hits

februar 2018

Kanskje vi voksne også trenger grenser?

I 2018 finnes det ikke begrensninger. Valgmulighetene våre er uendelige − the sky is the limit.

Da jeg var på hyttetur i vinterferien opplevde jeg det motsatte. Mulighetene var begrensede. Og etter å ha slått meg til ro på hytta, opplevde jeg det som veldig avslappende å ikke ha så mye forskjellig å ta meg til. Ski? Yatzy? Lese litt, kanskje?

I denne artikkelen snakker den danske psykologiprofessoren Svend Brinkmann om nødvendigheten av begrensninger.

− Forbrukersamfunnet har gått av hengslene, og vi kan ikke si «stopp, nå er det nok vekst». Og når ingenting er godt nok, ja, da har vi jo egentlig den viktigste ingrediensen i en depresjon. Da må vi i stedet gjenfinne en verdi i begrensning, sier han til Aftenposten.

Livet er en lekeplass uten gjerder.

Jeg leste en gang om en svensk barnehage som gjorde et forsøk med å ikke ha gjerde. De ansatte var spente på hvordan dette ville gå, om enkelte barn ville forsøke å stikke av, men det motsatte skjedde. Barna brukte et mindre areal enn de pleide, de var redde for å gå seg bort og holdt seg derfor nærmere barnehagebygget enn tidligere. De følte seg utrygge.

Barn trenger grenser. Og det gjør kanskje vi voksne også?

En litt yngre meg, lettere irritert på samboer som ikke ser begrensninger når det gjelder parkeringsmuligheter. 

Hver dag blir vi bombardert med oppfordringer om å forbedre og fornye oss, mulighetene er ubegrensede:

Du trenger ny garderobe, for stilen fra i fjor er bare sååå 2017. Kast støvlettene med spiss tupp, for i år er det runde former som gjelder! Bytt gjerne ut interiøret i huset også, det finnes jo så mye fint at det kan være vanskelig å bestemme seg for hvilken stil man vil ha. Og når du først er i gang, han mannen du deler postkasse med, begynner ikke han også å gå litt ut på dato? Det finnes nok av fisk i havet, vet du!

Og husk å utvikle deg selv, kanskje med en ny hobby? Yoga og bokklubb er fint det, altså, men tenk om spinning og rosemaling er mye morsommere? Eller hva med et språkkurs? Greit, du snakker kanskje flytende fransk, men du kan ikke spansk? Og sommerferien går til hytta ved sjøen i år igjen ... Hva er vitsen med det, når det finnes så mange andre muligheter? Forresten, bilen din, er ikke den fra 2014? Eh ... du vet at det er kommet en ny modell som har både firehjulstrekk og justerbare bakseter?

Og den samme gamle jobben du har hatt i femten år, den er sikkert fin den, altså, men ærlig talt, er det ikke på tide å prøve noe nytt? Det er viktig å ikke stagnere, vet du! Ja, også var det den sveisen, da. Kanskje du trenger en liten make-over? Og når du først er i siget er det sikkert noe mer som kan fikses på, det er bare å legge seg inn på nærmeste klinikk.

Ja, for ikke å snakke om telefonen din. Litt flaut å ha fjorårets modell, hæh? Og det holder ikke med én strømmetjeneste, en serie går her og den serien der, best å abonnere på alle. Visste du forresten at det nå finnes en kaffemaskin som er så intelligent at den har kaffen klar når du kommer inn døra? Du trenger en sånn en. Du må ha det, du bare må ha det!

Hvorfor blir vi utsatt for alt dette gnålet, på epost, i sosiale medier, i magasiner, i aviser, på radio, på tv og til og med i vår egen stue av masete telefonselgere? Fordi ingen tjener penger på at du er fornøyd med det du har.

Så lenge ingenting er godt nok og vi aldri blir fornøyde kan forbrukersamfunnet leve videre. Vi jager etter lykken, hopper rundt fra det ene til det andre, utvalget er bredt − vi bruker, vi kaster − men vi går sjelden dypt ned i noe. Og flere og flere blir deprimerte og får konsentrasjonsproblemer, særlig de unge sliter mer psykisk enn før.

