mai 2017

Du vet det er på tide å begynne å trene når ...

Vi er i siste halvdel av mai, og det er på høy tid å tenke litt på sommerkroppen. Spørsmålet er: Hvor høyt skal lista legges? 


Dette er meg etter en av mine svært sjeldne joggeturer. Det kan se ut som om jeg har tatt i så jeg ble svett, men neida. Det regna. 
 

Jeg tenker at det er på tide å trene litt hvis: 

 

1. Du må gynge noen ganger frem og tilbake før du har nok fart til å reise deg fra sofaen.

2. Du er støl i lårene i to dager etter å ha satt deg på huk for å legge klær inn i vaskemaskinen.

3. Det er litt tungt å holde halvannenliters flasken med cola når du drikker av den.

4. Du er så andpusten etter å ha gått til postkassa at du må sette deg nedpå litt før du går hjem igjen.  

5. Du blir så sliten av å barbere den ene leggen at du bestemmer deg for å ta den andre leggen en annen dag.

6. Rumpeballene dine klasker mot baksiden av lårene når du løper opp en trapp.

7. Du sitter nå og tenker: «Løpe opp en trapp?! Hvorfor i all verden skulle noen finne på å løpe opp en trapp?!»

 

Og hvis du ikke kjenner deg igjen i det hele tatt, synes jeg du skal gi deg selv en klapp på skuldra. Sommerkroppen 2017 er i boks - stikk ut og nyt sola! 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#sommerkroppen2017 #sommerkroppen #trening #helse #lavterskel #sommer #sprek #muligensirrelevant #nettavisen 

Hva skal vi si til barna?

Jeg har egentlig sagt at jeg ikke skal skrive om terror, fordi jeg da er med på å gi det mer oppmerksomhet. Men nå er virkelig grensen nådd for hvor mye jeg kan ta inn uten at noe må komme ut igjen. I dag satt jeg og grein mens jeg spiste frokost. Jeg grein for alle foreldrene som går og leter etter barna sine i Manchester. 

Hvordan kan noen være så fulle av hat? Selv for disse krypene hadde jeg et håp om at det fantes en sperre et sted. Men nei.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette for min syv år gamle sønn, som sikkert kommer til å høre om det på skolen i dag. Jeg får spørre ham om hva han lurer på, og ta det derfra. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag har de, tilfeldigvis, engelskdag på skolen hans. Sønnen min gledet seg. Han har vært i England flere ganger, og føler nok at dette er litt hjemmebane for ham. Barna har kledd seg i mørk bukse og lys skjorte for å etterligne skoleuniform, og de skal snakke engelsk hele dagen. Det britiske flagget er trykket på ukeplanen.

Jeg vet at dette ikke er første gang det skjer angrep rettet mot barn. Og jeg var på ingen måte upåvirket av angrepet mot en familiepark i Pakistan i fjor, eller bussangrepet i Aleppo for en måned siden.

Men det er ikke til å komme unna at det som skjer nær oss påvirker oss enda sterkere. Ikke fordi vi mener at vestlige liv er mer verdt. Men fordi det skjer i omgivelser vi kan kjenne oss igjen i, og i situasjoner som ligner det livet vi selv lever - situasjoner vi lett kan se oss selv i.

Jeg skulle ønske barna mine kunne få leve i en lykkelig uvitenhet om ondskapen som finnes der ute. Men når man vet at de sannsynligvis får med seg hva som skjer, er det like greit å åpne opp for spørsmålene, og prøve å berolige så godt man kan.

Både Unicef, Redd barna og forskjellige krisepsykologer gir råd i media om hvordan vi skal snakke med barna våre. Det kan oppsummeres omtrent slik:

Svar barnet enkelt og konkret, tilpasset alderen deres.

~ Skjerm dem for sterke bilder, og ikke la pcen eller tven stå på med nyheter uten at det er voksne tilstede.

~ Mindre barn trenger ikke å se nyheter, mens barn i skolealder gjerne kan se Supernytt. Ta god tid etterpå til å snakke om det dere ser.

