mars 2016

Ta noen andre, vær så snill! Ikke ta lillebroren min.

Forrige gang jeg skrev om å miste lillebroren min hoppet jeg elegant over den verste biten, og oppsummerte 4 forferdelige dager i én setning. Jeg orket ikke å gå inn i det, men det har jeg gjort denne gangen.  

Da jeg begynte å skrive var jeg ikke sikker på om jeg kom til å publisere dette noen gang. Tar det meg et lite skritt videre, eller røsker jeg bare skorpen av et sår som var på vei til å gro helt fint? Jeg fant ut at det såret egentlig ikke har noen skorpe. Det har en glidelås som jeg kan åpne og lukke, og som av og til glir opp av seg selv. Så ingen skade er skjedd.    

Dette er min historie:

26. mars

Det er søndag morgen, jeg har nettopp våknet. En av søstrene mine sier at mamma og pappa er på vei ut i bilen med Adrian, de skal på legevakten. De var visst på legevakten med ham i går kveld også, men ble sendt hjem igjen. Hva er galt? Jeg står oppe på loftsgangen og ser ut av vinduet, ned på den lille, gule bilen. Jeg kan ikke se Adrian. Hvorfor må de dra begge to?  

Timene går, og de kommer ikke tilbake. Så ringer de. De dro rett til akutten på sykehuset i stedet. Adrian har hjernehinnebetennelse. Den har utviklet seg raskt.

Linda, Adrians ekstrastoresøster og min ekstralillesøster, kommer opp, og vi går sammen i ring rundt på den lille verandaen ved lekestua, mens vi røyker den ene røyken etter den andre med skjelvende hender.  

Vi gikk sannsynligvis ikke i ring hele dagen, men det er det eneste klare minnet jeg har. Sara Linné, som bare var 3 mnd gammel, var tatt med til sykehuset. Vi var fire tenåringsjenter og Anders, kjæresten til Maria, og Benjamin på 9 år, som vi etter hvert sendte til naboer for å leke. Vi prøvde å skåne ham, men han forsto alvoret likevel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dagen er uendelig lang. Vi får et par oppdateringer underveis. De første 24 timene er kritiske, legene vet ikke noe mer før i morgen. Til slutt er det på tide å sove. Jeg legger meg på en madrass i stua rett ved telefonen.

27. mars

Mamma ringer ganske tidlig mandag morgen. Vi må komme. Det kommer en taxi og henter oss.

Jeg var 17 år, jeg forsto hva det betydde at vi måtte komme. Jeg forsto hvorfor vi ble hentet i en taxi, i stedet for av mamma eller pappa. Vi gråt hele veien, alle sammen.

Vi blir fulgt opp på et rom på barneavdelingen hvor mamma og pappa og Sara Linné er. Jeg knekker fullstendig sammen når jeg ser dem. Henger over en vask og hulker til jeg brekker meg. Adrian ligger på intensiven. Sirkulasjonssvikt. Vi kan få se ham, men vi kan ikke få kontakt med ham. Han er i koma.

Vi ble fulgt ned til intensiven i fjerde etasje. Vi ble forberedt på at han så annerledes ut. Både respirator og hjernehinnebetennelse setter sitt preg på en liten kropp.

De har rett, han ser ikke ut sånn han gjorde sist jeg så ham, under middagen på lørdag før jeg dro ut. Og han ser så liten ut i den store senga. Men det er likevel godt å se ham. Se at han fortsatt er her, tross alt. Det er så stille. De eneste lydene jeg hører er overvåkningsutstyret og sykepleiernes stille gråt. Det skal ikke være stille i et rom hvor Adrian er. Det skal være latter, lek og rampestreker. Jeg holder ham i hånden, vil holde ham fast her. Han kan vel ikke forsvinne fra oss hvis jeg holder i ham?

