september 2014

En dårlig lytters bekjennelser

For noen dager siden lå det et KK i postkassa mi. I bladet leste jeg noe som jeg håper skal få min svært tvilsomme sosiale kompetanse opp på et nytt og høyere nivå. 

"Bli en bedre lytter" het artikkelen. Her var det mange gode tips, blant annet fem trinn for å bli en bedre lytter. Et av trinnene var å være oppriktig interessert i det den andre forteller. Det er vel strengt tatt ikke noe man kan gjøre noe med? Oppriktighet kommer fra hjertet, og er man interessert så er man, og er man ikke så er man ikke. Ikke noe pokerfjes her i gården. Man kunne også gjerne stille spørsmål. Det er noe jeg allerede gjør. Ikke at det faller naturlig for meg, men mens den andre snakker prøver jeg å tenke ut hva som muligens er en normal respons på det som blir sagt, og planlegger noen forhåpentligvis relevante spørsmål. Se personen i øynene var et annet tips. Det prøver jeg å gjøre, men jeg har fortsatt ikke funnet den riktige formelen for hvor lenge man kan se noen i øynene før man bør se litt vekk, og hvor lenge man da skal se vekk før man kan se personen i øynene igjen. Det stod det ikke noe om, dessverre. 

På slutten av artikkelen var det en test. "Synes du selv at du er flink til å lytte til andre mennesker, er du ikke alene. Men virkeligheten kan være en annen. Kjenner du deg igjen i følgende utsagn?" leste jeg, og det var her aha-opplevelsene kom på rekke og rad. Utsagnene var noe sånt som dette: Hender det at du tar deg i å ikke høre etter i en samtale fordi du vil si din mening? Sitter du og formulerer inni deg mens andre snakker, så du er klar når de endelig tier? Forteller du en lignende historie eller prøver å overgå den andre? Kommer du med løsningsforslag uten at samtalepartneren har bedt om det? Påpeker du det positive hvis noen forteller om noe vanskelig? Ja, ja, ja, ja og ja. 

Godt å vite at man ikke er alene...

Så jeg er altså en elendig lytter. 

Etter at jeg leste denne artikkelen har jeg vært ekstremt selvbevisst. Det viser seg at det spesielt er ett av punktene jeg sliter med. På jobb i går viste en kollega meg bilder fra det nye huset sitt, som veldig snart var innflytningsklart. Jeg klarte å vise genuin interesse, ettersom jeg faktisk er veldig interessert i arkitektur og planløsninger. Ikke noe problem. Men etter å ha sett gjennom bildene kjente jeg en sterk trang til å fortelle at vi holder på å pusse opp kjøkkenet. Men det kom kanskje inn under kategorien å fortelle en lignende historie eller å prøve å overgå den andre? Altså, hun har et splitter nytt helt hus, og jeg har et kjøkken som blir fikset litt på. Det kan da ikke være å prøve å overgå? Uansett, det var en sjanse jeg ikke var villig til å ta, så jeg holdt kjeft og smilte. Klapp på skulderen. 

Men det var ikke mange timene senere før jeg gikk på en smell. Jeg var med fireåringen min på fotballkamp, og prøvde å konversere litt med de andre foreldrene. I et par gyldne øyeblikk følte jeg at det gikk strålende. Så fortalte en mamma hvorfor den ene sønnen hennes ikke skulle spille i dag - han hadde ramlet ned en rulletrapp. Det krevde mye selvkontroll å ikke buse ut med at min sønn også har falt ned en rulletrapp. Det var riktignok ikke nå nylig, men for et sammentreff! Jeg tenkte så på at jeg ikke måtte fortelle dette at jeg ikke fikk sagt noe i det hele tatt. Så det tok ikke mange sekundene før historien om min sønns doble salto utfor rulletrappen datt ut av meg likevel. Det var det eneste relevante jeg kunne komme på å si. Og ville det ikke være litt rart å ikke nevne det? 

Jeg hentet meg raskt inn igjen, (kom til å tenke på tipset fra artikkelen; "still spørsmål") og spurte hvor hennes sønn hadde skadet seg. Hun svarte og spurte meg tilbake. Jeg fikk vite at hennes sønn måtte sy, mens min slapp unna med skrubbsår, blåmerker og en sjekk på legevakten. Altså overgikk jeg henne ikke. Flaks! 


I dagene som kommer skal jeg bli en bedre lytter. Jeg skal prøve å holde øyekontakten passelig lenge. Får jeg høre at niesen din på 16 er gravid skal jeg prøve å la være å fortelle at jeg kjenner ei som fikk barn som 14-åring, og i alle fall ikke legge til at det sikkert kommer til å gå heeelt fint! Hvis jeg ikke klarer å vise oppriktig interesse skal jeg finne på en god unnskyldning for å avslutte samtalen. Når du forteller meg at du og pappaen til dine fire barn skal skilles, skal jeg prøve å la være å si at det sikkert blir deilig å få litt tid for seg selv. 

