hits

januar 2018

14 r gammel og sparer til ny rumpe

I gr ble det kjent at skuespiller Ulrikke Falch trakk seg fra finaleplassen til en bloggerpris. I sin kronikk p nrk.no skriver hun: Flere som er nominert i Vixen Blog Awards fremmer et usunt utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om psykisk helse og plastisk kirurgi. Hun nsker ikke vre en del av dette, og jeg heier p henne.  

Sophie Elise fler seg truffet, og svarer i sin egen kronikk: Jeg prver hver dag vre det forbildet jeg skulle nske jeg hadde som ung. Videre skriver hun: I dag har jeg et sunt forhold til eget utseende, og for meg var det mulig f uten mtte gi slipp p alt det overfladiske som jeg tross alt ogs finner en glede i.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er meg som skuer litt bekymret mot fremtiden. 

Sophie Elise fler at hun blir fratatt retten til mene, og fratatt kredibilitet for alle de gode tingene hun gjr. Hun skriver at hun daglig svarer p mange eposter fra ungdommer som sliter med forskjellige ting, blant annet selvbilde. Det er flott at hun tar seg tid til dette, men hun er like fullt en del av problemet. For gr det an vre et godt forbilde for unge jenter nr man fungerer som en levende reklameplakat for plastiske operasjoner? Det hjelper ikke innimellom alle de kroppsfikserte bildene med filter og reklamene for hvordan vippene skal bli lengre og hret finere nevne at man egentlig ikke synes at plastisk kirurgi er bra. Som vi foreldre vet; de gjr ikke som du sier, de gjr som du gjr.

Og i dag skriver Kristin Gjelsvik i en kronikk p Aftenposten at hun blir kontaktet av unge jenter ned i tirsalderen som spr henne om hvor mye de br veie. Unge jenter sparer konfirmasjonspengene sine til de er 18 r og gamle nok til fikse p utseendet sitt ved legge seg under kniven. De er blitt stadig flere, og stadig yngre, de jentene som gr i gang med gjre kroppen sin ugjenkjennelig. Lepper s store at de knapt klarer smile. Mengder av Botox sprytet inn i rynker som enn ikke har meldt sin ankomst, skriver hun. Jeg heier p Kristin ogs.

Det hun forteller er bare s inderlig trist. 10-ringer som er opptatt av vekt! 14-ringer som sparer til plastisk kirurgi! Det er helt sykt − det er ingen tvil om at det er skikkelig tft vre ung i dag. Da jeg vokste opp var det viktig ha de riktige klrne for vre bra nok. N er det ha den riktige kroppen som gjelder. Det m jo kunne sies vre en forverring. Og hvordan har det blitt slik, hvorfor tenker ungdom i dag at de m endre p kroppen sin?

De altfor mange retusjerte bildene av syltynne fotomodeller de daglig blir eksponert for? Alle bildene av bloggere/influencere som poserer med sine gjennomopererte kropper, gjerne i seksualiserte positurer? Den evinnelige annonseringen for kosmetiske inngrep − i ungdommens Facebook-feed, p nettaviser, om bord p kollektivtransport, fra radiostasjoner som retter seg mot yngre publikum? spr Kristin Gjelsvik. Sannsynligvis har dette mye av skylda, ja. 

Kjre ungdom: Du er god nok som du er. Kroppen din trenger ikke pusses opp og fylles med plastikk. Den br holdes sunn og frisk, s du kan bruke den til bevege deg rundt og vre med p det du har lyst til. Det er helt naturlig se p andre av og til og nske at vi var litt mer snn eller litt mindre snn. Kanskje er det ogs noen som ser p deg og tenker snne tanker? Men man kan da ikke operere seg hver eneste gang en liten usikker tanke flakser forbi! Hvis du blir nedfor av flge "perfekte" bloggere, dropp det. Bruk heller tiden din med mennesker som gjr deg trygg og glad. Trygghet og glede gir en god utstrling. Utstrling kommer fra innsiden − kan ikke kjpes eller forfalskes med fotofiltre, og det gjr deg mer attraktiv enn all verdens botox og silikon. 

