hits

januar 2018

14 år gammel og sparer til ny rumpe

I går ble det kjent at skuespiller Ulrikke Falch trakk seg fra finaleplassen til en bloggerpris. I sin kronikk på nrk.no skriver hun: «Flere som er nominert i Vixen Blog Awards fremmer et usunt utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om psykisk helse og plastisk kirurgi». Hun ønsker ikke å være en del av dette, og jeg heier på henne.  

Sophie Elise føler seg truffet, og svarer i sin egen kronikk: «Jeg prøver hver dag å være det forbildet jeg skulle ønske jeg hadde som ung.» Videre skriver hun: «I dag har jeg et sunt forhold til eget utseende, og for meg var det mulig å få uten å måtte «gi slipp» på alt det overfladiske som jeg tross alt også finner en glede i.»

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er meg som skuer litt bekymret mot fremtiden. 

Sophie Elise føler at hun blir fratatt retten til å mene, og fratatt kredibilitet for alle de gode tingene hun gjør. Hun skriver at hun daglig svarer på mange eposter fra ungdommer som sliter med forskjellige ting, blant annet selvbilde. Det er flott at hun tar seg tid til dette, men hun er like fullt en del av problemet. For går det an å være et godt forbilde for unge jenter når man fungerer som en levende reklameplakat for plastiske operasjoner? Det hjelper ikke å innimellom alle de kroppsfikserte bildene med filter og reklamene for hvordan vippene skal bli lengre og håret finere nevne at man egentlig ikke synes at plastisk kirurgi er bra. Som vi foreldre vet; de gjør ikke som du sier, de gjør som du gjør.

Og i dag skriver Kristin Gjelsvik i en kronikk på Aftenposten at hun blir kontaktet av unge jenter ned i tiårsalderen som spør henne om hvor mye de bør veie. «Unge jenter sparer konfirmasjonspengene sine til de er 18 år og gamle nok til å fikse på utseendet sitt ved å legge seg under kniven. De er blitt stadig flere, og stadig yngre, de jentene som går i gang med å gjøre kroppen sin ugjenkjennelig. Lepper så store at de knapt klarer å smile. Mengder av Botox sprøytet inn i rynker som ennå ikke har meldt sin ankomst», skriver hun. Jeg heier på Kristin også.

Det hun forteller er bare så inderlig trist. 10-åringer som er opptatt av vekt! 14-åringer som sparer til plastisk kirurgi! Det er helt sykt − det er ingen tvil om at det er skikkelig tøft å være ung i dag. Da jeg vokste opp var det viktig å ha de riktige klærne for å være bra nok. Nå er det å ha den riktige kroppen som gjelder. Det må jo kunne sies å være en forverring. Og hvordan har det blitt slik, hvorfor tenker ungdom i dag at de må endre på kroppen sin?

«De altfor mange retusjerte bildene av syltynne fotomodeller de daglig blir eksponert for? Alle bildene av bloggere/influencere som poserer med sine gjennomopererte kropper, gjerne i seksualiserte positurer? Den evinnelige annonseringen for kosmetiske inngrep − i ungdommens Facebook-feed, på nettaviser, om bord på kollektivtransport, fra radiostasjoner som retter seg mot yngre publikum?» spør Kristin Gjelsvik. Sannsynligvis har dette mye av skylda, ja. 

Kjære ungdom: Du er god nok som du er. Kroppen din trenger ikke å pusses opp og fylles med plastikk. Den bør holdes sunn og frisk, så du kan bruke den til å bevege deg rundt og være med på det du har lyst til. Det er helt naturlig å se på andre av og til og ønske at vi var litt mer sånn eller litt mindre sånn. Kanskje er det også noen som ser på deg og tenker sånne tanker? Men man kan da ikke operere seg hver eneste gang en liten usikker tanke flakser forbi! Hvis du blir nedfor av å følge "perfekte" bloggere, dropp det. Bruk heller tiden din med mennesker som gjør deg trygg og glad. Trygghet og glede gir en god utstråling. Utstråling kommer fra innsiden − kan ikke kjøpes eller forfalskes med fotofiltre, og det gjør deg mer attraktiv enn all verdens botox og silikon. 

