hits

Historier fra livet mitt

En litt annerledes russebuss

I vinter en gang påtok svogeren min seg ansvaret for å lage en russebuss til datterens barnehagegruppe, og siden har ingen sett ham. Eller, de har i alle fall sett ham veldig lite, for han har stort sett vært i garasjen. Min niese er fem år gammel, og skal være rosaruss på 17. mai. 

I går var det på tide med en testtur. Tøffe typer i kul doning? Jeg sto på terassen og så dem komme borti svingen bak femtiskiltet, så jeg løp ut til veien for å ta bilde.

Hadde nok ikke trengt å løpe, for kjøretøyet hadde tilsynelatende ikke flyttet på seg da jeg kom ut. Motoren kommer fra en kondemnert elektrisk rullestol, og farten er anslått til 5-10 km/t − det vil jo variere litt med tyngden på lasten. Etter testtur nr. 1 kom de veldig raskt tilbake og forsvant inn i garasjen en stund. 

Med en benk på hver siden bak er det plass til mange rosaruss. Her er snekker Rasmussen og rosarussen. Tipper hun kommer til å være stolt på 17. mai! 

Min samboer fikk også lov å prøve seg som sjåfør, kanskje fordi han har hjulpet litt med å sveise understellet.

Testtur nr. 2 gikk veldig bra, de kjørte flere hundre meter på hovedveien uten trøbbel. Det var noe dårlig svingradius, og bremsene fungerer ikke så bra, så jeg vil anbefale å holde god avstand dersom du er i Fevikområdet og ser denne komme forbi i toppfart. 

God søndag! 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#russebuss #russ #russ2018 #rosaruss #diy #nettavisen #muligensirrelevant #side2 #bloggno

Gode muligheter for å tilfeldigvis lykkes

Når man ser ut av vinduet her er det ingenting som tyder på at vi er i april. Snøen hadde begynt å smelte bort, altfor sakte men likevel sikkert, da det i går kom et nytt snøfall. Det er triste greier. Men her inne skal det bli litt vår snart − jeg er i gang med et provisorisk drivhus.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er ikke spesielt pent, men man tager det man haver, ikke sant? I tredje etasje har vi vinduer helt ned til gulvet, så har skal frøene få masse sol og varme helt frem til det er varmt nok ute til at de kan flytte ut. Plastikkposene er for at ikke det skal lekke vann eller søles jord på gulvet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I midten her er det faktisk en liten spire allerede! Frøene ble plantet 1. april, så jeg hadde ikke forventet å se noe ennå, men i løpet av de neste dagene vil det nok sprette litt opp både her og der. Jeg aner ikke hva det er vi ser her, for jeg merker ikke pottene. Det er mye morsommere når man ikke husker hva man har plantet, da blir det mer spennende å se hva som dukker opp og gjette på hva som er hva frem til det blir åpenbart.  

Jeg har plantet gulrot, mais, gressløk, brokkoli, sukkerert, tomater, løk, gresskar og agurk, og kanskje enda flere. Kun spiselige ting, blomster er ikke like gøy. 

Dette anbefaler jeg virkelig å prøve, altså! Innsatsen som kreves er veldig liten, og belønningen kan bli stor. Barna synes det er veldig gøy når det begynner å spire, og hvis man planter en hel haug forskjellige ting nå i april er det gode muligheter for at man tilfeldigvis lykkes med noen av plantene. Om noen måneder har man kanskje fiks ferdige sukkererter og en liten agurk eller noen skikkelig røde tomater og masse gressløk. Ferskere grønnsaker får man ikke tak i, og det at man har produsert dem selv gjør at de smaker mye bedre! 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#hage #grønnsakshage #grønnsaker #drivhus #planter #vår #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Og julepuddingen varer helt til påske ...

God påske! 

Helt siden november har jeg hatt en engelsk julepudding liggende i kjøkkenskapet. Jeg har alltid vært nysgjerrig på denne noe spesielle juletradisjonen, så jeg kjøpte en da jeg var i London, og tenkte å spare puddingen til en spesiell anledning i jula.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men jula kom og gikk igjen, uten at det hadde dukket opp noen anledning som var spesiell nok. Jeg må innrømme at bildet på pakningen ikke egentlig frister meg, og etter hvert måtte jeg også innse at jeg egentlig ikke sparte den til en spesiell anledning, jeg bare utsatte å smake på den fordi jeg egentlig grudde meg litt. Selv om holdbarhetsdatoen tilsier at den godt kan vente helt til neste jul, orker jeg ikke å ha det hengende over meg så lenge. Så nå er dagen kommet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I innholdsfortegnelsen står det blant annet: Sultaner, rosiner, palmeolje, appelsinskall, kandisert sitronskall, sherry, rom, brandy, koriander, kanel, nellik, fennikel, ingefær, muskatnøtt, kardemomme og gjær. Disse ingrediensene rører de sammen og lar det stå i flere måneder for å "modnes". 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi begynner å nærme oss. Nå skal jeg stikke hull i den hvite plasten og sette den i mikroen på full styrke i 50 sekunder. Så er det showtime ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Æsj, det ser ut som ... Nei, jeg skal ikke si det. Men, det ser virkelig ikke innbydende ut. Kanskje den er litt overmoden? Den har modnet i 6 måneder står det, men det var på pakkedatoen, og jeg har hatt den i 5 måneder etter det. Den er veldig moden, ingen tvil om det. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ville du ha smakt på dette? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg legger det over på en skål. Det ser i alle fall bittelitt bedre ut på denne måten. Det lukter rosin. Jeg spør guttene om de vil smake. Den ene rynker på nesa og går litt nærmere, den andre kaster et blikk på den brune klatten og takker nei. Ved nærmere ettersyn er broren enig: Nei takk! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nå skjønner jeg hvorfor mamma kaller det "å spise med lange tenner". 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg spiste en ørliten bit. Både konsistens, farge og det generelle utseendet byr meg imot. Det er også noe med tanken på at det har stått og godgjort seg i rundt ett år. Jeg vet det skal være sånn, men jeg foretrekker nok heller litt ferskere desserter. Det smaker søtt, det smaker rosin, og alkoholsmaken er veldig tydelig. Så tydelig at jeg knapt la merke til krydderet. 

Konklusjon: Vi kommer til å fortsette å ha riskrem til dessert på julaften. Og jeg er lettet over å endelig ha smakt på Christmas Pudding − jeg har lest om den i utallige engelske julemagasiner i årevis, og måtte bare vite what the fuzz is all about. Og akkurat det − det tror jeg du må være brite for å forstå. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#juledessert #jul #julepudding #christmaspudding #æsj #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

"Det gikk ikke sånn vi hadde håpet"

Det er noe som skjer hver gang jeg blar over en side i kalenderen min og ser datoene fra 26. til 29. mars. Minnene om hva som skjedde hver enkelt av disse dagene, for stadig flere år siden, blir like sterke hver gang vi igjen kommer til slutten av mars.

På en måte vil jeg gå tilbake og hindre det som skjedde. Jeg vet at jeg ikke kunne stoppe det selv da jeg var der, ingen kunne det. Likevel er den følelsen sterk. Følelser forstår ikke logikk.

For hver dato husker jeg en mengde situasjoner med mange krystallklare men rare detaljer, som lukten av limet på en elektrode, trykket på et dynetrekk, madrassen på gulvet inntil radiatoren og fargen på et par tresko. Hvis jeg tillater meg selv å tenke tankene ferdig, kjenner jeg det i kroppen, hvordan det var å være meg i akkurat det øyeblikket. 

Det går flere år mellom hver gang jeg ser på dagboken min fra denne tiden, for det slår pusten ut av meg hver gang.

25. mars er tonen lett og fjasete, som den pleide å være. Jeg er 17 år og livet er en lek.

26. mars skriver jeg at Adrian er på sykehuset, panisk babbel om at det er alvorlig, at vi går i ring, at jeg ikke holder ut, at jeg og Linda har røyka i strekk hele dagen, at jeg ikke får sove. Men jeg avslutter med at vi håper. Akkurat da er det fortsatt håp − da jeg skrev disse ordene med penn i en notatbok, ord jeg fortsatt kan ta frem og se på, ta på − var han fortsatt her. Jeg kan ikke forklare følelsen det gir meg. 

Så skriver jeg ikke igjen før 30. mars ... Fra én bokside til en annen er verden snudd på hodet. Det er åpenbart at jeg fortsatt var i sjokk da jeg skrev det, det er altfor ryddig. En av setningene som står der er: «Det gikk ikke sånn vi hadde håpet.» Så enkelt − så brutalt.

Jeg, som alltid har vært redd for min egen skygge, begynte å løpe alene i skogen. Det var så fullt av andre følelser; sorg, savn, sjokk, sinne at det var ingen plass igjen til frykten. Jeg løp for å komme meg bort, løp til det smakte blod, og til jeg var kommet til en liten knatte ved sjøen. Det ble tenkestedet mitt. Der satt jeg og stirret ut over sjøen og tenkte på at havet var altfor stort og altfor dypt og spurte meg selv og Gud og hvem enn som ville høre på: «Hvor er han?»

Jeg tenkte på en annen gang jeg syntes havet var altfor stort og altfor dypt, da jeg sto ved vinduet på ferja til Moss og holdt rundt Adrian fordi han ville se ut på vannet. Jeg grøsset litt fordi det bare var en glassrute mellom oss og dette store, kalde, tilsynelatende bunnløse, og jeg holdt litt hardere rundt lillebroren min. Hvis man mistet noe ned der blant skumtoppene ville man ikke finne det igjen, tenkte jeg.

Så satt jeg på knatten og tenkte at jeg mistet ham likevel, og at selv om ikke det var det store, dype havet som tok ham så var fortvilelsen like stor og det å lete like håpløst. Han var borte. Hvordan kan et menneske bare forsvinne, bli helt borte? Og hvor er borte?  

Det var første gangen jeg følte et sterkt behov for å vite hva som skjer etter døden. Hvis han er i himmelen, tenkte jeg, hvis himmelen finnes, håper jeg at han har noen å være sammen med. Hvis bestefaren min er der, vet han hvem Adrian er, selv om han døde lenge før Adrian ble født? Og hvis ikke himmelen finnes, hvor er han? Hvor er han? 

Noen ganger tok jeg av meg sko og sokker og satt med føttene i vannet. Det var kaldt, altfor kaldt til å bade. Men det gjorde ikke vondt, som det gjør nå hvis jeg sitter med føttene i sjøen i april. Det gav meg bare en velkommen nummenhet. Jeg tenkte på hvor urettferdig det er at mennesker blir gitt oss og så tatt fra oss igjen og jeg lurte på om det var meningen at vi bare skulle akseptere det.

Så tenkte jeg på om jeg ikke ville hatt ham hvis jeg visste at vi kom til å miste ham. Jo, jeg ville hatt ham, det tok meg ikke lang tid å komme frem til, og jeg ville heller ikke ha visst om at vi skulle miste ham, for da hadde jeg nok ikke tillatt meg å bli så glad i ham. Men ... hadde det vært bedre da? Nei, jeg ville heller elske og miste enn å ikke elske, bestemte jeg meg for. Men aller helst ville jeg slippe å miste.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#sorg #savn #tap #døden #påsketanker #lillebror #adriantobias #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Skolebuss-sjåfør i særklasse søkes

Der jeg bor har vi i 33 år hatt en helt spesiell skolebuss-sjåfør. Jeg kan umulig tenke meg at alt det han har gjort har stått i stillingsinstruksen hans. Alf heter han, og nå på fredag hadde han sin siste arbeidsdag. Da ble det veldig tydelig hvor viktig han har vært i bygda.  

Mange av oss har selv blitt kjørt til skolen av Alf og senere fått følge egne barn til bussen hans. En av disse mammaene, Elise, tok initiativ til å samle inn en gave til den populære buss-sjåføren. Hun tenkte seg en konfekteske og kanskje en blomsterbukett og lurte på om noen ville vippse et lite bidrag? Det var det veldig mange som ville, så gaveidéene måtte stadig oppjusteres i takt med summene som kom inn. Til slutt ble det både blomster, iPad, reisegavekort og en pen sum i kontanter. 

Da Alf på fredag ankom skolegården for siste gang visste han ingenting om at alle elevene på skolen sto og ventet på ham med flagg og roser. En buss-sjåfør, en buss-sjåfør, det er en mann med godt humør, sang barna da Alf kom ut av bussen. Så fikk han hundrevis av klemmer og roser, og hvert barn sa takk for turen. Deretter sang de for ham igjen, ingen er som deg, og Alf fikk overrakt et hefte hvor hvert barn hadde skrevet en personlig hilsen til ham. 

Du vil bli savnet: Alfs aller siste tur, med hilsener fra skolebarna på bakluka. Foto: Elise Sælid Fjøsne

Det hele var så utrolig flott, og det er fortsatt mange tårer, mange Facebookhjerter og så mange fine ord om denne mannen som har brakt bygdas barn trygt frem og tilbake hver skoledag i 33 år. Alf fikk en dag han nok aldri kommer til å glemme, og det var så veldig fint å se hvor glad han ble. Altfor ofte blir slike hyllester spart til begravelser, og da er det jo litt i seneste laget ... (Det er for så vidt en ting å tenke litt over.)  

Men så til stillingsutlysningen. Jeg har ikke konferert med selskapet Alf jobbet for, så dette er bare en liten ønskeliste fra usedvanlig bortskjemte foreldre. Heldigvis har vi fortsatt en flott skolebuss-sjåfør igjen, men det er to bussruter, så vi trenger én til. Vi ønsker en person som:

♥ Alltid er i godt humør. 

♥ Kan navnet på hvert enkelt barn, vet hvor de bor og hvem foreldrene deres er.

♥ Venter en liten stund hvis barnet ikke står på buss-stoppet om morgenen, i tilfelle hun bare er litt sent ute i dag.

♥ Deler av tyggispakka si.

♥ Låner bort telefonen sin hvis barna trenger å ringe hjem. 

♥ Sier: "det går greit, du kan betale neste gang du skal på bussen" til fortvilte barn som skal være med venner hjem og har glemt busspenger. 

♥ Megler i krangler mellom barna når det trengs.  

♥ Slår av motoren på siste stoppested og lar barna høre ferdig sportssendinga på radioen før han kjører videre. (Det var hoppuke − Espen Bredesen lå an til å vinne.)

♥ Går ut av bussen og følger barna over veien hvis det er mye trafikk.

♥ Kjører barnet helt til døra dersom han er sistemann på bussen og det er litt mørkt eller glatt.

♥ Tar med seg gjenglemte votter hjem og tørker dem, og leverer dem tilbake klare til bruk dagen etter.

♥ Deler ut penger til mat når noen har glemt niste til treninga.  

 

Ja, det er jo lov å drømme?

Takk for turen, Alf.

- Renate - (og helt sikkert noen hundre til) 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#bussjåfør #mannmedgodthumør #alf #buss #skoleskyss #service #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Det glamorøse frilanslivet

Mange er nysgjerrig på hvordan det er å jobbe som frilansjournalist. Noen spør nok også fordi de ikke helt kan se for seg meg i denne rollen − forståelig nok. Folk lurer på hvordan jeg får jobbene, hva jeg tjener og hvordan det er å ha så mye frihet.

Og jeg forteller gjerne: Joda, jeg sitter her og slapper av foran pcen min hele dagen og håver inn penger mens jeg blir nedringt av redaktørene i landets største magasiner. De trygler meg om å skrive for akkurat deres magasin, og byr over hverandre helt til jeg rødmer litt, fordi de så gjerne vil at akkurat jeg skal skrive den neste artikkelen for dem.

LOL, som ungdommene sier. Åh, tenk om det hadde vært sånn! Jeg skulle veldig, veldig gjerne hatt det sånn. Men realiteten er helt annerledes − det er kjøpers marked og jeg er en dråpe, kanskje ikke i havet, men i en innsjø av kreative frilansere. Enkelte publikasjoner tvinger frilanserne til å stadig gå ned i pris for å få et oppdrag, så der budrunder forekommer er det helst baklengs. Men noen magasiner betaler bra. Jeg liker dem.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er jeg på kontoret mitt, hvor jeg kan spise rar amerikansk sjokolade uten at noen ser det. 

Det mest interessante for meg er å skrive historier om menneskers opplevelser. Derfor handler en stor del av frilanslivet mitt om å oppsøke vilt fremmede mennesker og spørre om de er interesserte i å få privatlivet sitt invadert, og historien sin trykket i et magasin så alle som vil kan få lese deres innerste tanker. Jeg ordlegger meg ikke sånn når jeg spør, altså, men dette er det jeg mistenker at mitt potensielle intervjuobjekt tenker, derfor er det ekstremt ubehagelig å spørre.

Men − overraskende mange sier ja.  

Neste steg er å spørre det magasinet jeg mener artikkelen kan passe i. I frilansjournalistbransjen gjelder ikke det gode, gamle ordtaket: «No news is good news.» En relativt vanlig måte å takke nei til et artikkelforslag er nemlig å ikke svare på eposten.

Siden jeg så langt ikke har slettet jobbrelaterte eposter er inn- og utboksen min et godt bilde på dette. For øyeblikket har jeg 924 eposter i innboksen, mens i utboksen har jeg 1639. Omtrent 700 eposter er forsvunnet i det jeg kaller det sorte hullet.

Jeg har blitt vant til det sorte hullet nå, men innrømmer at det er veldig hyggelig når noen tar seg tid til å anerkjenne min eksistens. Jeg kjenner en stor takknemlighet til de redaksjonssjefene som alltid svarer. Et vennlig «Jeg må dessverre takke nei til denne, vi har for mye på lager akkurat nå», er alt jeg trenger − da havner du på «good»-lista mi ♥ 

Og så hender det jo at noen svarer: «Ja takk, denne saken tror jeg vil passe bra i vårt magasin. Når kan du levere?» Hurra! Dette er de epostene jeg lever for, og av, selvfølgelig. De gir en liten lykkerus hver gang, som varer helt til det går opp for meg hva dette betyr; jeg må ut og treffe folk igjen. Uansett hvor hyggelige mennesker jeg skal intervjue gruer jeg meg alltid litt siden jeg er en sosial kløne, men når dagen kommer er jeg psyka opp og klar. 

Jeg bruker gps for å finne frem til intervjuobjektet, ringer på døren hennes, setter meg i sofaen, åpner pcen min og ber henne om å fortelle meg hver eneste smertefulle detalj om det verste hun har vært gjennom i hele sitt liv. Hvis hun hadde forventet smalltalk blir hun skuffet.  

Når intervjuet er i gang går det alltid fint, og jeg får høre mange spennende historier. Likevel er det selve skrivingen som er min favorittdel av jobben. Jeg venter gjerne til neste skrivedag, og bruker noen timer på å få et rotete word-dokument til å bli en spennende artikkel. Hver gang jeg kommer litt ut av flyten, fordi jeg må google noe eller blir usikker på rekkefølgen på hendelser i teksten, lar jeg meg distrahere av ting rundt meg. Jeg er på Facebook, jeg vasker klær, jeg leser nyheter, jeg lager te og så skriver jeg litt igjen. Når teksten er ferdig får intervjuobjektet godkjenne − jeg er ikke fornøyd før hun er fornøyd. 

Å bestemme sin egen arbeidstid gir selvfølgelig stor frihet. Jeg kan sitte i pysjen og jobbe om jeg vil, jeg kan ta matpause når jeg vil, jeg kan spise sjokolade uten at noen ser det (har nettopp anskaffet en ny ladning Butterfingers, etter tips fra en leser), og jeg kan bestemme meg for at nå gidder jeg ikke mer − og sette meg i sofaen med en bok i stedet.

Det er ikke så lurt, da. Men jeg kan.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#frilanslivet #frilanser #journalist #frilansjournalist #magasinjournalist #magasin #karriere #glamour #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Hyttelivets farer og fornøyelser

Det snør og det snør og det snør nesten ned − og hva gjør man da? Drar til et sted hvor det snør enda mer, så klart! Nærmere bestemt ei hytte i Brokke, hvor vi var blitt invitert med av min søster og mannen i første del av vinterferien. Det var et par ting som bekymret meg litt før denne turen. Litt er en underdrivelse − jeg var så nervøs at jeg knapt sov natten før vi skulle dra. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillebror ble litt søvnig etter scooterturen hjem igjen. 

Min første bekymring dreide seg om at vi skulle kjøre snøscooter opp til hytta. 10 personer med tilbehør skulle lastes på en scooter med to hengere, og så skulle vi kjøre 5 kilometer i stupmørke. Det finnes ingen veier, det snør og det snør ... Enkelte steder var traséen så humpete at den minnet om en kulekjøringsløype, og Lillebror syntes ristingen var søvndyssende. Selv var jeg alt annet enn søvnig der jeg satt og niholdt den stadig slappere kroppen hans med en stadig mer verkende venstrearm, mens jeg holdt meg selv på plass med høyrearmen. Vi hoppa og spratt, og hjelmene til Lillebror og kusinen hans som satt rett foran klinka mot hverandre hele tiden. 

Plutselig stoppet svogeren min scooteren. Klokka var blitt over ti om kvelden, og det eneste jeg så var svart mørke rundt oss og hvit snø under oss. Han pekte opp i heia og ba en av dem som hadde lykt om å lyse opp dit så vi kunne se. Da lykta sveipet over kunne jeg se en stripe av noe mørkere i alt det hvite, et par hundre meter fra oss, på toppen av en bratt bakke. Det var hytta. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det så omtrent sånn ut, minus lyset, og på mye lengre avstand. 