Men hjelper det ungdommene om jeg, en annenrangs grhret blogger p 35 r, sier dette? Sannsynligvis ikke s veldig. Men om mange drar i samme retning gir det ofte resultater. For vi m virkelig gjre noe fr en hel generasjon vokser opp med helt forskrudde verdier. Som s fr barn igjen ... sukk. Hvor skal det ende? 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#kroppspress #plastikkerikkesfantastisk #botox #silikon #fillers #konfirmasjonspenger #hvordanskaldetteg #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Barna bestemmer-dagen

Fredag kveld, mens vi spiste middag (taco, selvflgelig) satt Storebror med et lurt smil. Han gledet seg til i morgen, sa han. Nr jeg spurte hva som skulle skje i morgen, fikk jeg ikke noe svar, han gjentok bare at han gledet seg, og fortsatte smile det lure smilet.

Jeg begynte bli nervs. Hadde jeg lovet ham noe spesielt vi skal gjre i morgen, og glemt det helt? Heldigvis fikk jeg sannheten ut av ham litt senere, etter en del overtalelse; lrdag var barna bestemmer-dagen. Du har kanskje ikke hrt om den? Det er ikke s rart i s fall, for det eneste tilfellet av en slik dag som jeg har hrt om, var da sskenbarna til guttene mine gjennomfrte det i fjor. De tre ssknene byttet roller med foreldrene og fikk lov bestemme hva en hel lrdag skulle brukes til, og det ble bowling, lunsj p kaf og mye annet gy. Og kanskje det beste av alt − da det begynte bli sent bestemte sskenflokken at foreldrene skulle g og legge seg, og at de ikke fikk lov bruke mobiltelefonene sine. Brudd p reglene ble sltt hardt ned p. 

Storebror hadde tidligere denne mneden hrt nyss fra fetteren sin om at barna bestemmer-dagen i r falt p den siste lrdagen i januar. S da var det bestemt.

Vi ble vekket litt fr tte i gr, med en klar beskjed: N skal dere st opp! Guttenes pappa adld ordre, men ble stoppet halvveis i trappen av Lillebror. Kom opp igjen, du skal leke med lego! Han ba pent om f lov frst ta en tur innom badet, og en stund hrtes det ut som om det ikke var noen nde. Men til slutt fikk han forhandlet seg frem til et kort toalettbesk. Jeg l fortsatt i senga og hrte Lillebror g inn p rommet til Storebror igjen og sprre: Var det bra at jeg kjefta p ham?

Da jeg litt senere kom ut fra badet fikk jeg vite at vi skulle tilbringe dagen i Leo's lekeland i Kristiansand. Og der skal vi ha slush, la Storebror til, uten se opp fra iPaden. Vi pleier vre ganske strenge med iPad-bruk, men p barna bestemmer-dagen hadde vi ingenting vi skulle ha sagt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Sprett oss!" fikk jeg beskjed om, og gjorde mitt beste for utfre ordren. 

Det viste seg utover dagen at de sm sjefene trengte littegranne smug-ledelse nr det gjaldt enkelte ting, men ogs at de var veldig lette pvirke. Da min sster ville spise p Ikea, trengte vi ikke annet enn nevne dette for Storebror, s bestemte han at vi ogs skulle spise der. Og da jeg fikk litt lyst p milkshake etter middagen, hvisket jeg til Storebror at hvis han ville s kunne han bestemme at vi skulle stoppe i drive-throughen i Grimstad p vei hjem, og kjpe milkshake. Han ville det.

Jeg var veldig spent p hvordan resten av kvelden ville bli her hjemme, men den ble ganske kort for vr del. Et par velfylte godteposer ble med hjem fra Ikea, og guttene tok sengetyet ned i stua og satte p smurfefilm. Da filmen nrmet seg slutten fikk vi voksne beskjed om g og legge oss. Det hjalp ikke klage over at vi ikke hadde ftt kveldsmat, svaret var kort og brutalt: Det blir ikke kveldsmat i dag. God natt!

