mai 2016

Har ikke foreldrene gjort jobben sin, eller?

I går leste jeg et blogginnlegg som provoserte meg kraftig. "Hvorfor er det noen foreldre som ikke prioriterer å lære barna sine vanlig høflighet?" spør bloggeren Mai Eckhoff Morseth.

Hun forteller at hun legger merke til hvilke barn som hilser, takker, smiler og rydder etter seg. Og hvilke barn som går rett inn, sparker støvlene i veggen og dundrer opp trappa uten å hilse. Som ikke spiser med kniv og gaffel og som raper ved bordet. Hun irriterer seg over oppførselen deres og lurer på hvorfor foreldrene deres godtar dette.

Videre opplyser hun om at å lære noen enkle høflighetsregler ikke er vanskelig, verken for foreldre eller barn.

Foreldrepoliti, kalles det vel? 

Selvfølgelig er det viktig å lære barna folkeskikk. Men målet må være å jobbe for at hvert barn når sitt potensiale.

Det er ikke alle barn som klarer å sitte pent ved bordet bestandig, tie stille når det er forventet, eller å huske på å sette sko pent på en hylle. Noen barn har kroppen full av uro og hodet fullt av tanker som vil ut gjennom munnen.


Noen barn har litt ekstra "pepp". Det kan helt sikkert brukes til noe bra. 

 

Det er ikke alle barn som tør å håndhilse på voksne de ikke kjenner godt. Det er ikke naturlig for alle å smile og si hei, kanskje det føles tryggest å løpe fort forbi rommet der de voksne oppholder seg.

Det er ikke alle barn som klarer å si unnskyld om de skulle være så uheldige å slippe ut en rap ved bordet. Kanskje de til og med dekker over flauheten ved å le litt av det?

Vi vet lite om hvordan foreldrene til disse barna oppdrar dem. Vi vet ikke om de sammen med barnet kjemper en daglig kamp mot problemer som får en sko på feil sted eller en rap ved middagsbordet til å fremstå som latterlige bagateller.

Jeg vil fortelle en liten historie om en litt engstelig gutt. En gutt som ikke snakker med fremmede, som ikke sier verken hei eller hadet før han føler seg helt, helt trygg. En gutt som aldri ville håndhilst på noen han ikke kjenner, og som ikke alltid tør å be om hjelp når han trenger det.

Når denne gutten begynte på skolen hilste andre barn på ham hver morgen, uten å få noe svar. Men han fikk kontakt med dem gjennom lek, og fant raskt en ny venn i klassen sin. Hver ettermiddag ropte denne vennen hadet til gutten når han ble hentet på SFO. Gutten svarte ikke, og gjorde heller ingen tegn til å ha hørt det som ble sagt. Hver gang ropte mammaen hans hadet tilbake til vennen, og sa stille til sønnen sin at: "det er deg han sier hadet til, han blir nok glad hvis du svarer ham." 

Sønnen ristet alvorlig på hodet. Dette var ikke trass − han turde bare ikke å rope hadet. Mammaen hans snakket ofte med ham om det. "Selv om det er vanskelig, må du prøve å svare når andre barn snakker til deg, for de kan bli lei seg og tro at du ikke vil leke med dem." 

Vennen hans fortsatte å rope hadet hver eneste dag. Og en dag, etter flere uker på skolen, skjedde det endelig. I det vennen ropte hadet, stoppet gutten opp, snudde seg mot ham, og vinket. Han sa ingenting, men han vinket. Mammaen hans måtte blunke bort et par tårer. For denne gutten, var det lille vinket en stor seier.

Og det er det som teller, for han skal ikke måles opp mot noen andre.

Hvis barn oppfører seg litt annerledes enn det som er normen, er det lett å tenke at foreldrene har gjort en dårlig jobb. Så svart-hvitt er det ikke. Foreldre til barn med ekstra utfordringer gjør som oftest alt som står i deres makt for å hjelpe barna sine. Hjelpe dem til å passe inn, til å leve opp til andres forventninger. De bruker tid og krefter.  

