hits

februar 2016

Sammenhengen mellom rot og perfeksjonisme

Her om dagen hadde vi en liten uoverensstemmelse i heimen. Min yngste snn, ogs kalt Lillebror, satt p kjkkengulvet og tegnet litt med tusj, mens jeg lagde middag. Han tegnet ikke direkte p gulvet, han hadde en fargeleggingsbok, men et par streker p utsiden her og der ble det jo. S kom pappaen hans hjem, tok fra ham tusjene og ba ham pent om sette seg ved stuebordet med fargestifter i stedet. Selv synes jeg ikke det var noe problem i det hele tatt, vi har nemlig en stor, knallgrnn flekk p kjkkengulvet fra fr, forrsaket av en svrt uheldig (og uforutsigbar!) kombinasjon av krepp-papir og en lekk blomsterpotte. S gulvet m jo males likevel, hva gjr vel et par tusjstreker? Alts, er det ikke perfekt, s kan det vel vre det samme?


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skjnner hva jeg mener? (Gulvet har egentlig en lekker, lys mintgrnn farge, men jeg har ikke funnet utav innstillingene p det nye kameraet mitt enda)

Arbeidspulten min, bde p jobb og hjemme, er veldig rotete. P jobb er det stadig rett fr jeg roper ut: Er det noen som har tatt den gule tusjen min? men hver eneste gang finner jeg den p min egen pult, under flytende hauger av papirer. P hjemmekontoret m jeg rydde plass til koppen hver gang jeg tar med meg kaffe inn hit. Det er mest papirer her ogs. Hvordan kan man ha det s rotete, tenker du kanskje, og samtidig pberope seg vre perfeksjonist? Samme prinsipp. Til enhver tid er mange av disse papirene i bruk, de venter p dagen jeg skal bruke dem, eller de venter p at jeg skal f unnagjort gjremlet som str notert p dem. De m ligge fremme for at jeg skal huske hva jeg skal, siden hodet mitt er like rotete, derfor er ryddighet ikke en mulighet. Og kan det ikke vre helt ryddig, ja da kan det vre det samme!

Etter at vi diskuterte dette ser jeg at denne tankegangen dukker opp igjen og igjen. Har jeg allerede snrr eller gulp p skuldra p genseren min (smbarnsforeldre skjnner hva jeg mener), kan jeg godt stille genserermet til rdighet hvis noen er uheldige og sler litt melk under kveldsmaten. Genseren m jo i skittentyet fr jeg forlater huset uansett, s gjr det noe, liksom?

Og har jeg en skikkelig bad hair day, hvor luggen deler seg p midten og nekter bukke under for press fra verken vann eller hrskum, da tar jeg p meg noen ufikse, behagelige klr, og slurver litt med sminka. Er det noe poeng prve, nr man likevel ser dust ut p hret?

Denne holdningen kommer dessverre ogs frem i min tilnrming til husarbeid. Hvis jeg skal vaske huset, s skal jeg gjre det ordentlig. Og med ordentlig, s mener jeg at jeg krabber rundt p gulvet og vasker centimeter for centimeter med klut. Jeg lfter alt som kan flyttes p bort fra rommet som skal vaskes, og vasker gjerne alle disse tingene ogs. Jeg vasker inni vedovnen. Helst vil jeg begynne i den verste etasjen, og ta rom for rom og vaske meg nedover, mens jeg er helt alene i huset, s ingen kan trkke rundt og delegge for meg. Men hvis jeg alltid begynner p samme sted rekker jeg aldri over alle rommene, for med min metode tar det sin tid. Det fles litt hplst, og da hender det i perioder at jeg bare dropper hele vaskinga. Men heldigvis er han jeg deler huset med ogs p dette punktet uenig i min tankegang, og ordner opp.

S det er alts min teori - rot og perfeksjonisme gr hnd i hnd. 

Flg gjerne bloggen p facebook! 

Holde pen dr-etikette og hilse-etikette

Jeg sliter littegranne med et par snne sosiale greier. Det hadde vrt s greit om det fantes regler, eller i det minste retningslinjer som sa noe om hva som er normalt? 