I vinterferien, da jeg hadde blitt vant til å være i ei hytte omgitt av snø på alle kanter, satt jeg i sofaen med boka mi og tenkte at dette var i grunnen veldig beroligende. Jeg trengte ikke å virre rundt meg selv og velge mellom 30 forskjellige aktiviteter. Den eneste avgjørelsen jeg måtte ta var om jeg ville bli med på yatzy eller om jeg heller ville lese videre i boka mi. Det gav et snev av ro i sjela, rett og slett.  

Kanskje det hadde vært greit å «gjerde inn lekeplassen» litt, at noen sa; nei, du får ikke lov å kjøpe ny telefon, den gamle fungerer helt fint. Eller; du kler bootcut, hvorfor skal du la noen andre fortelle deg at du må ha bukser med stramme legger nå? Og; nå har du begynt på yoga, da fortsetter du på det ut sesongen. Det holder med én aktivitet i uka.

Men det er nok ingen som setter grenser for oss, det må vi gjøre selv.

Det er kanskje ikke så vanskelig som det høres ut, hvis man slår av alt ståket rundt seg og tenker etter: Hva er det som er viktig for meg? Hva er det jeg virkelig ønsker å bruke pengene mine på, og viktigst av alt − tiden min på?

Ta en pause fra alt gnålet og lytt til magefølelsen.  

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#roisjela #grensesetting #grenser #begrensning #valg #psykiskhelse #helse #samfunn #forbrukersamfunn #brukogkast #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Når den siste Butterfingeren er spist ...

Da vi var i USA i fjor sommer kjøpte jeg med meg en del godteri hjem. Vi tok en tur på Walmart − et av mine favorittsteder − og jeg rasket med meg både favoritter og ting jeg ikke hadde smakt på ennå. Deriblant to poser med forskjellige sjokolader i «bite size» som de kaller det. Og oppi der lå det en sjokolade som het Butterfinger. Det var ikke den første jeg smakte på, verken pakningen eller navnet var spesielt fristende. Men som kjent skal man ikke dømme en bok ut ifra coveret.

Den var litt spesiell, ja, med en oransje kjerne av noe flakete, merkelige greier som smakte som søtt peanøttsmør men med en helt annerledes konsistens. Det høres rart ut, og det er det egentlig også. Men jeg likte dem. Veldig. Før jeg hadde lest ferdig boka jeg begynte på under flyturen hjem, var begge posene fullstendig ribbet for Butterfinger. Jeg var veldig irritert på meg selv. Hvorfor smakte jeg ikke på en Butterfinger mens vi fortsatt var i USA, sånn at jeg kunne kjøpe med meg mer av den?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Butterfingerløse måneder gikk forbi, men i desember skulle søstra mi og mannen til New York og besøke familie. Hun lurte på om jeg hadde noen julegaveønsker? Ja. Det hadde jeg.

Det var et lykkelig øyeblikk da jeg åpnet julegaven fra dem − flere esker med små Butterfingers og to poser med litt større biter, som den på bildet. Da jeg åpnet gaven fortalte min svoger at mannen til kusinen hans hadde rynket på nesen da han så hva de hadde kjøpt, for det var den ekleste sjokoladen han visste om. Svogeren min hadde blitt nysgjerrig og smakt på en, og var helt enig − ekkel sjokolade.

Jeg ble nesten litt i tvil, om jeg hadde bare hadde hatt et anfall av forbigående dårlig smak, og nå ville hate dem, men det var ingen grunn til bekymring. Litt etter litt spiste jeg meg gjennom hele lageret av Butterfingers, og nå, to måneder senere, er det tomt. Helt tomt. Ikke en eneste Butterfinger igjen. Alt som var av søtt og godt, det er borte stort og smått ... Jeg synes det er litt trist, så jeg ville bare fortelle det til noen. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#sjokoladeblues #butterfinger #nestle #tomt #spistoppalt #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Hyttelivets farer og fornøyelser

Det snør og det snør og det snør nesten ned − og hva gjør man da? Drar til et sted hvor det snør enda mer, så klart! Nærmere bestemt ei hytte i Brokke, hvor vi var blitt invitert med av min søster og mannen i første del av vinterferien. Det var et par ting som bekymret meg litt før denne turen. Litt er en underdrivelse − jeg var så nervøs at jeg knapt sov natten før vi skulle dra. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillebror ble litt søvnig etter scooterturen hjem igjen. 

