hits

I-landsproblemer

375 marengs og en veldig god sjokoladeguffe

Siden søndag har jeg laget marengs hver eneste dag, og det må jeg fortsette med resten av uka. Marengsene skal jeg selge på Strengereidmessa som jeg skal delta på til helga. Jeg tenkte at litt søtsaker ville være et friskt innslag på messa, og ante virkelig ikke at det ville ta all min fritid hele uka før. Hver dag når jeg kommer hjem fra jobb er det første jeg gjør å knekke 8 egg og sette i gang kjøkkenmaskinen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I tillegg til marengsproduksjon har jeg prøvd meg på en hel del andre stunt − jeg tenkte at jeg skulle finne på noe litt nytt og kult innen hjemmelagde godsaker.  Jeg liker egentlig ikke å lage mat i det hele tatt, min interesse for å lage søtsaker og desserter drives av en enda større interesse for å spise dem. 

Den første idéen jeg ville prøve var en type sjokoladekarameller som jeg fant opp ved et uhell for noen år siden. Jeg skulle lage sjokolademousse til et relativt stort selskap på nyttårsaften og glemte å piske inn fløte på slutten. Resultatet ble en ekstremt seig og etter hvert ganske stiv masse. Jeg oppdaget feilen da jeg skulle servere og skjeen liksom ble sittende fast oppi der. Det var en ordentlig jobb å få "moussen" løs fra bollen, men alle syntes det smakte veldig godt. Sa de. Så da prøvde jeg å lage det i minimuffinsformer denne gangen, til å selge på messa. Svigermor fikk smake på batch 1. "Du kan ikke selge det her", sa hun. Og det var helt sant. Merkelig nok oppstod samme problem igjen, massen satt dønn fast − denne gangen i papirformen. Og folk liker nok bedre å kunne spise fra siden av ting, ikke fra toppen og nedover, da blir nesa så veldig i veien. Men den var god, det syntes svigermor også. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Batch 2, 3 og 4. Litt mindre vann kanskje? Sitter fortsatt fast. Mørk sjokolade? Sitter like fast. Smøre papirformen? Løsner! Men formen er gjennomtrukket av formfett − det ser ganske udelikat ut og fingrene glinser etterpå. 

Men man gir da ikke opp lett. Jeg har jo kjøpt inn ingredienser til å lage en hel haug. Hva om jeg lager en slags spiselig form til å ha sjokoladen oppi, tenkte jeg da. Serinakaker, kanskje? Optimistisk firedoblet jeg oppskriften og bakte serinakaker som jeg lagde en stor grop i midten på med enden på en kniv. Tok ut fra ovnen ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... og den store gropa var blitt til et lite søkke. Ikke spesielt pene heller. 

Men man gir da ikke opp så lett heller! Denne sjokoladesmørja er virkelig god altså, folk må jo få smake. Hva om jeg lager en form av marengs, så kan jeg legge sjokoladen i midten? Jeg lagde et helt brett med små marengspaier, og de så flotte ut da jeg puttet dem i ovnen ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... og kom ut igjen ganske så flate. Marengs hever?! Virkelig? I tillegg satt marengsen også fast i papirformen, så dette ble en grisete affære. Jeg fylte likevel et par av de minst flate med sjokoladeguffe, og serverte det som dessert etter middagen. Det var en perfekt kombinasjon. Når man plutselig får fantastisk godteri ved en tilfeldighet må det jo vises frem! Så jeg gir ikke opp. Neste plan er å lage marengs med sprøyte på bakepapir, og forme dem som en høyere skål. Og hvis ikke det heller går? Da tar jeg med meg hele gryta med sjokoladeguffe og deler ut plastskjeer og trygler folk om å smake. 

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#marengs #sjokolade #sjokoladekaramell #serinakaker #hobbykonditor #muligensirrelevant #nettavisen 

Hei Reidun!

Jeg ER SÅ LEI av all den såkalt personlige reklamen som dumper ned i innboksen min støtt og stadig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er meg som er lei. 

«Gratulerer med dagen, Renate! I anledning din bursdag vil vi gi deg et gavekort på 50 kr.» Å, jippi, jeg er jammen heldig! Dere vet navnet mitt! Og husker på bursdagen min! Å, jeg blir så rørt. Ville aldri i verden funnet på å handle noe hos dere ellers, for jeg trenger ingenting, men nå som jeg har fått 50 kr* (*hvis jeg handler for mer enn 200,-) − ja, nå skal det handles!  

«På tide med en reise, Renate?» Så dere vet at jeg er glad i å reise? Og vet at jeg har sett på hoteller i London tidligere? Å, dere kjenner meg så godt! Jeg føler liksom at dere bryr dere om meg. Dette handler åpenbart ikke om at dere ønsker å tjene penger på meg, det er bare at hjertene deres strømmer over av godhet − så dere ønsker at jeg skal ta meg litt fri og dra på en tur. Også har dere spesialtilbud til meg i tillegg − jeg er solgt!

Og denne her, som jeg fikk i går, synes jeg liksom var litt ekstra koselig. Så koselig at jeg svarte på den, faktisk. "Jeg heter ikke Reidun, og jeg er ikke forfatter", svarte jeg. Blant annet. 

Jeg har anonymisert teksten med spraymaling i paint. Hadde det så gøy at jeg holdt på å glemme å hente sønnen min på skolen.

I en epost som starter med «God søndag, Renate» finner jeg navnet mitt fire ganger, strategisk plassert rundt omkring i en lengre tekst.

Wow, har hun virkelig skrevet dette bare til meg? En hyggelig og høyst personlig epost, fra henne til meg. Det er en ære å få sånn spesialbehandling, jeg bare mååå melde meg på kurset hennes. Jo før, jo bedre. Hvor skal jeg skrive inn kredittkortnummeret mitt?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ser jeg ut som om jeg er såå dum? (Det var et retorisk spørsmål, kjære kommentatorer) 

Også en gøyal en: «Good news, Renate − you'll like this!» Jeg åpner eposten og finner reklame for en støvsuger. En støvsuger! Hahaha! Oh, how well you know me ... 

Trenger vi flere eksempler? Jeg tror ikke det. Jeg vil egentlig bare si: 

SLUTT med det tullet der! 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#irritert #åsåpersonligdaliksom #skråblikk #muligensirrelevant #nettavisen 

Er vi blitt avhengige av smilefjes?

På søndag skrev jeg et innlegg med en serie bilder av reklamer fra 60-tallet. Det var, som de fleste av mine lesere forstod, et humoristisk innlegg. Men både i Nettavisens og bloggens kommentarfelt kom det flere fornærmede kommentarer. Jeg vet jo at jeg har erta på meg en del nett-troll, så noen kommentarer var nok av det slaget. Men det virket faktisk som om enkelte oppriktig trodde at jeg hadde skrevet et pøddesurt innlegg om hvor forferdelige reklamene var på 60-tallet. 

Jeg må selvfølgelig ta med i vurderingen at jeg har en litt spesiell humor, men jeg begynner å lure på om misforståelsene koker ned til fraværet av smileys. Er vi blitt avhengige av dem for å forstå en tekst? 

Meldinger og tekster i sosiale medier er ofte så krydret med smilefjes at vi slipper å lese mellom linjene eller å tenke etter hvilken tone teksten har. Jeg er en ivrig smilefjesbruker selv, både når jeg skriver sms, eposter og Facebookmeldinger − og når jeg deler blogginnlegg i sosiale medier. Hvis jeg skriver noe ironisk slenger jeg på et blunkefjes eller noe annet for å vise at jeg bare tuller, og hvis jeg har skrevet om noe som gjør meg sint/trist/glad så avslutter jeg med et passende fjes, så det ikke er noen tvil. 

Bilde: Nettavisen. Det finnes mange emoticons jeg ikke skjønner noe av, men det hender jeg bruker dem likevel. (Hihi-smilefjes her) 

Og hvis noen sender meg en melding uten noe slags fjes, tenker jeg fort at de er sure på meg: 

"Ok :)" betyr at alt er ok. "Ok", derimot − det er noe heeelt annet ...  Hvis ikke det er jeg som sender "ok", da. Da betyr det bare at jeg er litt bizzi og hiver avgårde et kjapt svar. 