Men hjelper det ungdommene om jeg, en annenrangs gråhåret blogger på 35 år, sier dette? Sannsynligvis ikke så veldig. Men om mange drar i samme retning gir det ofte resultater. For vi må virkelig gjøre noe før en hel generasjon vokser opp med helt forskrudde verdier. Som så får barn igjen ... sukk. Hvor skal det ende? 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#kroppspress #plastikkerikkesåfantastisk #botox #silikon #fillers #konfirmasjonspenger #åhvordanskaldettegå #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

«Barna bestemmer-dagen»

Fredag kveld, mens vi spiste middag (taco, selvfølgelig) satt Storebror med et lurt smil. Han gledet seg til i morgen, sa han. Når jeg spurte hva som skulle skje i morgen, fikk jeg ikke noe svar, han gjentok bare at han gledet seg, og fortsatte å smile det lure smilet.

Jeg begynte å bli nervøs. Hadde jeg lovet ham noe spesielt vi skal gjøre i morgen, og glemt det helt? Heldigvis fikk jeg sannheten ut av ham litt senere, etter en del overtalelse; lørdag var «barna bestemmer-dagen». Du har kanskje ikke hørt om den? Det er ikke så rart i så fall, for det eneste tilfellet av en slik dag som jeg har hørt om, var da søskenbarna til guttene mine gjennomførte det i fjor. De tre søsknene byttet roller med foreldrene og fikk lov å bestemme hva en hel lørdag skulle brukes til, og det ble bowling, lunsj på kafé og mye annet gøy. Og kanskje det beste av alt − da det begynte å bli sent bestemte søskenflokken at foreldrene skulle gå og legge seg, og at de ikke fikk lov å bruke mobiltelefonene sine. Brudd på reglene ble slått hardt ned på. 

Storebror hadde tidligere denne måneden hørt nyss fra fetteren sin om at «barna bestemmer-dagen» i år falt på den siste lørdagen i januar. Så da var det bestemt.

Vi ble vekket litt før åtte i går, med en klar beskjed: «Nå skal dere stå opp!» Guttenes pappa adlød ordre, men ble stoppet halvveis i trappen av Lillebror. «Kom opp igjen, du skal leke med lego!» Han ba pent om å få lov å først ta en tur innom badet, og en stund hørtes det ut som om det ikke var noen nåde. Men til slutt fikk han forhandlet seg frem til et kort toalettbesøk. Jeg lå fortsatt i senga og hørte Lillebror gå inn på rommet til Storebror igjen og spørre: «Var det bra at jeg kjefta på ham?»

Da jeg litt senere kom ut fra badet fikk jeg vite at vi skulle tilbringe dagen i Leo's lekeland i Kristiansand. «Og der skal vi ha slush», la Storebror til, uten å se opp fra iPaden. Vi pleier å være ganske strenge med iPad-bruk, men på «barna bestemmer-dagen» hadde vi ingenting vi skulle ha sagt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Sprett oss!" fikk jeg beskjed om, og gjorde mitt beste for å utføre ordren. 

Det viste seg utover dagen at de små sjefene trengte littegranne smug-ledelse når det gjaldt enkelte ting, men også at de var veldig lette å påvirke. Da min søster ville spise på Ikea, trengte vi ikke annet enn å nevne dette for Storebror, så bestemte han at vi også skulle spise der. Og da jeg fikk litt lyst på milkshake etter middagen, hvisket jeg til Storebror at hvis han ville så kunne han bestemme at vi skulle stoppe i drive-throughen i Grimstad på vei hjem, og kjøpe milkshake. Han ville det.

Jeg var veldig spent på hvordan resten av kvelden ville bli her hjemme, men den ble ganske kort for vår del. Et par velfylte godteposer ble med hjem fra Ikea, og guttene tok sengetøyet ned i stua og satte på smurfefilm. Da filmen nærmet seg slutten fikk vi voksne beskjed om å gå og legge oss. Det hjalp ikke å klage over at vi ikke hadde fått kveldsmat, svaret var kort og brutalt: «Det blir ikke kveldsmat i dag. God natt!»