Noen steder får de god veiledning. Andre steder får de forslag til hva de gjør galt som foreldre og oppskrifter på hvordan de kan få presset barnet hardt og brutalt ned i den firkantede boksen, slik at det kan plasseres pent på rad sammen med de andre boksene.

Hadde det ikke vært greit for oss voksne hvis alle barn bare kunne passe som hånd i hanske oppi den firkantede boksen? Sånne bokser er så lette å stable, de passer så fint ved siden av hverandre og oppå hverandre. De har så fine rette kanter - så ryddig å forholde seg til! Forsvinner en av boksene i stabelen kan man bare erstatte den med en annen boks, for de er jo alle like og kan fylle samme funksjon.

Men barn er ikke som bokser. Heldigvis! For samfunnet vårt kommer alltid til å trenge forskjellige mennesker til å utføre forskjellige oppgaver.

Jeg har lært mye av egne barn og gjennom å jobbe med barn og ungdom. En ting står igjen som det aller viktigste: At noe av det mest essensielle et barn trenger for å kunne nå sitt potensiale, er anerkjennelse og aksept. Først og fremst hjemme, at barnet føler seg fullstendig godtatt og kan være hele seg selv blant sine nærmeste. Men det skader slettes ikke om foreldre i hjem de besøker også har litt takhøyde for at barn er forskjellige.

På døra til skolestua på barneavdelingen ved sykehuset vårt står det: "Hvert barn er sin egen fasit." 

Det synes jeg er en klok innstilling.  

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

17. mai - takknemlighet og sagflis i skoene

Jeg har et litt ambivalent forhold til 17. mai. Jeg setter pris på at vi bor i et fritt land, og det er absolutt verd en feiring, men slike dager er slitsomme for sosiale kløner og småbarnsforeldre. Jeg er begge deler. 

Hele dagen møter jeg mennesker som jeg ikke vet om jeg skal snakke med eller bare si hei. Mange av dem sier gratulerer med dagen, og jeg synes fortsatt at det er litt unaturlig når jeg ikke har bursdag. 

Før jeg fikk barn hadde jeg noen års pause fra den tradisjonelle feiringen. Et år ble det feiret på sjøen, et år på et støvete øvingslokale i Askim, og et år på Island, hvor vi var innom den norske ambassaden og så på 17. mai tog.



Men etter at Storebror og Lillebror kom til verden har det vært en selvfølge å feire på vanlig måte igjen. Storebror gjorde ferdig alle oppgavene i 17. mai-heftet han fikk på skolen, og fikk med seg nytt hefte hjem som han har fylt med tekster om Bjørnstjerne Bjørnson, russekort, grunnloven, is og pølse, kongen som vinker og barn som leker. Lillebror skjønner ikke så mye, men er i alle fall sikker på en ting: "Jeg vij ha is."

Tradisjonene får styre, og jeg lar barna mine spise mengder av søppelmat fordi jeg vet at på 17. mai er det sosialt uakseptabelt å si nei.

Jeg sier ja også til den åttende isen, for tenk om poden, etter bare sju is, må tilbringe resten av dagen stående med sid underleppe og se på at alle andre får lov å spise til de spyr? Nei, det går ikke an - mine barn må også få lov til å spise til de spyr. Det er jo 17. mai.

Jeg setter meg frivillig oppi en kasse full av sagflis som jeg resten av dagen finner igjen i jakke og strømpebukse og oppi sko, og spiller overrasket når Lillebror finner en twist. 

Jeg kjøper inn stygge plastleker i rødt, hvitt og blått, som lager forferdelige ulyder, og biter i meg trangen til å kjefte når bråket aldri stopper. Jeg har jo tross alt kjøpt dette selv, også er det jo 17. mai.

Vi svir av unevnelige summer på gassballonger, og ser etter kort tid herligheten forsvinne mot sky mens han som glapp taket ligger på knærne i grusen og skriker ut sin fortvilelse.

