hits

mars 2018

"Det gikk ikke sånn vi hadde håpet"

Det er noe som skjer hver gang jeg blar over en side i kalenderen min og ser datoene fra 26. til 29. mars. Minnene om hva som skjedde hver enkelt av disse dagene, for stadig flere år siden, blir like sterke hver gang vi igjen kommer til slutten av mars.

På en måte vil jeg gå tilbake og hindre det som skjedde. Jeg vet at jeg ikke kunne stoppe det selv da jeg var der, ingen kunne det. Likevel er den følelsen sterk. Følelser forstår ikke logikk.

For hver dato husker jeg en mengde situasjoner med mange krystallklare men rare detaljer, som lukten av limet på en elektrode, trykket på et dynetrekk, madrassen på gulvet inntil radiatoren og fargen på et par tresko. Hvis jeg tillater meg selv å tenke tankene ferdig, kjenner jeg det i kroppen, hvordan det var å være meg i akkurat det øyeblikket. 

Det går flere år mellom hver gang jeg ser på dagboken min fra denne tiden, for det slår pusten ut av meg hver gang.

25. mars er tonen lett og fjasete, som den pleide å være. Jeg er 17 år og livet er en lek.

26. mars skriver jeg at Adrian er på sykehuset, panisk babbel om at det er alvorlig, at vi går i ring, at jeg ikke holder ut, at jeg og Linda har røyka i strekk hele dagen, at jeg ikke får sove. Men jeg avslutter med at vi håper. Akkurat da er det fortsatt håp − da jeg skrev disse ordene med penn i en notatbok, ord jeg fortsatt kan ta frem og se på, ta på − var han fortsatt her. Jeg kan ikke forklare følelsen det gir meg. 

Så skriver jeg ikke igjen før 30. mars ... Fra én bokside til en annen er verden snudd på hodet. Det er åpenbart at jeg fortsatt var i sjokk da jeg skrev det, det er altfor ryddig. En av setningene som står der er: «Det gikk ikke sånn vi hadde håpet.» Så enkelt − så brutalt.

Jeg, som alltid har vært redd for min egen skygge, begynte å løpe alene i skogen. Det var så fullt av andre følelser; sorg, savn, sjokk, sinne at det var ingen plass igjen til frykten. Jeg løp for å komme meg bort, løp til det smakte blod, og til jeg var kommet til en liten knatte ved sjøen. Det ble tenkestedet mitt. Der satt jeg og stirret ut over sjøen og tenkte på at havet var altfor stort og altfor dypt og spurte meg selv og Gud og hvem enn som ville høre på: «Hvor er han?»

Jeg tenkte på en annen gang jeg syntes havet var altfor stort og altfor dypt, da jeg sto ved vinduet på ferja til Moss og holdt rundt Adrian fordi han ville se ut på vannet. Jeg grøsset litt fordi det bare var en glassrute mellom oss og dette store, kalde, tilsynelatende bunnløse, og jeg holdt litt hardere rundt lillebroren min. Hvis man mistet noe ned der blant skumtoppene ville man ikke finne det igjen, tenkte jeg.

Så satt jeg på knatten og tenkte at jeg mistet ham likevel, og at selv om ikke det var det store, dype havet som tok ham så var fortvilelsen like stor og det å lete like håpløst. Han var borte. Hvordan kan et menneske bare forsvinne, bli helt borte? Og hvor er borte?  

Det var første gangen jeg følte et sterkt behov for å vite hva som skjer etter døden. Hvis han er i himmelen, tenkte jeg, hvis himmelen finnes, håper jeg at han har noen å være sammen med. Hvis bestefaren min er der, vet han hvem Adrian er, selv om han døde lenge før Adrian ble født? Og hvis ikke himmelen finnes, hvor er han? Hvor er han? 

Noen ganger tok jeg av meg sko og sokker og satt med føttene i vannet. Det var kaldt, altfor kaldt til å bade. Men det gjorde ikke vondt, som det gjør nå hvis jeg sitter med føttene i sjøen i april. Det gav meg bare en velkommen nummenhet. Jeg tenkte på hvor urettferdig det er at mennesker blir gitt oss og så tatt fra oss igjen og jeg lurte på om det var meningen at vi bare skulle akseptere det.