Det var selvfølgelig ikke aktuelt å legge seg til å sove på ordentlig før de to små sjefene var i seng, så jeg la meg og leste en bok. Da filmen var slutt kom guttene opp for å sjekke at vi sov, så da snorket vi litt. Men da Lillebror ikke var fornøyd med Storebrors hjelp til å pusse tennene, ble vi vekket igjen og beordret ned for å hjelpe til. Det neste som ble bestemt var at alle skulle sove i vår seng, og jeg fikk tildelt en snau halvmeter ytterst på sengekanten. Guttene la seg med store glis og syntes dagen var en suksess.

Jeg syntes også det var en ganske fin dag, men jeg må jo si at guttenes lederstil var litt unødvendig brysk og bastant. Det er vel fort at makten går litt til hodet når man vet at man bare har én eneste dag i sjefsstolen. Vi kan nok konkludere med at det er bra at barn er barn og voksne er voksne, men rollebytte for en dag − det var litt gøy, altså. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#barnabestemmer #rollebytte #mamma #barn #mammablogg #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Et øyeblikk, jeg skal bare ...

Det her skjer sånn omtrent hver eneste gang vi skal forlate huset, med mindre det er snakk om badeland eller dyreparken:  

"Kom, nå må vi gå ned i gangen og kle på oss!" sier jeg. 

"Jammen, jeg skal bare ..." sier en av guttene, eller begge. 

"Nei, du skal ikke bare, vi er nødt til å gå nå, hvis ikke kommer vi for seint."

"Jammen, jeg skal jo bare ..."

"Kom! Vi går nå."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvor i all verden har de dette fra? La oss ta en titt på en annen situasjon, som skjer nesten like ofte:

"Vil du bli med meg opp på rommet og leke med lego?" spør Lillebror.

"Ja, det kan jeg godt. Jeg skal bare sette på en vaskemaskin først", svarer jeg. 

"Ok. Da venter jeg på deg her." Jeg løper ned og setter på vaskemaskinen og kommer opp igjen til Lillebror, som står tålmodig og venter ved trappa opp til tredje etasje.

"Et øyeblikk, så kommer jeg. Jeg skal bare vaske hendene", sier jeg. 

"Ja vel. Du kan ha både Zane og Cole hvis du vil. Skal jeg finne et gullsverd til deg?"

"Ja takk!" roper jeg inne fra badet. Jeg kommer ut igjen og akkurat i det jeg skal til å gå opp trappa ser jeg at det er nesten sloknet i vedovnen. "Jeg skal bare legge en kubbe til i ovnen, så kommer jeg."

"Du sa at du bare skulle sette på vaskemaskin", anklager Lillebror.

"Ja, jeg vet det, men så var det bare noen flere ting jeg måtte gjøre. Sånn, da er jeg klar!" Lillebrors smil er tilbake og han begynner å gå opp trappa. I det vi nærmer oss toppen kjenner jeg hvor kjølig det er i tredje etasje. Jeg orker ikke å sitte der og fryse, altså.  

"Du, jeg skal bare hente en ekstra genser, så kommer jeg." Lillebror nikker stoisk. Jeg løper ned igjen, finner en genser slengt over en stol i stua, og ser telefonen min som ligger på stuebordet. Å nei! Jeg skulle jo ringe tannlegen. Hvor mye er klokka? Jo, jeg rekker det.

"Lillebror? Jeg er bare helt nødt til å ta en telefon, og så kommer jeg, ok?" Det høres et tungt sukk oppe fra tredje etasje.

Skal bare, skal bare, skal bare. Ja, hvor i all verden har de det fra?  

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#skalbare #mamma #barn #mammablogg #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Det instagram ikke forteller deg om skitur

For en som ikke har sett ei skiløype på 20 år, annet enn på instagram, så ble møtet med virkeligheten et sjokk.

Sjekk ut hashtaggen #skitur, for eksempel. Det er så vakkert og lekkert og nydelig at man kan begynne å grine. Det er fantastiske vinterbilder av snøtunge trær og solskinn som glitrer i nypreparerte løyper. Barn og voksne smiler strålende med røde kinn, det er ikke en eneste hundebæsj å skue, og gul snø, hva er det?

