hits

februar 2017

Bkene jeg aldri skulle ha kjpt

I dag bestemte jeg meg for rydde gjennom alle skuffene i en kommode, og der l disse bkene. Minnebkene fra barnas frste r, de som skal oppsummere hele deres tidlige barndom, og fylle meg med glede og nostalgi.  

Aldri har jeg angret s mye p kjpet av to bker.

I Storebrors bok er det fylt inn nr han ble fdt, limt inn en del bilder og det str til og med hvilke tenner han fikk frst. Jeg har fylt inn ganske mange milepler, og selv om mye str tomt, s er det tydelig at jeg har gtt inn for dette. P den tiden hadde jeg ett barn.

S pner jeg Lillebrors bok. Der str det nr og hvor han ble fdt og hvilke navn vi vurderte til ham. Det er alt. P den tiden hadde jeg to barn. Da Lillebror tok etter en leke for frste gang, tok sannsynligvis Storebror etter den samme leken, og det gav meg andre ting gjre enn notere ned hvilken dato det var. 

Men inni boka ligger det syv og en halv side tettskrevne A4 ark, fulle av morsomme episoder, beskrivelser av hvordan han uttalte ord og mange fine minner. Ting jeg bryr meg om huske. Det er noen f sider bakerst i boka satt av til slikt vs - det denne boka vil ha er spesifikke opplysninger. Den er et eneste stort skjema.

Boka vil vite hva slags mat jeg likte og ikke likte da jeg var gravid, hvordan vi gjorde oss klare til at barnet skulle komme og hvilken dato jeg hrte hjertelyd og kjente spark for frste gang. Jeg skal ogs fylle inn hvem jeg og pappaen syntes han lignet p, skaffe autografene til noen av de frste menneskene han mtte og skrive hvilken sang som var den aller frste jeg sang for ham.

S kommer alle mileplene. Det er meningen at jeg skal huske hvor gammel han var da han sov gjennom en hel natt, smilte sitt frste smil, oppdaget hendene sine, tok etter noe, oppdaget fttene sine, klappet i hendene og nr han vinket for frste gang. S flger alle tennene, fyll inn dato for hver enkelt, nr han drakk fra en kopp og spiste med skje for frste gang.

huske nyaktig tidspunkt for alt man har gjort for frste gang er visst veldig viktig. 

Det er egne felter for fylle inn maten han likte og ikke likte og hva den frste maten han smakte var. S kommer enda flere milepler, og for hvert punkt jeg leser blir skyen over hodet mitt strre og mrkere. Nr holdt han hodet sitt oppe? Nr rullet han over? Nr satt han alene? Nr krabbet han? Nr kunne han st oppe mens han holdt i noe? Nr kunne han st alene? Nr tok han sine frste skritt?

Hurra, endelig en jeg kan fylle inn - han tok nemlig sine frste skritt p ett-rsdagen sin. Alle barn burde gjre det, det er s lett huske.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Never judge a book by its cover. St p utsiden - p innsiden folder svart samvittighet seg ut i all sin gru.

Jeg blir i skikkelig drlig humr av bla i disse bkene. Jeg har lyst til kaste dem i veggen og lpe bort og hoppe p dem etterp.

De fr meg til fle meg s utilstrekkelig. Jeg aner ikke nr Lillebror rullet rundt eller spiste med skje for frste gang. Jeg husker noen sanger jeg sang for ham, men hvilken var den aller frste? Ogs Storebrors bok er full av huller. Toget er gtt, og det kommer ikke flere tog. Jeg kan ikke gi barna mine disse minnene, og i tillegg har jeg gitt det ene barnet mitt flere minner enn det andre barnet fr.

En bok fr meg til fle alt dette. Kanskje jeg ikke skal la en bok bestemme hva jeg burde huske fra mine barns frste r? Kanskje guttene til og med vil sette pris p de hndskrevne notatene mine som forteller hvordan de uttrykte sin kjrlighet til oss, hva som fikk dem til le og om alle de rare sprsmlene de stilte?

Og hvis ikke minnebkene ligger der med sine gapende huller, s vil de kanskje aldri sprre meg om hvilken tann de fikk frst eller hvilken dato det var da de vinket for frste gang?

Jeg tror det er p tide gjemme disse bkene langt, langt bort, og kjpe to tomme permer til den voksende bunken med A4 ark. 

