august 2017

Snart høst! 10 ting å glede seg til ...

September er rett rundt hjørnet. Snart skifter bladene på trærne farge, det blir kaldere, mørkere og det regner enda mer enn det gjør om sommeren. Men trenger man å bli så trist og lei for det, da? Jeg synes ikke det. 

10 ting jeg liker med høsten: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er bildet jeg kjøpte i sommer, Terry Redlins "Autumn Evening". 

Det er sosialt akseptert å tilbringe mesteparten av tiden sin innendørs. Stabil temperatur, ingen nedbør og ingen plagsom vind som blåser bort ting man skal bruke, eller blåser ting man ikke har bruk for oppi ting man skal bruke.

Man kan begynne å telle ned til jul. Jeg teller ikke ned til julaften, jeg teller ned til 1. desember, for førjulstiden er egentlig like fin som selve julaften.

Det går an å få det kjølig på soverommet. Man slipper å snu dyna 20 ganger hver natt for å oppleve noen litt kjøligere sekunder. Luften som kommer inn når man åpner vinduet om høsten er kald, frisk og god, og enda bedre − helt myggfri.

Lese under pledd. Jeg er mest lykkelig når jeg har en stabel med uleste bøker på kontoret mitt − så jeg kan gå og ta en ny så fort jeg er ferdig med den forrige. Jeg leser jo hele året, men det er ekstra koselig å sitte under et pledd i sofakroken med en bok mens høstværet raser utenfor vinduet.

Tid for å høste grønnsaker. I vårt tilfelle er det kun tomater igjen, ettersom vi tok opp potetene for noen uker siden da tålmodigheten plutselig tok slutt. Forsøkene på mais og agurk var like lite fruktbare i år som i fjor, og de små, lysebrune sukkerertene fristet ikke så veldig. Men, fokus på det positive − vi gleder oss til tomatene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Provisorisk drivhus i tredjeetasje, hvor vinduene går helt ned til gulvet.    

Fyre i vedovnen. Det er noe av det koseligste jeg kan tenke meg. Varmen, knitringen, lukten, å se på flammene gjennom glasset i ovnen − vedfyring stimulerer nesten alle sansene. Men noe for smakssansen kan også lett fikses, det er nemlig ...

Kakaosesong. Man kan drikke kakao om sommeren også, men stemningen blir ikke den samme. Kakao er aller best når det er skikkelig uvær ute, og vedovnen lyser opp stua inne. Og ikke glem å ta fløte på. Nam.

Planlegge høsttur. Jeg er i London en helg i slutten av november hvert år, og en sånn tradisjon kan anbefales. Turen kan like gjerne gå til Bergen, Stockholm, eller til hytta, men en liten helgetur med venninner, kjæreste eller familien − det er skikkelig fint å se frem til gjennom hele høsten.

Insektene forsvinner. Jeg vet ikke hvor de forsvinner, men jeg ser dem ikke mer, og er fornøyd med det. Det er utrolig deilig å gå tur i skogen uten å inhalere knott! 

Vi får noen måneder fri fra det vanvittige gnålet om sommerkroppen. Punktum.  

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#høst #september #høstkos #innevær #familie #hverdag #muligensirrelevant #nettavisen 

Reiseforsikringen dekket mindre enn 10% av utgiftene

Mens vi var på ferie i USA i sommer fikk jeg tannverk. Det var tre uker igjen av turen, så etter et par dager, og innkjøp av 90 ibux og en bedøvelseskrem på Walmart, kontaktet jeg Gjensidige, hvor jeg har reiseforsikringen min. De satte meg over til samarbeidspartneren SOS International, som igjen skaffet meg adresser til tre forskjellige legevakter i byen vi var i.  Jeg fikk beskjed om å først gå til en vanlig lege, og bli henvist til en tannlege. Besøket hos legen ville forsikringsselskapet betale for, mens tannlegebesøket skulle jeg selv legge ut for, og bli refundert senere.

Morgenen etter gjorde jeg som jeg ble bedt om, selv om verken jeg eller de ansatte på Urgent Care klinikken i Rapid City forsto poenget med at jeg skulle innom dem. De fortalte meg at det ikke var nødvendig med henvisning fra lege for å gå til tannlege, så uten å ha registrert meg som pasient dro jeg derfra med en post-it med navnet på et tannlegekontor − noe som sannsynligvis sparte Gjensidige for noen tusenlapper.

Jeg var heldig og fikk tannlegetime hos Aspen Dental litt senere på formiddagen − og ettersom skjemaene man må fylle ut for å besøke helsetjenester i USA er omtrent like omfattende som en søknad om svangerskapspermisjon her hjemme, fløy ventetiden forbi mens blekket sprutet.

Hos den vanlige tannlegen så jeg på tv mens jeg satt i tannlegestolen. De viste et program som het "Killer kids", som var såpass ubehagelig å se på at det tok tankene bort fra det faktum at man satt i en tannlegestol. Jeg antar at det må ha vært hensikten. 

For å gjøre en lang dag til en litt kortere historie − jeg fikk beskjed om at nerven i tannen min var i ferd med å omkomme, livet sto dessverre ikke til å redde, og rotfylling var eneste løsning. Tannlegen henviste til en spesialist, og da jeg ba ham sjekke hva behandlingen kom til å koste startet han setningen med «I'm really sorry», før han leverte det nedslående budskapet. Han syntes faktisk så synd på meg at han ba sekretæren om å slette røntgenbildene fra regningen, så jeg betalte bare $79 for hele tannlegebesøket, omtrent 670 kroner.

Her er jeg hos den andre tannlegespesialisten, klar for 90 minutter i stolen. 

Spesialisten var en tørrvittig type, og selv om han serverte meg vitser som det var åpenbart at han hadde lirt av seg tusen ganger før, så lo jeg litt siden det var første gangen jeg hørte amerikanske tannlegevitser. Som da han etter å ha stappet munnen min full av bomull, metall og plastikk sa: «Yeah, I know it's a mouthful». Eller da jeg sa at jeg var utslitt etter halvannen anspent time i stolen og han svarte: «I'm a little tired myself».

