hits

mars 2016

Ta noen andre, vr s snill! Ikke ta lillebroren min.

Forrige gang jeg skrev om miste lillebroren min hoppet jeg elegant over den verste biten, og oppsummerte 4 forferdelige dager i n setning. Jeg orket ikke g inn i det, men det har jeg gjort denne gangen.  

Da jeg begynte skrive var jeg ikke sikker p om jeg kom til publisere dette noen gang. Tar det meg et lite skritt videre, eller rsker jeg bare skorpen av et sr som var p vei til gro helt fint? Jeg fant ut at det sret egentlig ikke har noen skorpe. Det har en glidels som jeg kan pne og lukke, og som av og til glir opp av seg selv. S ingen skade er skjedd.    

Dette er min historie:

26. mars

Det er sndag morgen, jeg har nettopp vknet. En av sstrene mine sier at mamma og pappa er p vei ut i bilen med Adrian, de skal p legevakten. De var visst p legevakten med ham i gr kveld ogs, men ble sendt hjem igjen. Hva er galt? Jeg str oppe p loftsgangen og ser ut av vinduet, ned p den lille, gule bilen. Jeg kan ikke se Adrian. Hvorfor m de dra begge to?  

Timene gr, og de kommer ikke tilbake. S ringer de. De dro rett til akutten p sykehuset i stedet. Adrian har hjernehinnebetennelse. Den har utviklet seg raskt.

Linda, Adrians ekstrastoresster og min ekstralillesster, kommer opp, og vi gr sammen i ring rundt p den lille verandaen ved lekestua, mens vi ryker den ene ryken etter den andre med skjelvende hender.  

Vi gikk sannsynligvis ikke i ring hele dagen, men det er det eneste klare minnet jeg har. Sara Linn, som bare var 3 mnd gammel, var tatt med til sykehuset. Vi var fire tenringsjenter og Anders, kjresten til Maria, og Benjamin p 9 r, som vi etter hvert sendte til naboer for leke. Vi prvde skne ham, men han forsto alvoret likevel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dagen er uendelig lang. Vi fr et par oppdateringer underveis. De frste 24 timene er kritiske, legene vet ikke noe mer fr i morgen. Til slutt er det p tide sove. Jeg legger meg p en madrass i stua rett ved telefonen.

27. mars

Mamma ringer ganske tidlig mandag morgen. Vi m komme. Det kommer en taxi og henter oss.

Jeg var 17 r, jeg forsto hva det betydde at vi mtte komme. Jeg forsto hvorfor vi ble hentet i en taxi, i stedet for av mamma eller pappa. Vi grt hele veien, alle sammen.

Vi blir fulgt opp p et rom p barneavdelingen hvor mamma og pappa og Sara Linn er. Jeg knekker fullstendig sammen nr jeg ser dem. Henger over en vask og hulker til jeg brekker meg. Adrian ligger p intensiven. Sirkulasjonssvikt. Vi kan f se ham, men vi kan ikke f kontakt med ham. Han er i koma.

Vi ble fulgt ned til intensiven i fjerde etasje. Vi ble forberedt p at han s annerledes ut. Bde respirator og hjernehinnebetennelse setter sitt preg p en liten kropp.

De har rett, han ser ikke ut snn han gjorde sist jeg s ham, under middagen p lrdag fr jeg dro ut. Og han ser s liten ut i den store senga. Men det er likevel godt se ham. Se at han fortsatt er her, tross alt. Det er s stille. De eneste lydene jeg hrer er overvkningsutstyret og sykepleiernes stille grt. Det skal ikke vre stille i et rom hvor Adrian er. Det skal vre latter, lek og rampestreker. Jeg holder ham i hnden, vil holde ham fast her. Han kan vel ikke forsvinne fra oss hvis jeg holder i ham?

