hits

mars 2018

"Det gikk ikke snn vi hadde hpet"

Det er noe som skjer hver gang jeg blar over en side i kalenderen min og ser datoene fra 26. til 29. mars. Minnene om hva som skjedde hver enkelt av disse dagene, for stadig flere r siden, blir like sterke hver gang vi igjen kommer til slutten av mars.

P en mte vil jeg g tilbake og hindre det som skjedde. Jeg vet at jeg ikke kunne stoppe det selv da jeg var der, ingen kunne det. Likevel er den flelsen sterk. Flelser forstr ikke logikk.

For hver dato husker jeg en mengde situasjoner med mange krystallklare men rare detaljer, som lukten av limet p en elektrode, trykket p et dynetrekk, madrassen p gulvet inntil radiatoren og fargen p et par tresko. Hvis jeg tillater meg selv tenke tankene ferdig, kjenner jeg det i kroppen, hvordan det var vre meg i akkurat det yeblikket. 

Det gr flere r mellom hver gang jeg ser p dagboken min fra denne tiden, for det slr pusten ut av meg hver gang.

25. mars er tonen lett og fjasete, som den pleide vre. Jeg er 17 r og livet er en lek.

26. mars skriver jeg at Adrian er p sykehuset, panisk babbel om at det er alvorlig, at vi gr i ring, at jeg ikke holder ut, at jeg og Linda har ryka i strekk hele dagen, at jeg ikke fr sove. Men jeg avslutter med at vi hper. Akkurat da er det fortsatt hp − da jeg skrev disse ordene med penn i en notatbok, ord jeg fortsatt kan ta frem og se p, ta p − var han fortsatt her. Jeg kan ikke forklare flelsen det gir meg. 

S skriver jeg ikke igjen fr 30. mars ... Fra n bokside til en annen er verden snudd p hodet. Det er penbart at jeg fortsatt var i sjokk da jeg skrev det, det er altfor ryddig. En av setningene som str der er: Det gikk ikke snn vi hadde hpet. S enkelt − s brutalt.

Jeg, som alltid har vrt redd for min egen skygge, begynte lpe alene i skogen. Det var s fullt av andre flelser; sorg, savn, sjokk, sinne at det var ingen plass igjen til frykten. Jeg lp for komme meg bort, lp til det smakte blod, og til jeg var kommet til en liten knatte ved sjen. Det ble tenkestedet mitt. Der satt jeg og stirret ut over sjen og tenkte p at havet var altfor stort og altfor dypt og spurte meg selv og Gud og hvem enn som ville hre p: Hvor er han?

Jeg tenkte p en annen gang jeg syntes havet var altfor stort og altfor dypt, da jeg sto ved vinduet p ferja til Moss og holdt rundt Adrian fordi han ville se ut p vannet. Jeg grsset litt fordi det bare var en glassrute mellom oss og dette store, kalde, tilsynelatende bunnlse, og jeg holdt litt hardere rundt lillebroren min. Hvis man mistet noe ned der blant skumtoppene ville man ikke finne det igjen, tenkte jeg.

S satt jeg p knatten og tenkte at jeg mistet ham likevel, og at selv om ikke det var det store, dype havet som tok ham s var fortvilelsen like stor og det lete like hplst. Han var borte. Hvordan kan et menneske bare forsvinne, bli helt borte? Og hvor er borte?  

Det var frste gangen jeg flte et sterkt behov for vite hva som skjer etter dden. Hvis han er i himmelen, tenkte jeg, hvis himmelen finnes, hper jeg at han har noen vre sammen med. Hvis bestefaren min er der, vet han hvem Adrian er, selv om han dde lenge fr Adrian ble fdt? Og hvis ikke himmelen finnes, hvor er han? Hvor er han? 

Noen ganger tok jeg av meg sko og sokker og satt med fttene i vannet. Det var kaldt, altfor kaldt til bade. Men det gjorde ikke vondt, som det gjr n hvis jeg sitter med fttene i sjen i april. Det gav meg bare en velkommen nummenhet. Jeg tenkte p hvor urettferdig det er at mennesker blir gitt oss og s tatt fra oss igjen og jeg lurte p om det var meningen at vi bare skulle akseptere det.