Så tenkte jeg på om jeg ikke ville hatt ham hvis jeg visste at vi kom til å miste ham. Jo, jeg ville hatt ham, det tok meg ikke lang tid å komme frem til, og jeg ville heller ikke ha visst om at vi skulle miste ham, for da hadde jeg nok ikke tillatt meg å bli så glad i ham. Men ... hadde det vært bedre da? Nei, jeg ville heller elske og miste enn å ikke elske, bestemte jeg meg for. Men aller helst ville jeg slippe å miste.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#sorg #savn #tap #døden #påsketanker #lillebror #adriantobias #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Skolebuss-sjåfør i særklasse søkes

Der jeg bor har vi i 33 år hatt en helt spesiell skolebuss-sjåfør. Jeg kan umulig tenke meg at alt det han har gjort har stått i stillingsinstruksen hans. Alf heter han, og nå på fredag hadde han sin siste arbeidsdag. Da ble det veldig tydelig hvor viktig han har vært i bygda.  

Mange av oss har selv blitt kjørt til skolen av Alf og senere fått følge egne barn til bussen hans. En av disse mammaene, Elise, tok initiativ til å samle inn en gave til den populære buss-sjåføren. Hun tenkte seg en konfekteske og kanskje en blomsterbukett og lurte på om noen ville vippse et lite bidrag? Det var det veldig mange som ville, så gaveidéene måtte stadig oppjusteres i takt med summene som kom inn. Til slutt ble det både blomster, iPad, reisegavekort og en pen sum i kontanter. 

Da Alf på fredag ankom skolegården for siste gang visste han ingenting om at alle elevene på skolen sto og ventet på ham med flagg og roser. En buss-sjåfør, en buss-sjåfør, det er en mann med godt humør, sang barna da Alf kom ut av bussen. Så fikk han hundrevis av klemmer og roser, og hvert barn sa takk for turen. Deretter sang de for ham igjen, ingen er som deg, og Alf fikk overrakt et hefte hvor hvert barn hadde skrevet en personlig hilsen til ham. 

Du vil bli savnet: Alfs aller siste tur, med hilsener fra skolebarna på bakluka. Foto: Elise Sælid Fjøsne

Det hele var så utrolig flott, og det er fortsatt mange tårer, mange Facebookhjerter og så mange fine ord om denne mannen som har brakt bygdas barn trygt frem og tilbake hver skoledag i 33 år. Alf fikk en dag han nok aldri kommer til å glemme, og det var så veldig fint å se hvor glad han ble. Altfor ofte blir slike hyllester spart til begravelser, og da er det jo litt i seneste laget ... (Det er for så vidt en ting å tenke litt over.)  

Men så til stillingsutlysningen. Jeg har ikke konferert med selskapet Alf jobbet for, så dette er bare en liten ønskeliste fra usedvanlig bortskjemte foreldre. Heldigvis har vi fortsatt en flott skolebuss-sjåfør igjen, men det er to bussruter, så vi trenger én til. Vi ønsker en person som:

♥ Alltid er i godt humør. 

♥ Kan navnet på hvert enkelt barn, vet hvor de bor og hvem foreldrene deres er.

♥ Venter en liten stund hvis barnet ikke står på buss-stoppet om morgenen, i tilfelle hun bare er litt sent ute i dag.

♥ Deler av tyggispakka si.

♥ Låner bort telefonen sin hvis barna trenger å ringe hjem. 

♥ Sier: "det går greit, du kan betale neste gang du skal på bussen" til fortvilte barn som skal være med venner hjem og har glemt busspenger. 

♥ Megler i krangler mellom barna når det trengs.  

♥ Slår av motoren på siste stoppested og lar barna høre ferdig sportssendinga på radioen før han kjører videre. (Det var hoppuke − Espen Bredesen lå an til å vinne.)

♥ Går ut av bussen og følger barna over veien hvis det er mye trafikk.

