hits

mars 2017

En stille og rolig katastrofe

I flere år har jeg og andre i familien min markert denne datoen, 29. mars, med hjerter eller noen ord på Facebook.  

Det er ikke datoen for Utøyatragedien eller datoen da flyene traff tvillingtårnene i New York.

29. mars er datoen for vår katastrofe. Det er rart at to tall og fire bokstaver i kalenderen kan bringe frem så klare minner, men det gjør de.

Vår katastrofe skjedde i stillhet på et rom på sykehuset. En høyt elsket liten gutt forlot oss. Rolig, fredelig, rått og brutalt.

Mange katastrofer skjer i stillhet. Heldigvis uten mediedekning - men sjokket er like stort, sorgen er like stor, og den varer like lenge. 

De nasjonale katastrofene har minnemarkeringer, hvor de etterlatte møter andre som har opplevd det samme, og hele landet markerer sammen med dem. Det er veldig fint.

Enkeltkatastrofene har naturlig nok ikke slike markeringer - det er ikke én felles dato å samles om. Da er Facebook en fin mulighet til å markere. Jeg trenger ikke å fortelle det til alle, men jeg kan skrive disse små hjertene, eller noen ord om lillebror hvis jeg får lyst til det. Og kjenne støtten i at mange vet at dette er en vond dag.

Jeg skriver hjertene og sier liksom: "Det gjør fortsatt vondt". Og noen ser dem kanskje og svarer liksom: "Jeg vet". Og da føles det litt bedre. 

Det har vært 29. mars 17 ganger siden Adrian døde. Mange synes nok at det er lenge, og at jeg burde ha vært ferdig med dette nå. Jeg kan forstå det, men det er ikke sånn det fungerer. Når et liv tar slutt så altfor, altfor tidlig vil det alltid være en sorg der. Den blir rundere i kantene, men den er der.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette hjertet fikk jeg av min tre år gamle sønn. «Det er hjertet ditt!» sa han da han gav det til meg - og jammen har han laget en eksakt kopi. For det meste fargerikt og fint, men med noen mørke områder og en del bulker, og viktigst av alt - det mangler en liten bit

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :) (Det pleier å være litt lettere stemning her ;) ) 

#lillebror #sorg #minner #markering #merkedag

Jeg har egentlig ingenting å si

Likevel legger jeg ut et blogginnlegg. Dette er jeg ikke helt alene om, tillater jeg meg å mene etter litt kjapp research. 

Vanligvis skriver jeg et blogginnlegg når jeg får en idé, og limer det inn på bloggen når det er ferdig. Men i dag vil jeg teste hvordan det er å være sånn ordentlig blogger, sånn en som må poste flere ganger om dagen for å please fansen. Så jeg bare skriver rett inn på bloggen - making it up as I go along. 

Er man en blogger så er man en blogger, ikke sant? Jeg må levere varene. Jeg tok en liten titt innom noen toppbloggere for å få litt inspirasjon.

Hos bloggeren som lå helt på topp fant jeg et innlegg som het "Jeg smalt hodet mitt i en lyskrone." (Ja, det stod lyskrone - jeg bare refererer). Nestemann på lista kunne fortelle at hun har fått tannregulering. Tredjeplassen hadde nettopp klikket hjem noen "fete bomb ass jeans". 

Dette var virkelig inspirerende - og jeg tror jammen jeg har noe å si likevel. 

 

For eksempel: 

Osten jeg har i kjøleskapet på jobb var blitt tørr i kantene, så jeg rev av kantene og spiste osten likevel. 

Jeg er litt usikker på om jeg skal fortsette å gå med stillongs en liten stund til, eller om sesongen er helt over. Var det ikke noe med måneder med "r"? 

Hvis jeg drar huden ved øynene veldig langt ut til siden klarer jeg ikke å se hva som står på skjermen. 

Også vil jeg gjerne fortelle at jeg freaker fullstendig ut av fluer som ikke lager lyd. 