Min første bekymring dreide seg om at vi skulle kjøre snøscooter opp til hytta. 10 personer med tilbehør skulle lastes på en scooter med to hengere, og så skulle vi kjøre 5 kilometer i stupmørke. Det finnes ingen veier, det snør og det snør ... Enkelte steder var traséen så humpete at den minnet om en kulekjøringsløype, og Lillebror syntes ristingen var søvndyssende. Selv var jeg alt annet enn søvnig der jeg satt og niholdt den stadig slappere kroppen hans med en stadig mer verkende venstrearm, mens jeg holdt meg selv på plass med høyrearmen. Vi hoppa og spratt, og hjelmene til Lillebror og kusinen hans som satt rett foran klinka mot hverandre hele tiden. 

Plutselig stoppet svogeren min scooteren. Klokka var blitt over ti om kvelden, og det eneste jeg så var svart mørke rundt oss og hvit snø under oss. Han pekte opp i heia og ba en av dem som hadde lykt om å lyse opp dit så vi kunne se. Da lykta sveipet over kunne jeg se en stripe av noe mørkere i alt det hvite, et par hundre meter fra oss, på toppen av en bratt bakke. Det var hytta. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det så omtrent sånn ut, minus lyset, og på mye lengre avstand. 

Hengerne måtte hektes av, og så ble vi kjørt to og to opp bakken. Det er noe av det skumleste jeg har gjort i mitt liv. Gassen i bånn opp en bratt bakke, oppå et par meter dyp snø, delvis hardpakket, delvis løs − et veldig uforutsigbart underlag. Men opp kom vi, og inn i hytta som holdt 7 grader. Det er visstnok ikke så verst, min søsters svigerfar hadde latt parafinovnen stå på siden forrige gang han var der, ellers ville det vært minusgrader. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den første timen var det ikke annet å gjøre enn å vente, for alt av mat og sengetøy lå igjen i den ene scooterhengeren som fortsatt stod nede ved traséen. Mennene gjorde en veldig god innsats for å få brakt alt sammen opp, men etter å ha kjørt seg fast flere ganger, kantet et par ganger og revnet en jakke måtte de gi opp hengeren, og begynte i stedet å kjøre opp én etter én bag. Sånn rundt midnatt var ting på plass så vi kunne legge ungene. Da var temperaturen i stua steget til 13 grader. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var tid for neste punkt på angstlista. Går det an å fryse ihjel mens man sover, uten at man først våkner av at man er kald? Jeg var en smule bekymret for Storebror, som skulle sove sammen med fetteren sin borterst i gangen, lengst vekk fra både vedovn og parafinovn. Da vi gikk og la oss var det 16 grader i stua, men langt kaldere inne hos guttene. Det endte med at Storebror lå med to lag ulltøy på en skinnfell oppå madrassen, inni en sovepose, med to ullpledd og en dyne oppå. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjøkkenvinduet hadde "utsikt" mot baksiden av hytta. Da klokka var rundt to fikk vi voksne også lagt oss, og jeg ble liggende våken en god stund og fundere over alt som kunne gå galt. Med all den snøen på taket var det vel en viss mulighet for at hytta ville rase sammen? Og dersom det skjedde, ville køyesengen som lå på tvers over fotenden av senga vår falle ned og brekke beina våre, eller var det mer sannsynlig at bjelken som gikk i samme retning som vi lå ville knekke på midten og ... tanken på hva som ville skje da er for makaber til å gjengi her. Og kunne vi kanskje sovne stille inn på grunn av gasslekkasje fra kjøleskapet? 

Gleden var stor da jeg våknet neste morgen og oppdaget at alle var i live. Nå kunne hytteturen begynne for alvor, med matlaging på parafinkomfyr, håndvask med våtservietter, snurredass og yatzyspill i stearinlysopplyst rom. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Min storesøster graver frem verandaen. 

Ungene koste seg i snøen i timevis, og vi voksne fikk også lekt litt. Etter mye snøscooterkjøring opp bakken ble det hardpakket nok til å prøve snowboardet. Noen hang etter scooteren på snowboard, ski og akebrett. Ikke jeg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg var veldig redd for at ungene skulle forsvinne under to meter snø, så de fikk streng beskjed om å holde seg der det var kjørt opp og akt ned. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

8-åringen og 9-åringen koste seg med å grave store snøhuler. 

