hits

mai 2016

Har ikke foreldrene gjort jobben sin, eller?

I gr leste jeg et blogginnlegg som provoserte meg kraftig. "Hvorfor er det noen foreldre som ikke prioriterer lre barna sine vanlig hflighet?" spr bloggeren Mai Eckhoff Morseth.

Hun forteller at hun legger merke til hvilke barn som hilser, takker, smiler og rydder etter seg. Og hvilke barn som gr rett inn, sparker stvlene i veggen og dundrer opp trappa uten hilse. Som ikke spiser med kniv og gaffel og som raper ved bordet. Hun irriterer seg over oppfrselen deres og lurer p hvorfor foreldrene deres godtar dette.

Videre opplyser hun om at lre noen enkle hflighetsregler ikke er vanskelig, verken for foreldre eller barn.

Foreldrepoliti, kalles det vel? 

Selvflgelig er det viktig lre barna folkeskikk. Men mlet m vre jobbe for at hvert barn nr sitt potensiale.

Det er ikke alle barn som klarer sitte pent ved bordet bestandig, tie stille nr det er forventet, eller huske p sette sko pent p en hylle. Noen barn har kroppen full av uro og hodet fullt av tanker som vil ut gjennom munnen.


Noen barn har litt ekstra "pepp". Det kan helt sikkert brukes til noe bra. 

 

Det er ikke alle barn som tr hndhilse p voksne de ikke kjenner godt. Det er ikke naturlig for alle smile og si hei, kanskje det fles tryggest lpe fort forbi rommet der de voksne oppholder seg.

Det er ikke alle barn som klarer si unnskyld om de skulle vre s uheldige slippe ut en rap ved bordet. Kanskje de til og med dekker over flauheten ved le litt av det?

Vi vet lite om hvordan foreldrene til disse barna oppdrar dem. Vi vet ikke om de sammen med barnet kjemper en daglig kamp mot problemer som fr en sko p feil sted eller en rap ved middagsbordet til fremst som latterlige bagateller.

Jeg vil fortelle en liten historie om en litt engstelig gutt. En gutt som ikke snakker med fremmede, som ikke sier verken hei eller hadet fr han fler seg helt, helt trygg. En gutt som aldri ville hndhilst p noen han ikke kjenner, og som ikke alltid tr be om hjelp nr han trenger det.

Nr denne gutten begynte p skolen hilste andre barn p ham hver morgen, uten f noe svar. Men han fikk kontakt med dem gjennom lek, og fant raskt en ny venn i klassen sin. Hver ettermiddag ropte denne vennen hadet til gutten nr han ble hentet p SFO. Gutten svarte ikke, og gjorde heller ingen tegn til ha hrt det som ble sagt. Hver gang ropte mammaen hans hadet tilbake til vennen, og sa stille til snnen sin at: "det er deg han sier hadet til, han blir nok glad hvis du svarer ham." 

Snnen ristet alvorlig p hodet. Dette var ikke trass − han turde bare ikke rope hadet. Mammaen hans snakket ofte med ham om det. "Selv om det er vanskelig, m du prve svare nr andre barn snakker til deg, for de kan bli lei seg og tro at du ikke vil leke med dem." 

Vennen hans fortsatte rope hadet hver eneste dag. Og en dag, etter flere uker p skolen, skjedde det endelig. I det vennen ropte hadet, stoppet gutten opp, snudde seg mot ham, og vinket. Han sa ingenting, men han vinket. Mammaen hans mtte blunke bort et par trer. For denne gutten, var det lille vinket en stor seier.

Og det er det som teller, for han skal ikke mles opp mot noen andre.

Hvis barn oppfrer seg litt annerledes enn det som er normen, er det lett tenke at foreldrene har gjort en drlig jobb. S svart-hvitt er det ikke. Foreldre til barn med ekstra utfordringer gjr som oftest alt som str i deres makt for hjelpe barna sine. Hjelpe dem til passe inn, til leve opp til andres forventninger. De bruker tid og krefter.  