 

Delingsbilde må til - her er et bilde av den yngste sønnen min. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bildet er nesten ett år gammelt, og han har jaggu meg fortsatt de samme støvlene. Var de for store da bildet ble tatt - eller er de for små nå? 

Kjære vene, dette må jeg finne utav i morgen!  

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#tulleblogg #mammablogg #blablabla 

En helt annerledes interiørreportasje, del 2

Det er helt åpenbart et marked for litt alternative vinklinger på interiør. Tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene på "En helt annerledes interiørreportasje"! Vil også rette en spesiell takk til han som opplyste meg om at barnevernet noen ganger bruker rotete hus som en årsak til å frata folk barna. Jeg takker for omsorgen og lover å ha det i bakhodet.

Før du leser videre, skru gjerne ned forventningene litt. Oppfølgeren blir sjelden like bra som originalen. 

Det vil nok overraske mange å høre at jeg faktisk er litt opptatt av interiør. Jeg liker å se på fine bilder, og blir veldig fascinert og bittelitt misunnelig når jeg besøker noen som har det skikkelig lekkert i huset sitt.

Men jeg har liksom ikke evnen til å sette fingeren på hvilke detaljer det er som gjør at jeg liker et hjem eller et bilde, for så å bruke denne informasjonen når jeg selv skal dekorere, eller style heter det kanskje? Jeg tror det er et slags handicap, på lik linje med å mangle øye-hånd koordinasjon.

Det er også et gap mellom mine ønsker og hva vi for øyeblikket har økonomi til, eller hva vi fysisk kan få til i huset vi bor i. 

 

Nei, dessverre ikke fra vårt hus. Dette er en av mine drømmetrapper. Er den ikke helt fantastisk? Jeg hadde inntil nylig en hel bunke med trappekataloger i en skuff (ja, det hender jeg rydder, til og med i skuffer) fordi jeg dypt og inderlig ønsker meg en ny trapp. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er trappa vår. En helt standard malt furutrapp av kjedeligste sort. Det hjelper selvsagt ikke at vi benytter den som et midlertidig klesskap, og oppbevaring for leker som guttene skal ta med seg opp ved en passende anledning.  

 

Dette er sånn omtrentlig slik husets ildsted ser ut i mine drømmer. Ørelappstolen foran er en viktig del av drømmen. Jeg har ennå ikke fått kjøpt meg den perfekte ørelappstolen ... 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... men heldigvis kjøpte jeg en liten en til Storebror da han var ett år gammel, og den klarer jeg akkurat å skvise rompa nedi. Nailed it, liksom. 

 

Ettersom jeg jobber en del hjemmefra, ønsker jeg meg veldig en lekker kontorpult. Som denne. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I virkeligheten sitter jeg her og jobber. Papirene du ser er ikke rot, de er sortert etter mitt eget system. 

 

Jeg lovet i forrige innlegg at jeg hadde en del naturlige stilleben å by på. Stilleben er et ord jeg sjelden bruker, så jeg googlet det for å være sikker på at jeg ikke har misforstått. I følge Wikipedia er stilleben et kunstverk som gjengir objekter i ro, gjerne hverdagslige gjenstander fra naturen, som blomster og frukt, eller menneskelagde ting.  

Så jeg tok en tur i huset på jakt etter naturlige stilleben av blomster og frukt. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette var det første blikket mitt falt på. Tilsynelatende tilfeldig, men det trente øye vil raskt oppdage den vakre symmetrien i bananenes plassering. Og hva gjør saksen der? Litt mystikk og rom for tolkning er det som gjør kunst til kunst. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Den sterkestes rett til å overleve", har jeg kalt dette stillebenet. 
 

Og der stopper vi brått. Nok interiør for denne gang. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#interiør #trapp #kontor #kontorpult #vedovn #ørelappstol #stilleben #blomster #frukt #inspirasjon 

(Lånte foto, bilde 1, 3 og 5 er fra henholdsvis pinterest, housebeautiful og urbandesignoffice) 

En helt annerledes interiørreportasje

Når det kommer til interiør så er nok jeg familiens sorte får. Min storesøster er interiørkonsulent og min lillesøster driver interiørbutikk, mens jeg har mer enn nok med å få mitt eget hjem til å se sånn rimelig presentabelt ut. Burde kanskje be søstrene om litt hjelp. 

