februar 2017

Bøkene jeg aldri skulle ha kjøpt

I dag bestemte jeg meg for å rydde gjennom alle skuffene i en kommode, og der lå disse bøkene. Minnebøkene fra barnas første år, de som skal oppsummere hele deres tidlige barndom, og fylle meg med glede og nostalgi.  

Aldri har jeg angret så mye på kjøpet av to bøker.

I Storebrors bok er det fylt inn når han ble født, limt inn en del bilder og det står til og med hvilke tenner han fikk først. Jeg har fylt inn ganske mange milepæler, og selv om mye står tomt, så er det tydelig at jeg har gått inn for dette. På den tiden hadde jeg ett barn.

Så åpner jeg Lillebrors bok. Der står det når og hvor han ble født og hvilke navn vi vurderte til ham. Det er alt. På den tiden hadde jeg to barn. Da Lillebror tok etter en leke for første gang, tok sannsynligvis Storebror etter den samme leken, og det gav meg andre ting å gjøre enn å notere ned hvilken dato det var. 

Men inni boka ligger det syv og en halv side tettskrevne A4 ark, fulle av morsomme episoder, beskrivelser av hvordan han uttalte ord og mange fine minner. Ting jeg bryr meg om å huske. Det er noen få sider bakerst i boka satt av til slikt vås - det denne boka vil ha er spesifikke opplysninger. Den er et eneste stort skjema.

Boka vil vite hva slags mat jeg likte og ikke likte da jeg var gravid, hvordan vi gjorde oss klare til at barnet skulle komme og hvilken dato jeg hørte hjertelyd og kjente spark for første gang. Jeg skal også fylle inn hvem jeg og pappaen syntes han lignet på, skaffe autografene til noen av de første menneskene han møtte og skrive hvilken sang som var den aller første jeg sang for ham.

Så kommer alle milepælene. Det er meningen at jeg skal huske hvor gammel han var da han sov gjennom en hel natt, smilte sitt første smil, oppdaget hendene sine, tok etter noe, oppdaget føttene sine, klappet i hendene og når han vinket for første gang. Så følger alle tennene, fyll inn dato for hver enkelt, når han drakk fra en kopp og spiste med skje for første gang.

Å huske nøyaktig tidspunkt for alt man har gjort for første gang er visst veldig viktig. 

Det er egne felter for å fylle inn maten han likte og ikke likte og hva den første maten han smakte var. Så kommer enda flere milepæler, og for hvert punkt jeg leser blir skyen over hodet mitt større og mørkere. Når holdt han hodet sitt oppe? Når rullet han over? Når satt han alene? Når krabbet han? Når kunne han stå oppe mens han holdt i noe? Når kunne han stå alene? Når tok han sine første skritt?

Hurra, endelig en jeg kan fylle inn - han tok nemlig sine første skritt på ett-årsdagen sin. Alle barn burde gjøre det, det er så lett å huske.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Never judge a book by its cover. Søt på utsiden - på innsiden folder svart samvittighet seg ut i all sin gru.

Jeg blir i skikkelig dårlig humør av å bla i disse bøkene. Jeg har lyst til å kaste dem i veggen og løpe bort og hoppe på dem etterpå.

De får meg til å føle meg utilstrekkelig. Jeg aner ikke når Lillebror rullet rundt eller spiste med skje for første gang. Jeg husker noen sanger jeg sang for ham, men hvilken var den aller første? Også Storebrors bok er full av huller. Toget er gått, og det kommer ikke flere tog. Jeg kan ikke gi barna mine disse minnene, og i tillegg har jeg gitt det ene barnet mitt flere minner enn det andre barnet får.

En bok får meg til å føle alt dette. Kanskje jeg ikke skal la en bok bestemme hva jeg burde huske fra mine barns første år? Kanskje guttene til og med vil sette pris på de håndskrevne notatene mine som forteller hvordan de uttrykte sin kjærlighet til oss, hva som fikk dem til å le og om alle de rare spørsmålene de stilte?

Og hvis ikke minnebøkene ligger der med sine gapende huller, så vil de kanskje aldri spørre meg om hvilken tann de fikk først eller hvilken dato det var da de vinket for første gang?