Noen steder fr de god veiledning. Andre steder fr de forslag til hva de gjr galt som foreldre og oppskrifter p hvordan de kan f presset barnet hardt og brutalt ned i den firkantede boksen, slik at det kan plasseres pent p rad sammen med de andre boksene.

Hadde det ikke vrt greit for oss voksne hvis alle barn bare kunne passe som hnd i hanske oppi den firkantede boksen? Snne bokser er s lette stable, de passer s fint ved siden av hverandre og opp hverandre. De har s fine rette kanter - s ryddig forholde seg til! Forsvinner en av boksene i stabelen kan man bare erstatte den med en annen boks, for de er jo alle like og kan fylle samme funksjon.

Men barn er ikke som bokser. Heldigvis! For samfunnet vrt kommer alltid til trenge forskjellige mennesker til utfre forskjellige oppgaver.

Jeg har lrt mye av egne barn og gjennom jobbe med barn og ungdom. En ting str igjen som det aller viktigste: At noe av det mest essensielle et barn trenger for kunne n sitt potensiale, er anerkjennelse og aksept. Frst og fremst hjemme, at barnet fler seg fullstendig godtatt og kan vre hele seg selv blant sine nrmeste. Men det skader slettes ikke om foreldre i hjem de besker ogs har litt takhyde for at barn er forskjellige.

P dra til skolestua p barneavdelingen ved sykehuset vrt str det: "Hvert barn er sin egen fasit." 

Det synes jeg er en klok innstilling.  

 

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

17. mai - takknemlighet og sagflis i skoene

Jeg har et litt ambivalent forhold til 17. mai. Jeg setter pris p at vi bor i et fritt land, og det er absolutt verd en feiring, men slike dager er slitsomme for sosiale klner og smbarnsforeldre. Jeg er begge deler. 

Hele dagen mter jeg mennesker som jeg ikke vet om jeg skal snakke med eller bare si hei. Mange av dem sier gratulerer med dagen, og jeg synes fortsatt at det er litt unaturlig nr jeg ikke har bursdag. 

Fr jeg fikk barn hadde jeg noen rs pause fra den tradisjonelle feiringen. Et r ble det feiret p sjen, et r p et stvete vingslokale i Askim, og et r p Island, hvor vi var innom den norske ambassaden og s p 17. mai tog.



Men etter at Storebror og Lillebror kom til verden har det vrt en selvflge feire p vanlig mte igjen. Storebror gjorde ferdig alle oppgavene i 17. mai-heftet han fikk p skolen, og fikk med seg nytt hefte hjem som han har fylt med tekster om Bjrnstjerne Bjrnson, russekort, grunnloven, is og plse, kongen som vinker og barn som leker. Lillebror skjnner ikke s mye, men er i alle fall sikker p en ting: "Jeg vij ha is."

Tradisjonene fr styre, og jeg lar barna mine spise mengder av sppelmat fordi jeg vet at p 17. mai er det sosialt uakseptabelt si nei.

Jeg sier ja ogs til den ttende isen, for tenk om poden, etter bare sju is, m tilbringe resten av dagen stende med sid underleppe og se p at alle andre fr lov spise til de spyr? Nei, det gr ikke an - mine barn m ogs f lov til spise til de spyr. Det er jo 17. mai.

Jeg setter meg frivillig oppi en kasse full av sagflis som jeg resten av dagen finner igjen i jakke og strmpebukse og oppi sko, og spiller overrasket nr Lillebror finner en twist. 

Jeg kjper inn stygge plastleker i rdt, hvitt og bltt, som lager forferdelige ulyder, og biter i meg trangen til kjefte nr brket aldri stopper. Jeg har jo tross alt kjpt dette selv, ogs er det jo 17. mai.

Vi svir av unevnelige summer p gassballonger, og ser etter kort tid herligheten forsvinne mot sky mens han som glapp taket ligger p knrne i grusen og skriker ut sin fortvilelse.

