hits

Historier fra livet mitt

Sommerparadiset rett utenfor

Den bitterste flelsen jeg hadde etter ha kommet hjem fra ferie forsvant noen timer etter at jeg skrev om den. Det er litt rart si, men det var frst etter at vi kom hjem igjen at sommerferieflelsen satte seg skikkelig. Den frste kvelden hjemme gikk vi en tur ned til stranda, og jeg badet i saltvann for frste gang i r. 

Eller, det er vel egentlig ikke s rart at ferieflelsen kommer her hjemme. Vi bor jo midt i det srlandske ferieparadiset. Og det er her jeg har de fleste av min barndoms sommerminner fra. Minner om markjordbr p str, bading fra morgen til kveld, is p Mors veranda mens vi s p btene som kjrte forbi, barftt lek p plenen og btturer hvor man sovnet til blgeskvulp og lukten av ramslk.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har ferie fra sminkepungen ogs. I alle fall i dag. 

De siste dagene har vrt s utrolig avslappende. Vi har truffet familie som er hjemme p ferie, bde fra stlandet og fra Stockholm, og jeg har spilt badminton, vannet grnnsakshagen, skravla, lest, lst kryssord, drukket kaffe, spist is, spilt ligretto med Storebror og svart p rare sprsml fra Lillebror. Og i dag lnta vi jolla til foreldrene mine og tilbrakte hele dagen p sjen. Vi fant ei lita strand, dro opp jolla og slapp guttene fri. (Med vester.) 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette synet er sommer for meg ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og dette. To ivrige gutter som leter etter blskjell. Da de hadde fylt opp en hel btte googlet jeg blskjellvarsel, og p omrdet vrt, Arendal, stod det: "IKKE spis blskjell". Det var jo en klar beskjed, og blskjellene gikk tilbake i sjen. Ikke at noen av oss liker blskjell uansett da, s det var ingen stor sorg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sjeldent godt samarbeid i dag. Jeg hrte faktisk ingen krangling fra guttene, de storkoste seg virkelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fra den ene holmen til den andre bar det med guttene, mens Kent prvde lykken med fiskestanga og jeg l og solte meg p et lunt svaberg. Der l jeg og s p alle btene som kjrte forbi, og dro sjlufta dypt ned i lungene mens jeg hrte to av de fineste lydene jeg vet om; barnelatter og sjen som skvulper mykt oppetter svabergene. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg bada ikke helt i dag, vassa bare veldig langt ut. Hadde det ikke blst s mye hadde jeg bada, garantert! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillebror hadde med seg en bt som hittil har levd hele sitt liv i badekaret vrt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stor dag for badekarbten. 

Da vi voksne syntes det var p tide bevege p oss igjen kjrte vi til Kilsund og kjpte is, og stakk innom ei brygge og hadde en hyggelig prat med en av sommergjestene p veien hjem. Dagen bd ogs p solbrenthet, litt mye vind og ei flis i Storebrors t, men snt tler vi p en nydelig srlandssommerdag. Vi er heldige som bor her! 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#paradis #sommer #ferie #sommerferie #bt #jolle #sj #blskjell #barn #bade #hjemmeferie #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

Nr en liten mus skal ut og g ...

... m hun se seg for og passe p ...

I helgen hadde jeg og Lillebror en skikkelig fin feriedag. Mens Storebror og pappaen var opptatt med andre ting, spurte jeg Lillebror hva han hadde mest lyst til gjre hvis vi skulle finne p noe sammen bare han og jeg? Da ville han ta med lpesykkelen og g en tur ned til stranda. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og mens vi gikk langs grusveien brstoppet Lillebror plutselig. "Hva er det?" sa han. Han pekte p en liten brun ting p bakken. Det var en liten mus, den minste jeg har sett noen gang. Det m ha vrt en baby, og den stod midt i veien. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg hadde ikke s veldig lyst til ta p den, men Lillebror syntes ikke det var noe problem, s han fikk reddet den ut i veikanten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

S plukket vi noen markjordbr til den, s den hadde noe spise mens den ventet p mammaen sin. Jeg vet ikke om mus spiser markjordbr, men det var i alle fall godt ment. 