Kakao og Kvikklunsj − min favorittdel av skituren. 

Etter å ha sett på sånne bilder i en del år, besluttet vi at 2018 er det året vi skal anskaffe ski til hele familien. Åh, som jeg gleda meg til å spasere inn i den fortryllende instagramvinteren!

Jeg dømmer ingen − instagram er til for vakre bilder. (Jeg skal legge ut et av de fineste bildene mine der etterpå #deiligvinterdag) Men noen må også fortelle sannheten, synes jeg. Først og fremst for at småbarnsfamilier som min egen ikke skal bli fullstendig overrumplet av skilivets harde realiteter på sin første tur, og bestemme seg for å aldri prøve igjen.

Som så mange ganger før tar jeg på meg oppdraget − uten at noen har bedt om det.

Hvis du ikke har lyst til å bli avslørt som nybegynner − husk å fjerne prislappen på skiene. 

Realitet 1: Sola skinner ikke alltid i skiløypa. I dag var det faktisk ganske overskya, og selv om ikke det la noen demper på gleden for vår del, så vil jeg bare si ifra så dere vet det.

Realitet 2: Hunder gjør fra seg i løypa. Ikke ved siden av − neida, de bæsjer i løypa. Og tisser, overalt. «Ikke spis gul snø» er virkelig et nyttig råd, og ikke noe man skal kimse av. Forsikre deg om at barna har fått med seg denne viktige livsvisdommen før dere drar ut på tur.  

Realitet 3: Det er kaldt på tærne! Jeg tenkte at de forfrosne tærne jeg husker fra barndommens skiturer var på grunn av at jeg kanskje hadde litt for små skisko eller at jeg ikke hadde tatt på meg gode nok sokker. Men det var like ille i dag! Jeg har kjøpt skisko i én størrelse større enn jeg bruker i sko, så jeg hadde plass til to par ullsokker, men nei gitt. Skisko må ha en magisk evne til å stoppe blodtilførselen til tærne. Mens jeg har skrevet dette har jeg fått følelsen tilbake i tærne på høyre fot, hurra!

Realitet 4: Det kan gjøre litt vondt. Både når du faller, og fordi du sannsynligvis bruker en del muskler som du ikke bruker til vanlig. (Nei, du med Swixjakka og rumpetaska og den perfekte skøytestilen, jeg snakker ikke til deg). Jeg klarte i tillegg å få krampe i venstre fot, det skjedde da jeg prøvde meg på å gå fiskebein.

Når jeg skulle ploge ned de bratteste bakkene la den ene skien seg hele tiden på tvers. Det må ha vært noe galt med løypa i dag. 

Realitet 5: De yngste barna synes det er morsomst de første 500 meterne. Jeg mistenker at de smilende instagrambildene av barn er tatt tidlig på dagen, og det trikset skal jeg jaggu meg huske på selv neste gang. («Jeg savner legoen min!» sa Lillebror med innlevelse da vi hadde kommet halvveis i den 2 km lange løypa).

Realitet 6: Om ikke dine egne unger klager, så slipper du uansett ikke unna. Det er fullt av grinende unger og sure voksne der. Barn som henger etter voksne i en skistav og hulker om at de er slitne, barn som sitter i pulk og griner, og barn som ligger ved siden av løypa og velter seg i snøen med skia i kryss mens de klager over hvor kalde de er. Foreldrene kjefter, truer med å gå fra dem eller ber dem ta en titt rundt seg på hvor pent alle de andre barna oppfører seg. Neida, det finnes ikke slikt på instagram, men jeg har sett og hørt alt dette i dag − helt sant!

Jeg har lysna dette bildet littegranne i Picasa. Bare litt, altså, siden mobilkameraet mitt er så dårlig. 

Realitet 7: Dersom du litt motvillig er dratt med ut på tur av kjæresten, er dette ingen hemmelighet. Jeg så flere av dere i dag. Med lidende ansiktsuttrykk, uegnede antrekk og klønete stil, gående ved siden av overentusiastiske partnere med utstyret i orden og en optimisme som ikke lot seg kue av de stygge blikkene dere sendte dem.