Jeg er takknemlig for at vi har det s fint her i Norge at jeg kan bekymre meg over bagateller. For at feiringen er som den er, med barna i fokus, og sang, lek og taler om frihet. Og jeg er takknemlig for at noen steller i stand sagfliskassa og alle de andre lekene som barna mine gleder seg til i ukesvis. For at noen baker melkefrie kaker. Jeg er takknemlig for at noen vil spille i korps og lage 17. mai-stemning for alle oss andre. 

Nr forventningene er innfridd og sukkerkicket har gitt seg brer vi med oss de sm hjem, legger dem i sengene sine og dumper utslitte ned i sofaen. Jeg beklager p forhnd til de jeg mtte fornrme - men akkurat da er jeg aller mest takknemlig for at det er et helt r til neste 17. mai. 

− Jeg tror du har ftt deg en stalker

To av venninnene mine og jeg str og skravler p utsiden av restauranten vi nettopp har spist p. Folk gr frem og tilbake rundt oss, p kryss og p tvers. Etter en liten stund kommer det en mann i sort dress og setter seg p en benk rett i nrheten. Han har med seg en stresskoffert som han legger ved siden av seg p benken. S setter han seg godt til rette og gjr absolutt ingenting.

 


Jeg kunne jo ikke ta bilde av mannen. Men her er et bilde av en benk, som ligner litt p den han satt p. 

 

− Han der synes jeg er litt creepy, sier den ene venninna mi.

Javel? sier vi andre.

− Ja, han er overalt! Alltid i de samme klrne, alltid med den stresskofferten.

Jeg har aldri sett ham fr, sier jeg.

− Serist? Han er jo overalt! Nr jeg gr fra jobb for spise lunsj sitter han ofte p en av de benkene der. Hun peker p noen benker lenger borte i gata.  

Jeg har heller aldri sett ham fr, sier min andre venninne.

− Han er jo i byen hver dag! Som oftest p torvet eller i ggata.

Jeg ser p henne med hevede yenbryn.

Du ser ham hver dag?

− Ja.

Stikker du ut for spise lunsj p omtrent samme tid hver dag? spr min andre venninne, med en dyp bekymringsrynke mellom ynene.  

− Ja, jeg gjr jo det...

Ingen av oss har sett ham fr, men han sitter til stadighet p benker i nrheten av deg, og du ser ham hver dag... sier jeg.

− Ja? Noen ganger ser jeg ham p vei til jobb. Jeg har sett ham p vei hjem fra jobb ogs.

Jeg fr frysninger p ryggen.

− Serist, tror dere... tror dere han flger etter meg?

 Jeg tror du har ftt deg en stalker, konstaterer min andre venninne. 

Mannen med stresskofferten sitter fortsatt p benken, og titter bort p oss n og da.  

Her kan du flge bloggen p facebook! 

20 ting jeg kommer til savne fra smbarnstiden

Jeg sitter p kjkkengulvet og liksomspiser trebanan med borrels fra en liten stekepanne. Jeg har ftt utdelt en plseklype som spiseredskap, kjeskjypa kaller Lillebror den. Han finner frem leketelefonen sin og ringer og spr meg om jeg vil ha litt sjottehademejk til maten. Jeg tar opp min telefon, takker ja og fr sjokolademelken servert i et rosa stettglass. "Vij du ha kaj banan?" spr han. - Neida, det gr greit, svarer jeg, jeg er fornyd med denne varme. "Du vij ha den jitt kaj", bestemmer han, og tar fra meg stekepanna med bananen. Han setter den p kokeplata p lekekjkkenet og skrur litt p to av knottene. Etter noen sekunder fr jeg stekepanna tilbake. "Snn, n er den kaj." 