Også har vi passivt-aggressivt smilefjes. Mye brukt på omtrent denne måten: "Ikke tenk på det, det er jo bare et bryllup. Skjønner at hytteturen med kusina di er viktigere, altså. :)" Du har gjort det du også, ikke sant? (Blunkefjes)  

Men her på bloggen bruker jeg altså ikke smilefjes. Og ikke blunkefjes eller grinefjes eller sinnafjes. Jeg bare skriver med bokstaver, og prøver så godt jeg kan å formidle fjesfritt. I månedsmagasiner og ukeblader som jeg skriver for bruker man nemlig ikke emoticons, som det heter på pent, så jeg vil ikke bli vant til å hvile på smilefjesene − jeg skal klare å få frem et budskap i ren tekst. Men ... det må jeg tydeligvis øve mer på. (Se for deg et "hehe-fjes" her)

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#kommentarfelt #smiley #smilefjes #emoticons #muligensirrelevant #nettavisen 

Reiseforsikringen dekket mindre enn 10% av utgiftene

Mens vi var på ferie i USA i sommer fikk jeg tannverk. Det var tre uker igjen av turen, så etter et par dager, og innkjøp av 90 ibux og en bedøvelseskrem på Walmart, kontaktet jeg Gjensidige, hvor jeg har reiseforsikringen min. De satte meg over til samarbeidspartneren SOS International, som igjen skaffet meg adresser til tre forskjellige legevakter i byen vi var i.  Jeg fikk beskjed om å først gå til en vanlig lege, og bli henvist til en tannlege. Besøket hos legen ville forsikringsselskapet betale for, mens tannlegebesøket skulle jeg selv legge ut for, og bli refundert senere.

Morgenen etter gjorde jeg som jeg ble bedt om, selv om verken jeg eller de ansatte på Urgent Care klinikken i Rapid City forsto poenget med at jeg skulle innom dem. De fortalte meg at det ikke var nødvendig med henvisning fra lege for å gå til tannlege, så uten å ha registrert meg som pasient dro jeg derfra med en post-it med navnet på et tannlegekontor − noe som sannsynligvis sparte Gjensidige for noen tusenlapper.

Jeg var heldig og fikk tannlegetime hos Aspen Dental litt senere på formiddagen − og ettersom skjemaene man må fylle ut for å besøke helsetjenester i USA er omtrent like omfattende som en søknad om svangerskapspermisjon her hjemme, fløy ventetiden forbi mens blekket sprutet.

Hos den vanlige tannlegen så jeg på tv mens jeg satt i tannlegestolen. De viste et program som het "Killer kids", som var såpass ubehagelig å se på at det tok tankene bort fra det faktum at man satt i en tannlegestol. Jeg antar at det må ha vært hensikten. 

For å gjøre en lang dag til en litt kortere historie − jeg fikk beskjed om at nerven i tannen min var i ferd med å omkomme, livet sto dessverre ikke til å redde, og rotfylling var eneste løsning. Tannlegen henviste til en spesialist, og da jeg ba ham sjekke hva behandlingen kom til å koste startet han setningen med «I'm really sorry», før han leverte det nedslående budskapet. Han syntes faktisk så synd på meg at han ba sekretæren om å slette røntgenbildene fra regningen, så jeg betalte bare $79 for hele tannlegebesøket, omtrent 670 kroner.

Her er jeg hos den andre tannlegespesialisten, klar for 90 minutter i stolen. 

Spesialisten var en tørrvittig type, og selv om han serverte meg vitser som det var åpenbart at han hadde lirt av seg tusen ganger før, så lo jeg litt siden det var første gangen jeg hørte amerikanske tannlegevitser. Som da han etter å ha stappet munnen min full av bomull, metall og plastikk sa: «Yeah, I know it's a mouthful». Eller da jeg sa at jeg var utslitt etter halvannen anspent time i stolen og han svarte: «I'm a little tired myself».

Før jeg forlot åstedet dro jeg mastercardet på $1451. Eller 12380 kroner, om du vil. Ja, du leste riktig. Tolv tusen, tre hundre og åtti kroner.

Neimen se det, det ble ikke så kort likevel. Men nå skal jeg komme til poenget.

Jeg kom hjem, sendte inn kvitteringer og uttalelser fra begge tannlegene, og etter noen uker fikk jeg et brev fra Gjensidige hvor det sto at jeg hadde fått utbetalt 1000 kroner. En tusenlapp. Det var deres standardsum for tannbehandling på reiseforsikring − ferdig snakka. Det er ... la meg finne frem kalkulatoren ... 7,66 % av mine utgifter. Takk, liksom.

Vi er ikke ferdig snakka, nei! tenkte jeg. Men det var vi, gitt. Før helgen fikk jeg et brev med svar på den siste av mine to klager. (Utrolig rask saksbehandling, så mye gir jeg dem.)

Brevet kort oppsummert: De forsto at det var kjipt å bruke over 13000,- av feriebudsjettet på en tann, de hadde ingen andre forslag til hva jeg skulle gjort, men de utviste ikke skjønn i slike saker. De forklarte meg at reiseforsikringen var bygget opp slik at den dekker de hendelser som er nevnt i forsikringen, og dersom en hendelse ikke er nevnt, dekkes den ikke.

Min feil, jeg har ikke finlest alle sidene i reiseforsikringen min. Som man jo pleier å gjøre ...  

Jeg er skuffa, altså, jeg innrømmer det. Vi har hatt reiseforsikring i Gjensidige i mange år, og jeg har aldri mista bagasje eller noen ting, og har holdt meg unna trøbbel. Det eneste vi har plaget dem med er en liten sykdomsepisode med en treåring i London for noen år siden, og da var de veldig snille. Men, jeg forstår at vi ikke bor i Kardemomme by, og man opptjener tydeligvis ikke goodwill hos forsikringsselskapet selv om man er en ansvarlig og lite plagsom kunde.

Gjensidige opplyste forresten også om at dersom jeg hadde vært i en ulykke og hadde slått ut tennene, da ville de dekket utgiftene mine. Hvis tannlegen hadde vært litt uheldig og gitt meg en overdose bedøvelse som sendte meg rett i koma med påfølgende sykehusopphold, hadde de også tatt regningen. (Det sto ikke i brevet.) Og jeg vet jo at hvis jeg hadde fått en akutt blindtarmsbetennelse eller et hjerteinfarkt og måtte ha en operasjon til flere hundre tusen, hadde Gjensidige betalt det uten å blunke.   

Så hva er moralen her? Det må bli: Hvis du skal benytte deg av helsehjelp i utlandet, så gjør det skikkelig

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#reiseforsikring #reise #forsikring #ferie #gjensidige #tannlege #usa #dettabledyrt #muligensirrelevant #nettavisen 

Å snu på hver krone

De siste månedene har jeg følt meg litt sånn ... ikke akkurat fattig ... men sånn på-student-budsjett, kanskje? Det er ikke det minste synd på meg, altså. Jeg har valgt dette selv, og jeg ville aldri i verden valgt annerledes.

I sommer skal vi krysse USA på tvers.


Storebror og kusinen hans skuer utover Atlanteren fra boardwalken i Point Pleasant, New Jersey for to år siden. We'll be back ... 

Vi starter med storbyferie i San Francisco og ender opp med strandferie i New Jersey. I fem uker skal vi kjøre gjennom omtrent 20 stater og krysse fire tidssoner. Foreløpig har vi booket de tre første nettene, og de fire siste - resten tar vi på sparket. Dette er selveste Drømmeferien. For en opplevelse det skal bli! 

Flybillettene og leiebilen er betalt for lenge siden, og jeg skal innrømme at jeg av gammel sydentur-vane tenkte at da er mye gjort. Bare å sette av noen tusen til hotell, og begynne å spare litt lommepenger!

Nå tenker jeg: Ha. Ha. Ha.

Vi skal ha 35 overnattinger. Vi skal spise mat på farta i 36 dager. De fleste av disse dagene skal vi være med på aktiviteter som koster penger. Og vi må selvfølgelig shoppe litt.