Hengerne måtte hektes av, og så ble vi kjørt to og to opp bakken. Det er noe av det skumleste jeg har gjort i mitt liv. Gassen i bånn opp en bratt bakke, oppå et par meter dyp snø, delvis hardpakket, delvis løs − et veldig uforutsigbart underlag. Men opp kom vi, og inn i hytta som holdt 7 grader. Det er visstnok ikke så verst, min søsters svigerfar hadde latt parafinovnen stå på siden forrige gang han var der, ellers ville det vært minusgrader. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den første timen var det ikke annet å gjøre enn å vente, for alt av mat og sengetøy lå igjen i den ene scooterhengeren som fortsatt stod nede ved traséen. Mennene gjorde en veldig god innsats for å få brakt alt sammen opp, men etter å ha kjørt seg fast flere ganger, kantet et par ganger og revnet en jakke måtte de gi opp hengeren, og begynte i stedet å kjøre opp én etter én bag. Sånn rundt midnatt var ting på plass så vi kunne legge ungene. Da var temperaturen i stua steget til 13 grader. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var tid for neste punkt på angstlista. Går det an å fryse ihjel mens man sover, uten at man først våkner av at man er kald? Jeg var en smule bekymret for Storebror, som skulle sove sammen med fetteren sin borterst i gangen, lengst vekk fra både vedovn og parafinovn. Da vi gikk og la oss var det 16 grader i stua, men langt kaldere inne hos guttene. Det endte med at Storebror lå med to lag ulltøy på en skinnfell oppå madrassen, inni en sovepose, med to ullpledd og en dyne oppå. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjøkkenvinduet hadde "utsikt" mot baksiden av hytta. Da klokka var rundt to fikk vi voksne også lagt oss, og jeg ble liggende våken en god stund og fundere over alt som kunne gå galt. Med all den snøen på taket var det vel en viss mulighet for at hytta ville rase sammen? Og dersom det skjedde, ville køyesengen som lå på tvers over fotenden av senga vår falle ned og brekke beina våre, eller var det mer sannsynlig at bjelken som gikk i samme retning som vi lå ville knekke på midten og ... tanken på hva som ville skje da er for makaber til å gjengi her. Og kunne vi kanskje sovne stille inn på grunn av gasslekkasje fra kjøleskapet? 

Gleden var stor da jeg våknet neste morgen og oppdaget at alle var i live. Nå kunne hytteturen begynne for alvor, med matlaging på parafinkomfyr, håndvask med våtservietter, snurredass og yatzyspill i stearinlysopplyst rom. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Min storesøster graver frem verandaen. 

Ungene koste seg i snøen i timevis, og vi voksne fikk også lekt litt. Etter mye snøscooterkjøring opp bakken ble det hardpakket nok til å prøve snowboardet. Noen hang etter scooteren på snowboard, ski og akebrett. Ikke jeg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg var veldig redd for at ungene skulle forsvinne under to meter snø, så de fikk streng beskjed om å holde seg der det var kjørt opp og akt ned. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

8-åringen og 9-åringen koste seg med å grave store snøhuler. 

Vi hadde oss en skikkelig langrennstur en av dagene − det var fine løyper, helt fri for gul snø. En stund var jeg litt redd for at vi skulle bli en overskrift i en avis; "Familie savnet i fjellet", for når vi hadde gått såpass lenge at de fleste synes det var nok, kom vi fortsatt lenger og lenger bort fra hytta. Hver gang vi kom til en ny fjelltopp eller rundt en ny sving, fikk vi se at løypa videre gikk enda lenger i feil retning. Det var ikke spesielt aktuelt å gå utenfor løypa − nevnte jeg at det var 2 meter snø med varierende fasthet? Men til slutt kom vi til et kryss der vi kunne komme oss inn på snøscootertraséen igjen − så vi kom tilbake til hytta i god behold. Jeg var sikkert den eneste som noen gang var i tvil. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Samboer og svoger gjør klart til pølsegrilling etter en lang og strabasiøs skitur. 

Jeg har et par tips til uerfarne fjellfolk som skal på hyttetur: 

Klipp neglene. Det er litt lettere å holde hender rene med våtservietter hvis ikke man har en halv cm lange klør. Man kan også ta med inn en snøball innimellom, for å få følelsen av å skrubbe hendene i litt vann. 

Ta med hodelykt, det er mye lettere å finne yatzyterningen som forsvant under sofaen hvis man har litt ekstra lys lett tilgjengelig. Men slå av hodelykta når du skal på utedoen. Enkelte syn egner seg best i dunkel belysning. 

Ta med nok pappservise. Da vi begynte å gå tom for pappbeger, hadde jeg samme beger i ett døgn, og det brukte jeg til cola, appelsinjuice, kaffe med melk, vann til å skylle mens jeg pusset tennene, og så til eplejuice og kaffe igjen dagen etter. Æsj. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Utsikt fra hytteverandaen. 

Hytteangsten min forsvant gradvis mens vi var der, og da vi dro hjem aksepterte jeg stilltiende (med hjertet i halsen) Storebrors ønske om å få henge etter scooteren på rattkjelke siste halvpart av traséen. Med hjelm, selvfølgelig. 

Her er hele gjengen klare for å dra hjem. Scooteren med last på vei ned bakken.  

Da vi kom hjem igjen følte jeg først og fremst en ny glede over å ha tilgang på rennende vann. Det er et fantastisk gode vi har, som slett ikke er noen selvfølge for alle. The end. Nei, forresten, en historie om en hyttetur fortjener en skikkelig avslutning: 

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#hytteliv #hyttetur #vinterferie #skitur #snøscooter #snowboard #langrenn #brokke #snø #vinter #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

My guilty pleasure ...

Jeg har aldri sett mye på tv, og klarer aldri å huske på når et program går sånn at jeg får fulgt med på noe fast. Men for noen år siden var det et program som fanget interessen min. I så stor grad at jeg noterte ned tidspunktet i kalenderen min hver uke − med alarm. Hvis jeg ble invitert på noe på en onsdag måtte jeg tenke litt på det før jeg svarte ja, for jeg ville absolutt ikke gå glipp av favorittprogrammet mitt.

Jeg pleide å ordne meg noe godt å spise og en kopp te, pakket meg inn i et pledd i sofakroken og satte meg godt til rette. Når alle sparegrisene falt ned og knuste gav det meg samme følelse av forventning som om jeg skulle hatt en stor skål med smågodt foran meg. Hvor ille ville det være i dag? Alt under 1 million i gjeld var en skuffelse − la nå økonomene få litt å bryne seg på!

Foto: Nettavisen

Luksusfellen er ikke lenger en fast post i kalenderen min, men jeg ser gjerne en episode om det måtte passe.

I begynnelsen er deltakeren alltid litt nonchalant − ler gjerne av overforbruket sitt, og enkelte virker nærmest stolte over å ha klart å bruke nøyaktig dobbelt så mye som de tjener hver måned.

Jeg rister på hodet og drikker litt av teen min. At det går an å være så dum! Snart kommer Hallgeir på skjermen og snakker til kamera: «Han trur han skylde 2 milliona, men realiteten e mye verre. Eg har'kje sett maken!» Jeg gnir meg i hendene.

Så får de den obligatoriske realitetsorienteringen. Hvis ikke økonomene klarer å knekke dem på første forsøk kaster de inn noen elementer egnet til å gi dårlig samvittighet. «Er du klar over at moren din har tatt opp forbrukslån for å kunne gi deg pengene du spør etter?» eller «Har du tenkt over at om du hadde latt være å kjøpe energidrikker hadde du hatt råd til å la datteren din delta på håndball?» Endelig kommer gråten, jeg får et snev av sympati for deltakeren, og helbredelsesprosessen kan begynne.

Summen deltakeren har lånt er alltid mye større enn han hadde trodd − gjerne tre ganger større.

Og han er alltid like overrasket over at forbrukslånet med 20% rente, som han tok for å ha råd til å betale kredittkortregningen, som har blitt så stor fordi han har vært på byen tre dager i uken og bruker den vanlige lønna på å betale på andre kredittkort og kjøpe nye klær så han kan være fin når han er på byen, har vokst til minst det dobbelte. Hæh?! Hvordan kan det ha skjedd?

Alenemødre som virker som om de har kommet i en uheldig situasjon og andre mennesker jeg synes oppriktig synd på, gir meg ingen glede å se på. Nei, jeg vil se ekstremt overforbruk og folk som bestiller et boblebad til å ha i hagen fordi de vil muntre seg selv opp etter den forferdelige smellen de gikk på da businessidéen om å selge shave-is på Nordpolen ikke ble noen suksess. Jeg vil se folk som bruker hele lønnen sin på å kjøpe nye porselensugler til samlingen sin og tar opp forbrukslån for å dra til Ullared og hamstre billig bacon. Jo mer dustete pengeforbruket er, jo bedre er episoden.

Noen ting går igjen − avhengighet av et eller annet fryktelig usunt, som oftest energidrikker og røyk, en hang til å kaste uåpnede brev i søppelkassa og en uvanlig evne til å lukke øynene for virkeligheten. Og det å omtale seg selv som «en spandabel fyr», selvfølgelig.  

Og jeg koser meg med å se på hvor dumme de er.

Men så begynner de å ta seg sammen. De avbestiller Spania-turen, de var jo tross alt på Seychellene i forrige uke. De selger unna tre av de fem tv-skjermene sine, to av de fire bilene og begynner å se at mange bekker små gjør en stor Å. Da skjer det magiske − jeg begynner å heie på dem.

Hallgeir vrir hjernen sin for å finne løsninger og forhandler med kreditorene, mens en av psykologene snakker med deltakeren og leter etter den egentlige årsaken til den ukontrollerte pengebruken. Stakkars, han har jo bare prøvd å kjøpe seg venner!

Og til slutt står de der med en budsjett-tavle som er til å leve med. Stramt skal det være, å bruke penger man ikke har i årevis skal komme med en pris. Men det ordner seg. Fullmakten rives i to og et ryddig liv kan begynne.

Og jeg, jeg synes plutselig de 157 kronene jeg har igjen på konto når neste lønning kommer inn er litt av en prestasjon. Jeg er dritflink, jo! Har stålkontroll!  

Jeg ♥ Luksusfellen

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#luksusfellen #hallgeirkvadsheim #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Det instagram ikke forteller deg om skitur

For en som ikke har sett ei skiløype på 20 år, annet enn på instagram, så ble møtet med virkeligheten et sjokk.

Sjekk ut hashtaggen #skitur, for eksempel. Det er så vakkert og lekkert og nydelig at man kan begynne å grine. Det er fantastiske vinterbilder av snøtunge trær og solskinn som glitrer i nypreparerte løyper. Barn og voksne smiler strålende med røde kinn, det er ikke en eneste hundebæsj å skue, og gul snø, hva er det?

Kakao og Kvikklunsj − min favorittdel av skituren. 

Etter å ha sett på sånne bilder i en del år, besluttet vi at 2018 er det året vi skal anskaffe ski til hele familien. Åh, som jeg gleda meg til å spasere inn i den fortryllende instagramvinteren!

Jeg dømmer ingen − instagram er til for vakre bilder. (Jeg skal legge ut et av de fineste bildene mine der etterpå #deiligvinterdag) Men noen må også fortelle sannheten, synes jeg. Først og fremst for at småbarnsfamilier som min egen ikke skal bli fullstendig overrumplet av skilivets harde realiteter på sin første tur, og bestemme seg for å aldri prøve igjen.

Som så mange ganger før tar jeg på meg oppdraget − uten at noen har bedt om det.

Hvis du ikke har lyst til å bli avslørt som nybegynner − husk å fjerne prislappen på skiene. 

Realitet 1: Sola skinner ikke alltid i skiløypa. I dag var det faktisk ganske overskya, og selv om ikke det la noen demper på gleden for vår del, så vil jeg bare si ifra så dere vet det.

Realitet 2: Hunder gjør fra seg i løypa. Ikke ved siden av − neida, de bæsjer i løypa. Og tisser, overalt. «Ikke spis gul snø» er virkelig et nyttig råd, og ikke noe man skal kimse av. Forsikre deg om at barna har fått med seg denne viktige livsvisdommen før dere drar ut på tur.  

Realitet 3: Det er kaldt på tærne! Jeg tenkte at de forfrosne tærne jeg husker fra barndommens skiturer var på grunn av at jeg kanskje hadde litt for små skisko eller at jeg ikke hadde tatt på meg gode nok sokker. Men det var like ille i dag! Jeg har kjøpt skisko i én størrelse større enn jeg bruker i sko, så jeg hadde plass til to par ullsokker, men nei gitt. Skisko må ha en magisk evne til å stoppe blodtilførselen til tærne. Mens jeg har skrevet dette har jeg fått følelsen tilbake i tærne på høyre fot, hurra!

Realitet 4: Det kan gjøre litt vondt. Både når du faller, og fordi du sannsynligvis bruker en del muskler som du ikke bruker til vanlig. (Nei, du med Swixjakka og rumpetaska og den perfekte skøytestilen, jeg snakker ikke til deg). Jeg klarte i tillegg å få krampe i venstre fot, det skjedde da jeg prøvde meg på å gå fiskebein.

Når jeg skulle ploge ned de bratteste bakkene la den ene skien seg hele tiden på tvers. Det må ha vært noe galt med løypa i dag. 

Realitet 5: De yngste barna synes det er morsomst de første 500 meterne. Jeg mistenker at de smilende instagrambildene av barn er tatt tidlig på dagen, og det trikset skal jeg jaggu meg huske på selv neste gang. («Jeg savner legoen min!» sa Lillebror med innlevelse da vi hadde kommet halvveis i den 2 km lange løypa).

Realitet 6: Om ikke dine egne unger klager, så slipper du uansett ikke unna. Det er fullt av grinende unger og sure voksne der. Barn som henger etter voksne i en skistav og hulker om at de er slitne, barn som sitter i pulk og griner, og barn som ligger ved siden av løypa og velter seg i snøen med skia i kryss mens de klager over hvor kalde de er. Foreldrene kjefter, truer med å gå fra dem eller ber dem ta en titt rundt seg på hvor pent alle de andre barna oppfører seg. Neida, det finnes ikke slikt på instagram, men jeg har sett og hørt alt dette i dag − helt sant!

Jeg har lysna dette bildet littegranne i Picasa. Bare litt, altså, siden mobilkameraet mitt er så dårlig. 

Realitet 7: Dersom du litt motvillig er dratt med ut på tur av kjæresten, er dette ingen hemmelighet. Jeg så flere av dere i dag. Med lidende ansiktsuttrykk, uegnede antrekk og klønete stil, gående ved siden av overentusiastiske partnere med utstyret i orden og en optimisme som ikke lot seg kue av de stygge blikkene dere sendte dem.

Realitet 8: Det er enkelte situasjoner der man ikke ønsker å høre ordene: «Mamma, jeg må på do!», og skitur er en av dem. Det er ingen do i skiløypa, og hvis du skal utenfor løypene må du vasse i meterhøy løs snø. Dette forklarer muligens all den gule snøen, men ærlig talt, folkens; du skal utenfor løypene. Bare å stolpe i vei.

Men, ikke la dette hindre deg, altså! Jeg mener det. Jeg ville bare at du skulle vite hvordan det er, sånn at ikke fallhøyden fra instagrambildene blir så stor. For det er flott, altså. De snøtunge trærne er der helt på ordentlig, og du kan jo dra en dag sola skinner. Og tårene til han som har verdens dummeste staver tørker ganske fort når han klarer å renne ned den bratte bakken uten å falle. Og kanskje du begynner å få litt dreisen på den der skøyteteknikken − da er det gøy! Også følelsen etterpå da, når man kommer inn med roser i kinna, fjell-luft i lungene og god samvittighet.

Bare husk kakao. Hva du enn gjør − ikke glem kakao. 

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#skitur #instagram #vintervær #snø #gladebarn #solskinn #kakao #ikkehelesannheten #muligensirrelevant #side 2 #nettavisen

En elektrisk spøkelseshistorie, kanskje.

For et drøyt år siden besøkte vi et gammelt slott i England. Der skjedde det noe som jeg fortsatt synes er veldig rart.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Første morgenen på slottet våknet jeg av at telefonen pep for å si fra at den ville lades. 15% batteri, stod det. Jeg hadde ladet den en god stund før jeg la meg, og jeg hadde ikke brukt telefonen etterpå. Det var da mye mer strøm på den i går? Ja, ja ... Jeg slo tanken fra meg, regnet med at jeg hadde sett feil kvelden før.

Da kvelden kom begynte jeg å tenke på det igjen, og sjekket nøyaktig hvor mye strøm det var på mobilen da jeg tok ut laderen og la den på nattbordet. 53% stod det. Morgenen etter var det 20% igjen. Jeg nevnte det for samboeren min, og han fortalte at mobilen hans hadde gått helt tom for strøm i løpet av natten og slått seg av. Rare greier.

Jeg måtte google litt. Fant ut at enkelte mener at spøkelser bruker elektrisk energi for å materialisere seg. Det var kanskje ikke så lurt å finne ut dette mens vi fortsatt var der, siden jeg blir litt skremt av sånt. Men hvis spøkelser drev og spaserte mellom sengene våre om natten hadde de i alle fall latt oss være i fred til nå, så vi fikk håpe på det beste. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Trappeoppgangen. Hun damen på bildet ser rett på deg, gjør hun ikke? 

Batteriet på systemkameraet mitt var ladet helt opp rett før vi dro på tur, og da vi kom til slottet etter tre dager i England og over 1000 bilder, begynte det å bli tomt. Derfor ladet jeg batteriet helt opp igjen den første kvelden på slottet, så jeg kunne ta massevis av bilder under oppholdet.

Da vi på den første hele dagen der utforsket slottet og området rundt tok jeg nok et par hundre bilder, før batterilampa begynte å lyse. Og etter å ha filmet guttene i et par minutter ble skjermen plutselig svart, og det var det. 

Tredje kvelden hadde jeg ladet mobilen min opp til 74% da jeg tok ut laderen. Morgenen etter var det 33% strøm igjen på den.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hotellrommet vårt på slottet. 

Min samboers mobil ble også tappet for strøm hver natt, men han mente at det sikkert var på grunn av en feil på telefonen. Noen ganger oppfører jo telefonen seg rart en liten stund, og så fungerer den vanlig igjen, sa han. Mulig det, men min telefon var bare et par måneder gammel, og noe sånt hadde aldri skjedd før. Og hva med kameraet? Han trakk på skuldrene. Hvis det IKKE skjer på neste hotell, begynner jeg å lure, sa jeg.

Etter disse tre nettene kjørte vi videre, og sov på hotell ved flyplassen siste natta. Jeg ladet mobilen min igjen, og hadde 83% strøm da jeg tok ut laderen. Da jeg våknet igjen så jeg på mobilskjermen. Fortsatt 83% ... 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#spøkelse #spøkelseshistorie #slott #mystisk #muligensirrelevant #nettavisen #side2

Julaften med dorestriksjoner og et frekt julekort

Julaften hos foreldrene mine skuffet på ingen måte. Mamma hadde som vanlig klart den store prestasjonen det er å lage middag til et snes mennesker på én komfyr med én ovn og fire kokeplater. Denne gangen med et kraftig snev av influensa, som hadde slått ut andre medlemmer av klanen. Etter at juleevangeliet var opplest, akkompagnert av intens fnising fra alle under 10 år, spiste vi julemiddag mens praten gikk om hvorvidt gynekolog er et creepy yrkesvalg for en mann, og om leger som driver med koloskopi og andre tarmundersøkelser også har litt spesielle interesser. 

Etter dessert bar det ut i julerommet over garasjen, hvor de to influensasykeste ble innlosjert i hver sin stressless. Nytt av året var toalettfasiliteter inne i lokalet, men ettersom kloakken ikke var helt ferdigstilt kom luksusen med en liten restriksjon: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Såvidt jeg vet var det ingen som falt for fristelsen til å bryte denne regelen, men for å ikke bli mistenkt klappet min bror i hendene for å få alles oppmerksomhet etter et besøk der inne, og opplyste om at det brune man kunne skue i toalettskålen var restene av innholdet i en kaffekopp. 

Her er deler av julerommet før festen er i gang, og deler av slektens yngre garde, opptatt med å vinne gamle kronestykker på en pengespillemaskin. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Barna delte ut én etter én gave etter tur, og det ble ropt frem og tilbake fra en sofagruppe til en annen med beskjeder om at "nå åpner jeg en pakke fra deg!" eller "tusen takk!". Etter en stund fikk hver familie utdelt hvert sitt kort med beskjed om å åpne samtidig. Der fant vi et julekort, hvor motivet var min bror og min samboers kollega liggende i vår seng ... Med ønske om en god jul fra nettopp disse to.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når de er så frekke så må de tåle å havne på bloggen, men jeg har gjort dem litt utydelige for sikkerhets skyld.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi koste oss hele kvelden i et lekkert pyntet julerom. Det var et høyt forbruk av paracet, kleenex og halstabletter i det hjørnet av rommet jeg prøvde å holde meg unna, mens støynivået i vårt hjørne var såpass at enkelte fant frem hørselvern utpå kvelden. Et kraftig sammenstøt mellom et armlene i tre og en liten gutt førte til en moderat neseblødning, og et plutselig ønske om å hjem. 

Og hjem dro vi − men ikke før klokka var tikket over til første juledag. 

Håper dere alle har hatt en like morsom julefeiring som oss. Her i huset er dette dagen for å bygge lego i pysjamas ... Og der var pausen min over. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#jul #familie #julefeiring #julaften #myfamily #muligensirrelevant #nettavisen  

Meet the Andersen's

Hvis jeg har telt riktig, blir vi 19 på julaften i år. Det ser omtrent sånn her ut: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det høres kanskje litt kaotisk ut, og det er det også. Familien min er en interessant samling mennesker. Mange ganger har jeg hatt følelsen av at vi ikke er helt som alle andre, som for eksempel den gangen jeg kom på besøk til mamma og pappa en sommerdag og fant den ene broren min spaserende på verandarekkverket, pappa syklende på enhjulsykkel på verandaen, og en annen bror balanserende bortover plenen på en kabeltrommel. Også i sommer i min nieses bursdagsselskap, da det etter kaken var inntatt ble besluttet å fjellklatre litt i det bratte fjellet bak huset til søsteren min, tenkte jeg et øyeblikk at dette muligens ikke er slikt alle familier gjør. 