Adrian er den første av mine søsken som jeg faktisk husker at ble født. Maria, Natalie og Benjamin har liksom alltid vært der. Jeg fikk lov å være med å bestemme mellomnavnet hans, Tobias. En gang jeg var barnevakt for ham var han syk, og jeg satt ved siden av senga hans og sang for ham og strøk ham over panna. En annen gang var han med meg på besøk på skolen jeg gikk på før. Jeg var så stolt av ham. I desember skrev jeg stil om ham på engelsktentamen, fordi han var på sykehuset for å ta mandlene, og jeg savnet ham så. Jeg avsluttet historien med at jeg gleder meg til å få ham hjem igjen, det er ikke det samme å komme hjem fra skolen uten å bli møtt av et smilende fjes, en god klem og ordene: «Anate, du pom hjem!»

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Adrian pakker opp julegaven fra meg. Det var et batteridrevet Thomastog som han ble veldig fornøyd med.  
 

Vi går frem og tilbake mellom rommet på barneavdelingen og intensiven, og noen ganger ned i lobbyen for å møte venner. Jeg holder Adrian i hånden og kysser ham på kinnet. Hvisker i øret hans. Vil ikke slippe ham. Vi får forskjellige beskjeder fra leger og sykepleiere, ettersom resultater av tester blir klare. «Vi har fått opp blodtrykket litt, så sirkulasjonen er bedre.» Håp.

Når jeg tenker tilbake virker det som om noen av vennene våre alltid var i lobbyen på sykehuset. Uansett når jeg gikk dit så var det kjente ansikter der. De gav klemmer, delte tårer, oppmuntrende ord og av og til en dårlig vits. Vi hadde ikke klart oss uten.    

28. mars

Tidlig på dagen får vi en positiv beskjed. Adrian har normal temperatur og blodtrykket hans er fint. De kan redusere medisinmengden. Igjen et bittelite håp. Vi klamrer oss fast.

Håpet varte bare i noen timer. Morfinbehandling ble avsluttet, men Adrian våknet ikke, og reagerte ikke på de forskjellige prosedyrene som ble gjort. Alt tydet på at hjernen hadde tatt stor skade av bakteriene som hadde herjet der. De informerte oss om at de ville gjøre en CT-scanning av hjernen hans, og vi ville få vite resultatet dagen etter. Muligheten for at han kom til å overleve dette var forsvinnende liten.

Utenfor intensiven går verden sin gang. Fiskene i akvariet på barneavdelingen svømmer frem og tilbake, akkurat som de gjorde da jeg satt med Adrian på fanget og så på dem da han var her for å ta mandlene. Folk snakker om vanlige ting. De smiler og ler og kjøper godteri og pølser i sykehuskiosken som om livet er det samme som før. Skjønner de ingenting? Hva er det de driver med?

Jeg var sint. Jeg var knust. Lillebroren min. VÅR lillebror! Han var bare to og et halvt år gammel. Skulle dette virkelig skje? Virkelig?! Nei, det gikk ikke an.

Ta noen andre, Gud! Ta noen som ikke ønsker å leve. Ta noen som allerede har hatt et langt liv. Ikke ta lillebroren min. Vær så snill, ikke ta lillebroren min! Når jeg våkner i morgen, la dette være en vond drøm. Du kan ikke la Adrian dø! Du kan ikke ta ham fra oss!    

29. mars

Allerede før bevisstheten kobler inn kjenner magen at noe er galt. Jeg våkner, men den vonde drømmen fortsetter.

Når alle har stått opp kommer overlege Espen inn på rommet vårt på barneavdelingen. Han setter seg ned på en krakk. Krakken er litt for lav for ham. Han tar tak i den med den ene hånden og setter seg ukomfortabelt til rette før han kremter og begynner å snakke. Jeg stirrer på de hvite treskoene hans. Han forteller om funnene de har gjort på CT-scanningen, og avslutter med en setning jeg skal komme til å huske for alltid: «Og dette er ... dessverre ... ikke forenlig med noe liv.» Ordene koster ham mye. De visker ut de siste knøttsmå restene av håp. 