Før jeg forlot åstedet dro jeg mastercardet på $1451. Eller 12380 kroner, om du vil. Ja, du leste riktig. Tolv tusen, tre hundre og åtti kroner.

Neimen se det, det ble ikke så kort likevel. Men nå skal jeg komme til poenget.

Jeg kom hjem, sendte inn kvitteringer og uttalelser fra begge tannlegene, og etter noen uker fikk jeg et brev fra Gjensidige hvor det sto at jeg hadde fått utbetalt 1000 kroner. En tusenlapp. Det var deres standardsum for tannbehandling på reiseforsikring − ferdig snakka. Det er ... la meg finne frem kalkulatoren ... 7,66 % av mine utgifter. Takk, liksom.

Vi er ikke ferdig snakka, nei! tenkte jeg. Men det var vi, gitt. Før helgen fikk jeg et brev med svar på den siste av mine to klager. (Utrolig rask saksbehandling, så mye gir jeg dem.)

Brevet kort oppsummert: De forsto at det var kjipt å bruke over 13000,- av feriebudsjettet på en tann, de hadde ingen andre forslag til hva jeg skulle gjort, men de utviste ikke skjønn i slike saker. De forklarte meg at reiseforsikringen var bygget opp slik at den dekker de hendelser som er nevnt i forsikringen, og dersom en hendelse ikke er nevnt, dekkes den ikke.

Min feil, jeg har ikke finlest alle sidene i reiseforsikringen min. Som man jo pleier å gjøre ...  

Jeg er skuffa, altså, jeg innrømmer det. Vi har hatt reiseforsikring i Gjensidige i mange år, og jeg har aldri mista bagasje eller noen ting, og har holdt meg unna trøbbel. Det eneste vi har plaget dem med er en liten sykdomsepisode med en treåring i London for noen år siden, og da var de veldig snille. Men, jeg forstår at vi ikke bor i Kardemomme by, og man opptjener tydeligvis ikke goodwill hos forsikringsselskapet selv om man er en ansvarlig og lite plagsom kunde.

Gjensidige opplyste forresten også om at dersom jeg hadde vært i en ulykke og hadde slått ut tennene, da ville de dekket utgiftene mine. Hvis tannlegen hadde vært litt uheldig og gitt meg en overdose bedøvelse som sendte meg rett i koma med påfølgende sykehusopphold, hadde de også tatt regningen. (Det sto ikke i brevet.) Og jeg vet jo at hvis jeg hadde fått en akutt blindtarmsbetennelse eller et hjerteinfarkt og måtte ha en operasjon til flere hundre tusen, hadde Gjensidige betalt det uten å blunke.   

Så hva er moralen her? Det må bli: Hvis du skal benytte deg av helsehjelp i utlandet, så gjør det skikkelig

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#reiseforsikring #reise #forsikring #ferie #gjensidige #tannlege #usa #dettabledyrt #muligensirrelevant #nettavisen 

Alt du trenger å vite om Johaug-saken

Foto: Nettavisen

Jeg er mektig imponert over hvor mange avismeter pressen har klart å presse ut av denne saken. De har virkelig gjort seg fortjent til å kalles presse. Personlig begynner jeg å bli litt lei, og tenkte å spare deg også for litt tid. Her får du hele saken kort oppsummert: 

♦ I september 2016 brukte Therese Johaug en leppekrem hun fikk av legen sin, og kremen inneholdt et stoff som står på dopinglisten. Samme måned ble hun tatt for doping i en rutinekontroll. Norge var i sjokk, og Therese var veldig lei seg. 

♦ Tirsdag kom den endelige dommen i saken, som sier at Therese er utestengt i 18 måneder. Hun får ikke delta i neste OL. 

♦ Therese er en pen, tøff og sjarmerende dame, og vi liker at hun vinner masse gull for Norge. Derfor vil vi helst ikke at reglene skal gjelde for henne, spesielt siden det var legen som kjøpte kremen til henne. Slem lege. 

♦ Therese er fortsatt veldig lei seg. Norge er lei seg med henne, men også litt lei av saken. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#johaug #johaugsaken #doping #langrenn #nokernok #givemeabreak #muligensirrelevant #nettavisen 

Kjære politiker - ikke vær en dorull - vær heller en tannkrem

Jeg har lite peiling på politikk. Men jeg har forstått at det er om å gjøre å love mest mulig, og at deretter gjelder en slags vri av ordtaket "det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Dette er en litt rar metafor, som jeg har laget helt selv: Innpakningen er fin og flott, ikke sant? Akkurat som et partiprogram. Men noen ganger kommer valgdagen, man pakker opp, og oppdager at man har fått en dorull. For en skuffelse! Mesteparten går i dass, og det man sitter igjen med kan ikke brukes til annet enn å lage en stygg nisse som ingen vil ha. 

Kjære politiker − ikke vær en dorull. Hold det du lover, så vi får det vi stemmer på. 

Hver gang Aftenposten kommer med sin «Valgtest for dummies», (muligens ikke det korrekte navnet) puster jeg lettet ut, og lar meg guide gjennom hvilke saker de forskjellige partiene ønsker å jobbe for.

I år har jeg tenkt å stemme på de som vil jobbe for at alle barn får en god barndom. Jeg mener at det er det viktigste man gjør i samfunnet. Ikke det eneste som er viktig, men det viktigste. Og selv om jeg ikke har peiling på politikk, så har jeg litt peiling på barn, siden jeg har jobbet med barn og ungdom i 12 år, og har to barn selv. 

Så min stemme går til de som vil gi alle institusjoner som jobber med barn mer penger og bedre kompetanse, og sørge for at «tidlig innsats» ikke bare blir fine ord. De som vil sørge for at barn som trenger ekstra hjelp faktisk får det, uavhengig av hvor ressurssterke foreldre de har, eller hvilken kommune de bor i. De som vil gi barnevernet flere flinke ansatte, så de har tid til å følge opp alle saker til de er sikre på at barnet har det trygt og godt. De som vil gi politiet nok ressurser til å undersøke hver eneste millimeter av hver eneste avkrok i barnepornonettverk, med mikroskop.  