Vi hadde oss en skikkelig langrennstur en av dagene − det var fine løyper, helt fri for gul snø. En stund var jeg litt redd for at vi skulle bli en overskrift i en avis; "Familie savnet i fjellet", for når vi hadde gått såpass lenge at de fleste synes det var nok, kom vi fortsatt lenger og lenger bort fra hytta. Hver gang vi kom til en ny fjelltopp eller rundt en ny sving, fikk vi se at løypa videre gikk enda lenger i feil retning. Det var ikke spesielt aktuelt å gå utenfor løypa − nevnte jeg at det var 2 meter snø med varierende fasthet? Men til slutt kom vi til et kryss der vi kunne komme oss inn på snøscootertraséen igjen − så vi kom tilbake til hytta i god behold. Jeg var sikkert den eneste som noen gang var i tvil. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Samboer og svoger gjør klart til pølsegrilling etter en lang og strabasiøs skitur. 

Jeg har et par tips til uerfarne fjellfolk som skal på hyttetur: 

Klipp neglene. Det er litt lettere å holde hender rene med våtservietter hvis ikke man har en halv cm lange klør. Man kan også ta med inn en snøball innimellom, for å få følelsen av å skrubbe hendene i litt vann. 

Ta med hodelykt, det er mye lettere å finne yatzyterningen som forsvant under sofaen hvis man har litt ekstra lys lett tilgjengelig. Men slå av hodelykta når du skal på utedoen. Enkelte syn egner seg best i dunkel belysning. 

Ta med nok pappservise. Da vi begynte å gå tom for pappbeger, hadde jeg samme beger i ett døgn, og det brukte jeg til cola, appelsinjuice, kaffe med melk, vann til å skylle mens jeg pusset tennene, og så til eplejuice og kaffe igjen dagen etter. Æsj. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Utsikt fra hytteverandaen. 

Hytteangsten min forsvant gradvis mens vi var der, og da vi dro hjem aksepterte jeg stilltiende (med hjertet i halsen) Storebrors ønske om å få henge etter scooteren på rattkjelke siste halvpart av traséen. Med hjelm, selvfølgelig. 

Her er hele gjengen klare for å dra hjem. Scooteren med last på vei ned bakken.  

Da vi kom hjem igjen følte jeg først og fremst en ny glede over å ha tilgang på rennende vann. Det er et fantastisk gode vi har, som slett ikke er noen selvfølge for alle. The end. Nei, forresten, en historie om en hyttetur fortjener en skikkelig avslutning: 

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#hytteliv #hyttetur #vinterferie #skitur #snøscooter #snowboard #langrenn #brokke #snø #vinter #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Romantikk for småbarnsforeldre

To små gutter står i gangen med hver sin sekk på ryggen. De skal på overnattingsbesøk hos besteforeldrene sine, mens mamma og pappa skal benytte muligheten til å få litt av denne «kjærestetiden» som alle samlivseksperter anbefaler så varmt.

Lillebror på to år er strålende fornøyd, til tross for at sekken er så tung at han går bakoverlent ned trappen mens han puster og peser.

Storebror på seks er litt mer skeptisk. Han hadde ikke tenkt å dra på overnattingsbesøk akkurat i dag, og dessuten har han veldig lyst til å gå på restaurant, han også. Jeg skjuler en gjesp og forklarer ham at av og til må de voksne ha litt tid alene sammen, og at vi uansett kommer til å være ute til langt over hans leggetid.

Innerst inne vet jeg allerede nå at det siste er en løgn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klar, ferdig, gå!

Vi har bestilt bord til klokka sju. Etter at barna er levert har jeg fem minutter til rådighet før vi må stikke. Skifte klær, eller sette på en vaskemaskin?

Valget er enkelt. Jeg er vel fin nok?

Inn i maskinen med de tissevåte klærne jeg fikk i en pose fra barnehagen, pluss den øverste halvmeteren fra en våre tre fulle skittentøyskurver. Deretter river jeg med meg handlelappen fra kjøkkenbenken, tråkker ned i noen gode, praktiske sko − og løper til bilen.

En liten pause fra barna

Med rumpa godt plantet i en sofa på restauranten senker skuldrene seg litt. Vi skravler i vei en stund, jeg om jobben min, han om jobben sin. God mat blir servert, og vi spiser en stund i stillhet. Det er faktisk han som nevner dem først:

"Storebror synes det var greit når vi først kom til mormor og morfar."