Noen ganger er det veldig deilig f litt tid alene med bare ett av barna. Da er det ingen som krangler, og man kan gjre alt i dette barnets tempo. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Man kan stoppe nr barnet vil stoppe, og plukke markjordbr eller se p blomster, uten at det er noen andre som blir utlmodige og vil videre. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillebror ville bade litt da vi kom frem, men det ble et kort bad, for det blste ganske mye. Mens han etterp varmet seg i hndkleet p fanget mitt satt vi lenge helt stille og bare s utover sjen. Det var ferieflelse, det! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fr vi dro fra stranda tok vi med oss det vi fant av sppel. Det var ikke s mye denne gangen, og det er jo bra. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillebror hadde ogs lyst til ta noen bilder. Det ble en del bilder uten hode, fr jeg skjnte at jeg mtte dukke ned for bli med p bildet.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#sj #mus #markjordbr #ferie #sommer #sommerferie #mamma #barn #mammablogg #hjemmeferie #tid #alenetid #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

 

Furteguri p bakerste rad

Onsdag kveld hadde vi avslutning for 10. klasse p skolen der jeg jobber. Jeg har grudd meg til dette i minst et r.

Jeg haaater avslutninger! Alle slags avslutninger. Hvorfor m ting absolutt avsluttes?

P den avslutningen det skal handle om n satt jeg p bakerste rad i skolens aula. Jeg gjr ofte det, for da blir det frre vitner til det uunngelige.

P bakerste rad satt jeg og s p den flotte gjengen som sto p scenen. Pynta og fine. Disse menneskene jeg har vrt sammen med time etter time, dag etter dag i tre r, helt siden de kom hit som noen nervse, spente smtroll. En usedvanlig trivelig klasse med mange fine personligheter.

Man tuller med dem, kjefter p dem, ler med dem, trster dem, presser dem, lytter til dem, diskuterer med dem, roser dem og noen ganger m man avhre enkelte av dem litt ogs.

Det er, i alle fall for meg, helt umulig ikke bli glad i dem.

Og s sto de her da, og det var siste gangen jeg skulle f se akkurat denne gjengen samlet. Kanskje siste gang jeg s noen av dem, snn i det hele tatt. S da vitnemlene ble delt ut, begynte de frste trene dryppe. Dryppe, ja.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er ikke srlig forfengelig, men grinebilde av meg legger jeg ikke frivillig ut, faktisk. Det skal dere vre glade for. Vi nyer oss med dette gamle misfornyd-bildet.

Damene p begge sider av meg satt og dabbet fingertuppene forsiktig i yekrokene og trket bort noen ste sm trer som lurte seg over kanten, mens jeg selv satt og dro hele hndflatene ned over kinnene for fange opp elven av trer. Jeg dro hendene over kinnene, trka dem p buksa, dro dem over kinnene igjen, trka p buksa ...

Her kommer vi til kjernen av problemet: Jeg mangler evnen til grine litt. Det er bare av, eller p. Ingenting, eller alt.

Mens de andre etter seremonien sto i gangen og sa hyggelige ting til elevene, sto jeg taus med rdsprengte yne som rant over for hver nye klem jeg fikk. Jeg skulle s gjerne sttt der med et lite snev av verdighet og et vennlig smil og sagt ting som; takk for tre fine r, du er en fin fyr, det har vrt s hyggelig vre i klassen deres, du sang helt nydelig i dag, lykke til p videregende, fortsett vr deg selv, og s videre ... Men nr krana er skrudd p fr jeg ikke frem et eneste ord. S elevenes siste minne om meg ble et ansikt vrengt i en tragisk grimase, som muligens skremte dem litt.

Ja, jeg hater avslutninger, faktisk.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#avslutning #sistegang #grining #furteguri #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg 

Redd for fryse i 50 grader

Det har vrt en del svette dager de siste ukene. Jeg har kjrt hjem fra jobb med alle bilvinduene pne og t-skjorta klistra til ryggen. Etter ha hentet to like svette gutter, n i barnehagen og n p skolen, har jeg kjrt hjem og pnet alle vinduer og alle drer, og fylt opp plaskebassenget p verandaen.

Men uansett hvor varmt det er, s forlater jeg ikke huset uten ha med varme klr. Jeg hater fryse, og jeg fryser veldig lett. For en ekte frysepinn er det mange muligheter til fryse selv om det er sommer. Det er alltid noen andre som er varmere enn meg, og insisterer p skru airconditionen p fullt, bde i biler og i hus. Hvis jeg sitter i en bt som gr fort, fryser jeg, og hvis jeg sitter ute om kvelden. Hvis det blser litt for mye, eller hvis jeg har bada. Jeg kan ogs bli veldig kald hvis jeg spiser en stor is.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

P Venice Beach i fjor. Her frs jeg ogs, faktisk, for det blste s. 