Jeg vil stemme på det partiet som vil jobbe for å integrere innvandrerbarn på en god måte, og sørge for at skoler og barnehager har råd til å ha nok personale til at alle barn føler seg sett og ivaretatt. De som vil gi hver enkelt av oss som jobber i skolen bedre kompetanse på hva som er effektive tiltak mot mobbing. De som tør å satse på å forebygge fremfor å reparere.

Finnes det partiet? Jeg vet ikke. Men det burde finnes.

Det er nok av undersøkelser og eksempler som viser at mennesker som har hatt det vondt i barndommen, sliter senere i livet. De står oftere utenfor arbeidslivet, og noen helt utenfor samfunnet på grunn av alvorlige psykiske problemer, rus eller kriminalitet.

Det er trist. Og det er vanskelig å forstå at vi vet dette, og gjør lite med det. Det handler vel mest om penger, men er ikke det også litt rart? For en satsing på barna må jo være gode nyheter for den nasjonale lommeboken, hvis man tenker langsiktig. Handler det om at man blir en upopulær politiker når man ikke kan vise til øyeblikkelige resultater? Jeg lover i alle fall, at hvis et parti stepper opp og bruker penger på barna nå, så skal jeg huske det, også om 15 år. Det er en kjent sak at jo tidligere et barn får hjelp, jo bedre går det med barnet.

Derfor bør det være penger nok til at barn som blir utsatt for vold og overgrep møter mennesker som har tid og kompetanse til å se tegnene, og vite hva de skal gjøre for å hjelpe. Hvis et barn har fysisk sykdom som gjør skolehverdagen vanskelig så skal ikke penger hindre dette barnet i å få delta i så stor grad som mulig.

Hvis et barn har psykiske problemer må det være penger nok til at barnet får hjelp med en gang problemet oppdages, og at hjelpen varer så lenge det er nødvendig. Og hvis et barn ikke passer inn i en spesifikk diagnose, men likevel trenger hjelp, skal det ikke tillates å konkludere med at barnet «faller mellom to stoler», og at ingen har ansvar. Det skal være penger nok til at alle barn som trenger det skal få hjelp, uansett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Vær heller en tannkrem. Tannkremen setter inn tiltakene før det går galt. Men tannkremen klarer det ikke alene, den må samarbeide med andre, som tannbørsten, tanntråden, fluortablettene og tannlegen. De er helt forskjellige, men jobber mot samme mål. 

Dersom noen tør å bevilge ekstra penger til en liten overflod av mennesker som vil jobbe med kjærlighet og omsorg for barns beste nå − så tror jeg at vi etter hvert vil se en drastisk nedgang i antallet mennesker som trenger at staten betaler kost og losji. Og en økning i mennesker som bidrar positivt i samfunnet, fordi de i barndommen har hatt tryggheten de trenger for å lære og utvikle seg til å nå sitt fulle potensiale.

Så kjære politikere − bruk pengene på barna! (Og ikke vær en dorull.) 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#politikk #barn #familie #skole #mammablogg #mamma #barnehage #valg #stortingsvalg #valg2017 #modigerdensomser #duserdetikkeførdutrordet #muligensirrelevant #nettavisen 

Sofa laget av en halv veteranbil

I dag fyller min samboer 30 år, og i går feiret han bursdagen her hjemme. Han har lenge hatt en halv Dogde Dart stående i garasjen, og en plan om å lage en sofa av den. Vi trengte litt flere sitteplasser til festen, så da ble plutselig sofaen ferdig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stilig? Bilen er en 66-modell Dodge Dart, med baklykter fra en 65-modell, har jeg blitt forklart. Sideplatene og platen under puta i sofaen er laget av finérplatene vi måtte kjøpe på Lowe's i USA i sommer for å gi bildet jeg kjøpte litt ekstra beskyttelse. Amerikanske plater, altså. Det er nok ikke mange som går så drastisk til verks for å gjøre byggverket gjennomført amerikansk. 

Fra før hadde vi to slike stoler, også hjemmelagede av min samboer: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Putetrekkene har min lillesøster laget, for samboeren min er ikke så glad i å sy. Ikke jeg heller. Vi pleier å ha tønnestolene i garasjen, men for anledningen kom de opp i stua. Ganske fin? Den er sånn passe god å sitte i. Bilsofaen er litt bedre. 

Det var alt for i dag! Nå må jeg bake kake.  

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#diy #sofa #bilsofa #dodge #dart #prosjekt #veteranbil #amcar #gjørdet selv #tønnestol #muligensirrelevant #nettavisen 

Hvor mye deler du om barna dine?

Jeg hadde et ganske avslappet forhold til dette spørsmålet, til jeg våknet en morgen og oppdaget at nesten 40.000 mennesker hadde vært innom bloggen min dagen før. Det ble en sånn oisann-opplevelse, som fikk meg til å innse at det jeg legger ut her, det er ikke bare mitt lenger. Samme dag gikk jeg gjennom bloggen min og slettet noen bilder og et par innlegg.

Nå skiller jeg klart mellom hva jeg deler på min private Facebookprofil og hva jeg deler på bloggen. Selv om jeg ikke kjenner alle Facebookvennene mine like godt, føler jeg at det er stor forskjell på å dele til 300 mennesker jeg vet hvem er, enn å dele til flere tusen jeg ikke kjenner. Og da tenker jeg ikke bare på bilder, men også på hvordan jeg omtaler barna mine. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Disse guttene er grunnlaget mitt for å kunne mammablogge litt innimellom. Men hvor mye skal jeg dele?

 

Når det gjelder bilder er nok folk flest blitt flinkere til å tenke seg om, og det er lett å finne ekspertråd som alle er ganske enige om:

Ikke nakenbilder. Barn skal få lov å gå nakne, men det er ikke nødvendig å dokumentere det i sosiale medier. Bildene kan misbrukes av pedofile, og barnet kan bli mobbet for bildene når de blir eldre.