"Ja", svarer jeg, "det går som regel bra når han får tenkt seg litt om." Jeg vet det så godt. Kjærestetid-regel nummer én: Snakk om noe annet enn barna.

Men akkurat nå kretser våre liv rundt disse to, og samtalen triller av gårde som en snøball ned en bratt bakke. Vi snakker om morsomme ting de har sagt og om hvordan det skal gå når de skal dele rom mens vi pusser opp. Plutselig kommer jeg på en viktig ting: Vi må huske å kjøpe våtservietter på vei hjem, jeg sendte med lillebror den aller siste pakka i sekken. Og før jeg vet ordet av det er jeg langt inne i en svært detaljert bekrivelse av øyeblikket der man står ved stellebordet med lillebrors åpne bæsjebleie foran seg og fisker i øverste skuffen etter våtservietter som viser seg å ikke være der. Vi ler høyt.

Er vi tomme for dopapir?

Når vi går ut fra restauranten, spør han om vi ikke skal ta en titt rundt i byen før vi drar hjem. Han gjesper mens han spør. Vi stopper opp et øyeblikk mens vi tenker oss om. Jeg er så trøtt, det er jo tross alt fredag. Dessuten har jeg glemt å ta på stillongs − jeg fryser!

Og så må vi jo få handla. I butikken tar vi oss god tid, det er egentlig ganske behagelig å gå på handletur bare oss to. Vaskepulver må vi ha. Trenger vi mer dopapir? Jeg mener vi er nesten tomme, han mener det ligger en del ruller helt innerst i skapet på badet, bak de små håndklærne. Også var det disse våtserviettene da.

I bilen på vei hjem snakker vi om hva som kommer på tv i kveld. Kanskje vi rekker hjem til Nytt på Nytt?

Idet vi kommer inn døra piper vaskemaskinen for å si ifra at den er ferdig. Det brenner fortsatt i ovnen. Innen Nytt på Nytt er ferdig, har vi begge sovnet på sofaen.

- Renate -

(Innlegget har tidligere vært publisert på foreldre.no) 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#valentinesday #valentine #romantikk #småbarnsforeldre #kjærestetid #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Beklager at det er så rotete her!

Det hender jeg får en sms fra noen som er i nærheten og lurer på om vi vil ha besøk. Og det vil vi! Det er superkoselig med uventet besøk, hittil vet jeg bare om ett eneste unntak fra den regelen. Så jeg skriver tilbake: «Er hjemme, bare kom *smilefjes*»

«Er der om et kvarter *smilefjes*» skriver de tilbake − og panikken setter inn her hjemme. Vi flyr desperate fra rom til rom i sånn spinjitzu-stil (hvis du ikke vet hva det er så se for deg Taz i Looney Tunes) og forsøker å pynte på fasaden i full fart. Klær fjernes fra trappa, tegnesaker fra sin nesten faste plass på gulvet, sko slenges opp på skohyller, magasiner, tegninger og bøker samles i en bunke og badet får en megakjapp oppshining. Helt til det ser sånn ut: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ha ha! Neida. Dette er et hotell, jeg snubla over bildet da jeg lette etter et hverdagsbilde av stua vår, og fristelsen ble for stor. Det er bildet under som er av stua vår, men det er altså et før-bilde. Jeg gikk inn i stua nå nettopp, en lørdagskveld rett etter at guttene er i seng, og tok et bilde uten å røre en eneste ting. Jeg burde kanskje skamme meg, og jeg kjenner et lite snev, men ikke nok til å la være å legge ut bildet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter-bilde blir det dessverre ikke noe av i dag, men bare se for deg dette her, minus tøffelen og verktøykassa, med legoen samlet på teppet og alt av filmer, papirer og blader samlet i en sirlig bunke. Det er min tøffel, men det er ikke jeg som driver og drar den rundt omkring i huset. (Gardiner skal opp snart, det er bare det atte vi nettopp har malt stua, nå nettopp, ja ... i september. Greit, jeg innrømmer det, interiør har jeg aldri helt fått til.)  

Så kommer gjestene inn døra, og jeg prøver å skjule at jeg er andpusten mens jeg smiler unnskyldende og sier: «Beklager at det er så rotete her, altså!»