Det hender jeg ler høyt for meg selv ved tanken på hva folk ser når de kommer inn i huset vårt og tar inn inntrykkene med friskt blikk. Med øyne som ikke er sløvet av å se det samme hver dag.

Jeg har plukket ut noen godbiter til dere. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Inngangspartiet i et hus er viktig ettersom det er førsteinntrykket man får av et hjem. Jeg føler at gangen vår sier «Velkommen inn, sleng fra deg skoene og senk skuldrene. Vi pleier ikke å bruke dørmatta så det trenger ikke du heller.»

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I gangen mellom bad og stue oppbevarer vi ting vi har brukt for noen uker siden og glemt å rydde vekk etterpå. Dette gir et spennende og stadig varierende innslag av farger, som står fint til den hvite veggen.  

 

Etter at jeg malte badet turkis fant jeg stadig ting som var i nesten samme farge som veggen, og tenkte lykkelig at denne passer jo perfekt på badet vårt! Det har resultert i en slags kamuflasjestil hvor det ser ut som om jeg prøver å få gjenstandene til å gå i ett med veggen, men ikke lykkes helt. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Baderomsinnredningen vår er delvis inspirert av shabby chic stilen. Den er kanskje ikke så chic, men den er 13 år gammel og begynner å bli ganske shabby. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når det gjelder å sette et personlig preg på omgivelsene så finnes det områder i huset hvor vi absolutt har mer å gå på. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Guttene våre på 7 og 3 år deler soverom og et ganske romslig lekerom. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette bildet er fra et av disse rommene, men ærlighet varer som kjent lengst: Dette er loftstua vår. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg liker at ting har faste plasser, slik at man slipper å lete. Tidligere stod det en kommode her, hvor laderne lå i en liten skuff. Etter at kommoden ble flyttet var det litt vanskelig å endre denne vanen, så nå oppbevarer vi dem på gulvet rett under der skuffen pleide å være. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Disse gardinene kjøpte jeg på januarsalg for noen år siden, og hang dem opp på kontoret. Til min store irritasjon var de nøyaktig like lange som veggen, noe som hadde passet perfekt om gardinstengene hang i taket. Omtrent 30 cm av gardinene ble liggende i en krøll på gulvet.

Jeg var irritert, det lå en saks i nærheten ... Metoden er gratis og lynrask. 

 

Dette er en test for å se om verden er klar for alternative interiørreportasjer. Viser det seg at det er et marked for slikt skal dere ikke se bort i fra at det kommer en del to. Vi kan blant annet by på flere interessante stilleben som har oppstått helt naturlig. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#interiør #shabbychic #oppbevaring #gang #bad #kontor #stue #loftstue #gardiner #enkleløsninger #diy

 

Ta den gamle damen og la henne vandre ...

... fra det ene sykehjemmet til det andre ... 

10. januar i år døde min farmor. Det siste halve året av sitt liv ble hun flyttet åtte ganger.

Farmor flyttet i leilighet på Liatunet i 2006, etter at min farfar døde. Etter en naturlig omstillingsprosess fant hun seg godt til rette. Hver dag kokte hun kaffe til alle sine naboer og tok med seg ut på fellesstua, der de samlet seg til kake, kaffe og skravling. Når vi kom på besøk gikk vi ofte tur i hagen oppe ved sykehjemmet, og hun gledet seg over fiskedammen og hønene. Om våren kommenterte hun alltid hvilke blomster som hadde «sprotte» siden sist.

I slutten av juni i fjor ble farmor syk. Hun var da 94 år gammel og like klar i hodet som før, men den fysiske helsen hadde gradvis blitt dårligere. En dag min onkel kom på besøk følte hun seg såpass syk at han kontaktet hjelp. Etter en del diskusjon ble farmor lagt inn på Myratunet på en øyeblikkelig hjelp plassering.