Tiden med sm barn kan vre et slit, men jammen er det nok av ting glede seg over! For en stund siden skrev jeg om 10 ting jeg IKKE kommer til savne fra smbarnstiden. Vel, her kommer 20 ting jeg kommer til savne:

1. Den nydelige dialekten i den perioden de kan si det meste, men ingenting helt rent. Feil rekkeflge p ordene, bokstavlyder som mangler - jeg elsker det!


Jeg er for tiden livredd for at Lillebror skal lre seg si L. Jeg er ikke klar enn! 
 

2. Ekstra morsomme uttalefeil. Lillebror ver for yeblikket ivrig p 17.mai sanger: "Hj komm de unge i fkk, fkk, fkk!" Og jeg har jo tidligere fortalt om fittekanten.

3. Utilslrt smisking. Selvflgelig p den vakre dialekten. Stort smil, flaksing med yevipper: "Vj s snijj! Tan jeg f is?"

4. Spontane kjrlighetserklringer. Venner som ligger litt lenger foran i lypa kan fortelle at disse avtar kraftig med kende alder.

5. hre en veldig sjarmerende versjon av godnattsangen noen minutter etter jeg har gtt ut fra barnerommet. "Ro, ro jijjemann, n er det dagen over, jeg m jigge her og sover."

6. bli vekka av latter og babling og hente en strlende blid liten fyr i sprinkelsenga. Klokka er halv seks, men er det s nye?

7. Gleden og fascinasjonen deres over de sm tingene. En maur kan faktisk g rett opp en vegg! Og de gule blomstene som popper opp i plenen vr er s fine!

8. bli servert 5 kopper liksomkaffe p rappen. Med hul plastikkbiff og en halv borrelsagurk som tilbehr. 

9. At jeg alltid kan se om de snakker sant eller ei. Selv om den ene av guttene mine er av den i overkant rlige typen, ("Jeg synes ikke du synger fint." "Det er kjedelig her, jeg vil hjem!") mistenker jeg at den andre kan bli ganske god til tye sannheten for f det som han vil.

10. De interessante sprsmlene jeg fr. "Hvordan ser stjernene ut p baksiden?" "Hva gjr drager med mennesker etter at de har fanga de?" "Smelter statuer nr man steker dem?" 

11. Liten fyr i kosemodus. Gr mlbevisst mot meg med koseklut eller bamse under armen, smokk i munnen og begynner lage koselyder allerede fr han har satt seg p fanget. 

12. Muligheten til himle smilende med ynene og late som om jeg ikke ler fordi jeg syntes prompevitsen var morsom, jeg bare ler fordi barna mine er s ste og morsomme nr de ler av prompevitser.  

13. lese bok p sengekanten. Det er en av de fineste stundene vi har hver dag. Hvor lenge kommer jeg til f lov til det tro?

14. Gjensynsgleden etter en lang dag i barnehagen. Lillebror kommer lpende mot meg og roper "Mamma'n min!" og hopper inn i armene mine.

15. De ste, uskyldige sm ansiktene deres, med runde kinn, manglende tenner, bustete hr, syltety rundt munnen og litt snrr under nesa.

16. "Kom og se!" P en fin tegning, et kunstverk i Duplo, et nytt triks p trampolina..



 

Resten av lista har jeg et litt ambivalent forhold til. Det kan vre kjipt, men har sin sjarm og jeg kommer nok likevel til savne det en dag:  

17. trste. Det er vondt nr de sm har det vondt, men flelsen av vre den utvalgte til fikse problemet er likevel noe helt spesielt. "Mamma! Jeg vil til mamma!"

18. Det ustanselige gnlet om at de ikke fr sove. M ha vann, vil ha lyset p, vil ha lyset av, m tisse, kan vi synge bare eeen sang til, jeg tenker p noe vi bare m snakke om akkurat n!  

19. Nr de henger seg opp i en setning mens vi kjrer bil. Stt og koselig de frste ti gangene, men det er jo ingen ende p det! "B, b, jijje jam, b, b, jijje jam, b, b, jijje jam?" x40. Jeg fler sterkt for sprre mannen: "Er vi fremme snart?"