I dag viste termometeret at det var 33.3 grader p kjkkenet og 50.8 i sola p verandaen, s jeg gikk i kort shorts og den luftigste toppen jeg har. Men da vi ble invitert til svigermor, pakket jeg selvflgelig med meg en genser og en bukse. For tenk om temperaturen var annerledes hjemme hos henne? Tenk om vi skulle innom et sted med aircondition? Dessuten m jeg litt nrmere ekvator fr jeg tr stole p at t-skjorte-temperatur holder seg utover kvelden. (I Las Vegas, for eksempel, der flte jeg meg rimelig trygg.) 

Men n er jeg hjemme igjen, og jeg har ikke hatt p meg genseren n eneste gang. Jeg har vrt varm absolutt hele tiden. Denne sommeren er faktisk s varm at jeg kan g en hel dag uten fryse. Da er det varmt, da.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#varmt #hett #sommer #tropenatt #tropedag #frysepinn #heteslag #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Drikk, strekk, gjesp ...

I dag startet jeg dagen med sitte eksamensvakt i tre timer. Eksamensvakt m ikke forveksles med tentamensvakt. Tentamensvakt er som en liten ferie fra den hektiske skolehverdagen. Nr elevene er godt i gang med prven kan man legge beina p bordet og lese en bok, lse kryssord eller beske favorittnettsidene sine.

Eksamensvakt derimot er bare timevis med stillhet og stirring. Det str i reglene at det ikke er lov for eksamensvaktene rette prver, ikke lov lese, og ikke lov bruke mobil eller pc. Det er i det hele tatt veldig lite som er lov, vi skal bare sitte der og se p elevene og hpe p at noen rekker opp hnda s vi fr bevegd oss litt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Omtrent snn sitter man nr man er eksamensvakt. Her bare ver jeg. 

La oss kalle en spade for en spade: Det er fryktelig kjedelig sitte eksamensvakt. Jeg kan faktisk ikke komme p noe som er kjedeligere. Jeg kan oppsummere dagen min omtrent slik: 

Jeg drakk litt vann, strakk meg, gjespet. S et lite sekund p hver elev for se om noen rakk opp hnda. Viktig ikke stoppe opp for lenge, ingen liker bli stirret p nr de har eksamen. 

Jeg strakk meg, gjespet, drakk litt vann. S p ftter som dinglet rastlst under pultene. Et papir flagret ned fra en pult i gjennomtrekken. 

Jeg gjespet, drakk litt vann, strakk meg. Noterte noen ider p et ark og la den hyre leggen over den venstre. 

Jeg drakk litt vann, strakk meg, gjespet. S p en elev som stirret tomt fremfor seg, og en annen som byde seg for ta opp en penn som var falt p gulvet.

Jeg strakk meg, gjespet, drakk litt vann. La merke til at man ikke kan se lysprene i lampene i aulaen, de er skjult i en liten kuppel som sikkert er full av dde insekter.

Jeg gjespet, drakk litt vann, strakk meg. S p en elev som hadde lagt hodet sitt ned p pulten og nsket et yeblikk at jeg kunne gjre det samme.

Jeg drakk litt vann, strakk meg, gjespet. Hrte p lyden av ivrig tastaturklimpring og dunkingen fra anleggsarbeid utenfor.

Jeg strakk meg, gjespet, drakk litt vann. S p en elev som kikket gjennom notatene sine, hrte en stol som knirket. 

Jeg gjespet, drakk litt vann, strakk meg ... 

 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#eksamensvakt #eksamen #skole #kjedsomhet #kjedelig #muligensirrelevant #nettavisen #side2 #blogg

Det er dagen fr dagen, det kiler i magen

Nei, det kiler faktisk ikke i magen i det hele tatt, men vi sang en sang med den teksten i et barnekor jeg var med i. Tror forvrig ikke sangen handlet om nasjonaldagen, for det ville jo vre rart ve inn en tekst som kun passet synge dagen fr 17. mai.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

17. mai er ikke min favoritthytidsdag. (Det er julaften, det). Men jeg er kanskje litt mindre stressa enn jeg var i fjor, og ret fr der. N har jeg enda et rs trening i klein smalltalk, og enda et rs trening i godta at jeg er snn som jeg er og det fr da jaggu meg vre bra nok. 

Dessuten har jeg i r et lite triks i ermet som jeg kan dra frem nr smalltalken begynner g trtt; jeg planlegger  slenge rundt meg med mine nyervervede kunnskaper om fylkets bunad.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg fikk nemlig i oppdrag av lokalavisa intervjue ei dame som har designet bunadslv inspirert av denne bunaden, ogs ble vi enige om at en faktaramme om mlibunaden (eller Aust-Agderbunaden, om du vil) kunne passe godt inn. Jeg hadde aldri tatt i en bunad. Men n, n vet jeg ALT om bunaden. Tror jeg, i alle fall. 

