hits

april 2017

En ubuden gjest

I møte med oppsøkende selgere utgår vanlige høflighetsregler. Dette er nok ganske usympatisk av meg å tenke, men sånn er det. Jeg har ikke vært så bevisst på det før i går, men det har lenge vært en slags uskreven regel, et fripass til å ta frem mine verste sider. Når jeg skal kjøpe noe, så har jeg nemlig lyst til å bestemme selv når og hvor, og oppsøke butikken selv. Jeg har reservert nummeret mitt mot telefonsalg, og har derfor ingen skrupler med å legge på telefonen mens selgeren fortsatt snakker.

Kommer selgeren på døra så sier jeg høflig og kort nei takk, og hvis de ikke aksepterer det uten protest så lukker jeg døra. (Dette gjelder ikke barn som selger lodd, altså. Da henter jeg motvillig lommeboka mens jeg smiler.) På de elleve årene vi har bodd her har ingen selgere sluppet på innsiden av døra.

Men i går var det samboeren min som åpnet. Han ble stående lenge i gangen og snakke. Jeg satt oppe i stua under et pledd og spiste godteri, og følte meg relativt trygg. Helt til han ropte:

«Nå får vi besøk!»

«Nei!» sa jeg. Det glapp ut selv om selgeren allerede var inne i gangen og kunne høre meg.

«Jo», sa samboeren min, «han skal bare fortelle deg litt om et alarmsystem, så du kan si om det høres ut som noe for oss.» 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avfotografering fra boken "Carl Barks Andeby 1946/47". 

Mens selgeren var på vei opp trappa sa jeg at det ikke var nødvendig for meg å høre om det, samboeren min skulle få lov å ta den avgjørelsen selv.

Men ingen av dem hørte på meg, og selgeren satte seg ned ved stuebordet vårt og begynte på sin innøvde tale. Man trenger ikke å ha jobbet med markedsføring for å gjennomskue triksene, men når man faktisk har jobbet med markedsføring er det ekstra irriterende å høre på.

Selgere tilbyr ikke bare varer og tjenester, de selger en følelse. Denne selgeren skulle selge meg trygghet. Og for å selge trygghet er det lurt å spille på frykt.

Han ba meg sette meg nærmere ham, og da jeg sa at det ikke var nødvendig så flyttet han seg nærmere meg i stedet.

Så snakket han om ulmebrann og hvordan vi kom til å besvime av kullosforgiftning før vi rakk å høre brannalarmen, og dermed ikke ville klare å redde oss ut av huset. Han lurte på hva slags seng jeg sov i. Jeg informerte ham svært avmålt om at jeg sover i en vanlig seng. Dette hadde noe å si i forhold til hvor fort gassen fra ulmebrannen ville nå meg og gjøre meg bevisstløs. Vanlig seng gav grunn til bekymring. 

Så snakket han om barna våre, at det kunne skje ting hvis de var hjemme alene, og at vi derfor kunne få en panikk-knapp gjennom deres system, og at vi også ville få en kodebrikke som barna kunne sjekke inn med hjemme så vi kunne overvåke dem med telefonene våre.

"Hvilket scenario anser du for å være mest sannsynlig i ditt hjem, brann eller innbrudd? Hva er du mest redd for?" spurte han. Jeg opplyste tørt om at det var to helt forskjellige spørsmål, før jeg valgte brann. Så stilte han samme spørsmål til min syv år gamle sønn. Takk for den. Nå har vi noe å snakke om på sengekanten i flere uker fremover.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avfotografering fra boken "Carl Barks Andeby 1946/47". 

Jeg blir så irritert, og jeg gjør ikke noe som helst forsøk på å skjule det. Det kan godt hende det stemmer det han sier. Og hadde en venninne snakket varmt om et alarmsystem og advart meg mot ulmebrann, så hadde jeg tolket det som omsorg.

Men jeg misliker så sterkt å bli oppsøkt av selgere i mitt eget hjem, at det ville ikke spilt noen rolle om jeg allerede hadde planlagt å anskaffe alarmsystem. Dette er mitt territorium, og det er forbeholdt familie, venner og kjente. Når han sitter i stua mi og prøver å skremme meg, og barna mine, med grufulle scenarioer for å tjene penger, da nekter jeg å samarbeide.  