Den nydelige lillebroren min. Han som sjarmerte alle i senk med dype smilehull og morsomme kommentarer. «Det e'kje mine pupper», «E siddå hær og miå te dæ!», «Dræ så dræi mi gå jite tu?» Han som stakk meg med gaffelen sin ved middagsbordet og gjorde opp for skaden med å gi meg en god «tos». Min blide velkomstkomité etter hver eneste skoledag. Han som pleide å vrikke seg ned ved siden av meg i stolen og annonsere at «det er pjass te to!» Han som rota i hylla på rommet mitt og lå ved siden av meg i senga og så i Donaldblad. «Jese donga», som han kalte det. Min lille klippe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Smerten er uutholdelig. Hvordan kan vi dra herfra uten Adrian? Vi kan ikke det! Tanken river meg i stykker innenfra. Jeg slår i vegger og gråter med dype, høylytte hulk til jeg er helt tom.

Respiratoren skal slås av i løpet av dagen. Det er så brutalt, men å utsette det hjelper ingen. Tanter, onkler og kusiner kommer for å se Adrian. Når Linda skal se ham blir jeg med inn. Slangene som var på armene hans er borte. Vi gråter. Jeg klemmer ham og kysser ham på panna, Linda holder ham i hånden.

Vi var i en slags sjokktilstand, men mamma og pappa klarte på et vis å planlegge hvordan vi skulle gjøre den siste stunden sammen med Adrian. Maria og Anders henta noen ting hjemmefra. Adrian ble trillet opp til rommet på barneavdelingen, og hele familien var samlet for siste gang.

Det er ingen maskiner mer, bare vår Adrian Tobias, med en sutt i hånda og en i munnen, akkurat sånn han ville ha det. Denne siste stunden er bare vår. Vi får være i fred. Vi tar farvel med Adrian. Jinne go'ingen vår. 

En smak av krig...

Terroren har kommet enda noen mil nærmere. Tenk å stå i innsjekkingskø på en helt vanlig europeisk flyplass, kanskje på vei til påskeferie. Barna dine løper i ring rundt bagasjetralla og du tømmer siste rest av pappbegeret med kaffe, og så smeller det. Eller mens du sitter på t-banen på vei til jobb og leser avisa. «Det kunne vært meg». Vi blir redde.

Det finnes to måter å ta med seg den følelsen inn i flyktningedebatten.  

Den ene er å tenke at nå er det nok. Nå stenger vi grensene, så er vi sikre på at vi ikke slipper inn flere terrorister. Men de som har peiling sier at terroristene allerede har europeiske pass og statsborgerskap, fordi de er oppvokst i Europa. De har aldri vært flyktninger. De er muslimer som av forskjellige grunner har følt seg utenfor det vestlige samfunnet og har funnet mening i radikal islamisme. 

Den andre måten er å tenke at dette er hva flyktningene som kommer hit flykter fra. Det er den frykten vi kjenner en grad av nå, alt ettersom hvor nært hendelsene i Brussel traff hver enkelt av oss. Forskjellen er at flyktningene har levd med den frykten i det daglige, de er redde for bomber når de går og legger seg i sin egen seng. For nordmenn legger terrorfrykten kanskje en demper på reiselysten, og om man bor i en storby får man nok lyst til å velge bort offentlig transport en stund.

Jeg sier ikke at man ikke skal kontrollere hvem som kommer hit. Det synes jeg absolutt at vi skal. Skulle det komme IS-sympatisører som har lurt seg inn sammen med flyktningene, håper jeg at de blir tatt hånd om og gjerne oppbevart på et sted uten tilgang på playstation og Fjordlandmiddag.  