~ Fortell at slike ting skjer svært sjeldent, og at politiet gjør alt de kan for at ikke det skal skje. Og at du også vil passe på dem. 

Så kan vi jo håpe på at når spørsmålene er besvart, så hopper barna videre på trampolina, tegner en dinosaur som kjører båt eller bygger verdens kuleste legobil. Barn lever i øyeblikket - og bekymringen deres varer sannsynligvis ikke like lenge som vår.

Av og til er det noen som river ned, men det er ingenting annet å gjøre enn å fortsette å bygge opp. 

 

Her kan du følge bloggen min på Facebook

#terror #Manchester #snakkmedbarna #nettavisen #muligensirrelevant 

Et interessant pavlovaeksperiment

Jeg har alltid lurt på hvor mye pavlova jeg ville klare å spise, hvis jeg hadde tilgang på ubegrensede mengder.  

Sist jeg tenkte på dette var forrige søndag, da jeg hadde laget pavlova til min brors konfirmasjon. Alltid når jeg lager pavlova, så er det fordi det skal være et selskap. Og når vi er mange som deler, så får jeg aldri så mye som jeg har lyst på.  

Aldri i hele mitt liv har jeg spist så mye pavlova at jeg har tenkt: Nå har jeg ikke lyst på mer pavlova.

En gang vi ikke var så veldig mange, fikk jeg forsynt meg tre ganger. Men så var det tomt, og jeg hadde fortsatt lyst på mer pavlova. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
De hadde ikke blåbær på butikken. 

Etter å ha fått min bit av konfirmasjonspavlovaen nevnte jeg, så ungene hørte det, at det hadde vært gøy å lage en pavlova hjemme uten noe selskap, så vi kunne spise masse. Storebror foreslo at vi kunne gjøre det til lørdag, og jeg hadde akkurat skrapet tallerkenen for de siste pavlovarestene, så jeg sa ja.

Slik gikk det til at jeg i går lagde en langpanne med pavlova til tre personer. Det var bare jeg og ungene som skulle være hjemme, og de spiser ikke så mye, så jeg visste at jeg hadde minst 3/4 av kaken for meg selv. 

Og jeg spiste. 

Og spiste ...

Og spiste ... 

På et tidspunkt begynte jeg å føle meg litt skjelven. Jeg tok en kort pause og drakk masse vann, før jeg spiste videre.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Guttene hadde hver sin bit omtrent på størrelse med kakespaden, resten spiste jeg. 

Nå vet jeg tre ting:

1. At jeg ikke klarer å spise en hel langpanne med pavlova. 

2. At jeg klarer å spise nesten en halv.

3. Hvordan det er å ha en pavlova foran meg uten å ha lyst på mer pavlova. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#pavlova #dessertmage #dessert #sukker #lørdagsgodt #eksperiment #nettavisen #muligensirrelevant

Hipp hurra - for en slitsom dag!

Skal man tro det store internettet så skal vi alle arrangere flotte selskaper med lekre desserter i rødt, hvitt og blått, selv om gjestene allerede har spist fem is hver. 

Vi skal pusse bunadsølv og skotupper, og stryke skjorter og dandere håret i de lekreste kreasjoner.

Vi må ha ekstra strømpebukser i veska i tilfelle noen skulle løfte på stakken og oppdage en liten revne i fasaden.

Og husk gnagsårplaster - dette er dagen for å ta frem de vondeste skoene du har. Her skal det traskes til føttene blør. Hipp Hurra!

Jeg har aldri vært så veldig glad i 17. mai.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tre søstre. Hun smørblide i midten - det er meg.  

Da jeg var liten var distansen vi gikk i barnetog uendelig lang, nesten like lang som de gørrkjedelige talene. Det var fryktelig mange mennesker overalt, og folk gratulerte meg stadig med dagen, noe som var svært forvirrende. Skoene var selvfølgelig vonde, og jeg måtte gå i rosa kjole. (Beklager mamma, jeg vet at det var mye jobb å sy tre like kjoler til oss, og de var veldig fine.)