Da vi ikke ville skrive under med en gang fikk vi beskjed om at: «Tilbudet står til halv sju». 

Nok et kjent salgstriks; gi inntrykk av at det gjelder å handle raskt. Tilbudet er eksklusivt, du må slå til før denne unike muligheten forsvinner. Det vekker den trassige drittungen i meg. Jeg vil bestemme selv! 

Det kan godt hende vi kjøper alarmsystem. Men vi gjorde det ikke før halv sju i går. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook?

#selgere #neitakk #brann #innbrudd #alarm #trass #irritabel 

7 gode grunner til å være redd for edderkopper

... og 3 grunner til å ikke være redd. (Jeg er usikker på hvor gode de er) 

Jeg var ti år gammel, og vi skulle dra avgårde på sommerferie. Rett før vi skulle kjøre kom jeg på at jeg ville ha med puta mi i bilen. Jeg løp opp på rommet mitt, røsket med meg puta - og skvatt et par meter bakover. På madrassen min, der puta nettopp hadde ligget, stod en stor, svart edderkopp. Hårene på armene mine reiser seg fortsatt bare ved tanken. Hver eneste kveld i de 24 årene som har gått siden denne episoden, har jeg løftet opp puta og sjekket under den før jeg går og legger meg. Uten unntak, uansett hvor jeg er. Aldri i verden om jeg går til sengs med en edderkopp igjen. 


Dette beistet fant jeg i gangen vår. En stund hadde jeg mest lyst til flytte. Den er død nå. Kjempedød. 

Hvorfor er jeg så redd for edderkopper? Det er virkelig ikke vanskelig å finne gode grunner: 

1. De er utrolig ekle! 

2. Edderkopper har åtte bein. ÅTTE bein. Kan det virkelig være nødvendig? 

3. Noen av dem har hår på beina. Det blir åtte hårete, krypete bein, det. 

4. 200 av de 45700 edderkoppartene som finnes er giftige for mennesker. 30 av dem er potensielt dødelige.  

5. Den største edderkopparten som finnes er 25 centimeter i diameter. Den største i Norge kan bli opptil 10 cm. 

6. En edderkopp kan veie opptil 170 gram. Det er like mye som et middels stort eple. 

7. Mange edderkopper er mest aktive om natta ...

Jeg må ta en liten pause her. Jeg har hatt frysninger, gåsehud og tromming i ørene flere ganger mens jeg har innhentet denne informasjonen. Skal vi avslutte det litt hyggeligere? 

8. Edderkopper trives ikke hvis du har det lyst og tørt i huset ditt.

9. Ingen av edderkoppene som finnes i Norge er farlige for mennesker. 

10. Ved å eksponere deg for edderkopper blir du litt mindre redd. Nå, mens du har lest dette, har du eksponert deg for edderkopper. Værsågod, bare hyggelig! 

Del gjerne med noen andre som trenger litt eksponering ... :D Mohahaha. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Jeg lover å aldri skrive om edderkopper igjen! :) 

#edderkopp #araknofobi #grøss #gru #gåsehud 

#hæsjtægg jeg er så syyykt sunn!

Det var skikkelig nære på at dette bildet havnet på Facebook i går.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg blir så fryktelig stolt hver gang jeg har ordna et fat med sunne ting, og trangen til å skryte av det er nesten uimotståelig. (Rømmedippen ble ikke med på bildet, og ungene hadde selvfølgelig spist seg stappmette på lørdagsgodt og smakte knapt på grønnsakene.) Men så kom jeg plutselig på at den siste oppdateringen min på Instagram var et lignende bilde:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det var da jeg innså hvor patetisk jeg er. Nesten hver gang jeg kutter opp grønnsaker og frukt og legger det på et fat, så tar jeg bilde av det og poster det i sosiale medier. #wannabe

Da jeg postet dette bildet på Instagram brukte jeg faktisk hashtags: #healthystart og #goodmorning. Hahaha.