"Nydelig farge p oppluten", skal jeg si. Og: "Oi, det var da en lekker boleslje!" Eller: "Er det Ramse-forkleet du har? Jeg synes det er enda flottere enn Skjeggedal." Og hvis det skulle passe seg: "Visste du at den eldste merkede sljen som er funnet i Norge ble lagd her i vr kommune p 1700-tallet?" Tipper folk kommer til bli temmelig imponerte. Og hvis ikke, s er det uansett bedre enn det jeg tidligere har pleid si til folk som gr i bunad; "Varmt?" eller "Greit ha bunad i dag, vel?" alt etter hva temperaturen var den dagen. 

Huff, jeg grsser av minnene om tidligere 17. mai'ers smalltalkfadeser. Ved nrmere ettertanke br jeg nok holde meg til svare p tiltale og ellers snakke med de jeg kjenner veldig godt. 

Ja, snn er n det. Jeg vil uansett nske deg en super 17. mai-feiring, enten du skal st som sild i tnne for se kongen, lede sekkelpet p skolen, holde tale p grendehuset, spille med korpset, bre fane for barnehagen, ligge p sofaen hjemme, eller som min svoger, kjre rosarussebil.

Gratulerer med dagen til oss hele gjengen! 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#syttendemai #hipphurra #nasjonaldag #norge #bunad #slje #bunadslv #mlibunad #austagderbunad #smalltalk #nettavisen #muligensirrelevant #side2 

"Drivhuset" 4 uker etter planting

1. april plantet jeg forskjellige grnnsaksfr i 12 potter og satte dem i et rom hvor vi har vinduer helt ned til gulvet, et slags provisorisk drivhus. N har det begynt skje ting ... Klikk deg inn for se, jeg har testet det nye bloggformatet "story" med tekst p en bildeserie.

Her shopper hertuginne Kate til barna

For to dager siden fikk hertuginne Kate av Cambridge en ny snn. Han ble som sine to ssken fdt p St. Mary's Hospital i Paddington i London, og et medisinsk team p rundt 20 personer var tilgjengelig for hertuginnen. Hva skulle alle holde p med, tro? Jeg hadde rundt 10 personer i sving ved en av mine fdsler og synes egentlig det holdt i massevis.

Men, grunnen til at jeg skriver om dette er frst og fremst fordi jeg ynet en gylden mulighet til  f brukt et av bildene sstra mi tok i London for to og et halvt r siden.  

Optimistisk og rimelig fersk i frilansjournalistgamet dro jeg til London og satset p at vi kunne skyte bjrnen frst og selge skinnet etterp. For det har jeg hrt at skal vre det lureste. Men nei, ikke i denne bransjen − jeg har skjnt det n. Ettersprselen etter en guide til de mest eksklusive barneklesbutikkene i London var ikke s stor, og den planlagte reportasjen ble aldri solgt. Og hva har det med Kates nye baby gjre, tenker du kanskje n. 

SAMSUNG CSC

Foto: Maria Rasmussen, New Room Interior

Jo, du skjnner, i en av butikkene vi beskte, en st liten babybutikk som het The Nursery Window, hadde noen av plaggene lapper som fortalte at prins George eide noen av plaggene de solgte i butikken. Butikkeieren fortalte stolt at hertuginne Kate var fast kunde hos dem. S enten du har lyst til ha de samme klrne som Kates baby har, eller har lyst til se om du kan treffe p henne, kan The Nursery Window vre et bra tips. Hvis hun handler selv. Og hvis butikken er pen for andre mens Kate handler. Det var en ganske liten butikk, s hvis hun kommer med hele familien og livvaktene deres er det nok ikke plass til flere.  

Vi var i en del andre butikker ogs, men det er ikke s relevant akkurat n. Men denne sengen, som vi fant i babyavdelingen p Harrods, den synes jeg Kate burde anskaffe. Den passer perfekt til en engelsk prins. 

Jeg kan dessverre ikke poste bilde av Kate med den nye babyen, for jeg m enten bruke mine egne bilder eller nettavisens bilder, men jeg fant dette av de tre eldste i familien. 