For eksempel nr man skal g inn en dr, og litt lenger nede i gangen eller gata kommer det en person som man vet eller regner med at skal inn samme dr. En variabel som kompliserer dette ytterligere er de forskjellige typer drer. Jeg fler at det er greiere la en vanlig dr st pen etter seg i lengre tid, enn bli stende og holde pen en selvlukkende dr. Det er de selvlukkende drene som er mest problematiske. Jeg forstr at dersom personen gr 5 meter bak meg er det penbart frekt om jeg slipper dra rett foran nesa p vedkommende. Det er forventet at jeg stopper opp og holder dra pen. Gr personen 50 meter bak meg tenker jeg at det er for stor avstand, og at jeg trygt kan la dra lukke seg. Men hva om personen gr 10-20 meter bak meg? Da vet jeg ikke.

 

Kanskje alle korridorer kunne merkes p denne mten? (Ble s glad da jeg fant dette bildet - det er ikke bare meg!)
 

For lse slike situasjoner har jeg funnet opp mestringsstrategier. I usikker-avstand-til-person-bak-som-skal-inn-samme-dr er strategien gradvis sette opp farten s det ser ut som om jeg har drlig tid (for drlig tid til bli stende og holde en dr pen), men ikke som om jeg plutselig fikk drlig tid. I det jeg pner dra og like etterp slipper den, kaster jeg et unnskyldende blikk over skulderen og smiler s de skjnner at jeg ikke kan noe for det, jeg er bare s vanvittig travel. 

En annen kinkig situasjon som ogs involverer avstand er nr man mter noen man kjenner p gata. I det yeblikket man kjenner hverandre igjen s smiler man ofte. S langt gr det fint. Men nr skal man si hei? Hvis vi er 50 meter fra hverandre i det vi ser hverandre, og vi gr i hver vr retning, kan vi vinke og kanskje rope hei. Men hvis vi er p vei mot hverandre, da blir det litt rart. For hva skal man da gjre resten av tiden mens man gr mot hverandre, for ikke snakke om akkurat det yeblikket man passerer hverandre? Det blir noen lange sekunder. Her er strategien min bare smile i det vi fr ye p hverandre, og s ser jeg litt p andre ting langs veien, kanskje smiler en gang til nr vi har kommet litt nrmere, og p de siste (og verste) meterne fr vi mtes ser jeg litt ned i bakken, fr jeg ser opp igjen rett fr vi passerer hverandre og sier hei. Jeg hper det ser naturlig ut.

 

Etter mye leting fant jeg en illustrasjon til dette ogs! Det beviser at jeg er normal. 
 

Mte noen man kjenner p gata byr ogs p andre utfordringer. For hvor godt kjenner jeg egentlig denne personen? Godt nok til stoppe og prate? Eller holder det med et hei? Og ikke minst, er vi enige om hvor godt vi kjenner hverandre, s vi begge lander p samme konklusjon angende om vi skal prate eller si hei? Det er duket for kleine situasjoner.

Er det en venninne eller sstra mi, s stopper vi selvflgelig og prater. Ikke noe problem. Og er det regnskapsfreren min eller en butikkdame p Prix s sier vi hei og gr videre, jeg er ikke i tvil. Det er alle de som befinner seg midt imellom her som er problemet. Hun jeg gikk i klasse med for 20 r siden, som jeg ikke er helt sikker p om kjenner meg igjen? Venninna til sstra mi, som jeg har prata masse med, men aldri uten at sstra mi har vrt der? Den nye naboen? En kollega jeg kjenner snn cirka litt? Strategien her tar jeg kun i bruk p en drlig dag, den er enkel og veldig feig. Jeg ombestemmer hvilken retning jeg skal i. Jeg hper det ogs ser naturlig ut.

Men en ting har jeg forsttt.  Dersom man mter noen i utlandet, som hjemme i Norge glatt faller inn i hei-kategorien, s prater man likevel. For er det ikke helt utrolig at bde jeg og postmannen skulle finne p reise til London akkurat samme helgen?!

Flg gjerne bloggen p facebook! 

$(document).ready( function() { console.log('doc ready'); $('img').css('height', 'auto'); });