Fortsatt smågruer jeg meg i flere uker i forveien. Fortsatt synes jeg at talene er kjedelige, og at toget tar lang tid. Fortsatt synes jeg det er utmattende å forholde meg til denne overveldende mengden mennesker. Men jeg går ikke lenger i vonde sko, og det er minst 28 år siden sist jeg hadde på meg noe rosa.

Det er jeg som er problemet, jeg innser det. Måten vi feirer nasjonaldagen på i Norge er flott, men jeg passer ikke helt inn i konseptet. Vi har også et barn som ikke har det godt når det skjer for mye på en gang. Tidligere feiringer med action fra morgen til kveld har endt i utrøstelig gråt, og nå har vi tatt til vettet. 

Vi har funnet en 17. mai rutine som fungerer for oss:

Først sover vi skikkelig lenge. Det er viktig å være uthvilt når man står foran en stor utfordring.  

Til frokost har vi egg og bacon eller noe sånt, hvis noen har husket på å kjøpe det. Ingen faste mattradisjoner. Regelen er bare at frokosten ikke må være søt, for det får vi nok av resten av dagen. Mens vi spiser har vi NRK på i bakgrunnen - massevis av 17. mai-stemning.  

Litt utpå formiddagen pynter vi oss og tar en tur til brannstasjonen. Svigermor jobber der, så vi blir invitert hvert år. Guttene får løpe fritt blant brannbiler mens de spiser is og pølse, og kunne ikke hatt det bedre.

Barnetoget hos oss går først på ettermiddagen, så da reiser vi til Storebrors skole og er med på opplegget der. Der treffer vi flere av guttenes besteforeldre. Tog, taler, is, sang, korpsmusikk og leker med godteripremier - der får vi hele 17. mai-pakka på en plass - komprimert til fire timer. Når det er slutt drar vi hjem, og ingen protesterer. 

Å få med seg alt som skjer fra soloppgang til solnedgang er ikke nødvendigvis oppskriften på en perfekt 17. mai. 

Det viktigste er vel at barna får en bit av stemningen? En passelig stor bit.   

 

Vil du følge bloggen min Facebook? :)

#17mai #nasjonaldag #feiring #barnetog #kjole #pynt #stress #senkskuldrene #nettavisen #muligensirrelevant 

"Babyer er ganske dumme, da."

Lillebror er tre og et halvt år gammel, og har meninger om det meste. I dag satt vi og lekte med playmo da han plutselig sa: 

"Babyer er ganske dumme, da."

- Javel? 

"De klarer ikke å si navnet mitt engang!"

- Nei, men det betyr ikke at de er dumme, altså. Det er jo bare fordi de ikke har lært å si det ennå.


Lillebror da han selv var yngre og litt dummere enn nå. 

Lillebror nikker. 

"Ja, de har jo ikke lært seg det ennå. De må bli store som meg først."

Han leker videre en stund i en usedvanlig stillhet. Så kommer det, med ømhet i stemmen: 

"Men de er littegranne dumme, da." 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#mammablogg #frabarnemunn #sitat #lillebror #nettavisen #muligensirrelevant 

Å snu på hver krone

De siste månedene har jeg følt meg litt sånn ... ikke akkurat fattig ... men sånn på-student-budsjett, kanskje? Det er ikke det minste synd på meg, altså. Jeg har valgt dette selv, og jeg ville aldri i verden valgt annerledes.

I sommer skal vi krysse USA på tvers.


Storebror og kusinen hans skuer utover Atlanteren fra boardwalken i Point Pleasant, New Jersey for to år siden. We'll be back ... 

Vi starter med storbyferie i San Francisco og ender opp med strandferie i New Jersey. I fem uker skal vi kjøre gjennom omtrent 20 stater og krysse fire tidssoner. Foreløpig har vi booket de tre første nettene, og de fire siste - resten tar vi på sparket. Dette er selveste Drømmeferien. For en opplevelse det skal bli! 

Flybillettene og leiebilen er betalt for lenge siden, og jeg skal innrømme at jeg av gammel sydentur-vane tenkte at da er mye gjort. Bare å sette av noen tusen til hotell, og begynne å spare litt lommepenger!