Ikke bilder av barna når de er syke eller i en sårbar situasjon. Vi ville nok ikke delt bilder av oss selv med ellevetall under nesa eller liggende med putesveis i en seng på sykehuset? Heller ikke latt oss avbilde med hovne gråteøyne eller mens vi var rasende? Eller sittende på do, eller mens vi sov, gjerne siklende med åpen munn? Ingen grunn til å tro at barna våre vil se annerledes på saken.  

Ikke bilder av andres barn. Vi har ikke lov til å poste bilder av andres barn uten samtykke fra deres foreldre. Også gruppebilder bør man la være å poste i sosiale medier. Det kan finnes et barn på bildet som bor i fosterhjem på sperret adresse, eller har fått ny identitet etter alvorlige trusler, og ditt bilde kan gi informasjon om hvor i landet barnet befinner seg.

Spør barna. De trenger ikke å være så store før de har en mening om et bilde er fint eller ikke fint. «Vil du at jeg skal legge dette bildet ut så familien og vennene våre kan se det?» kan man spørre. Og huske på at nei betyr nei, uten diskusjon.    

På Facebook følger jeg disse reglene, mens på bloggen har jeg i tillegg bestemt meg for å ikke dele lett gjenkjennelige bilder av barna mine.

Når det kommer til hva man skriver om egne barn er det litt vanskeligere å finne råd.

Skal mine barns sjarmerende misforståelser og innerste tanker brukes som underholdning for mine lesere? Det er ikke sikkert at det er noe problem. Men det er i alle fall ikke sikkert at det ikke er noe problem.

Noen ganger er barna mine veldig morsomme, og fristelsen til å dele er stor. Jeg har referert fra samtaler vi har hatt både på blogg og Facebook. På bloggen kan det av og til være nyttig å bruke noe en av guttene mine har sagt som en inngangsport til å ta opp et tema. Da må jeg trå varsomt. Det er ikke sikkert jeg alltid vurderer riktig, men jeg tenker meg om før jeg poster noe, om dette er greit å dele. Noen ganger har jeg hatt veldig lyst, men droppet det. Jeg prøver å bruke sunn fornuft og magefølelse.

Før jeg skriver tenker jeg over:

Ville han være flau over dette? Fremstiller jeg barnet mitt på en måte som latterliggjør det, eller er dette bare en uskyldig morsom kommentar eller situasjon? Da Lillebror spurte meg «Når skal vi kjøpe kuer?» klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å dele med Facebookvenner. Lillebror anså det som en selvfølge at vi på et eller annet tidspunkt skulle anskaffe kuer, og han la fram en konkret plan for hvordan vi skulle oppbevare dem i hagen vår, og i tillegg gjøre business ut av det hele. Det var morsomt og uskyldig, og jeg ser ingen grunn til at det skal være flaut noen gang.

Er det en såpass vanlig situasjon at alle kan kjenne seg igjen? Som å røpe at barna mine roter, krangler, eller at de noen ganger maser etter de har lagt seg, det føler jeg ikke er noe overtramp. For hvilke barn gjør ikke det?     

Er dette noe som røper private detaljer om barnet mitt? Er det en samtale hvor det kommer frem detaljer om sykdom, sårbarhet og barnets innerste tanker? Da er det ikke lov å dele. Mamma skal holde på hemmeligheter, og noen spesielle samtaler kan heller skrives ned i en privat minnebok

Hvis jeg hadde valgt å dele mer av barna mine, kan det godt hende jeg hadde fått flere lesere på bloggen. Vi mennesker er jo nysgjerrige. Jeg har vanvittig mange ting jeg kunne skrevet om, som jeg aldri kommer til å gjøre. Barna mine har rett til at private ting skal forbli private. 

Hvor mye deler du av dine barn? Er det greit å fortelle om morsomme kommentarer, eller dele strandbilder? Fortelle om det første vellykkede dobesøket? Og er det forskjell på å fortelle i tekst og vise i bilder? 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #barn #familie #guttenemine #hverdag #bilderavbarn #bilder #barnebilder #sosialemedier #muligensirrelevant #nettavisen 

Man river seg bittelitt i håret innimellom også, ikke sant?

Siden jeg jobber på skole, har jeg ferie sju uker hver sommer. Alle disse sju ukene tilbringer jeg med to flotte gutter, Lillebror på 3 og Storebror på 7.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De første fem ukene av årets ferie var vi sammen 24 timer i døgnet. Vi satt i samme bil, spiste rundt det samme bordet, sov på det samme hotellrommet − noen ganger til og med i samme seng. I fem uker var guttene aldri utenfor mitt synsfelt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I de to ukene etter at vi kom hjem har vi trappet ned til å se hverandre sånn omtrent 14-15 timer i døgnet, siden vi nå sover vegg-i-vegg i stedet for på samme rom. Pappaen deres har ikke like lang ferie som oss, så nå har det vært meg og guttene i 9 timer hver dag, utenom et par besøk hos besteforeldre.

Det er nå jeg skal fortelle om hvor fantastisk det har vært å få så mye tid sammen med barna mine, ikke sant? Hvordan latteren har trillet mens vi har sprutet vann på hverandre i plaskebassenget i hagen. Hvordan vi har lagt lenge i senga om morgenen og planlagt hva vi skal bruke dagen på. Hvordan vi har sittet i sola og spist is og viftet med solbrune tær på hagebordet. 

Og sånne øyeblikk har vi hatt mange av, altså. 

Men jeg har også meglet i hundrevis av krangler. Jeg har bedt dem om å være stille og legge seg til å sove minst femti ganger på én og samme kveld, fordi vi har kommet helt ut av leggerutinene. Jeg har sittet bøyd over pcen med hodet i hendene og telt til 10 før jeg har svart på kveldens 43dje «Mammaaa!» Jeg har satt på tegnefilm på tven for å få mulighet til å lese minst én side i en bok uten å bli avbrutt.

"Mamma! Kan du hjelpe meg? Hvor lenge er det til vi skal gå? Hvor lenge er det nå? Mamma, vet du hva? Vet du hva? Kan jeg få saft? Mamma, hvor er ... ? Mamma, kom og se! Se på meg! Se på meg, da! Se! SE! Mamma, kan vi ... ? Jeg er sulten! Kan vi ha is? Mamma! Mammaaa!" Når det har røynet på som verst har jeg låst meg inne på badet noen minutter for å kunne tenke ferdig en hel tanke. 