Det var selvflgelig ikke aktuelt legge seg til sove p ordentlig fr de to sm sjefene var i seng, s jeg la meg og leste en bok. Da filmen var slutt kom guttene opp for sjekke at vi sov, s da snorket vi litt. Men da Lillebror ikke var fornyd med Storebrors hjelp til pusse tennene, ble vi vekket igjen og beordret ned for hjelpe til. Det neste som ble bestemt var at alle skulle sove i vr seng, og jeg fikk tildelt en snau halvmeter ytterst p sengekanten. Guttene la seg med store glis og syntes dagen var en suksess.

Jeg syntes ogs det var en ganske fin dag, men jeg m jo si at guttenes lederstil var litt undvendig brysk og bastant. Det er vel fort at makten gr litt til hodet nr man vet at man bare har n eneste dag i sjefsstolen. Vi kan nok konkludere med at det er bra at barn er barn og voksne er voksne, men rollebytte for en dag − det var litt gy, alts. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#barnabestemmer #rollebytte #mamma #barn #mammablogg #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Et yeblikk, jeg skal bare ...

Det her skjer snn omtrent hver eneste gang vi skal forlate huset, med mindre det er snakk om badeland eller dyreparken:  

"Kom, n m vi g ned i gangen og kle p oss!" sier jeg. 

"Jammen, jeg skal bare ..." sier en av guttene, eller begge. 

"Nei, du skal ikke bare, vi er ndt til g n, hvis ikke kommer vi for seint."

"Jammen, jeg skal jo bare ..."

"Kom! Vi gr n."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvor i all verden har de dette fra? La oss ta en titt p en annen situasjon, som skjer nesten like ofte:

"Vil du bli med meg opp p rommet og leke med lego?" spr Lillebror.

"Ja, det kan jeg godt. Jeg skal bare sette p en vaskemaskin frst", svarer jeg. 

"Ok. Da venter jeg p deg her." Jeg lper ned og setter p vaskemaskinen og kommer opp igjen til Lillebror, som str tlmodig og venter ved trappa opp til tredje etasje.

"Et yeblikk, s kommer jeg. Jeg skal bare vaske hendene", sier jeg. 

"Ja vel. Du kan ha bde Zane og Cole hvis du vil. Skal jeg finne et gullsverd til deg?"

"Ja takk!" roper jeg inne fra badet. Jeg kommer ut igjen og akkurat i det jeg skal til g opp trappa ser jeg at det er nesten sloknet i vedovnen. "Jeg skal bare legge en kubbe til i ovnen, s kommer jeg."

"Du sa at du bare skulle sette p vaskemaskin", anklager Lillebror.

"Ja, jeg vet det, men s var det bare noen flere ting jeg mtte gjre. Snn, da er jeg klar!" Lillebrors smil er tilbake og han begynner g opp trappa. I det vi nrmer oss toppen kjenner jeg hvor kjlig det er i tredje etasje. Jeg orker ikke sitte der og fryse, alts.  

"Du, jeg skal bare hente en ekstra genser, s kommer jeg." Lillebror nikker stoisk. Jeg lper ned igjen, finner en genser slengt over en stol i stua, og ser telefonen min som ligger p stuebordet. nei! Jeg skulle jo ringe tannlegen. Hvor mye er klokka? Jo, jeg rekker det.

"Lillebror? Jeg er bare helt ndt til ta en telefon, og s kommer jeg, ok?" Det hres et tungt sukk oppe fra tredje etasje.

Skal bare, skal bare, skal bare. Ja, hvor i all verden har de det fra?  

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#skalbare #mamma #barn #mammablogg #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Det instagram ikke forteller deg om skitur

For en som ikke har sett ei skilype p 20 r, annet enn p instagram, s ble mtet med virkeligheten et sjokk.

Sjekk ut hashtaggen #skitur, for eksempel. Det er s vakkert og lekkert og nydelig at man kan begynne grine. Det er fantastiske vinterbilder av sntunge trr og solskinn som glitrer i nypreparerte lyper. Barn og voksne smiler strlende med rde kinn, det er ikke en eneste hundebsj skue, og gul sn, hva er det?

Kakao og Kvikklunsj − min favorittdel av skituren. 