♥ Kjører barnet helt til døra dersom han er sistemann på bussen og det er litt mørkt eller glatt.

♥ Tar med seg gjenglemte votter hjem og tørker dem, og leverer dem tilbake klare til bruk dagen etter.

♥ Deler ut penger til mat når noen har glemt niste til treninga.  

 

Ja, det er jo lov å drømme?

Takk for turen, Alf.

- Renate - (og helt sikkert noen hundre til) 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#bussjåfør #mannmedgodthumør #alf #buss #skoleskyss #service #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

To timer på et stengt kjøpesenter

Min første rapport fra Gdansk ble kanskje litt negativ; det var beinkaldt, jeg fant ikke ordentlige votter, en kassadame var litt sur og vi ble litt skremt av horder av politifolk. Men det skjedde mye bra også! Vi fant masse fint når vi var på shopping, jeg har lært å si zloty (turtips: du får alltid bedre kurs om du betaler i lokal valuta), vi spiste tre fantastisk gode middager og det var mange fine gamle bygninger å se på. 

På søndagen skrev jeg jo at vi skulle ut og shoppe, og det var det vi hadde tenkt. Men da vi hadde tatt taxi til kjøpesenteret Galeria Bałtycka var det bare kaféene der inne som var åpne. Det var en ny regel, to søndager i måneden skulle alle vanlige butikker være stengt. Så vi spiste is, drakk kaffe på Starbucks og så tok vi en runde rundt for å se litt i butikkvinduer på alt vi ikke fikk mulighet til å kjøpe. Det var da vi oppdaget selfiemaskinen

Det tok en stund før vi skjønte hvordan det funka ... delvis fordi det var en underlig sak vi aldri hadde sett før og delvis fordi vi ikke er så gode i polsk. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

− Stå her, også tar vi liksom bilde sånn? Nei, det ble litt rart. 

Sånn var det man skulle gjøre. Trykke på en knapp og vente. 

Og stå der og se dum ut. 

Kristin har ingenting imot å bli spist av en hai. 

Veldig gøy, i alle fall når man ikke har noenting annet å finne på. Og dagen etter dro vi tilbake og fikk shoppa litt også.

Dette innlegget ble litt intetsigende, men jeg har forstått at i bloggeverdenen er akkurat det faktisk helt irrelevant. Muligens. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#gdansk #polen #galeriabaltycka #selfiephotobox #selfieboks #selfiemaskin #reise #jentetur #venninnetur #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

- I am not polish

Denne helgen er jeg og min venninne Kristin i Gdansk. Vi kom hit i går, etter en usedvanlig kort og grei tur. Direktefly fra Kristiansand, bare 1 time og 20 minutter i lufta. Passer meg og flyskrekken min bra. 

Da vi hadde plassert alt pakk på hotellrommet tok vi oss en tur ut i gatene. Vi hadde ingen konkrete planer og hadde ikke sjekket kart, vi bare gikk ut av døra til hotellet og ble enige om å gå til høyre. Folk vi møtte så ikke spesielt fornøyde ut, det var få smil å se. Vi fant fort ut en potensiell årsak; å smile og gå samtidig er faktisk ingen god idé her. Det er rett og slett så bitende grisekaldt at glipe i munnen betyr ising i tennene, og det lidende ansiktsuttrykket kommer helt naturlig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi gikk inn på en kafé for å få litt varme i oss, og siden vi ennå ikke hadde sett noe særlig tegn til byliv bestemte vi oss for å ta frem google maps og finne litt ordentlig utav ting. Vi var helt på bærtur, neste gang går vi til venstre ut av hotellet ...  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen har glemt å øse båten sin. 

Men vi hadde god tid, så da Oreokakaoen var drukket opp gikk vi mot det som så ut til å være hovedgata. Vi ble ikke der så lenge, for plutselig stod vi innimellom 11-12 politibiler parkert i små klynger og så et tjuetalls politimenn som var i ferd med å ta på seg skuddsikre vester. En liten gruppe mennesker holdt en rolig demonstrasjon, men det kunne se ut som om de forventet trøbbel, så vi hoppa inn i den nærmeste taxien og dro på kjøpesenter på den andre kanten av byen i stedet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Innkjøpene som hastet mest for oss begge var relatert til temperaturen her i Gdansk. Kristin angret fælt på at stillongsen lå igjen hjemme i Arendal, og jeg hadde klart å legge fra meg vantene i bilen på Kjevik. Å ta bilder i minus 5 med stiv kuling var en smertefull affære.