20. At det absolutt alltid er bruk for meg. Det gr bare noen minutter mellom hver gang en av guttene roper: "Mamma! Kom og se!" "Mamma! Kan du hjelpe meg med...?" "Mamma! Hvor er...?" "Mamma, kan jeg f...?" eller klassikeren: "Mamma! Hvor er pappa?"  

 

Da jeg begynte skrive ned disse punktene tenkte jeg at dette er jo bare trist, lete etter ting jeg kommer til savne! Men det er ikke trist. Jeg ble bare mer bevisst p alt som er unikt og fint med den fasen vi er i n. Mer takknemlig for disse fine, rare smtrollene vre.  

Jeg kan legge meg ned ved siden av toringen som har sovna foran barnetv, lytte til den jevne pusten hans og kjenne varmen fra det myke, runde kinnet. Ta seksringen p fanget og hre ham fortelle ivrig om noe morsomt som skjedde p SFO, mens tungen hele tiden glipper ut der fortennene mangler. Ja da, visst er det slitsomt til tider. Men innimellom er det ren lykke.     

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

Solid lekestativ i tre, med sklie - kun 2500,-

Det er ikke til salgs, alts. Men du kan lage det selv, for omtrent 2500 kroner.

Jeg lagde lekestativet vrt for tre r siden, mens jeg ventet p at Lillebror skulle bli fdt. Det var en slags nesting - nr vi skulle bli en ordentlig kjernefamilie med hus og to barn fltes det ndvendig ha et lekestativ i hagen. Men det var nok like mye for bte p min drlige samvittighet overfor Storebror - jeg skulle jo snart sette til verden et nytt, lite menneske som han mtte dele min kjrlighet med.

Du trenger ikke vre gravid eller ha drlig samvittighet for bygge lekestativ. Du trenger bare mange meter terassebord, noen meter 2x4, fire runde stokker og ei sklie. Kjp sklia frst, og ta utgangspunkt i hyden p den. Vrt lekestativ er nesten rett. Det skiller en centimeter her og der, men det er det ingen som legger merke til! (Nesten ingen.) 



Frst lagde jeg en ramme av 2x4 og la terassebord p s det ble en liten platting. Allerede da var jeg superstolt.  


S lagde jeg en ramme til som er litt mindre, og festet de runde stokkene i hjrnene p den, og inni hjrnene p den verste plattingen. Jeg la ogs terassebord p den nederste rammen. P sidene festa jeg skrskjrte 2x4, som jeg mtte sprre en mattelrer p jobb om hvordan jeg skulle regne ut vinkel og lengde p. (Jeg nekta sprre samboeren, dette var MITT prosjekt!) 


P den ene siden satte jeg terassebordene tett i tett, p den andre satte jeg dem med litt mellomrom, s det ble en enkel stige. Foran lagde jeg en halv vegg og skrudde 2x4 p langs for holde sammen byggverket. Den bjelken gjr det litt tungvint for barna komme seg inn i hytta, men litt ekstra krabbing og klatring har de ikke vondt av. 


Jeg lagde ogs en enkel disk av et terassebord, og malte stativet i samme farger som huset vrt + en rdfarge som jeg ikke husker hvorfor jeg valgte. Festet klatreknotter p den ene siden, og hang opp gardiner ved disken, s det kan lekes butikk. Sklia ble p grunn av plassmangel festet p samme side som disken er, men har du strre plass vil jeg anbefale sette den p motsatt side, s har du n aktivitet p hver av de fire sidene. 

Mestringsflelsen ved tegne en id og bygge det selv er enorm! I tillegg fr man gratis trening og et solid lekestativ til en veldig god pris. Begge barna er strlende fornyde, og etter tre r blir lekestativet fortsatt brukt nesten daglig nr det ikke er nedsndd. 

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

$(document).ready( function() { console.log('doc ready'); $('img').css('height', 'auto'); });