Det er et år siden vi begynte å spare, og vi var ganske avslappede de første månedene. Vi tok oss til og med råd til en Englandstur. Vi hadde jo goood tid, det var et helt ÅR til vi skulle dra!

Vel ... Et år går fort.


On the road again ... just can't wait to get on the road again ... 

Etter som månedene har fløyet forbi har et mer realistisk reisebudsjett tatt form. Dette blir dyrt! For når vi først har reist så langt har jeg absolutt ikke tenkt å gå glipp av muligheter vi kanskje får bare denne ene gangen, fordi pengene tar slutt.

Derfor er vi blitt mer og mer bevisste på hvor pengene forsvinner ut i det daglige - vi har rett og slett snudd på hver krone. 

Det siste halve året har jeg ikke kjøpt meg et eneste nytt klesplagg. Ei heller sko. Jeg har brukt opp kremer og kosmetikk jeg har stående i skapet i stedet for å kjøpe noe nytt når jeg går lei. (Akkurat det skal jeg fortsette med. Skjerpings!)   

Restaurantbesøk har vi droppa helt. Jeg har tatt imot fint arvetøy til Storebror fra fetteren hans, og Lillebror har arva fra Storebror - vi har kun kjøpt nytt når det har vært helt nødvendig. I stedet for både pensko og joggesko til våren har guttene hver fått ett par nøytrale, mørke joggesko. De kan passere som pensko på 17. mai fordi de er rene og ubrukte, og senere brukes til hverdags.

Jeg har heller ikke kjøpt noe nytt til huset, og vi har spist en del posesuppe til middag.

Ikke at vi vanligvis pleier å slenge ut penger i øst og vest, altså. Men det har vært interessant å se nærmere på alle hverdagsinnkjøpene - og bli bevisst hva som faktisk er helt nødvendig, og hva vi er villige til å ofre for å få akkurat den ferien vi ønsker oss.  

Nå er det drøyt fem uker igjen til vi drar, og selv om vi har relativt god kontroll på reiseøkonomien, skulle vi nok ønske vi hadde begynt å være fornuftige litt tidligere.

Så hvis noen har et oppdrag til en ivrig frilansskribent - bring it on! ;) 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#usa #roadtrip #ferie #tur #sommer #sparing #penger #reise #reisebudsjett #smugjobbsøknad #muligensirrelevant #nettavisen 

Er det fint å ha ekte grått hår når man er 34?

Jeg mistenker at svaret er nei. Jeg faller litt mellom to stoler, jeg. For gammel til å kle sånn kult grått hår som ungdommene har, men for ung til å kle sånn gamling-grått hår.

Det første grå håret fant jeg i tinningen som 18-åring. Sakte men sikkert har det spredd seg, og før de mørkebrune hårstråene rakk å forstå hva som skjedde, hadde de grå utkonkurrert dem. De er nå i overtall, og jeg er i villrede. Skal jeg farge håret, eller la være? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er to grunner til at jeg foreløpig går rundt og ser sånn her ut:

1. Jeg er drittlei av å farge håret hver fjerde uke! Det er grisete, det stjeler av min dyrebare tid og det stinker. Skal noen gjøre drittjobben for meg, koster det mer enn jeg kan betale.

2. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan håret mitt egentlig ser ut. På de 16 årene som har gått siden det første grå håret dukket opp, har jeg aldri latt det vokse ut mer enn et par centimeter før jeg har farget igjen. 

Denne gangen har jeg latt sånn omtrent fem centimeter grått hår vokse ut.

I går var jeg hos hudpleieren "min" og fikset på øyenbrynene, (dette er min eneste luksusvane) og jeg gruet meg litt til å høre hva hun syntes. Hun er en kjempesøt og veldig ærlig dame, noe jeg setter stor pris på. Men overfor henne var jeg litt flau over at jeg har latt meg forfalle på dette viset. 

Etter at jeg brakte temaet på banen, uttrykte hun ganske raskt bekymring for hva jeg skulle gjøre på 17. mai. Da kommer du til å møte mange folk, sa hun.

Jeg foreslo at jeg kan bruke hatt, men hun hadde flere andre idéer, og alle involverte hårfarge. (Hun driver ikke med hårfarging, så dette var bare gode råd inkludert i prisen, altså.) Stripe det for å få en mer glidende overgang til grått, var det beste forslaget. Og jeg er helt enig i at det ville sett mye bedre ut. Men da må jeg jo fortsette å styre med hårfarge støtt og stadig likevel, og da kan jeg like gjerne fortsette å farge alt sammen. 

Så hva gjør jeg nå? Skal jeg virkelig la alt det grå vokse ut?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er faktisk en del hår som er helt hvite ... 

Hvis jeg skal sjekke ut hvordan det er å være (relativt) ung med grått hår, er det nå jeg har sjansen. Men orker jeg virkelig å gå gjennom mange måneder, kanskje et par år, med sånn "jeg har slutta å bry meg om hvordan jeg ser ut" -look på håret?  

Jeg tror egentlig ikke det, men det blir spennende å se hvor lenge jeg holder ut. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#hår #gråtthår #hvitthår #frisør #dilemma #ilandsproblem #nettavisen #muligensirrelevant 

En ubuden gjest

I møte med oppsøkende selgere utgår vanlige høflighetsregler. Dette er nok ganske usympatisk av meg å tenke, men sånn er det. Jeg har ikke vært så bevisst på det før i går, men det har lenge vært en slags uskreven regel, et fripass til å ta frem mine verste sider. Når jeg skal kjøpe noe, så har jeg nemlig lyst til å bestemme selv når og hvor, og oppsøke butikken selv. Jeg har reservert nummeret mitt mot telefonsalg, og har derfor ingen skrupler med å legge på telefonen mens selgeren fortsatt snakker.

Kommer selgeren på døra så sier jeg høflig og kort nei takk, og hvis de ikke aksepterer det uten protest så lukker jeg døra. (Dette gjelder ikke barn som selger lodd, altså. Da henter jeg motvillig lommeboka mens jeg smiler.) På de elleve årene vi har bodd her har ingen selgere sluppet på innsiden av døra.

Men i går var det samboeren min som åpnet. Han ble stående lenge i gangen og snakke. Jeg satt oppe i stua under et pledd og spiste godteri, og følte meg relativt trygg. Helt til han ropte:

«Nå får vi besøk!»

«Nei!» sa jeg. Det glapp ut selv om selgeren allerede var inne i gangen og kunne høre meg.

«Jo», sa samboeren min, «han skal bare fortelle deg litt om et alarmsystem, så du kan si om det høres ut som noe for oss.» 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avfotografering fra boken "Carl Barks Andeby 1946/47". 

Mens selgeren var på vei opp trappa sa jeg at det ikke var nødvendig for meg å høre om det, samboeren min skulle få lov å ta den avgjørelsen selv.

Men ingen av dem hørte på meg, og selgeren satte seg ned ved stuebordet vårt og begynte på sin innøvde tale. Man trenger ikke å ha jobbet med markedsføring for å gjennomskue triksene, men når man faktisk har jobbet med markedsføring er det ekstra irriterende å høre på.

Selgere tilbyr ikke bare varer og tjenester, de selger en følelse. Denne selgeren skulle selge meg trygghet. Og for å selge trygghet er det lurt å spille på frykt.

Han ba meg sette meg nærmere ham, og da jeg sa at det ikke var nødvendig så flyttet han seg nærmere meg i stedet.

Så snakket han om ulmebrann og hvordan vi kom til å besvime av kullosforgiftning før vi rakk å høre brannalarmen, og dermed ikke ville klare å redde oss ut av huset. Han lurte på hva slags seng jeg sov i. Jeg informerte ham svært avmålt om at jeg sover i en vanlig seng. Dette hadde noe å si i forhold til hvor fort gassen fra ulmebrannen ville nå meg og gjøre meg bevisstløs. Vanlig seng gav grunn til bekymring. 