S tenkte jeg p om jeg ikke ville hatt ham hvis jeg visste at vi kom til miste ham. Jo, jeg ville hatt ham, det tok meg ikke lang tid komme frem til, og jeg ville heller ikke ha visst om at vi skulle miste ham, for da hadde jeg nok ikke tillatt meg bli s glad i ham. Men ... hadde det vrt bedre da? Nei, jeg ville heller elske og miste enn ikke elske, bestemte jeg meg for. Men aller helst ville jeg slippe miste.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#sorg #savn #tap #dden #psketanker #lillebror #adriantobias #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Skolebuss-sjfr i srklasse skes

Der jeg bor har vi i 33 r hatt en helt spesiell skolebuss-sjfr. Jeg kan umulig tenke meg at alt det han har gjort har sttt i stillingsinstruksen hans. Alf heter han, og n p fredag hadde han sin siste arbeidsdag. Da ble det veldig tydelig hvor viktig han har vrt i bygda.  

Mange av oss har selv blitt kjrt til skolen av Alf og senere ftt flge egne barn til bussen hans. En av disse mammaene, Elise, tok initiativ til samle inn en gave til den populre buss-sjfren. Hun tenkte seg en konfekteske og kanskje en blomsterbukett og lurte p om noen ville vippse et lite bidrag? Det var det veldig mange som ville, s gaveidene mtte stadig oppjusteres i takt med summene som kom inn. Til slutt ble det bde blomster, iPad, reisegavekort og en pen sum i kontanter. 

Da Alf p fredag ankom skolegrden for siste gang visste han ingenting om at alle elevene p skolen sto og ventet p ham med flagg og roser. En buss-sjfr, en buss-sjfr, det er en mann med godt humr, sang barna da Alf kom ut av bussen. S fikk han hundrevis av klemmer og roser, og hvert barn sa takk for turen. Deretter sang de for ham igjen, ingen er som deg, og Alf fikk overrakt et hefte hvor hvert barn hadde skrevet en personlig hilsen til ham. 

Du vil bli savnet: Alfs aller siste tur, med hilsener fra skolebarna p bakluka. Foto: Elise Slid Fjsne

Det hele var s utrolig flott, og det er fortsatt mange trer, mange Facebookhjerter og s mange fine ord om denne mannen som har brakt bygdas barn trygt frem og tilbake hver skoledag i 33 r. Alf fikk en dag han nok aldri kommer til glemme, og det var s veldig fint se hvor glad han ble. Altfor ofte blir slike hyllester spart til begravelser, og da er det jo litt i seneste laget ... (Det er for s vidt en ting tenke litt over.)  

Men s til stillingsutlysningen. Jeg har ikke konferert med selskapet Alf jobbet for, s dette er bare en liten nskeliste fra usedvanlig bortskjemte foreldre. Heldigvis har vi fortsatt en flott skolebuss-sjfr igjen, men det er to bussruter, s vi trenger n til. Vi nsker en person som:

♥ Alltid er i godt humr. 

♥ Kan navnet p hvert enkelt barn, vet hvor de bor og hvem foreldrene deres er.

♥ Venter en liten stund hvis barnet ikke str p buss-stoppet om morgenen, i tilfelle hun bare er litt sent ute i dag.

♥ Deler av tyggispakka si.

♥ Lner bort telefonen sin hvis barna trenger ringe hjem. 

♥ Sier: "det gr greit, du kan betale neste gang du skal p bussen" til fortvilte barn som skal vre med venner hjem og har glemt busspenger. 

♥ Megler i krangler mellom barna nr det trengs.  

♥ Slr av motoren p siste stoppested og lar barna hre ferdig sportssendinga p radioen fr han kjrer videre. (Det var hoppuke − Espen Bredesen l an til vinne.)

♥ Gr ut av bussen og flger barna over veien hvis det er mye trafikk.