 

Flg gjerne bloggen min p Facebook :) 

#babyminner #babybok #minnebok #mamma #milepler #mammablogg

Liker du det du ser?

Det sprsmlet fr jeg n daglig fra pcen min, og det begynner irritere meg. Uten noen form for godtgjrelse og under dekke av at de prver gjre meg mest mulig fornyd, blir jeg hver dag bedt om anmelde forskjellige fotografier. Jeg kan velge mellom I want more! og Liker det ikke.

Det frste fler jeg at gir uttrykk for vill begeistring, og det fler jeg svrt sjeldent for et bilde. Derfor klikker jeg ofte p Liker det ikke, og det kommer et nytt bilde dagen etter, med tilhrende sprsml. 

Som oftest er jeg helt likegyldig til bildet. Det blir vist meg i et lite yeblikk mens jeg logger meg inn p pcen. Jeg hadde ikke tenkt over det om ikke det irriterende sprsmlet hadde kommet opp. Men nr noen spr, s skal man jo svare. Jeg fler meg tvunget til tenke gjennom om jeg liker det eller ei. 

I dag var det bilde av en veldig smal plankevei som gikk hyt over vannet og frte ut til et bthus p en y. Ved frste yekast helt ok, stille vann og soloppgang i horisonten. Men hvis man virkelig ser etter s er jo plankene pill rtne. Dessuten er gelenderet ved siden av plankeveien ut dit veldig hyt oppe, s det er penbart fare for at barn ville falle gjennom der, og ned i vannet. Grss og gru. Og bthuset ser ut som om det skal rase sammen nr som helst. Jeg blir nervs av se p det. Liker det ikke.  


Fint bilde, men det gir alt for mange ubehagelige assosiasjoner.
 
 

En annen dag var det bilde av en lenestol plassert midt ute i skogen. Den hadde et pledd og en pen bok lagt over armlenet, og det s riktig s idyllisk ut, ved frste yekast. Men tenk sitte snn, s eksponert! Det kan jo komme en elg. Og hvor langt fra andre folk er det egentlig, ville noen hrt meg om jeg ropte p hjelp? Jeg ser ikke noen vei bort derfra. Og hvor sprtt er det ikke drasse med seg en lenestol ut i skogen for sitte der og lese? For ikke snakke om hvor mange mygg som ville samlet seg der i lpet av kvelden. Liker det ikke.

Neste gang jeg logget meg inn var det et bilde av en rken, med en liten oase og noen kaktuser. Liker du det du ser? Ja, det var et ganske fint bilde. Men hvordan blir det tolket om jeg klikker p I want more!? Blir jeg katalogisert under rkenelsker eller kaktusdigger? Jeg synes at dette bildet er helt ok, men det betyr ikke at jeg har lyst til f opp flere bilder av kaktuser eller rkener. Best vre p den sikre siden: Liker det ikke. 

Og snn fortsetter det. Og jeg fortsetter irritere meg. Det er kanskje der problemet ligger. 

Flg gjerne bloggen min p Facebook :) (Etter giveawayen i forrige uke fikk jeg faktisk tte nye flgere!) 

Upedagogisk lesetrening som funker

Dette innlegget tok jeg bilder til for halvannet r siden, da Storebror nettopp hadde begynt i frste klasse. Men jeg var litt flau over den barnslige humoren min, s det ble liggende.

Grensene for hva jeg tr dele har flytta seg langt siden den gang. Blant annet har jeg fortalt om det verbale testamentet jeg lirer av meg fr hver flytur, og jeg har invitert hele Norge med p tarmunderskelse. S da jeg fant disse bildene i gr lo jeg litt av at det en gang var flaut. Nok om det. N skal jeg fortelle om den upedagogiske lesetreningen som funker.

Det startet med at Storebror kom hjem fra skolen med sine frste leselekser. Han hadde gledet seg til f lekser, men disse var egnet til ta gnisten fra ethvert skolelys.

Han skulle lese fi, fa, fo, so, mo, mi, lo, ro eller noe snt. Om og om igjen. Det er nok veldig riktig og viktig lre disse lydene, og vi prvde ganske lenge. Men leksene ble et slit og en kjip start p hver ettermiddag. Her mtte det noe mer fristende til. 

Jeg m f ham til le, tenkte jeg. Alt gr lettere med litt humor. S jeg begynte stave korte setninger med magnetbokstaver p kjleskapet.