Realitet 8: Det er enkelte situasjoner der man ikke ønsker å høre ordene: «Mamma, jeg må på do!», og skitur er en av dem. Det er ingen do i skiløypa, og hvis du skal utenfor løypene må du vasse i meterhøy løs snø. Dette forklarer muligens all den gule snøen, men ærlig talt, folkens; du skal utenfor løypene. Bare å stolpe i vei.

Men, ikke la dette hindre deg, altså! Jeg mener det. Jeg ville bare at du skulle vite hvordan det er, sånn at ikke fallhøyden fra instagrambildene blir så stor. For det er flott, altså. De snøtunge trærne er der helt på ordentlig, og du kan jo dra en dag sola skinner. Og tårene til han som har verdens dummeste staver tørker ganske fort når han klarer å renne ned den bratte bakken uten å falle. Og kanskje du begynner å få litt dreisen på den der skøyteteknikken − da er det gøy! Også følelsen etterpå da, når man kommer inn med roser i kinna, fjell-luft i lungene og god samvittighet.

Bare husk kakao. Hva du enn gjør − ikke glem kakao. 

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#skitur #instagram #vintervær #snø #gladebarn #solskinn #kakao #ikkehelesannheten #muligensirrelevant #side 2 #nettavisen

Jeg vil så gjerne se deg

Du har tatt på deg den mørkeblå anorakken og den sorte allværsbuksa − det er jo viktig å holde seg tørr når man skal ut i vinterregnet. Det samme regnet som gjør asfalten så sort at lyset fra billyktene suges inn i den og forsvinner.

Du går der i veikanten − jeg kommer kjørende, men jeg ser deg ikke.

Jeg ser deg ikke.

Og når jeg ikke ser deg så vet jeg ikke at du er der.

Og når jeg ikke vet at du er der så kjører jeg som om du ikke er der.

Og når jeg kjører som om du ikke er der så kan det hende jeg kjører der du går. 

Jeg vil ikke at det skal skje. Jeg er livredd for at det skal skje. Det hender til og med at jeg kjører midt i veien for å prøve å unngå det, og flere ganger har jeg først fått øye på deg akkurat i det jeg passerer deg. Hjertet mitt slår i dobbelt tempo i flere minutter etterpå, for hva om jeg hadde kjørt litt lenger inn i veikanten? Når jeg møter en annen bil kan jeg ikke kjøre midt i veien, og blir i tillegg blendet av lyset fra den andre bilen. Om det var vanskelig å se deg før, er det umulig nå.

Jeg ser deg ikke.

Selv når lyset fra lyktene på bilen min faller på den mørke jakka di, er det ikke sikkert at jeg registrerer noe. Du er mørkkledd, det er mørkt rundt deg. Du går i ett med omgivelsene, og jeg ser deg ikke.

Jeg ser deg ikke. 

Men, tro det eller ei, det finnes faktisk en enkel løsning på dette problemet. 

Det kalles refleks, og er en fiffig liten oppfinnelse. Hvis du har på deg en refleks eller to, skjer det noe magisk når lyset fra bilen min treffer deg. Lyset reflekteres og sendes tilbake til meg! Aha, tenker jeg da − her går det et menneske. Jeg ser deg! Da får jeg tid til å sette ned farten og svinge litt utenom. Du slipper å bli liggende igjen i veikanten, og jeg slipper å bli tiltalt for uaktsomt drap. En klassisk vinn-vinn-situasjon.

Refleks finnes i mange forskjellige versjoner, og hvis du leter i en skuff hjemme kan det hende du finner et par refleksbrikker − siden mange firmaer deler dem ut som reklamemateriell. Om du vil ha noe mer spenstig kan du prøve morsomme refleksarmbånd som ruller seg rundt armen av seg selv, ytterklær med refleksstriper på, luer med refleksstriper strikket inn eller en vest i knallfarge med store refleksstriper på.

Neste gang du skal ut og spasere langs en bilvei, håper jeg du har refleks på deg. Da ser jeg deg.

Gjør det, da.

For jeg vil så gjerne se deg. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#refleks #brukrefleks #gulterkult #blisett #side2 #muligensirrelevant #nettavisen

- Har lagt frem noen kniver som de kan spikke med ...