Foto: Nettavisen

Jeg er virkelig imponert over denne dama. Tenk skvise ut en baby for s st noen f timer senere og se smashing og blid ut i et tordenvr av blitzer og sprsml. Hun har ikke noe valg, dette er tradisjonen − bare bite tennene sammen. Det fr meg til tenke p om hun muligens opptrer like verdig mens hun fder? Jeg kan virkelig ikke se for meg noe annet. Kanskje n av de 20 var der for servere henne te som hun kunne drikke med lftet lillefinger mens hun smilte seg hflig gjennom riene. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#hertuginnenavcambridge #kate #william #george #baby #babyklr #barneklr #harrods #nettavisen #muligensirrelevant #side2

En litt annerledes russebuss

I vinter en gang ptok svogeren min seg ansvaret for lage en russebuss til datterens barnehagegruppe, og siden har ingen sett ham. Eller, de har i alle fall sett ham veldig lite, for han har stort sett vrt i garasjen. Min niese er fem r gammel, og skal vre rosaruss p 17. mai. 

I gr var det p tide med en testtur. Tffe typer i kul doning? Jeg sto p terassen og s dem komme borti svingen bak femtiskiltet, s jeg lp ut til veien for ta bilde.

Hadde nok ikke trengt lpe, for kjretyet hadde tilsynelatende ikke flyttet p seg da jeg kom ut. Motoren kommer fra en kondemnert elektrisk rullestol, og farten er ansltt til 5-10 km/t − det vil jo variere litt med tyngden p lasten. Etter testtur nr. 1 kom de veldig raskt tilbake og forsvant inn i garasjen en stund. 

Med en benk p hver siden bak er det plass til mange rosaruss. Her er snekker Rasmussen og rosarussen. Tipper hun kommer til vre stolt p 17. mai! 

Min samboer fikk ogs lov prve seg som sjfr, kanskje fordi han har hjulpet litt med sveise understellet.

Testtur nr. 2 gikk veldig bra, de kjrte flere hundre meter p hovedveien uten trbbel. Det var noe drlig svingradius, og bremsene fungerer ikke s bra, s jeg vil anbefale holde god avstand dersom du er i Fevikomrdet og ser denne komme forbi i toppfart. 

God sndag! 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#russebuss #russ #russ2018 #rosaruss #diy #nettavisen #muligensirrelevant #side2 

Gode muligheter for tilfeldigvis lykkes

Nr man ser ut av vinduet her er det ingenting som tyder p at vi er i april. Snen hadde begynt smelte bort, altfor sakte men likevel sikkert, da det i gr kom et nytt snfall. Det er triste greier. Men her inne skal det bli litt vr snart − jeg er i gang med et provisorisk drivhus.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er ikke spesielt pent, men man tager det man haver, ikke sant? I tredje etasje har vi vinduer helt ned til gulvet, s har skal frene f masse sol og varme helt frem til det er varmt nok ute til at de kan flytte ut. Plastikkposene er for at ikke det skal lekke vann eller sles jord p gulvet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I midten her er det faktisk en liten spire allerede! Frene ble plantet 1. april, s jeg hadde ikke forventet se noe enn, men i lpet av de neste dagene vil det nok sprette litt opp bde her og der. Jeg aner ikke hva det er vi ser her, for jeg merker ikke pottene. Det er mye morsommere nr man ikke husker hva man har plantet, da blir det mer spennende se hva som dukker opp og gjette p hva som er hva frem til det blir penbart.  

Jeg har plantet gulrot, mais, gresslk, brokkoli, sukkerert, tomater, lk, gresskar og agurk, og kanskje enda flere. Kun spiselige ting, blomster er ikke like gy. 

Dette anbefaler jeg virkelig  prve, alts! Innsatsen som kreves er veldig liten, og belnningen kan bli stor. Barna synes det er veldig gy nr det begynner spire, og hvis man planter en hel haug forskjellige ting n i april er det gode muligheter for at man tilfeldigvis lykkes med noen av plantene. Om noen mneder har man kanskje fiks ferdige sukkererter og en liten agurk eller noen skikkelig rde tomater og masse gresslk. Ferskere grnnsaker fr man ikke tak i, og det at man har produsert dem selv gjr at de smaker mye bedre! 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#hage #grnnsakshage #grnnsaker #drivhus #planter #vr #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Og julepuddingen varer helt til pske ...

God pske! 