Adrian er den frste av mine ssken som jeg faktisk husker at ble fdt. Maria, Natalie og Benjamin har liksom alltid vrt der. Jeg fikk lov vre med bestemme mellomnavnet hans, Tobias. En gang jeg var barnevakt for ham var han syk, og jeg satt ved siden av senga hans og sang for ham og strk ham over panna. En annen gang var han med meg p besk p skolen jeg gikk p fr. Jeg var s stolt av ham. I desember skrev jeg stil om ham p engelsktentamen, fordi han var p sykehuset for ta mandlene, og jeg savnet ham s. Jeg avsluttet historien med at jeg gleder meg til f ham hjem igjen, det er ikke det samme komme hjem fra skolen uten bli mtt av et smilende fjes, en god klem og ordene: Anate, du pom hjem!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Adrian pakker opp julegaven fra meg. Det var et batteridrevet Thomastog som han ble veldig fornyd med.  
 

Vi gr frem og tilbake mellom rommet p barneavdelingen og intensiven, og noen ganger ned i lobbyen for mte venner. Jeg holder Adrian i hnden og kysser ham p kinnet. Hvisker i ret hans. Vil ikke slippe ham. Vi fr forskjellige beskjeder fra leger og sykepleiere, ettersom resultater av tester blir klare. Vi har ftt opp blodtrykket litt, s sirkulasjonen er bedre. Hp.

Nr jeg tenker tilbake virker det som om noen av vennene vre alltid var i lobbyen p sykehuset. Uansett nr jeg gikk dit s var det kjente ansikter der. De gav klemmer, delte trer, oppmuntrende ord og av og til en drlig vits. Vi hadde ikke klart oss uten.    

28. mars

Tidlig p dagen fr vi en positiv beskjed. Adrian har normal temperatur og blodtrykket hans er fint. De kan redusere medisinmengden. Igjen et bittelite hp. Vi klamrer oss fast.

Hpet varte bare i noen timer. Morfinbehandling ble avsluttet, men Adrian vknet ikke, og reagerte ikke p de forskjellige prosedyrene som ble gjort. Alt tydet p at hjernen hadde tatt stor skade av bakteriene som hadde herjet der. De informerte oss om at de ville gjre en CT-scanning av hjernen hans, og vi ville f vite resultatet dagen etter. Muligheten for at han kom til overleve dette var forsvinnende liten.

Utenfor intensiven gr verden sin gang. Fiskene i akvariet p barneavdelingen svmmer frem og tilbake, akkurat som de gjorde da jeg satt med Adrian p fanget og s p dem da han var her for ta mandlene. Folk snakker om vanlige ting. De smiler og ler og kjper godteri og plser i sykehuskiosken som om livet er det samme som fr. Skjnner de ingenting? Hva er det de driver med?

Jeg var sint. Jeg var knust. Lillebroren min. VR lillebror! Han var bare to og et halvt r gammel. Skulle dette virkelig skje? Virkelig?! Nei, det gikk ikke an.

Ta noen andre, Gud! Ta noen som ikke nsker leve. Ta noen som allerede har hatt et langt liv. Ikke ta lillebroren min. Vr s snill, ikke ta lillebroren min! Nr jeg vkner i morgen, la dette vre en vond drm. Du kan ikke la Adrian d! Du kan ikke ta ham fra oss!    

29. mars

Allerede fr bevisstheten kobler inn kjenner magen at noe er galt. Jeg vkner, men den vonde drmmen fortsetter.

Nr alle har sttt opp kommer overlege Espen inn p rommet vrt p barneavdelingen. Han setter seg ned p en krakk. Krakken er litt for lav for ham. Han tar tak i den med den ene hnden og setter seg ukomfortabelt til rette fr han kremter og begynner snakke. Jeg stirrer p de hvite treskoene hans. Han forteller om funnene de har gjort p CT-scanningen, og avslutter med en setning jeg skal komme til huske for alltid: Og dette er ... dessverre ... ikke forenlig med noe liv. Ordene koster ham mye. De visker ut de siste knttsm restene av hp. 