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg er en littegranne engstelig mamma. (Ok, til tider lett hysterisk.)

Mine barn får lov til å leke, altså. De sykler, klatrer, bygger hytte med to etasjer, og de får lov til å spikke med kniv − under oppsyn. Jeg er egentlig ikke så redd for at de skal skade seg, jeg er bare veldig redd for at de skal dø. Så enkelt er det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Storebror, som nylig fylte åtte år, har bare én gang gått langs bilvei uten voksne, og det var da han var med hjem til noen gutter han går på skole med. De bor nær skolen og pleier å gå til og fra, og da var det jo naturlig at min sønn gjorde det samme. Det var ikke så lett for meg, men psykologen min har sagt at jeg bør prøve å forholde meg til hva som er «norsk standard», altså hvilken risiko de fleste andre foreldre utsetter barna sine for. Så jeg lot ham gå med dem hjem fra skolen, og det gikk bra.

Et par uker før jul ble sønnen min invitert på besøk til disse guttene igjen. Jeg regnet med at de skulle gå hjem fra skolen, så det var jeg innstilt på. Men denne gangen skulle de også være alene hjemme i halvannen time før noen voksne kom hjem. Oi.  

Jeg måtte sende melding til mammaen og forhøre meg litt om hvordan dette skulle foregå. Var det noen de kunne kontakte hvis noe skulle skje? Jada, de hadde naboer − ikke noe problem. Siden jeg (selv etter et sjenerøst tilbud om å få gjemme meg i buskene utenfor huset deres) var litt skeptisk foreslo hun at sønnen min kunne vente på SFO, så kunne hun ta ham med hjem når hun var ferdig på jobb. Nei, tenkte jeg da, ærlig talt, jeg kan ikke bli en sånn mamma som nekter barna mine opplevelser fordi jeg er redd. Så da var planen klar.

Alltid når en av guttene mine skal noe litt utenom det vanlige, om det er bytur med skolen, båttur med barnehagen eller å være med noen hjem, da går jeg litt sånn og ser på klokka og tenker at «nå har de dratt fra skolen» eller «nå bør de være tilbake i barnehagen» eller «dersom noe galt har skjedd ville jeg vel ha fått beskjed nå».

Denne dagen gikk jeg og tenkte på at «nå skal de snart gå fra skolen», og omtrent i samme øyeblikk fikk jeg en melding på Facebook. Der sto det:

«Jeg ba gutta lage litt middag til jeg kommer hjem, så de ikke får tid til å finne på noe tull. Så skulle de tenne litt stearinlys og gjøre det litt koselig :) Har lagt frem noen kniver som de kan spikke julepresanger med hvis det blir litt tid til overs! Bare kos deg og slapp av, dette blir bra.»

Først tenkte jeg «shit, lage middag?» så kom jeg til det om å tenne stearinlys og tenkte litt mistenksom at «det var da fælt som hun skulle gni det inn, da ...» og så kom jeg til julegavespikkingen ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg begynte å le. Og de neste to timene, hver gang jeg tenkte på at sønnen min var alene hjemme med venner, begynte jeg å humre, i stedet for å plages av de sedvanlige forestillingene om alt som kan skje.

Humor er utrolig viktig for meg. Evnen til å le, både av meg selv og i vanskelige situasjoner, har hjulpet meg gjennom det livet har kastet i fanget på meg. Denne gangen fungerte det som en kort og effektiv terapitime. Latterterapi.

Men kurert er jeg selvfølgelig ikke, så jeg satte pris på meldingen jeg fikk da mor i huset var kommet hjem: «Alle lever og har det bra! Sees etterpå.»

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#mamma #mammablogg #barn #humor #angst #terapi #latterterapi #muligensirrelevant #nettavisen #side2

En elektrisk spøkelseshistorie, kanskje.

For et drøyt år siden besøkte vi et gammelt slott i England. Der skjedde det noe som jeg fortsatt synes er veldig rart.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Første morgenen på slottet våknet jeg av at telefonen pep for å si fra at den ville lades. 15% batteri, stod det. Jeg hadde ladet den en god stund før jeg la meg, og jeg hadde ikke brukt telefonen etterpå. Det var da mye mer strøm på den i går? Ja, ja ... Jeg slo tanken fra meg, regnet med at jeg hadde sett feil kvelden før.