Jeg tror det er på tide å gjemme disse bøkene langt, langt bort, og kjøpe to tomme permer til den voksende bunken med A4 ark. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#babyminner #babybok #minnebok #mamma #milepæler #mammablogg

Liker du det du ser?

Det spørsmålet får jeg nå daglig fra pcen min, og det begynner å irritere meg. Uten noen form for godtgjørelse og under dekke av at de prøver å gjøre meg mest mulig fornøyd, blir jeg hver dag bedt om å anmelde forskjellige fotografier. Jeg kan velge mellom «I want more!» og «Liker det ikke».

Det første føler jeg at gir uttrykk for vill begeistring, og det føler jeg svært sjeldent for et bilde. Derfor klikker jeg ofte på «Liker det ikke», og det kommer et nytt bilde dagen etter, med tilhørende spørsmål. 

Som oftest er jeg helt likegyldig til bildet. Det blir vist meg i et lite øyeblikk mens jeg logger meg inn på pcen. Jeg hadde ikke tenkt over det om ikke det irriterende spørsmålet hadde kommet opp. Men når noen spør, så skal man jo svare. Jeg føler meg tvunget til å tenke gjennom om jeg liker det eller ei. 

I dag var det bilde av en veldig smal plankevei som gikk høyt over vannet og førte ut til et båthus på en øy. Ved første øyekast helt ok, stille vann og soloppgang i horisonten. Men hvis man virkelig ser etter så er jo plankene pill råtne. Dessuten er gelenderet ved siden av plankeveien ut dit veldig høyt oppe, så det er åpenbart fare for at barn ville falle gjennom der, og ned i vannet. Grøss og gru. Og båthuset ser ut som om det skal rase sammen når som helst. Jeg blir nervøs av å se på det. «Liker det ikke».  


Fint bilde, men det gir alt for mange ubehagelige assosiasjoner.
 
 

En annen dag var det bilde av en lenestol plassert midt ute i skogen. Den hadde et pledd og en åpen bok lagt over armlenet, og det så riktig så idyllisk ut, ved første øyekast. Men tenk å sitte sånn, så eksponert! Det kan jo komme en elg. Og hvor langt fra andre folk er det egentlig, ville noen hørt meg om jeg ropte på hjelp? Jeg ser ikke noen vei bort derfra. Og hvor sprøtt er det ikke å drasse med seg en lenestol ut i skogen for å sitte der og lese? For ikke å snakke om hvor mange mygg som ville samlet seg der i løpet av kvelden. «Liker det ikke».

Neste gang jeg logget meg inn var det et bilde av en ørken, med en liten oase og noen kaktuser. Liker du det du ser? Ja, det var et ganske fint bilde. Men hvordan blir det tolket om jeg klikker på «I want more!»? Blir jeg katalogisert under «ørkenelsker» eller «kaktusdigger»? Jeg synes at dette bildet er helt ok, men det betyr ikke at jeg har lyst til å få opp flere bilder av kaktuser eller ørkener. Best å være på den sikre siden: «Liker det ikke». 

Og sånn fortsetter det. Og jeg fortsetter å irritere meg. Det er kanskje der problemet ligger. 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) (Etter giveawayen i forrige uke fikk jeg faktisk åtte nye følgere!) 

Upedagogisk lesetrening som funker

Dette innlegget tok jeg bilder til for halvannet år siden, da Storebror nettopp hadde begynt i første klasse. Men jeg var litt flau over den barnslige humoren min, så det ble liggende.

Grensene for hva jeg tør å dele har flytta seg langt siden den gang. Blant annet har jeg fortalt om det verbale testamentet jeg lirer av meg før hver flytur, og jeg har invitert hele Norge med på tarmundersøkelse. Så da jeg fant disse bildene i går lo jeg litt av at det en gang var flaut. Nok om det. Nå skal jeg fortelle om den upedagogiske lesetreningen som funker.

Det startet med at Storebror kom hjem fra skolen med sine første leselekser. Han hadde gledet seg til å få lekser, men disse var egnet til å ta gnisten fra ethvert skolelys.

Han skulle lese fi, fa, fo, so, mo, mi, lo, ro eller noe sånt. Om og om igjen. Det er nok veldig riktig og viktig å lære disse lydene, og vi prøvde ganske lenge. Men leksene ble et slit og en kjip start på hver ettermiddag. Her måtte det noe mer fristende til. 