Den nydelige lillebroren min. Han som sjarmerte alle i senk med dype smilehull og morsomme kommentarer. Det e'kje mine pupper, E sidd hr og mi te d!, Dr s dri mi g jite tu? Han som stakk meg med gaffelen sin ved middagsbordet og gjorde opp for skaden med gi meg en god tos. Min blide velkomstkomit etter hver eneste skoledag. Han som pleide vrikke seg ned ved siden av meg i stolen og annonsere at det er pjass te to! Han som rota i hylla p rommet mitt og l ved siden av meg i senga og s i Donaldblad. Jese donga, som han kalte det. Min lille klippe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Smerten er uutholdelig. Hvordan kan vi dra herfra uten Adrian? Vi kan ikke det! Tanken river meg i stykker innenfra. Jeg slr i vegger og grter med dype, hylytte hulk til jeg er helt tom.

Respiratoren skal sls av i lpet av dagen. Det er s brutalt, men utsette det hjelper ingen. Tanter, onkler og kusiner kommer for se Adrian. Nr Linda skal se ham blir jeg med inn. Slangene som var p armene hans er borte. Vi grter. Jeg klemmer ham og kysser ham p panna, Linda holder ham i hnden.

Vi var i en slags sjokktilstand, men mamma og pappa klarte p et vis planlegge hvordan vi skulle gjre den siste stunden sammen med Adrian. Maria og Anders henta noen ting hjemmefra. Adrian ble trillet opp til rommet p barneavdelingen, og hele familien var samlet for siste gang.

Det er ingen maskiner mer, bare vr Adrian Tobias, med en sutt i hnda og en i munnen, akkurat snn han ville ha det. Denne siste stunden er bare vr. Vi fr vre i fred. Vi tar farvel med Adrian. Jinne go'ingen vr. 

En smak av krig...

Terroren har kommet enda noen mil nrmere. Tenk st i innsjekkingsk p en helt vanlig europeisk flyplass, kanskje p vei til pskeferie. Barna dine lper i ring rundt bagasjetralla og du tmmer siste rest av pappbegeret med kaffe, og s smeller det. Eller mens du sitter p t-banen p vei til jobb og leser avisa. Det kunne vrt meg. Vi blir redde.

Det finnes to mter ta med seg den flelsen inn i flyktningedebatten.  

Den ene er tenke at n er det nok. N stenger vi grensene, s er vi sikre p at vi ikke slipper inn flere terrorister. Men de som har peiling sier at terroristene allerede har europeiske pass og statsborgerskap, fordi de er oppvokst i Europa. De har aldri vrt flyktninger. De er muslimer som av forskjellige grunner har flt seg utenfor det vestlige samfunnet og har funnet mening i radikal islamisme. 

Den andre mten er tenke at dette er hva flyktningene som kommer hit flykter fra. Det er den frykten vi kjenner en grad av n, alt ettersom hvor nrt hendelsene i Brussel traff hver enkelt av oss. Forskjellen er at flyktningene har levd med den frykten i det daglige, de er redde for bomber nr de gr og legger seg i sin egen seng. For nordmenn legger terrorfrykten kanskje en demper p reiselysten, og om man bor i en storby fr man nok lyst til velge bort offentlig transport en stund.

Jeg sier ikke at man ikke skal kontrollere hvem som kommer hit. Det synes jeg absolutt at vi skal. Skulle det komme IS-sympatisrer som har lurt seg inn sammen med flyktningene, hper jeg at de blir tatt hnd om og gjerne oppbevart p et sted uten tilgang p playstation og Fjordlandmiddag.  

 

Syriske flyktninger. Vanlige barn som nsker bo et sted der huset ikke blir bomba mens de sover. Foto: worldvision.org
 

Men flyktningene, de tror jeg ikke vi skal vre s redde for, selv om flere av dem er muslimer og etter diverse kommentarfelt dmme nrmest medskyldige i terroren. Radikalisering oppstr i grupper som str utenfor samfunnet. Hvis vi tar dem godt imot, blir de ikke stende utenfor.