Mennesker av typen som ikke kan sitte stille er sterkt overrepresentert i slekta, og litt utpå kvelden ser det omtrent sånn her ut: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er også en veldig ærlig gjeng, så hvis jeg har vært litt lat og har tatt på meg den samme julekjolen som jeg har hatt på de tre siste juleselskapene med dem, trenger jeg aldri å lure på om noen legger merke til det. "Er det den eneste kjolen du har, eller?" er det en eller annen som spør i løpet av de første fem minuttene. (Det er det ikke, altså, men det er den kjolen som skjuler middagen best.)

I år er den yngste Lillebror på 4 år, og den eldste Mor på 90. Vi spiser kalkun til middag inne i huset, og så flytter vi oss ut i julerommet. Dette er faktisk et eget lokale, på loftet i pappas nye garasje, som er bygget med tanke på julefeiringene etter hvert som familien har vokst til en størrelse som gjør opphold i den vanlig stua litt ukomfortabelt. I julerommet har vi tre sofagrupper, tre stuebord og et bord til å sette mat på. Her åpner vi julegaver, en aktivitet som pågår i flere timer til tross for den nye regelen om at kun gaver gitt av noen som er tilstede får være med på julaften. Og så spiser vi kaker og is og godteri til vi er skikkelig kvalme, og til ungene løper rundt med et sånn crazy hyperblikk samtidig som svetten renner nedover tinningene deres. Da er det på tide å takke for seg. 

Det er kaotisk, det er rotete, det er bråkete ... og det er akkurat sånn vi vil ha det. Jeg ville ikke bytta bort noen av dem − og gleder meg som en unge til i morra. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ho, ho, ho. God jul! ♥

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#jul #familie #julefeiring #julaften #myfamily #muligensirrelevant #nettavisen  

It's the hap - happiest season of all

I morgen inntreffer en av årets største begivenheter: 1. desember! Jeg eeelsker julen. Jeg er av den typen som begynner å glede meg til jul med en gang sommerferien er over, og som kjenner en aldri så liten lykkerus når julebrusen kommer i butikken. Jeg kjøper den ikke i oktober. Men den er her, og det betyr at julen nærmer seg.

Den derre analytikeren jeg drassa rundt på før pleide å minne meg på at juletiden egentlig bare er vanlige dager, og at nisser og glitter neppe gjør verden til et bedre sted. Men hun sitter jo på en strand i California, så nå gjør jeg som jeg vil!

Julen er magisk. Så det så. Og i år har vi faktisk fått kuldegrader og et pent hvitt lag på bakken i det vi går inn i desember. Jeg er strålende fornøyd.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På kontoret mitt har jeg en julepynt stående fremme hele året, og den teller ned til jul. Jeg pleier ikke å bytte rundt på klossene hver dag, altså. Ting kan tyde på at jeg har hatt litt andre ting å tenke på dette året, for da jeg tok den ned fra hylla nå sto det at det var 232 dager igjen til jul.

Akkurat nå gleder jeg meg veldig til å ta frem julepynten. Guttene startet litt i går, så én ting er på plass:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og når huset etter hvert er juleklart begynner all moroa: bake pepperkaker, lage nellikappelsin, åpne sjokoladekalenderen, se på at guttene åpner adventskalenderen sin, se en og annen episode av Skomakergata, se NRK's julekalenderserie, høre på julesanger, synge julesanger for guttene på senga, se på julefilmer, lese julehefter, tenne adventslys, pakke inn julegaver, lese julehistorier for guttene, hente juletre i skogen, pynte juletreet, se på Kvelden før kvelden på lille julaften, gjøre klar julestrømpene, være sammen med familien på julaften og til slutt gå i juleselskaper.

Enten blir du litt svett av å lese dette, eller så blir du bittelitt lykkelig for påminnelsen om alt det fine som er i vente. Uansett om du elsker julen eller synes det er stress − gjør julen på din måte.

Ingen sier at du må lage pakkekalender, ingen sier at huset må være vasket ned fra tak til gulv (tre år siden sist), ingen sier at julegavene må se ut som om de er tatt ut fra forsiden på et julemagasin (oh, I wish ... ) eller at julemiddagen må tilfredsstille Hellstrøms gane (han hadde reist seg og gått i protest). Nei, det er i grunnen ingen regler − du kan feire julen din akkurat sånn du vil ha den. 

Jeg vil ha den med snille gutter, hjemmelagde pepperkaker, grankvister, nisser, Disney, glitter og snø. Mye snø, takk.   

Ønsker dere alle en fin adventstid! 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#jul #julefilm #pepperkaker #julesanger #juletre #juleglede #julehefte #julekos #desember #førjulstid #advent #muligensirrelevant #nettavisen   

Julebord med Tommy Steine og omvisning på Stortinget

For en som er ansatt i kommunen er det ekstra stas når jobben til samboeren steller i stand julebord på hotell i Holmenkollen, med treretters middag med tilhørende vin, live musikk og privat stand-up show med Tommy Steine.

Dette er det eneste bildet jeg fikk tatt av Tommy Steine. Det er faktisk helt utrolig at det er mulig å ta et så dårlig bilde. 

Julebordet varte hele helgen, så på lørdags formiddag dro mange til Oslo sentrum for å shoppe. Jeg hadde fortsatt en aldri så liten økonomisk hangover fra forrige helg, og nøyde meg med å kjøpe en liten gave hver til guttene. Det hjelper bittelitt på den dårlige samvittigheten jeg har for å reise på tur uten dem to helger på rad.

Vi tok t-banen ned, og etter et besøk i en hattebutikk og litt surring rundt omkring endte vi litt sånn tilfeldig opp i kø til omvisning på Stortinget. Det stod noen folk der, vi lurte på hvorfor, så viste det seg at det var fem minutter til neste runde, og vi hadde litt tid å svi av ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg kan ikke huske at jeg var så sur som jeg ser ut. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Dette er hva hver stortingsrepresentant har foran seg når de er på møte i stortingssalen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Fint tak i et annet rom på Stortinget. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Og her er hotellet vi bodde på, Scandic i Holmenkollen. 

Så sånn var min helg. Nå har jeg fått nok av reising for en stund, og gleder meg stort til å bruke neste helg på å pynte til jul iført pysjbukse. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#julebord #tommysteine #holmenkollen #stortinget #oslo #muligensirrelevant #nettavisen   

Er det så farlig å ta lusekur hvis man ikke har lus?

Av og til får vi beskjed fra skole eller barnehage om at det er oppdaget lus, og at vi må sjekke hver krinkel og krok av hodebunnen. Jeg har aldri visst eksakt hva det er jeg leter etter, siden jeg aldri hadde sett en lus, men jeg har pliktoppfyllende gredd gjennom håret til guttene mine og sett nøye etter noe som beveger seg. Det har ikke vært tegn til liv. Åh, jeg klør bare ved tanken på å ha ekle små insekter krypende rundt i håret mitt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Medfører en viss slitasje på håret − anbefales ikke til daglig bruk. 

For en stund siden fikk vi på ny beskjed om at lus var oppdaget, og jeg plasserte barna under flombelysning, fant fram en kam og satte i gang.

Lenge var det ingenting å se. Men så plutselig fikk jeg øye på noe. Rett foran meg, i hodet på en av mine sønner, bevegde et lite kryp seg utover et hårstrå. Lusen gjorde ingen forsøk på å gjemme seg, men spaserte bortover som om den hadde all verdens rett til å være der.

Jeg klippet av hårstrået med lusen på, så sønnen min skulle få se, og lusen fortsatte spaserturen sin som om ingenting hadde hendt.

Herfra gikk det slag i slag. Jeg tredde en stram lue på hodet hans, for å være sikker på hvor vi hadde de små krypene, og så bar det til apoteket for å kjøpe lusekur. Rett hjem igjen, og så kjørte vi kur på samtlige hoder, for sikkerhets skyld. 

Jeg har hørt at man ikke skal gjøre det, men jeg forstår ikke helt hvorfor. Hvis det ikke er lus der, så er det jo ingen som kan bli immune. De befinner seg i en annen persons hodebunn, og kan da ikke bli immune fordi jeg tar en lusekur i mitt hår? 

Altså, jeg forstår at lus over tid kan utvikle resistens mot virkemidler i lusekurene, men det må jo nødvendigvis skje gjennom at lusen blir utsatt for disse midlene? At det finnes overlevende etter en lusekur, og at disse legger egg som blir til superlus. Det er logisk. 

Men at lus skal bli resistente fordi jeg, uten å ha påvist lus, tar en kur for å være på den sikre siden ...? Blir ikke det omtrent som å tro at jeg er immun mot vannkopper fordi søstra mi har hatt det? Det er ikke logisk. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#lus #lusekur #resistens #immunitet #muligensirrelevant #nettavisen   

If it makes you happy ...

I går fikk jeg en rabattkupong fra engelske Body Shop i innboksen min, og da ble jeg skikkelig glad. Jeg får sånne jevnt og trutt, men den som kommer i midten av november bruker jeg på min årlige Londontur. Først og fremst til å kjøpe kilovis med småsåper i alle mulige dufter og farger, og jeg er strålende fornøyd når jeg går derfra med en pose som er så tung at skuldrene verker før jeg er ute på gata igjen.

Lykkelig på juleshopping i Hyde Park. 

Disse Londonturene er fulle av sånne små lykkelige øyeblikk. De kommer når jeg ser julepyntingen i gatene, når jeg setter meg på en pub som har fyr på peisen, når jeg får Eggnog Latte på Starbucks − den jeg alltid blir kvalm av men kjøper likevel, når jeg står ved inngangen til Sainsbury's med den tomme trillekofferten min, og veldig mange andre øyeblikk. For andre hadde det kanskje ikke betydd noe som helst − men for meg er det helt magisk.

Oh my God − de har nissecornflakes! 

Er ikke det veldig rart? At jeg kan bli helt i ekstase ved tanken på å shoppe dagligvarer på Sainsbury's? Jeg er en nysgjerrig grubler og analyserer det meste som skjer rundt meg. Heller ikke disse øyeblikkene av lykke slipper unna. Jeg plukker lykken og magien fra hverandre og ser på de praktiske detaljene. Det jeg sitter igjen med da er at jeg skal inn i en dagligvarehandel og ta med meg diverse ting fra hyllene, betale for dem og gå tilbake til hotellet. Greit nok, de har en del ting i England som vi ikke har hjemme, men er det virkelig noe å være så lykkelig over? Fargene og glitteret blekner til alt er grått. 

For noen år siden spiste jeg middag på et hotell i London. Det var i slutten av november, og det var så fantastisk fint julepyntet der − jeg elsket det.

Da jeg i tillegg oppdaget at de hadde Crabtree & Evelyn såpe OG fuktighetskrem på toalettet, og ordentlige kluter til å tørke hendene på, var jeg helt i himmelen. Så kom den teite lille realisten jeg har et eller annet sted i meg og begynte å plukke det hele fra hverandre. Ærlig talt, det er jo bare noen røde sløyfer på noen trappestolper, og noen glasskuler på et tre ... Og såpe, det er noe man bruker for å vaske hendene, og så skyller man det bort og det forsvinner ned i sluket. Og krem ... seriøst? Du takler jo ikke å ha krem på hendene fordi det blir så klissete. What's the big deal, liksom? Jeg ler litt hånlig av meg selv fordi jeg er så tåpelig og dum og enkel at jeg blir glad av sånne små, rare ting.

Men nå er det slutt på det tullet der.

Da jeg satt på en strand langs Highway 1 på Californiakysten i sommer, og så på at sønnene mine og samboeren min stakk tærne ut i Stillehavet for første gang i sine liv, kom denne lykkefølelsen igjen. Og like raskt kom den analyserende tullingen og prøvde å dra meg ned på jorda. Det er jo bare vann, sa tullingen. Spiller det noen rolle om det er Stillehavet? Det er saltvann, akkurat som i Atlanterhavet. Og stranda? Det er bare sand, vanlig sand.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var da jeg bestemte meg for å la den kritiske analytikeren seile sin egen sjø. Hun sitter nok fortsatt på den stranda og furter, for jeg ville ikke ha henne med på resten av turen. Et vakkert sted å bli etterlatt, hadde hun bare visst å sette pris på det, den kyniske sadisten. 

For det var ikke bare sand og vann. Det var et nydelig sted, men mest av alt var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Det var forventninger til flere uker med nye drømmer som skulle oppfylles, og det var en stemning og en magisk lykkefølelse som jeg ikke vil eller kan sette ord på.

Livet kaster mye i fanget på oss, og jeg har fått min "fair share" av utfordringer. Så er det ikke bare å gripe hvert eneste lykkelige øyeblikk man får? Bare være i det så lenge det varer, og ikke stille spørsmål ved om dette virkelig er noe å føle lykke over?

Lykken kommer i små blaff. Lukten når man åpner en ny kaffepose. Å sitte på et saueskinn foran en knitrende vedovn med en bok. Å se på guttene mine i et harmonisk øyeblikk. Å bli ferdig med en oppgave som har hengt over meg en stund. At årets første snø faller. At noen jeg er glad i kommer på uventet besøk. Å vite at man har en spennende reise foran seg ...

Jeg elsker å reise, det gir meg så utrolig mye glede. I morgen skal jeg ut på en ny reise. Og hvis jeg føler en latterlig lykke når jeg står i kaffe- og tehylla på Sainsbury's til lørdag, skal jeg nyte hvert øyeblikk av det ♥

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#lykkelig #feelgood #reise #lykke #hverdagslykke #yolo #livet #nyt #muligensirrelevant #nettavisen   

Kvinner er de beste sjåførene

Tre ganger har jeg blitt påkjørt nå. Eller, bilen min, blir vel mer riktig å si.  

Første gang; en buss traff bilen min mens den sto parkert på parkeringsplassen der jeg jobber. Sjåføren var en mann. En ærlig mann, for hele saken ble ordnet greit opp i gjennom forsikringsselskapet. 

Andre gang; en bil rygget på meg mens jeg kjørte forbi en midtrabatt på en stor bussholdeplass ved en skole. Bilen traff i døren på førersiden, og sendte meg sidelengs opp på midtrabatten. Sjåføren var en mann. Også han en ærlig mann, men det visste jeg ikke da, for først var han en sinna mann. Han gikk ut av bilen og ropte: «What are you doing?!» «What am I doing?» svarte jeg, for det var nå tross alt jeg som sto med bilen halvveis oppå en midtrabatt med en dør som gikk innover. Han mente at plassen var en parkeringsplass, og at jeg ikke hadde noe med å kjøre forbi der når han tenkte å rygge inn og parkere. Jeg hadde gått på skole der, og visste at dette slett ikke var noen parkeringsplass, og det var uansett ingen tvil om hvem som hadde skylden. Mannen roet seg ned, og skaden ble betalt gjennom forsikringsselskapet. 

Illustrasjonsfoto: Nettavisen/Gjensidige 

Tredje gang; en bil kjørte inn i bakfangeren på min bil, på en parkeringsplass i forrige uke. Det var bare et lett bump, jeg skulle akkurat til å snu meg og be sønnen min slutte å sparke i setet eller hva han nå drev med da jeg skjønte at det var noe annet som hadde skjedd. Sjåføren var en mann. Han var også en ærlig, og veldig hyggelig mann, og påtok seg skylden og beklaget i det jeg åpnet bildøren. Penger til å fikse skaden var på konto før kvelden var omme.

Altså; 100% av sjåførene som har kjørt på meg har vært menn. Hvis dette var en vitenskapelig undersøkelse ville jeg nok fått trøbbel for å trekke konklusjoner på syltynt grunnlag, men til mitt forsvar kan jeg si at undersøkelsen faktisk er basert på over 10 års erfaring. Og jeg tar meg den frihet å konkludere med at kvinner er de beste sjåførene, siden ingen av dem har kjørt på meg. 

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#tvilsomforskning #muligensirrelevant #nettavisen   

 - Da du sa at du ikke var noe husmoremne ...

− Da vi nettopp var blitt sammen, og du sa at du ikke var noe husmoremne − du mente virkelig det, sa min samboer en dag. Det var en konstatering, ikke et spørsmål. Både stemme og kroppsspråk vitnet om ren og skjær skuffelse.

Selvfølgelig mente jeg det. Jeg har aldri vært god til å juge. Og hvorfor skulle jeg sagt det om ikke det var sant? Er det et sjekketriks, å si at man ikke er et husmoremne? Samboeren innrømmer at han svarte at det passet ham utmerket, for det var så visst ikke noe husmoremne han var på utkikk etter.

Nå har vi bodd sammen i over tolv år, og han angrer nok litt. Han burde tatt det for det det var; en ærlig advarsel.

Ingen av oss liker å lage mat, og etter hvert har vi kommet til en slags stilltiende enighet om at han fikser den biten, også vasker jeg alle klærne. I tillegg er det han som tar seg av den tunge vaskingen, som gulvvask og vegg- og takvask de gangene det inntreffer. Det er veldig viktige ting, og veldig synlige ting. Og han gjør mer enn det også, han bærer inn ved og fikser bilen og alt det der. Men det er ikke det jeg skal skrive om nå.

Denne helgen har jeg nemlig vært alene med guttene, faktisk helt siden torsdag, og jeg har klart meg utmerket. Guttene har fått både dusje og pusse tenner, de har blitt luftet, de har gått med rene klær og de har fått fire måltider om dagen. Jeg er fullstendig utslitt, men det er først og fremst fordi jeg har gnagsår i ørene og ikke har fått så mye av min sårt tiltrengte alenetid. De ekstra oppgavene klarte jeg ganske greit, til min store overraskelse. 

Jeg leste nylig en artikkel om at kvinnene oftest står for det emosjonelle arbeidet i familielivet. Å huske på ting, å organisere ting og legge til rette for at hverdagslivet skal gå rundt. Det kjente jeg meg veldig igjen i. Kanskje jeg drar en stor del av lasset likevel?

Det er mange oppgaver i et hjem som ikke får så mye oppmerksomhet. Når noen spør sier jeg ofte at det er samboeren min som gjør mest hjemme hos oss. Og det kan godt hende det stemmer.

Men jeg legger frem klær til guttene hver kveld. Og hvis en av dem skal ha med noe spesielt på skolen eller til barnehagen legger jeg det ved ytterdøren så vi ikke skal glemme det. Jeg leverer og henter guttene i barnehage og på SFO, og gir og tar imot beskjeder der. Jeg handler klær og sko til guttene og sjekker jevnlig gjennom skuffer og skap om noe er blitt for smått. 

Jeg har orden på økonomien vår og betaler alt som skal ut fra felleskontoen. Jeg har satt opp et budsjett som forteller hvor mye vi må betale inn, så denne kontoen aldri går tom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Høykulturell opplæring: It's a dirty job, but someone's gotta do it ...  

Og om nettene, mens min samboer har sovet søtt ved siden av meg, har jeg stadig vært inne på barnerommet og lett etter forsvunnede smokker og kosefiller. Jeg trøster etter skumle drømmer, og jeg henter dyne og pute når en liten gjest besøker senga vår. Jeg har på vekkerklokke og ser til guttene når de er syke. Jeg ringer legevakta når det trengs (og kanskje et par ganger når det ikke trengs), og tar dem med på helsestasjonen. Jeg vet når neste tannlegetime er, og sørger for at læreren eller barnehagen også vet det. Jeg vet også når neste barnebursdag er og har gaven og antrekket klart. Foreldremøtene, det er min jobb, i tillegg til alle de litt vanskelige samtalene med barna om hva voksne ikke har lov til å gjøre med barn, døden, blomster og bier og sånt.  

Og bekymringen, den tar jeg meg av. Wow, jeg er helt rå på bekymring. Jeg er til enhver tid 100% oppdatert på alle farer som truer, og har utviklet både plan A, B og C dersom noe skulle inntreffe. Plan C innebærer å flytte til utlandet. Ikke spør. 

Litt kultur sørger jeg også for at guttene får. Pappaen deres er blitt veldig flink til å lese for dem på sengekanten, men uten min innsats hadde det ikke vært så mange bøker å velge mellom. Jeg tar også æren for at de vet hvem både Frank Sinatra og Aerosmith er, og for at de har et stort repertoar av nattasanger som de kan utenat. 

I tillegg passer jeg på at det er fyr i vedovnen fra september til litt uti april. Også baker jeg når situasjonen krever det. Jeg henger stadig opp rene håndklær på kjøkkenet og badet, og innimellom tar jeg en skikkelig opprydning hvor mange ting forsvinner ut av huset for alltid. Det hender faktisk også at jeg vasker et rom − og da flytter jeg ut møbler og vasker så nøye at det tar en halv dag. Av andre superviktige jobber jeg utfører kan jeg nevne at jeg lukker alle skapdører som de andre lar stå åpne, og at jeg samler panteflaskene fra kjøkkenbenken og setter dem i en pose på vaskerommet ... og sånn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Slik-slipper-du-billig-unna-guide: Artikkel skrevet for "Glade barn i barnehagen", kraftig inspirert av eget liv. 

Til tross for denne selvskrytende oppramsingen må jeg dessverre fortsatt konkludere med at jeg ikke er noe særlig til husmor. Men jeg er et ganske bra mammaemne, det synes jeg. Og det må da være minst like viktig som å henge over vaskebøtta i tide og utide? Jeg konkluderer med at mannen har gjort et kupp − ingen tvil om det. That's my story and I'm sticking to it. 