Og da jeg postet dette bildet på Facebook skrev jeg at jeg fortjente en pause og skulle kose meg med lunsj på verandaen. Som om dette var en helt vanlig lunsj for meg. #særlig 

For hver ene gang det står et sånt fat foran meg, står det et fat med kake eller en bolle med godteri sånn omtrent femten ganger. Jepp. Forholdet mellom grønnsaksfat og søtsaksfat er nok ca 1/15. Men på mine profiler i sosiale medier er forholdet motsatt. Jeg gidder jo ikke å legge ut bilde av godteriet jeg spiser. Men ... 

Det er egentlig sånn jeg liker å innta mine fem om dagen. Pavlova. Jeg ELSKER pavlova. #marengsergodt 

Eller sånn. Jeg sier ikke at det er en god idé. Jeg sier bare at jeg liker det. #namnam
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen ganger dropper jeg frukten, og spiser bare vafler. Eller ... teller syltetøy som frukt? #sånnserjegutnårjegspiservafler

Men vi har grønnsaker til middagen, altså. Nesten hver dag. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook, for flere irrelevante oppdateringer? :) 

#kosthold #hykler kommer ut av skapet #frukt #grønnsaker #sunnhet #godteri #vafler #balanse #jeg er glad i godteri 

Bor alle barnemishandlere i Langtvekkistan?

Eller kan det hende at et par stykker vandrer usett i blant oss? 

I påsken leste jeg en artikkel i VG, om tre søsken som fortalte barnehagepersonalet at de ble utsatt for vold hjemme. Ni ganger fortalte de at foreldrene slo og lugget dem jevnlig. Det barna sa ble skrevet ned, men ingenting ble gjort før tre år etterpå. Hvordan føles tre år med slag og lugging for et lite barn, tro?

Jeg har tenkt mye på dette. Hvordan kan sånt skje? Tror de ikke at det barna sier er sant? Og hvis det er grunnen, hvorfor er det så vanskelig å tro at det kan være sant? 

Vi vet jo at det finnes mennesker som slår og sparker barn. Vi vet at det finnes mennesker som misbruker barn seksuelt. Vi vet at det finnes mennesker som kaller barn stygge ting og truer dem. Vi vet at det til og med finnes mennesker som holder barn under vann til de slutter å lage lyd. Alt dette vet vi fordi vi har lest om det i avisa, hundrevis av ganger. 

Vi vet også at å lage et barn kan være fort gjort. Det kan til og med skje ved et uhell. Det kreves ingen lisens eller bestått test, og ingen sjekker om man har det som trengs for å bli gode foreldre. Naturen har innrettet det sånn at det å skape et barn er en mulighet de fleste har.


Illustrasjonsbilde - barnet på bildet har ingenting med denne saken å gjøre. 
 

Hvis vi legger sammen dette så vet vi altså at alle slags mennesker kan få barn. Og forskningen sier at ett av ti barn i Norge utsettes for vold og overgrep. 

Når vi vet dette, hvorfor er det da så utrolig vanskelig å tro at noe virkelig kan være galt når vi møter et barn som vekker den lille murringen i bakhodet, den som sier "det er noe som ikke stemmer"?  

Er det logisk å tenke at sånne saker vi leser om i avisene foregår alle andre steder, men ikke der vi holder til? At alle barnemishandlere bor i Langtvekkistan og har et skilt rundt halsen som informerer om at de mishandler barn, så vi vet hvem de er hvis vi skulle slumpe til å treffe på en? 

De fleste tilfellene der noen har gjort noe helt forferdelig, enten de har muret familien sin inne i kjelleren, styrtet et fly med vilje eller skutt ned medelever på skolen, så omtaler bekjente dem som normale. Han var en hyggelig, rolig fyr, hilste alltid, og han tok inn posten for meg da jeg var på ferie, sier de til avisa. Fordi det er sånn det er.

Det er bare i Donald man kan se fra første tegneserierute hvem det er som er kjeltringen. 

Jeg mener ikke at vi skal gå rundt og mistenke alle for å neglisjere eller mishandle barna sine. Jeg tror at de fleste foreldre behandler barna sine med kjærlighet og respekt.