Ingen glidende overgang

Responsen på mitt forrige blogginnlegg var enorm og overveldende. Tusen takk for alle fine kommentarer! At mine tanker om sorgen over lillebror kan bety noe for andre var en fin erfaring. Å skrive om ham er terapi for meg, å la noen lese det jeg har skrevet var en ny opplevelse. Veldig skummelt, egentlig. Men det gikk bra. 

Det meste av det jeg har skrevet til nå har hatt en litt lettere stemning, for å si det sånn. Så i et par dager nå har jeg tenkt: "hva i all verden skriver jeg om etter dette?" Jeg fant ikke noe tema som kunne tilby en glidende overgang. Derfor gjør jeg som min 4 år gamle sønn, tar en brå helomvending fra dypeste alvor og til dette:  

Det er en ting som har irritert meg lenge. I flere år faktisk. I godteriposen fra Malaco som heter Godt & Blandet, er det alltid flest gule biter. Og alle vet jo at de gule bitene er de kjipeste. Jeg prøver ofte å ta med et par gule biter når jeg tar favorittbitene mine, bare for å bli kvitt dem. Men tross denne ekstra innsatsen ender jeg alltid opp med kun gule biter igjen i posen. Til og med på bildet over her, som er et reklamebilde, så er det jo åpenbart en opphopning av gule biter. 

I dag bestemte jeg meg for å sjekke om teorien min holder vann. Jeg la alle bitene i en pose Godt & Blandet på bordet, og lagde rett og slett en grafisk fremstilling. 

Jeg tenkte etterpå at bakgrunnen var litt mørk, men det er begrenset hvor mye tid jeg gidder å bruke på dette. 

Resultatet taler for seg. Det som overrasket meg var antallet lakrisfigurer, det var jo slettes ikke verst. Men, som jeg hadde en sterk mistanke om, var det svært få av de søte lakrisene med hull i, de jeg liker aller best. Så til det store spørsmålet. Hvorfor i all verden er det alltid flest gule biter i Godt & Blandet posen? Er de billigere å lage? Tror produsenten at dette er den mest populære biten? Sitter det en langs samlebåndet når bitene blir sluppet ned i posen, og spiser de jeg liker best? 

Tenk litt på det neste gang du spiser en pose Godt & Blandet. 

I hjertet mitt bor en liten bror...

For nøyaktig 17 år siden fikk jeg en ny lillebror. Han var det femte barnet i søskenflokken, og ble raskt bortskjemt på oppmerksomhet og kjærlighet fra oss alle. Som femtenåring var jeg ikke så veldig interessert i babyer, men innen han fylte sitt første år hadde han meg i sin hule hånd. Lillebroren min var et ordentlig sjarmtroll, til tider litt forut for sin alder. Han strødde om seg med morsomme og uventede kommentarer, krydret med en særdeles sjarmerende talefeil. Han syns det var litt kjedelig at vi andre skulle på skolen hver dag, og kom gjerne med andre forslag: "Mi gå jite tu? Dræ så drei, mi gå jite tu?" Vanskelig å si nei... Og når jeg kom hjem fra skolen igjen stod han i døra med et strålende smil og utbrøt fornøyd: "Du pom hjem!" 


Vi var heldigvis lykkelig uvitende om at han ikke var her for å bli. Da han var 2 1/2 år gammel ble han plutselig alvorlig syk. Etter de fire lengste dagene i våre liv, på en berg og dalbane av fortvilelse, håp, angst, nytt håp og til slutt en bunnløs smerte og sorg, var vi tvunget til å gi slipp på noe av det kjæreste vi hadde.   

Noen ting lærer man på den aller hardeste måten. Lillebror lærte meg at små føtter setter store og dype spor. Han lærte meg at det stort sett alltid er "pjass te to". Han lærte meg også at tiden ikke alltid leger alle sår. 


For sorg over et barn er ikke "bare" sorgen over det man har mistet - en sorg som er uendelig tung å bære - men i årene som følger kommer også sorgen over alt som skulle ha blitt. I begynnelsen var sorgen skarp og farlig. Bare man nærmet seg den var smerten uutholdelig. Nå er sorgen litt rundere i kantene og jeg tåler å se den i øynene. Det er like greit å akseptere den, for den kommer alltid til å være en del av meg. 

For meg er det ikke en selvfølge at alle de jeg har rundt meg fortsatt er her i morra. Jeg kommer aldri til å tenke at det ikke skjer meg. Jeg kommer nok alltid til å være litt på vakt.