Nå tenker jeg: Ha. Ha. Ha.

Vi skal ha 35 overnattinger. Vi skal spise mat på farta i 36 dager. De fleste av disse dagene skal vi være med på aktiviteter som koster penger. Og vi må selvfølgelig shoppe litt.

Det er et år siden vi begynte å spare, og vi var ganske avslappede de første månedene. Vi tok oss til og med råd til en Englandstur. Vi hadde jo goood tid, det var et helt ÅR til vi skulle dra!

Vel ... Et år går fort.


On the road again ... just can't wait to get on the road again ... 

Etter som månedene har fløyet forbi har et mer realistisk reisebudsjett tatt form. Dette blir dyrt! For når vi først har reist så langt har jeg absolutt ikke tenkt å gå glipp av muligheter vi kanskje får bare denne ene gangen, fordi pengene tar slutt.

Derfor er vi blitt mer og mer bevisste på hvor pengene forsvinner ut i det daglige - vi har rett og slett snudd på hver krone. 

Det siste halve året har jeg ikke kjøpt meg et eneste nytt klesplagg. Ei heller sko. Jeg har brukt opp kremer og kosmetikk jeg har stående i skapet i stedet for å kjøpe noe nytt når jeg går lei. (Akkurat det skal jeg fortsette med. Skjerpings!)   

Restaurantbesøk har vi droppa helt. Jeg har tatt imot fint arvetøy til Storebror fra fetteren hans, og Lillebror har arva fra Storebror - vi har kun kjøpt nytt når det har vært helt nødvendig. I stedet for både pensko og joggesko til våren har guttene hver fått ett par nøytrale, mørke joggesko. De kan passere som pensko på 17. mai fordi de er rene og ubrukte, og senere brukes til hverdags.

Jeg har heller ikke kjøpt noe nytt til huset, og vi har spist en del posesuppe til middag.

Ikke at vi vanligvis pleier å slenge ut penger i øst og vest, altså. Men det har vært interessant å se nærmere på alle hverdagsinnkjøpene - og bli bevisst hva som faktisk er helt nødvendig, og hva vi er villige til å ofre for å få akkurat den ferien vi ønsker oss.  

Nå er det drøyt fem uker igjen til vi drar, og selv om vi har relativt god kontroll på reiseøkonomien, skulle vi nok ønske vi hadde begynt å være fornuftige litt tidligere.

Så hvis noen har et oppdrag til en ivrig frilansskribent - bring it on! ;) 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#usa #roadtrip #ferie #tur #sommer #sparing #penger #reise #reisebudsjett #smugjobbsøknad #muligensirrelevant #nettavisen 

Er det fint å ha ekte grått hår når man er 34?

Jeg mistenker at svaret er nei. Jeg faller litt mellom to stoler, jeg. For gammel til å kle sånn kult grått hår som ungdommene har, men for ung til å kle sånn gamling-grått hår.

Det første grå håret fant jeg i tinningen som 18-åring. Sakte men sikkert har det spredd seg, og før de mørkebrune hårstråene rakk å forstå hva som skjedde, hadde de grå utkonkurrert dem. De er nå i overtall, og jeg er i villrede. Skal jeg farge håret, eller la være? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er to grunner til at jeg foreløpig går rundt og ser sånn her ut:

1. Jeg er drittlei av å farge håret hver fjerde uke! Det er grisete, det stjeler av min dyrebare tid og det stinker. Skal noen gjøre drittjobben for meg, koster det mer enn jeg kan betale.

2. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan håret mitt egentlig ser ut. På de 16 årene som har gått siden det første grå håret dukket opp, har jeg aldri latt det vokse ut mer enn et par centimeter før jeg har farget igjen. 

Denne gangen har jeg latt sånn omtrent fem centimeter grått hår vokse ut.

I går var jeg hos hudpleieren "min" og fikset på øyenbrynene, (dette er min eneste luksusvane) og jeg gruet meg litt til å høre hva hun syntes. Hun er en kjempesøt og veldig ærlig dame, noe jeg setter stor pris på. Men overfor henne var jeg litt flau over at jeg har latt meg forfalle på dette viset. 