Storebror stavet seg sakte gjennom, og det glitret i ynene hans da han oppfattet den frste setningen.

 



Vi gjorde det til en lek. Han mtte g inn i stua hver gang jeg lagde ny setning.

 



Han humret forventningsfullt for seg selv mens han ventet, og kom spent inn p kjkkenet for lese neste setning.

 

Her fikk jeg til og med sneket inn noen av lydene; fi, mo og so. Jeg er usikker p om han la merke til det. 

 

"Jeg vet det", var alt han hadde si etter ha lest denne. 

 

Og til slutt var dette et faktum: 


 

Flg gjerne bloggen min p Facebook :)

#lesetrening #pedagogikk (alternativ type) #lesetips #frsteklasse #skolebarn #lese #humor (barnslig type) 

 

Hvis du er uenig med meg s er du en idiot

For en stund siden ble en kommentarartikkel jeg har skrevet publisert p Facebooksiden til et norsk nettsted. Jeg er nysgjerrig p hva folk synes om det jeg skriver, spesielt nr det er personlig, s jeg begynte lese litt i kommentarfeltet.

Nesten alle kommentarene var veldig hyggelige, men s stoppet jeg opp ved en. Var n dette ndvendig dra inn, da? tenkte jeg. Det var ingen fryktelig stygg kommentar, men den var egnet for dra i gang en diskusjon som var unsket i denne konteksten. Jeg tenkte p de andre som er omtalt i artikkelen, og sa ifra til hun som hadde skrevet det, at jeg synes hun kunne spart seg.

Etter et par kommentarer frem og tilbake beklagde hun, og jeg var ferdig med den saken.  

Men da kom alle de andre. Velmenende og godhjertede stilte de seg ved offerets side, og gjv verbalt ls p damen som hadde vrt litt rask med slenge ut en tanke. Det endte med at jeg spurte om de kunne avslutte det, og gjorde det klart at jeg ikke nsket bli forsvart mer.

Jeg fikk snart en privat melding fra kommentardamen, hvor hun beklagde enda en gang, og jeg forklarte litt mer om hvorfor jeg reagerte. Vi fikk begge litt tenke p.

Hun hadde oppdaget at menneskene man leser om p internett er virkelige mennesker, og at det man skriver i et kommentarfelt kan leses av alle - ogs av de som omtales. Og kanskje vil hun tenke seg om to ganger neste gang hun har lyst til starte en diskusjon: Er det helt ndvendig for meg f sagt dette akkurat her og n? Vil det komme noe godt ut av det? 

Jeg begynte tenke p hvordan vi ofte ser forskjellene og motsetningene frst. Og lukker ynene for likhetene og det vi kan vre enige om. Hun plukket ut n detalj i historien min og hang seg opp i denne fordi hun var uenig.

 

Nr vi kjenner den vi diskuterer med er vi litt mer siviliserte. Da er vi litt snn; ja, vi er helt uenige i akkurat dette, men du er ogs hun som alltid ler av vitsene mine, som skrev at jeg var fin p profilbildet mitt, og lar ungene mine sitte p til fotballtreninga. Kanskje liker vi det samme bandet, eller vi gikk p ungdomsskolen sammen og du lnte meg kalkulator da jeg hadde glemt min.

I tastaturdiskusjoner med vilt fremmede mennesker er vi mindre rause. Det blir mange stygge ordvekslinger. Det eneste vi vet om personen vi diskuterer med er hans eller hennes idiotiske (helt objektivt, selvflgelig) og derfor provoserende meninger - om ett tema. S vi gyver ls med vre motargumenter, frst og fremst ivrige etter vise at vi har rett. Og ofte helt uten respekt for dette uvitende brdhuet med de syke meningene.  

Her skulle det komme et godt formulert sluttpoeng, om at vi er forbilder for vre barn og snt, men det hres litt belrende ut, s jeg dropper det. Jeg har skrevet dumme ting selv. 

Men kanskje vi bare skal prve vre litt snillere mot hverandre p nett? 

 

Jeg blir glad hvis du vil flge bloggen min p Facebook :)

#blogg #oppdragelse av voksne #nettvett handler ikke bare om bildedeling

 

$(document).ready( function() { console.log('doc ready'); $('img').css('height', 'auto'); });