Jeg skal ikke hive meg inn i religionsdebatten ogs, men jeg har en god tommelfingerregel. S lenge religionsutvelsen er kompatibel med Kardemommeloven, s kan man for vrig gjre som man vil.  

10 ting jeg IKKE kommer til savne fra smbarnstiden

Innimellom, nr jeg tenker p at perioden med sm barn en gang skal ta slutt, blir jeg en smule sentimental. Selv de slitsomme tingene kommer jeg til savne en gang, tenker jeg da.

En gang vil det vre aller siste gangen jeg midt p natta gr og brer p en febervarm liten gutt med myke, trevte kinn. Jeg kommer ikke til vite da at det er siste gangen, men en gang m jo bli den siste. Og snart snakker yngstemann ogs grammatisk korrekt, og setninger som "du nne fittekant, mamma?" blir til vage minner. 

Da er det en trst vite at det ogs finnes ting jeg ikke kommer til savne i det hele tatt. Her er min topp 10 liste, jeg gjr som Morgenklubben og begynner p sisteplassen. 

Jeg kommer ikke til savne...

10. ... ligge p magen under en seng og famle i mrket etter en forsvunnet smokk klokka tre p natta.

9. ...snrr p skuldra.

8. ... frst oppdage snrret p skuldra nr man sitter p kaf med venninner.

7. ...den vanvittige mengden utstyr man drasser med seg p ferie.

6. ... vaske gulvet under og i en radius p 2 meter ut fra spisebordet etter hver eneste middag. 

Lillebror benyttet her en velutprvd og anerkjent spisemetode, hvor man dytter inn maten med flat hnd. Noe svinn m medregnes.

5. ... forklare for hundreogattende gang hvorfor det er ndvendig ta et bad, for s mtte ty til milde trusler for f ungen ut av badekaret igjen en halvtime senere. 

4. ...den konstant stinkende bleiebtta.

3. ...stemmen til Mikke i Mikkes klubbhus p Disney Junior.

2. ... lire av meg denne visa: Gi den tilbake, det var han som hadde den frst. Nei, kom her. Gi den tilbake! Hvis ikke du gir den tilbake s tar jeg den. Slutt skrike! Nei, ikke sl ham, det er ikke lov sl. Hvis ikke dere tier stille n legger jeg den opp p hylla, s fr ingen av dere den!

1. ...dobrstens magiske tiltrekningskraft, med tilhrende katastrofale flger.

 

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

Du, hvis jeg ikke kommer hjem igjen...

"Du, hvis det skulle skje noe, s jeg ikke kommer tilbake..."

Min samboer ser oppgitt p meg og sukker.

- Ja? 

Jeg skal bare p en helgetur til London med ssteren min, men hvem vet? Flyet kan styrte, det kan skje et terrorangrep, taxien fra flyplassen til hotellet kan krsje... 


Ja, det er jo ogs en mulighet. (tegning: mattbors.com) 
 

Siden tankene mine stadig streifer innom diverse fatale scenarioer, har jeg ofte tenkt p skrive testamente, men det virker bare som en veldig trist, sr og pessimistisk ting gjre nr man er relativt frisk, og litt over tredve. Og gjr jeg det n, akkurat n i kveld, s er jo det  be skjebnen om at flyet jeg sitter i skal falle ned. Mens jeg gr og pakker kofferten bobler og putrer katastrofetankene inni hodet mitt, helt til det koker over og noe m ut. 

Jeg er fortsatt redd for jinxe det, s jeg nyer meg med  skissere et slags muntlig testamente. De pengene jeg har p BSU-kontoen, de vil jeg at du skal bruke p betale ned en del av huslnet, s dere kan bli boende her.

Det er jo viktig for guttene f fortsette bo p samme sted, nr mamma helt plutselig forsvinner er det jo ikke noe greit om de samtidig m flytte! Eventuelle andre penger du finner p kontoene mine vil jeg at guttene skal ha, del det likt mellom dem.

