hits

september 2016

Når non-stick'en nekter å slippe

Da vi var i Legoland i begynnelsen av september, fant vi en legomann-kakeform i butikken på hotellet. Det passet perfekt, siden Lillebror snart skulle fylle tre år, så sånn en måtte vi ha. Uten snev av bekymring i mitt sinn lovte jeg guttene legomannkaker til bursdagene sine. Her ser du hva jeg skal servere gjestene som kommer i Lillebrors selskap i dag:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oisann, han har visst ikke noe ansikt. Og hva skjedde med beina? For ikke å snakke om manglende fasong på hendene og alvorlige skader i brystregionen.

Jeg brukte en kniv til å få løs sidene. Men jeg har ingen kniv som kan bøye seg i 90 graders vinkel og løsne bunnen. Står det med liten skrift noe sted, at jeg trenger en sånn kniv? «Myk og enkel i bruk» skriver de på en nettside som selger formen. Jeg er halvveis enig, det vil si; den er myk.

På lego.com kan man lese: «Easy slip-out silicone baking mold.» Jeg har aldri noensinne vært ute for et så motvillig stabeis av et non-stick belegg. Det er andre gang jeg bruker formen, forrige gang lagde jeg gelé, med et lignende, trist resultat. Denne non-stick formen mangler fullstendig evnen til å gi slipp.

De skriver også: «Bake up a tasty treat in one of your favorite LEGO® shapes with this easy to use, easy to remove silicone baking mold.» Er det ment som en spøk? Ha. Ha. Ha. Jeg synes ikke det er morsomt.

Sånn ser formen ut etter at den lett og elegant slapp taket i kaken min:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og se der er hendene, ja! Og ansiktet ...

Akkurat nå er jeg ikke det minste interessert i tips til hvordan dette kan gå bedre neste gang. Jeg vil bare være sur.

 

#drittform #nonstickhahaha #slipperdegaldri #maltraktertlegomann #gidderikkeåbakemer #sur #lei  

Følg gjerne bloggen på Facebook! 

Bare en rutineoperasjon

− Ja, han må opereres. Men det er et ganske enkelt inngrep, en rutineoperasjon, sa overlegen for noen måneder siden da jeg satt på kontoret hans med to dype bekymringsrynker mellom øyenbrynene, og stilte spørsmål ved om dette virkelig var nødvendig.

Rutineoperasjon. Ordet gir først og fremst assosiasjoner til nyhetssaker om operasjoner som gikk galt. «Døde etter rutineoperasjon.» (Google ordet og se hva som skjer...) Jeg trekkes mot slike overskrifter som mygg trekkes mot nattbordlampa mi. Det er et effektivt virkemiddel som treffer blink. Jeg leser mellom linjene: Det skjedde med Per (7) - det kan også skje din sønn.

For legene er det selvfølgelig rutine. For meg derimot, finnes ikke noe slikt som en rutineoperasjon. Det finnes bare operasjon. Og operasjon er skummelt. Narkose er skummelt.

Forrige gang Storebror skulle opereres presenterte narkoselegen seg og sa videre: «det er jeg som har ansvar for ditt barns liv under operasjonen». Der og da sluttet jeg å høre etter. Jeg aner ikke hva mer han sa. Det er mulig at denne formuleringen faller i god jord hos de fleste. Så trygt og godt at noen passer på barnet mitt.

For meg var det bare en påminnelse om at det faktisk var nødvendig at noen sørget for å holde barnet mitt i live. Jeg oppfattet det som et lite hint om at det fantes muligheter for andre utfall, men at han skulle gjøre sitt beste.  

I dag var tiden inne for operasjonen som tross motvilje fra meg ble planlagt i vår. Denne gangen ble det heldigvis ikke sagt noe som jeg kunne analysere og overtolke, så jeg var ved relativt godt mot da Storebror ble trillet inn på operasjonsstua. Pappaen hans ble med inn, vi har funnet ut at det er best for alle.

 


Bildet er lånt fra stscsurgery.com.
 
 

Tiden på venterommet gikk med til å drikke iskaffe og spille kabal på mobilen. Jeg prøvde først å skrive litt, men ble hele tiden distrahert av tanker som «nå kutter de i kroppen hans. De kutter i barnet mitt. Tenk om noe går galt!» Så jeg begynte å skrive på dette blogginnlegget i stedet.

Hver gang det kommer en med grønn hette inn, slutter jeg å puste et lite øyeblikk. Er det "vår" sykepleier? Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått, jeg vil tippe rundt fire timer. (Klokka heller mer mot at det er en og en halv.)