Jeg er litt sliten, jeg!

La det være klinkende klart: Jeg elsker disse guttene til månen og tilbake. Jeg har allerede dårlig samvittighet for å ha skrevet det forrige avsnittet. De er jo så skjønne, morsomme og gode, begge to. Spesielt når de sover, da er de verdens vakreste. Og planen min var å nyte hvert sekund sammen med dem, før tidsklemma kommer og tar oss igjen.

Men, la oss være realistiske. Barn er barn. De er supersøte, og vi har samlet massevis av glitrende øyeblikk og gode minner denne sommeren. Men de krever også sånn omtrent 100% av oppmerksomheten min, 100% av tiden, og det blir litt mye i lengden. Egentid? Ha ha ha!

I morgen er det tilbake til hverdagen for oss også. Vanlig leggetid, opp tidlig, én i barnehagen og én på SFO. Jeg tror jeg kommer til å føle en blanding av savn og lettelse de første dagene.

Blir savnet altfor stort kan jeg dagdrømme litt, og legge rosenrøde planer for høstferien. Da skal vi endelig få masse tid sammen igjen!  

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #barn #familie #ferie #realisme #optimist #guttenemine #hverdag #barnehagestart #skolestart #muligensirrelevant #nettavisen 

Amerikas styggeste sengeteppe?

Dette innlegget blir ikke på langt nær så morsomt som jeg hadde tenkt. Sannsynligvis blir det ikke morsomt i det hele tatt. Men når jeg først har gjort jobben med å ta alle disse bildene, og notere hvilket hotell det er ... ja, da skal det jaggu meg bli blogginnlegg av det også! 

Når jeg har sett på bilder på nett av hotellrom i USA, noe jeg har gjort mye de to forrige månedene, så har det vært en god del blomstermønstre i grelle farger å se. Allerede før jeg reiste på tur hadde jeg bestemt meg for å kåre Amerikas styggeste sengeteppe. Og det begynte helt strålende: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 1: Old Marina Inn, Marina, California.

Også dette er ganske gyselig, i alle fall i fargen: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 2: Rodeway Inn & Suites, Pasadena, California. 

Så kom det en med snurresirkler på, og linteppe på tvers, egentlig ikke så verst: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 3: Hampton Inn, Rock Springs, Wyoming. 

Den neste i en lekker farge som ofte omtales som spygrønn: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 4: Fair Value Inn, Rapid City, South Dakota. 

På dette tidspunktet var vi halvveis i turen vår, og jeg begynte virkelig å lure: Hvor blir det av alle de heslige blomstermønstrede sengeteppene? Skuffelsen var stor. Dette kreppaktige sengeteppe ble en liten opptur: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 5: Grand Gateway Inn, Rapid City, South Dakota. 

Dette er jo ganske kult: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 6: Country Inn & Suites, Watertown, South Dakota. 

I den lille byen LaCrosse kom det neste store høydepunktet. Fugler! Endelig, endelig! tenkte jeg da jeg så dette: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 7: Grandstay Hotel & Suites, La Crosse, Wisconsin. 

Jeg vet ikke hva jeg skal si om dette: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 8: Best Western, Naperville, Illinois. 

Og så kom krusedullene på rekke og rad: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 9: Comfort Suites, Altoona, Pennsylvania. 

Er det fordi begge er i Pennsylvania, eller fordi begge er Comfort Suites? Sannsynligvis det siste. I alle fall, her er flere kruseduller i samme stil: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 10: Comfort Suites Amish Country, Lancaster, Pennsylvania. 

Dette ser egentlig ut som sofaen vår: OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kandidat nr. 11: Chauncey Hotel & Conference Center, Princeton, New Jersey. 

Det har aldri vært tvil i min sjel om at det må bli enten nr. 7 eller nr. 1. Fugler eller blomster, hva er verst? Egentlig synes jeg fugler − men den glossy soveposeaktige overflaten på kandidat nr. 1 fikk det til å vippe over i dennes favør.

Vi har en vinner: Old Marina Inn, Marina, California. Dette var også det stedet som hadde det største misforholdet mellom pris og kvalitet, av alle de 25 overnattingsstedene vi besøkte. En verdig vinner, altså.

 

Vil du følge bloggen min på Facebook, og få flere irrelevante blogginnlegg i newsfeeden din? Klikk her :)  

#sengeteppe #kåring #usa #hotell #sværtirrelevant #muligensirrelevant #nettavisen 

Hva om det er den siste dagen hans?

Så du prøver hver dag å skape en perfekt «siste dag» for barna dine?

Jeg hadde vel brukt nærmere en halv time på å forklare psykologen hvordan jeg tenkte, da hun serverte det tilbake til meg i denne enkle, litt makabre setningen som rommet alt sammen. Alt stress, all angst, all utilstrekkelighet og all den intense frykten for å miste noe så uerstattelig igjen.

Tenk om det var siste sjanse?  

Først i det øyeblikket gikk det opp for meg at det var akkurat det jeg prøvde på. Hver dag måtte være så fin og god som mulig, i tilfelle nettopp denne dagen skulle bli den siste i en av mine sønners liv.

Tenk om det var den siste dagen hans, og jeg hadde kjeftet for en bagatell eller sagt nei til å bli med ut og leke. Tenk om jeg hadde vært for opptatt til å se ham i øynene når jeg svarte på alle spørsmålene hans. Tenk om jeg ikke hadde gitt ham den klemmen før han gikk ut døra.

Jeg ville aldri få muligheten igjen, og tanken på det var ikke til å bære.  

Mistet lillebror

Da jeg var 17 år gammel mistet jeg lillebroren min. Han ble akutt syk og døde. Jeg har brukt mye tid på å ønske at det siste jeg gjorde før jeg gikk ut døra den siste lørdagskvelden, var å gi lillebroren min en skikkelig knuseklem og fortelle ham hvor mye han betydde for meg.