♥ Kjrer barnet helt til dra dersom han er sistemann p bussen og det er litt mrkt eller glatt.

♥ Tar med seg gjenglemte votter hjem og trker dem, og leverer dem tilbake klare til bruk dagen etter.

♥ Deler ut penger til mat nr noen har glemt niste til treninga.  

 

Ja, det er jo lov drmme?

Takk for turen, Alf.

- Renate - (og helt sikkert noen hundre til) 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#bussjfr #mannmedgodthumr #alf #buss #skoleskyss #service #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

To timer p et stengt kjpesenter

Min frste rapport fra Gdansk ble kanskje litt negativ; det var beinkaldt, jeg fant ikke ordentlige votter, en kassadame var litt sur og vi ble litt skremt av horder av politifolk. Men det skjedde mye bra ogs! Vi fant masse fint nr vi var p shopping, jeg har lrt si zloty (turtips: du fr alltid bedre kurs om du betaler i lokal valuta), vi spiste tre fantastisk gode middager og det var mange fine gamle bygninger se p. 

P sndagen skrev jeg jo at vi skulle ut og shoppe, og det var det vi hadde tenkt. Men da vi hadde tatt taxi til kjpesenteret Galeria Bałtycka var det bare kafene der inne som var pne. Det var en ny regel, to sndager i mneden skulle alle vanlige butikker vre stengt. S vi spiste is, drakk kaffe p Starbucks og s tok vi en runde rundt for se litt i butikkvinduer p alt vi ikke fikk mulighet til kjpe. Det var da vi oppdaget selfiemaskinen

Det tok en stund fr vi skjnte hvordan det funka ... delvis fordi det var en underlig sak vi aldri hadde sett fr og delvis fordi vi ikke er s gode i polsk. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

− St her, ogs tar vi liksom bilde snn? Nei, det ble litt rart. 

Snn var det man skulle gjre. Trykke p en knapp og vente. 

Og st der og se dum ut. 

Kristin har ingenting imot bli spist av en hai. 

Veldig gy, i alle fall nr man ikke har noenting annet finne p. Og dagen etter dro vi tilbake og fikk shoppa litt ogs.

Dette innlegget ble litt intetsigende, men jeg har forsttt at i bloggeverdenen er akkurat det faktisk helt irrelevant. Muligens. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#gdansk #polen #galeriabaltycka #selfiephotobox #selfieboks #selfiemaskin #reise #jentetur #venninnetur #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

- I am not polish

Denne helgen er jeg og min venninne Kristin i Gdansk. Vi kom hit i gr, etter en usedvanlig kort og grei tur. Direktefly fra Kristiansand, bare 1 time og 20 minutter i lufta. Passer meg og flyskrekken min bra. 

Da vi hadde plassert alt pakk p hotellrommet tok vi oss en tur ut i gatene. Vi hadde ingen konkrete planer og hadde ikke sjekket kart, vi bare gikk ut av dra til hotellet og ble enige om g til hyre. Folk vi mtte s ikke spesielt fornyde ut, det var f smil se. Vi fant fort ut en potensiell rsak; smile og g samtidig er faktisk ingen god id her. Det er rett og slett s bitende grisekaldt at glipe i munnen betyr ising i tennene, og det lidende ansiktsuttrykket kommer helt naturlig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi gikk inn p en kaf for f litt varme i oss, og siden vi enn ikke hadde sett noe srlig tegn til byliv bestemte vi oss for ta frem google maps og finne litt ordentlig utav ting. Vi var helt p brtur, neste gang gr vi til venstre ut av hotellet ...  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen har glemt se bten sin. 

Men vi hadde god tid, s da Oreokakaoen var drukket opp gikk vi mot det som s ut til vre hovedgata. Vi ble ikke der s lenge, for plutselig stod vi innimellom 11-12 politibiler parkert i sm klynger og s et tjuetalls politimenn som var i ferd med ta p seg skuddsikre vester. En liten gruppe mennesker holdt en rolig demonstrasjon, men det kunne se ut som om de forventet trbbel, s vi hoppa inn i den nrmeste taxien og dro p kjpesenter p den andre kanten av byen i stedet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Innkjpene som hastet mest for oss begge var relatert til temperaturen her i Gdansk. Kristin angret flt p at stillongsen l igjen hjemme i Arendal, og jeg hadde klart legge fra meg vantene i bilen p Kjevik. ta bilder i minus 5 med stiv kuling var en smertefull affre.