Jeg må få ham til å le, tenkte jeg. Alt går lettere med litt humor. Så jeg begynte å stave korte setninger med magnetbokstaver på kjøleskapet.



Storebror stavet seg sakte gjennom, og det glitret i øynene hans da han oppfattet den første setningen.

 



Vi gjorde det til en lek. Han måtte gå inn i stua hver gang jeg lagde ny setning.

 



Han humret forventningsfullt for seg selv mens han ventet, og kom spent inn på kjøkkenet for å lese neste setning.

 

Her fikk jeg til og med sneket inn noen av lydene; fi, mo og so. Jeg er usikker på om han la merke til det. 

 

"Jeg vet det", var alt han hadde å si etter å ha lest denne. 

 

Og til slutt var dette et faktum: 


 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#lesetrening #pedagogikk (alternativ type) #lesetips #førsteklasse #skolebarn #lese #humor (barnslig type) 

 

Hvis du er uenig med meg så er du en idiot  

For en stund siden ble en kommentarartikkel jeg har skrevet publisert på Facebooksiden til et norsk nettsted. Jeg er nysgjerrig på hva folk synes om det jeg skriver, spesielt når det er personlig, så jeg begynte å lese litt i kommentarfeltet.

Nesten alle kommentarene var veldig hyggelige, men så stoppet jeg opp ved en. Var nå dette nødvendig å dra inn, da? tenkte jeg. Det var ingen fryktelig stygg kommentar, men den var egnet for å dra i gang en diskusjon som var uønsket i denne konteksten. Jeg tenkte på de andre som er omtalt i artikkelen, og sa ifra til hun som hadde skrevet det, at jeg synes hun kunne spart seg.

Etter et par kommentarer frem og tilbake beklagde hun, og jeg var ferdig med den saken.  

Men da kom alle de andre. Velmenende og godhjertede stilte de seg ved offerets side, og gjøv verbalt løs på damen som hadde vært litt rask med å slenge ut en tanke. Det endte med at jeg spurte om de kunne avslutte det, og gjorde det klart at jeg ikke ønsket å bli forsvart mer.

Jeg fikk snart en privat melding fra kommentardamen, hvor hun beklagde enda en gang, og jeg forklarte litt mer om hvorfor jeg reagerte. Vi fikk begge litt å tenke på.

Hun hadde oppdaget at menneskene man leser om på internett er virkelige mennesker, og at det man skriver i et kommentarfelt kan leses av alle - også av de som omtales. Og kanskje vil hun tenke seg om to ganger neste gang hun har lyst til å starte en diskusjon: Er det helt nødvendig for meg å få sagt dette akkurat her og nå? Vil det komme noe godt ut av det? 

Jeg begynte å tenke på hvordan vi ofte ser forskjellene og motsetningene først. Og lukker øynene for likhetene og det vi kan være enige om. Hun plukket ut én detalj i historien min og hang seg opp i denne fordi hun var uenig.

 

Når vi kjenner den vi diskuterer med er vi litt mer siviliserte. Da er vi litt sånn; ja, vi er helt uenige i akkurat dette, men du er også hun som alltid ler av vitsene mine, som skrev at jeg var fin på profilbildet mitt, og lar ungene mine sitte på til fotballtreninga. Kanskje liker vi det samme bandet, eller vi gikk på ungdomsskolen sammen og du lånte meg kalkulator da jeg hadde glemt min.

I tastaturdiskusjoner med vilt fremmede mennesker er vi mindre rause. Det blir mange stygge ordvekslinger. Det eneste vi vet om personen vi diskuterer med er hans eller hennes idiotiske (helt objektivt, selvfølgelig) og derfor provoserende meninger - om ett tema. Så vi gyver løs med våre motargumenter, først og fremst ivrige etter å vise at vi har rett. Og ofte helt uten respekt for dette uvitende brødhuet med de syke meningene.  

Her skulle det komme et godt formulert sluttpoeng, om at vi er forbilder for våre barn og sånt, men det høres litt belærende ut, så jeg dropper det. Jeg har skrevet dumme ting selv. 

Men kanskje vi bare skal prøve å være litt snillere mot hverandre på nett? 

 

Jeg blir glad hvis du vil følge bloggen min på Facebook :)

#blogg #oppdragelse av voksne #nettvett handler ikke bare om bildedeling

 

hits