Jeg skulle fortalt ham at uansett hvordan skoledagen min hadde vært, så klarte jeg ikke å la være å smile når han kom og møtte meg i gangen. Jeg skulle fortalt ham at det ikke gjorde noe at han rota litt på rommet mitt, det var så koselig å ha ham der. Jeg skulle fortalt ham hvor søt og god og morsom han var, og at han var en av de viktigste personene i livet mitt.

Men jeg gjorde ingen av delene, jeg ropte ha det og gikk på pizzarestaurant med venner. Selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg var en helt vanlig 17-åring og da jeg dro hjemmefra så var det fortsatt en helt vanlig kveld.

Tøff start som mamma

Å oppleve at noen kan bli syk og dø så plutselig endret meg. Det røsket bort den naive tryggheten jeg hadde som barn, og presenterte en skremmende ny realitet: Forferdelige ting kan skje, og de kan skje meg.

Denne erfaringen hadde allerede skapt et solid fundament for å bli en engstelig mamma, da mitt første barn ble født i hui og hast på et operasjonsbord ni uker før termin, mens jeg var i narkose. Morkaka hadde løsnet helt, og den halvannen kilos gutten min måtte gjenopplives da han kom ut. I løpet av måneden vi bodde på sykehuset hadde han infeksjon, gulsott, bilyd på hjertet, hjerneblødning og flere pustestopp.

Vekkerklokke på hver halvtime

Det første året jeg var mamma sov jeg aldri mer enn et par timer sammenhengende. Kolikkmødre vil nok nikke gjenkjennende, men det var ikke sønnen min som vekket meg.

Det var vekkerklokka. En stund ringte den hver time. Så klarte jeg å gå ned til annenhver time, helt til sønnen min fikk omgangssyke. Da tok jeg to skritt tilbake og stilte vekkerklokka på hver halvtime.

Når den ringte spratt jeg opp av senga med høy puls og bøyde meg over barnesenga mens jeg holdt pusten for å kunne høre bedre. Han pustet. Yes! Han pustet fortsatt!

Noen ganger var jeg så utslitt at jeg sov videre når vekkerklokka ringte. Da våknet jeg med en kvalmende panikk og skyldfølelse − tenk om det var denne morgenen jeg skulle finne ham død? Jeg hadde ikke gjort jobben min, jeg hadde ikke passet ordentlig på ham!

Slik gikk nettene.

Skape perfekte dager

Etter hvert som han ble eldre klarte jeg å trappe ned på vekkerklokka. Til slutt kom jeg så langt at jeg bare satte den på hvis han var syk. Jeg sov ofte en hel natt i strekk, og de nye kreftene brukte jeg på å være en god mamma.

Jeg skulle alltid være snill, pedagogisk og tålmodig, og alltid ha tid til å leke. Jeg skulle alltid irettesette på en fin og rolig måte, og aldri bli sint. Han skulle alltid ha fine klær og ikke mangle noen ting. Tanken på at han når som helst kunne dø fra meg lå hele tiden i bakhodet. Og da skulle i alle fall livet hans ha vært et godt liv. Et perfekt liv, aller helst.

Det var ikke før jeg satt i psykologstolen flere år senere at det gikk helt klart og tydelig opp for meg hva jeg drev med. Jeg var blitt tobarnsmor, og eldstegutten skulle snart begynne på skolen.

Så du prøver hver dag å skape en perfekt «siste dag» for barna dine? sa psykologen.

Akkurat ja. Det hørtes både dumt, makabert og forferdelig trist ut, men det var akkurat det jeg gjorde.

Fokusere på livet

Den dagen forsto jeg at fokuset mitt var helt feil. Det er ikke noe galt i å prøve å være en best mulig mamma, og ønske at hver dag skal bli fin. Men fokuset mitt hadde vært på å legge til rette for at en eventuell plutselig død skulle ramme så skånsomt som mulig. Noe den selvfølgelig aldri ville ha gjort, uansett hvor perfekt dagen før hadde vært.

Dessuten har man ikke perfekte dager når man har små barn. Fine dager, med små opp- og nedturer − men ikke perfekte.

Den ene gutten min har kronisk sykdom, og behandlinger han måtte gjennom var vanskelig å tåle. Ble jeg sint på en av guttene var jeg urolig inni meg resten av dagen. Hvis noen var slemme mot en av dem i barnehagen var jeg helt knust. For hva om han døde akkurat i natt, også var dette noe av det siste han skulle oppleve?

Gradvis har jeg klart å flytte fokuset over på å forberede guttene mine på livet. For livet − det er definitivt plan A.

På riktig kurs

Tanken på å miste en av dem er fortsatt helt uutholdelig. Jeg kommer aldri til å ta dem for gitt, og de får kanskje høre litt i overkant ofte hvor glad jeg er i dem. Klemmer hver gang vi forlater hverandre, det får de også leve med. 

Jeg bruker mye krefter på å kjempe imot angsten og la guttene mine få leve helt vanlige liv. Å se dem klatre i trær, sykle fort, gjøre triks på trampoline eller spikke med kniv er ikke noe problem. Benbrudd, skrubbsår og kuttskader kan nå alltids fikses. Men er det situasjoner jeg anser for å kunne ha et dødelig utfall, da slår mammaangsten ut i full blomst. Når de er hos andre er det verst − jeg ser lett for meg huggormbitt, farlig sykdom, bilulykke, husbrann eller drukning når jeg ikke er sammen med dem. 

En særlig avslappet mamma blir jeg nok aldri. Men nå vet jeg hvor fokuset mitt skal være, og kan styre tilbake dit når tankene har dratt meg litt utav kurs:

Jeg oppdrar barn som skal bli voksne. De skal skaffe seg erfaringer, gode og vonde − og bli skikkelige, likandes folk. 

 

(Denne teksten har tidligere vært publisert på Kvinneguiden.) 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammaangst #angst #prematur #guttenemine #muligensirrelevant #nettavisen 

Shades of grey ...