Jeg er takknemlig for at vi har det så fint her i Norge at jeg kan bekymre meg over bagateller. For at feiringen er som den er, med barna i fokus, og sang, lek og taler om frihet. Og jeg er takknemlig for at noen steller i stand sagfliskassa og alle de andre lekene som barna mine gleder seg til i ukesvis. For at noen baker melkefrie kaker. Jeg er takknemlig for at noen vil spille i korps og lage 17. mai-stemning for alle oss andre. 

Når forventningene er innfridd og sukkerkicket har gitt seg bærer vi med oss de små hjem, legger dem i sengene sine og dumper utslitte ned i sofaen. Jeg beklager på forhånd til de jeg måtte fornærme - men akkurat da er jeg aller mest takknemlig for at det er et helt år til neste 17. mai. 

 − Jeg tror du har fått deg en stalker

To av venninnene mine og jeg står og skravler på utsiden av restauranten vi nettopp har spist på. Folk går frem og tilbake rundt oss, på kryss og på tvers. Etter en liten stund kommer det en mann i sort dress og setter seg på en benk rett i nærheten. Han har med seg en stresskoffert som han legger ved siden av seg på benken. Så setter han seg godt til rette og gjør absolutt ingenting.

 


Jeg kunne jo ikke ta bilde av mannen. Men her er et bilde av en benk, som ligner litt på den han satt på. 

 

− Han der synes jeg er litt creepy, sier den ene venninna mi.

«Javel?» sier vi andre.

− Ja, han er overalt! Alltid i de samme klærne, alltid med den stresskofferten.

«Jeg har aldri sett ham før», sier jeg.

− Seriøst? Han er jo overalt! Når jeg går fra jobb for å spise lunsj sitter han ofte på en av de benkene der. Hun peker på noen benker lenger borte i gata.  

«Jeg har heller aldri sett ham før», sier min andre venninne.

− Han er jo i byen hver dag! Som oftest på torvet eller i gågata.

Jeg ser på henne med hevede øyenbryn.

«Du ser ham hver dag?»

− Ja.

«Stikker du ut for å spise lunsj på omtrent samme tid hver dag?» spør min andre venninne, med en dyp bekymringsrynke mellom øynene.  

− Ja, jeg gjør jo det...

«Ingen av oss har sett ham før, men han sitter til stadighet på benker i nærheten av deg, og du ser ham hver dag...» sier jeg.

− Ja? Noen ganger ser jeg ham på vei til jobb. Jeg har sett ham på vei hjem fra jobb også.

Jeg får frysninger på ryggen.

− Seriøst, tror dere... tror dere han følger etter meg?

 «Jeg tror du har fått deg en stalker», konstaterer min andre venninne. 

Mannen med stresskofferten sitter fortsatt på benken, og titter bort på oss nå og da.  

Her kan du følge bloggen på facebook! 

20 ting jeg kommer til å savne fra småbarnstiden

Jeg sitter på kjøkkengulvet og liksomspiser trebanan med borrelås fra en liten stekepanne. Jeg har fått utdelt en pølseklype som spiseredskap, «kjeskjypa» kaller Lillebror den. Han finner frem leketelefonen sin og ringer og spør meg om jeg vil ha litt «sjottehademejk» til maten. Jeg tar opp min telefon, takker ja og får sjokolademelken servert i et rosa stettglass. "Vij du ha kaj banan?" spør han. - Neida, det går greit, svarer jeg, jeg er fornøyd med denne varme. "Du vij ha den jitt kaj", bestemmer han, og tar fra meg stekepanna med bananen. Han setter den på kokeplata på lekekjøkkenet og skrur litt på to av knottene. Etter noen sekunder får jeg stekepanna tilbake. "Sånn, nå er den kaj." 