Helt siden november har jeg hatt en engelsk julepudding liggende i kjkkenskapet. Jeg har alltid vrt nysgjerrig p denne noe spesielle juletradisjonen, s jeg kjpte en da jeg var i London, og tenkte spare puddingen til en spesiell anledning i jula.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men jula kom og gikk igjen, uten at det hadde dukket opp noen anledning som var spesiell nok. Jeg m innrmme at bildet p pakningen ikke egentlig frister meg, og etter hvert mtte jeg ogs innse at jeg egentlig ikke sparte den til en spesiell anledning, jeg bare utsatte smake p den fordi jeg egentlig grudde meg litt. Selv om holdbarhetsdatoen tilsier at den godt kan vente helt til neste jul, orker jeg ikke ha det hengende over meg s lenge. S n er dagen kommet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I innholdsfortegnelsen str det blant annet: Sultaner, rosiner, palmeolje, appelsinskall, kandisert sitronskall, sherry, rom, brandy, koriander, kanel, nellik, fennikel, ingefr, muskatntt, kardemomme og gjr. Disse ingrediensene rrer de sammen og lar det st i flere mneder for "modnes". 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi begynner nrme oss. N skal jeg stikke hull i den hvite plasten og sette den i mikroen p full styrke i 50 sekunder. S er det showtime ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

sj, det ser ut som ... Nei, jeg skal ikke si det. Men, det ser virkelig ikke innbydende ut. Kanskje den er litt overmoden? Den har modnet i 6 mneder str det, men det var p pakkedatoen, og jeg har hatt den i 5 mneder etter det. Den er veldig moden, ingen tvil om det. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ville du ha smakt p dette? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg legger det over p en skl. Det ser i alle fall bittelitt bedre ut p denne mten. Det lukter rosin. Jeg spr guttene om de vil smake. Den ene rynker p nesa og gr litt nrmere, den andre kaster et blikk p den brune klatten og takker nei. Ved nrmere ettersyn er broren enig: Nei takk! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

N skjnner jeg hvorfor mamma kaller det " spise med lange tenner". 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg spiste en rliten bit. Bde konsistens, farge og det generelle utseendet byr meg imot. Det er ogs noe med tanken p at det har sttt og godgjort seg i rundt ett r. Jeg vet det skal vre snn, men jeg foretrekker nok heller litt ferskere desserter. Det smaker stt, det smaker rosin, og alkoholsmaken er veldig tydelig. S tydelig at jeg knapt la merke til krydderet. 

Konklusjon: Vi kommer til fortsette ha riskrem til dessert p julaften. Og jeg er lettet over endelig ha smakt p Christmas Pudding − jeg har lest om den i utallige engelske julemagasiner i revis, og mtte bare vite what the fuzz is all about. Og akkurat det − det tror jeg du m vre brite for forst. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#juledessert #jul #julepudding #christmaspudding #sj #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

"Det gikk ikke snn vi hadde hpet"

Det er noe som skjer hver gang jeg blar over en side i kalenderen min og ser datoene fra 26. til 29. mars. Minnene om hva som skjedde hver enkelt av disse dagene, for stadig flere r siden, blir like sterke hver gang vi igjen kommer til slutten av mars.

P en mte vil jeg g tilbake og hindre det som skjedde. Jeg vet at jeg ikke kunne stoppe det selv da jeg var der, ingen kunne det. Likevel er den flelsen sterk. Flelser forstr ikke logikk.

For hver dato husker jeg en mengde situasjoner med mange krystallklare men rare detaljer, som lukten av limet p en elektrode, trykket p et dynetrekk, madrassen p gulvet inntil radiatoren og fargen p et par tresko. Hvis jeg tillater meg selv tenke tankene ferdig, kjenner jeg det i kroppen, hvordan det var vre meg i akkurat det yeblikket. 

Det gr flere r mellom hver gang jeg ser p dagboken min fra denne tiden, for det slr pusten ut av meg hver gang.

25. mars er tonen lett og fjasete, som den pleide vre. Jeg er 17 r og livet er en lek.

26. mars skriver jeg at Adrian er p sykehuset, panisk babbel om at det er alvorlig, at vi gr i ring, at jeg ikke holder ut, at jeg og Linda har ryka i strekk hele dagen, at jeg ikke fr sove. Men jeg avslutter med at vi hper. Akkurat da er det fortsatt hp − da jeg skrev disse ordene med penn i en notatbok, ord jeg fortsatt kan ta frem og se p, ta p − var han fortsatt her. Jeg kan ikke forklare flelsen det gir meg. 

S skriver jeg ikke igjen fr 30. mars ... Fra n bokside til en annen er verden snudd p hodet. Det er penbart at jeg fortsatt var i sjokk da jeg skrev det, det er altfor ryddig. En av setningene som str der er: Det gikk ikke snn vi hadde hpet. S enkelt − s brutalt.

Jeg, som alltid har vrt redd for min egen skygge, begynte lpe alene i skogen. Det var s fullt av andre flelser; sorg, savn, sjokk, sinne at det var ingen plass igjen til frykten. Jeg lp for komme meg bort, lp til det smakte blod, og til jeg var kommet til en liten knatte ved sjen. Det ble tenkestedet mitt. Der satt jeg og stirret ut over sjen og tenkte p at havet var altfor stort og altfor dypt og spurte meg selv og Gud og hvem enn som ville hre p: Hvor er han?