Han bekrefter at det er greit. Han ser litt ukomfortabel ut.

Jeg kommer p noe mer.

I en grnn kasse p loftet, under en hel haug med papirer, inni en gul plastpose har jeg en bunke med gamle notisbker.

− Jaha?

Brenn dem.

Han ser sprrende p meg.

Ikke pne dem, bare brenn dem.

− Greit.

Og ungene m ikke glemme meg, det er viktig! 

Du m huske snakke med dem om meg, og la dem ha bilder av meg p rommene sine. Og oppdra dem snn som vi har blitt enige om. La dem f vre gode og rare og akkurat som de er, s de alltid tr komme til deg hvis det er noe. Fortell dem at det er jeg som har skrevet ned alle de koselige minnene de har i babybkene sine! Og at jeg var s veldig, veldig glad i dem.

Oisann, jeg omtaler meg selv i fortid, det er nok p tide avslutte denne samtalen. Bare en ting til:

Jeg regner med at du finner deg en ny dame etter hvert, men finn en skikkelig en! Hvis ikke hun blir glad i ungene vre er hun ikke noe samle p. Og hvis de sier at hun er slem mot dem s m du tro p dem, ikke sant? Og du m vre sikker p at det er henne du vil ha fr ungene fr treffe henne. Ja, ogs m hun ikke flytte inn med en gang, det blir for mye forandring alt for fort.

Mannen nikker utlmodig, og sier at han synes dette er litt kjipt snakke om, og kanskje litt i overkant dramatisk?

- Det er snakk om en helgetur til London! Du har vrt der minst 10 ganger fr, og kommet like hel hjem igjen hver gang. Du skal fly med et flyselskap som du sier at ikke har hatt en ulykke p 14 r.

Da skjer det vel snart en ny ulykke, tenker jeg.  

Jada, men da har vi snakka om det en gang for alle. Jeg skal ikke mase mer, bare du lover.

Han lover.

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

Kjre Siemens. Vaskemaskinen min kan ikke klokka!

Jeg har lenge hatt en sterk mistanke, men i gr fikk jeg det bekreftet og bevist. Vaskemaskinen skulle bruke 2 timer og 8 minutter p vaske hndklrne og vaskeklutene vre p 90 grader.

Samtidig som jeg trykket p knappen p vaskemaskinen satte jeg mobilen min p nedtelling. Har du virkelig ikke noe bedre finne p!? tenker du kanskje n, og vit at jeg dmmer deg ikke. Men dette er faktisk ganske irriterende. Du trenger ikke forst.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjre Siemens. Jeg bryr meg ikke om hvor hy IQ vaskemaskinen min har. Jeg trenger at den kan klokka.

Allerede halvveis i vaskingen ble det klinkende klart at dette ikke ville bli noen photofinish. Mobilen min viste at det skulle vre 1 time og 2 minutter igjen av vaskingen. Vaskemaskinen viste i samme yeblikk at den hadde 1 time og 14 minutter igjen.

Jo, forresten Siemens, jeg vil at du skal forst. Jeg har til tider en ganske tight timeplan nr det gjelder vasking av klr. For eksempel kan det hende at Storebror har tatt gjrmebad i vinterdressen sin, mens Lillebror har slt tomatsuppe p en av stolputene OG tisset ut senga, mens jeg selv veldig gjerne vil ha den sorte buksa p meg dagen etter.

Jeg kan ikke vaske vinterdress, stolpute, lyst sengety og sort bukse sammen, s jeg m sette p vaskemaskinen 4 ganger i lpet av de 6-7 timene jeg har mellom jobb og leggetid. Timing is everything.

Kanskje planlegger jeg at den frste maskinen skal vre ferdig rett fr vi skal dra p fotballtrening, s jeg rekker henge opp og sette p en ny fr vi stikker. Vi skal g ti p seks, for rekke treninga klokka seks. Kan vi vre enige om at 12 ekstra minutter har ganske mye si akkurat da?