Jeg nsket meg noen tjukke ullvotter, men etter ha trlet 10 klesbutikker inns jeg at i Polen er det stilen som rr, komfort kommer i andre rekke. Det eneste jeg fant var et par sorte skinnhansker.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da damen i kassa sa hvor mye det kostet (eller, det kan jo hende hun spurte meg om noe) smilte jeg bare og holdt frem kortet. Da ble hun irritert og sa oppgitt: You must tell that you are not polish! Jeg nikket pliktoppfyllende. Skal huske det neste gang jeg skal betale for noe her. Da skal jeg stirre butikkdamen alvorlig inn i ynene og si sakte og tydelig: I am not polish.

Vi tok taxi tilbake til hotellet og spiste middag p hotellets restaurant, rett og slett for slippe bevege oss undig utendrs. Der ble det ett glass vin mer enn jeg hadde tenkt, fordi det var litt mye sty og jeg trodde at kelneren sa: "Is everything fine?" eller noe i den duren, og nikket og smilte veldig, men forstod litt for sent at hun hadde spurt "Do you want more wine?" Wine, fine ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er Kristin, en morsom turkamerat. 

Mens jeg sitter og skriver n hyler vinden p utsiden her, skulle tro vi hadde reist p ferie til Sibir. Tror vi holder oss mest innendrs i dag, kanskje p kjpesenter? Jeg gleder meg til imponere kassadamer med mine nyervervede kunnskaper om hvordan utendinger br oppfre seg i butikken.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#gdansk #polen #grisekaldt #frossen #reise #jentetur #venninnetur #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Kom mars du fle, kalde ...

Mens jeg skriver dette blogginnlegget er det tre plussgrader og sola skinner. Smeltet sn har dryppet fra hagemblene hele dagen, og innimellom rumler det som torden nr store lass av sn raser ned fra taket. En liten stund hadde jeg flelsen av at vren var p vei.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Helt til jeg sjekka yr.no. Der fikk jeg den harde realiteten rett i fleisen − dette godvret er bare lureri. En liten vrteaser for erte oss − det er snn vret skulle vrt i mars. P vrvarselet de neste dagene er det bltt i bltt, og i helga er det meldt minus 8 grader begge dagene, med litt vind, selvflgelig, s flt temperatur blir minus 14. Langtidsvarselet viser minusgrader i overskuelig fremtid − det skal fortsette vre drittkaldt.   

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er snn vr jeg nsker meg i jula, men aldri fr! (Jeg har forresten funnet en god lsning p dette, nr skal noen hre p meg?) I januar er det ogs fint med sn, og i februar er det greit nok. Men s holder det, alts! N er vi i midten av mars, og jeg er lei.

Jeg er s lei. Jeg er lei av grave frem bilen, lei av kjre seint p glatte veier, lei av spinne i slaps, lei av dra meg etter rekkverket for komme opp den glatte bakken til jobb, lei av trke votter og luer, lei av g i tre lag med ull og likevel fryse, lei av vaske klrne til de to andre i huset som gr med tre lag, lei av vintertrre hender som sprekker og blr, lei av tunge vintersko ... ja, jeg er bare lei av hele vinteren.

Det str jo mars i kalenderen! Mars skal liksom vre en vrmned!   