Jeg tenkte p en annen gang jeg syntes havet var altfor stort og altfor dypt, da jeg sto ved vinduet p ferja til Moss og holdt rundt Adrian fordi han ville se ut p vannet. Jeg grsset litt fordi det bare var en glassrute mellom oss og dette store, kalde, tilsynelatende bunnlse, og jeg holdt litt hardere rundt lillebroren min. Hvis man mistet noe ned der blant skumtoppene ville man ikke finne det igjen, tenkte jeg.

S satt jeg p knatten og tenkte at jeg mistet ham likevel, og at selv om ikke det var det store, dype havet som tok ham s var fortvilelsen like stor og det lete like hplst. Han var borte. Hvordan kan et menneske bare forsvinne, bli helt borte? Og hvor er borte?  

Det var frste gangen jeg flte et sterkt behov for vite hva som skjer etter dden. Hvis han er i himmelen, tenkte jeg, hvis himmelen finnes, hper jeg at han har noen vre sammen med. Hvis bestefaren min er der, vet han hvem Adrian er, selv om han dde lenge fr Adrian ble fdt? Og hvis ikke himmelen finnes, hvor er han? Hvor er han? 

Noen ganger tok jeg av meg sko og sokker og satt med fttene i vannet. Det var kaldt, altfor kaldt til bade. Men det gjorde ikke vondt, som det gjr n hvis jeg sitter med fttene i sjen i april. Det gav meg bare en velkommen nummenhet. Jeg tenkte p hvor urettferdig det er at mennesker blir gitt oss og s tatt fra oss igjen og jeg lurte p om det var meningen at vi bare skulle akseptere det.

S tenkte jeg p om jeg ikke ville hatt ham hvis jeg visste at vi kom til miste ham. Jo, jeg ville hatt ham, det tok meg ikke lang tid komme frem til, og jeg ville heller ikke ha visst om at vi skulle miste ham, for da hadde jeg nok ikke tillatt meg bli s glad i ham. Men ... hadde det vrt bedre da? Nei, jeg ville heller elske og miste enn ikke elske, bestemte jeg meg for. Men aller helst ville jeg slippe miste.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#sorg #savn #tap #dden #psketanker #lillebror #adriantobias #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Skolebuss-sjfr i srklasse skes

Der jeg bor har vi i 33 r hatt en helt spesiell skolebuss-sjfr. Jeg kan umulig tenke meg at alt det han har gjort har sttt i stillingsinstruksen hans. Alf heter han, og n p fredag hadde han sin siste arbeidsdag. Da ble det veldig tydelig hvor viktig han har vrt i bygda.  

Mange av oss har selv blitt kjrt til skolen av Alf og senere ftt flge egne barn til bussen hans. En av disse mammaene, Elise, tok initiativ til samle inn en gave til den populre buss-sjfren. Hun tenkte seg en konfekteske og kanskje en blomsterbukett og lurte p om noen ville vippse et lite bidrag? Det var det veldig mange som ville, s gaveidene mtte stadig oppjusteres i takt med summene som kom inn. Til slutt ble det bde blomster, iPad, reisegavekort og en pen sum i kontanter. 

Da Alf p fredag ankom skolegrden for siste gang visste han ingenting om at alle elevene p skolen sto og ventet p ham med flagg og roser. En buss-sjfr, en buss-sjfr, det er en mann med godt humr, sang barna da Alf kom ut av bussen. S fikk han hundrevis av klemmer og roser, og hvert barn sa takk for turen. Deretter sang de for ham igjen, ingen er som deg, og Alf fikk overrakt et hefte hvor hvert barn hadde skrevet en personlig hilsen til ham. 

Du vil bli savnet: Alfs aller siste tur, med hilsener fra skolebarna p bakluka. Foto: Elise Slid Fjsne

Det hele var s utrolig flott, og det er fortsatt mange trer, mange Facebookhjerter og s mange fine ord om denne mannen som har brakt bygdas barn trygt frem og tilbake hver skoledag i 33 r. Alf fikk en dag han nok aldri kommer til glemme, og det var s veldig fint se hvor glad han ble. Altfor ofte blir slike hyllester spart til begravelser, og da er det jo litt i seneste laget ... (Det er for s vidt en ting tenke litt over.)  

