august 2016

Det er en ordentlig jobb, tror jeg...

«Når er det du begynner på jobb igjen da?» spurte de som tok imot barna mine på SFO og i barnehagen noen dager før skolestart. Vanlig småprat, de vet jo at jeg jobber på skole. Og det gjør jeg, men dette skoleåret jobber jeg tre dager på skolen, og to dager hjemme med artikkelskriving. Jeg kunne med rak rygg ha svart: «Jeg har begynt på jobb. Har jobba de siste to ukene, sene kvelder eller med tv som barnevakt. Gleder meg til å jobbe på dagtid og få kveldene fri!»

I stedet mumla jeg et eller annet om at jeg begynner på jobb i morgen, men skal liksom skrive litt i dag, for det er jo liksom en jobb det nå da, og jeg får liksom ikke gjort så mye når guttene er hjemme. Liksom. Så lenge jeg stiller meg såpass tvilende til min frilansjobbings status som reelt arbeid, må det være nærmest umulig for andre å ta det seriøst. 

Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet for å levere guttene fra meg. De hadde hatt ferie i seks uker, gått i ring rundt hverandre av kjedsomhet den siste uka, og jeg var desperat etter å få skrive mer enn to setninger uten å bli avbrutt. Likevel hadde jeg dårlig samvittighet, for jeg skulle jo bare kjøre hjem igjen. 

Hadde jeg levert dem for å gå på jobb hos en arbeidsgiver som sa at jeg måtte være på jobb klokka åtte, hadde det vært annerledes. Da måtte jeg jo være der klokka åtte da. Ingen vits i å ha dårlig samvittighet for det man ikke kan gjøre noe med.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg har en stol med hjul, et saueskinn, en pc og en ekstremt billig kontorpult. 
 

Jeg jobber med saken. Jeg sier til meg selv hver dag at dette er en ordentlig jobb. Den faste lønna mi er nå litt lavere enn de faste trekkene på kontoen min. Det gir motivasjon, for å si det litt forsiktig. Jeg sitter og skriver på pcen min i en stol med hjul, som jeg har kjøpt nettopp for at det skal føles litt mer som om jeg er på jobb. Rommet jeg sitter i har jeg kalt kontoret i mange år, fra da jeg drev en nettbutikk. Jeg skriver. Jeg er på kontoret. Dette er en jobb.

Ofte skriver jeg en liste over hva jeg skal bruke dagen til. Å kunne stryke det ene punktet etter det andre i løpet av dagen bidrar til følelsen av å ha utrettet noe. Det kan være å sende tre artikkelidéer til et magasin, stille en ekspertkilde spørsmål til en annen artikkel, skaffe fotograf til en tredje, mens jeg skriver videre på en fjerde.

De dagene jeg blir helt ferdig med en artikkel og kan levere den inn sammen med en faktura, er de aller beste dagene.

Jeg er på kontoret. Jeg sender fakturaer. Da må det være en jobb, da. 

 

#frilansjournalist #skribent #sporadiskblogger #nykarriere #skummelt #gøy 

Følg gjerne bloggen på Facebook :) 

Jeg vet hva du har gjort i sommer!

Å møte venner igjen etter sommerferien er ikke helt det samme som før.

For 15 år siden spurte vi hverandre om hvor vi hadde vært og hva vi hadde drevet med. Noen ganger visste vi hvor vennene våre hadde vært på ferie, fordi vi hadde fått postkort derfra.

Sånne i papp, som vi fant i postkassa, med håndskrift og frimerke på. Men budskapet var alltid kort og intetsigende: "Er på Mallorca, kjempefint vær, vi koser oss. Har ikke plass til å skrive mer, snakkes når vi kommer hjem!", så vi visste ikke så mye likevel. 


Under USA-ferien i fjor holdt vi Facebook løpende orientert om små og store hendelser. Her er Storebror i Empire State Building. 
 

Når vi traff hverandre igjen viste vi frem bilder, hvis vi hadde rukket å fremkalle dem, og fortalte historier fra steder vi hadde besøkt. Vi fulgte interessert med på det den andre hadde å fortelle, og lagde egne bilder i hodene våre av stedene vi ikke fikk se fotografier fra.

Men det var før. Før, i gamle dager.

 

Nå er det sånn her:

 

Jeg: Hei! Har dere hatt det fint i sommer?

«Ja, kjempefint. Vi har vært mest hjemme, men hadde en uke i Italia i begynnelsen av juli.»

Jeg: Ja, jeg så det! Det så ut til å være en koselig by.

«Ja, veldig koselig. Vi bodde på et hotell som lå rett ved stranda, med fantastisk utsikt.»

Jeg: Ja, det så jeg på bildene du la ut. Helt nydelig!

«Ja, dit drar jeg gjerne igjen. Ferien hadde vært helt perfekt, hadde ikke Mina brent seg på den maneten.»

Jeg: Ja, huff, jeg så det! Det så vondt ut, altså. På magen, var det ikke?  

«Jo. Det la en demper på moroa en stund, for å si det sånn. Men nå er hun i farta igjen, var på turninga igjen i går.»

Jeg: Ja, jeg så det! Så bra at hun er i form igjen.

«Ja, det er det virkelig. Tok en stund før hun ville bade i sjøen igjen, men i går fikk jeg henne med på stranda.»

Jeg: Ja, stemmer. Stølsvika, var det ikke?

«Jo. Det ble årets korteste strandtur! Vi hadde bare vært der en halvtime da det begynte å høljregne.»

På dette tidspunktet er jeg så lei av å svare bekreftende at jeg vurderer å late som om jeg ikke har sett bildet av den klissvåte strandveska, sånn at hun kan få lov til å fortelle litt. Men jeg har sannsynligvis klikka «liker» på bildet, og da vil det jo virke noe underlig om jeg nå later som om jeg ikke har sett det. Så vi fortsetter.

Jeg: Ja, jeg så bildet av veska di. Kjipt altså!

«Ja, det var jo det. Heldigvis ble den ikke ødelagt. Men hva har du gjort i ferien da?»

Vært altfor mye på Facebook, tydeligvis. Jeg prøver å tenke ut noe spennende som har skjedd, noe jeg ikke har informert Facebook om. 

Jeg kommer ikke på noe. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

#facebook #ferie #sommer #sommerferie #barn #foreldre #humor #observasjoner #SoMe #blogg #familie

hits