Hvorfor sier jeg det egentlig? Jeg MÅ liksom bare si det. Delvis fordi jeg er litt flau over at det aldri er ordentlig ryddig hos oss. Men hvis jeg skal være helt ærlig så sier jeg det mest fordi jeg vil at de skal tro at det vanligvis ser mye bedre ut her, de var bare beklageligvis litt uheldige med tidspunktet for besøket sitt. (Igjen.) Og jeg vil i alle fall ikke at de skal finne ut at synet som møter dem egentlig er det vi kaller ryddig.

Uansett − det er litt merkelig å beklage overfor gjestene, er det ikke? Hvis ikke det er såpass at ting gror oppover veggene er det vel ingen grunn til å tro at litt rot plager dem den lille stunden de er innom. Det er jo oss det går utover − vi som tilbringer hver dag her. Jeg merker jo at jeg trives bedre når det er ryddig, og nylig fikk jeg det bekreftet i en artikkel, at rot ikke er bra for psyken vår. Psykologen Sherrie Bourg Carter sier til Psychology Today at rot er en stor kilde til stress i livene våre. Kort oppsummert mener hun at:  

♦ Rot gjør det vanskeligere å slappe av, både fysisk og psykisk, fordi det sender signaler til hjernen vår om at vi ikke er ferdig − jobben er ikke gjort ennå.

♦ Rot forårsaker stress og engstelse fordi vi tenker på hvordan vi skal få orden på alt sammen.

♦ Rot kan være ødeleggende for produktivitet og kreativitet − det distraherer oss. 

♦ Rot gjør det vanskeligere for oss å finne det vi trenger, og letingen tar opp verdifull tid vi kunne brukt på bedre ting.

Jeg synes dette høres veldig fornuftig ut − selv føler jeg det er mye lettere å jobbe når jeg en sjelden gang har en ryddig kontorpult, og jeg kjenner at jeg slapper av på et annet nivå når jeg synker ned i sofaen etter at all klesvask er tatt og huset ser ganske så presentabelt ut. Målet mitt er å ha det sånn til daglig, men det er fortsatt en vei å gå.

Jeg leser artikler med ryddetips; alt må ha sin faste plass, man må ha en god rydderutine, alle må ta ansvar for sine ting og bla, bla, bla. Det fungerer sikkert for organiserte mennesker. Men jeg har funnet ut at for meg, et sånn helt vanlig disorganisert menneske som bor sammen med tre til av samme sort, så er den eneste løsningen å eie færre ting. Helst kun de tingene man trenger, bruker og har glede av.

Det finnes ingen lettvint løsning for å oppnå dette, man må rydde seg gjennom hver eneste skuff og hvert eneste skap, se på hver eneste gjenstand og stille seg de tre spørsmålene: Bruker jeg denne? Gir den meg glede? Har den høy affeksjonsverdi? Hvis jeg kan svare nei på alle disse spørsmålene skal gjenstanden ut av huset mitt. Hvis jeg er i tvil kan den ligge i en venteboks på loftet et års tid, så kan jeg sjekke igjen og se om jeg har savnet den.  

Målet er å en dag kunne ta imot meldinger om plutselige visitter med ren glede. Og skamløst med rolig pust ønske dem velkommen inn, be dem sette seg ned, se dem i øynene med rak rygg og si: «Så koselig at dere stikker innom. Vil dere ha kaffe?»

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#rydding #ryddeprinsipper #rot #stress #psykiskhelse #humor #tips #gjester #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

My guilty pleasure ...

Jeg har aldri sett mye på tv, og klarer aldri å huske på når et program går sånn at jeg får fulgt med på noe fast. Men for noen år siden var det et program som fanget interessen min. I så stor grad at jeg noterte ned tidspunktet i kalenderen min hver uke − med alarm. Hvis jeg ble invitert på noe på en onsdag måtte jeg tenke litt på det før jeg svarte ja, for jeg ville absolutt ikke gå glipp av favorittprogrammet mitt.

Jeg pleide å ordne meg noe godt å spise og en kopp te, pakket meg inn i et pledd i sofakroken og satte meg godt til rette. Når alle sparegrisene falt ned og knuste gav det meg samme følelse av forventning som om jeg skulle hatt en stor skål med smågodt foran meg. Hvor ille ville det være i dag? Alt under 1 million i gjeld var en skuffelse − la nå økonomene få litt å bryne seg på!