Men vi kommer ikke unna det faktum at noen barn opplever vold og overgrep i sitt eget hjem. Et lite barn er fullstendig prisgitt hvordan foreldrene bevisst eller ubevisst velger å behandle det. Og for disse barnas skyld må vi være mer våkne for faresignaler. I alle fall vi som jobber med barn og unge. Og hvis et barn forteller deg at det blir utsatt for vold - da gjør du noe med det! 

Det er ikke så ofte at barn uoppfordret forteller om vonde ting som skjer hjemme. Barn er lojale, de «tyster» ikke på foreldrene sine hvis ikke de føler at de virkelig må. Og når de endelig har tatt mot til seg, våget å gi en voksen denne store tilliten - hva skjer? INGENTING! Barnet må føle en dyp håpløshet. Han har vært modig, han har gjort alt han kunne, men ingen brydde seg.

Det ER ubehagelig å ta tak i en sånn sak. Men er det like ubehagelig som det er for en fireåring å sitte livredd under dyna si fordi hun har sølt melk og vet at hun kommer til å få juling? Er det like ubehagelig som det er for en tolvåring å bli voldtatt i sin egen seng? Er det like ubehagelig som det er for en niåring å bli brent med en sigarett mens pappa ler?   

Er det? 

 

Her kan du følge bloggen min på Facebook

#overgrep #vold #barn #barndomutenvold #stinesofiestiftelse #reddbarna #jegvilvite #barnsrettigheter #duserdetikkeførdutrordet #modigerdensomser

Dopapirtrøbbel

For noen uker siden kom min 14 år gamle lillebror på døra og spurte om vi ville kjøpe opptenningsbriketter til inntekt til en tur.

«Nei, det trenger vi dessverre ikke», sa jeg, «vi har nettopp kjøpt en boks med 400 tennbriketter, så nå har vi helt til høsten.»

Jeg unnskyldte meg enda litt mer, og sa at jeg beklager, men jeg kan bare ikke kjøpe flere tennbriketter, de ville blitt liggende helt til neste år. Det var greit, han forstod det.

«Hadde det bare vært dopapir dere solgte», slengte jeg ut mens han var på vei til å gå. Det var mest en slags høflighetsfrase, jeg ville gi uttrykk for at jeg egentlig hadde ønsket å støtte turen deres, og at jeg ikke er kald og hjerteløs. Innerst inne var jeg litt glad for å slippe unna, og veldig blakk.

«Men det har vi i bilen!» svarte han fornøyd, og løp ut til sjåføren og hentet en svær sekk full av dopapir.

Se det, ja. Da kunne vi kjøpe det i stedet. Flott.

Det var så mange ruller at det ikke ble plass til alle i dorullskuffen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De neste ukene og dagene sto det poser med doruller stablet ved siden av kommoden. Jeg satte på plass én etter én i skuffen ettersom doruller ble brukt opp.

Og så, en vakker dag, fikk jeg endelig skvisa den siste rullen ned i skuffen. Hurra! Jeg var rimelig lei av å ha doruller som dekorasjon på badet - gleden var stor.

Helt til mannen samme dag kom hjem fra jobb med denne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg stirret på sekken i vantro.

«Trodde du vi var tomme for dopapir?»

Nei da, han trodde ikke det. Men sønnen til en kollega solgte ... det var litt vanskelig å si nei ...  

Sukk.

Vi har fortsatt 85 doruller igjen. Jeg telte dem nå nettopp. Å få alle ned i skuffen er ikke sannsynlig i overskuelig fremtid, så jeg har nå 56 doruller ved siden av hylla på kontoret mitt.

Og neste gang, uansett hvem som selger, hva sier vi da? Da sier vi nei.

NEI! sier vi da. (Inni oss. Også sier vi pent nei takk.)

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#dopapir #dorull #dugnad #støtteengodsak #nokernok #doomsdayprepping 

Hvem trenger vel påskekrim?