Så snakket han om barna våre, at det kunne skje ting hvis de var hjemme alene, og at vi derfor kunne få en panikk-knapp gjennom deres system, og at vi også ville få en kodebrikke som barna kunne sjekke inn med hjemme så vi kunne overvåke dem med telefonene våre.

"Hvilket scenario anser du for å være mest sannsynlig i ditt hjem, brann eller innbrudd? Hva er du mest redd for?" spurte han. Jeg opplyste tørt om at det var to helt forskjellige spørsmål, før jeg valgte brann. Så stilte han samme spørsmål til min syv år gamle sønn. Takk for den. Nå har vi noe å snakke om på sengekanten i flere uker fremover.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avfotografering fra boken "Carl Barks Andeby 1946/47". 

Jeg blir så irritert, og jeg gjør ikke noe som helst forsøk på å skjule det. Det kan godt hende det stemmer det han sier. Og hadde en venninne snakket varmt om et alarmsystem og advart meg mot ulmebrann, så hadde jeg tolket det som omsorg.

Men jeg misliker så sterkt å bli oppsøkt av selgere i mitt eget hjem, at det ville ikke spilt noen rolle om jeg allerede hadde planlagt å anskaffe alarmsystem. Dette er mitt territorium, og det er forbeholdt familie, venner og kjente. Når han sitter i stua mi og prøver å skremme meg, og barna mine, med grufulle scenarioer for å tjene penger, da nekter jeg å samarbeide.  

Da vi ikke ville skrive under med en gang fikk vi beskjed om at: «Tilbudet står til halv sju». 

Nok et kjent salgstriks; gi inntrykk av at det gjelder å handle raskt. Tilbudet er eksklusivt, du må slå til før denne unike muligheten forsvinner. Det vekker den trassige drittungen i meg. Jeg vil bestemme selv! 

Det kan godt hende vi kjøper alarmsystem. Men vi gjorde det ikke før halv sju i går. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook?

#selgere #neitakk #brann #innbrudd #alarm #trass #irritabel 

Dopapirtrøbbel

For noen uker siden kom min 14 år gamle lillebror på døra og spurte om vi ville kjøpe opptenningsbriketter til inntekt til en tur.

«Nei, det trenger vi dessverre ikke», sa jeg, «vi har nettopp kjøpt en boks med 400 tennbriketter, så nå har vi helt til høsten.»

Jeg unnskyldte meg enda litt mer, og sa at jeg beklager, men jeg kan bare ikke kjøpe flere tennbriketter, de ville blitt liggende helt til neste år. Det var greit, han forstod det.

«Hadde det bare vært dopapir dere solgte», slengte jeg ut mens han var på vei til å gå. Det var mest en slags høflighetsfrase, jeg ville gi uttrykk for at jeg egentlig hadde ønsket å støtte turen deres, og at jeg ikke er kald og hjerteløs. Innerst inne var jeg litt glad for å slippe unna, og veldig blakk.

«Men det har vi i bilen!» svarte han fornøyd, og løp ut til sjåføren og hentet en svær sekk full av dopapir.

Se det, ja. Da kunne vi kjøpe det i stedet. Flott.

Det var så mange ruller at det ikke ble plass til alle i dorullskuffen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De neste ukene og dagene sto det poser med doruller stablet ved siden av kommoden. Jeg satte på plass én etter én i skuffen ettersom doruller ble brukt opp.

Og så, en vakker dag, fikk jeg endelig skvisa den siste rullen ned i skuffen. Hurra! Jeg var rimelig lei av å ha doruller som dekorasjon på badet - gleden var stor.

Helt til mannen samme dag kom hjem fra jobb med denne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg stirret på sekken i vantro.

«Trodde du vi var tomme for dopapir?»

Nei da, han trodde ikke det. Men sønnen til en kollega solgte ... det var litt vanskelig å si nei ...  

Sukk.

Vi har fortsatt 85 doruller igjen. Jeg telte dem nå nettopp. Å få alle ned i skuffen er ikke sannsynlig i overskuelig fremtid, så jeg har nå 56 doruller ved siden av hylla på kontoret mitt.

Og neste gang, uansett hvem som selger, hva sier vi da? Da sier vi nei.

NEI! sier vi da. (Inni oss. Også sier vi pent nei takk.)

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#dopapir #dorull #dugnad #støtteengodsak #nokernok #doomsdayprepping 

Liker du det du ser?

Det spørsmålet får jeg nå daglig fra pcen min, og det begynner å irritere meg. Uten noen form for godtgjørelse og under dekke av at de prøver å gjøre meg mest mulig fornøyd, blir jeg hver dag bedt om å anmelde forskjellige fotografier. Jeg kan velge mellom «I want more!» og «Liker det ikke».

Det første føler jeg at gir uttrykk for vill begeistring, og det føler jeg svært sjeldent for et bilde. Derfor klikker jeg ofte på «Liker det ikke», og det kommer et nytt bilde dagen etter, med tilhørende spørsmål. 

Som oftest er jeg helt likegyldig til bildet. Det blir vist meg i et lite øyeblikk mens jeg logger meg inn på pcen. Jeg hadde ikke tenkt over det om ikke det irriterende spørsmålet hadde kommet opp. Men når noen spør, så skal man jo svare. Jeg føler meg tvunget til å tenke gjennom om jeg liker det eller ei. 

I dag var det bilde av en veldig smal plankevei som gikk høyt over vannet og førte ut til et båthus på en øy. Ved første øyekast helt ok, stille vann og soloppgang i horisonten. Men hvis man virkelig ser etter så er jo plankene pill råtne. Dessuten er gelenderet ved siden av plankeveien ut dit veldig høyt oppe, så det er åpenbart fare for at barn ville falle gjennom der, og ned i vannet. Grøss og gru. Og båthuset ser ut som om det skal rase sammen når som helst. Jeg blir nervøs av å se på det. «Liker det ikke».  


Fint bilde, men det gir alt for mange ubehagelige assosiasjoner.
 
 

En annen dag var det bilde av en lenestol plassert midt ute i skogen. Den hadde et pledd og en åpen bok lagt over armlenet, og det så riktig så idyllisk ut, ved første øyekast. Men tenk å sitte sånn, så eksponert! Det kan jo komme en elg. Og hvor langt fra andre folk er det egentlig, ville noen hørt meg om jeg ropte på hjelp? Jeg ser ikke noen vei bort derfra. Og hvor sprøtt er det ikke å drasse med seg en lenestol ut i skogen for å sitte der og lese? For ikke å snakke om hvor mange mygg som ville samlet seg der i løpet av kvelden. «Liker det ikke».

Neste gang jeg logget meg inn var det et bilde av en ørken, med en liten oase og noen kaktuser. Liker du det du ser? Ja, det var et ganske fint bilde. Men hvordan blir det tolket om jeg klikker på «I want more!»? Blir jeg katalogisert under «ørkenelsker» eller «kaktusdigger»? Jeg synes at dette bildet er helt ok, men det betyr ikke at jeg har lyst til å få opp flere bilder av kaktuser eller ørkener. Best å være på den sikre siden: «Liker det ikke». 

Og sånn fortsetter det. Og jeg fortsetter å irritere meg. Det er kanskje der problemet ligger. 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) (Etter giveawayen i forrige uke fikk jeg faktisk åtte nye følgere!) 

Fingrene ut av koppen min!

Jeg stod ved kassa på McDonalds, overtalt av to små gutter som regner hamburger og pommes frites for å være en bedre middag. Siden jeg ikke er enig nøyde jeg meg med å bestille en cola. Nå stod jeg og så på at jenta bak kassa tok et pappbeger fra en høy stabel, snudde det rundt og grep tak i kanten på det med to fingre oppi koppen.

To fingre som nettopp hadde tatt imot kontant betaling for min cola og guttenes Happy Meal. To fingre som i løpet av de siste timene hadde tastet inn mange beløp på en skitten betalingsterminal. To fingre som muligens hadde sveipet tankeløst innom eierens nese, for alt jeg vet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Illustrasjonsbilde: Slik leverer du ikke ut en kopp som andre skal drikke av. Ok? 
 