1. mars pleier jeg alltid endre rstidskalenderen min fra vinter til vr, men i r henger fortsatt vinterskiltet der som en stille protest, for denne vren er forelpig en drlig vits.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her stod det frst bare jeg vil ha vr, og det helst i gr, men s hadde jeg allerede oppe rimordboka for finne noe gy som rimte p skjnne, milde (fant ikke) s da ble det plutselig til et forferdelig drlig dikt. Jeg beklager p forhnd: 

Blveisen har drlige kr, det knirker fortsatt der jeg trr. Jeg sklir og faller nr jeg gr, det er glatt her nr Kong Vinter rr. Kulda gir meg magesr, forskyve ret er det jeg foreslr. Sn i mars er svidt jeg utstr, man kan bli deppa nr yr.no spr. Jeg vil ha vr! Og det helst i gr. 

- Renate -

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#sutring #ilandsproblem #drittsn #fryser #iskaldt #vrduliksom #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Kan boka vinne over skjermen?

Jeg begynte lese for Storebror allerede samme uken vi kom hjem fra sykehuset − da var han n mned gammel. Jeg hadde lrt at det var beroligende for barnet hre stemmen min, men jeg ble litt lei av bare prate snn babypjatt. I tillegg hadde jeg lyst til at han skulle lre engelsk, s da slo vi to fluer i en smekk. Fr han var ett r hadde vi sammen plyd gjennom de over 100 bkene jeg hadde i Disney's Grolier Book Club, flere ganger. Fortsatt leser vi Disneybkene p sengekanten. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nr jeg leser for barna mine liker jeg aller best ta frem de bkene jeg leste selv da jeg var barn. Sammen med guttene mine har jeg lest om Pippi, Emil og Barna i Bakkebygrenda, om Ole Brumm, om Kardemomme by og Hakkebakkeskogen og n har jeg og Storebror begynt lese Roald Dahl-bkene − frst ut er Charlie og sjokoladefabrikken. Jeg aner en ny favoritt, men er spent p om Georgs magiske medisin kommer til treffe enda bedre.  

Men det som virkelig fikk fart p Storebrors interesse for lese p egenhnd var Carl Barks. Tegneserier har et ufortjent drlig rykte som lesestoff. Og innenfor sjangeren er Carl Barks et godt valg, han var ikke "bare" en tegner, han var ogs en fantastisk historieforteller. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klassiske favoritter

Jeg er med i flere Facebookgrupper hvor litteratur diskuteres, og nr det gjelder barnebker er dette med gammelt og nytt ofte et tema. Prakker vi p barna vre kjedelige bker for selv oppleve litt barndomsnostalgi, eller er disse bkene virkelig gode? Og br barna tilbys bker tilpasset tiden vi lever i, med hyt tempo og masse action p hver eneste side, i hp om at boka skal ha en sjanse i duell med skjermen?

Selv mener jeg at de bkene jeg fortsatt husker godt fra egen barndom er gode. Sprket er noe tyngre i enkelte av dem, og definitivt langsommere, men det er ikke uten grunn at disse bkene har blitt klassikere. Figurer som Pippi og Emil fenger fortsatt, og personskildringene i Roald Dahl-bkene fr frem trillrunde yne og r latter (hos meg ogs). Og om ikke alle bkene slr fullt s godt an s er de uansett en del av min kulturarv, tenker jeg, og den vil jeg gi videre til mine barn.

Det betyr ikke at jeg utelukkende leser gamle bker for dem, alts. Storebror samler p Detektivbyr nr. 2, og n lner vi oss gjennom mysterieserien til Bjrn Sortland p biblioteket. Lillebror elsker Lillesster-bkene, og ellers alt som er morsomt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nye favoritter

Nr det gjelder duellen med skjermen s synes jeg vi har glemt en ganske vesentlig ting; det er faktisk vi voksne som bestemmer. Det finnes biologiske forklaringer p hvorfor barna foretrekker levende bilder, lys og lyd fremfor en bok som faktisk krever (og trener opp) konsentrasjon. Men det betyr ikke at vi er ndt til resignere og la dem f det som de vil.

Dette er sikkert vanskeligere jo eldre barna blir, mine er fire og tte, s forelpig har vi god kontroll. For at barna skal velge ta frem en bok, lese den selv eller be om bli lest for, er det hos oss helt ndvendig at vi frst eliminerer skjermen.