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#husmoremne #husmor #kjønnsroller #mammaemne #mammablogg #husarbeid #emotionallabor #emosjoneltarbeid #muligensirrelevant #nettavisen   

15 litt tvilsomme reklamer fra 60-tallet

Jeg abonnerer på Egmonts Donaldbladbøker, og nå er jeg kommet litt utpå 60-tallet. Jeg er jo veldig glad i Donald, men reklamene i bladene er også en stor del av moroa. Bli med og ta en titt på reklamebransjens første famlende skritt innen reklame rettet mot barn: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Læreren gjør ikke noe forsøk på å skjule at hun er lite imponert over Strantes utholdenhet. Hun unnlater også å henvende seg direkte til ham, men spør heller den arrogante klassekameraten hva som er i veien med Strante. Selvgodheten oser av Strutte mens han forteller at faren hans også har snakket nedlatende om Strante hjemme, og læreren sier ingenting på det. Hjertet mitt blør for Strante. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er Ola- og Kari-pultene. Ola kan sitte her og skrive og gjøre lekser, mens Kari kan snu pultplaten og sitte og se seg i speilet. Under pultplaten kan hun ha sysakene og toalettsakene sine. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Guttebuksen er 70% sterkere. Og det er jo bra, for mens jentene sitter inne og syr og ser seg i speilet er guttene ute og leker. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På 60-tallet solgte de fotballsko som kunne score. Absolutt i tråd med bladet det annonseres i − dette høres ut som noe Petter Smart kunne ha funnet opp. Heldigvis for annonsøren var ennå ikke markedsføringsloven kommet, og det var fritt frem for vill-ledende reklame. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi må tilbake til Stakkars Strante. "Så dumt da, gitt!" Medfølelsen fra Strutte kommer ikke helt fra hjertet, tror jeg. Og er det ingen som tenker på å sjekke om det feiler denne gutten noe mer alvorlig enn forkjølelse? 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og mobbingen fortsetter, med Møllers velsignelse. Her får jeg inntrykk av at Strutte deler med Strante av tranen sin ...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... men det hjalp visst ingenting. Stakkars Strante. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvis ikke man likte tran kunne man heller prøve Weifa-C. Det er helt utrolig hva litt C-vitamin kan gjøre! Knut klatrer rett opp den glatte veggen og ned igjen med én hånd mens han bærer ungen. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Knut tar C-vitaminen sin i dag også. Rampe-Ola får seg en flyvetur, og Lille Sissel er imponert. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En vanlig taktikk i reklamene var å be barnet spørre mor om å få produktet de annonserer. De har forresten en snill politimann som hjelper dem med trekningen av konkurranser. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Her er de hakket mer kyniske. Først friste litt, så oppfordre til å be om den, og så gi inntrykk av at det bare er et spørsmål om hvilken type man vil ha − klart mor og far sier ja! Ren overtalelse. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og her: Far setter nok inn noen kroner mot å få låne toget. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen av reklamene tok jeg med bare fordi de er litt koselige. Her får du en gave i tynn plast hver dag frem til julaften. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Og Bilofix, eller Briomec, som det het i min barndom er ren nostalgi. Tydeligvis tiltenkt gutter, men det var intet hinder for meg.  

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Bare vent til jeg blir stor", sier han. Og det kan jo hende at han blir hvis han spiser mye smør. Smøret kan tilsynelatende også hjelpe ham å få et mer elegant nedslag når han hopper på ski. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Konkurranser som reklame er jo fortsatt superaktuelt. Men premiene har kanskje blitt litt mer attraktive? Her kan barna vinne ost for 50 kroner, og et brev fra sjølvaste Ostemannen. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men denne konkurransen er min absolutte favoritt. Se hvordan de elegant og umerkelig klarer å få vist frem trusen "lillekonvall" på en helt naturlig måte. De har bare tilfeldigvis fotografert Kirsti i det skjørtet hennes la seg oppetter ryggen da hun bøyde seg frem for å ta i mot navnet på vinneren som den snille politimannen har trukket ut.  

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#nostalgiskreklame #førmarkedsføringsloven #retro #60talls #sekstitallet #muligensirrelevant #nettavisen 

Om flåttsyltetøy og Farmen og sånn

Noen dager orker jeg ikke å engasjere meg i debatter og hjertesaker, man kan jo ikke holde på med sånt hele tiden.

Så i dag vil jeg bare skrive litt om ting jeg tenker på.

På mandag så jeg på Farmen. Det var mange måneder siden sist jeg hadde satt meg ned for å se et tv-program, og jeg ordna meg to brødskiver med bringebærsyltetøy før jeg dumpa ned i sofaen. Skivene var frosne da jeg smurte dem, så jeg måtte vente litt før jeg begynte å spise. Da skivene endelig var klare hadde Farmendeltakerne begynt å slakte ål. Det var blod og gørr over hele skjermen, og plutselig var ikke det røde bringebærsyltetøyet like fristende lenger.

Dette tenkte jeg fortsatt på da jeg satte meg ned for å spise frokost på tirsdag, denne gangen hadde jeg skive med blåbærsyltetøy. (Jeg har sånne perioder. Syltetøyperioder, tomatostperioder og brunostperioder, med korte innslag av makrell i tomat med minst to ukers mellomrom.)

Da begynte jeg plutselig å tenke på at en flått som har sugd blod og etterpå har blitt tråkka på, ligner ganske mye på et most blåbær. Plutselig smakte ikke blåbærsyltetøyet så bra heller. Tror det er på tide med en tomatostperiode. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er en lampe jeg fikk i bursdagsgave på søndag. Svogeren min har laget den til meg av en cymbal. #favorittsvoger #enestesvogerogsåda

Jeg må forresten forklare hvorfor jeg så på tv, det gjør jeg jo nesten aldri. I år spilles Farmen inn noen få minutters kjøring fra der jeg bor, så veldig mange av statistene er kjente fjes. Veldig kjente. Pappa, for eksempel. Og søstra mi. Og sønnen min.

Det var søstra mi som tok med seg Lillebror på statistoppdrag en dag hun hadde fri. Men hun mener at han muligens kommer til å bli klippet bort, for under innspillingen hadde han pekt opp på himmelen og sagt: «Se! En drone!» 

Det var alt for i dag. 

- Renate -  

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #farmen #syltetøy #hverdag #assosiasjoner #kjæredagbok #muligensirrelevant #nettavisen 

Samme gjengen - 30 år senere

Jeg og søsknene mine har et lite bildeprosjekt på gang, som dere skal få se resultatet av om noen måneder. Inspirert av dette fikk jeg lyst til å ta et nytt bilde av gjengen med søskenbarn på min mors side, sånn omtrent 30 år etter at dette første bildet ble tatt.

Fra venstre: Tommy, Maria, Lene, Morten, en dukke, Linda, Øyvind, Stian, Natalie, Kai og Renate (meg). 

Det går mange år mellom hver gang alle sammen treffes, men i går feiret vi Mors 90-årsdag, så da hadde vi en perfekt anledning. Jeg hadde forberedt meg på å måtte overtale og lirke litt, men det trengtes ikke med denna gjengen! De innrettet seg til og med etter instruksjoner om ansiktsuttrykk og sittestilling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Benjamin Antoni Andersen. Kinn har krympa, kropper har vokst, hår har skifta farge - men ellers er vi ganske like? 

Maria ville helst slippe å ha skjørtet så langt opp som på det første bildet, og hun fikk innvilget dette ønsket. Det ble også gjort en lett justering av plasseringen av Mortens venstre hånd. Å starte kvelden med å sitte på fanget var forøvrig en effektiv icebreaker.

Dette var veldig gøy − og nå har vi kjempefin julegave til Knutsenslektas høvdinne − vår kjære, spreke 90-åring ♥ 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#familie #reunion #foto #familiebilde #muligensirrelevant #nettavisen 

Shades of grey ...

Det er litt trått å komme i gang med sånn vanlig blogging etter ferien. I over en måned har jeg bare skrevet om reise, og det krevde lite av hjernen − jeg skrev ganske enkelt om det som skjedde. Etterpå har jeg oppsummert reisen, både erfaringsmessig og økonomisk, og kjefta litt på Norwegian, enda de ikke hadde noe som helst med turen vår å gjøre. Men fortsatt har det jo handlet om reise.

Så hva nå, liksom? Mulighetene er uendelige, men hva skal jeg skrive om først? Skal jeg vrenge sjela, eller skrive om noe skikkelig overfladisk? Det pleier å bli en av delene.

Gladpack! tenkte jeg. Jeg kan skrive om mitt forhold til gladpack. Nei, forresten, det blir to irriterte innlegg etter hverandre, det er ikke bra.

Det var da jeg kom på at det er på tide med en oppdatering om håret mitt. Verden venter i spenning, jeg kan ikke holde dem på pinebenken lenger, tenkte jeg da. Så nå skal dere få høre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som du kan se, har håret mitt fortsatt ikke vært i nærheten av kjemikalier. (Ei heller rettetang.) Jeg begynner å bli såpass vant til det at jeg ikke tenker over det når jeg er sammen med folk jeg ser ofte, men overfor folk jeg ser sjeldnere føler jeg et sterkt forklaringsbehov.

Og når jeg hilser på nye mennesker, klarer jeg bare så vidt å la være å si: Hei, jeg heter Renate, og jeg sparer til grått hår, fordi jeg vil finne ut hvordan jeg ser ut med det − mens jeg håndhilser. Noe sier meg at dersom jeg ønsker å bli oppfattet som normal, så vil ikke dette være til hjelp. Så jeg klarer å la være, men finner en mer eller mindre passende anledning til å nevne det så raskt som mulig. Det er viktig å få forklart at jeg vet at jeg har grått hår, jeg vet at det ser litt rart ut akkurat nå, jeg har sett dette selv, altså.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Selv om jeg har øvd meg masse på å ta selfies foran diverse severdigheter i sommer, føler jeg meg fortsatt fullstendig latterlig når jeg står alene i et rom og smiler til et kamera. Så jeg gidder ikke å smile så veldig. 

Men − til poenget med bildet. Det er så mye grått nå, at når jeg har håret i strikk er det nesten bare det grå som er synlig. Hvis du synes at kontrasten mellom hårfargen og øyenbrynene ser litt unaturlig ut, så er det fordi det er unaturlig. Nå skal jeg tviholde på mine salongnappede og -fargede bryn, de er liksom beviset på at jeg ikke har gitt fullstendig opp.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kontrasten mellom lengdene på håret og det nye som vokser ut er ganske stor ... 

Det er en drøy måned til jeg fyller 35. Jeg regner med at det tar mellom to og tre år før alt det mørke er borte, hvis jeg beholder den lengden jeg har på håret nå. Mulighetene er altså åpne for et par gode år med grått hår før 40-årskrisa setter inn − da er det på tide å farge litt igjen. 

 

Vil du følge den ulidelig spennende historien om det grå håret videre? Følg bloggen min på Facebook her :)  

#hår #gråtthår #selfie #kontrast #muligensirrelevant #nettavisen 

Tiden er kommet for å gi ungdommene et spark bak

Årstiden, altså. Ingen har godt av å svime rundt uten noe å gjøre i to måneder. På tide å få seg en sommerjobb! 

I tillegg til å forstå sammenhengen mellom arbeidsinnsats og belønning, blir det for mange en inngangsport til en deltidsjobb etter skoletid. Advarsel: Nyttig livsvisdom kan følge med på kjøpet. 


Sommerjobben trenger ikke å vare hele sommeren, altså. Noen stranddager må alle få tid til.  
 

En slik jobb fikk jeg da jeg gikk på ungdomsskolen. Her lærte jeg mye, men ingenting av det var direkte relatert til jobben: 

Jeg var 15 år gammel og vasket fellesarealene i et leilighetskompleks for eldre mennesker. Noen av beboerne mente at jeg brukte for mye vann, andre mente at jeg brukte for lite. Når jeg møtte noen i gangen var det alltid uforutsigbart om det var en av dem som synes det var for mye, eller en av dem som syntes det var for lite. Det eneste som var stabilt var at ingen var fornøyde. Lærdom: Man kan ikke gjøre alle til lags. 

Toalettet jeg måtte vaske var den verste delen av jobben. Det var alltid tiss på gulvet rundt doen, oppå lokket og på setet, og lukten var intens. De første gangene sparte jeg dette til slutt, fordi bare det å gå inn der bydde meg sterkt imot. Men etter hvert ble jeg lei av å grue meg til å vaske doen, så jeg gjøv løs på den med en gang jeg kom dit. Lærdom: Gjør unna det verste først.

Vanligvis gikk jeg dit rett etter skolen, på en snarvei gjennom skogen. Men i vinterferien måtte jeg ta bussen dit, og sovnet. Da jeg våknet og så hvor jeg var trykket jeg på stoppknappen og gikk en smule omtåket av på neste buss-stopp. Det snødde tett, og jeg gikk i en time før jeg var tilbake der jeg skulle gått av bussen. Jeg ankom fra motsatt retning av det jeg pleide, og det hadde snødd så mye at alt så annerledes ut. Jeg fant ikke stien jeg pleide å gå, og gikk meg rett og slett vill på vei til jobb. Etter å ha stolpet rundt på et jorde en stund, fant jeg tilbake til hovedveien, og fulgte den i stedet. Da jeg kom frem, sliten, nedsnødd og forfrossen, følte jeg at jeg hadde besteget Mount Everest. Og jeg satte i gang å vaske. Lærdom: Det er ingen kjære mor. (Og hold deg våken på bussen!)  

I tillegg til alle de eldre bodde det en yngre mann der, han var nok i 30-årene. Han var ubarbert, gikk alltid i joggebukse, og pleide å komme ut fra leiligheten sin og henge rundt der jeg vasket. Det var sjeldent han sa noe, og han virket heldigvis likegyldig til vannmengden. Han bare fulgte meg med øynene. De gangene han snakket til meg spurte han om å bomme røyk, eller om jeg ville være med inn i leiligheten hans. Én gang fristet han med nystekt Grandiosa, men jeg holdt stand og vasket videre. Lærdom: Ikke ta imot alle tilbud du får.

Så har du ungdommer i huset, gi dem et (vennlig) spark bak, så de kommer seg ut og finner en sommerjobb. De får egne penger i lomma, du får beholde flere av dine penger og de får høyst brukbar livsvisdom på kjøpet. Ingen dårlig deal, det? 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#sommerjobb #ungdom #førstejobb #livsvisdom #lommepenger #muligensirrelevant #nettavisen 

Money, money, money ...

Jeg har tømt sparebøssa! 

I flere år har jeg lagt 20-kroninger på en lukket sparebøsse, og hadde absolutt ingen anelse om hvor mange penger det kunne være på den, før i går. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


De siste ukene har bøssa vært så full at jeg måtte legge myntene inn litt på skrå og gi dem en ekstra dytt for å få dem nedi.

Det er den letteste sparingen jeg har gjort noen gang - hver gang jeg har fått en 20-kroning eller to i vekslepenger, har jeg lagt dem på bøssa. Jeg anbefaler metoden! Det er så lite der og da, man merker ikke at pengene blir borte - akkurat som når man bruker en 20-kroning her og en 20-kroning der ... 

I går fant jeg frem boksåpneren og lot myntene renne ut på kjøkkenbenken. Det ble en imponerende haug, synes jeg. 

Jeg la dem i stabler på fem, og rekker på ti. Ser du hvor mye det ble? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

3960,- Ikke så verst? 198 20-kroninger. 

Pengene har hele tiden vært øremerket en spesiell ting; et lerretsopptrykk av et av Terry Redlins bilder. I sommer når vi skal til USA, skal jeg endelig besøke galleriet hans i South Dakota og ta et av favorittmotivene mine med meg hjem.  

Nå er det bare to uker til vi drar på tur, og mange kvelder går med til å sitte og stirre drømmende på USA-kartet på google maps. Jeg zoomer inn sånn at jeg ser hele landet fra kyst til kyst, ser på alle stjernene jeg har merket av, og legger til noen nye stjerner. 

Jeg gleder meg til å blogge om alt vi opplever på turen - håper dere vil følge med oss fra stat til stat! 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#sparing #sparebøsse #mangebekkersmå #snartroadtripusa #muligensirrelevant #nettavisen

Årets første sommerdag - slitet er i gang!

På fredag hadde vi den første skikkelige sommerdagen - en sånn dag som inviterer til å hoppe i bikinien, smøre hele kroppen inn med solkrem og legge seg ut i sola med en bok og et glass iskald drikke.

Så er det bare å ligge der hele dagen og se glamorøs ut. Det er jo helt fantastisk å endelig kjenne sol på kroppen etter en lang vinter! Dette er den eneste akseptable holdningen til årets første sommerdag. Og jeg prøver å passe inn - jeg prøver virkelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg gidder ikke å prøve å se glam ut med mine blekblå legger med blåmerker og elefanthud på knærne, så jeg tok bilde av Mozell-glasset mitt i stedet.

Men jeg kan ikke fordra å sole meg.

Dog har jeg lyst til å bli fin og brun, og tenker optimistisk hver eneste vår: Dette skal bli det året jeg blir skikkelig brun! Pappas sorthårede side av slekten blir lett og fort brune om sommeren. Et par av søsknene mine har arvet dette - men ikke jeg. (Jeg fikk i stedet genene for tidlig grått hår.) Men jeg gir ikke opp. Før eller senere må jeg jo bli litt mørkere, hvis jeg orker å ligge lenge nok i sola.

Å ligge på magen er det greieste. Da slipper jeg å få sol i ansiktet, og jeg kan lese. Det er litt guffent å bla i bøker med klissete solkremfingre, og de hvite boksidene reflekterer nok sollys til å blende meg, men det er greit nok, jeg har i alle fall noe å gjøre.

På verandaen vår er det et yrende liv av insekter. Når jeg først har fersket ett insekt i å kravle over meg, regner jeg deretter med at alle uregelmessigheter er insekter. Enhver summende lyd og ethvert hårstrå på avveie fører til hysterisk skriking og ukritisk klasking i øst og vest.  

Når jeg har lagt en stund på magen gjør det vondt i knærne. Det er jo også viktig å variere litt så ikke man bare blir veldig brun på den ene siden - det er ikke særlig stilig. Så jeg snur meg.

Jeg har ingen forståelse for at folk kan ligge sånn på ryggen i timevis. Jeg kan ikke lese, for da skygger boka for sola, og skal jeg først sole meg så skal jeg gjøre det skikkelig. Så da ligger jeg bare der da. Bare ligger der, og gjør absolutt ingenting. Mens sola steker i ansiktet mitt til tålmodigheten tar slutt og jeg spretter opp. Det tar omtrent ti minutter.

Allerede før jeg fikk barn mislikte jeg denne solingen sterkt. Men nå er det enda verre. Nå får jeg ikke lide i fred engang!  

På fredag fylte jeg opp plaskebassenget til guttene, og tenkte at det ville underholde dem en stund. Da jeg var ferdig holdt vannet 14 grader, og Storebror sa at det gjorde vondt i beina. Han begynte å helle bøtter med varmt vann oppi bassenget, inntil han innså hvor lang tid det ville ta å gjøre temperaturen levelig. Da satte han seg inn i stua og så på Scooby Doo i stedet.

Lillebror syntes også det var for kaldt, og ville heller leke med lego. Jeg tok med legoen ut på verandaen og la ut et pledd til hver av oss. Så begynte jeg å lese i boka mi. Jeg hadde ingen grunn til å tro at det skulle bli en suksess, for jeg vet jo at Lillebror liker å holde meg løpende orientert om alt han gjør med legoen. Og at han ikke gir seg før jeg sier «åja» eller «tøft» eller «den var fin».

Men jeg holdt ut med konstant avbrutt lesing, ubehagelig varme, vonde knær, irriterende insekter og vanvittig kjedsomhet i over en time. Jeg ser absolutt ingen forskjell på hudfargen, men synes det er en god start.

Nå ser jeg at yr.no byr på overskyet og regn i et par dager fremover, og det passer meg utmerket.

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#sol #sommer #bleik #vilblibrun #foretslit #varmt #kjedelig #soleseg #muligensirrelevant #nettavisen #behindthescenes

(Jeg bytta tittel på innlegget og droppa hele behind the scenes serien, fordi jeg kom på at det er jo det jeg driver med hele tiden, så jeg trenger egentlig ingen egen serie. Også ble den noen sabla dårlige titler utav det. :P ) 

Et interessant pavlovaeksperiment

Jeg har alltid lurt på hvor mye pavlova jeg ville klare å spise, hvis jeg hadde tilgang på ubegrensede mengder.  

Sist jeg tenkte på dette var forrige søndag, da jeg hadde laget pavlova til min brors konfirmasjon. Alltid når jeg lager pavlova, så er det fordi det skal være et selskap. Og når vi er mange som deler, så får jeg aldri så mye som jeg har lyst på.  

Aldri i hele mitt liv har jeg spist så mye pavlova at jeg har tenkt: Nå har jeg ikke lyst på mer pavlova.

En gang vi ikke var så veldig mange, fikk jeg forsynt meg tre ganger. Men så var det tomt, og jeg hadde fortsatt lyst på mer pavlova. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
De hadde ikke blåbær på butikken. 

Etter å ha fått min bit av konfirmasjonspavlovaen nevnte jeg, så ungene hørte det, at det hadde vært gøy å lage en pavlova hjemme uten noe selskap, så vi kunne spise masse. Storebror foreslo at vi kunne gjøre det til lørdag, og jeg hadde akkurat skrapet tallerkenen for de siste pavlovarestene, så jeg sa ja.

Slik gikk det til at jeg i går lagde en langpanne med pavlova til tre personer. Det var bare jeg og ungene som skulle være hjemme, og de spiser ikke så mye, så jeg visste at jeg hadde minst 3/4 av kaken for meg selv. 

Og jeg spiste. 

Og spiste ...

Og spiste ... 

På et tidspunkt begynte jeg å føle meg litt skjelven. Jeg tok en kort pause og drakk masse vann, før jeg spiste videre.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Guttene hadde hver sin bit omtrent på størrelse med kakespaden, resten spiste jeg. 