Tiden med små barn kan være et slit, men jammen er det nok av ting å glede seg over! For en stund siden skrev jeg om 10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden. Vel, her kommer 20 ting jeg kommer til å savne:

1. Den nydelige dialekten i den perioden de kan si det meste, men ingenting helt rent. Feil rekkefølge på ordene, bokstavlyder som mangler - jeg elsker det!


Jeg er for tiden livredd for at Lillebror skal lære seg å si L. Jeg er ikke klar ennå! 
 

2. Ekstra morsomme uttalefeil. Lillebror øver for øyeblikket ivrig på 17.mai sanger: "Hæj kommå de unge i fåkk, fåkk, fåkk!" Og jeg har jo tidligere fortalt om fittekanten.

3. Utilslørt smisking. Selvfølgelig på den vakre dialekten. Stort smil, flaksing med øyevipper: "Væææj så snijj! Tan jeg få is?"

4. Spontane kjærlighetserklæringer. Venner som ligger litt lenger foran i løypa kan fortelle at disse avtar kraftig med økende alder.

5. Å høre en veldig sjarmerende versjon av godnattsangen noen minutter etter jeg har gått ut fra barnerommet. "Ro, ro jijjemann, nå er det dagen over, jeg må jigge her og sover."

6. Å bli vekka av latter og babling og hente en strålende blid liten fyr i sprinkelsenga. Klokka er halv seks, men er det så nøye?

7. Gleden og fascinasjonen deres over de små tingene. En maur kan faktisk gå rett opp en vegg! Og de gule blomstene som popper opp i plenen vår er sååå fine!

8. Å bli servert 5 kopper liksomkaffe på rappen. Med hul plastikkbiff og en halv borrelåsagurk som tilbehør. 

9. At jeg alltid kan se om de snakker sant eller ei. Selv om den ene av guttene mine er av den i overkant ærlige typen, ("Jeg synes ikke du synger fint." "Det er kjedelig her, jeg vil hjem!") mistenker jeg at den andre kan bli ganske god til å tøye sannheten for å få det som han vil.

10. De interessante spørsmålene jeg får. "Hvordan ser stjernene ut på baksiden?" "Hva gjør drager med mennesker etter at de har fanga de?" "Smelter statuer når man steker dem?" 

11. Liten fyr i kosemodus. Går målbevisst mot meg med koseklut eller bamse under armen, smokk i munnen og begynner å lage koselyder allerede før han har satt seg på fanget. 

12. Muligheten til å himle smilende med øynene og late som om jeg ikke ler fordi jeg syntes prompevitsen var morsom, jeg bare ler fordi barna mine er så søte og morsomme når de ler av prompevitser.  

13. Å lese bok på sengekanten. Det er en av de fineste stundene vi har hver dag. Hvor lenge kommer jeg til å få lov til det tro?

14. Gjensynsgleden etter en lang dag i barnehagen. Lillebror kommer løpende mot meg og roper "Mamma'n min!" og hopper inn i armene mine.

15. De søte, uskyldige små ansiktene deres, med runde kinn, manglende tenner, bustete hår, syltetøy rundt munnen og litt snørr under nesa.

16. "Kom og se!" På en fin tegning, et kunstverk i Duplo, et nytt triks på trampolina..



 

Resten av lista har jeg et litt ambivalent forhold til. Det kan være kjipt, men har sin sjarm og jeg kommer nok likevel til å savne det en dag:  

17. Å trøste. Det er vondt når de små har det vondt, men følelsen av å være den utvalgte til å fikse problemet er likevel noe helt spesielt. "Mamma! Jeg vil til mamma!"

18. Det ustanselige gnålet om at de ikke får sove. Må ha vann, vil ha lyset på, vil ha lyset av, må tisse, kan vi synge bare eeen sang til, jeg tenker på noe vi bare snakke om akkurat nå!  

19. Når de henger seg opp i en setning mens vi kjører bil. Søtt og koselig de første ti gangene, men det er jo ingen ende på det! "Bæ, bæ, jijje jam, bæ, bæ, jijje jam, bæ, bæ, jijje jam?" x40. Jeg føler sterkt for å spørre mannen: "Er vi fremme snart?"