Etter tre dager der ble hun flyttet til en annen avdeling på Myratunet, en korttidsplass for såkalt utskrivningsklare pasienter. Fastlegen vurderte hennes hjelpebehov og anbefalte fast plass på sykehjem. Farmor følte seg ikke trygg alene og var innstilt på å flytte, så min onkel sendte inn søknad om sykehjemsplass.

Farmor ble på korttidsplassen i 12 dager, så ble hun sendt tilbake til leiligheten sin på Liatunet. Hun var, som fastlegen sa, ikke i form til å bo alene, så etter tre dager ble hun på nytt innlagt på Myratunet på øyeblikkelig hjelp.

Da hun måtte ut derfra var det ingenting annet ledig, så hun ble flyttet til post 4, en avdeling for pasienter innen rus og psykiatri. Ukene gikk. I denne tiden var min onkel stadig i kontakt med tjenestekontoret, og spurte om det snart var en ledig plass til farmor. Han spurte om det var slik at de måtte vente til noen andre døde, før det ble ledig. «Ja», var svaret. De bekreftet at det ikke fantes nok sykehjemsplasser til å dekke behovet i Arendal kommune.

To timer senere fikk han telefon om at langtidsplass var innvilget. Dette var to dager etter at farmor fylte 95 år, og hun hadde bodd på psykiatrisk avdeling i to måneder. Hele familien var samlet til bursdagsfeiring, og farmor, som bare for noen måneder siden kunne le så skuldrene ristet, smilte ikke så mye lenger.

Ti dager etter telefonen om innvilget plass kom det brev om at det ikke fantes ledig sykehjemsplass. Farmor hadde fått innvilget plass, men bare på papiret. Min onkel ringte tjenestekontoret igjen, men svaret var det samme.

20. oktober, tre måneder etter at hun flyttet inn på post 4, fikk farmor langtidsplass på Solhaug. Det var et fint sted, de ansatte var hyggelige og maten var god, sa hun. Men hun slo seg ikke helt til ro, det var kanskje vanskelig å innstille seg på at hun skulle få bli?


Dette bildet tok jeg på farmors rom på Plankemyra. Bamsen gav jeg til henne og farfar i julegave for mange år siden, og den pleide å sitte oppe på sofaryggen i farmors leilighet på Liatunet. Den fikk visst være med hele veien, den.  
 

I begynnelsen av desember fikk farmor en infeksjon, og ble innlagt på sykehuset. Behandlingen hadde dessverre ikke ønsket effekt. Derfor ble hun 14. desember overført til Plankemyra, til lindrende enhet. Vi begynte å forberede oss på at det gikk mot slutten. Jeg leste i en perm som lå på rommet hennes at her kunne man være i opptil to måneder.

Likevel fikk min onkel spørsmål fra personalet 8. januar, da hun hadde vært der i tre og en halv uke, om familien hadde funnet en ny plass til henne.

Farmor slapp å bli flyttet for niende gang. Hun døde to dager senere.

Tenk om vi kunne spole tiden tilbake til den første innleggelsen på Myratunet, da fastlegen anbefalte sykehjem. Tenk om det da sto en sykehjemsplass og ventet på farmor. Hun kunne fått tid til å bli kjent der og slå seg til ro. Kanskje hadde vi ikke fått beholde henne lenger, men hun ville garantert hatt en bedre livskvalitet de siste månedene.

Er sykehjemsplass til alle som trenger det helt umulig å få til? Et fast holdepunkt når livet går mot slutten? Om ikke jeg har misforstått helt så bor vi i et land som sitter på store verdier. Jeg foreslår at vi bruker litt av pengene på å bygge noen flere, koselige sykehjem. De fleste av oss skal bli gamle, så vi får nok helt sikkert bruk for dem. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#eldreomsorg #littpolitikk #farmor