Mitt beste triks er dette: Frst sier jeg nei til tv og iPad, og lar guttene furte litt over hvor urettferdig dette er. Etter hvert, nr de innser at jeg ikke har tenkt ombestemme meg, begynner de surre rundt seg selv og plukke p ting i tilsynelatende uutholdelig kjedsomhet og lidelse. Nr de har gjort det i rundt et kvarter, kommer jeg med et fristende tilbud:  

− Skal jeg lese et par kapitler i Charlie og sjokoladefabrikken?   

Svaret er ja.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#barn #mamma #mammablogg #barnebok #bker #les #skjermtid #oppdragelse #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Det glamorse frilanslivet

Mange er nysgjerrig p hvordan det er jobbe som frilansjournalist. Noen spr nok ogs fordi de ikke helt kan se for seg meg i denne rollen − forstelig nok. Folk lurer p hvordan jeg fr jobbene, hva jeg tjener og hvordan det er ha s mye frihet.

Og jeg forteller gjerne: Joda, jeg sitter her og slapper av foran pcen min hele dagen og hver inn penger mens jeg blir nedringt av redaktrene i landets strste magasiner. De trygler meg om skrive for akkurat deres magasin, og byr over hverandre helt til jeg rdmer litt, fordi de s gjerne vil at akkurat jeg skal skrive den neste artikkelen for dem.

LOL, som ungdommene sier. h, tenk om det hadde vrt snn! Jeg skulle veldig, veldig gjerne hatt det snn. Men realiteten er helt annerledes − det er kjpers marked og jeg er en drpe, kanskje ikke i havet, men i en innsj av kreative frilansere. Enkelte publikasjoner tvinger frilanserne til stadig g ned i pris for f et oppdrag, s der budrunder forekommer er det helst baklengs. Men noen magasiner betaler bra. Jeg liker dem.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er jeg p kontoret mitt, hvor jeg kan spise rar amerikansk sjokolade uten at noen ser det. 

Det mest interessante for meg er  skrive historier om menneskers opplevelser. Derfor handler en stor del av frilanslivet mitt om oppske vilt fremmede mennesker og sprre om de er interesserte i f privatlivet sitt invadert, og historien sin trykket i et magasin s alle som vil kan f lese deres innerste tanker. Jeg ordlegger meg ikke snn nr jeg spr, alts, men dette er det jeg mistenker at mitt potensielle intervjuobjekt tenker, derfor er det ekstremt ubehagelig sprre.

Men − overraskende mange sier ja.  

Neste steg er sprre det magasinet jeg mener artikkelen kan passe i. I frilansjournalistbransjen gjelder ikke det gode, gamle ordtaket: No news is good news. En relativt vanlig mte  takke nei til et artikkelforslag er nemlig  ikke svare p eposten.

Siden jeg s langt ikke har slettet jobbrelaterte eposter er inn- og utboksen min et godt bilde p dette. For yeblikket har jeg 924 eposter i innboksen, mens i utboksen har jeg 1639. Omtrent 700 eposter er forsvunnet i det jeg kaller det sorte hullet.

Jeg har blitt vant til det sorte hullet n, men innrmmer at det er veldig hyggelig nr noen tar seg tid til anerkjenne min eksistens. Jeg kjenner en stor takknemlighet til de redaksjonssjefene som alltid svarer. Et vennlig Jeg m dessverre takke nei til denne, vi har for mye p lager akkurat n, er alt jeg trenger − da havner du p good-lista mi ♥ 

Og s hender det jo at noen svarer: Ja takk, denne saken tror jeg vil passe bra i vrt magasin. Nr kan du levere? Hurra! Dette er de epostene jeg lever for, og av, selvflgelig. De gir en liten lykkerus hver gang, som varer helt til det gr opp for meg hva dette betyr; jeg m ut og treffe folk igjen. Uansett hvor hyggelige mennesker jeg skal intervjue gruer jeg meg alltid litt siden jeg er en sosial klne, men nr dagen kommer er jeg psyka opp og klar. 