20. At det absolutt alltid er bruk for meg. Det går bare noen minutter mellom hver gang en av guttene roper: "Mamma! Kom og se!" "Mamma! Kan du hjelpe meg med...?" "Mamma! Hvor er...?" "Mamma, kan jeg få...?" eller klassikeren: "Mamma! Hvor er pappa?"  

 

Da jeg begynte å skrive ned disse punktene tenkte jeg at dette er jo bare trist, å lete etter ting jeg kommer til å savne! Men det er ikke trist. Jeg ble bare mer bevisst på alt som er unikt og fint med den fasen vi er i nå. Mer takknemlig for disse fine, rare småtrollene våre.  

Jeg kan legge meg ned ved siden av toåringen som har sovna foran barnetv, lytte til den jevne pusten hans og kjenne varmen fra det myke, runde kinnet. Ta seksåringen på fanget og høre ham fortelle ivrig om noe morsomt som skjedde på SFO, mens tungen hele tiden glipper ut der fortennene mangler. Ja da, visst er det slitsomt til tider. Men innimellom er det ren lykke.     

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Solid lekestativ i tre, med sklie - kun 2500,-

Det er ikke til salgs, altså. Men du kan lage det selv, for omtrent 2500 kroner.

Jeg lagde lekestativet vårt for tre år siden, mens jeg ventet på at Lillebror skulle bli født. Det var en slags «nesting» - når vi skulle bli en ordentlig kjernefamilie med hus og to barn føltes det nødvendig å ha et lekestativ i hagen. Men det var nok like mye for å bøte på min dårlige samvittighet overfor Storebror - jeg skulle jo snart sette til verden et nytt, lite menneske som han måtte dele min kjærlighet med.

Du trenger ikke å være gravid eller ha dårlig samvittighet for å bygge lekestativ. Du trenger bare mange meter terassebord, noen meter 2x4, fire runde stokker og ei sklie. Kjøp sklia først, og ta utgangspunkt i høyden på den. Vårt lekestativ er nesten rett. Det skiller en centimeter her og der, men det er det ingen som legger merke til! (Nesten ingen.) 



Først lagde jeg en ramme av 2x4 og la terassebord på så det ble en liten platting. Allerede da var jeg superstolt.  


Så lagde jeg en ramme til som er litt mindre, og festet de runde stokkene i hjørnene på den, og inni hjørnene på den øverste plattingen. Jeg la også terassebord på den nederste rammen. På sidene festa jeg skråskjærte 2x4, som jeg måtte spørre en mattelærer på jobb om hvordan jeg skulle regne ut vinkel og lengde på. (Jeg nekta å spørre samboeren, dette var MITT prosjekt!) 


På den ene siden satte jeg terassebordene tett i tett, på den andre satte jeg dem med litt mellomrom, så det ble en enkel stige. Foran lagde jeg en halv vegg og skrudde 2x4 på langs for å holde sammen byggverket. Den bjelken gjør det litt tungvint for barna å komme seg inn i hytta, men litt ekstra krabbing og klatring har de ikke vondt av. 


Jeg lagde også en enkel disk av et terassebord, og malte stativet i samme farger som huset vårt + en rødfarge som jeg ikke husker hvorfor jeg valgte. Festet klatreknotter på den ene siden, og hang opp gardiner ved disken, så det kan lekes butikk. Sklia ble på grunn av plassmangel festet på samme side som disken er, men har du større plass vil jeg anbefale å sette den på motsatt side, så har du én aktivitet på hver av de fire sidene. 

Mestringsfølelsen ved å tegne en idé og bygge det selv er enorm! I tillegg får man gratis trening og et solid lekestativ til en veldig god pris. Begge barna er strålende fornøyde, og etter tre år blir lekestativet fortsatt brukt nesten daglig når det ikke er nedsnødd. 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

hits