Det er mange år siden jeg sluttet å se på skrekkfilm. Jeg leser heller ikke altfor skumle bøker. Hvis jeg er alene hjemme så tør jeg ikke å se nyhetene engang.

Alle skumle inntrykk jeg noen gang har opplevd, er lagret i hjernen min. Av og til når mørket faller på, spesielt hvis det bare er meg og to sovende barn hjemme, bobler disse minnene opp til overflaten.

Et knirk i huset, en lyd ute, vind i pipa - jeg overtolker alt, og konkluderer med at noe skummelt er i gjære.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva var det?!  

Stalkere, terrorister og andre galninger står side om side på utsiden av stuevinduet mitt og krangler om den beste plassen. Noen skal bare ta en titt, andre sikter våpenet sitt mot meg der jeg sitter intetanende i sofaen og leser en bok. Det er mørkt ute og lyst inne. Jeg sitter i et utstillingsvindu.

Det er ikke det at jeg virkelig tror at noen gidder å stå på utsiden av huset vårt og se på meg. Sist gang jeg synes at jeg hørte rare lyder på verandaen satt jeg godt plantet i sofaen iført en utvaska t-skjorte og pyjamasbukse, mens jeg spilte Angry Gran Racing på iPaden og spiste lakrissnører uten å holde i dem.  

Den rasjonelle delen av hjernen min forstår at sjansen for at noen bruker av sin tilmålte tid her på jorden til å iaktta dette er mikroskopisk.

Men den rasjonelle delen av hjernen er ikke på jobb på denne tiden av døgnet. Den har koblet helt ut, etter å ha hengt opp en plakat på døren sin: «Tilbake når du våkner i morgen.»

Derfor trekker jeg for alle gardinene og pakker meg inn i en falsk trygghet som skal beskytte meg fra en enda falskere trussel. Jeg tenker bare praktisk, forteller jeg meg selv; det er jo vanskeligere å skyte meg hvis ikke de vet hvor i rommet jeg er. Helt vanlig fornuft, altså.

Kanskje klarer jeg å holde hjernen min opptatt med noe annet en liten stund. Helt til jeg begynner å tenke på en skrekkfilm hvor morderen allerede var inne i huset. Da hjelper det lite å trekke for gardinene, eller hva? Jeg ler litt av meg selv fordi jeg kunne være så naiv og tro at jeg var trygg. Og så ler jeg igjen, fordi jeg bor på et av de tryggeste stedene i verden, og er redd for min egen skygge.

Plutselig hører jeg en lyd fra loftet. Jeg slutter brått å le.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kan noen ha gått inn mens vi var ute og lekte tidligere på dagen? Står det noen og venter på meg når jeg etterpå skal opp og se til guttene? Med kniv, kanskje? Kniv passer best i en sånn «morder-som-har-gjemt-seg-bak-dør» -situasjon.

Da er det veldig egoistisk av meg å bli sittende vettskremt i stua! Hvis det virkelig er noen der oppe, kan de jo skade guttene mine. Nei, jeg kan ikke la det skje.  

Jeg tar mot til meg og går opp for å sjekke. Døren til soverommet står halvåpen. Lukket jeg ikke den tidligere i dag? Ingen har hatt noen grunn for å gå inn der etterpå? Jeg beveger meg sakte mot den mens jeg holder pusten for å være sikker på å ikke gå glipp av en eneste lyd. Søren at jeg ikke tok med et balltre.

Døren går innover i rommet, og planen min er å åpne den helt opp så fort og hardt at den som står bak døren får seg en skikkelig trøkk, og mister kniven.

Men i det jeg strekker hånden frem for å ta i dørhåndtaket kommer døren mot meg og lukker seg med et smell.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så blir det helt stille. Jeg tror faktisk hjertet mitt har sluttet å slå.

Da kommer hjelpen, fra uventet hold. Den rasjonelle delen av hjernen min åpner døren sin på gløtt og roper ut til meg med søvnig stemme: «Seriøst?! Tror du at en morder velger å lukke seg inne på soverommet ditt når offeret endelig dukker opp? Hadde noen ville tatt livet av deg hadde du vært dau for lenge siden. Ta deg sammen, og lukk vinduet på soverommet før ungene våkner av at døra står og slår!»