Da kvelden kom begynte jeg å tenke på det igjen, og sjekket nøyaktig hvor mye strøm det var på mobilen da jeg tok ut laderen og la den på nattbordet. 53% stod det. Morgenen etter var det 20% igjen. Jeg nevnte det for samboeren min, og han fortalte at mobilen hans hadde gått helt tom for strøm i løpet av natten og slått seg av. Rare greier.

Jeg måtte google litt. Fant ut at enkelte mener at spøkelser bruker elektrisk energi for å materialisere seg. Det var kanskje ikke så lurt å finne ut dette mens vi fortsatt var der, siden jeg blir litt skremt av sånt. Men hvis spøkelser drev og spaserte mellom sengene våre om natten hadde de i alle fall latt oss være i fred til nå, så vi fikk håpe på det beste. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Trappeoppgangen. Hun damen på bildet ser rett på deg, gjør hun ikke? 

Batteriet på systemkameraet mitt var ladet helt opp rett før vi dro på tur, og da vi kom til slottet etter tre dager i England og over 1000 bilder, begynte det å bli tomt. Derfor ladet jeg batteriet helt opp igjen den første kvelden på slottet, så jeg kunne ta massevis av bilder under oppholdet.

Da vi på den første hele dagen der utforsket slottet og området rundt tok jeg nok et par hundre bilder, før batterilampa begynte å lyse. Og etter å ha filmet guttene i et par minutter ble skjermen plutselig svart, og det var det. 

Tredje kvelden hadde jeg ladet mobilen min opp til 74% da jeg tok ut laderen. Morgenen etter var det 33% strøm igjen på den.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hotellrommet vårt på slottet. 

Min samboers mobil ble også tappet for strøm hver natt, men han mente at det sikkert var på grunn av en feil på telefonen. Noen ganger oppfører jo telefonen seg rart en liten stund, og så fungerer den vanlig igjen, sa han. Mulig det, men min telefon var bare et par måneder gammel, og noe sånt hadde aldri skjedd før. Og hva med kameraet? Han trakk på skuldrene. Hvis det IKKE skjer på neste hotell, begynner jeg å lure, sa jeg.

Etter disse tre nettene kjørte vi videre, og sov på hotell ved flyplassen siste natta. Jeg ladet mobilen min igjen, og hadde 83% strøm da jeg tok ut laderen. Da jeg våknet igjen så jeg på mobilskjermen. Fortsatt 83% ... 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#spøkelse #spøkelseshistorie #slott #mystisk #muligensirrelevant #nettavisen #side2

Post holiday blues ...

Dagen er her; julepynten skal ut av huset, og jeg liker det ikke. I går tok jeg bort juleduker, vasket både dem og julehåndklærne og julekoppehåndklærne og juleklutene (ja, jeg har det også). Jeg ryddet bort det aller meste av pynten, og satte litt etter litt nedi slagbenken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Huset mitt blir så trist med en gang julepynten er borte.

Kanskje har det litt sammenheng med at jeg normalt ikke er spesielt interessert i nips og pynteting, så julepynten er ikke bare julepynten, det er pynten. Når pynten er borte sitter vi igjen med tomme vinduskarmer, og tomme bord som etter kort tid returnerer til sin dagligdagse oppgave; midlertidig oppbevaringsplass for magasiner og halvferdige tegninger.

For å gjøre rydde-bort-jula-dagen litt lettere bestemte jeg meg i fjor for at de nyinnkjøpte telysholderne som ser ut som snøballer som har blitt til is, ikke nødvendigvis bare må være julepynt. Så de fikk bli. Og i år har jeg kjøpt en ny bordlampe som har form som en stjerne. Riktignok var varebetegnelsen «adventsstjerne», men det betyr ikke at den absolutt ikke kan brukes som noe annet en julepynt. Jeg tror den blir, den også.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Julenissene er borte, men plastikkgranbaren blir. Det er vinterpynt.