Det er litt trått å komme i gang med sånn vanlig blogging etter ferien. I over en måned har jeg bare skrevet om reise, og det krevde lite av hjernen − jeg skrev ganske enkelt om det som skjedde. Etterpå har jeg oppsummert reisen, både erfaringsmessig og økonomisk, og kjefta litt på Norwegian, enda de ikke hadde noe som helst med turen vår å gjøre. Men fortsatt har det jo handlet om reise.

Så hva nå, liksom? Mulighetene er uendelige, men hva skal jeg skrive om først? Skal jeg vrenge sjela, eller skrive om noe skikkelig overfladisk? Det pleier å bli en av delene.

Gladpack! tenkte jeg. Jeg kan skrive om mitt forhold til gladpack. Nei, forresten, det blir to irriterte innlegg etter hverandre, det er ikke bra.

Det var da jeg kom på at det er på tide med en oppdatering om håret mitt. Verden venter i spenning, jeg kan ikke holde dem på pinebenken lenger, tenkte jeg da. Så nå skal dere få høre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som du kan se, har håret mitt fortsatt ikke vært i nærheten av kjemikalier. (Ei heller rettetang.) Jeg begynner å bli såpass vant til det at jeg ikke tenker over det når jeg er sammen med folk jeg ser ofte, men overfor folk jeg ser sjeldnere føler jeg et sterkt forklaringsbehov.

Og når jeg hilser på nye mennesker, klarer jeg bare så vidt å la være å si: Hei, jeg heter Renate, og jeg sparer til grått hår, fordi jeg vil finne ut hvordan jeg ser ut med det − mens jeg håndhilser. Noe sier meg at dersom jeg ønsker å bli oppfattet som normal, så vil ikke dette være til hjelp. Så jeg klarer å la være, men finner en mer eller mindre passende anledning til å nevne det så raskt som mulig. Det er viktig å få forklart at jeg vet at jeg har grått hår, jeg vet at det ser litt rart ut akkurat nå, jeg har sett dette selv, altså.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Selv om jeg har øvd meg masse på å ta selfies foran diverse severdigheter i sommer, føler jeg meg fortsatt fullstendig latterlig når jeg står alene i et rom og smiler til et kamera. Så jeg gidder ikke å smile så veldig. 

Men − til poenget med bildet. Det er så mye grått nå, at når jeg har håret i strikk er det nesten bare det grå som er synlig. Hvis du synes at kontrasten mellom hårfargen og øyenbrynene ser litt unaturlig ut, så er det fordi det er unaturlig. Nå skal jeg tviholde på mine salongnappede og -fargede bryn, de er liksom beviset på at jeg ikke har gitt fullstendig opp.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kontrasten mellom lengdene på håret og det nye som vokser ut er ganske stor ... 

Det er en drøy måned til jeg fyller 35. Jeg regner med at det tar mellom to og tre år før alt det mørke er borte, hvis jeg beholder den lengden jeg har på håret nå. Mulighetene er altså åpne for et par gode år med grått hår før 40-årskrisa setter inn − da er det på tide å farge litt igjen. 

 

Vil du følge den ulidelig spennende historien om det grå håret videre? Følg bloggen min på Facebook her :)  

#hår #gråtthår #selfie #kontrast #muligensirrelevant #nettavisen 

Kjære kunde. Ferien din går i dass. Mvh Norwegian

Denne sommeren har jeg sett mange overskrifter og facebookinnlegg om Norwegian som kansellerer flyvninger i siste øyeblikk. Det skjedde også mange ganger i fjor, og har helt sikkert skjedd tidligere somre også. Hvorfor klarer de ikke å ordne opp i dette?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da vi dro til USA tidligere i sommer, fløy vi med SAS. Akkurat i det vi gikk ut av bilen på flyplassen, litt før klokka seks om morgenen, fikk jeg en sms om at flyet til Oslo var forsinket, og at vi ville få ny informasjon klokka ni. Klokka ni!? 9.20 skulle vi videre fra Oslo til Kastrup, og derfra til San Francisco.

Jeg rakk å kjenne på panikken i fem minutter. 

Men jeg tenkte faktisk ikke i et eneste øyeblikk at dette ville føre til mer enn kjedelige forsinkelser og muligens overnatting på en eller annen flyplass. (Det er nok til at jeg får panikk.) Fordi jeg fløy med SAS regnet jeg med at det ville ordne seg, for jeg har aldri opplevd at de har sviktet. Det gjorde de heller ikke denne gangen. Siden vi var tidlig ute på flyplassen ble vi rusha inn på et annet Oslo-fly som stod klart til avgang, og kom oss avgårde til San Francisco uten forsinkelse.

Og skal man ikke kunne stole på at flyselskapet leverer det man har bestilt?

En flytur er litt mer enn en vanlig masseprodusert vare som kan bli ødelagt i posten eller være utsolgt. En flytur har alltid en viktig årsak − enten det er jobb eller en etterlengtet ferie − man tar ikke en flytur uten grunn. Man har spart penger, planlagt aktiviteter, bestilt overnattingssted, kanskje også leiebil. Kanskje man skal møte noen, eller delta på et arrangement.

Konsekvensene av en kansellert flytur er nesten alltid store.

Hvorfor skjer det da, gang på gang, hos Norwegian? Det må da være mulig å få til et system som har nok backup til å dekke opp uventede hendelser?

I ettertid, etter å ha lest nyheter og facebookstatuser om avlyste ferier, har jeg tenkt: Hva om vi hadde flydd med Norwegian da det første flyet vi skulle på ble forsinket? Hva hadde skjedd med ferien vår, som har stått som et fyrtårn i det fjerne hele det siste året, det året vi har brukt timevis av på å planlegge, spare og glede oss vilt?

Spesielt kjente jeg på dette da jeg nylig hørte at en bekjent opplevde at sydenturen ble kansellert på fire timers varsel. De skulle feriere sammen med familie som ventet på dem, og hadde i tillegg lånt ut sitt eget hus - en avtale som måtte avlyses i siste øyeblikk.