Etter at jeg brakte temaet på banen, uttrykte hun ganske raskt bekymring for hva jeg skulle gjøre på 17. mai. Da kommer du til å møte mange folk, sa hun.

Jeg foreslo at jeg kan bruke hatt, men hun hadde flere andre idéer, og alle involverte hårfarge. (Hun driver ikke med hårfarging, så dette var bare gode råd inkludert i prisen, altså.) Stripe det for å få en mer glidende overgang til grått, var det beste forslaget. Og jeg er helt enig i at det ville sett mye bedre ut. Men da må jeg jo fortsette å styre med hårfarge støtt og stadig likevel, og da kan jeg like gjerne fortsette å farge alt sammen. 

Så hva gjør jeg nå? Skal jeg virkelig la alt det grå vokse ut?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er faktisk en del hår som er helt hvite ... 

Hvis jeg skal sjekke ut hvordan det er å være (relativt) ung med grått hår, er det nå jeg har sjansen. Men orker jeg virkelig å gå gjennom mange måneder, kanskje et par år, med sånn "jeg har slutta å bry meg om hvordan jeg ser ut" -look på håret?  

Jeg tror egentlig ikke det, men det blir spennende å se hvor lenge jeg holder ut. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#hår #gråtthår #hvitthår #frisør #dilemma #ilandsproblem #nettavisen #muligensirrelevant 

Jeg elsker å reise - hvis man ser bort ifra selve reisen

Reiseliv prioriteres høyt her i huset. Finnes det noe bedre å bruke penger på enn å samle spennende opplevelser og fine ferieminner sammen? Vi koser oss med å planlegge - bestemme reisemål, bestille flybilletter og finne det perfekte hotellet. Jeg svever i lykkeboblen helt til avreisedagen. Da venter en brutal snartur ned på jorda igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vår neste ferietur går til San Francisco, og jeg og Storebror startet nedtelling på kjøleskapet da det var 60 dager til avreise. At vi skal sitte i et fly i 12 timer velger jeg foreløpig å fortrenge. Nå bare gleder vi oss! 

Åh, jeg elsker å reise! Hvis man ser bort ifra selve reisen.

Forrige gang vi var på familietur gikk det ikke noe passende fly fra Kristiansand, så vi startet dagen med en firetimers kjøretur til Gardermoen. Det første spørsmålet om hvor lenge det var til vi var fremme kom etter 10 minutters kjøring. Guttene våre på tre og sju år rakk å stille dette spørsmålet omtrent tjue ganger til (hver) før de endelig sovnet. Minstemann sov helt til vi kom til parkeringa ved flyplassen, og humøret var ikke helt på topp sånn med en gang. Jeg fortalte gledesstrålende at vi var fremme, og minsten svarte: «Når skal vi hjem igjen?»

Etter litt krangling med automaten som skulle scanne passene våre, (hvordan skal jeg gjette at man skal legge passet ned og holde det stille, når skjermen viser at man skal sveipe det sidelengs forbi?) gikk vi på leting etter et sted å levere bagasjen.

Da vi endelig fant en ledig skranke som tilhørte riktig flyselskap, fikk vi beskjed om at den kun var for de som reiste på plus og business. Det gjorde ikke vi. Jeg spurte om vi kunne få lov å levere bagasjen til henne ettersom det ikke var noen andre der. Nei, det kunne vi ikke, for dersom det kom noen andre som faktisk hadde plus eller businessbillett mens hun holdt på å hjelpe oss, så ville de som faktisk hadde plus eller businessbillett måtte vente, og det var ikke greit. Hun himlet med øynene da jeg gikk. Jeg himlet også med øynene da jeg gikk.

Noen meter lenger borte forbarmet en dame fra samme flyselskap seg over oss, og vi ble kvitt bagasjen.

Køen til passkontrollen var omtrent like lang som køen til Tusenfryd midt i fellesferien, og når dette var overstått kom vi til en låst dør ved gaten. Det sto da «go to gate» på skjermen! Der ble vi stående i en halvtime i en stadig økende folkemengde. En halvtime er lenge når man står som sild i tønne med to barn som allerede er drittleie av å reise. «Er vi snart fremme?» ble byttet ut med «Jeg vil ikke på tur!»