Nå vet jeg tre ting:

1. At jeg ikke klarer å spise en hel langpanne med pavlova. 

2. At jeg klarer å spise nesten en halv.

3. Hvordan det er å ha en pavlova foran meg uten å ha lyst på mer pavlova. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#pavlova #dessertmage #dessert #sukker #lørdagsgodt #eksperiment #nettavisen #muligensirrelevant

Jeg elsker å reise - hvis man ser bort ifra selve reisen

Reiseliv prioriteres høyt her i huset. Finnes det noe bedre å bruke penger på enn å samle spennende opplevelser og fine ferieminner sammen? Vi koser oss med å planlegge - bestemme reisemål, bestille flybilletter og finne det perfekte hotellet. Jeg svever i lykkeboblen helt til avreisedagen. Da venter en brutal snartur ned på jorda igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vår neste ferietur går til San Francisco, og jeg og Storebror startet nedtelling på kjøleskapet da det var 60 dager til avreise. At vi skal sitte i et fly i 12 timer velger jeg foreløpig å fortrenge. Nå bare gleder vi oss! 

Åh, jeg elsker å reise! Hvis man ser bort ifra selve reisen.

Forrige gang vi var på familietur gikk det ikke noe passende fly fra Kristiansand, så vi startet dagen med en firetimers kjøretur til Gardermoen. Det første spørsmålet om hvor lenge det var til vi var fremme kom etter 10 minutters kjøring. Guttene våre på tre og sju år rakk å stille dette spørsmålet omtrent tjue ganger til (hver) før de endelig sovnet. Minstemann sov helt til vi kom til parkeringa ved flyplassen, og humøret var ikke helt på topp sånn med en gang. Jeg fortalte gledesstrålende at vi var fremme, og minsten svarte: «Når skal vi hjem igjen?»

Etter litt krangling med automaten som skulle scanne passene våre, (hvordan skal jeg gjette at man skal legge passet ned og holde det stille, når skjermen viser at man skal sveipe det sidelengs forbi?) gikk vi på leting etter et sted å levere bagasjen.

Da vi endelig fant en ledig skranke som tilhørte riktig flyselskap, fikk vi beskjed om at den kun var for de som reiste på plus og business. Det gjorde ikke vi. Jeg spurte om vi kunne få lov å levere bagasjen til henne ettersom det ikke var noen andre der. Nei, det kunne vi ikke, for dersom det kom noen andre som faktisk hadde plus eller businessbillett mens hun holdt på å hjelpe oss, så ville de som faktisk hadde plus eller businessbillett måtte vente, og det var ikke greit. Hun himlet med øynene da jeg gikk. Jeg himlet også med øynene da jeg gikk.

Noen meter lenger borte forbarmet en dame fra samme flyselskap seg over oss, og vi ble kvitt bagasjen.

Køen til passkontrollen var omtrent like lang som køen til Tusenfryd midt i fellesferien, og når dette var overstått kom vi til en låst dør ved gaten. Det sto da «go to gate» på skjermen! Der ble vi stående i en halvtime i en stadig økende folkemengde. En halvtime er lenge når man står som sild i tønne med to barn som allerede er drittleie av å reise. «Er vi snart fremme?» ble byttet ut med «Jeg vil ikke på tur!»

Alle menneskene som kom til fant det nødvendig å trenge seg forbi oss for å sjekke at døren virkelig var låst. Det kunne jo hende at vi bare stod der fordi vi var for dumme til å åpne en dør.

Etter mer venting inne på gaten skulle vi kjøre buss ut til flyet, og der stappet de inn akkurat så mange mennesker som det går an å få inn i en buss. Men bussen kjørte ikke. Da dørene lukket seg ble vi bare sittende, og de mindre heldige - stående - mens tiden sneglet seg av sted. Det nærmet seg tiden da flyet skulle lette.   

Etter et kvarter med nærkontakt med fremmede som langt overskred min intimgrense, kom et par flyplassansatte og spurte etter en som het Halvor. De gikk opp og ned midtgangen i bussen og inspiserte oss nøye, som om det gikk an å se på folk om de bar navnet Halvor. Da det etter hvert ble klart at Halvor ikke var tilstede, kjørte bussen oss endelig ut til flyet, noen minutter etter at vi skulle tatt av.

Under flyet lå det to kofferter. Når ikke Halvor vil være med flyet, så får ikke koffertene hans heller lov. Jeg støtter den avgjørelsen.

Da vi hadde funnet plassene våre ønsket kapteinen oss velkommen med å informere om at det var forventet turbulens de første 20 minuttene av flyturen. Der forsvant siste rest av humøret mitt.  

Jeg er livredd for å fly. Ikke redd nok til å la være, men redd nok til at enhver flytur har innslag av hvite knoker, tårer og/eller hyperventilering. (Og skal jeg på tur alene lirer jeg av meg et slags testamente før jeg drar.

Denne turen ble intet unntak. Som vi ble lovet, etter kort tid i lufta lyste «fest setebeltet»-lampa opp, og ristingen var i gang. «Det er bare litt turbulens», sa jeg til guttene og tok opp boka jeg hadde i veska. Jeg smilte oppmuntrende til dem før jeg lente meg stivt tilbake i setet og leste den samme boksiden om og om igjen, uten å få med meg et ord.


På vei hjem fra New York. Blid som sola og superklar for åtte timer innestengt i en metallboks flere tusen meter over bakken. 

Inntil flyet er på bakken, har bremset ned og vi kjører inn mot terminalen på reisemålet, anser jeg det for å være sånn omtrent 50 % sjanse for at vi skal overleve. Først i dette øyeblikket begynner turen for min del. Euforisk lettelse skyller gjennom kroppen - vi overlevde reisen, og turen kan begynne.

Og da − da elsker jeg å reise.  

(Teksten har tidligere vært publisert på kvinneguiden.no) 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#reise #flyskrekk #familietur #gardermoen #reiseliv #ferie #tur #fly 

Behind the scenes - Perfekt lunsjpause på verandaen

Noe av det viktigste på sosiale medier er jo å se bra ut, og aller helst få andre til å bli misunnelige.

Da gjelder det å vise frem det aller beste. Men jeg vil påstå at det handler minst like mye om hva du ikke viser frem. Hva du bevisst velger å utelate.

Dette vil jeg sette litt fokus på i ett og annet innlegg fremover - en slags guide til hva som tar seg bra ut i sosiale medier og hva som bør utelates. I dag handler det om lunsj på verandaen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

«Sinnsykt digg på verandaen i dag! Nyter lunsjen ute i sola - og utsikten er ikke så verst ;)»

Vi later som om jeg posta dette på Facebook i går. De som har åpent kontorlandskap som eneste utsikt ble sikkert gørrmisunnelige! 

Og jeg løy ikke, jeg hadde denne utsikten ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... da jeg sto akkurat der pilen peker. 

Men da jeg satt i stolen på verandaen så jeg alt dette i tillegg. La meg forklare litt. Posen med jord ligger der fordi vi plantet om et epletre rett før påske. Og hvem vet, kanskje vi skal plante noe mer snart? Og jordhaugen som er innrammet av steinheller skal snart bli til en plen, og i påvente av dette bruker guttene det som en slags sandkasse. (Bare at det er jord. Forskjellen kan virke ubetydelig, helt frem til klærne deres skal vaskes). Hva den stolen gjør borte ved trampolina, det vet jeg ikke. Vi har stige også, den ligger bak stolen.  

Det er også viktig å velge sine ord med omhu. Jeg valgte å skrive at jeg "nyter lunsjen" fordi det høres litt flottere ut enn bare "spiser lunsj", og sjansen er større for at du tror at jeg hadde laget meg en fin og fristende lunsj. 

Det hadde jeg ikke. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg spiste knekkebrød med blåbærsyltetøy, og drakk melk med o'boy. 

Da jeg la dette ut på Facebook så fortalte jeg heller ikke at jeg fylte kakaokruset så fullt at da jeg skulle åpne verandadøra så gikk litt av kakaoen over kanten ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

... og landa oppi den ene støvelen min, fordi de av en eller annen grunn sto akkurat sånn her foran dørstokken.

Neida, jeg fortalte ikke noe av dette da jeg la ut bildet på Facebook. Hadde jeg gjort det så ville jo ingen blitt misunnelige på meg. Og hva er vitsen med sosiale medier, hvis jeg ikke klarer å få folk til å bli misunnelige? 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#perfekt #glam #utsikt #lunsj #fasade #hav #sjø #ikkefortellalt #oboy #blåbærsyltetøy #vår #hverdag #behindthescenes

 

#hæsjtægg jeg er så syyykt sunn!

Det var skikkelig nære på at dette bildet havnet på Facebook i går.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg blir så fryktelig stolt hver gang jeg har ordna et fat med sunne ting, og trangen til å skryte av det er nesten uimotståelig. (Rømmedippen ble ikke med på bildet, og ungene hadde selvfølgelig spist seg stappmette på lørdagsgodt og smakte knapt på grønnsakene.) Men så kom jeg plutselig på at den siste oppdateringen min på Instagram var et lignende bilde:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det var da jeg innså hvor patetisk jeg er. Nesten hver gang jeg kutter opp grønnsaker og frukt og legger det på et fat, så tar jeg bilde av det og poster det i sosiale medier. #wannabe

Da jeg postet dette bildet på Instagram brukte jeg faktisk hashtags: #healthystart og #goodmorning. Hahaha.

Og da jeg postet dette bildet på Facebook skrev jeg at jeg fortjente en pause og skulle kose meg med lunsj på verandaen. Som om dette var en helt vanlig lunsj for meg. #særlig 

For hver ene gang det står et sånt fat foran meg, står det et fat med kake eller en bolle med godteri sånn omtrent femten ganger. Jepp. Forholdet mellom grønnsaksfat og søtsaksfat er nok ca 1/15. Men på mine profiler i sosiale medier er forholdet motsatt. Jeg gidder jo ikke å legge ut bilde av godteriet jeg spiser. Men ... 

Det er egentlig sånn jeg liker å innta mine fem om dagen. Pavlova. Jeg ELSKER pavlova. #marengsergodt 

Eller sånn. Jeg sier ikke at det er en god idé. Jeg sier bare at jeg liker det. #namnam
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen ganger dropper jeg frukten, og spiser bare vafler. Eller ... teller syltetøy som frukt? #sånnserjegutnårjegspiservafler

Men vi har grønnsaker til middagen, altså. Nesten hver dag. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook, for flere irrelevante oppdateringer? :) 

#kosthold #hykler kommer ut av skapet #frukt #grønnsaker #sunnhet #godteri #vafler #balanse #jeg er glad i godteri 

Hvem trenger vel påskekrim?

Det er mange år siden jeg sluttet å se på skrekkfilm. Jeg leser heller ikke altfor skumle bøker. Hvis jeg er alene hjemme så tør jeg ikke å se nyhetene engang.

Alle skumle inntrykk jeg noen gang har opplevd, er lagret i hjernen min. Av og til når mørket faller på, spesielt hvis det bare er meg og to sovende barn hjemme, bobler disse minnene opp til overflaten.

Et knirk i huset, en lyd ute, vind i pipa - jeg overtolker alt, og konkluderer med at noe skummelt er i gjære.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva var det?!  

Stalkere, terrorister og andre galninger står side om side på utsiden av stuevinduet mitt og krangler om den beste plassen. Noen skal bare ta en titt, andre sikter våpenet sitt mot meg der jeg sitter intetanende i sofaen og leser en bok. Det er mørkt ute og lyst inne. Jeg sitter i et utstillingsvindu.

Det er ikke det at jeg virkelig tror at noen gidder å stå på utsiden av huset vårt og se på meg. Sist gang jeg synes at jeg hørte rare lyder på verandaen satt jeg godt plantet i sofaen iført en utvaska t-skjorte og pyjamasbukse, mens jeg spilte Angry Gran Racing på iPaden og spiste lakrissnører uten å holde i dem.  

Den rasjonelle delen av hjernen min forstår at sjansen for at noen bruker av sin tilmålte tid her på jorden til å iaktta dette er mikroskopisk.

Men den rasjonelle delen av hjernen er ikke på jobb på denne tiden av døgnet. Den har koblet helt ut, etter å ha hengt opp en plakat på døren sin: «Tilbake når du våkner i morgen.»

Derfor trekker jeg for alle gardinene og pakker meg inn i en falsk trygghet som skal beskytte meg fra en enda falskere trussel. Jeg tenker bare praktisk, forteller jeg meg selv; det er jo vanskeligere å skyte meg hvis ikke de vet hvor i rommet jeg er. Helt vanlig fornuft, altså.

Kanskje klarer jeg å holde hjernen min opptatt med noe annet en liten stund. Helt til jeg begynner å tenke på en skrekkfilm hvor morderen allerede var inne i huset. Da hjelper det lite å trekke for gardinene, eller hva? Jeg ler litt av meg selv fordi jeg kunne være så naiv og tro at jeg var trygg. Og så ler jeg igjen, fordi jeg bor på et av de tryggeste stedene i verden, og er redd for min egen skygge.

Plutselig hører jeg en lyd fra loftet. Jeg slutter brått å le.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kan noen ha gått inn mens vi var ute og lekte tidligere på dagen? Står det noen og venter på meg når jeg etterpå skal opp og se til guttene? Med kniv, kanskje? Kniv passer best i en sånn «morder-som-har-gjemt-seg-bak-dør» -situasjon.

Da er det veldig egoistisk av meg å bli sittende vettskremt i stua! Hvis det virkelig er noen der oppe, kan de jo skade guttene mine. Nei, jeg kan ikke la det skje.  

Jeg tar mot til meg og går opp for å sjekke. Døren til soverommet står halvåpen. Lukket jeg ikke den tidligere i dag? Ingen har hatt noen grunn for å gå inn der etterpå? Jeg beveger meg sakte mot den mens jeg holder pusten for å være sikker på å ikke gå glipp av en eneste lyd. Søren at jeg ikke tok med et balltre.

Døren går innover i rommet, og planen min er å åpne den helt opp så fort og hardt at den som står bak døren får seg en skikkelig trøkk, og mister kniven.

Men i det jeg strekker hånden frem for å ta i dørhåndtaket kommer døren mot meg og lukker seg med et smell.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så blir det helt stille. Jeg tror faktisk hjertet mitt har sluttet å slå.

Da kommer hjelpen, fra uventet hold. Den rasjonelle delen av hjernen min åpner døren sin på gløtt og roper ut til meg med søvnig stemme: «Seriøst?! Tror du at en morder velger å lukke seg inne på soverommet ditt når offeret endelig dukker opp? Hadde noen ville tatt livet av deg hadde du vært dau for lenge siden. Ta deg sammen, og lukk vinduet på soverommet før ungene våkner av at døra står og slår!»

Jeg går inn på soverommet og lukker vinduet. Ingen morder der. Jeg sjekker under senga for sikkerhets skyld. Nei, ingen morder her i dag heller.

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#påskekrim #krim #frykt #angst #mørkredd #galskap #paranoid #koko 

En stille og rolig katastrofe

I flere år har jeg og andre i familien min markert denne datoen, 29. mars, med hjerter eller noen ord på Facebook.  

Det er ikke datoen for Utøyatragedien eller datoen da flyene traff tvillingtårnene i New York.

29. mars er datoen for vår katastrofe. Det er rart at to tall og fire bokstaver i kalenderen kan bringe frem så klare minner, men det gjør de.

Vår katastrofe skjedde i stillhet på et rom på sykehuset. En høyt elsket liten gutt forlot oss. Rolig, fredelig, rått og brutalt.

Mange katastrofer skjer i stillhet. Heldigvis uten mediedekning - men sjokket er like stort, sorgen er like stor, og den varer like lenge. 

De nasjonale katastrofene har minnemarkeringer, hvor de etterlatte møter andre som har opplevd det samme, og hele landet markerer sammen med dem. Det er veldig fint.

Enkeltkatastrofene har naturlig nok ikke slike markeringer - det er ikke én felles dato å samles om. Da er Facebook en fin mulighet til å markere. Jeg trenger ikke å fortelle det til alle, men jeg kan skrive disse små hjertene, eller noen ord om lillebror hvis jeg får lyst til det. Og kjenne støtten i at mange vet at dette er en vond dag.

Jeg skriver hjertene og sier liksom: "Det gjør fortsatt vondt". Og noen ser dem kanskje og svarer liksom: "Jeg vet". Og da føles det litt bedre. 

Det har vært 29. mars 17 ganger siden Adrian døde. Mange synes nok at det er lenge, og at jeg burde ha vært ferdig med dette nå. Jeg kan forstå det, men det er ikke sånn det fungerer. Når et liv tar slutt så altfor, altfor tidlig vil det alltid være en sorg der. Den blir rundere i kantene, men den er der.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette hjertet fikk jeg av min tre år gamle sønn. «Det er hjertet ditt!» sa han da han gav det til meg - og jammen har han laget en eksakt kopi. For det meste fargerikt og fint, men med noen mørke områder og en del bulker, og viktigst av alt - det mangler en liten bit

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :) (Det pleier å være litt lettere stemning her ;) ) 

#lillebror #sorg #minner #markering #merkedag

Jeg har egentlig ingenting å si

Likevel legger jeg ut et blogginnlegg. Dette er jeg ikke helt alene om, tillater jeg meg å mene etter litt kjapp research. 

Vanligvis skriver jeg et blogginnlegg når jeg får en idé, og limer det inn på bloggen når det er ferdig. Men i dag vil jeg teste hvordan det er å være sånn ordentlig blogger, sånn en som må poste flere ganger om dagen for å please fansen. Så jeg bare skriver rett inn på bloggen - making it up as I go along. 

Er man en blogger så er man en blogger, ikke sant? Jeg må levere varene. Jeg tok en liten titt innom noen toppbloggere for å få litt inspirasjon.

Hos bloggeren som lå helt på topp fant jeg et innlegg som het "Jeg smalt hodet mitt i en lyskrone." (Ja, det stod lyskrone - jeg bare refererer). Nestemann på lista kunne fortelle at hun har fått tannregulering. Tredjeplassen hadde nettopp klikket hjem noen "fete bomb ass jeans". 

Dette var virkelig inspirerende - og jeg tror jammen jeg har noe å si likevel. 

 

For eksempel: 

Osten jeg har i kjøleskapet på jobb var blitt tørr i kantene, så jeg rev av kantene og spiste osten likevel. 

Jeg er litt usikker på om jeg skal fortsette å gå med stillongs en liten stund til, eller om sesongen er helt over. Var det ikke noe med måneder med "r"? 

Hvis jeg drar huden ved øynene veldig langt ut til siden klarer jeg ikke å se hva som står på skjermen. 

Også vil jeg gjerne fortelle at jeg freaker fullstendig ut av fluer som ikke lager lyd. 

 

Delingsbilde må til - her er et bilde av den yngste sønnen min. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bildet er nesten ett år gammelt, og han har jaggu meg fortsatt de samme støvlene. Var de for store da bildet ble tatt - eller er de for små nå? 

Kjære vene, dette må jeg finne utav i morgen!  

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#tulleblogg #mammablogg #blablabla 

Tid for nye forsetter. Men ... hvordan gikk det med fjorårets?

Det er tid for å gjøre opp regnskap. I fjor lovet jeg meg selv å:

1. Se på tv minst én kveld i uka.

2. Ikke jobbe mellom kl. 16.00 og kl. 20.00.

3. Ha én teskje mindre sukker i teen. 

4. Spise to grønnsaker hver dag, og spise mer mat. 

5. Rydde huset etter prinsippene: Er den nyttig? Er den fin? Gjør den meg glad?

Slik gikk det:

1. NEI. Jeg har ikke begynt å se på tv. Men hva slags nyttårsforsett var det, egentlig? Det aner meg at det var inspirert av et desperat behov for å ha muligheten til å gjøre ingenting. Tre dager før listen ble skrevet solgte jeg nemlig nettbutikken min, hvor jeg (ved siden av 80% jobb på skole) var daglig leder, reklametekstforfatter, varetekstoversetter, fotograf, innkjøper, lageransvarlig, kundebehandler, varepakker, bud og renholdsarbeider.


2016 startet med et stort tomrom der butikklageret hadde vært, og forhåpninger om mer fritid. 
 

2. NEI. Jeg jobber fortsatt på litt ugunstige tidspunkter når jeg får en lys idé. Det gjelder å fange idéene når de flyr forbi, hvis ikke reiser de videre og finner noen andre som er mottagelige. Men omfanget av lyse idéer er foreløpig ikke så stort at dette går noe særlig utover familien min.

3. JA! Ikke bare har jeg en teskje mindre i - jeg har sluttet å bruke sukker i teen. Det er helt vilt. Ett år uten sukker i teen. (Regelen gjelder selvfølgelig ikke Chai Latte, da dette er en melkedrikk. Alle melkedrikker skal inneholde sukker).

4. Tja ... Jeg aner ikke. Jeg spiser i alle fall alltid de grønnsakene som står på bordet. Med unntak av rosenkål. Rosenkål er bare til pynt. Og jeg har blitt flinkere til å spise kveldsmat. 

5. JA! Dette har jeg faktisk gjort! I løpet av året som har gått har jeg jobbet meg gjennom hele loftet, i tillegg til egne klær og en del skuffer. Jeg har solgt kassevis med Donaldblader, puslespill, klær, sko og andre ting. Det gjenstår fortsatt litt arbeid, men jeg er veldig fornøyd med hvor langt jeg har kommet på et år.

I år har jeg bare ett nyttårsforsett, og det er å huske på å være takknemlig.

2016 har vært veldig spennende, og jeg har fått oppleve ting jeg ikke trodde var mulig. For andre, selvfølgelig, men ikke for meg. Tenk at jeg får lov å ha skrivingen som en jobb. Det er jeg veldig takknemlig for.