Etter ha sett p snne bilder i en del r, besluttet vi at 2018 er det ret vi skal anskaffe ski til hele familien. h, som jeg gleda meg til spasere inn i den fortryllende instagramvinteren!

Jeg dmmer ingen − instagram er til for vakre bilder. (Jeg skal legge ut et av de fineste bildene mine der etterp #deiligvinterdag) Men noen m ogs fortelle sannheten, synes jeg. Frst og fremst for at smbarnsfamilier som min egen ikke skal bli fullstendig overrumplet av skilivets harde realiteter p sin frste tur, og bestemme seg for aldri prve igjen.

Som s mange ganger fr tar jeg p meg oppdraget − uten at noen har bedt om det.

Hvis du ikke har lyst til bli avslrt som nybegynner − husk fjerne prislappen p skiene. 

Realitet 1: Sola skinner ikke alltid i skilypa. I dag var det faktisk ganske overskya, og selv om ikke det la noen demper p gleden for vr del, s vil jeg bare si ifra s dere vet det.

Realitet 2: Hunder gjr fra seg i lypa. Ikke ved siden av − neida, de bsjer i lypa. Og tisser, overalt. Ikke spis gul sn er virkelig et nyttig rd, og ikke noe man skal kimse av. Forsikre deg om at barna har ftt med seg denne viktige livsvisdommen fr dere drar ut p tur.  

Realitet 3: Det er kaldt p trne! Jeg tenkte at de forfrosne trne jeg husker fra barndommens skiturer var p grunn av at jeg kanskje hadde litt for sm skisko eller at jeg ikke hadde tatt p meg gode nok sokker. Men det var like ille i dag! Jeg har kjpt skisko i n strrelse strre enn jeg bruker i sko, s jeg hadde plass til to par ullsokker, men nei gitt. Skisko m ha en magisk evne til stoppe blodtilfrselen til trne. Mens jeg har skrevet dette har jeg ftt flelsen tilbake i trne p hyre fot, hurra!

Realitet 4: Det kan gjre litt vondt. Bde nr du faller, og fordi du sannsynligvis bruker en del muskler som du ikke bruker til vanlig. (Nei, du med Swixjakka og rumpetaska og den perfekte skytestilen, jeg snakker ikke til deg). Jeg klarte i tillegg f krampe i venstre fot, det skjedde da jeg prvde meg p g fiskebein.

Nr jeg skulle ploge ned de bratteste bakkene la den ene skien seg hele tiden p tvers. Det m ha vrt noe galt med lypa i dag. 

Realitet 5: De yngste barna synes det er morsomst de frste 500 meterne. Jeg mistenker at de smilende instagrambildene av barn er tatt tidlig p dagen, og det trikset skal jeg jaggu meg huske p selv neste gang. (Jeg savner legoen min! sa Lillebror med innlevelse da vi hadde kommet halvveis i den 2 km lange lypa).

Realitet 6: Om ikke dine egne unger klager, s slipper du uansett ikke unna. Det er fullt av grinende unger og sure voksne der. Barn som henger etter voksne i en skistav og hulker om at de er slitne, barn som sitter i pulk og griner, og barn som ligger ved siden av lypa og velter seg i snen med skia i kryss mens de klager over hvor kalde de er. Foreldrene kjefter, truer med g fra dem eller ber dem ta en titt rundt seg p hvor pent alle de andre barna oppfrer seg. Neida, det finnes ikke slikt p instagram, men jeg har sett og hrt alt dette i dag − helt sant!

Jeg har lysna dette bildet littegranne i Picasa. Bare litt, alts, siden mobilkameraet mitt er s drlig. 

Realitet 7: Dersom du litt motvillig er dratt med ut p tur av kjresten, er dette ingen hemmelighet. Jeg s flere av dere i dag. Med lidende ansiktsuttrykk, uegnede antrekk og klnete stil, gende ved siden av overentusiastiske partnere med utstyret i orden og en optimisme som ikke lot seg kue av de stygge blikkene dere sendte dem.