Alle menneskene som kom til fant det nødvendig å trenge seg forbi oss for å sjekke at døren virkelig var låst. Det kunne jo hende at vi bare stod der fordi vi var for dumme til å åpne en dør.

Etter mer venting inne på gaten skulle vi kjøre buss ut til flyet, og der stappet de inn akkurat så mange mennesker som det går an å få inn i en buss. Men bussen kjørte ikke. Da dørene lukket seg ble vi bare sittende, og de mindre heldige - stående - mens tiden sneglet seg av sted. Det nærmet seg tiden da flyet skulle lette.   

Etter et kvarter med nærkontakt med fremmede som langt overskred min intimgrense, kom et par flyplassansatte og spurte etter en som het Halvor. De gikk opp og ned midtgangen i bussen og inspiserte oss nøye, som om det gikk an å se på folk om de bar navnet Halvor. Da det etter hvert ble klart at Halvor ikke var tilstede, kjørte bussen oss endelig ut til flyet, noen minutter etter at vi skulle tatt av.

Under flyet lå det to kofferter. Når ikke Halvor vil være med flyet, så får ikke koffertene hans heller lov. Jeg støtter den avgjørelsen.

Da vi hadde funnet plassene våre ønsket kapteinen oss velkommen med å informere om at det var forventet turbulens de første 20 minuttene av flyturen. Der forsvant siste rest av humøret mitt.  

Jeg er livredd for å fly. Ikke redd nok til å la være, men redd nok til at enhver flytur har innslag av hvite knoker, tårer og/eller hyperventilering. (Og skal jeg på tur alene lirer jeg av meg et slags testamente før jeg drar.

Denne turen ble intet unntak. Som vi ble lovet, etter kort tid i lufta lyste «fest setebeltet»-lampa opp, og ristingen var i gang. «Det er bare litt turbulens», sa jeg til guttene og tok opp boka jeg hadde i veska. Jeg smilte oppmuntrende til dem før jeg lente meg stivt tilbake i setet og leste den samme boksiden om og om igjen, uten å få med meg et ord.


På vei hjem fra New York. Blid som sola og superklar for åtte timer innestengt i en metallboks flere tusen meter over bakken. 

Inntil flyet er på bakken, har bremset ned og vi kjører inn mot terminalen på reisemålet, anser jeg det for å være sånn omtrent 50 % sjanse for at vi skal overleve. Først i dette øyeblikket begynner turen for min del. Euforisk lettelse skyller gjennom kroppen - vi overlevde reisen, og turen kan begynne.

Og da − da elsker jeg å reise.  

(Teksten har tidligere vært publisert på kvinneguiden.no) 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#reise #flyskrekk #familietur #gardermoen #reiseliv #ferie #tur #fly 

Vask hendene - så lever du (kanskje) litt lenger!

I dag hørte jeg på Radio Norge at det er verdens håndhygienedag. Jeg er litt usikker på hva som blir gjort med det annet enn å nevne det på radioen, så jeg vil gjerne bidra litt, for sikkerhets skyld. For det er absolutt behov for en sånn dag.  

Jeg ser det stadig, folk som spaserer ut fra et offentlig toalett, rett forbi vasken og ut døra. Det er kræksli*! Rett og slett gørrkræksli** er det! Folkehelseinstituttet anbefaler å vaske hendene i 40-60 sekunder. 

Det har vi tid til, altså.  

Sånne skitne steder som dørhåndtak på offentlige toaletter og knottene på en kortautomat - hvis alle som hadde tatt på disse stedene hadde vasket hendene sine skikkelig, så hadde jo ikke sånne steder vært så skitne. Verden hadde rett og slett blitt et litt bedre sted. 

Jeg velger å tro at tiden vi bruker på håndvask legges til levetiden vår, med renter, på grunn av sykdommer vi unngår når vi spiser færre tarmbakterier, smittsomme virus og andre skumle små vesener. Da viktigheten av håndvask ble oppdaget på midten av 1800-tallet reddet det i alle fall mange liv. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
3-åringen min stilte villig opp som håndmodell, etter å ha plukket perler i sanden og spist en saftis.  
 

