februar 2015

En gips til besvær

«Skal vi ta lunsj? Jeg er i grunnen litt sulten, jeg» sa min kollega etter andre turen ned alpinbakken. Skolen vi jobber på var på tur og jeg lufta snowboardet for første gang på to år. «Kan vi ikke bare ta èn tur til først da?» sa jeg. Og så gjorde vi det.  

Vi hadde med to biler til skisenteret, i tilfelle elever skadet seg og måtte kjøres til lege. En liten time senere satt jeg i baksetet i en av disse bilene, med ispose på et håndledd som ikke så ut sånn som det pleier. 

Det er ikke fritt for at jeg synes litt synd på meg selv her jeg sitter med en skeiv og litt bustete hestehale min samboer laget på meg før han dro på jobb, og skriver èn etter èn bokstav med venstre hånd. Joda, jeg har prøvd å sette min uutholdelige lidelse i perspektiv. Jeg kunne ha brukket begge håndleddene. Jeg kunne ha ligget på sykehuset gipsa fra halsen og ned. Det er egentlig ikke verre enn at jeg har en midlertidig ubrukelig høyrearm og en overdose selvmedlidenhet.

For jeg er veldig overrasket over hvor handikappet man blir av å bare ha èn brukbar arm. Ting man gjør daglig uten å tenke på det er plutselig veldig trøblete. Smøre en brødskive? Glem det. Knytte sko? Umulig. Putte noe oppi en plastpose? Den faller sammen igjen før man rekker å legge noe i den. 

Jeg står på badet og pusser tenner med venstre hånd. Samtidig som tannkrem begynner å renne langs tannbørsten ut av munnen, ned langs hånden og videre ned til albuen, løsner det lange håret mitt fra den slappe hestehalen og deiser ned i vasken. Instinktivt vifter jeg vekk håret med den eneste hånden som kan viftes med, ikke helt tilfeldig er det også denne hånden som holder tannbørsten, og som er nesten helt dekket av tannkrem. 

Så jeg må dusje. Og gipsen må ikke bli våt. To brødposer tres over gipsen opp til albuen og festes med et hårstrikk og noen runder teip. Det er tydeligvis min fem år gamle sønn som har dusja sist, så dusjhodet befinner seg omtrent èn meter og tjue over gulvet. Jeg er èn meter og sytti og klarer ikke å skru dusjhodet løs så jeg får hevet det. Tror ikke jeg vil utdype dette noe mer, men jeg dusjer i alle fall.  

Har du noen gang prøvd å ta deodorant under venstre arm, ved hjelp av nettopp nevnte venstre arm? Når jeg ser meg i speilet mens jeg tar den på får jeg assosiasjoner til en dyreart som har mange likhetstrekk med oss mennesker, men som vi ikke liker å identifisere oss med. 

Påkledningen går slettes ikke knirkefritt. Bh-hempen er den første virkelige utfordringen. Den ene kroken fester seg på fjerde forsøk, den andre på niende forsøk. Prøver så tre bukser før jeg finner en jeg klarer å kneppe med èn hånd. Finner ingen gensere som er brede nok i ermet til å få over gipsen. Det blir visst t-skjorte i dag, jeg får hive et par ekstra kubber i vedovnen. 

Skal jeg sminke meg litt, tro? Ikke så mye vits siden jeg ikke skal noe sted, men jeg har lite annet å finne på. Oppdager fort at når man tar maskara på høyre øye med venstre hånd er det liksom noe som kommer i veien. Neseryggen er snart like svart som øyevippene. Jeg tegner med ustø hånd en eyelinerstrek - litt innpå øyet og litt under. Til slutt vasker jeg nesa og beskuer resultatet. Et sitat fra en Friends-episode dukker opp i hodet mitt: «Sophisticated like a hooker?» (Rachel har brukket et ribbein og Ross hjelper henne å sminke seg. De andre sier at hun ser sofistikert ut, men når hun ser seg i speilet er hun ikke helt enig.) Jeg vasker av alt sammen.

Tid for mat. Etter en liten kamp med Jarlsbergosten gir jeg opp og heller havregryn i en bolle. En god del av havregryna lander oppi bollen. Bruker opp siste rest av melk og går for å skrive det på handlelappen. 3 minutter senere har jeg skrevet "MELK" - så rett og pent som bare en seksåring og en tvangsvenstrehendt trettitoåring kan.  

Dagen er ennå ung. Jeg er drittlei. 

(Dette skrev jeg på dag 2 med gips. Det går litt bedre nå. :D )

hits