Jeg ønsket meg noen tjukke ullvotter, men etter å ha trålet 10 klesbutikker innså jeg at i Polen er det stilen som rår, komfort kommer i andre rekke. Det eneste jeg fant var et par sorte skinnhansker.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da damen i kassa sa hvor mye det kostet (eller, det kan jo hende hun spurte meg om noe) smilte jeg bare og holdt frem kortet. Da ble hun irritert og sa oppgitt: «You must tell that you are not polish!» Jeg nikket pliktoppfyllende. Skal huske det neste gang jeg skal betale for noe her. Da skal jeg stirre butikkdamen alvorlig inn i øynene og si sakte og tydelig: «I am not polish».

Vi tok taxi tilbake til hotellet og spiste middag på hotellets restaurant, rett og slett for å slippe å bevege oss unødig utendørs. Der ble det ett glass vin mer enn jeg hadde tenkt, fordi det var litt mye støy og jeg trodde at kelneren sa: "Is everything fine?" eller noe i den duren, og nikket og smilte veldig, men forstod litt for sent at hun hadde spurt "Do you want more wine?" Wine, fine ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er Kristin, en morsom turkamerat. 

Mens jeg sitter og skriver nå hyler vinden på utsiden her, skulle tro vi hadde reist på ferie til Sibir. Tror vi holder oss mest innendørs i dag, kanskje på kjøpesenter? Jeg gleder meg til å imponere kassadamer med mine nyervervede kunnskaper om hvordan utendinger bør oppføre seg i butikken.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#gdansk #polen #grisekaldt #frossen #reise #jentetur #venninnetur #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Kom mars du fæle, kalde ...

Mens jeg skriver dette blogginnlegget er det tre plussgrader og sola skinner. Smeltet snø har dryppet fra hagemøblene hele dagen, og innimellom rumler det som torden når store lass av snø raser ned fra taket. En liten stund hadde jeg følelsen av at våren var på vei.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Helt til jeg sjekka yr.no. Der fikk jeg den harde realiteten rett i fleisen − dette godværet er bare lureri. En liten vårteaser for å erte oss − det er sånn været skulle vært i mars. På værvarselet de neste dagene er det blått i blått, og i helga er det meldt minus 8 grader begge dagene, med litt vind, selvfølgelig, så følt temperatur blir minus 14. Langtidsvarselet viser minusgrader i overskuelig fremtid − det skal fortsette å være drittkaldt.   

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er sånn vær jeg ønsker meg i jula, men aldri får! (Jeg har forresten funnet en god løsning på dette, når skal noen høre på meg?) I januar er det også fint med snø, og i februar er det greit nok. Men så holder det, altså! Nå er vi i midten av mars, og jeg er lei.

Jeg er lei. Jeg er lei av å grave frem bilen, lei av å kjøre seint på glatte veier, lei av å spinne i slaps, lei av å dra meg etter rekkverket for å komme opp den glatte bakken til jobb, lei av å tørke votter og luer, lei av å gå i tre lag med ull og likevel fryse, lei av å vaske klærne til de to andre i huset som går med tre lag, lei av vintertørre hender som sprekker og blør, lei av tunge vintersko ... ja, jeg er bare lei av hele vinteren.

Det står jo mars i kalenderen! Mars skal liksom være en vårmåned!   

