetter Anton. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#helse #kreft #sykdom #flaks #uflaks #muligensirrelevant #nettavisen 

Bedreviteren du ikke liker kommer til å stemme på partiet du hater

I dag vil jeg bare komme med en vennlig påminnelse før valget. Jeg er drittlei hele valgkampen og orker nesten ikke å skrive dette, men da gir jeg i alle fall mitt lille bidrag:

Husk å stemme i morgen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Uansett hvordan valget går, vil vi nok komme bedre ut av det enn våre venner over dammen.

Ved forrige stortingsvalg stemte 78,2% av de omtrent 3 600 000 som hadde stemmerett. Det vil si at rundt 785.000 mennesker valgte bort muligheten til å påvirke hvordan landet de bor i skal styres.

Det er mange.

Jeg har vanskelig for å tro at over 20% av Norges voksne befolkning ikke har meninger om politikk. Så hvorfor stemmer de ikke?

(Her er mitt eneste innlegg i valgdebatten

Nå kunne jeg kommet med en lang tale om hvor heldige vi er som har demokrati og alt det der. Og selv om det er sant, så har du hørt det så mange ganger før at det preller av som vann på en oter. Men jeg skal gi deg en annen god grunn.  

Det finnes noen mennesker du misliker sterkt, ikke sant? Noen du er så grunnleggende uenig med i alt som betyr noe at du blir irritert bare du tenker på vedkommende? Noen du stadig kommer opp i heftige diskusjoner med, eller unngår å snakke med fordi du ikke liker å diskutere?

Ser du for deg noen ansikter nå?

Da må du huske på en ting: Disse menneskene har også stemmerett.

Den irriterende, påståelige typen du tenker på nå kommer selvfølgelig til å gå til valgurnen i morgen og stemme på det partiet du absolutt ikke vil se i regjering.

Hva kan du gjøre med det?

Bruke stemmeretten din. ;)

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#stortingsvalg2017 #stortingsvalg #valg #stemmerett #politikk #muligensirrelevant #nettavisen 

(Kilde: ssb.no) 

Slik blir du et nett-troll: 10 enkle trinn

Du har kanskje, som meg, latt deg fascinere av enkelte menneskers evne til å dra enhver diskusjon av sporet, langt ut på viddene og inn i den mørke skogen der trollene bor. Nett-trollene. (Ja, det er lov å skrive nett-troll med bindestrek.) Jeg har med nysgjerrighet og et passelig åpent sinn studert dem over tid, og har utviklet denne guiden, til deg som ønsker å forsøke deg som nett-troll: 

1. Vær uenig i alt

Dette er nett-trollenes første bud, og et selvsagt utgangspunkt om du vil være med på leken. Uansett hva du leser − en kronikk, en artikkel, et blogginnlegg − du kan garantert finne et eller annet du er uenig i. Det trenger ikke være et av hovedpoengene i stykket du leste, det kan like gjerne være noe som er sagt i en bisetning. Din jobb er å finne den ene lille detaljen du er uenig i, ta godt tak i den, vri gjerne litt på den, og bruk den for alt den er verdt.

2. Bruk caps lock

SI DET MED STORE BOKSTAVER!!! SETT PÅ CAPS LOCK OG HAMRE LØS PÅ TASTATURET. KRAFTEN I ORDENE DINE KOMMER GJENNOM TIL LESEREN PÅ EN HELT SPESIELL MÅTE NÅR DU SKRIVER UTELUKKENDE I BLOKKBOKSTAVER. MANGE UTROPSTEGN ER PRIKKEN OVER I'EN!!!

3. Grip alle muligheter

Med litt kreativitet kan de fleste artikler eller innlegg du leser brukes som en plattform for å få formidlet dine meninger. Handler artikkelen for eksempel om båtflyktningenes lidelser, kan det være en fin mulighet for å skrive litt om hvilken formidabel innsats du synes Hitler gjorde under andre verdenskrig.

4. Alle kan settes i bås

Det er viktig å skjære alle over en kam. Mennesker kan alltid grupperes, og du vet så klart hva som kjennetegner hver gruppe. Uføretrygdede er sånn, flyktninger er slik, idrettsfolk er sånn, politikere er slik, menn er sånn og kvinner er slik. Du tror ikke, du VET.  

 

Skjermdump: Nettavisen 

(Les også: 10 tips til å fremstå (passelig) vellykket på Facebook

5. Skriftspråket skjemmer ingen

Rettskrivning er ikke det som vektlegges mest på Livets harde skole. Men at du ikke kan stave ordet inkompetent skal da ikke hindre deg i å kalle andre det!