Endelig kommer sykepleieren og sier at Storebror er ferdig operert, og at han snart vil bli kjørt inn på oppvåkningen så vi kan sitte hos ham. Jeg puster med magen igjen.

Storebror sover lenge, og når han våkner virker han i fin form. Han får litt mer smertestillende, og følger interessert med når sykepleieren bytter bandasjen hans. Den er gjennomtrukket av blod og det pipler fortsatt litt ut. Jeg blir kvalm, må sette meg ned og se en annen vei.

Operasjonen er over. Det gikk bra. Nå kommer det som kanskje er den egentlige utfordringen: å holde Storebror i ro til såret har grodd. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :)

#narkose #operasjon #barn #mammablogg #mammaangst #katastrofetanker #rutineoperasjon #hæsjtæggikkerutineformeg

Hva er det med supermarkeder i utlandet?

Jeg satt på en restaurant i Billund og så lengselsfullt ut av vinduet. På andre siden av veien lå Superbrugsen, en av Danmarks største dagligvarekjeder. Det første stoppet vi hadde etter vi kjørte av ferga var på Netto, hvor jeg fylte to handleposer. Men vi hadde jo bilen med oss - så mye uutnyttet plass! Dagen etter skulle vi til Legoland, så hvordan skulle jeg finne tid til et besøk på Superbrugsen også? Det endte med at vi dro fra Legoland én time før de stengte så jeg fikk shoppe litt til. (Slapp av, ungene hadde hatt to dager på rad i parken og var lei likevel). 

Hjemme syns jeg det er kjedelig å handle dagligvarer. Veldig kjedelig. Men sett meg av i et mer eller mindre fremmed land, og jeg surrer lykkelig rundt i et supermarked i tre timer.

Det første jeg gjør når jeg skal på tur, så fort flybilletter og hotell er i boks, er å sjekke ut supermarkeder i nærheten. Jeg sitter med Google maps på pcen og lagrer supermarkeder rundt hotellet, så jeg kan finne dem igjen med gps'en når jeg er der. Det er ikke ferie før jeg har vært på supermarked. 

Sist jeg var i London var jeg helt i ekstase, jeg hadde både en stor Sainsbury's og en ganske stor Waitrose i gangavstand fra hotellet! Jeg hadde advart søstra mi før vi dro, så hun var innenforstått med hva som kom til å skje. Siste kvelden tømte jeg den ene kofferten min helt, plotta inn Sainsbury's på gps'en og så la vi i vei med trillekoffert på slep. Trenger jeg å nevne at den var full på tilbakeveien?

Ja, jeg dro frem kameraet i kaffehylla. Når jeg ser på dette bildet husker jeg hvor glad jeg var da jeg tok det. 

I fjor leide hele storfamilien hus sammen i New Jersey noen dager, og den kvelden vi flytta inn måtte det shoppes for å fylle opp kjøleskapene. Det var ikke nødvendig å be meg to ganger. Tre andre ble også med, og vi gikk rundt inne på Walmart i to timer og plukka med oss alt mulig. Et av høydepunktene var en 1,25 liters flaske med Starbucks iskaffe. Sånne skulle vi hatt hjemme! Disse to timene minnes jeg fortsatt med glede.


Walmart. Ah, Walmart. Vi sees igjen til neste år. 

 

Eneste gangen jeg kan huske å ha gått rett inn i et supermarked i utlandet og bare kjøpt akkurat det jeg trengte var da vi senere på USA-turen gikk tom for våtservietter. Jeg meldte meg frivillig til å gå inn på Kmart og fikse det, mens de andre venta i bilen. Jeg hadde blikket festa i gulvet og så verken til høyre eller venstre. Noen påstår at jeg hadde med meg godteri da jeg kom ut i bilen igjen, men slik jeg husker det, handla jeg kun våtservietter. 

Når venner som kjenner meg godt er på ferie, hender det de sender meg bilder av diverse supermarkeder. Fordi de kom til å tenke på meg når de var der, eller vil gjøre meg misunnelig. 

Så hva er greia, egentlig? Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at det er kjempegøy! Så mye i hyllene som jeg ikke har sett før. Og hvis jeg får kjøpt med meg hjem mer av det jeg har drukket eller spist i ferien, så får jeg liksom med meg en bit av stedet hjem igjen, som jeg kan ta frem i flere uker etterpå. Kaffe, te, kakao og godteri som ikke finnes hjemme er mine favoritter. 

Gleder meg til Englandstur i november. 23 kg innsjekka bagasje på hvert av barna; Sainsbury's - here I come...