februar 2016

Sammenhengen mellom rot og perfeksjonisme

Her om dagen hadde vi en liten uoverensstemmelse i heimen. Min yngste sønn, også kalt Lillebror, satt på kjøkkengulvet og tegnet litt med tusj, mens jeg lagde middag. Han tegnet ikke direkte på gulvet, han hadde en fargeleggingsbok, men et par streker på utsiden her og der ble det jo. Så kom pappaen hans hjem, tok fra ham tusjene og ba ham pent om å sette seg ved stuebordet med fargestifter i stedet. Selv synes jeg ikke det var noe problem i det hele tatt, vi har nemlig en stor, knallgrønn flekk på kjøkkengulvet fra før, forårsaket av en svært uheldig (og uforutsigbar!) kombinasjon av krepp-papir og en lekk blomsterpotte. Så gulvet må jo males likevel, hva gjør vel et par tusjstreker? Altså, er det ikke perfekt, så kan det vel være det samme?


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skjønner hva jeg mener? (Gulvet har egentlig en lekker, lys mintgrønn farge, men jeg har ikke funnet utav innstillingene på det nye kameraet mitt enda)

Arbeidspulten min, både på jobb og hjemme, er veldig rotete. På jobb er det stadig rett før jeg roper ut: «Er det noen som har tatt den gule tusjen min?» men hver eneste gang finner jeg den på min egen pult, under flytende hauger av papirer. På hjemmekontoret må jeg rydde plass til koppen hver gang jeg tar med meg kaffe inn hit. Det er mest papirer her også. Hvordan kan man ha det så rotete, tenker du kanskje, og samtidig påberope seg å være perfeksjonist? Samme prinsipp. Til enhver tid er mange av disse papirene «i bruk», de venter på dagen jeg skal bruke dem, eller de venter på at jeg skal få unnagjort gjøremålet som står notert på dem. De må ligge fremme for at jeg skal huske hva jeg skal, siden hodet mitt er like rotete, derfor er ryddighet ikke en mulighet. Og kan det ikke være helt ryddig, ja da kan det være det samme!

Etter at vi diskuterte dette ser jeg at denne tankegangen dukker opp igjen og igjen. Har jeg allerede snørr eller gulp på skuldra på genseren min (småbarnsforeldre skjønner hva jeg mener), kan jeg godt stille genserermet til rådighet hvis noen er uheldige og søler litt melk under kveldsmaten. Genseren må jo i skittentøyet før jeg forlater huset uansett, så gjør det noe, liksom?

Og har jeg en skikkelig bad hair day, hvor luggen deler seg på midten og nekter å bukke under for press fra verken vann eller hårskum, da tar jeg på meg noen ufikse, behagelige klær, og slurver litt med sminka. Er det noe poeng å prøve, når man likevel ser dust ut på håret?

Denne holdningen kommer dessverre også frem i min tilnærming til husarbeid. Hvis jeg skal vaske huset, så skal jeg gjøre det ordentlig. Og med ordentlig, så mener jeg at jeg krabber rundt på gulvet og vasker centimeter for centimeter med klut. Jeg løfter alt som kan flyttes på bort fra rommet som skal vaskes, og vasker gjerne alle disse tingene også. Jeg vasker inni vedovnen. Helst vil jeg begynne i den øverste etasjen, og ta rom for rom og vaske meg nedover, mens jeg er helt alene i huset, så ingen kan tråkke rundt og ødelegge for meg. Men hvis jeg alltid begynner på samme sted rekker jeg aldri over alle rommene, for med min metode tar det sin tid. Det føles litt håpløst, og da hender det i perioder at jeg bare dropper hele vaskinga. Men heldigvis er han jeg deler huset med også på dette punktet uenig i min tankegang, og ordner opp.

Så det er altså min teori - rot og perfeksjonisme går hånd i hånd. 

Følg gjerne bloggen på facebook! 

Holde åpen dør-etikette og hilse-etikette

Jeg sliter littegranne med et par sånne sosiale greier. Det hadde vært så greit om det fantes regler, eller i det minste retningslinjer som sa noe om hva som er normalt? 