Realitet 8: Det er enkelte situasjoner der man ikke nsker hre ordene: Mamma, jeg m p do!, og skitur er en av dem. Det er ingen do i skilypa, og hvis du skal utenfor lypene m du vasse i meterhy ls sn. Dette forklarer muligens all den gule snen, men rlig talt, folkens; du skal utenfor lypene. Bare stolpe i vei.

Men, ikke la dette hindre deg, alts! Jeg mener det. Jeg ville bare at du skulle vite hvordan det er, snn at ikke fallhyden fra instagrambildene blir s stor. For det er flott, alts. De sntunge trrne er der helt p ordentlig, og du kan jo dra en dag sola skinner. Og trene til han som har verdens dummeste staver trker ganske fort nr han klarer renne ned den bratte bakken uten falle. Og kanskje du begynner f litt dreisen p den der skyteteknikken − da er det gy! Ogs flelsen etterp da, nr man kommer inn med roser i kinna, fjell-luft i lungene og god samvittighet.

Bare husk kakao. Hva du enn gjr − ikke glem kakao. 

- Renate - 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#skitur #instagram #vintervr #sn #gladebarn #solskinn #kakao #ikkehelesannheten #muligensirrelevant #side 2 #nettavisen

Jeg vil s gjerne se deg

Du har tatt p deg den mrkebl anorakken og den sorte allvrsbuksa − det er jo viktig holde seg trr nr man skal ut i vinterregnet. Det samme regnet som gjr asfalten s sort at lyset fra billyktene suges inn i den og forsvinner.

Du gr der i veikanten − jeg kommer kjrende, men jeg ser deg ikke.

Jeg ser deg ikke.

Og nr jeg ikke ser deg s vet jeg ikke at du er der.

Og nr jeg ikke vet at du er der s kjrer jeg som om du ikke er der.

Og nr jeg kjrer som om du ikke er der s kan det hende jeg kjrer der du gr. 

Jeg vil ikke at det skal skje. Jeg er livredd for at det skal skje. Det hender til og med at jeg kjrer midt i veien for prve unng det, og flere ganger har jeg frst ftt ye p deg akkurat i det jeg passerer deg. Hjertet mitt slr i dobbelt tempo i flere minutter etterp, for hva om jeg hadde kjrt litt lenger inn i veikanten? Nr jeg mter en annen bil kan jeg ikke kjre midt i veien, og blir i tillegg blendet av lyset fra den andre bilen. Om det var vanskelig se deg fr, er det umulig n.

Jeg ser deg ikke.

Selv nr lyset fra lyktene p bilen min faller p den mrke jakka di, er det ikke sikkert at jeg registrerer noe. Du er mrkkledd, det er mrkt rundt deg. Du gr i ett med omgivelsene, og jeg ser deg ikke.

Jeg ser deg ikke. 

Men, tro det eller ei, det finnes faktisk en enkel lsning p dette problemet. 

Det kalles refleks, og er en fiffig liten oppfinnelse. Hvis du har p deg en refleks eller to, skjer det noe magisk nr lyset fra bilen min treffer deg. Lyset reflekteres og sendes tilbake til meg! Aha, tenker jeg da − her gr det et menneske. Jeg ser deg! Da fr jeg tid til sette ned farten og svinge litt utenom. Du slipper bli liggende igjen i veikanten, og jeg slipper bli tiltalt for uaktsomt drap. En klassisk vinn-vinn-situasjon.

Refleks finnes i mange forskjellige versjoner, og hvis du leter i en skuff hjemme kan det hende du finner et par refleksbrikker − siden mange firmaer deler dem ut som reklamemateriell. Om du vil ha noe mer spenstig kan du prve morsomme refleksarmbnd som ruller seg rundt armen av seg selv, ytterklr med refleksstriper p, luer med refleksstriper strikket inn eller en vest i knallfarge med store refleksstriper p.

Neste gang du skal ut og spasere langs en bilvei, hper jeg du har refleks p deg. Da ser jeg deg.

Gjr det, da.

For jeg vil s gjerne se deg. 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#refleks #brukrefleks #gulterkult #blisett #side2 #muligensirrelevant #nettavisen

- Har lagt frem noen kniver som de kan spikke med ...