Jeg kjempet med meg selv. Jeg svettet. Var det virkelig så nøye? Bakterier får man vel i seg overalt. Og det man ikke vet har man kanskje ikke vondt av.

Men jeg visste det. Jeg hadde sett det. I noen få sekunder var disse to fingrene inni koppen jeg skulle drikke av. Jeg så det. Det kunne ikke reverseres.

Da hun satte pappkoppen fra seg på brettet foran meg hadde jeg tatt en avgjørelse.

«Kan jeg få en ny kopp?»

Hun så spørrende på meg, og så på koppen som stod på brettet. Jeg så hva hun tenkte: Var det noe galt med den?

«Eh, du ... eh ... hadde fingrene dine oppi koppen, jeg bare ... eh ... liker ikke det. Fingre i kopper. Som jeg skal drikke av.»

Hun smilte litt, mer av meg enn til meg, og fant frem en ny kopp. Hun holdt, kanskje litt demonstrativt, i utsiden av koppen hele veien bort til brettet, og jeg pustet lettet ut. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sånn. Sånn skal det gjøres. Ok? 

 

Hadde fingre i kopper kun forekommet på nevnte spisested, hadde det vært lett å unngå. Dessverre er problemet meget utbredt. Som oftest begås udåden av snille, velmenende, hjelpsomme mennesker.

De deler ut kaffekopper på foreldremøter, står i kaféen på idrettsarrangementer eller hjelper til med å dekke bord til et selskap. De gjør det ikke for å være ekle, men det er ekkelt likevel.

Ønsker du å slippe skitne fingre på innsiden av kopper? Del innlegget, så bidrar du til å opplyse samfunnet om dette fryktelige i-landsproblemet, som enkelt kan unngås. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) Jeg har fått én ny følger siden sist! 

Desemberdilemma

Hver eneste desember tenker jeg to litt motstridende tanker:

Jeg har lyst til å gi barna mine akkurat det de ønsker seg til jul. Det er så gøy å velge ut gaver til dem! Planlegge, kjøpe, pakke inn og se ansiktene deres i det de åpner og får se det som sto øverst på lista.

Men jeg vil absolutt ikke at de skal bli bortskjemte! Jeg vil at de skal vite hvor heldige de er, vite at de allerede har de viktigste tingene i livet - frihet, tak over hodet, mat på bordet og noen som elsker dem over alt på jord.


Illustrasjonsfoto. Gavehaugen hjemme hos oss er litt mindre firkanta og mye mer kaotisk. 

I tillegg til dekkede primærbehov har barna mine en aldri så liten overflod av leker. Sikkert ikke mer enn andre barn, men nok til at vi stadig må finne på nye oppbevaringsløsninger for å få plass til alt på rommene deres. Det er egentlig ikke sånn jeg ønsker å ha det. Jeg vil at barna mine skal ha oversikt over det de eier, og sette pris på hver ting.

Til tross for dette kjenner jeg tilløp til panikk ved tanken på at mitt barn skal stå med bøyd hode i skolegården og unnlate å fortelle om julegavene sine, fordi alle de andre har fått større, dyrere og kulere gaver enn ham.

Jeg vet at det er teit å tenke sånn. Og etter en liten samtale med Storebror skjønner jeg at dette sannsynligvis er et scenario som utspiller seg ene og alene i mitt hode. 

Når Storebror snakker om forrige jul, er det ikke gavene han husker. Han mimrer fra da han og jeg var ute i mørket en kveld og bygde snøborg. Han snakker om at det snødde da vi kom ut fra kinoen etter å ha sett en julefilm. Og om hvor gøy det var å få være med å velge ut og sage ned juletreet vårt. Han ler og spør om jeg husker da Lillebror svelget mandelen i grøten.

Jeg kommer fortsatt til å kjøpe fine julegaver til barna mine. Men jeg vil holde litt igjen på mengden. Jeg tror den ekstra tiden sammen med oss voksne er mye mer verdt for dem.

Så vi skal bake kaker og grise til kjøkkenet. Lage skeivt pepperkakehus. Lese gode, gamle julehistorier på sengekanten. Ha juleverksted med julemusikk, og drikke julebrus mens vi ser på julefilm. Jul, jul, jul. Jeg elsker jul. 

 

Bloggen min på Facebook :) 

Når non-stick'en nekter å slippe

Da vi var i Legoland i begynnelsen av september, fant vi en legomann-kakeform i butikken på hotellet. Det passet perfekt, siden Lillebror snart skulle fylle tre år, så sånn en måtte vi ha. Uten snev av bekymring i mitt sinn lovte jeg guttene legomannkaker til bursdagene sine. Her ser du hva jeg skal servere gjestene som kommer i Lillebrors selskap i dag:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oisann, han har visst ikke noe ansikt. Og hva skjedde med beina? For ikke å snakke om manglende fasong på hendene og alvorlige skader i brystregionen.

Jeg brukte en kniv til å få løs sidene. Men jeg har ingen kniv som kan bøye seg i 90 graders vinkel og løsne bunnen. Står det med liten skrift noe sted, at jeg trenger en sånn kniv? «Myk og enkel i bruk» skriver de på en nettside som selger formen. Jeg er halvveis enig, det vil si; den er myk.

På lego.com kan man lese: «Easy slip-out silicone baking mold.» Jeg har aldri noensinne vært ute for et så motvillig stabeis av et non-stick belegg. Det er andre gang jeg bruker formen, forrige gang lagde jeg gelé, med et lignende, trist resultat. Denne non-stick formen mangler fullstendig evnen til å gi slipp.

De skriver også: «Bake up a tasty treat in one of your favorite LEGO® shapes with this easy to use, easy to remove silicone baking mold.» Er det ment som en spøk? Ha. Ha. Ha. Jeg synes ikke det er morsomt.

Sånn ser formen ut etter at den lett og elegant slapp taket i kaken min:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og se der er hendene, ja! Og ansiktet ...

Akkurat nå er jeg ikke det minste interessert i tips til hvordan dette kan gå bedre neste gang. Jeg vil bare være sur.

 

#drittform #nonstickhahaha #slipperdegaldri #maltraktertlegomann #gidderikkeåbakemer #sur #lei  

Følg gjerne bloggen på Facebook! 

Idioter, altså!

Jeg kjører på E-18, og trafikken går omtrent i fartsgrensa. Jeg er ute i god tid, koser meg med en iskaffe og Foo Fighters på cd-spilleren, og holder god avstand til bilen foran.

Et blikk i speilet og jeg får øye på ham. Han ligger så nærme at jeg ikke kan se frontlyktene på bilen hans. Irritasjonen min når kokepunktet på et øyeblikk. For en idiot!


 

Jeg leker litt med tanken på å bråbremse for å skremme ham, men sjansen for at han klarer å bremse med den avstanden der er såpass liten at jeg dropper det. Nakkesleng er nok vondt. Han fortsetter å ligge noen skarve meter bak meg, og jeg fortsetter å mumle stygge ting for meg selv, helt til han drar forbi meg på en slette og legger seg helt oppi bakruta på neste bil.

Dagen etter skal jeg på et møte klokka åtte om morgenen, på andre siden av byen. Morrarutinen går ikke helt på skinner, så jeg har dårlig tid. Jeg kjører rundt 10 kilometer over fartsgrensa, og er i godt sig helt til jeg kommer til et hinder i veibanen.

En irriterende søndagsturist av en sjåfør ligger nøyaktig i fartsgrensa foran meg. Igjen koker irritasjonen. Finnes det noe mer irriterende enn de som ligger akkurat nøyaktig i fartsgrensa?

Alle vet vel at speedometeret viser litt feil, man kan trygt ligge litt over. Jeg prøver å hinte litt ved å kjøre nærmere, men ikke så nærme at jeg står i fare for å ikke kunne bremse. Sjåføren tar ikke hintet, og vi kjører videre i nøyaktig 50 kilometer i timen. Jeg ligger så langt bak at jeg akkurat rekker å telle til 1002, hvis jeg teller fort. 

Endelig skal han en annen vei enn meg. I det han svinger av tråkker jeg litt ekstra på gassen for å demonstrere hvor irritert jeg er.