Juletreet er det verste å kvitte seg med. Juletrær er noe av det fineste jeg vet om. Med mange lys, og massevis av pynt som glitrer og reflekterer lysene − jeg setter pris på det hver eneste dag det står der. Og jeg rekker jo aldri å bli lei, for vi setter det opp et par dager før jul, så det føles så altfor tidlig å skille seg av med det igjen i begynnelsen av januar. Jeg vurderer seriøst å bare fjerne pynten, spraye treet med snøspray og kalle det et vintertre i stedet. På den måten kan vi ha det stående i alle fall ut februar.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det ene Terry Redlin bildet mitt er et julemotiv, og derfor hadde jeg tenkt at det må bort med julepynten. Men nå som dagen er her har jeg ikke så lyst lenger. Det store bildet mitt er jo et høstmotiv, og jeg vurderte aldri å ta det ned da høsten var over ... Saken er klar − Redlin-julebildet blir.

Da har jeg is-snøball-telysholdere, falsk granbar, et julebilde på veggen, en stjernelampe og muligens et tre en stund til. (Bare muligens. Jeg er usikker på om det vil være sosialt akseptert.) Og det får holde, altså. Selv om jeg er veldig glad i julepynten min så kommer man til et tidspunkt der det liksom ikke er like moro lenger. Og hvis man ikke tar ting bort, får man heller ikke gleden av å ta det frem igjen. Jeg må vel rett og slett innrømme at det er litt godt å få det unna. (Ja, det treet ryker senere i dag.) Men at jeg samtidig gleder meg til å ta det frem igjen til neste år. Ja, sånn er det. 

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#ryddebortjula #postholidayblues #muligensirrelevant #nettavisen #side2

Åh, så koselig å være hjemme med sykt barn ...  

Jeg leser ofte på Facebook om folk som koser seg hjemme med sykt barn. De har gjerne lagd seg noe godt å spise og ligger under pledd på sofaen og ser på film sammen med barnet. Og jeg har flere ganger hørt foreldre si at det føles som en ekstra fridag, fordi det syke barnet ofte sover så mye at mammaen eller pappaen kan holde på med sitt.

Jeg kan for så vidt også holde på med mitt hvis den syke ungen min sover, men ungene mine pleier ikke å sove når de er syke. Sykedager hos oss er preget av snørr, tårer, falsk krupp-anfall, hosting, dårlig nattesøvn for både mor og barn, dårlig matlyst uansett tilbud ... og eventuelt litt oppkast.

Og skulle den syke ungen bli så dårlig at han sovner midt på dagen utnytter jeg tiden godt, ja. Jeg bruker den til å google alle symptomene hans, og konkludere med at han sannsynligvis har en eller annen farlig sykdom, og at dette muligens blir den siste dagen vi får sammen.

Illustrasjonsbilde: Udatert bilde av (sannsynligvis frisk) unge som koser seg foran vedovnen vår. 

Når feberen blir såpass høy at ungen blir ordentlig slapp, gir jeg paracet fordi jeg er livredd for at han skal få feberkramper. Paraceten har omtrent samme virkning som amfetamin. Da er han plutselig høyt og lavt og han kjeeeeder seg, og mine tanker om skumle sykdommer byttes ut med tanken om at en dag på jobb ville vært svært avslappende i forhold.

Helt til virkningen begynner å ebbe ut, temperaturen øker og han legger seg på sofaen mens han klager over vondt i hodet. Da må jeg sjekke beina hans for utslett og be ham bøye hodet for å sjekke at haka når brystet. Og hører jeg noen rare lyder fra lungene hans? 

Og sånn er det i dag. Det er en sånn dag − med en febersyk unge på sofaen − og en livredd mamma som har sovet 3-4 timer i natt. Ja, jeg vet at halve slekta mi har hatt influensa. Ja, jeg vet at det er sesong for det nå. Ja, jeg vet at sjansen for at det skal være noe mer alvorlig er veldig liten. Men når guttene mine er syke, da seirer frykten over logikken − hver gang.  

Oioi, som vi koser oss. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#barn #mamma #mammablogg #syktbarn #angst #feber #influensa #muligensirrelevant #nettavisen #side2