Foto: Nettavisen

Luksusfellen er ikke lenger en fast post i kalenderen min, men jeg ser gjerne en episode om det måtte passe.

I begynnelsen er deltakeren alltid litt nonchalant − ler gjerne av overforbruket sitt, og enkelte virker nærmest stolte over å ha klart å bruke nøyaktig dobbelt så mye som de tjener hver måned.

Jeg rister på hodet og drikker litt av teen min. At det går an å være så dum! Snart kommer Hallgeir på skjermen og snakker til kamera: «Han trur han skylde 2 milliona, men realiteten e mye verre. Eg har'kje sett maken!» Jeg gnir meg i hendene.

Så får de den obligatoriske realitetsorienteringen. Hvis ikke økonomene klarer å knekke dem på første forsøk kaster de inn noen elementer egnet til å gi dårlig samvittighet. «Er du klar over at moren din har tatt opp forbrukslån for å kunne gi deg pengene du spør etter?» eller «Har du tenkt over at om du hadde latt være å kjøpe energidrikker hadde du hatt råd til å la datteren din delta på håndball?» Endelig kommer gråten, jeg får et snev av sympati for deltakeren, og helbredelsesprosessen kan begynne.

Summen deltakeren har lånt er alltid mye større enn han hadde trodd − gjerne tre ganger større.

Og han er alltid like overrasket over at forbrukslånet med 20% rente, som han tok for å ha råd til å betale kredittkortregningen, som har blitt så stor fordi han har vært på byen tre dager i uken og bruker den vanlige lønna på å betale på andre kredittkort og kjøpe nye klær så han kan være fin når han er på byen, har vokst til minst det dobbelte. Hæh?! Hvordan kan det ha skjedd?

Alenemødre som virker som om de har kommet i en uheldig situasjon og andre mennesker jeg synes oppriktig synd på, gir meg ingen glede å se på. Nei, jeg vil se ekstremt overforbruk og folk som bestiller et boblebad til å ha i hagen fordi de vil muntre seg selv opp etter den forferdelige smellen de gikk på da businessidéen om å selge shave-is på Nordpolen ikke ble noen suksess. Jeg vil se folk som bruker hele lønnen sin på å kjøpe nye porselensugler til samlingen sin og tar opp forbrukslån for å dra til Ullared og hamstre billig bacon. Jo mer dustete pengeforbruket er, jo bedre er episoden.

Noen ting går igjen − avhengighet av et eller annet fryktelig usunt, som oftest energidrikker og røyk, en hang til å kaste uåpnede brev i søppelkassa og en uvanlig evne til å lukke øynene for virkeligheten. Og det å omtale seg selv som «en spandabel fyr», selvfølgelig.  

Og jeg koser meg med å se på hvor dumme de er.

Men så begynner de å ta seg sammen. De avbestiller Spania-turen, de var jo tross alt på Seychellene i forrige uke. De selger unna tre av de fem tv-skjermene sine, to av de fire bilene og begynner å se at mange bekker små gjør en stor Å. Da skjer det magiske − jeg begynner å heie på dem.

Hallgeir vrir hjernen sin for å finne løsninger og forhandler med kreditorene, mens en av psykologene snakker med deltakeren og leter etter den egentlige årsaken til den ukontrollerte pengebruken. Stakkars, han har jo bare prøvd å kjøpe seg venner!

Og til slutt står de der med en budsjett-tavle som er til å leve med. Stramt skal det være, å bruke penger man ikke har i årevis skal komme med en pris. Men det ordner seg. Fullmakten rives i to og et ryddig liv kan begynne.

Og jeg, jeg synes plutselig de 157 kronene jeg har igjen på konto når neste lønning kommer inn er litt av en prestasjon. Jeg er dritflink, jo! Har stålkontroll!  

Jeg ♥ Luksusfellen

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#luksusfellen #hallgeirkvadsheim #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

- Jo grovere overgrep, jo bedre

På fredag publiserte Aftenposten saken «De norske nettovergriperne» i A-magasinet og på Aftenposten på nett for abonnenter. Aftenposten har kartlagt 89 av de siktede, tiltalte eller dømte mennene i Dark Room-saken, og informasjonen de har fått tilgang på er mildt sagt rystende. Det er så drøyt at jeg flere ganger måtte legge ned magasinet og ta en liten pause. Hvorfor leser jeg det da? tenker du kanskje.