 

Syriske flyktninger. Vanlige barn som ønsker å bo et sted der huset ikke blir bomba mens de sover. Foto: worldvision.org
 

Men flyktningene, de tror jeg ikke vi skal være så redde for, selv om flere av dem er muslimer og etter diverse kommentarfelt å dømme nærmest medskyldige i terroren. Radikalisering oppstår i grupper som står utenfor samfunnet. Hvis vi tar dem godt imot, blir de ikke stående utenfor.

Jeg skal ikke hive meg inn i religionsdebatten også, men jeg har en god tommelfingerregel. Så lenge religionsutøvelsen er kompatibel med Kardemommeloven, så kan man for øvrig gjøre som man vil.  

10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden

Innimellom, når jeg tenker på at perioden med små barn en gang skal ta slutt, blir jeg en smule sentimental. Selv de slitsomme tingene kommer jeg til å savne en gang, tenker jeg da.

En gang vil det være aller siste gangen jeg midt på natta går og bærer på en febervarm liten gutt med myke, tårevåte kinn. Jeg kommer ikke til å vite da at det er siste gangen, men en gang må jo bli den siste. Og snart snakker yngstemann også grammatisk korrekt, og setninger som "du næne fittekant, mamma?" blir til vage minner. 

Da er det en trøst å vite at det også finnes ting jeg ikke kommer til å savne i det hele tatt. Her er min topp 10 liste, jeg gjør som Morgenklubben og begynner på sisteplassen. 

Jeg kommer ikke til å savne...

10. ...å ligge på magen under en seng og famle i mørket etter en forsvunnet smokk klokka tre på natta.

9. ...snørr på skuldra.

8. ...å først oppdage snørret på skuldra når man sitter på kafé med venninner.

7. ...den vanvittige mengden utstyr man drasser med seg på ferie.

6. ...å vaske gulvet under og i en radius på 2 meter ut fra spisebordet etter hver eneste middag. 

Lillebror benyttet her en velutprøvd og anerkjent spisemetode, hvor man dytter inn maten med flat hånd. Noe svinn må medregnes.

5. ...å forklare for hundreogattende gang hvorfor det er nødvendig å ta et bad, for så å måtte ty til milde trusler for å få ungen ut av badekaret igjen en halvtime senere. 

4. ...den konstant stinkende bleiebøtta.

3. ...stemmen til Mikke i Mikkes klubbhus på Disney Junior.

2. ...å lire av meg denne visa: «Gi den tilbake, det var han som hadde den først. Nei, kom her. Gi den tilbake! Hvis ikke du gir den tilbake så tar jeg den. Slutt å skrike! Nei, ikke slå ham, det er ikke lov å slå. Hvis ikke dere tier stille nå legger jeg den opp på hylla, så får ingen av dere den!»

1. ...dobørstens magiske tiltrekningskraft, med tilhørende katastrofale følger.

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Du, hvis jeg ikke kommer hjem igjen...

"Du, hvis det skulle skje noe, så jeg ikke kommer tilbake..."

Min samboer ser oppgitt på meg og sukker.

- Ja? 

Jeg skal bare på en helgetur til London med søsteren min, men hvem vet? Flyet kan styrte, det kan skje et terrorangrep, taxien fra flyplassen til hotellet kan kræsje... 


Ja, det er jo også en mulighet. (tegning: mattbors.com) 
 

Siden tankene mine stadig streifer innom diverse fatale scenarioer, har jeg ofte tenkt på å skrive testamente, men det virker bare som en veldig trist, sær og pessimistisk ting å gjøre når man er relativt frisk, og litt over tredve. Og gjør jeg det nå, akkurat nå i kveld, så er jo det å be skjebnen om at flyet jeg sitter i skal falle ned. Mens jeg går og pakker kofferten bobler og putrer katastrofetankene inni hodet mitt, helt til det koker over og noe må ut. 

Jeg er fortsatt redd for å jinxe det, så jeg nøyer meg med å skissere et slags muntlig testamente. «De pengene jeg har på BSU-kontoen, de vil jeg at du skal bruke på å betale ned en del av huslånet, så dere kan bli boende her.»