Vi har også vært gjennom vanskelige ting i året som har gått, og vi har mer i vente. Men det er min jobb å velge hva jeg vil fokusere på, og jeg skal velge de gode tingene. 

Det trenger ikke å være så stort. Akkurat nå er jeg glad for varmen fra vedovnen vår. Og kakao med marshmallows. Stabelen med nye bøker i hylla mi. Lakris. Puslespill. Favorittullsokkene mine. Og fordi jeg har avtaler i kalenderen min som jeg gleder meg til. 

Den aller største bølgen av takknemlighet treffer meg når jeg står og ser på de to små guttene våre når de ligger i sengene sine om kvelden. Delvis overveldet av kjærligheten til dem, delvis lykkelig fordi de sover så jeg vet at et par timers ro og fred venter. 

Jeg ønsker alle mine lesere et godt nytt år, og jeg vil si tusen takk for hver eneste "like", kommentar og deling av blogginnleggene mine. 

Følg gjerne bloggen min på Facebook, slik 234 andre gjør ;) 

#godtnyttår #velkommen2017 #takknemlig #nyttår #nyttårsforsetter

Same procedure as last year ...

Hver eneste romjul tenker jeg at til neste år må jeg få gjort alt tidligere, så de siste dagene før jul blir koselige og stressfrie. Et par ganger har jeg til og med notert ned når de forskjellige tingene bør gjøres for å komme i havn. Deretter har jeg lagt lappen på et lurt sted, og rotet den bort i god tid før neste jul.

Og hver eneste lille julaften løper jeg stressa rundt og tenker: hvor gikk det galt denne gangen?

Som oftest blir jeg litt klokere og gjør enkelte ting bedre enn året før. For eksempel klarte jeg å pynte juletreet i går, som planlagt. Og den siste julegaven bestilt på nett kom i posten i går, og ikke i romjula, sånn som den pleier.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Yes, juletreet er ferdig! 
 

Men jeg kompenserer liksom med å glemme eller utsette noe annet. I år har jeg utsatt å lage karameller, som har blitt en veldig viktig tradisjon her i huset. Og risboller. Ja, også hadde jeg planer om å vaske ned badet ordentlig, vegger og tak og alt. Det blir nok ikke noe av. Og alt skulle være ryddig, ned til den minste skuff. Her har jeg gjort en hederlig innsats, men jeg kom ikke i mål. Jeg har lovet Storebror at han og jeg skal se Alene Hjemme før julDet må visst bli i dag, det. 

Jeg hadde også tenkt at alt skittentøy skulle være vasket før jul. Alle senger skal ha rent sengetøy lille julaften, og det sengetøyet jeg tar av skal være vasket, tørket og på plass i skuffer igjen før julaften. Det er en salig blanding av tradisjoner og tvangstanker.

Siden jeg ikke begynte på klesvasken før i går kveld, og det er begrenset hvor mange ganger man rekker å kjøre én vaskemaskin i løpet av et døgn - blir det definitivt same procedure as last year.     

For den ene tradisjonen man virkelig kan stole på her i huset er denne: Når Kvelden før kvelden starter på NRK, flytter jeg det fulle tørkestativet og alt som er igjen av rot inn på kontoret mitt og lukker døra med bestemt hånd.  

Så deiser jeg utmattet ned i sofaen med en julebrus.

Og da er det jul.

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)   

#jul #julefeiring #tradisjoner #rot #aldriheltferdig #lillejulaften

May I turn down your bed?

For første gang i mitt liv har jeg bodd på femstjerners hotell. Et gammelt slott, faktisk. Det svarte definitivt til forventningene, men å leve i luksus krever nok litt trening. Jeg tror ikke at noen mistenker oss for å være vant til dette. Vi startet med å ankomme tjenesteinngangen, noe gps'en antakelig synes at var mest passende for oss.

Med oss i bagasjen hadde vi to poser fulle av illeluktende klær, etter et akutt tilfelle av bilsyke. Planen var å vaske dem på hotellrommet, men vi kom heldigvis på at det var lurt å la dem stå i bilen til etter at vi hadde sjekket inn.

I resepsjonen ble vi møtt av en dame som allerede visste navnene våre, og vips så var vi sjekket inn. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En av inngangene til Bovey Castle. 
 

En pikkolo kom og tok bagasjen vår, og fortalte om hotellet mens vi gikk. Han spurte om vi ville ta heisen eller trappa. Selv om jeg liker slottstrapper veldig godt, sa jeg heis, så han skulle slippe å bære alt opp trappa. Men heisen var knøttliten, så han viste oss inn i heisen, og bar bagasjen opp trappa selv. 

Storebror lurte på hvorfor mannen tok kofferten hans, og hvisket innstendig til pappaen sin at han ville ha den tilbake. Så da pikkoloen møtte oss igjen i det vi gikk ut av heisen (hvordan klarte han det?!), spurte vi pent om Storebror kunne få bære kofferten sin selv. Pikkoloen beklaget at han hadde tatt kofferten uten å spørre eieren. Vi tipset ham med to pund, og han virket såpass overrasket at jeg fortsatt er i tvil om det ikke passet seg helt.  

Vanligvis når vi bestiller familierom på hotell, så får vi et helt vanlig rom, hvor de har gjort sofaen om til sovesofa og trøkka inn en reiseseng et eller annet sted hvor det blir så trangt at man må gå sidelengs forbi. Ikke på Bovey Castle.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Velkomstgave til barna. 
 

I tillegg til badet, som har både dusj og badekar, har vi tre rom. Soverom til barna, tv-stue og soverommet vårt. Det stod Jellybeans, nøtter, fudge og epler til oss da vi kom inn. Nespresso kaffemaskin. Alt man kan ønske seg av toalettsaker, og badekåper og slippers til både barn og voksne. Fire håndklær til hver, som blir byttet ut hvis noen flytter dem to millimeter. Og varmekabler i speilet.

Første kvelden gjorde vi ikke noe annet enn å få guttene i seng, men lørdagen brukte vi på å utforske slottet. Vi gikk en tur ute, sjekket ut lekerommet, var i svømmebassenget, og spiste middag i restauranten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her spiste vi lørdagsgodt. 
 

Utpå kvelden tok vi med oss lørdagsgodteriet ned til ett av oppholdsrommene med åpen peis, og satt der så lenge det var forsvarlig. Da Lillebror begynte å hoppe fra lenestolene mens han ropte «Supermann til unnsetning!» gikk vi tilbake til hotellrommet.

Mens vi holdt på å legge ungene banket det på døra. På utsiden stod to menn.

Den ene av dem holdt en blå bøtte og sa noe med så kraftig aksent at jeg ikke forstod et eneste ord. Han gjentok, men jeg skjønte fortsatt ingenting. I de fleste situasjoner ville jeg nikket og smilt - alt for å unngå å be en person gjenta for tredje gang - men jeg hadde ingen anelse om hva de ville, og hadde ikke så lyst til å slippe dem inn.

«Turndown-service», sa han som stod ved siden av, og forklarte at de ville inn og dra for gardinene våre og gjøre sengen klar for kvelden.  

Jeg husker at jeg har hørt om denne servicen for lenge siden, og at jeg ristet på hodet i vantro. Det er underlig nok å gå tomhendt mens noen bærer tingene våre, og stadig bli spurt om vi trenger noe, eller om de kan hjelpe oss med noe. Men at de skal inn på rommet mens vi er der og dra for gardinene for oss, og legge dynen til siden så det er lettere å legge seg oppi sengen?

Jeg takket nei. Det kan rett og slett bli for mye luksus for enkle mennesker fra bygda.   

 

Bloggen min på Facebook :) 

#slott #reise #ferie #england #dartmoor #boveycastle

Et underlig restaurantbesøk

 

Vi er tre venninner som pleier å møtes og spise middag med ujevne mellomrom. I går hadde vi bestilt bord ved en av byens restauranter til klokka halv seks. 

To av oss ankom restauranten til avtalt tid. Venninnen min oppgav navnet sitt, og en ung servitør svarte at de ikke hadde noen reservasjoner på det navnet. "Kanskje du har bestilt hos en annen restaurant?" foreslo han, og nevnte en restaurant han mente at hadde et lignende navn. Kanskje det var der vi hadde reservert? 

Min venninne nølte et øyeblikk, og servitøren tok tvilen hennes som en bekreftelse på at han hadde rett. Han smilte selvtilfreds og sa: "Ja, det er fort gjort å ta feil. Vi har nemlig ingen reservasjoner til tre personer i kveld, skjønner du."

Ja, han sa både nemlig og skjønner du

"Men, vent litt", sa venninnen min, "jeg kan jo bare sjekke på telefonen. Jeg kontaktet restauranten via facebooksiden." Hun fant facebookmeldinger fra restauranten vi sto i, og telefonlogg som viste at hun hadde snakket med dem. 

Dette syntes servitøren at var veldig rart. Men det kunne muligens forklares med at det ikke var han som hadde vært på jobb hvis bookingen var gjort litt tidlig på dagen, da var det noen andre som tok telefonen ... Setningen døde hen, så jeg vet fortsatt ikke hva det hadde med saken å gjøre. 

En kvinnelig servitør sa at de kunne kanskje ordne noe, selv om vi ikke hadde bestilt. Hvis vi ville sitte litt sånn trangt ved et bord som var beregnet til to? Joda, vi satte oss. 

Etter en liten stund kom den mannlige servitøren og lurte på om vi ville ha noe å drikke. Han fortalte at de ventet 28 gjester samtidig den kvelden. "Så i dag må folk helst spise litt fort", sa han. 

Noen minutter senere kom han tilbake og lurte på om tredjemann i følget vårt kom snart. Jeg fortalte ham at hun hadde slitt med å finne parkeringsplass, men at hun var på vei nå. Han så på meg med en uforstående mine og lente seg frem og så ut av vinduet. Nei, det kunne da ikke være noe problem å finne parkering? "Hvor mye er klokka nå da?" spurte han og så demonstrativt ut av vinduet igjen. Han begynte å nevne parkeringsplasser i nærheten hvor det umulig kunne være fullt. Jeg forsikret ham om at hun hadde funnet parkeringsplass nå, og var på vei. 

Vår venninne ankom, den kvinnelige servitøren overtok, og vi fikk bestilt mat uten trøbbel. Maten var god, og vi bestilte karamellpudding med sorbét til dessert. Servitøren sa at de dessverre var tomme for karamellpudding. Men så trodde hun at de kanskje hadde én, så hun skulle sjekke om vi kunne dele den. Hun kom tilbake og sa at de hadde karamellpudding likevel, så vi kunne få hver vår. 

Blide og fornøyde satt vi og ventet, og litt senere kom hun tilbake med en tallerken med to kuler sorbét, og beklaget at de likevel ikke hadde karamellpudding. "Så da får dere sorbét", sa hun og satte fra seg tallerkenene. Så da får dere sorbét. For meg blir det som å si "vi hadde dessverre ikke biff, så da får dere fløtegratinerte poteter". 

Vi sa ifra om at vi heller ville velge en av de andre dessertene på menyen, og bestilte frityrstekt is. Det var greit, hun tok med seg sorbétene igjen og kom tilbake med kaffe. 

Litt senere kom den unge, mannlige servitøren med isen, satte tallerkenene foran oss og sa: "Se her har vi kaloribomba si!" 


Illustrasjonsfoto, av en annen kaloribombe, fra et restaurantbesøk da servitøren høflig unnlot å nevne dette faktum. 
 

Han forsvant og lot oss nyte desserten i fred en liten stund før han stakk innom og spurte: "Smaker det? Det smakte vel som en kaloribombe også?" Han lo, og gikk videre til neste bord. 

Man skulle kanskje tro at dette var nok. Men han hadde enda mer på hjertet. Når han kom for å rydde inn tallerkener sa han: "Dere fikk det ned? Det er ikke lett å få ned den der!" 

Det gikk stadig kortere tid mellom hver gang han var innom bordet vårt og spurte om det skulle være noe mer, så vi bestemte oss for å tilbringe resten av kvelden et annet sted. 

Ute på gaten stoppet vi opp og så taust på hverandre en liten stund, før vi brøt ut i latter og den ene venninnen min sa: "Ja, da har du i det minste noe å skrive om, Renate."

Sjeldent så galt at det ikke er godt for noe. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook! :)

 

#restaurant #spesiellservice #skalikkeditigjen #folkeskikkerikkesådumt

Bare en rutineoperasjon

− Ja, han må opereres. Men det er et ganske enkelt inngrep, en rutineoperasjon, sa overlegen for noen måneder siden da jeg satt på kontoret hans med to dype bekymringsrynker mellom øyenbrynene, og stilte spørsmål ved om dette virkelig var nødvendig.

Rutineoperasjon. Ordet gir først og fremst assosiasjoner til nyhetssaker om operasjoner som gikk galt. «Døde etter rutineoperasjon.» (Google ordet og se hva som skjer...) Jeg trekkes mot slike overskrifter som mygg trekkes mot nattbordlampa mi. Det er et effektivt virkemiddel som treffer blink. Jeg leser mellom linjene: Det skjedde med Per (7) - det kan også skje din sønn.

For legene er det selvfølgelig rutine. For meg derimot, finnes ikke noe slikt som en rutineoperasjon. Det finnes bare operasjon. Og operasjon er skummelt. Narkose er skummelt.

Forrige gang Storebror skulle opereres presenterte narkoselegen seg og sa videre: «det er jeg som har ansvar for ditt barns liv under operasjonen». Der og da sluttet jeg å høre etter. Jeg aner ikke hva mer han sa. Det er mulig at denne formuleringen faller i god jord hos de fleste. Så trygt og godt at noen passer på barnet mitt.

For meg var det bare en påminnelse om at det faktisk var nødvendig at noen sørget for å holde barnet mitt i live. Jeg oppfattet det som et lite hint om at det fantes muligheter for andre utfall, men at han skulle gjøre sitt beste.  

I dag var tiden inne for operasjonen som tross motvilje fra meg ble planlagt i vår. Denne gangen ble det heldigvis ikke sagt noe som jeg kunne analysere og overtolke, så jeg var ved relativt godt mot da Storebror ble trillet inn på operasjonsstua. Pappaen hans ble med inn, vi har funnet ut at det er best for alle.

 


Bildet er lånt fra stscsurgery.com.
 
 

Tiden på venterommet gikk med til å drikke iskaffe og spille kabal på mobilen. Jeg prøvde først å skrive litt, men ble hele tiden distrahert av tanker som «nå kutter de i kroppen hans. De kutter i barnet mitt. Tenk om noe går galt!» Så jeg begynte å skrive på dette blogginnlegget i stedet.

Hver gang det kommer en med grønn hette inn, slutter jeg å puste et lite øyeblikk. Er det "vår" sykepleier? Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått, jeg vil tippe rundt fire timer. (Klokka heller mer mot at det er en og en halv.)

Endelig kommer sykepleieren og sier at Storebror er ferdig operert, og at han snart vil bli kjørt inn på oppvåkningen så vi kan sitte hos ham. Jeg puster med magen igjen.

Storebror sover lenge, og når han våkner virker han i fin form. Han får litt mer smertestillende, og følger interessert med når sykepleieren bytter bandasjen hans. Den er gjennomtrukket av blod og det pipler fortsatt litt ut. Jeg blir kvalm, må sette meg ned og se en annen vei.

Operasjonen er over. Det gikk bra. Nå kommer det som kanskje er den egentlige utfordringen: å holde Storebror i ro til såret har grodd. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :)

#narkose #operasjon #barn #mammablogg #mammaangst #katastrofetanker #rutineoperasjon #hæsjtæggikkerutineformeg

Hva er det med supermarkeder i utlandet?

Jeg satt på en restaurant i Billund og så lengselsfullt ut av vinduet. På andre siden av veien lå Superbrugsen, en av Danmarks største dagligvarekjeder. Det første stoppet vi hadde etter vi kjørte av ferga var på Netto, hvor jeg fylte to handleposer. Men vi hadde jo bilen med oss - så mye uutnyttet plass! Dagen etter skulle vi til Legoland, så hvordan skulle jeg finne tid til et besøk på Superbrugsen også? Det endte med at vi dro fra Legoland én time før de stengte så jeg fikk shoppe litt til. (Slapp av, ungene hadde hatt to dager på rad i parken og var lei likevel). 

Hjemme syns jeg det er kjedelig å handle dagligvarer. Veldig kjedelig. Men sett meg av i et mer eller mindre fremmed land, og jeg surrer lykkelig rundt i et supermarked i tre timer.

Det første jeg gjør når jeg skal på tur, så fort flybilletter og hotell er i boks, er å sjekke ut supermarkeder i nærheten. Jeg sitter med Google maps på pcen og lagrer supermarkeder rundt hotellet, så jeg kan finne dem igjen med gps'en når jeg er der. Det er ikke ferie før jeg har vært på supermarked. 

Sist jeg var i London var jeg helt i ekstase, jeg hadde både en stor Sainsbury's og en ganske stor Waitrose i gangavstand fra hotellet! Jeg hadde advart søstra mi før vi dro, så hun var innenforstått med hva som kom til å skje. Siste kvelden tømte jeg den ene kofferten min helt, plotta inn Sainsbury's på gps'en og så la vi i vei med trillekoffert på slep. Trenger jeg å nevne at den var full på tilbakeveien?

Ja, jeg dro frem kameraet i kaffehylla. Når jeg ser på dette bildet husker jeg hvor glad jeg var da jeg tok det. 

I fjor leide hele storfamilien hus sammen i New Jersey noen dager, og den kvelden vi flytta inn måtte det shoppes for å fylle opp kjøleskapene. Det var ikke nødvendig å be meg to ganger. Tre andre ble også med, og vi gikk rundt inne på Walmart i to timer og plukka med oss alt mulig. Et av høydepunktene var en 1,25 liters flaske med Starbucks iskaffe. Sånne skulle vi hatt hjemme! Disse to timene minnes jeg fortsatt med glede.


Walmart. Ah, Walmart. Vi sees igjen til neste år. 

 

Eneste gangen jeg kan huske å ha gått rett inn i et supermarked i utlandet og bare kjøpt akkurat det jeg trengte var da vi senere på USA-turen gikk tom for våtservietter. Jeg meldte meg frivillig til å gå inn på Kmart og fikse det, mens de andre venta i bilen. Jeg hadde blikket festa i gulvet og så verken til høyre eller venstre. Noen påstår at jeg hadde med meg godteri da jeg kom ut i bilen igjen, men slik jeg husker det, handla jeg kun våtservietter. 

Når venner som kjenner meg godt er på ferie, hender det de sender meg bilder av diverse supermarkeder. Fordi de kom til å tenke på meg når de var der, eller vil gjøre meg misunnelig. 

Så hva er greia, egentlig? Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at det er kjempegøy! Så mye i hyllene som jeg ikke har sett før. Og hvis jeg får kjøpt med meg hjem mer av det jeg har drukket eller spist i ferien, så får jeg liksom med meg en bit av stedet hjem igjen, som jeg kan ta frem i flere uker etterpå. Kaffe, te, kakao og godteri som ikke finnes hjemme er mine favoritter. 

Gleder meg til Englandstur i november. 23 kg innsjekka bagasje på hvert av barna; Sainsbury's - here I come...  

Det er en ordentlig jobb, tror jeg...

«Når er det du begynner på jobb igjen da?» spurte de som tok imot barna mine på SFO og i barnehagen noen dager før skolestart. Vanlig småprat, de vet jo at jeg jobber på skole. Og det gjør jeg, men dette skoleåret jobber jeg tre dager på skolen, og to dager hjemme med artikkelskriving. Jeg kunne med rak rygg ha svart: «Jeg har begynt på jobb. Har jobba de siste to ukene, sene kvelder eller med tv som barnevakt. Gleder meg til å jobbe på dagtid og få kveldene fri!»

I stedet mumla jeg et eller annet om at jeg begynner på jobb i morgen, men skal liksom skrive litt i dag, for det er jo liksom en jobb det nå da, og jeg får liksom ikke gjort så mye når guttene er hjemme. Liksom. Så lenge jeg stiller meg såpass tvilende til min frilansjobbings status som reelt arbeid, må det være nærmest umulig for andre å ta det seriøst. 

Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet for å levere guttene fra meg. De hadde hatt ferie i seks uker, gått i ring rundt hverandre av kjedsomhet den siste uka, og jeg var desperat etter å få skrive mer enn to setninger uten å bli avbrutt. Likevel hadde jeg dårlig samvittighet, for jeg skulle jo bare kjøre hjem igjen. 

Hadde jeg levert dem for å gå på jobb hos en arbeidsgiver som sa at jeg måtte være på jobb klokka åtte, hadde det vært annerledes. Da måtte jeg jo være der klokka åtte da. Ingen vits i å ha dårlig samvittighet for det man ikke kan gjøre noe med.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg har en stol med hjul, et saueskinn, en pc og en ekstremt billig kontorpult. 
 

Jeg jobber med saken. Jeg sier til meg selv hver dag at dette er en ordentlig jobb. Den faste lønna mi er nå litt lavere enn de faste trekkene på kontoen min. Det gir motivasjon, for å si det litt forsiktig. Jeg sitter og skriver på pcen min i en stol med hjul, som jeg har kjøpt nettopp for at det skal føles litt mer som om jeg er på jobb. Rommet jeg sitter i har jeg kalt kontoret i mange år, fra da jeg drev en nettbutikk. Jeg skriver. Jeg er på kontoret. Dette er en jobb.

Ofte skriver jeg en liste over hva jeg skal bruke dagen til. Å kunne stryke det ene punktet etter det andre i løpet av dagen bidrar til følelsen av å ha utrettet noe. Det kan være å sende tre artikkelidéer til et magasin, stille en ekspertkilde spørsmål til en annen artikkel, skaffe fotograf til en tredje, mens jeg skriver videre på en fjerde.