Neste dag er jeg og Storebror på vei hjem fra byen, og han sier fra at han begynner å bli kvalm.

«Hold ut», sier jeg, «vi er snart hjemme, men jeg skal kjøre litt seinere resten av veien». Jeg legger meg rett under fartsgrensa, og i svingene kjører jeg enda litt seinere. Svingene er jo verst når man er kvalm. Det går ikke mange minuttene før jeg har en av disse idiotene klistra oppi bakruta igjen. 

#%€&*/#€%! Er det mulig?!

 

Følg gjerne bloggen min på facebook! :)

#alterrelativt 

Dråper på et dosete...

Du har helt sikkert opplevd dette: Du har litt dårlig tid, haster inn på et offentlig toalett, og først i det du har satt deg ned kjenner du noe vått som skvises utover under vekten av låret ditt.

Andre ganger ser man dråpene før man setter seg, og kan snu i tide. Noen ganger er dråpene gjennomsiktige. Ofte er de gule. En sjelden gang er de røde. Jeg har også dessverre vært ute for størknede flekker med krøllete hår i. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Kanskje best å la være.

Men i det du sitter der med noe vått på undersiden av låret, og ikke har sett deg for før du satte deg ned, så vet du ikke hvilken farge det er på dråpene du sitter på. Bare fantasien setter grenser.


Hva venter bak de halvåpne dørene? Best å sjekke FØR du setter deg. 
 

Felles for alle dosetedråper er at ingen av de sannsynlige forklaringene på hvordan de kom dit er særlig beroligende.

Har den forrige toalettgjesten...

...drukket Solo eller appelsinjuice på do og sølt litt? (Dette er min usannsynlige favoritt-teori, men jeg tviholder på den.)

...nyst i det hun har snudd seg for å trekke ned? 

...trukket ned og det har på et eller annet vis sprutet dovann opp på setet? 

...vært en mann med prostataproblemer, som ikke gadd å sette opp dosetet?  

...brukt dokosten, og noen dråper toalettvann iblandet diverse ulumskheter har dryppet ned på setet i det dokosten ble satt tilbake?

...tenkt at hun av hygieniske årsaker skal gjøre sitt ærend stående med lett bøy i knærne (som en skihopper på vei ned ovarennet) og siktet litt dårlig?

Sannsynligheten er dessverre størst for at du har en eller annen kroppsvæske fra et fremmed menneske på låret ditt. Moralen må bli: Det er like viktig å se seg for før man setter seg på et offentlig toalett, som det er å se seg for før man går over veien. I alle fall nesten.

*Ulumskheter er egentlig ikke et ord, men jeg bruker det likevel. Dosetedråper er faktisk et ord, og jeg lurer på hvorfor. 

 

lg gjerne bloggen på facebook! :) 

Kjære Siemens. Vaskemaskinen min kan ikke klokka!

Jeg har lenge hatt en sterk mistanke, men i går fikk jeg det bekreftet og bevist. Vaskemaskinen skulle bruke 2 timer og 8 minutter på å vaske håndklærne og vaskeklutene våre på 90 grader.

Samtidig som jeg trykket på knappen på vaskemaskinen satte jeg mobilen min på nedtelling. «Har du virkelig ikke noe bedre å finne på!?» tenker du kanskje nå, og vit at jeg dømmer deg ikke. Men dette er faktisk ganske irriterende. Du trenger ikke å forstå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjære Siemens. Jeg bryr meg ikke om hvor høy IQ vaskemaskinen min har. Jeg trenger at den kan klokka.

Allerede halvveis i vaskingen ble det klinkende klart at dette ikke ville bli noen photofinish. Mobilen min viste at det skulle være 1 time og 2 minutter igjen av vaskingen. Vaskemaskinen viste i samme øyeblikk at den hadde 1 time og 14 minutter igjen.

Jo, forresten Siemens, jeg vil at du skal forstå. Jeg har til tider en ganske tight timeplan når det gjelder vasking av klær. For eksempel kan det hende at Storebror har tatt gjørmebad i vinterdressen sin, mens Lillebror har sølt tomatsuppe på en av stolputene OG tisset ut senga, mens jeg selv veldig gjerne vil ha den sorte buksa på meg dagen etter.

Jeg kan ikke vaske vinterdress, stolpute, lyst sengetøy og sort bukse sammen, så jeg må sette på vaskemaskinen 4 ganger i løpet av de 6-7 timene jeg har mellom jobb og leggetid. Timing is everything.

Kanskje planlegger jeg at den første maskinen skal være ferdig rett før vi skal dra på fotballtrening, så jeg rekker å henge opp og sette på en ny før vi stikker. Vi skal gå ti på seks, for å rekke treninga klokka seks. Kan vi være enige om at 12 ekstra minutter har ganske mye å si akkurat da?

Programmet jeg bruker til å vaske ull skal ta 1 time og 5 minutter. Det tar 1 time og 13 minutter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
1.05, du liksom. Jeg går ikke på den igjen. 

Hvis jeg har ekstra dårlig tid hender det at jeg går ned på vaskerommet når jeg hører at maskinen sentrifugerer. Så sitter jeg klar til å røske med meg klærne med en gang den lille klikkelyden kommer, og døren kan åpnes. Når jeg sitter sånn så er maskinen helt stille, og det står på displayet at det er 1 minutt igjen. Jeg har alltid syntes at dette minuttet er veldig langt, men har tenkt at det sikkert er fordi jeg sitter og stirrer på en vaskemaskin.

Det er ikke derfor. Grunnen til at minuttet virker veldig langt er fordi at akkurat dette minuttet varer i 1 minutt og 50 sekunder.

Og nå venter du vel i spenning, hvor lang tid brukte maskinen på å vaske håndklærne og klutene våre på 90 grader? Den hentet seg faktisk litt inn igjen, og gjorde seg ferdig på 2 timer og 16 minutter. Er det lov å fortsatt være litt sur? 

Med vennlig (men litt sutrete) hilsen Renate 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Holde åpen dør-etikette og hilse-etikette

Jeg sliter littegranne med et par sånne sosiale greier. Det hadde vært så greit om det fantes regler, eller i det minste retningslinjer som sa noe om hva som er normalt? 

For eksempel når man skal gå inn en dør, og litt lenger nede i gangen eller gata kommer det en person som man vet eller regner med at skal inn samme dør. En variabel som kompliserer dette ytterligere er de forskjellige typer dører. Jeg føler at det er greiere å la en vanlig dør stå åpen etter seg i lengre tid, enn å bli stående og holde åpen en selvlukkende dør. Det er de selvlukkende dørene som er mest problematiske. Jeg forstår at dersom personen går 5 meter bak meg er det åpenbart frekt om jeg slipper døra rett foran nesa på vedkommende. Det er forventet at jeg stopper opp og holder døra åpen. Går personen 50 meter bak meg tenker jeg at det er for stor avstand, og at jeg trygt kan la døra lukke seg. Men hva om personen går 10-20 meter bak meg? Da vet jeg ikke.

 

Kanskje alle korridorer kunne merkes på denne måten? (Ble så glad da jeg fant dette bildet - det er ikke bare meg!)
 

For å løse slike situasjoner har jeg funnet opp mestringsstrategier. I usikker-avstand-til-person-bak-som-skal-inn-samme-dør er strategien å gradvis sette opp farten så det ser ut som om jeg har dårlig tid (for dårlig tid til å bli stående og holde en dør åpen), men ikke som om jeg plutselig fikk dårlig tid. I det jeg åpner døra og like etterpå slipper den, kaster jeg et unnskyldende blikk over skulderen og smiler så de skjønner at jeg ikke kan noe for det, jeg er bare så vanvittig travel. 