For eksempel når man skal gå inn en dør, og litt lenger nede i gangen eller gata kommer det en person som man vet eller regner med at skal inn samme dør. En variabel som kompliserer dette ytterligere er de forskjellige typer dører. Jeg føler at det er greiere å la en vanlig dør stå åpen etter seg i lengre tid, enn å bli stående og holde åpen en selvlukkende dør. Det er de selvlukkende dørene som er mest problematiske. Jeg forstår at dersom personen går 5 meter bak meg er det åpenbart frekt om jeg slipper døra rett foran nesa på vedkommende. Det er forventet at jeg stopper opp og holder døra åpen. Går personen 50 meter bak meg tenker jeg at det er for stor avstand, og at jeg trygt kan la døra lukke seg. Men hva om personen går 10-20 meter bak meg? Da vet jeg ikke.

 

Kanskje alle korridorer kunne merkes på denne måten? (Ble så glad da jeg fant dette bildet - det er ikke bare meg!)
 

For å løse slike situasjoner har jeg funnet opp mestringsstrategier. I usikker-avstand-til-person-bak-som-skal-inn-samme-dør er strategien å gradvis sette opp farten så det ser ut som om jeg har dårlig tid (for dårlig tid til å bli stående og holde en dør åpen), men ikke som om jeg plutselig fikk dårlig tid. I det jeg åpner døra og like etterpå slipper den, kaster jeg et unnskyldende blikk over skulderen og smiler så de skjønner at jeg ikke kan noe for det, jeg er bare så vanvittig travel. 

En annen kinkig situasjon som også involverer avstand er når man møter noen man kjenner på gata. I det øyeblikket man kjenner hverandre igjen så smiler man ofte. Så langt går det fint. Men når skal man si hei? Hvis vi er 50 meter fra hverandre i det vi ser hverandre, og vi går i hver vår retning, kan vi vinke og kanskje rope hei. Men hvis vi er på vei mot hverandre, da blir det litt rart. For hva skal man da gjøre resten av tiden mens man går mot hverandre, for ikke å snakke om akkurat det øyeblikket man passerer hverandre? Det blir noen lange sekunder. Her er strategien min å bare smile i det vi får øye på hverandre, og så ser jeg litt på andre ting langs veien, kanskje smiler en gang til når vi har kommet litt nærmere, og på de siste (og verste) meterne før vi møtes ser jeg litt ned i bakken, før jeg ser opp igjen rett før vi passerer hverandre og sier hei. Jeg håper det ser naturlig ut.

 

Etter mye leting fant jeg en illustrasjon til dette også! Det beviser at jeg er normal. 
 

Møte noen man kjenner på gata byr også på andre utfordringer. For hvor godt kjenner jeg egentlig denne personen? Godt nok til å stoppe og prate? Eller holder det med et hei? Og ikke minst, er vi enige om hvor godt vi kjenner hverandre, så vi begge lander på samme konklusjon angående om vi skal prate eller si hei? Det er duket for kleine situasjoner.

Er det en venninne eller søstra mi, så stopper vi selvfølgelig og prater. Ikke noe problem. Og er det regnskapsføreren min eller en butikkdame på Prix så sier vi hei og går videre, jeg er ikke i tvil. Det er alle de som befinner seg midt imellom her som er problemet. Hun jeg gikk i klasse med for 20 år siden, som jeg ikke er helt sikker på om kjenner meg igjen? Venninna til søstra mi, som jeg har prata masse med, men aldri uten at søstra mi har vært der? Den nye naboen? En kollega jeg kjenner sånn cirka litt? Strategien her tar jeg kun i bruk på en dårlig dag, den er enkel og veldig feig. Jeg ombestemmer hvilken retning jeg skal i. Jeg håper det også ser naturlig ut.

Men en ting har jeg forstått.  Dersom man møter noen i utlandet, som hjemme i Norge glatt faller inn i hei-kategorien, så prater man likevel. For er det ikke helt utrolig at både jeg og postmannen skulle finne på å reise til London akkurat samme helgen?!

Følg gjerne bloggen på facebook! 

hits