Jeg går inn på soverommet og lukker vinduet. Ingen morder der. Jeg sjekker under senga for sikkerhets skyld. Nei, ingen morder her i dag heller.

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#påskekrim #krim #frykt #angst #mørkredd #galskap #paranoid #koko 

Er det lov å kjøre romskip når man har drukket vin?

Jeg har lagt merke til at de store bloggerne av og til har sånne spørsmål og svar-innlegg, der de svarer på det leserne har spurt om den siste tiden.

Nå har det seg sånn at det er ingen som sender meg spørsmål på bloggen. Hvorfor? Jeg vet virkelig ikke.

Men jeg prøver å bli en ordentlig blogger, så jeg tager det jeg haver. Det finnes nemlig noen som bombarderer meg med spørsmål hver eneste dag; barna mine.

Så her kommer et utvalg (lite google-vennlige) spørsmål mine kjære små har stilt meg i fullt alvor. Og mine forsøk på ordentlige svar: 

 

Smelter statuer når man steker dem?

− Det kommer an på hva statuen er laget av. Jeg tror ikke det er spesielt vanlig å steke statuer.

 

Er det lov å kjøre romskip når man har drukket vin?

− Det ser ikke ut til å finnes egne promillegrenser for romfart ... (Jeg googlet det, og det var ikke ett eneste treff på alkohol og romfart.) Men man blir litt sånn surrete i hodet når man drikker vin, og da er det ikke noe særlig lurt å kjøre verken romskip eller andre kjøretøy. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå skal ikke jeg påstå at Skrue McDuck var alkoholpåvirket i denne historien - men med en liberal romfartsalkoholpolitikk ville vi nok se mer av slike avgjørelser. 

 

Hva gjør drager med mennesker etter at de har fanga de?

− Spiser dem. Neida, hihi. De vil nok bare ha en venn, og det er ikke så lett å skaffe venner når man puster ild. Husker du dragen Eliot? Han ville være venn med Peter, vet du. Mange drager er nok like snille som ham. 

 

Hvordan ser stjernene ut på baksiden?

− Hmmm ... Godt spørsmål. Jeg tror ikke det er noen som har sett stjerner fra baksiden? De ser nok omtrent like ut på begge sider. Ja, det tror jeg de gjør. 

 

Hvorfor er det så langt til Grimstad?

− Fordi vi bor ganske langt fra Grimstad.

 

(Egentlig bor vi ikke så veldig langt fra Grimstad, men barna mine synes det er veldig kjedelig å kjøre bil.)

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#spørsmålogsvar #hvasadu? #eeeh #jegvetikke #godtspørsmål #barn #mamma #mammablogg

Hva eiendomsmegleren EGENTLIG sier:

Våren er høysesong for huskjøp, og det er mange feller å gå i. Litt kunnskap om fagsjargongen kan redde deg fra bomturer på visning.

Alle uttrykk og setninger er tatt fra faktiske annonser. Tolkningene derimot, de tar undertegnede det hele og fulle ansvar for.

Først litt generelle uttrykksforklaringer:

Huset ligger i gangavstand til ... : Et flittig brukt smutthull. Alt er i gangavstand dersom du går lenge nok. 

Liten hageflekk: Kaller eiendomsmegleren det for en flekk, så er det en flekk. I beste fall er det plass til én hagestol.

Funksjonell planløsning: Ordet funksjonell beskriver ofte noe som er såpass ordinært og kjedelig at det føles uetisk å bruke mer positivt ladede ord. 

Fremstår nytt og moderne: Fremstår er stikkordet. Det er pusset opp litt her og der, i deodorant-på-gammel-svette stil, mens det råtnende reisverket fra 1962 står og lurer bak den nymalte veggen.

Oppussingsobjekt med stort potensiale: Les: falleferdig rønne. Husk at en tomt også har stort potensiale. Og da slipper du å rive et hus før du begynner på jobben.

Sjøgløtt: Hvis du klatrer opp i det høyeste treet på tomta, på en dag med godt vær, kan du skimte havet langt der ute. Må absolutt ikke forveksles med uttrykket sjøutsikt.