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg er en littegranne engstelig mamma. (Ok, til tider lett hysterisk.)

Mine barn fr lov til leke, alts. De sykler, klatrer, bygger hytte med to etasjer, og de fr lov til spikke med kniv − under oppsyn. Jeg er egentlig ikke s redd for at de skal skade seg, jeg er bare veldig redd for at de skal d. S enkelt er det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Storebror, som nylig fylte tte r, har bare n gang gtt langs bilvei uten voksne, og det var da han var med hjem til noen gutter han gr p skole med. De bor nr skolen og pleier g til og fra, og da var det jo naturlig at min snn gjorde det samme. Det var ikke s lett for meg, men psykologen min har sagt at jeg br prve forholde meg til hva som er norsk standard, alts hvilken risiko de fleste andre foreldre utsetter barna sine for. S jeg lot ham g med dem hjem fra skolen, og det gikk bra.

Et par uker fr jul ble snnen min invitert p besk til disse guttene igjen. Jeg regnet med at de skulle g hjem fra skolen, s det var jeg innstilt p. Men denne gangen skulle de ogs vre alene hjemme i halvannen time fr noen voksne kom hjem. Oi.  

Jeg mtte sende melding til mammaen og forhre meg litt om hvordan dette skulle foreg. Var det noen de kunne kontakte hvis noe skulle skje? Jada, de hadde naboer − ikke noe problem. Siden jeg (selv etter et sjenerst tilbud om f gjemme meg i buskene utenfor huset deres) var litt skeptisk foreslo hun at snnen min kunne vente p SFO, s kunne hun ta ham med hjem nr hun var ferdig p jobb. Nei, tenkte jeg da, rlig talt, jeg kan ikke bli en snn mamma som nekter barna mine opplevelser fordi jeg er redd. S da var planen klar.

Alltid nr en av guttene mine skal noe litt utenom det vanlige, om det er bytur med skolen, bttur med barnehagen eller vre med noen hjem, da gr jeg litt snn og ser p klokka og tenker at n har de dratt fra skolen eller n br de vre tilbake i barnehagen eller dersom noe galt har skjedd ville jeg vel ha ftt beskjed n.

Denne dagen gikk jeg og tenkte p at n skal de snart g fra skolen, og omtrent i samme yeblikk fikk jeg en melding p Facebook. Der sto det:

Jeg ba gutta lage litt middag til jeg kommer hjem, s de ikke fr tid til finne p noe tull. S skulle de tenne litt stearinlys og gjre det litt koselig :) Har lagt frem noen kniver som de kan spikke julepresanger med hvis det blir litt tid til overs! Bare kos deg og slapp av, dette blir bra.

Frst tenkte jeg shit, lage middag? s kom jeg til det om tenne stearinlys og tenkte litt mistenksom at det var da flt som hun skulle gni det inn, da ... og s kom jeg til julegavespikkingen ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg begynte le. Og de neste to timene, hver gang jeg tenkte p at snnen min var alene hjemme med venner, begynte jeg humre, i stedet for plages av de sedvanlige forestillingene om alt som kan skje.

Humor er utrolig viktig for meg. Evnen til le, bde av meg selv og i vanskelige situasjoner, har hjulpet meg gjennom det livet har kastet i fanget p meg. Denne gangen fungerte det som en kort og effektiv terapitime. Latterterapi.

Men kurert er jeg selvflgelig ikke, s jeg satte pris p meldingen jeg fikk da mor i huset var kommet hjem: Alle lever og har det bra! Sees etterp.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#mamma #mammablogg #barn #humor #angst #terapi #latterterapi #muligensirrelevant #nettavisen #side2

En elektrisk spkelseshistorie, kanskje.

For et dryt r siden beskte vi et gammelt slott i England. Der skjedde det noe som jeg fortsatt synes er veldig rart.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Frste morgenen p slottet vknet jeg av at telefonen pep for si fra at den ville lades. 15% batteri, stod det. Jeg hadde ladet den en god stund fr jeg la meg, og jeg hadde ikke brukt telefonen etterp. Det var da mye mer strm p den i gr? Ja, ja ... Jeg slo tanken fra meg, regnet med at jeg hadde sett feil kvelden fr.