1. mars pleier jeg alltid å endre årstidskalenderen min fra vinter til vår, men i år henger fortsatt vinterskiltet der som en stille protest, for denne våren er foreløpig en dårlig vits.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her stod det først bare jeg vil ha vår, og det helst i går, men så hadde jeg allerede oppe rimordboka for å finne noe gøy som rimte på skjønne, milde (fant ikke) så da ble det plutselig til et forferdelig dårlig dikt. Jeg beklager på forhånd: 

Blåveisen har dårlige kår, det knirker fortsatt der jeg trår. Jeg sklir og faller når jeg går, det er glatt her når Kong Vinter rår. Kulda gir meg magesår, å forskyve året er det jeg foreslår. Snø i mars er såvidt jeg utstår, man kan bli deppa når yr.no spår. Jeg vil ha vår! Og det helst i går. 

- Renate -

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#sutring #ilandsproblem #drittsnø #fryser #iskaldt #vårduliksom #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Kan boka vinne over skjermen?

Jeg begynte å lese for Storebror allerede samme uken vi kom hjem fra sykehuset − da var han én måned gammel. Jeg hadde lært at det var beroligende for barnet å høre stemmen min, men jeg ble litt lei av å bare prate sånn babypjatt. I tillegg hadde jeg lyst til at han skulle lære engelsk, så da slo vi to fluer i en smekk. Før han var ett år hadde vi sammen pløyd gjennom de over 100 bøkene jeg hadde i Disney's Grolier Book Club, flere ganger. Fortsatt leser vi Disneybøkene på sengekanten. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når jeg leser for barna mine liker jeg aller best å ta frem de bøkene jeg leste selv da jeg var barn. Sammen med guttene mine har jeg lest om Pippi, Emil og Barna i Bakkebygrenda, om Ole Brumm, om Kardemomme by og Hakkebakkeskogen og nå har jeg og Storebror begynt å lese Roald Dahl-bøkene − først ut er Charlie og sjokoladefabrikken. Jeg aner en ny favoritt, men er spent på om Georgs magiske medisin kommer til å treffe enda bedre.  

Men det som virkelig fikk fart på Storebrors interesse for å lese på egenhånd var Carl Barks. Tegneserier har et ufortjent dårlig rykte som lesestoff. Og innenfor sjangeren er Carl Barks et godt valg, han var ikke "bare" en tegner, han var også en fantastisk historieforteller. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klassiske favoritter

Jeg er med i flere Facebookgrupper hvor litteratur diskuteres, og når det gjelder barnebøker er dette med gammelt og nytt ofte et tema. Prakker vi på barna våre kjedelige bøker for å selv oppleve litt barndomsnostalgi, eller er disse bøkene virkelig gode? Og bør barna tilbys bøker tilpasset tiden vi lever i, med høyt tempo og masse action på hver eneste side, i håp om at boka skal ha en sjanse i duell med skjermen?

Selv mener jeg at de bøkene jeg fortsatt husker godt fra egen barndom er gode. Språket er noe tyngre i enkelte av dem, og definitivt langsommere, men det er ikke uten grunn at disse bøkene har blitt klassikere. Figurer som Pippi og Emil fenger fortsatt, og personskildringene i Roald Dahl-bøkene får frem trillrunde øyne og rå latter (hos meg også). Og om ikke alle bøkene slår fullt så godt an så er de uansett en del av min kulturarv, tenker jeg, og den vil jeg gi videre til mine barn.

Det betyr ikke at jeg utelukkende leser gamle bøker for dem, altså. Storebror samler på Detektivbyrå nr. 2, og nå låner vi oss gjennom mysterieserien til Bjørn Sortland på biblioteket. Lillebror elsker Lillesøster-bøkene, og ellers alt som er morsomt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nye favoritter

Når det gjelder duellen med skjermen så synes jeg vi har glemt en ganske vesentlig ting; det er faktisk vi voksne som bestemmer. Det finnes biologiske forklaringer på hvorfor barna foretrekker levende bilder, lys og lyd fremfor en bok som faktisk krever (og trener opp) konsentrasjon. Men det betyr ikke at vi er nødt til å resignere og la dem få det som de vil.

Dette er sikkert vanskeligere jo eldre barna blir, mine er fire og åtte, så foreløpig har vi god kontroll. For at barna skal velge å ta frem en bok, lese den selv eller be om å bli lest for, er det hos oss helt nødvendig at vi først eliminerer skjermen.