Det er jo viktig for guttene å få fortsette å bo på samme sted, når mamma helt plutselig forsvinner er det jo ikke noe greit om de samtidig må flytte! «Eventuelle andre penger du finner på kontoene mine vil jeg at guttene skal ha, del det likt mellom dem.»

Han bekrefter at det er greit. Han ser litt ukomfortabel ut.

Jeg kommer på noe mer.

«I en grønn kasse på loftet, under en hel haug med papirer, inni en gul plastpose har jeg en bunke med gamle notisbøker.»

− Jaha?

«Brenn dem.»

Han ser spørrende på meg.

«Ikke åpne dem, bare brenn dem.»

− Greit.

Og ungene må ikke glemme meg, det er viktig! 

«Du må huske å snakke med dem om meg, og la dem ha bilder av meg på rommene sine. Og oppdra dem sånn som vi har blitt enige om. La dem få være gode og rare og akkurat som de er, så de alltid tør å komme til deg hvis det er noe. Fortell dem at det er jeg som har skrevet ned alle de koselige minnene de har i babybøkene sine! Og at jeg var så veldig, veldig glad i dem.»

Oisann, jeg omtaler meg selv i fortid, det er nok på tide å avslutte denne samtalen. Bare en ting til:

«Jeg regner med at du finner deg en ny dame etter hvert, men finn en skikkelig en! Hvis ikke hun blir glad i ungene våre er hun ikke noe å samle på. Og hvis de sier at hun er slem mot dem så må du tro på dem, ikke sant? Og du må være sikker på at det er henne du vil ha før ungene får treffe henne. Ja, også må hun ikke flytte inn med en gang, det blir for mye forandring alt for fort.»

Mannen nikker utålmodig, og sier at han synes dette er litt kjipt å snakke om, og kanskje litt i overkant dramatisk?

- Det er snakk om en helgetur til London! Du har vært der minst 10 ganger før, og kommet like hel hjem igjen hver gang. Du skal fly med et flyselskap som du sier at ikke har hatt en ulykke på 14 år.

Da skjer det vel snart en ny ulykke, tenker jeg.  

«Jada, men da har vi snakka om det en gang for alle. Jeg skal ikke mase mer, bare du lover.»

Han lover.

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Kjære Siemens. Vaskemaskinen min kan ikke klokka!

Jeg har lenge hatt en sterk mistanke, men i går fikk jeg det bekreftet og bevist. Vaskemaskinen skulle bruke 2 timer og 8 minutter på å vaske håndklærne og vaskeklutene våre på 90 grader.

Samtidig som jeg trykket på knappen på vaskemaskinen satte jeg mobilen min på nedtelling. «Har du virkelig ikke noe bedre å finne på!?» tenker du kanskje nå, og vit at jeg dømmer deg ikke. Men dette er faktisk ganske irriterende. Du trenger ikke å forstå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjære Siemens. Jeg bryr meg ikke om hvor høy IQ vaskemaskinen min har. Jeg trenger at den kan klokka.

Allerede halvveis i vaskingen ble det klinkende klart at dette ikke ville bli noen photofinish. Mobilen min viste at det skulle være 1 time og 2 minutter igjen av vaskingen. Vaskemaskinen viste i samme øyeblikk at den hadde 1 time og 14 minutter igjen.

Jo, forresten Siemens, jeg vil at du skal forstå. Jeg har til tider en ganske tight timeplan når det gjelder vasking av klær. For eksempel kan det hende at Storebror har tatt gjørmebad i vinterdressen sin, mens Lillebror har sølt tomatsuppe på en av stolputene OG tisset ut senga, mens jeg selv veldig gjerne vil ha den sorte buksa på meg dagen etter.

Jeg kan ikke vaske vinterdress, stolpute, lyst sengetøy og sort bukse sammen, så jeg må sette på vaskemaskinen 4 ganger i løpet av de 6-7 timene jeg har mellom jobb og leggetid. Timing is everything.