Da kvelden kom begynte jeg tenke p det igjen, og sjekket nyaktig hvor mye strm det var p mobilen da jeg tok ut laderen og la den p nattbordet. 53% stod det. Morgenen etter var det 20% igjen. Jeg nevnte det for samboeren min, og han fortalte at mobilen hans hadde gtt helt tom for strm i lpet av natten og sltt seg av. Rare greier.

Jeg mtte google litt. Fant ut at enkelte mener at spkelser bruker elektrisk energi for materialisere seg. Det var kanskje ikke s lurt finne ut dette mens vi fortsatt var der, siden jeg blir litt skremt av snt. Men hvis spkelser drev og spaserte mellom sengene vre om natten hadde de i alle fall latt oss vre i fred til n, s vi fikk hpe p det beste. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Trappeoppgangen. Hun damen p bildet ser rett p deg, gjr hun ikke? 

Batteriet p systemkameraet mitt var ladet helt opp rett fr vi dro p tur, og da vi kom til slottet etter tre dager i England og over 1000 bilder, begynte det bli tomt. Derfor ladet jeg batteriet helt opp igjen den frste kvelden p slottet, s jeg kunne ta massevis av bilder under oppholdet.

Da vi p den frste hele dagen der utforsket slottet og omrdet rundt tok jeg nok et par hundre bilder, fr batterilampa begynte lyse. Og etter ha filmet guttene i et par minutter ble skjermen plutselig svart, og det var det. 

Tredje kvelden hadde jeg ladet mobilen min opp til 74% da jeg tok ut laderen. Morgenen etter var det 33% strm igjen p den.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hotellrommet vrt p slottet. 

Min samboers mobil ble ogs tappet for strm hver natt, men han mente at det sikkert var p grunn av en feil p telefonen. Noen ganger oppfrer jo telefonen seg rart en liten stund, og s fungerer den vanlig igjen, sa han. Mulig det, men min telefon var bare et par mneder gammel, og noe snt hadde aldri skjedd fr. Og hva med kameraet? Han trakk p skuldrene. Hvis det IKKE skjer p neste hotell, begynner jeg lure, sa jeg.

Etter disse tre nettene kjrte vi videre, og sov p hotell ved flyplassen siste natta. Jeg ladet mobilen min igjen, og hadde 83% strm da jeg tok ut laderen. Da jeg vknet igjen s jeg p mobilskjermen. Fortsatt 83% ... 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#spkelse #spkelseshistorie #slott #mystisk #muligensirrelevant #nettavisen #side2

Post holiday blues ...

Dagen er her; julepynten skal ut av huset, og jeg liker det ikke. I gr tok jeg bort juleduker, vasket bde dem og julehndklrne og julekoppehndklrne og juleklutene (ja, jeg har det ogs). Jeg ryddet bort det aller meste av pynten, og satte litt etter litt nedi slagbenken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Huset mitt blir s trist med en gang julepynten er borte.

Kanskje har det litt sammenheng med at jeg normalt ikke er spesielt interessert i nips og pynteting, s julepynten er ikke bare julepynten, det er pynten. Nr pynten er borte sitter vi igjen med tomme vinduskarmer, og tomme bord som etter kort tid returnerer til sin dagligdagse oppgave; midlertidig oppbevaringsplass for magasiner og halvferdige tegninger.

For gjre rydde-bort-jula-dagen litt lettere bestemte jeg meg i fjor for at de nyinnkjpte telysholderne som ser ut som snballer som har blitt til is, ikke ndvendigvis bare m vre julepynt. S de fikk bli. Og i r har jeg kjpt en ny bordlampe som har form som en stjerne. Riktignok var varebetegnelsen adventsstjerne, men det betyr ikke at den absolutt ikke kan brukes som noe annet en julepynt. Jeg tror den blir, den ogs.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Julenissene er borte, men plastikkgranbaren blir. Det er vinterpynt.