Fordi jeg må tåle det. Når barn må tåle å gå gjennom det, er det minste jeg kan gjøre å tåle å høre om det. Og når jeg vet hva som finnes der ute er jeg bedre rustet til å forstå og til å takle det dersom jeg kommer i en situasjon der et barn viser tegn til eller forteller om at det har vært utsatt for overgrep. Det er noe jeg må kunne, fordi jeg jobber med barn.

Foto: Kripos/Nettavisen 

Også politiet mener at vi må orke å lese og vite. Featureredaktør i A-magasinet, Lillian Vambheim, skriver i sin lederartikkel at det er nettopp det som er grunnen til at redaksjonen i denne artikkelen går lenger enn de pleier i å beskrive overgrep mot barn.

Europol sier at utviklingen de ser i overgrepssaker er slik: Jo yngre, jo bedre. Jo grovere overgrep, jo bedre.

I videoene de har funnet hos mennene så politiet en jente som blir utsatt for overgrep mens hodet hennes er fastspent i en hjelm som er skrudd fast i veggen. Et annet barn ligger på magen på en madrass, med hender og føtter bundet bak på ryggen. I en video begås overgrep mot en baby som er så ny i denne verden at den fortsatt har rester av navlestrengen på magen sin.

Det er jo ikke ekte, det er bare film, sa flere av mennene da de ble tatt.

I artikkelen gjengis også utdrag fra hvordan de pedofile chatter om barn. Ordbruken er kvalmende. Politiet forteller at de chatter om å gjøre damer gravide for å kunne misbruke babyene. De chatter om å voldta en fireåring og kaste henne, som søppel, etterpå. De tipser hverandre om hvordan man skal penetrere et spedbarn på en slik måte at det ikke oppstår skader som kan oppdages. 

Dette er bare små utdrag, og det er etter at Aftenposten har skånet oss for det mest brutale − det som ikke egner seg på trykk.

Eivind Borge i Kripos sier til Aftenposten at om han hadde prøvd å skrive ned det mest groteske han kunne klare å tenke seg, ville han likevel ikke vært i nærheten av det disse mennene chatter om å gjøre med barn. Det er en blanding av seksuelle overgrep og tortur.

Over halvparten av mennene som brukte disse videoene som underholdning bodde sammen med barn da de ble arrestert. 10 av dem jobbet med barn, i barnehage og på SFO.

Når jeg leser artikkelen får jeg vondt i magen. Disse mennene ser på våre barn, de vakre små skapningene med bollekinn og latter i blikket, og tenker på grotesk seksuell mishandling. Tårene presser på, jeg blir kvalm, og jeg får lyst til å skrike: Jammen hva skal vi gjøre, da?!

Vel, når dette først foregår, så er det jo et slags lyspunkt oppi jævelskapen at politiet nå vet hva de står overfor, slik at de kan begynne å gjøre noe med det. Det har skjedd gode ting etter at Dark Room-saken kom frem i lyset: 

♦ I følge Kripos er over 800 av barna på videoene identifisert de siste to årene. Tallet er sjokkerende i seg selv, men når man vet hvem de er kan de i alle fall få hjelp.

♦ I 2017 fikk Kripos 25 millioner og 30 nye stillinger til å jobbe med overgrepssaker, skriver Aftenposten. Eivind Borge i Kripos sier til avisen: − Å bekjempe vold og overgrep mot barn er noe av det viktigste norsk politi skal jobbe med i 2018. Så en ting er sikkert: Flere norske menn kommer til å bli pågrepet.

Mistenker du at et barn du kjenner blir utsatt for overgrep? Les denne artikkelen for råd om hvordan du går frem. Ønsker du å snakke med egne barn om seksuelle overgrep som et forebyggende tiltak? Les denne artikkelen for tips til hva man skal si. En annen god side for informasjon er jegvilvite.no

Takk for at du orket å lese hele innlegget − del gjerne. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#dutrordetikkeførduserdet #duserdetikkeførdutrordet #seksuelleovergep #barn #overgrep #darkroom #kripos #stinesofiestiftelse #jegvilvite #reddbarna #muligensirrelevant #side2 #nettavisen