I dag tenker jeg på lillebror fordi 13. september var bursdagen hans. Det er sjeldent at det går en dag uten at jeg tenker på ham. Når noen spør meg hvor mange søsken jeg har. Når jeg ser navnet hans på en colaflaske, eller hører noen rope navnet i skolegården der jeg jobber. Når jeg treffer noen som er født i samme år som ham tenker jeg på hvordan han ville ha vært nå. Når jeg skriver listen over de jeg skal kjøpe julegaver til, eller hører en sang om savn på radioen. Når jeg møter et barn som ikke har lært å si L enda. Noen ganger smiler jeg av gode minner, andre ganger blunker jeg bort et par tårer.


Stolt og god storebror. "E hånne ho?"

Steder og situasjoner jeg vet at får frem de vonde følelsene, kan jeg forberede meg på eller velge å unngå. Men sorgen kan også stikke innom når man minst venter det. For et par år siden stod min andre bror på en scene med gitaren og stemmen sin, og foreldrene våre og hele søskenflokken satt i salen på releasekonsert for ep'en hans. Plutselig kom en overveldende følelse av at vi mangler en. Jeg satt der i mørket og svelga tårer, krokanrull og bringebærbrus om hverandre, mens jeg tenkte på hvor stolt han ville ha vært av storebroren sin.                                                       

Lillebror og storebror

Da jeg var 17 år og lillebror fortsatt gikk og rota i hyllene på rommet mitt, hadde jeg et bilde av ham i en sølvfarget ramme med turkise steiner i. En ramme som ikke passer inn her jeg bor nå i det hele tatt, men bildet står i den samme rammen. Jeg har den på badet, av en praktisk årsak: Hvis jeg får lyst til å ta bildet ned og prate litt til ham, kan jeg gjøre det helt uforstyrret, uten at noen tror at det har rabla for meg. 


Så dette er til den lille gutten som for alltid eier en bit av hjertet mitt: 

I thought of you with love today, but that is nothing new.

I thought about you yesterday, and days before that too.

I think of you in silence, I often speak your name.

All I have are memories and your picture in a frame.

Your memory is my keepsake, with which I'll never part.

God has you in his keeping, I have you in my heart.  

(Diktet er lånt - forfatter ukjent) 

Ryanair har ryddet opp!

Dette blogginnlegget er ikke sponset av Ryanair. 

Jeg skal en tur til London i november, og har allerede bestemt meg for å bruke et annet flyselskap, til tross for at Ryanair annonserer med flybilletter til 169,- Men... man blir jo litt nysgjerrig da, og jeg har tidligere benyttet meg av et av disse gode tilbudene. Det var en jungel av ekstra gebyrer og insisterende forslag til hvordan man kan bli kvitt litt ekstra penger. 

Så uten intensjon om å oppgi kredittkortinformasjonen min på slutten, klikker jeg meg inn på ryanair.com og gjør et lite testkjøp. Jeg velger et veldig ugunstig reisetidspunkt, og som lovet finner man da faktisk billetter til 169,-



Jeg kan deretter velge om jeg vil ha "rabattert betaling med kredittkort" hvor totalsummen er 169,- eller om jeg vil betale med kredittkort/paypal, hvor prisen blir 172,38. Jeg velger det første. Det presiseres at denne prisen er ekskludert valgfrie kostnader, før jeg trykker "fortsett". Det aner meg at jeg kommer til å snuble over et par valgfrie kostnader. 

På den neste siden får jeg mulighet til å velge reiseforsikring. Rett under er det en boks der det står bostedsland, så jeg klikker på Norge. Vips så er en reiseforsikring lagt til totalsummen. Først da legger jeg merke til at det står nederst med litt slankere skrift at hvis du allerede har forsikring skal du velge "ikke forsikre meg" i stedet for å skrive inn hjemland. Etter å ha lett i en lang liste med land finner jeg "Ikke dekk meg" midt mellom Finland og Latvia.

Punktet for innsjekking av bagasje hopper jeg over. Ikke at jeg noensinne har reist til London uten å komme hjem med minst 20 kg i bagasjen, men nå skal jeg sjekke om det faktisk går an å få en flybillett til 169,- og det lar seg definitivt ikke gjøre hvis man velger bagasje som koster mer enn flybilletten. Jeg er også litt redd for å ende opp med en uønsket ny koffert, men det ser faktisk ut til at den funksjonen der man tidligere måtte klikke "none" for å unngå å kjøpe koffert, er tatt bort. 



Det mangler ikke på tilbud nedover, man kan reservere sete, booke transport fra flyplassen og ikke minst kan man få tilsendt en sms med informasjon om flygningen til bare 55,- ... Nesten gratis, altså. 