De dagene jeg blir helt ferdig med en artikkel og kan levere den inn sammen med en faktura, er de aller beste dagene.

Jeg er på kontoret. Jeg sender fakturaer. Da må det være en jobb, da. 

 

#frilansjournalist #skribent #sporadiskblogger #nykarriere #skummelt #gøy 

Følg gjerne bloggen på Facebook :) 

Musikalske tics?

Hva slags musikk hører du på? Det er et vanlig spørsmål i sånn smalltalk som folk driver med. Og i tillegg får jeg ofte: Ja, ungene dine er vel vant til rock 'n' roll hele døgnet?

Nei, de er faktisk ikke det.

Eller, det er jo mye rock, men gjelder det når det kommer ut av munnen min? For det gjør det. Hele tiden. Jeg har så mye musikk oppi hodet mitt, at det er bare når jeg er alene i bilen at jeg orker å høre på musikk i tillegg.

It's twelve o'clock, and it's a wonderful day. I know you hate me, but I'll ask anyway...

Noen ganger slår jeg på radioen, men finner ut at jeg liker bedre sangen jeg har inni hodet mitt, og da slår jeg av radioen og synger på den som er i hodet mitt i stedet.

Body and soul, I'm a freak, I'm a freak...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan noen skru av, pliiiis? 
 

Noen ganger setter sanger seg bom fast, og jeg går og gjentar noen få linjer om igjen og om igjen til barna mine trygler meg om å tie stille, og til jeg blir sprø av det selv.

I think I've had enough! I might get a little drunk. I say what's on my mind...

Andre ganger byttes sangene ut etter hvilke assosiasjoner jeg får på min vei.

Jeg kan sitte og se på barna mine og tenke at akkurat nå, akkurat sånn som de er nå, sånn vil jeg ha det. Et øyeblikk der de ikke klorer ut øynene på hverandre, men er blide og sitter sammen og er søte.

If everything could ever feel this real forever, if anything could ever be this good again...

Denne sangen fortsetter frem til jeg ber Storebror om å hente noe for meg nede, og han svarer at han ikke orker å gå så langt.

Ååå, det er langt å gå! Hvem veeet om vi kommer i mål? Det trengs mer enn en kubbe for å bygge et bål, så kom og gå sammen med meg...

Denne er hard å bli kvitt. Den overlever klesvask og kveldsstell og går i ett til ungene er i seng. De får selvfølgelig ikke sove. Roper opp mine beste tips: «Bli i senga. Lukk øynene. Lukk munnen.»

Don't wanna close my eyes - I don't wanna fall asleep 'cause I'd miss you, babe...

Jeg tror de jeg bor sammen med opplever det som en jevn dur, litt som lyden av kjøleskapet eller vifta på badet. Du hører det ikke i hverdagen, men hvis strømmen går så legger du merke til at lyden plutselig ikke er der. Det er så underlig stille.

He needs a quiet room, with a lock to keep him in, it's just a quiet room, and he's there...

Det er sånn jeg opplever det selv også, sett utenfra på en måte. Oi, jeg synger ikke i dag! Er det noe galt? Ofte finner jeg en grunn. En bekymring, kanskje.

Når sangen ikke er der, så er den ikke der. Jeg kan ikke tvinge det gjennom ved å tenke ut en sang jeg vil synge på.

Sing with me, sing for the year. Sing for the laughter, sing for the tear...

I sosiale sammenhenger må jeg kontrollere det. Slapper jeg for mye av kommer sangen ut, og ofte er det først når noen ber meg være stille at jeg legger merke til at jeg synger.

Går det an å ha Tourettes med en slags musikalske verbale tics? 

Pleased to meet you take my hand, there is no way back from here...

Hvis du vil lese flere irrelevante tekster, følg bloggen på facebook! :) 

#hverdag #musikk #mammablogg #humor #familie #mamma #stemmerihodet 

 − Jeg tror du har fått deg en stalker

To av venninnene mine og jeg står og skravler på utsiden av restauranten vi nettopp har spist på. Folk går frem og tilbake rundt oss, på kryss og på tvers. Etter en liten stund kommer det en mann i sort dress og setter seg på en benk rett i nærheten. Han har med seg en stresskoffert som han legger ved siden av seg på benken. Så setter han seg godt til rette og gjør absolutt ingenting.

 


Jeg kunne jo ikke ta bilde av mannen. Men her er et bilde av en benk, som ligner litt på den han satt på. 

 

− Han der synes jeg er litt creepy, sier den ene venninna mi.

«Javel?» sier vi andre.

− Ja, han er overalt! Alltid i de samme klærne, alltid med den stresskofferten.

«Jeg har aldri sett ham før», sier jeg.

− Seriøst? Han er jo overalt! Når jeg går fra jobb for å spise lunsj sitter han ofte på en av de benkene der. Hun peker på noen benker lenger borte i gata.  

«Jeg har heller aldri sett ham før», sier min andre venninne.

− Han er jo i byen hver dag! Som oftest på torvet eller i gågata.

Jeg ser på henne med hevede øyenbryn.

«Du ser ham hver dag?»

− Ja.

«Stikker du ut for å spise lunsj på omtrent samme tid hver dag?» spør min andre venninne, med en dyp bekymringsrynke mellom øynene.  

− Ja, jeg gjør jo det...

«Ingen av oss har sett ham før, men han sitter til stadighet på benker i nærheten av deg, og du ser ham hver dag...» sier jeg.

− Ja? Noen ganger ser jeg ham på vei til jobb. Jeg har sett ham på vei hjem fra jobb også.

Jeg får frysninger på ryggen.

− Seriøst, tror dere... tror dere han følger etter meg?

 «Jeg tror du har fått deg en stalker», konstaterer min andre venninne. 

Mannen med stresskofferten sitter fortsatt på benken, og titter bort på oss nå og da.  

Her kan du følge bloggen på facebook! 

Ta noen andre, vær så snill! Ikke ta lillebroren min.

Forrige gang jeg skrev om å miste lillebroren min hoppet jeg elegant over den verste biten, og oppsummerte 4 forferdelige dager i én setning. Jeg orket ikke å gå inn i det, men det har jeg gjort denne gangen.  

Da jeg begynte å skrive var jeg ikke sikker på om jeg kom til å publisere dette noen gang. Tar det meg et lite skritt videre, eller røsker jeg bare skorpen av et sår som var på vei til å gro helt fint? Jeg fant ut at det såret egentlig ikke har noen skorpe. Det har en glidelås som jeg kan åpne og lukke, og som av og til glir opp av seg selv. Så ingen skade er skjedd.    

Dette er min historie:

26. mars

Det er søndag morgen, jeg har nettopp våknet. En av søstrene mine sier at mamma og pappa er på vei ut i bilen med Adrian, de skal på legevakten. De var visst på legevakten med ham i går kveld også, men ble sendt hjem igjen. Hva er galt? Jeg står oppe på loftsgangen og ser ut av vinduet, ned på den lille, gule bilen. Jeg kan ikke se Adrian. Hvorfor må de dra begge to?  

Timene går, og de kommer ikke tilbake. Så ringer de. De dro rett til akutten på sykehuset i stedet. Adrian har hjernehinnebetennelse. Den har utviklet seg raskt.

Linda, Adrians ekstrastoresøster og min ekstralillesøster, kommer opp, og vi går sammen i ring rundt på den lille verandaen ved lekestua, mens vi røyker den ene røyken etter den andre med skjelvende hender.  

Vi gikk sannsynligvis ikke i ring hele dagen, men det er det eneste klare minnet jeg har. Sara Linné, som bare var 3 mnd gammel, var tatt med til sykehuset. Vi var fire tenåringsjenter og Anders, kjæresten til Maria, og Benjamin på 9 år, som vi etter hvert sendte til naboer for å leke. Vi prøvde å skåne ham, men han forsto alvoret likevel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dagen er uendelig lang. Vi får et par oppdateringer underveis. De første 24 timene er kritiske, legene vet ikke noe mer før i morgen. Til slutt er det på tide å sove. Jeg legger meg på en madrass i stua rett ved telefonen.

27. mars

Mamma ringer ganske tidlig mandag morgen. Vi må komme. Det kommer en taxi og henter oss.

Jeg var 17 år, jeg forsto hva det betydde at vi måtte komme. Jeg forsto hvorfor vi ble hentet i en taxi, i stedet for av mamma eller pappa. Vi gråt hele veien, alle sammen.

Vi blir fulgt opp på et rom på barneavdelingen hvor mamma og pappa og Sara Linné er. Jeg knekker fullstendig sammen når jeg ser dem. Henger over en vask og hulker til jeg brekker meg. Adrian ligger på intensiven. Sirkulasjonssvikt. Vi kan få se ham, men vi kan ikke få kontakt med ham. Han er i koma.

Vi ble fulgt ned til intensiven i fjerde etasje. Vi ble forberedt på at han så annerledes ut. Både respirator og hjernehinnebetennelse setter sitt preg på en liten kropp.

De har rett, han ser ikke ut sånn han gjorde sist jeg så ham, under middagen på lørdag før jeg dro ut. Og han ser så liten ut i den store senga. Men det er likevel godt å se ham. Se at han fortsatt er her, tross alt. Det er så stille. De eneste lydene jeg hører er overvåkningsutstyret og sykepleiernes stille gråt. Det skal ikke være stille i et rom hvor Adrian er. Det skal være latter, lek og rampestreker. Jeg holder ham i hånden, vil holde ham fast her. Han kan vel ikke forsvinne fra oss hvis jeg holder i ham?

Adrian er den første av mine søsken som jeg faktisk husker at ble født. Maria, Natalie og Benjamin har liksom alltid vært der. Jeg fikk lov å være med å bestemme mellomnavnet hans, Tobias. En gang jeg var barnevakt for ham var han syk, og jeg satt ved siden av senga hans og sang for ham og strøk ham over panna. En annen gang var han med meg på besøk på skolen jeg gikk på før. Jeg var så stolt av ham. I desember skrev jeg stil om ham på engelsktentamen, fordi han var på sykehuset for å ta mandlene, og jeg savnet ham så. Jeg avsluttet historien med at jeg gleder meg til å få ham hjem igjen, det er ikke det samme å komme hjem fra skolen uten å bli møtt av et smilende fjes, en god klem og ordene: «Anate, du pom hjem!»

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Adrian pakker opp julegaven fra meg. Det var et batteridrevet Thomastog som han ble veldig fornøyd med.  
 

Vi går frem og tilbake mellom rommet på barneavdelingen og intensiven, og noen ganger ned i lobbyen for å møte venner. Jeg holder Adrian i hånden og kysser ham på kinnet. Hvisker i øret hans. Vil ikke slippe ham. Vi får forskjellige beskjeder fra leger og sykepleiere, ettersom resultater av tester blir klare. «Vi har fått opp blodtrykket litt, så sirkulasjonen er bedre.» Håp.

Når jeg tenker tilbake virker det som om noen av vennene våre alltid var i lobbyen på sykehuset. Uansett når jeg gikk dit så var det kjente ansikter der. De gav klemmer, delte tårer, oppmuntrende ord og av og til en dårlig vits. Vi hadde ikke klart oss uten.    

28. mars

Tidlig på dagen får vi en positiv beskjed. Adrian har normal temperatur og blodtrykket hans er fint. De kan redusere medisinmengden. Igjen et bittelite håp. Vi klamrer oss fast.

Håpet varte bare i noen timer. Morfinbehandling ble avsluttet, men Adrian våknet ikke, og reagerte ikke på de forskjellige prosedyrene som ble gjort. Alt tydet på at hjernen hadde tatt stor skade av bakteriene som hadde herjet der. De informerte oss om at de ville gjøre en CT-scanning av hjernen hans, og vi ville få vite resultatet dagen etter. Muligheten for at han kom til å overleve dette var forsvinnende liten.

Utenfor intensiven går verden sin gang. Fiskene i akvariet på barneavdelingen svømmer frem og tilbake, akkurat som de gjorde da jeg satt med Adrian på fanget og så på dem da han var her for å ta mandlene. Folk snakker om vanlige ting. De smiler og ler og kjøper godteri og pølser i sykehuskiosken som om livet er det samme som før. Skjønner de ingenting? Hva er det de driver med?

Jeg var sint. Jeg var knust. Lillebroren min. VÅR lillebror! Han var bare to og et halvt år gammel. Skulle dette virkelig skje? Virkelig?! Nei, det gikk ikke an.

Ta noen andre, Gud! Ta noen som ikke ønsker å leve. Ta noen som allerede har hatt et langt liv. Ikke ta lillebroren min. Vær så snill, ikke ta lillebroren min! Når jeg våkner i morgen, la dette være en vond drøm. Du kan ikke la Adrian dø! Du kan ikke ta ham fra oss!    

29. mars

Allerede før bevisstheten kobler inn kjenner magen at noe er galt. Jeg våkner, men den vonde drømmen fortsetter.

Når alle har stått opp kommer overlege Espen inn på rommet vårt på barneavdelingen. Han setter seg ned på en krakk. Krakken er litt for lav for ham. Han tar tak i den med den ene hånden og setter seg ukomfortabelt til rette før han kremter og begynner å snakke. Jeg stirrer på de hvite treskoene hans. Han forteller om funnene de har gjort på CT-scanningen, og avslutter med en setning jeg skal komme til å huske for alltid: «Og dette er ... dessverre ... ikke forenlig med noe liv.» Ordene koster ham mye. De visker ut de siste knøttsmå restene av håp. 

Den nydelige lillebroren min. Han som sjarmerte alle i senk med dype smilehull og morsomme kommentarer. «Det e'kje mine pupper», «E siddå hær og miå te dæ!», «Dræ så dræi mi gå jite tu?» Han som stakk meg med gaffelen sin ved middagsbordet og gjorde opp for skaden med å gi meg en god «tos». Min blide velkomstkomité etter hver eneste skoledag. Han som pleide å vrikke seg ned ved siden av meg i stolen og annonsere at «det er pjass te to!» Han som rota i hylla på rommet mitt og lå ved siden av meg i senga og så i Donaldblad. «Jese donga», som han kalte det. Min lille klippe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Smerten er uutholdelig. Hvordan kan vi dra herfra uten Adrian? Vi kan ikke det! Tanken river meg i stykker innenfra. Jeg slår i vegger og gråter med dype, høylytte hulk til jeg er helt tom.

Respiratoren skal slås av i løpet av dagen. Det er så brutalt, men å utsette det hjelper ingen. Tanter, onkler og kusiner kommer for å se Adrian. Når Linda skal se ham blir jeg med inn. Slangene som var på armene hans er borte. Vi gråter. Jeg klemmer ham og kysser ham på panna, Linda holder ham i hånden.

Vi var i en slags sjokktilstand, men mamma og pappa klarte på et vis å planlegge hvordan vi skulle gjøre den siste stunden sammen med Adrian. Maria og Anders henta noen ting hjemmefra. Adrian ble trillet opp til rommet på barneavdelingen, og hele familien var samlet for siste gang.

Det er ingen maskiner mer, bare vår Adrian Tobias, med en sutt i hånda og en i munnen, akkurat sånn han ville ha det. Denne siste stunden er bare vår. Vi får være i fred. Vi tar farvel med Adrian. Jinne go'ingen vår. 

Du, hvis jeg ikke kommer hjem igjen...

"Du, hvis det skulle skje noe, så jeg ikke kommer tilbake..."

Min samboer ser oppgitt på meg og sukker.

- Ja? 

Jeg skal bare på en helgetur til London med søsteren min, men hvem vet? Flyet kan styrte, det kan skje et terrorangrep, taxien fra flyplassen til hotellet kan kræsje... 


Ja, det er jo også en mulighet. (tegning: mattbors.com) 
 

Siden tankene mine stadig streifer innom diverse fatale scenarioer, har jeg ofte tenkt på å skrive testamente, men det virker bare som en veldig trist, sær og pessimistisk ting å gjøre når man er relativt frisk, og litt over tredve. Og gjør jeg det nå, akkurat nå i kveld, så er jo det å be skjebnen om at flyet jeg sitter i skal falle ned. Mens jeg går og pakker kofferten bobler og putrer katastrofetankene inni hodet mitt, helt til det koker over og noe må ut. 

Jeg er fortsatt redd for å jinxe det, så jeg nøyer meg med å skissere et slags muntlig testamente. «De pengene jeg har på BSU-kontoen, de vil jeg at du skal bruke på å betale ned en del av huslånet, så dere kan bli boende her.»

Det er jo viktig for guttene å få fortsette å bo på samme sted, når mamma helt plutselig forsvinner er det jo ikke noe greit om de samtidig må flytte! «Eventuelle andre penger du finner på kontoene mine vil jeg at guttene skal ha, del det likt mellom dem.»

Han bekrefter at det er greit. Han ser litt ukomfortabel ut.

Jeg kommer på noe mer.

«I en grønn kasse på loftet, under en hel haug med papirer, inni en gul plastpose har jeg en bunke med gamle notisbøker.»

− Jaha?

«Brenn dem.»

Han ser spørrende på meg.

«Ikke åpne dem, bare brenn dem.»

− Greit.

Og ungene må ikke glemme meg, det er viktig! 

«Du må huske å snakke med dem om meg, og la dem ha bilder av meg på rommene sine. Og oppdra dem sånn som vi har blitt enige om. La dem få være gode og rare og akkurat som de er, så de alltid tør å komme til deg hvis det er noe. Fortell dem at det er jeg som har skrevet ned alle de koselige minnene de har i babybøkene sine! Og at jeg var så veldig, veldig glad i dem.»

Oisann, jeg omtaler meg selv i fortid, det er nok på tide å avslutte denne samtalen. Bare en ting til:

«Jeg regner med at du finner deg en ny dame etter hvert, men finn en skikkelig en! Hvis ikke hun blir glad i ungene våre er hun ikke noe å samle på. Og hvis de sier at hun er slem mot dem så må du tro på dem, ikke sant? Og du må være sikker på at det er henne du vil ha før ungene får treffe henne. Ja, også må hun ikke flytte inn med en gang, det blir for mye forandring alt for fort.»

Mannen nikker utålmodig, og sier at han synes dette er litt kjipt å snakke om, og kanskje litt i overkant dramatisk?

- Det er snakk om en helgetur til London! Du har vært der minst 10 ganger før, og kommet like hel hjem igjen hver gang. Du skal fly med et flyselskap som du sier at ikke har hatt en ulykke på 14 år.

Da skjer det vel snart en ny ulykke, tenker jeg.  

«Jada, men da har vi snakka om det en gang for alle. Jeg skal ikke mase mer, bare du lover.»

Han lover.

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

En sak har alltid mer enn én side

Du ser den fra ditt ståsted. Jeg ser den fra mitt. Vi har alle unike erfaringer og opplevelser som andre kan lære noe av. Du kan hjelpe noen til å se en sak fra en ny side. Jeg tror at verden blir et litt bedre sted om vi klarer å se ting fra flere sider. 

Vi har også erfaringer som andre kan kjenne seg igjen i. Å høre om noen som er i samme situasjon kan ofte gjøre byrden litt lettere, ikke sant? God innsikt i et tema gjør din mening interessant. Har du lyst til å dele dine erfaringer?  



Rapport fra baksiden av Statue of Liberty: Hun er grønn på ryggen også. Jeg har vært der, så jeg vet det. 

Ved nyttår startet jeg skrivefirma, som jeg ganske enkelt har kalt Written by Renate. Jeg har laget en facebookside, og på den vil jeg legge ut bilder av artikler jeg får på trykk, men jeg vil også bruke den til en annen ting; å finne rette personer til å representere enkeltsaker jeg skriver.

For ofte når jeg skriver en sak for et magasin, trenger jeg en case - en person som på forskjellige måter kan knyttes til temaet artikkelen handler om. Da vil jeg legge ut etterlysning på facebooksiden, og kanskje er det akkurat deg jeg leter etter? Eller en du kjenner, så du kan gi meg et tips. 

Det kan være jeg skal skrive om sorg, og du har opplevd å miste noen. Kanskje skal jeg skrive om babyer som sjeldent sover, og du har en baby som enda ikke har sovet en hel natt. Eller jeg skriver om hvor slitsomt det er å trene, og jeg kan spørre deg og tre andre hvilken treningsform som gir best resultat ved minst innsats. 

Noen ganger kan noe du har opplevd være så spesielt at det er en hel historie i seg selv. Har du en sånn historie, og har lyst til å la meg fortelle den for deg, kan du sende meg en melding i innboksen på facebooksiden. Jeg tar gjerne imot tips!

Foreløpig har jeg skrevet for Foreldre & Barn, Kamille, foreldre.no, kvinneguiden.no og Glade barn i barnehagen, så dette er noen av magasinene historiene kan bli publisert i. 

Ønsker du å følge med på etterlysninger på facebooksiden min, klikk liker, så kommer etterlysningene opp i newsfeeden din. Del gjerne! :) 

Sammenhengen mellom rot og perfeksjonisme

Her om dagen hadde vi en liten uoverensstemmelse i heimen. Min yngste sønn, også kalt Lillebror, satt på kjøkkengulvet og tegnet litt med tusj, mens jeg lagde middag. Han tegnet ikke direkte på gulvet, han hadde en fargeleggingsbok, men et par streker på utsiden her og der ble det jo. Så kom pappaen hans hjem, tok fra ham tusjene og ba ham pent om å sette seg ved stuebordet med fargestifter i stedet. Selv synes jeg ikke det var noe problem i det hele tatt, vi har nemlig en stor, knallgrønn flekk på kjøkkengulvet fra før, forårsaket av en svært uheldig (og uforutsigbar!) kombinasjon av krepp-papir og en lekk blomsterpotte. Så gulvet må jo males likevel, hva gjør vel et par tusjstreker? Altså, er det ikke perfekt, så kan det vel være det samme?