Jeg bruker gps for finne frem til intervjuobjektet, ringer p dren hennes, setter meg i sofaen, pner pcen min og ber henne om fortelle meg hver eneste smertefulle detalj om det verste hun har vrt gjennom i hele sitt liv. Hvis hun hadde forventet smalltalk blir hun skuffet.  

Nr intervjuet er i gang gr det alltid fint, og jeg fr hre mange spennende historier. Likevel er det selve skrivingen som er min favorittdel av jobben. Jeg venter gjerne til neste skrivedag, og bruker noen timer p f et rotete word-dokument til bli en spennende artikkel. Hver gang jeg kommer litt ut av flyten, fordi jeg m google noe eller blir usikker p rekkeflgen p hendelser i teksten, lar jeg meg distrahere av ting rundt meg. Jeg er p Facebook, jeg vasker klr, jeg leser nyheter, jeg lager te og s skriver jeg litt igjen. Nr teksten er ferdig fr intervjuobjektet godkjenne − jeg er ikke fornyd fr hun er fornyd. 

bestemme sin egen arbeidstid gir selvflgelig stor frihet. Jeg kan sitte i pysjen og jobbe om jeg vil, jeg kan ta matpause nr jeg vil, jeg kan spise sjokolade uten at noen ser det (har nettopp anskaffet en ny ladning Butterfingers, etter tips fra en leser), og jeg kan bestemme meg for at n gidder jeg ikke mer − og sette meg i sofaen med en bok i stedet.

Det er ikke s lurt, da. Men jeg kan.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#frilanslivet #frilanser #journalist #frilansjournalist #magasinjournalist #magasin #karriere #glamour #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Drep engasjementet!

Jeg lo hyt da jeg s denne tegneserien i Kamille fr jul. P den lange lista mi over ting jeg har lyst til skrive om stod det nemlig en tittel: Drep engasjementet. Blogginnlegget jeg planla skulle handle om akkurat det Lise Myhre fr frem s bra i tegneserien sin:  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har erfart dette selv flere ganger. Blant annet da jeg skrev om bli trakassert av menn, da ble mennene sure og skrev at de ble trakassert av kvinner, mens andre ble sure fordi jeg skrev om trakassering − fordi det ikke er like alvorlig som overgrep. (Jeg vet det.) Men, ja da! 

Ogs da jeg skrev om at lederne i landet vrt m gjre mer for barn som blir utsatt for vold og overgrep var det noen som synes jeg hadde feil fokus. For hva med de eldre, da? Man m ogs bruke penger p de eldre! Absolutt, og jeg har faktisk skrevet et innlegg om eldreomsorg ogs. At jeg mener vi m gjre mer for barna betyr nemlig ikke at jeg synes at vi skal drite i de eldre. 

Til og med da jeg skrev et tulleinnlegg om hvor galskap det er legge vegg-til-vegg-teppe, fikk jeg en syrlig pminnelse om at rengjringsmidler p sprayflasker er mye verre ... Ok, den var kanskje litt p siden av hovedpoenget her, men det fltes verd nevne. 

Poenget er: Man kan ikke g rundt og anta at alle som engasjerer seg i miljsaker synes det er helt uinteressant at mennesker i u-land dr av diar, at alle dyrevernere ikke kunne brydd seg mindre om at barn blir misbrukt og at alle som hjelper flyktninger synes det er helt ok at de eldre spiser ekkel mat p sykehjemmet.

Og for oss som skriver om ting, det blir litt tungvint hvis vi m legge til en disclaimer i alle innlegg som omhandler samfunnsproblemer eller svake grupper; "Selv om jeg akkurat n retter fokus mot dette problemet bryr jeg meg ogs om andre ting.

Vi er forskjellige. Vi engasjerer oss i forskjellige saker. Det viktigste er vel at vi engasjerer oss i noe som er positivt for jorda og dem som lever her?

- Renate -

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#samfunn #engasjement #nemi #lisemyhre #politikk #disclaimer #milj #eldreomsorg #flyktninger #barn #dyrevern #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

$(document).ready( function() { console.log('doc ready'); $('img').css('height', 'auto'); });