Kanskje planlegger jeg at den første maskinen skal være ferdig rett før vi skal dra på fotballtrening, så jeg rekker å henge opp og sette på en ny før vi stikker. Vi skal gå ti på seks, for å rekke treninga klokka seks. Kan vi være enige om at 12 ekstra minutter har ganske mye å si akkurat da?

Programmet jeg bruker til å vaske ull skal ta 1 time og 5 minutter. Det tar 1 time og 13 minutter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
1.05, du liksom. Jeg går ikke på den igjen. 

Hvis jeg har ekstra dårlig tid hender det at jeg går ned på vaskerommet når jeg hører at maskinen sentrifugerer. Så sitter jeg klar til å røske med meg klærne med en gang den lille klikkelyden kommer, og døren kan åpnes. Når jeg sitter sånn så er maskinen helt stille, og det står på displayet at det er 1 minutt igjen. Jeg har alltid syntes at dette minuttet er veldig langt, men har tenkt at det sikkert er fordi jeg sitter og stirrer på en vaskemaskin.

Det er ikke derfor. Grunnen til at minuttet virker veldig langt er fordi at akkurat dette minuttet varer i 1 minutt og 50 sekunder.

Og nå venter du vel i spenning, hvor lang tid brukte maskinen på å vaske håndklærne og klutene våre på 90 grader? Den hentet seg faktisk litt inn igjen, og gjorde seg ferdig på 2 timer og 16 minutter. Er det lov å fortsatt være litt sur? 

Med vennlig (men litt sutrete) hilsen Renate 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

En sak har alltid mer enn én side

Du ser den fra ditt ståsted. Jeg ser den fra mitt. Vi har alle unike erfaringer og opplevelser som andre kan lære noe av. Du kan hjelpe noen til å se en sak fra en ny side. Jeg tror at verden blir et litt bedre sted om vi klarer å se ting fra flere sider. 

Vi har også erfaringer som andre kan kjenne seg igjen i. Å høre om noen som er i samme situasjon kan ofte gjøre byrden litt lettere, ikke sant? God innsikt i et tema gjør din mening interessant. Har du lyst til å dele dine erfaringer?  



Rapport fra baksiden av Statue of Liberty: Hun er grønn på ryggen også. Jeg har vært der, så jeg vet det. 

Ved nyttår startet jeg skrivefirma, som jeg ganske enkelt har kalt Written by Renate. Jeg har laget en facebookside, og på den vil jeg legge ut bilder av artikler jeg får på trykk, men jeg vil også bruke den til en annen ting; å finne rette personer til å representere enkeltsaker jeg skriver.

For ofte når jeg skriver en sak for et magasin, trenger jeg en case - en person som på forskjellige måter kan knyttes til temaet artikkelen handler om. Da vil jeg legge ut etterlysning på facebooksiden, og kanskje er det akkurat deg jeg leter etter? Eller en du kjenner, så du kan gi meg et tips. 

Det kan være jeg skal skrive om sorg, og du har opplevd å miste noen. Kanskje skal jeg skrive om babyer som sjeldent sover, og du har en baby som enda ikke har sovet en hel natt. Eller jeg skriver om hvor slitsomt det er å trene, og jeg kan spørre deg og tre andre hvilken treningsform som gir best resultat ved minst innsats. 

Noen ganger kan noe du har opplevd være så spesielt at det er en hel historie i seg selv. Har du en sånn historie, og har lyst til å la meg fortelle den for deg, kan du sende meg en melding i innboksen på facebooksiden. Jeg tar gjerne imot tips!

Foreløpig har jeg skrevet for Foreldre & Barn, Kamille, foreldre.no, kvinneguiden.no og Glade barn i barnehagen, så dette er noen av magasinene historiene kan bli publisert i. 

Ønsker du å følge med på etterlysninger på facebooksiden min, klikk liker, så kommer etterlysningene opp i newsfeeden din. Del gjerne! :) 

hits