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skjønner hva jeg mener? (Gulvet har egentlig en lekker, lys mintgrønn farge, men jeg har ikke funnet utav innstillingene på det nye kameraet mitt enda)

Arbeidspulten min, både på jobb og hjemme, er veldig rotete. På jobb er det stadig rett før jeg roper ut: «Er det noen som har tatt den gule tusjen min?» men hver eneste gang finner jeg den på min egen pult, under flytende hauger av papirer. På hjemmekontoret må jeg rydde plass til koppen hver gang jeg tar med meg kaffe inn hit. Det er mest papirer her også. Hvordan kan man ha det så rotete, tenker du kanskje, og samtidig påberope seg å være perfeksjonist? Samme prinsipp. Til enhver tid er mange av disse papirene «i bruk», de venter på dagen jeg skal bruke dem, eller de venter på at jeg skal få unnagjort gjøremålet som står notert på dem. De må ligge fremme for at jeg skal huske hva jeg skal, siden hodet mitt er like rotete, derfor er ryddighet ikke en mulighet. Og kan det ikke være helt ryddig, ja da kan det være det samme!

Etter at vi diskuterte dette ser jeg at denne tankegangen dukker opp igjen og igjen. Har jeg allerede snørr eller gulp på skuldra på genseren min (småbarnsforeldre skjønner hva jeg mener), kan jeg godt stille genserermet til rådighet hvis noen er uheldige og søler litt melk under kveldsmaten. Genseren må jo i skittentøyet før jeg forlater huset uansett, så gjør det noe, liksom?

Og har jeg en skikkelig bad hair day, hvor luggen deler seg på midten og nekter å bukke under for press fra verken vann eller hårskum, da tar jeg på meg noen ufikse, behagelige klær, og slurver litt med sminka. Er det noe poeng å prøve, når man likevel ser dust ut på håret?

Denne holdningen kommer dessverre også frem i min tilnærming til husarbeid. Hvis jeg skal vaske huset, så skal jeg gjøre det ordentlig. Og med ordentlig, så mener jeg at jeg krabber rundt på gulvet og vasker centimeter for centimeter med klut. Jeg løfter alt som kan flyttes på bort fra rommet som skal vaskes, og vasker gjerne alle disse tingene også. Jeg vasker inni vedovnen. Helst vil jeg begynne i den øverste etasjen, og ta rom for rom og vaske meg nedover, mens jeg er helt alene i huset, så ingen kan tråkke rundt og ødelegge for meg. Men hvis jeg alltid begynner på samme sted rekker jeg aldri over alle rommene, for med min metode tar det sin tid. Det føles litt håpløst, og da hender det i perioder at jeg bare dropper hele vaskinga. Men heldigvis er han jeg deler huset med også på dette punktet uenig i min tankegang, og ordner opp.

Så det er altså min teori - rot og perfeksjonisme går hånd i hånd. 

Følg gjerne bloggen på facebook! 

Har stearinnissenes siste time kommet?

Jeg elsker julepynt. Dette er ingen overdrivelse. På plantegninger av mitt drømmehus har jeg tegna inn hovedmomenter som sofagruppe, peis, kjøkkenbenk, spisestue - og en sirkel som viser hvor juletreet skal stå.

Da jeg var barn hadde jeg naturlig nok litt begrensede muligheter til å skaffe meg all den julepynten jeg hadde lyst på. I vinduene hos glassmagasinet så jeg de vakreste porselensnisser og små hus med snø på taket og lys i vinduene. Uoppnåelig når man kun har én ukelønn å rutte med og samtidig er fryktelig glad i godteri.

Men det fantes noe som var innenfor mitt budsjett. Stearinnisser. Jeg tok vare på dem som verdifulle skatter, og hvert år flyttet minst én ny nisse inn på rommet mitt. Den største nissen fikk etterhvert sin egen hjemmestrikkede sovepose med påsydd pute, så den skulle ligge behagelig fra 13. januar til 1.desember. (Jeg rettferdiggjorde denne forskjellsbehandlingen med at dette var min første stearinnisse, men etter at jeg ble mamma til to forstår jeg at denne tankegangen er helt uakseptabel.)

Nå er jeg 33 år gammel og trenger ikke lenger å velge mellom godteri og julepynt. Jeg kan takke ja til begge deler. Jeg har slutta å kjøpe stearinnisser, og investerer heller i litt finere julepynt, av den typen jeg drømte om da jeg var liten. Men stearinnissene fra barndommens jul er fortsatt med meg. De siste årene har jeg satt dem på en hylle helt oppunder taket, så folk (inkludert meg selv) skal slippe å se dem på nært hold. De er gulnet, oppskrapte og rett og slett ganske stygge.  

Hvis du synes tredjemann fra venstre ser litt ekstra blid ut, så er det nok fordi han har egen sovepose. 
 

Men de er der. De må være der. De er uløselig knytta til gode minner om barndommens julefeiringer, minner fra den tiden da det alltid kom snø til jul. Tiden da Skomakergata fortsatt gikk på barnetv og vi hadde brennende, ektefølte ønsker på ønskelistene våre, fordi vi ikke hadde alt fra før. Minner om å gå julebukk, turer ut i skogen for å hugge juletre, lukt av nystekte kakemenn og brune pinner på kjøkkenet hjemme - alt kommer tilbake til meg når jeg ser på de stygge stearinnissene mine. 

I fjor tok jeg dem frem, og satte dem opp på hylla i den samme rekkefølgen som året før. Jeg tok noen skritt tilbake og så på dem en stund. Knipset bildet du ser ovenfor, i tilfelle det ble siste gang jeg så dem. Så tok jeg dem ned igjen.

Motet svikta. Nissene ble satt tilbake i skapet, hvor de fortsatt står.

Klarer jeg å kaste dem? Jeg vet ikke enda. Først vil jeg, og så vil jeg ikke. Egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde brent dem opp mens jeg fortsatt var liten, før all denne hersens nostalgien kom inn i bildet. 

 

Crazy fan møter verdens beste trommis...

Oppe til høyre: "I'm watching you..."  Skeptisk livvakt. 

Det at jeg velger å legge ut et såpass uheldig bilde av meg selv, attpåtil på en skikkelig bad hairday, burde kanskje si alt. Men, for å forstå betydningen av dette bildet trengs litt bakgrunnsinformasjon. 

Jeg har selvfølgelig alle Foo Fighters platene. Og dvd'ene. Jeg har minst 10 Foo Fighters t-skjorter. Og en tacky Foo Fighters julegenser med en sinna rockepepperkakemann på. Jeg har en stor, innrammet plakat av Foo Fighters på veggen hjemme. Og en tøyveske det står Foo Fighters på. Jeg går så klart på alle konsertene. 

Da min første sønn ble født, 9 uker før termin, satt jeg med ham på brystet i dager og uker inne på nyfødtintensiven og sang «Still» av Foo Fighters, så lavt at ingen andre kunne høre hva jeg sang. Den er perfekt til å synges lavt, og min lille baby roet seg hver gang jeg sang den. Jeg fortsatte å synge den som nattasang i flere år, og han liker den ennå. 


Dette bildet av min lille (nå litt større) sønn har vi på veggen hjemme. Ordene på bildet er fra en låt Dave Grohl skrev etter en episode der han trodde han skulle miste Taylor. Teksten passer perfekt til situasjonen vi var i da bildet ble tatt.   

Av Foo-medlemmenes sideprosjekter er Taylor Hawkins & the Coattail Riders min favoritt. Jeg spiller trommer selv (på et litt annet nivå...), og bruker selvsagt Zildjians Taylor Hawkins trommestikker.

Det skal være sagt - det hadde ikke gjort noe å treffe på Dave, altså! Men han hadde dratt avgårde litt tidligere med familien sin.

I Oslo bor rockestjernene på ett hotell. Hver gang. Så går man kanskje tilfeldigvis forbi bakdøra til dette hotellet noen timer før Foo Fighters skal spille, og der står det muligens 6 svarte van'er med skyvedørene åpne, mens det rundt dørene på bygningene står et par menn det oser bodyguards av lang vei. Da ville kanskje enkelte falle for fristelsen til å bli en stund. Når de ansatte på hotellet begynner å feie fortauet mellom hotellet og bilene, kan det kanskje være vanskelig å løsrive seg? Ja, det kan kanskje det. 

Jeg vil faktisk ikke fortelle mer. Annet enn at jeg lovet Taylor å ikke ta bilde av babyen hans, og det gjorde jeg ikke heller. Jeg ventet høflig mens han plasserte ungen i bilen. Men jeg har sett babyen til Taylor Hawkins, bare så dere vet det. 

Var forresten på konserten også! Som en sånn liten btw-notis. 


Først stod jeg bak her. Foo Fighters fansen er ikke tam, og ettersom jeg verken er veldig høy eller veldig sterk valgte jeg å bli på plassen jeg fant ved gjerdet inntil "scenetungen". Jeg stod rett ved en litt større sirkel som var midt på scenetungen, og lurte litt på hva dette var. 

Det viste seg plutselig at det var en liten scene, og plasseringen vår var tidenes lykketreff. Mens Dave stod langt ute på scenetungen og holdt show alene, steg plutselig resten av bandet opp "fra gulvet" rett foran meg. RETT FORAN. Og Dave kom løpende tilbake.  


Kvelden var reddet! Jeg stod faktisk så midt i smørøyet at kameramannen fant ut at det beste stedet å stå var her: 

Men det gjorde ingenting, for jeg kunne se over ham. 

The end. 

 

Hybelkanin-i-bøtte-metoden

En gang, da jeg var mye yngre, flyttet en liten familie inn i nabolaget vårt. De hadde en sønn på min lillebrors alder, så guttene lekte en del sammen i de månedene de bodde her. Første gang min bror hadde vært på besøk hos denne familien kom han hjem og fortalte om deres noe spesielle tilnærming til rengjøring. De hadde en bøtte i et hjørne i stua hvor de samlet alle hybelkaninene. Altså, når hybelkaninene hadde vokst seg store nok til å anses som skjemmende, ble de plukket opp for hånd og lagt i denne bøtten. Vi var forferdet. 

Sånn rundt 20 år senere, her jeg sitter i et relativt stort hus med en gipset arm, to livlige barn som roter og griser mye og en litt sliten samboer, så slår det meg plutselig at denne "rengjøringsmetoden" slettes ikke er noen dum idè!

 

Men jeg er ikke så sikker på om jeg ville bruke en bøtte. Og hvis jeg skulle bruke en bøtte skulle den i alle fall ikke stå i stua til spott og spe. Jeg tror faktisk at jeg vil ta meg bryet med å bære hybelkaninene hele veien ut til badet og spyle dem ned i do. Med de hybelkaninene som allerede oppholder seg på badet er jo i alle fall dette en god løsning. De som holder til i stua og kjøkkenet får en litt lengre tur, men hvis jeg gjør det til en vane å plukke med meg minst èn av dem hver gang jeg uansett skal inn på badet er vi på god vei til noe jeg vil kalle en rengjøringsrutine.

 

Hybelkaninene i den øverste etasjen, de kan by på større problemer. Der oppe har vi soverommene, og utenom tidlig morgen og sen kveld er jeg ikke der så ofte. Det er ikke realistisk å legge opp til at jeg skal ta med meg hybelkaniner ned hver morgen, for da har jeg hendene fulle av mobil, leppepomade og klær fra i går. Så her må det muligens etableres en slags mellomstasjon som kan tømmes med ujevne mellomrom. Ikke en bøtte altså, men en pen kurv med lokk på kan jo kanskje passere? Folk pleier vel ikke å kikke oppi kurver hos andre folk, spesielt ikke hvis de har lokk? (Hvis det nå skulle stå en ny kurv i en krok hos meg neste gang du er på besøk, kommer du til å klare å la være å ta en titt?) :D 

 

Hybelkaninene i første etasje kan få fortsette å leve sitt eget liv - der har vi bare yttergang, vaskerom og garasje. Vaskerommet er dessuten nylig rengjort i forbindelse med bytte av vaskemaskin, og vi kommer helt sikkert til å sveipe over igjen ved en senere anledning. I gangen luftes det jo jevnlig ved at folk kommer og går, og ettersom det blåser godt her på åsen så vil jeg tro at mange hybelkaniner finner veien ut selv - blir tatt av vinden rett og slett. Jeg ser i alle fall ikke noe til dem, men det kan også ha noe å gjøre med de gråsvarte flisene i gangen og det at jeg er langt over gjennomsnittet nærsynt. 

 

Men jeg innser allerede før jeg har prøvd det ut at denne metoden har en del mangler. Do, vask og dusj må vaskes, overflater må tørkes av, vinduer skal holdes gjennomsiktige og innimellom må jo også gulvene få litt såpevann på seg. 

 

Så det er kanskje bedre å ansette en vaskehjelp? 

En dårlig lytters bekjennelser

For noen dager siden lå det et KK i postkassa mi. I bladet leste jeg noe som jeg håper skal få min svært tvilsomme sosiale kompetanse opp på et nytt og høyere nivå. 

"Bli en bedre lytter" het artikkelen. Her var det mange gode tips, blant annet fem trinn for å bli en bedre lytter. Et av trinnene var å være oppriktig interessert i det den andre forteller. Det er vel strengt tatt ikke noe man kan gjøre noe med? Oppriktighet kommer fra hjertet, og er man interessert så er man, og er man ikke så er man ikke. Ikke noe pokerfjes her i gården. Man kunne også gjerne stille spørsmål. Det er noe jeg allerede gjør. Ikke at det faller naturlig for meg, men mens den andre snakker prøver jeg å tenke ut hva som muligens er en normal respons på det som blir sagt, og planlegger noen forhåpentligvis relevante spørsmål. Se personen i øynene var et annet tips. Det prøver jeg å gjøre, men jeg har fortsatt ikke funnet den riktige formelen for hvor lenge man kan se noen i øynene før man bør se litt vekk, og hvor lenge man da skal se vekk før man kan se personen i øynene igjen. Det stod det ikke noe om, dessverre. 

På slutten av artikkelen var det en test. "Synes du selv at du er flink til å lytte til andre mennesker, er du ikke alene. Men virkeligheten kan være en annen. Kjenner du deg igjen i følgende utsagn?" leste jeg, og det var her aha-opplevelsene kom på rekke og rad. Utsagnene var noe sånt som dette: Hender det at du tar deg i å ikke høre etter i en samtale fordi du vil si din mening? Sitter du og formulerer inni deg mens andre snakker, så du er klar når de endelig tier? Forteller du en lignende historie eller prøver å overgå den andre? Kommer du med løsningsforslag uten at samtalepartneren har bedt om det? Påpeker du det positive hvis noen forteller om noe vanskelig? Ja, ja, ja, ja og ja. 

Godt å vite at man ikke er alene...

Så jeg er altså en elendig lytter. 

Etter at jeg leste denne artikkelen har jeg vært ekstremt selvbevisst. Det viser seg at det spesielt er ett av punktene jeg sliter med. På jobb i går viste en kollega meg bilder fra det nye huset sitt, som veldig snart var innflytningsklart. Jeg klarte å vise genuin interesse, ettersom jeg faktisk er veldig interessert i arkitektur og planløsninger. Ikke noe problem. Men etter å ha sett gjennom bildene kjente jeg en sterk trang til å fortelle at vi holder på å pusse opp kjøkkenet. Men det kom kanskje inn under kategorien å fortelle en lignende historie eller å prøve å overgå den andre? Altså, hun har et splitter nytt helt hus, og jeg har et kjøkken som blir fikset litt på. Det kan da ikke være å prøve å overgå? Uansett, det var en sjanse jeg ikke var villig til å ta, så jeg holdt kjeft og smilte. Klapp på skulderen. 

Men det var ikke mange timene senere før jeg gikk på en smell. Jeg var med fireåringen min på fotballkamp, og prøvde å konversere litt med de andre foreldrene. I et par gyldne øyeblikk følte jeg at det gikk strålende. Så fortalte en mamma hvorfor den ene sønnen hennes ikke skulle spille i dag - han hadde ramlet ned en rulletrapp. Det krevde mye selvkontroll å ikke buse ut med at min sønn også har falt ned en rulletrapp. Det var riktignok ikke nå nylig, men for et sammentreff! Jeg tenkte så på at jeg ikke måtte fortelle dette at jeg ikke fikk sagt noe i det hele tatt. Så det tok ikke mange sekundene før historien om min sønns doble salto utfor rulletrappen datt ut av meg likevel. Det var det eneste relevante jeg kunne komme på å si. Og ville det ikke være litt rart å ikke nevne det? 

Jeg hentet meg raskt inn igjen, (kom til å tenke på tipset fra artikkelen; "still spørsmål") og spurte hvor hennes sønn hadde skadet seg. Hun svarte og spurte meg tilbake. Jeg fikk vite at hennes sønn måtte sy, mens min slapp unna med skrubbsår, blåmerker og en sjekk på legevakten. Altså overgikk jeg henne ikke. Flaks! 


I dagene som kommer skal jeg bli en bedre lytter. Jeg skal prøve å holde øyekontakten passelig lenge. Får jeg høre at niesen din på 16 er gravid skal jeg prøve å la være å fortelle at jeg kjenner ei som fikk barn som 14-åring, og i alle fall ikke legge til at det sikkert kommer til å gå heeelt fint! Hvis jeg ikke klarer å vise oppriktig interesse skal jeg finne på en god unnskyldning for å avslutte samtalen. Når du forteller meg at du og pappaen til dine fire barn skal skilles, skal jeg prøve å la være å si at det sikkert blir deilig å få litt tid for seg selv. 

I hjertet mitt bor en liten bror...

For nøyaktig 17 år siden fikk jeg en ny lillebror. Han var det femte barnet i søskenflokken, og ble raskt bortskjemt på oppmerksomhet og kjærlighet fra oss alle. Som femtenåring var jeg ikke så veldig interessert i babyer, men innen han fylte sitt første år hadde han meg i sin hule hånd. Lillebroren min var et ordentlig sjarmtroll, til tider litt forut for sin alder. Han strødde om seg med morsomme og uventede kommentarer, krydret med en særdeles sjarmerende talefeil. Han syns det var litt kjedelig at vi andre skulle på skolen hver dag, og kom gjerne med andre forslag: "Mi gå jite tu? Dræ så drei, mi gå jite tu?" Vanskelig å si nei... Og når jeg kom hjem fra skolen igjen stod han i døra med et strålende smil og utbrøt fornøyd: "Du pom hjem!" 


Vi var heldigvis lykkelig uvitende om at han ikke var her for å bli. Da han var 2 1/2 år gammel ble han plutselig alvorlig syk. Etter de fire lengste dagene i våre liv, på en berg og dalbane av fortvilelse, håp, angst, nytt håp og til slutt en bunnløs smerte og sorg, var vi tvunget til å gi slipp på noe av det kjæreste vi hadde.   

Noen ting lærer man på den aller hardeste måten. Lillebror lærte meg at små føtter setter store og dype spor. Han lærte meg at det stort sett alltid er "pjass te to". Han lærte meg også at tiden ikke alltid leger alle sår. 


For sorg over et barn er ikke "bare" sorgen over det man har mistet - en sorg som er uendelig tung å bære - men i årene som følger kommer også sorgen over alt som skulle ha blitt. I begynnelsen var sorgen skarp og farlig. Bare man nærmet seg den var smerten uutholdelig. Nå er sorgen litt rundere i kantene og jeg tåler å se den i øynene. Det er like greit å akseptere den, for den kommer alltid til å være en del av meg. 

For meg er det ikke en selvfølge at alle de jeg har rundt meg fortsatt er her i morra. Jeg kommer aldri til å tenke at det ikke skjer meg. Jeg kommer nok alltid til å være litt på vakt.

I dag tenker jeg på lillebror fordi 13. september var bursdagen hans. Det er sjeldent at det går en dag uten at jeg tenker på ham. Når noen spør meg hvor mange søsken jeg har. Når jeg ser navnet hans på en colaflaske, eller hører noen rope navnet i skolegården der jeg jobber. Når jeg treffer noen som er født i samme år som ham tenker jeg på hvordan han ville ha vært nå. Når jeg skriver listen over de jeg skal kjøpe julegaver til, eller hører en sang om savn på radioen. Når jeg møter et barn som ikke har lært å si L enda. Noen ganger smiler jeg av gode minner, andre ganger blunker jeg bort et par tårer.


Stolt og god storebror. "E hånne ho?"

Steder og situasjoner jeg vet at får frem de vonde følelsene, kan jeg forberede meg på eller velge å unngå. Men sorgen kan også stikke innom når man minst venter det. For et par år siden stod min andre bror på en scene med gitaren og stemmen sin, og foreldrene våre og hele søskenflokken satt i salen på releasekonsert for ep'en hans. Plutselig kom en overveldende følelse av at vi mangler en. Jeg satt der i mørket og svelga tårer, krokanrull og bringebærbrus om hverandre, mens jeg tenkte på hvor stolt han ville ha vært av storebroren sin.                                                       

Lillebror og storebror

Da jeg var 17 år og lillebror fortsatt gikk og rota i hyllene på rommet mitt, hadde jeg et bilde av ham i en sølvfarget ramme med turkise steiner i. En ramme som ikke passer inn her jeg bor nå i det hele tatt, men bildet står i den samme rammen. Jeg har den på badet, av en praktisk årsak: Hvis jeg får lyst til å ta bildet ned og prate litt til ham, kan jeg gjøre det helt uforstyrret, uten at noen tror at det har rabla for meg. 


Så dette er til den lille gutten som for alltid eier en bit av hjertet mitt: 

I thought of you with love today, but that is nothing new.

I thought about you yesterday, and days before that too.

I think of you in silence, I often speak your name.

All I have are memories and your picture in a frame.

Your memory is my keepsake, with which I'll never part.

God has you in his keeping, I have you in my heart.  

(Diktet er lånt - forfatter ukjent)