En annen kinkig situasjon som også involverer avstand er når man møter noen man kjenner på gata. I det øyeblikket man kjenner hverandre igjen så smiler man ofte. Så langt går det fint. Men når skal man si hei? Hvis vi er 50 meter fra hverandre i det vi ser hverandre, og vi går i hver vår retning, kan vi vinke og kanskje rope hei. Men hvis vi er på vei mot hverandre, da blir det litt rart. For hva skal man da gjøre resten av tiden mens man går mot hverandre, for ikke å snakke om akkurat det øyeblikket man passerer hverandre? Det blir noen lange sekunder. Her er strategien min å bare smile i det vi får øye på hverandre, og så ser jeg litt på andre ting langs veien, kanskje smiler en gang til når vi har kommet litt nærmere, og på de siste (og verste) meterne før vi møtes ser jeg litt ned i bakken, før jeg ser opp igjen rett før vi passerer hverandre og sier hei. Jeg håper det ser naturlig ut.

 

Etter mye leting fant jeg en illustrasjon til dette også! Det beviser at jeg er normal. 
 

Møte noen man kjenner på gata byr også på andre utfordringer. For hvor godt kjenner jeg egentlig denne personen? Godt nok til å stoppe og prate? Eller holder det med et hei? Og ikke minst, er vi enige om hvor godt vi kjenner hverandre, så vi begge lander på samme konklusjon angående om vi skal prate eller si hei? Det er duket for kleine situasjoner.

Er det en venninne eller søstra mi, så stopper vi selvfølgelig og prater. Ikke noe problem. Og er det regnskapsføreren min eller en butikkdame på Prix så sier vi hei og går videre, jeg er ikke i tvil. Det er alle de som befinner seg midt imellom her som er problemet. Hun jeg gikk i klasse med for 20 år siden, som jeg ikke er helt sikker på om kjenner meg igjen? Venninna til søstra mi, som jeg har prata masse med, men aldri uten at søstra mi har vært der? Den nye naboen? En kollega jeg kjenner sånn cirka litt? Strategien her tar jeg kun i bruk på en dårlig dag, den er enkel og veldig feig. Jeg ombestemmer hvilken retning jeg skal i. Jeg håper det også ser naturlig ut.

Men en ting har jeg forstått.  Dersom man møter noen i utlandet, som hjemme i Norge glatt faller inn i hei-kategorien, så prater man likevel. For er det ikke helt utrolig at både jeg og postmannen skulle finne på å reise til London akkurat samme helgen?!

Følg gjerne bloggen på facebook! 

En gips til besvær

«Skal vi ta lunsj? Jeg er i grunnen litt sulten, jeg» sa min kollega etter andre turen ned alpinbakken. Skolen vi jobber på var på tur og jeg lufta snowboardet for første gang på to år. «Kan vi ikke bare ta èn tur til først da?» sa jeg. Og så gjorde vi det.  

Vi hadde med to biler til skisenteret, i tilfelle elever skadet seg og måtte kjøres til lege. En liten time senere satt jeg i baksetet i en av disse bilene, med ispose på et håndledd som ikke så ut sånn som det pleier. 

Det er ikke fritt for at jeg synes litt synd på meg selv her jeg sitter med en skeiv og litt bustete hestehale min samboer laget på meg før han dro på jobb, og skriver èn etter èn bokstav med venstre hånd. Joda, jeg har prøvd å sette min uutholdelige lidelse i perspektiv. Jeg kunne ha brukket begge håndleddene. Jeg kunne ha ligget på sykehuset gipsa fra halsen og ned. Det er egentlig ikke verre enn at jeg har en midlertidig ubrukelig høyrearm og en overdose selvmedlidenhet.

For jeg er veldig overrasket over hvor handikappet man blir av å bare ha èn brukbar arm. Ting man gjør daglig uten å tenke på det er plutselig veldig trøblete. Smøre en brødskive? Glem det. Knytte sko? Umulig. Putte noe oppi en plastpose? Den faller sammen igjen før man rekker å legge noe i den. 

Jeg står på badet og pusser tenner med venstre hånd. Samtidig som tannkrem begynner å renne langs tannbørsten ut av munnen, ned langs hånden og videre ned til albuen, løsner det lange håret mitt fra den slappe hestehalen og deiser ned i vasken. Instinktivt vifter jeg vekk håret med den eneste hånden som kan viftes med, ikke helt tilfeldig er det også denne hånden som holder tannbørsten, og som er nesten helt dekket av tannkrem. 

Så jeg må dusje. Og gipsen må ikke bli våt. To brødposer tres over gipsen opp til albuen og festes med et hårstrikk og noen runder teip. Det er tydeligvis min fem år gamle sønn som har dusja sist, så dusjhodet befinner seg omtrent èn meter og tjue over gulvet. Jeg er èn meter og sytti og klarer ikke å skru dusjhodet løs så jeg får hevet det. Tror ikke jeg vil utdype dette noe mer, men jeg dusjer i alle fall.  

Har du noen gang prøvd å ta deodorant under venstre arm, ved hjelp av nettopp nevnte venstre arm? Når jeg ser meg i speilet mens jeg tar den på får jeg assosiasjoner til en dyreart som har mange likhetstrekk med oss mennesker, men som vi ikke liker å identifisere oss med. 

Påkledningen går slettes ikke knirkefritt. Bh-hempen er den første virkelige utfordringen. Den ene kroken fester seg på fjerde forsøk, den andre på niende forsøk. Prøver så tre bukser før jeg finner en jeg klarer å kneppe med èn hånd. Finner ingen gensere som er brede nok i ermet til å få over gipsen. Det blir visst t-skjorte i dag, jeg får hive et par ekstra kubber i vedovnen. 

Skal jeg sminke meg litt, tro? Ikke så mye vits siden jeg ikke skal noe sted, men jeg har lite annet å finne på. Oppdager fort at når man tar maskara på høyre øye med venstre hånd er det liksom noe som kommer i veien. Neseryggen er snart like svart som øyevippene. Jeg tegner med ustø hånd en eyelinerstrek - litt innpå øyet og litt under. Til slutt vasker jeg nesa og beskuer resultatet. Et sitat fra en Friends-episode dukker opp i hodet mitt: «Sophisticated like a hooker?» (Rachel har brukket et ribbein og Ross hjelper henne å sminke seg. De andre sier at hun ser sofistikert ut, men når hun ser seg i speilet er hun ikke helt enig.) Jeg vasker av alt sammen.

Tid for mat. Etter en liten kamp med Jarlsbergosten gir jeg opp og heller havregryn i en bolle. En god del av havregryna lander oppi bollen. Bruker opp siste rest av melk og går for å skrive det på handlelappen. 3 minutter senere har jeg skrevet "MELK" - så rett og pent som bare en seksåring og en tvangsvenstrehendt trettitoåring kan.  

Dagen er ennå ung. Jeg er drittlei. 

(Dette skrev jeg på dag 2 med gips. Det går litt bedre nå. :D )

Ingen glidende overgang

Responsen på mitt forrige blogginnlegg var enorm og overveldende. Tusen takk for alle fine kommentarer! At mine tanker om sorgen over lillebror kan bety noe for andre var en fin erfaring. Å skrive om ham er terapi for meg, å la noen lese det jeg har skrevet var en ny opplevelse. Veldig skummelt, egentlig. Men det gikk bra. 

Det meste av det jeg har skrevet til nå har hatt en litt lettere stemning, for å si det sånn. Så i et par dager nå har jeg tenkt: "hva i all verden skriver jeg om etter dette?" Jeg fant ikke noe tema som kunne tilby en glidende overgang. Derfor gjør jeg som min 4 år gamle sønn, tar en brå helomvending fra dypeste alvor og til dette:  

Det er en ting som har irritert meg lenge. I flere år faktisk. I godteriposen fra Malaco som heter Godt & Blandet, er det alltid flest gule biter. Og alle vet jo at de gule bitene er de kjipeste. Jeg prøver ofte å ta med et par gule biter når jeg tar favorittbitene mine, bare for å bli kvitt dem. Men tross denne ekstra innsatsen ender jeg alltid opp med kun gule biter igjen i posen. Til og med på bildet over her, som er et reklamebilde, så er det jo åpenbart en opphopning av gule biter. 

I dag bestemte jeg meg for å sjekke om teorien min holder vann. Jeg la alle bitene i en pose Godt & Blandet på bordet, og lagde rett og slett en grafisk fremstilling. 

Jeg tenkte etterpå at bakgrunnen var litt mørk, men det er begrenset hvor mye tid jeg gidder å bruke på dette. 