Mitt beste triks er dette: Først sier jeg nei til tv og iPad, og lar guttene furte litt over hvor urettferdig dette er. Etter hvert, når de innser at jeg ikke har tenkt å ombestemme meg, begynner de å surre rundt seg selv og plukke på ting i tilsynelatende uutholdelig kjedsomhet og lidelse. Når de har gjort det i rundt et kvarter, kommer jeg med et fristende tilbud:  

− Skal jeg lese et par kapitler i Charlie og sjokoladefabrikken?   

Svaret er ja.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#barn #mamma #mammablogg #barnebok #bøker #les #skjermtid #oppdragelse #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Det glamorøse frilanslivet

Mange er nysgjerrig på hvordan det er å jobbe som frilansjournalist. Noen spør nok også fordi de ikke helt kan se for seg meg i denne rollen − forståelig nok. Folk lurer på hvordan jeg får jobbene, hva jeg tjener og hvordan det er å ha så mye frihet.

Og jeg forteller gjerne: Joda, jeg sitter her og slapper av foran pcen min hele dagen og håver inn penger mens jeg blir nedringt av redaktørene i landets største magasiner. De trygler meg om å skrive for akkurat deres magasin, og byr over hverandre helt til jeg rødmer litt, fordi de så gjerne vil at akkurat jeg skal skrive den neste artikkelen for dem.

LOL, som ungdommene sier. Åh, tenk om det hadde vært sånn! Jeg skulle veldig, veldig gjerne hatt det sånn. Men realiteten er helt annerledes − det er kjøpers marked og jeg er en dråpe, kanskje ikke i havet, men i en innsjø av kreative frilansere. Enkelte publikasjoner tvinger frilanserne til å stadig gå ned i pris for å få et oppdrag, så der budrunder forekommer er det helst baklengs. Men noen magasiner betaler bra. Jeg liker dem.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er jeg på kontoret mitt, hvor jeg kan spise rar amerikansk sjokolade uten at noen ser det. 

Det mest interessante for meg er å skrive historier om menneskers opplevelser. Derfor handler en stor del av frilanslivet mitt om å oppsøke vilt fremmede mennesker og spørre om de er interesserte i å få privatlivet sitt invadert, og historien sin trykket i et magasin så alle som vil kan få lese deres innerste tanker. Jeg ordlegger meg ikke sånn når jeg spør, altså, men dette er det jeg mistenker at mitt potensielle intervjuobjekt tenker, derfor er det ekstremt ubehagelig å spørre.

Men − overraskende mange sier ja.  

Neste steg er å spørre det magasinet jeg mener artikkelen kan passe i. I frilansjournalistbransjen gjelder ikke det gode, gamle ordtaket: «No news is good news.» En relativt vanlig måte å takke nei til et artikkelforslag er nemlig å ikke svare på eposten.

Siden jeg så langt ikke har slettet jobbrelaterte eposter er inn- og utboksen min et godt bilde på dette. For øyeblikket har jeg 924 eposter i innboksen, mens i utboksen har jeg 1639. Omtrent 700 eposter er forsvunnet i det jeg kaller det sorte hullet.

Jeg har blitt vant til det sorte hullet nå, men innrømmer at det er veldig hyggelig når noen tar seg tid til å anerkjenne min eksistens. Jeg kjenner en stor takknemlighet til de redaksjonssjefene som alltid svarer. Et vennlig «Jeg må dessverre takke nei til denne, vi har for mye på lager akkurat nå», er alt jeg trenger − da havner du på «good»-lista mi ♥ 

Og så hender det jo at noen svarer: «Ja takk, denne saken tror jeg vil passe bra i vårt magasin. Når kan du levere?» Hurra! Dette er de epostene jeg lever for, og av, selvfølgelig. De gir en liten lykkerus hver gang, som varer helt til det går opp for meg hva dette betyr; jeg må ut og treffe folk igjen. Uansett hvor hyggelige mennesker jeg skal intervjue gruer jeg meg alltid litt siden jeg er en sosial kløne, men når dagen kommer er jeg psyka opp og klar. 