I det jeg klikker meg over på neste side forventer jeg å se ruten med beskjeden: "du har ikke valgt reiseforsikring" komme opp, der man pleide å få valget mellom "bestill reiseforsikring" og "jeg tar risken". Men neida, det skjer ikke det heller! Dette er jo nesten kjedelig. 

På siden man nå kommer til kan man leie bil. Her har de spart meg for mye jobb med å forhåndsutfylle mitt navn som sjåfør på bilen, og fylt inn tidspunktet jeg kan hente bilen og når jeg skal levere den igjen. Valget mitt står tilsynelatende mellom 6 forskjellige biler, men helt nederst finner jeg heldigvis en syvende mulighet: "fortsett". Jeg kommer til en side der Ryanair tilbyr seg å booke hotell for meg også. Scroller langt nedover på siden før jeg finner det jeg leter etter: "fortsett"-knappen. 

Ser du et ledig sete så ikke la deg lure, passasjeren er nok bare på do. 

På siste side fyller man inn kontaktinformasjon og jeg får enda en overraskelse. Sist jeg bestilte flybillett hos Ryanair oppdaget jeg i det jeg skrev inn kortopplysningene at jeg hadde kjøpt noe Ryanair kalte en "ekstra reisetjeneste", nemlig et administrasjonsgebyr til £12. Denne gangen er det faktisk ingen ekstra gebyrer, så lenge man betaler med kredittkort. 

Jeg er overrasket og egentlig litt skuffet, dette ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg må konkludere med at man faktisk kan komme seg til London for de annonserte 169,- 

(Hvis man orker Ryanairkundenes spesielle køkultur, trives med å sitte som sild i tønne med knærne oppi seteryggen på passasjeren foran og glatt kan legge til side diverse moralske grunner, selvfølgelig)

Skal det være litt glutenfritt, kanskje?

For noen dager siden gjorde jeg et nytt tappert forsøk på å ta min eldste sønn med på kafè. Ny kafè, samme resultat. Matallergi er tydeligvis ikke et tema kafèansatte læres opp i, til tross for at det er over 250.000 mennesker i Norge som har en matallergi - statistisk sett bør dette være omtrent hver 20de kunde. Et enkelt A4-ark (som alle ansatte vet om) der det er listet opp hva de kan tilby allergikere, ville spart oss for mye tid. 

Våre forsøk på kafèbesøk foregår for eksempel sånn:

- Hei, har dere noen bakervarer uten melk?

"Uten melk?"

Jeg stiller samme spørsmål igjen, denne gangen litt tydeligere: 

- Ja, sønnen min har melkeallergi, har dere noen bakervarer som ikke inneholder melk eller melkeprodukter?

"Eeeh, jeg veeet ikke?" 

- Kanskje du kan sjekke? 

"Hvilke ting skal jeg sjekke?" 

- Hva som helst egentlig, vi er ikke bortskjemte på utvalg. Kanskje horn eller bolle er uten melk? 

Fristelser. Så nært, men likevel så fjernt. 

 

Hun blar febrilsk frem og tilbake i en ringperm. 

"Det er ikke melk i bollene!" 

- Så bra!   

Jeg spør min sønn om han vil ha en bolle, og han smiler og nikker ivrig. 

"Men det er smør i, gjør det noe?"  legger hun til. 

- Ja, det gjør noe. Sukk... Kan du sjekke horn, eller kanskje rundstykke? 

Jeg forklarer min skuffede fireåring at han ikke kan få bolle likevel, men at vi sikkert kan finne noe annet. 

"Nei, det er melkepulver eller smør i alt,"  sier hun til slutt og legger fra seg permen. 

- Har dere ikke en liste noe sted over mat uten melk, gluten, nøtter og sånt? Sånne ting som er vanlig at folk er allergiske mot. 

Hun tar opp permen igjen og åpner den på den første siden. 

"Jo, her står det, ja! Vi har glutenfrie rundstykker!" 

Hun ser fornøyd og litt forventningsfullt opp på meg. 

- Dere har glutenfrie rundstykker? 

"Ja!"  Hun smiler fornøyd, plukker ikke opp sarkasmen i stemmen min. 

- Men du har ingenting som er fritt for melkeprodukter? 

"Nei, det ser ikke sånn ut." 

Vi går derfra med en flaske Fanta som vi er nødt til å kjøpe fordi min tålmodige, lille sønn har stått og tygd på korken en stund. På vei hjem stikker vi innom Meny og kjøper en bolle og et horn med skinke på, som han spiser i baksetet mens vi kjører hjem.  

 

(kilder: naaf.no/ssb.no/kalkulatoren min) 

hits