Det er ikke så vanskelig, bare husk at hvis du har tatt på noe ekkelt, så bør hendene vaskes. 

Ekle ting kan for eksempel være: kroppslige avfallsstoffer, dyr, kortautomater, håndtak på offentlige steder, penger eller hendene til folk du mistenker for å ha et i overkant avslappet forhold til personlig hygiene. 

Hendene bør også vaskes før du skal ta på ting som er rene og bør fortsette å være rene, som for eksempel mat eller en nyfødt baby.

Så mitt bidrag til verdens håndhygiene er denne oppfordringen: 

Vask hendene - så blir verden et litt bedre sted, og du får (kanskje) leve litt lenger. (Man kan for eksempel bli påkjørt av en buss selv om man har nyvaskede hender, så jeg lover ingenting.) 

 

*kræksli = et fabelaktig sørlandsk uttrykk som favner betydningen av kvalmt, motbydelig og ekkelt. 

**gørrkræksli = gradbøyning av ordet kræksli 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#verdenshåndhygienedag #hygiene #håndvask #renehender #vaskdem #kræksli

Behind the scenes #1 - Perfekt lunsjpause på verandaen

Noe av det viktigste på sosiale medier er jo å se bra ut, og aller helst få andre til å bli misunnelige.

Da gjelder det å vise frem det aller beste. Men jeg vil påstå at det handler minst like mye om hva du ikke viser frem. Hva du bevisst velger å utelate.

Dette vil jeg sette litt fokus på i ett og annet innlegg fremover - en slags guide til hva som tar seg bra ut i sosiale medier og hva som bør utelates. I dag handler det om lunsj på verandaen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

«Sinnsykt digg på verandaen i dag! Nyter lunsjen ute i sola - og utsikten er ikke så verst ;)»

Vi later som om jeg posta dette på Facebook i går. De som har åpent kontorlandskap som eneste utsikt ble sikkert gørrmisunnelige! 

Og jeg løy ikke, jeg hadde denne utsikten ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... da jeg sto akkurat der pilen peker. 

Men da jeg satt i stolen på verandaen så jeg alt dette i tillegg. La meg forklare litt. Posen med jord ligger der fordi vi plantet om et epletre rett før påske. Og hvem vet, kanskje vi skal plante noe mer snart? Og jordhaugen som er innrammet av steinheller skal snart bli til en plen, og i påvente av dette bruker guttene det som en slags sandkasse. (Bare at det er jord. Forskjellen kan virke ubetydelig, helt frem til klærne deres skal vaskes). Hva den stolen gjør borte ved trampolina, det vet jeg ikke. Vi har stige også, den ligger bak stolen.  

Det er også viktig å velge sine ord med omhu. Jeg valgte å skrive at jeg "nyter lunsjen" fordi det høres litt flottere ut enn bare "spiser lunsj", og sjansen er større for at du tror at jeg hadde laget meg en fin og fristende lunsj. 

Det hadde jeg ikke. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg spiste knekkebrød med blåbærsyltetøy, og drakk melk med o'boy. 

Da jeg la dette ut på Facebook så fortalte jeg heller ikke at jeg fylte kakaokruset så fullt at da jeg skulle åpne verandadøra så gikk litt av kakaoen over kanten ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... og landa oppi den ene støvelen min, fordi de av en eller annen grunn sto akkurat sånn her foran dørstokken.

Neida, jeg fortalte ikke noe av dette da jeg la ut bildet på Facebook. Hadde jeg gjort det så ville jo ingen blitt misunnelige på meg. Og hva er vitsen med sosiale medier, hvis jeg ikke klarer å få folk til å bli misunnelige? 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Flere "behind the scenes" kommer utover sommeren ... :)

#perfekt #glam #utsikt #lunsj #fasade #hav #sjø #ikkefortellalt #oboy #blåbærsyltetøy #vår #hverdag

 

hits