6. Følelser teller ikke på nett

Når du kommenterer på nett slipper du å se personen du trakasserer i øynene. Det gir uante muligheter til utvidet bruk av ytringsfriheten. Under en artikkel om en familie som har et kronisk sykt barn kan du for eksempel benytte sjansen til å fortelle at du synes alle syke barn burde bli abortert bort, så slipper de å bli født, og da slipper foreldrene å sutre om det i avisa, i tillegg til at samfunnet slipper den ekstra utgiften. Kan godt hende noen blir lei seg, men det trenger ikke du å tenke på, der du hopper videre til neste kommentarfelt.

7. Vær fargeblind

Når du skal diskutere noe, er det viktig å se alt i enten svart eller hvitt. Det finnes kun to sider av en sak, og du velger alltid den mest kontroversielle. Henvis gjerne til svært tvilsomme kilder med en viden kjent, like tvilsom agenda. Pol mot pol, det er målet ditt. 

8. Vær personlig

Uansett hva du diskuterer kan det lett og elegant gjøres til et personangrep. Her handler det om å konsekvent la være å skille sak og person. Mener han noe du synes er idiotisk, så er han helt klart en idiot, ikke sant? Og det er din jobb å fortelle ham dette. I det hele tatt, dersom en person er uenig med deg, enten det handler om politikk eller hvem som er den beste keeperen på Gutter 7-laget, så er vedkommende et inkompetent, stinkende rasshøl. Det er da ingen grunn til å holde sånne tanker for seg selv. Slipp ukvemsordene løs!  

9. Provoser selv om du nesten ikke gidder 

Hvis du leser et blogginnlegg som egentlig ikke vekker så sterke følelser, ikke la det hindre deg i trollingen. Du kan sikkert klare å finne på noe − noen ganger må man bare få jobben gjort, selv om det kanskje blir litt halvhjerta. Til og med kakeoppskrifter kan provosere et ekte nett-troll. Du kan for eksempel antyde (i klartekst) at om bakebloggeren hadde tatt seg like god tid til å pynte på det stygge trynet sitt som på den kaka, så hadde du sluppet å bli så kvalm av å se på henne.

10. Gi deg mens leken er god

Begynner det en av de andre debattantene sier å virke fornuftig? Da er du på tynn is, og må så raskt som mulig bevege deg bort fra det aktuelle kommentarfeltet. Et ekte nett-troll lar seg nemlig aldri rokke. Å la seg overbevise av fornuftige innlegg som henviser til troverdige kilder er for rektumtryner, mongo hønsehuer og evneveike amøber. Hold deg for god til slikt! 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#nettroll #nett-troll #trolling #kommentarfelt #nettkrigerne #kommentator #toppkommentator #ytringsfrihet #muligensirrelevant #nettavisen 

Samme gjengen - 30 år senere

Jeg og søsknene mine har et lite bildeprosjekt på gang, som dere skal få se resultatet av om noen måneder. Inspirert av dette fikk jeg lyst til å ta et nytt bilde av gjengen med søskenbarn på min mors side, sånn omtrent 30 år etter at dette første bildet ble tatt.

Fra venstre: Tommy, Maria, Lene, Morten, en dukke, Linda, Øyvind, Stian, Natalie, Kai og Renate (meg). 

Det går mange år mellom hver gang alle sammen treffes, men i går feiret vi Mors 90-årsdag, så da hadde vi en perfekt anledning. Jeg hadde forberedt meg på å måtte overtale og lirke litt, men det trengtes ikke med denna gjengen! De innrettet seg til og med etter instruksjoner om ansiktsuttrykk og sittestilling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Benjamin Antoni Andersen. Kinn har krympa, kropper har vokst, hår har skifta farge - men ellers er vi ganske like? 

Maria ville helst slippe å ha skjørtet så langt opp som på det første bildet, og hun fikk innvilget dette ønsket. Det ble også gjort en lett justering av plasseringen av Mortens venstre hånd. Å starte kvelden med å sitte på fanget var forøvrig en effektiv icebreaker.

Dette var veldig gøy − og nå har vi kjempefin julegave til Knutsenslektas høvdinne − vår kjære, spreke 90-åring ♥ 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#familie #reunion #foto #familiebilde #muligensirrelevant #nettavisen 

hits