Usjenert beliggenhet: Huset ligger der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Skulle det skje deg noe mens du er alene hjemme kan du rope om hjelp alt du orker - ingen kommer til å høre deg.

Innholdsrik bolig: Dette må være den mest forslitte frasen som finnes i boligannonser. Og hva i all verden betyr det? At den forrige eieren var en samler? At boligen inneholder mange rom? At det følger med møbler? Skeptikeren (jeg) mistenker at ordet faller inn i samme kategori som ordet funksjonell. 

Noe behov for modernisering: Mohahaha. Tre ord: Katta. I. Sekken. 

Se opp for negative opplysninger pakket inn i en positiv setning: 

«Varmepumpen er strategisk plassert slik at man får mest mulig ut av produsert varme.» Kreativ forklaring på hvorfor varmepumpen, som ikke er noe spesielt pent syn, er plassert på et svært iøynefallende sted.

«Sentral beliggenhet med kort vei til Gardermoen flyplass.» Veldig praktisk å bo nær flyplassen, spesielt om man reiser mye. Da kan det være greit å huske på at på de travleste dagene har Gardermoen rundt 850 landinger og avganger hver dag. Ingen av dem er lydløse.

Se også opp for overdreven bruk av positivt ladede adjektiver:

«Dette er et flott rekkehus i et hyggelig borettslag i nydelige omgivelser.»  

«Lekker leilighet med attraktiv beliggenhet og praktfull utsikt.»

Skeptisk. De prøver litt for hardt, gjør de ikke? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Usedvanlig innholdsrik gang, praktisk beliggende i umiddelbar nærhet til ytterdøren. 
 

Husk at eiendomsmegleren alltid trekker frem det aller beste ved et rom, og legger på litt ekstra: 

«I boligens underetasje er det en stor stue. Her er det god plass til både spisestue og sofa.» Her er altså størrelsen det beste stuen har å by på. Vi har åpenbart å gjøre med en stygg og nedslitt stue.

 «Badet er praktisk og passer de fleste behov.» Oversettelse: Badet er slettes ikke pent å se på, men det har både toalett og vask, muligens også en dusj.  

 «Kjøkkenet er smart innredet og utnytter arealet på en bra måte.» Hva er det egentlig megleren sier her? Jo, at kjøkkenet er knøttlite. Dette fører oss til neste punkt på listen ...

Noen ganger er det også viktig å se etter hva som IKKE står:

 «Enebolig med gode solforhold og pen utsikt.» Ikke ett ord om selve huset i overskriften. Legg merke til at det ikke en gang er innholdsrikt. 

Når eiendomsmegleren antyder at noe er negativt, så er det alltid verre enn det høres ut:

«Kjelleren har noe lav takhøyde og enkel standard.» Noe lav takhøyde. Du kan garantert ikke stå oppreist i denne kjelleren. Og den enkle standarden? Jeg gjetter jordkjeller. 

«Det er registrert enkelte symptomer på avvik fra normal tilstand.» Oioi! I eiendomsmeglerkontekst er dette et skikkelig kraftuttrykk. Alarmklokkene bør både ringe og blinke rødt. I dette huset vil du finne alt fra råte, muggsopp og vannskader til manglende bærebjelker og rotter i kjelleren. 

Lykke til med husjakten! ;) 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#boligkjøp #nytthus #huskjøp #hus #bolig #eiendomsmegler #skepsis #interiør #kjøkken #stue #gang #kjeller #bad #megler 

Lyseblå potteskår fra steinalderen

Mens vi gikk tur for noen dager siden dro Storebror to trefliser opp fra jakkelomma og viste meg at de passet sammen, han hadde funnet det som én bit.

«Vi lekte med den på SFO, vi lekte at det var en mobiltelefon», fortalte han. «Og så knakk den i to. Men det var greit, for da ble den til noe annet som vi trengte i leken.»

Etter at han begynte på skolen har jeg egentlig ikke hørt om så mye annet enn Ninjago, Beyblades og nå den siste tiden; Pokemonkort. Helt greit, de har det mye gøy med dette, men det krever jo en del innkjøp for å henge med.