Programmet jeg bruker til vaske ull skal ta 1 time og 5 minutter. Det tar 1 time og 13 minutter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
1.05, du liksom. Jeg gr ikke p den igjen. 

Hvis jeg har ekstra drlig tid hender det at jeg gr ned p vaskerommet nr jeg hrer at maskinen sentrifugerer. S sitter jeg klar til rske med meg klrne med en gang den lille klikkelyden kommer, og dren kan pnes. Nr jeg sitter snn s er maskinen helt stille, og det str p displayet at det er 1 minutt igjen. Jeg har alltid syntes at dette minuttet er veldig langt, men har tenkt at det sikkert er fordi jeg sitter og stirrer p en vaskemaskin.

Det er ikke derfor. Grunnen til at minuttet virker veldig langt er fordi at akkurat dette minuttet varer i 1 minutt og 50 sekunder.

Og n venter du vel i spenning, hvor lang tid brukte maskinen p vaske hndklrne og klutene vre p 90 grader? Den hentet seg faktisk litt inn igjen, og gjorde seg ferdig p 2 timer og 16 minutter. Er det lov fortsatt vre litt sur? 

Med vennlig (men litt sur) hilsen Renate 

Flg gjerne bloggen min p facebook! :) 

#siemens #vaskemaskin #lureri  #muligensirrelevant #nettavisen #bloggno #side2 #blogg

En sak har alltid mer enn n side

Du ser den fra ditt ststed. Jeg ser den fra mitt. Vi har alle unike erfaringer og opplevelser som andre kan lre noe av. Du kan hjelpe noen til se en sak fra en ny side. Jeg tror at verden blir et litt bedre sted om vi klarer se ting fra flere sider. 

Vi har ogs erfaringer som andre kan kjenne seg igjen i.  hre om noen som er i samme situasjon kan ofte gjre byrden litt lettere, ikke sant? God innsikt i et tema gjr din mening interessant. Har du lyst til dele dine erfaringer?  



Rapport fra baksiden av Statue of Liberty: Hun er grnn p ryggen ogs. Jeg har vrt der, s jeg vet det. 

Ved nyttr startet jeg skrivefirma, som jeg ganske enkelt har kalt Written by Renate. Jeg har laget en facebookside, og p den vil jeg legge ut bilder av artikler jeg fr p trykk, men jeg vil ogs bruke den til en annen ting; finne rette personer til representere enkeltsaker jeg skriver.

For ofte nr jeg skriver en sak for et magasin, trenger jeg en case - en person som p forskjellige mter kan knyttes til temaet artikkelen handler om. Da vil jeg legge ut etterlysning p facebooksiden, og kanskje er det akkurat deg jeg leter etter? Eller en du kjenner, s du kan gi meg et tips. 

Det kan vre jeg skal skrive om sorg, og du har opplevd miste noen. Kanskje skal jeg skrive om babyer som sjeldent sover, og du har en baby som enda ikke har sovet en hel natt. Eller jeg skriver om hvor slitsomt det er trene, og jeg kan sprre deg og tre andre hvilken treningsform som gir best resultat ved minst innsats. 

Noen ganger kan noe du har opplevd vre s spesielt at det er en hel historie i seg selv. Har du en snn historie, og har lyst til la meg fortelle den for deg, kan du sende meg en melding i innboksen p facebooksiden. Jeg tar gjerne imot tips!

Forelpig har jeg skrevet for Foreldre & Barn, Kamille, foreldre.no, kvinneguiden.no og Glade barn i barnehagen, s dette er noen av magasinene historiene kan bli publisert i. 

nsker du flge med p etterlysninger p facebooksiden min, klikk liker, s kommer etterlysningene opp i newsfeeden din. Del gjerne! :) 

$(document).ready( function() { console.log('doc ready'); $('img').css('height', 'auto'); });