Jeg bruker gps for å finne frem til intervjuobjektet, ringer på døren hennes, setter meg i sofaen, åpner pcen min og ber henne om å fortelle meg hver eneste smertefulle detalj om det verste hun har vært gjennom i hele sitt liv. Hvis hun hadde forventet smalltalk blir hun skuffet.  

Når intervjuet er i gang går det alltid fint, og jeg får høre mange spennende historier. Likevel er det selve skrivingen som er min favorittdel av jobben. Jeg venter gjerne til neste skrivedag, og bruker noen timer på å få et rotete word-dokument til å bli en spennende artikkel. Hver gang jeg kommer litt ut av flyten, fordi jeg må google noe eller blir usikker på rekkefølgen på hendelser i teksten, lar jeg meg distrahere av ting rundt meg. Jeg er på Facebook, jeg vasker klær, jeg leser nyheter, jeg lager te og så skriver jeg litt igjen. Når teksten er ferdig får intervjuobjektet godkjenne − jeg er ikke fornøyd før hun er fornøyd. 

Å bestemme sin egen arbeidstid gir selvfølgelig stor frihet. Jeg kan sitte i pysjen og jobbe om jeg vil, jeg kan ta matpause når jeg vil, jeg kan spise sjokolade uten at noen ser det (har nettopp anskaffet en ny ladning Butterfingers, etter tips fra en leser), og jeg kan bestemme meg for at nå gidder jeg ikke mer − og sette meg i sofaen med en bok i stedet.

Det er ikke så lurt, da. Men jeg kan.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#frilanslivet #frilanser #journalist #frilansjournalist #magasinjournalist #magasin #karriere #glamour #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Drep engasjementet!

Jeg lo høyt da jeg så denne tegneserien i Kamille før jul. På den lange lista mi over ting jeg har lyst til å skrive om stod det nemlig en tittel: «Drep engasjementet». Blogginnlegget jeg planla skulle handle om akkurat det Lise Myhre får frem så bra i tegneserien sin:  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har erfart dette selv flere ganger. Blant annet da jeg skrev om å bli trakassert av menn, da ble mennene sure og skrev at de ble trakassert av kvinner, mens andre ble sure fordi jeg skrev om trakassering − fordi det ikke er like alvorlig som overgrep. (Jeg vet det.) Men, ja da! 

Også da jeg skrev om at lederne i landet vårt må gjøre mer for barn som blir utsatt for vold og overgrep var det noen som synes jeg hadde feil fokus. For hva med de eldre, da? Man må også bruke penger på de eldre! Absolutt, og jeg har faktisk skrevet et innlegg om eldreomsorg også. At jeg mener vi må gjøre mer for barna betyr nemlig ikke at jeg synes at vi skal drite i de eldre. 

Til og med da jeg skrev et tulleinnlegg om hvor galskap det er å legge vegg-til-vegg-teppe, fikk jeg en syrlig påminnelse om at rengjøringsmidler på sprayflasker er mye verre ... Ok, den var kanskje litt på siden av hovedpoenget her, men det føltes verd å nevne. 

Poenget er: Man kan ikke gå rundt og anta at alle som engasjerer seg i miljøsaker synes det er helt uinteressant at mennesker i u-land dør av diaré, at alle dyrevernere ikke kunne brydd seg mindre om at barn blir misbrukt og at alle som hjelper flyktninger synes det er helt ok at de eldre spiser ekkel mat på sykehjemmet.

Og for oss som skriver om ting, det blir litt tungvint hvis vi må legge til en disclaimer i alle innlegg som omhandler samfunnsproblemer eller svake grupper; "Selv om jeg akkurat nå retter fokus mot dette problemet bryr jeg meg også om andre ting.

Vi er forskjellige. Vi engasjerer oss i forskjellige saker. Det viktigste er vel at vi engasjerer oss i noe som er positivt for jorda og dem som lever her?

- Renate -

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#samfunn #engasjement #nemi #lisemyhre #politikk #disclaimer #miljø #eldreomsorg #flyktninger #barn #dyrevern #muligensirrelevant #side2 #nettavisen