Bjørn Kjos, du synes kanskje jeg er litt slem, som skriver dette selv om jeg ikke en gang skal fly med dere? Du skjønner, jeg har lært at du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Så jeg skriver dette for de som fikk ferien ødelagt, spesielt for barna − som kanskje hadde pakket sin egen koffert for første gang, med bamsen sin og badetøy og nye armringer − også fikk mamma eller pappa melding om at flyet var kansellert, og det var ingen ledige plasser på andre fly.

Hadde det skjedd meg så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Skuffelsen hadde vært så enorm. Og barnas skuffelse oppå der igjen. Fyttikatta. Litt forsinkelser kan jeg leve med. Sånt kan skje. Men Norwegian kansellerer, rått og brutalt. At folk får igjen pengene sine sikrer på ingen måte at de klarer å finne et nytt fly til reisemålet sitt midt i fellesferien, når alle de andre som skulle vært på flyet leter etter billetter til samme sted.

«Vi beklager å meddele at ditt fly er kansellert» stod det i meldingen min bekjente fikk. Det er så kaldt, så følelsesløst. Det hadde faktisk vært bedre om de hadde kalt en spade for en spade og skrevet:

Kjære kunde. Ferien din går i dass. Vi driter i det og fraskriver oss alt ansvar. Med vennlig hilsen Norwegian

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#ferie #sommerferie #reise #rettidass #kansellert #avlyst #norwegian #sas #fly #flybillett #muligensirrelevant #nettavisen 

Så mye kostet USA-tur i 5 uker ...

... for en familie på fire.

Vi hadde ikke noe bestemt budsjett før vi dro, vi bare sparte alt vi klarte, og håpet på at det var nok. Det hadde vært veldig greit å vite litt på forhånd hva som var realistisk å bruke − så nå deler jeg dette så kanskje andre kan bruke det som et utgangspunkt. (Her er innlegget mitt med tips og erfaringer fra turen.

Det var ikke så mye jobb − jeg hadde med meg en liten notatbok, og hver kveld skrev jeg ned hvor mange penger vi hadde brukt den dagen, og hva vi hadde brukt dem på.

Flyturen til USA gikk fra Kristiansand via Gardermoen, via Kastrup og til San Francisco. Hjemturen gikk fra Newark til Gardermoen. Flybillettene kjøpte vi over et halvt år i forveien, og fikk en god pris; 19260,-

Vi var på tur i 35 netter, men på grunn av et uvær som gjorde at vi måtte finne nytt hotell så fort som mulig ble det dobbeltbooking den ene natta, så jeg har delt totalen på 36 netter. Vi brukte totalt 45371,- på hotell, noe som blir et gjennomsnitt på 1260,- pr. natt.

Det dyreste stedet vi bodde var i San Francisco, der betalte vi 2778,- pr. natt, mens det billigste stedet var Las Vegas med 563,- pr. natt. (De tjener inn pengene sine på andre måter, men fikk ikke noe av oss. Mohahaha.)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I nærheten av Salt Lake City. 

Vi leide bil i San Francisco, og leverte den i New York. For en syvseter i 36 døgn betalte vi 13058,- Vi kunne spart et par tusenlapper på å ha en mindre bil, men det er bare ikke verdt det. Plass er gull når man er lenge på roadtrip. Andre bilrelaterte utgifter er drivstoff, parkering og veibommer. På dette brukte vi 6076,-

aktiviteter brukte vi 10595,- Disneyland utgjør godt over en tredjedel av denne summen; 3766,- så hvis man dropper sånne svinedyre steder, vil man bruke mye mindre. Alle de andre aktivitetene kostet mindre enn 1000,- for hele familien, og noen aktiviteter, som å se Mount Rushmore, kostet under 100,- for hele gjengen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Enkelte ting er helt gratis. Denne utsikten. for eksempel. Og alle de fine steinene og skjellene guttene fant her. 

mat brukte vi 26604,- Det er slettes ikke så verst, det er et gjennomsnitt på 739,- pr. dag, og da har jeg inkludert is, godteri, solkrem, tannkrem og andre nødvendigheter. (Ja, is er en nødvendighet når man er på ferie.) Vi har som oftest spist på restaurant én gang om dagen, men noen dager ble det to. Vi hadde med knekkebrød, og spiste en god del enkle måltider i bilen, på lekeplasser eller på hotellrommet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En knekkebrødlunsj i ny og ne gjør underverker for matbudsjettet.

Vi shoppet for 21296,- Dette er en utgift som lett kan kuttes betraktelig, og hvis man tar bort et stort bilde jeg kjøpte og nye klær til guttene, som de måtte hatt uansett, er summen vi har brukt på småshopping her og der 12000,-

Vi hadde også et par veldig spesielle utgifter; tannlegeregning på 13000,- fordi jeg måtte ha en rotfylling, og finnerlønn på 340,- til ei jente som leverte tilbake lommeboka jeg hadde glemt på en bensinstasjon. Men disse utgiftene er nok såpass lite relevante for andres reisebudsjett at jeg har utelatt dem. Til tross for bloggens navn etterstreber jeg ikke å være irrelevant. 

Så slik blir regnestykket: 

Fly: 19.260,-

Hotell: 45.371,-

Leiebil: 13.058,-

Bensin, parkering og bom: 6076,-

Aktiviteter: 10.595,-

Mat: 26.604,-

Shopping: 21.296,-

Totalt: 142.260,-

For å få til en så dyr ferie har vi spart i over et år, oppjustert nedbetalingstiden på huslånet vårt fra 12 til 20 år, lagt sammen alle feriepenger, jobbet ekstra og latt være å shoppe ut over det helt nødvendige. Vi har heller ikke hytte, båt eller dyre biler − det er reising som står på toppen av vår prioriteringsliste. Ville bare understreke at dette ikke er penger vi har dratt lett og elegant opp av baklomma.  

Håper dette var nyttig for noen? :)

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Roadtripen er over for denne gang, men jeg fortsetter å blogge om irrelevante ting minst to ganger i uka

#roadtrip #roadtripusa #usamedbarn #ferie #sommerferie #reise #roadtripmedbarn #biltur #reisebudsjett #budsjett #muligensirrelevant #nettavisen 

hits