Juletreet er det verste kvitte seg med. Juletrr er noe av det fineste jeg vet om. Med mange lys, og massevis av pynt som glitrer og reflekterer lysene − jeg setter pris p det hver eneste dag det str der. Og jeg rekker jo aldri bli lei, for vi setter det opp et par dager fr jul, s det fles s altfor tidlig skille seg av med det igjen i begynnelsen av januar. Jeg vurderer serist bare fjerne pynten, spraye treet med snspray og kalle det et vintertre i stedet. P den mten kan vi ha det stende i alle fall ut februar.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det ene Terry Redlin bildet mitt er et julemotiv, og derfor hadde jeg tenkt at det m bort med julepynten. Men n som dagen er her har jeg ikke s lyst lenger. Det store bildet mitt er jo et hstmotiv, og jeg vurderte aldri ta det ned da hsten var over ... Saken er klar − Redlin-julebildet blir.

Da har jeg is-snball-telysholdere, falsk granbar, et julebilde p veggen, en stjernelampe og muligens et tre en stund til. (Bare muligens. Jeg er usikker p om det vil vre sosialt akseptert.) Og det fr holde, alts. Selv om jeg er veldig glad i julepynten min s kommer man til et tidspunkt der det liksom ikke er like moro lenger. Og hvis man ikke tar ting bort, fr man heller ikke gleden av ta det frem igjen. Jeg m vel rett og slett innrmme at det er litt godt f det unna. (Ja, det treet ryker senere i dag.) Men at jeg samtidig gleder meg til ta det frem igjen til neste r. Ja, snn er det. 

- Renate - 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#ryddebortjula #postholidayblues #muligensirrelevant #nettavisen #side2

h, s koselig vre hjemme med sykt barn ...

Jeg leser ofte p Facebook om folk som koser seg hjemme med sykt barn. De har gjerne lagd seg noe godt spise og ligger under pledd p sofaen og ser p film sammen med barnet. Og jeg har flere ganger hrt foreldre si at det fles som en ekstra fridag, fordi det syke barnet ofte sover s mye at mammaen eller pappaen kan holde p med sitt.

Jeg kan for s vidt ogs holde p med mitt hvis den syke ungen min sover, men ungene mine pleier ikke sove nr de er syke. Sykedager hos oss er preget av snrr, trer, falsk krupp-anfall, hosting, drlig nattesvn for bde mor og barn, drlig matlyst uansett tilbud ... og eventuelt litt oppkast.

Og skulle den syke ungen bli s drlig at han sovner midt p dagen utnytter jeg tiden godt, ja. Jeg bruker den til google alle symptomene hans, og konkludere med at han sannsynligvis har en eller annen farlig sykdom, og at dette muligens blir den siste dagen vi fr sammen.

Illustrasjonsbilde: Udatert bilde av (sannsynligvis frisk) unge som koser seg foran vedovnen vr. 

Nr feberen blir spass hy at ungen blir ordentlig slapp, gir jeg paracet fordi jeg er livredd for at han skal f feberkramper. Paraceten har omtrent samme virkning som amfetamin. Da er han plutselig hyt og lavt og han kjeeeeder seg, og mine tanker om skumle sykdommer byttes ut med tanken om at en dag p jobb ville vrt svrt avslappende i forhold.

Helt til virkningen begynner ebbe ut, temperaturen ker og han legger seg p sofaen mens han klager over vondt i hodet. Da m jeg sjekke beina hans for utslett og be ham bye hodet for sjekke at haka nr brystet. Og hrer jeg noen rare lyder fra lungene hans? 

Og snn er det i dag. Det er en snn dag − med en febersyk unge p sofaen − og en livredd mamma som har sovet 3-4 timer i natt. Ja, jeg vet at halve slekta mi har hatt influensa. Ja, jeg vet at det er sesong for det n. Ja, jeg vet at sjansen for at det skal vre noe mer alvorlig er veldig liten. Men nr guttene mine er syke, da seirer frykten over logikken − hver gang.  

Oioi, som vi koser oss. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#barn #mamma #mammablogg #syktbarn #angst #feber #influensa #muligensirrelevant #nettavisen #side2

$(document).ready( function() { console.log('doc ready'); $('img').css('height', 'auto'); });