Resultatet taler for seg. Det som overrasket meg var antallet lakrisfigurer, det var jo slettes ikke verst. Men, som jeg hadde en sterk mistanke om, var det svært få av de søte lakrisene med hull i, de jeg liker aller best. Så til det store spørsmålet. Hvorfor i all verden er det alltid flest gule biter i Godt & Blandet posen? Er de billigere å lage? Tror produsenten at dette er den mest populære biten? Sitter det en langs samlebåndet når bitene blir sluppet ned i posen, og spiser de jeg liker best? 

Tenk litt på det neste gang du spiser en pose Godt & Blandet. 

Ting tar tid

Vi planlegger å kjøpe nytt dusjkabinett. Denne planleggingen hadde allerede pågått en stund, da jeg høsten 2011 i et snev av irritasjon over at dørene ikke ville lukke seg inntil hverandre, smalt dem sammen så hardt at den ene falt halvveis av. Problemet med lukkingen hadde vedvart noen måneder, og min samboer "skulle ordne det". Døra ble hengende i det ene hjørnet, med motsatt hjørne stikkende gjennom bakveggen på dusjkabinettet. Ja, det ble et lite hull. 

 

Det gjorde meg på ingen måte mindre irritert, så jeg røska like gjerne av hele døra og kasta den ut på gulvet på badet. Så dusja jeg ferdig, og gikk ut til min samboer og sa rolig, muligens med en litt monoton stemme: "Det er ikke dør på dusjkabinettet lenger. Vi trenger nytt dusjkabinett." 
 
  Det viste seg at min demontering av døra ikke hadde vært helt lydløs - en forklaring var ønsket. Jeg opplyste om at dørene fortsatt ikke ville lukke seg, og at av den grunn lå den ene nå på baderomsgulvet. "Å, det er jo lett å fikse problemet med lukkingen!" tok han sjansen på å svare, i en oppgitt tone... Så døra ble satt på igjen og problemet med lukkingen ble omsider fikset. Siden dusjkabinettet da per definisjon var brukbart, ble hullet i veggen også "reparert", med denne lekre løsningen: (nå litt preget av tidens tann) 
 
 

Fugemasse kan brukes til så mangt. En sprekk i døra som påstås å ha oppstått under sammenstøtet med gulvet, ble fikset med samme metode. 
 

Som sagt, vi planlegger å kjøpe nytt dusjkabinett. På ett tidspunkt var det såpass seriøst at vi parkerte bilen på utsiden av en baderomsforretning. Men de hadde stengt. Så inntil videre har jeg gleden av å praktisere den daglige hygienen i disse lekre fasilitetene. 
 
(Det er i ettertid innhentet et halvhjertet samtykke fra omtalte samboer, under forutsetning av at det gjøres oppmerksom på at denne historien på ingen måte er betegnende for standarden her i huset) 

Herr Weidemann

5. juli bestilte jeg noen bøker hos amazon. De skulle leveres her omtrent 18. juli. Lesestoff til ferien var dermed i boks. Trodde jeg. 

7. juli fikk jeg en epost der det stod at bøkene mine var sendt, og at jeg fortsatt kunne forvente levering rundt 18. juli. Alt var i rute. Hurra! 

18. juli kom og gikk uten bøker i postkassa, og det gjorde uka etter også, så da gikk jeg inn og spora ordren. Her kunne jeg lese at noen hadde forsøkt å levere ordren min 18.juli og 21.juli, og at noen dager etter hadde de funnet at det var et problem med adressen min. Den adressen jeg har hatt registrert hos amazon siden 2006 - adressen de har levert 106 bestillinger til, og hvor jeg fortsatt bor. 

28. juli spora jeg pakka igjen, og nå kunne de fornøyd opplyse om at de hadde fiksa problemet med adressen min. De hadde bytta ut mitt poststed med navnet på en by i nærheten her. Matcher ikke postnummeret, men hvis det kan hjelpe budet? Helt greit for meg. Det stod at pakka muligens kunne bli forsinka med enda en dag eller to. 


31. juli hadde jeg venta tålmodig lenge nok, og spora pakka igjen. Her hadde det skjedd saker og ting, gitt! "Fiksingen" av adressen min hadde tydeligvis gjort underverker, for 30. juli ankom pakka mi ... HAMBURG! Hmmm... Klokken 6.35 samme dag var den registrert inn hos budbilen i Staufenberg, og 9.58 kunne amazon stolt meddele at pakken var levert og signert for, i Bad Hersfeld. Eh...   



Får håpe Herr Weidemann liker Jodi Picoult.  

 

Den store vepseinvasjonen


Her ser du en halv times fangst i èn vinduskarm hjemme hos oss. Vepsene kryper på gulvet, i sofaen, på ungenes leker og oppi maten vår. De flyr rundt på soverommet vårt om natten, og jeg sitter aldri mer enn ti minutter i sofaen før jeg må opp og drepe en veps. Jeg har bært min yngste sønn rundt i huset på èn arm mens han har fått melkeflaske, med et blad klart til fight i den andre hånda... Et par ganger skulle det kanskje ringt en bjelle? Et par gjester, uavhengig av hverandre, antydet at kanskje vi har et vepsebol i nærheten av huset? "Nei," svarte jeg til begge to, "det har jeg ikke sett."  


De fleste ubudne gjestene blir tatt av dage med forrige måneds utgave av Foreldre og Barn. Da jeg leverte minsten hos mamma for noen dager siden presiserte jeg viktigheten av å ha insektnettet på vogna når han sover, for det kryr jo av veps i år! Hun lovet å bruke nettet, men hun hadde ikke sett så mye veps. Hmmm...


En dag gikk det et lys opp for meg. Kanskje vi har vepsebol i nærheten av huset!? Mannen gikk ut på jakt, og fant fort ut at det var ikke bare ett, men TO vepsebol under taksteina på den ene siden av huset. Bolene ble fjernet med svært profesjonelt utstyr, og destruert på like profesjonelt vis. "Nå skal det nok hjelpe!" sa han da han kom inn igjen. 


Til tross for det flotte utstyret hjalp det ikke. Dagen etter måtte han ut på jakt igjen, og fant et tredje vepsebol, også under takstein. Denne gangen ble de sprayet i hjel med insektmiddel. Like optimistisk kom han tilbake, nå skulle det nok være orden på saken. Jeg brukte store deler av den påfølgende natten til å drepe veps på soverommet, og skremte vettet av minsten to ganger. Så overraskelsen var ikke så stor da vi dagen etter fant enda et vepsebol, rett ved verandadøra til soverommet. 


Heller ikke dette var det siste vepsebolet, et femte dukket opp for tre dager siden. Største bolet hittil - dette ble eliminert med det første (og beste?) man fant - sitrusrens - i ren frustrasjon. Vepsene er sinte fordi de har mista huset sitt. Jeg synes ikke det minste synd på dem, de har tydeligvis MANGE hus å ta av, og vi har bare ett. Dessuten bygde vi vårt først. 


I forgårs dukket det sjette vepsebolet frem. Rett ved siden av vår lille veranda, som før Den store vepseinvasjonen var et hyggelig sted å være. Et delvis underjordisk bol, inni og under en stubbe, som i fortvilelse ble fylt med gearolje og en gammel rest av maling som stod i garasjen. Det fungerte tilsynelatende... 


Men i går var det igjen full aktivitet og stormende jubel blant vepsen. Denne gangen gikk det med ei slegge og 10 liter diesel. Det er jo lov å håpe? 

Ungene våre har på mirakuløst vis unngått å bli stukket, og litt ironisk er det jo når man praktisk talt bor i et vepsebol, at første gang en av dem blir stukket er det på besøk hos mommo og moffæ. 


Storebror fikk to stikk i overarmen - kjempevondt! - og begynte å hovne litt i ansiktet, så da fikk han seg en tur i ambulanse. Det var heldigvis ikke en alvorlig reaksjon, så vi var snart hjemme igjen. Hvor kampen mot vepsen fortsetter med uforminsket styrke. 

JEG GLEDER MEG TIL HØSTEN!!!