Jeg ble så glad for å høre at de fortsatt leker sånn «late som» lek. En lek der man ikke trenger å eie en inngangsbillett i form av noe som er kjøpt på en lekebutikk, alt som trengs for å bli med er litt fantasi. 

Da jeg var liten lekte vi ute i timevis hver dag. Favorittstedet mitt var bak garasjen hjemme, der snekret vi en (veldig) liten by av hytter - og lekte rollelek. Søsken, venner og nabobarn bidro, vi strikket og sydde ganske stygge ting som vi solgte til hverandre for tiøringer, vi malte og fikset på hyttene våre, og jeg drev byens bibliotek.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Enkel underholdning - blomsterlukting og hopp-over-legg. Storesøster og jeg for sånn omtrent 30 år siden.  
 

Detektivklubber var en annen populær aktivitet. Vi lagde våre egne mysterier og løste sakene etterpå. Naboer ble mistenkt for alt fra å ha kidnappet katter til å være et gjenferd. Det var leting etter fingeravtrykk og graving i jorda etter skatter og bevismateriale.

Utgravningene, som også ble gjort bak garasjen, førte til mange spennende funn. Blant skattene jeg fortsatt husker var et rustent sykkelhjul og noen lyseblå og hvite potteskår vi var helt sikre på at var fra steinalderen.

Jeg er glad vi fikk lov å leve i boblen vår og dikte opp historier rundt det vi fant. Da jeg noen år senere fikk vite at det vi gravde opp var søppel etter en tidligere huseier, hadde jeg allerede lært på skolen at bruk av keramikk ikke var spesielt utbredt i steinalderen, og tok det med fatning.  

Vi har så mange morsomme minner, vi som var sammen om denne leken. Det er mye latter når det mimres fra barndommen. Jeg skal ikke påstå at alt var bedre før, men jeg tror barn lekte mer før. Og med alle alternativene som finnes nå, tror jeg det krever litt innsats å ta vare på den helt frie leken.

Jeg har fulgt innleggene om skjermbruk på Harvest med stor interesse, og har latt meg inspirere til å stramme inn på nettbrettbruken her hjemme. Vi legger det ikke bort for godt, men nå går det et par dager mellom hver gang jeg sier ja til spilling. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nei til nettbrett betyr ja til mer klesvask. Men det er det verdt! 

Det er alltid fristende å si ja, for når 'paden kommer frem blir det tyst, og jeg får fritid til å skrive. Men jeg kan ikke helt se for meg at minner om nettbrettspilling vil gi like mye glede som minner fra kreativ utelek.  

«Husker du den gangen vi spilte Minecraft og huset mitt var fullt av landsbyfolk som hadde brutt seg inn?" eller "Husker du den filmen vi så på youtube med han mannen som hadde kledd ut katten sin som en ballettdanserinne?" er definitivt ikke det jeg vil høre sønnene mine snakke om når de skal minnes barndommen sin. 

Det er litt mer fres over disse minnene: 

«Husker du den gangen vi hadde vannkrig og nabogutten slo meg i hodet med en glassflaske, og blodet blanda seg med vannet i flaska så det rant nedover hele ansiktet, og den gamle nabodama så ut som om hun holdt på å besvime da vi gikk forbi henne på vei hjem?» eller:

«Husker du den gangen vi dro på fjellklatring hos naboen med tau, sykkelhjelmer og redningsvester?» eller:

«Husker du den gangen vi la alle eplene som hadde falt ned fra epletreet på en lang rekke over fartshumpen og la oss i skråningen for å se hva som skjedde når det kom en bil?» eller:

«Husker du da du sykla så fort at du ikke klarte å stoppe da du kom til postkassestativet? Hvor mange tenner var det du mista?»

Joda, det var skrubbsår, eplemos med grus, blod og tenner som fløy til alle kanter - men vi hadde det så gøy! 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#barndom #mammablogg #nettbrett #skjermbruk #skrubbsår #moro #frihet #utelek #frilek