Men s til stillingsutlysningen. Jeg har ikke konferert med selskapet Alf jobbet for, s dette er bare en liten nskeliste fra usedvanlig bortskjemte foreldre. Heldigvis har vi fortsatt en flott skolebuss-sjfr igjen, men det er to bussruter, s vi trenger n til. Vi nsker en person som:

♥ Alltid er i godt humr. 

♥ Kan navnet p hvert enkelt barn, vet hvor de bor og hvem foreldrene deres er.

♥ Venter en liten stund hvis barnet ikke str p buss-stoppet om morgenen, i tilfelle hun bare er litt sent ute i dag.

♥ Deler av tyggispakka si.

♥ Lner bort telefonen sin hvis barna trenger ringe hjem. 

♥ Sier: "det gr greit, du kan betale neste gang du skal p bussen" til fortvilte barn som skal vre med venner hjem og har glemt busspenger. 

♥ Megler i krangler mellom barna nr det trengs.  

♥ Slr av motoren p siste stoppested og lar barna hre ferdig sportssendinga p radioen fr han kjrer videre. (Det var hoppuke − Espen Bredesen l an til vinne.)

♥ Gr ut av bussen og flger barna over veien hvis det er mye trafikk.

♥ Kjrer barnet helt til dra dersom han er sistemann p bussen og det er litt mrkt eller glatt.

♥ Tar med seg gjenglemte votter hjem og trker dem, og leverer dem tilbake klare til bruk dagen etter.

♥ Deler ut penger til mat nr noen har glemt niste til treninga.  

 

Ja, det er jo lov drmme?

Takk for turen, Alf.

- Renate - (og helt sikkert noen hundre til) 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#bussjfr #mannmedgodthumr #alf #buss #skoleskyss #service #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Det glamorse frilanslivet

Mange er nysgjerrig p hvordan det er jobbe som frilansjournalist. Noen spr nok ogs fordi de ikke helt kan se for seg meg i denne rollen − forstelig nok. Folk lurer p hvordan jeg fr jobbene, hva jeg tjener og hvordan det er ha s mye frihet.

Og jeg forteller gjerne: Joda, jeg sitter her og slapper av foran pcen min hele dagen og hver inn penger mens jeg blir nedringt av redaktrene i landets strste magasiner. De trygler meg om skrive for akkurat deres magasin, og byr over hverandre helt til jeg rdmer litt, fordi de s gjerne vil at akkurat jeg skal skrive den neste artikkelen for dem.

LOL, som ungdommene sier. h, tenk om det hadde vrt snn! Jeg skulle veldig, veldig gjerne hatt det snn. Men realiteten er helt annerledes − det er kjpers marked og jeg er en drpe, kanskje ikke i havet, men i en innsj av kreative frilansere. Enkelte publikasjoner tvinger frilanserne til stadig g ned i pris for f et oppdrag, s der budrunder forekommer er det helst baklengs. Men noen magasiner betaler bra. Jeg liker dem.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er jeg p kontoret mitt, hvor jeg kan spise rar amerikansk sjokolade uten at noen ser det. 

Det mest interessante for meg er  skrive historier om menneskers opplevelser. Derfor handler en stor del av frilanslivet mitt om oppske vilt fremmede mennesker og sprre om de er interesserte i f privatlivet sitt invadert, og historien sin trykket i et magasin s alle som vil kan f lese deres innerste tanker. Jeg ordlegger meg ikke snn nr jeg spr, alts, men dette er det jeg mistenker at mitt potensielle intervjuobjekt tenker, derfor er det ekstremt ubehagelig sprre.

Men − overraskende mange sier ja.  

Neste steg er sprre det magasinet jeg mener artikkelen kan passe i. I frilansjournalistbransjen gjelder ikke det gode, gamle ordtaket: No news is good news. En relativt vanlig mte  takke nei til et artikkelforslag er nemlig  ikke svare p eposten.

Siden jeg s langt ikke har slettet jobbrelaterte eposter er inn- og utboksen min et godt bilde p dette. For yeblikket har jeg 924 eposter i innboksen, mens i utboksen har jeg 1639. Omtrent 700 eposter er forsvunnet i det jeg kaller det sorte hullet.

Jeg har blitt vant til det sorte hullet n, men innrmmer at det er veldig hyggelig nr noen tar seg tid til anerkjenne min eksistens. Jeg kjenner en stor takknemlighet til de redaksjonssjefene som alltid svarer. Et vennlig Jeg m dessverre takke nei til denne, vi har for mye p lager akkurat n, er alt jeg trenger − da havner du p good-lista mi ♥ 

Og s hender det jo at noen svarer: Ja takk, denne saken tror jeg vil passe bra i vrt magasin. Nr kan du levere? Hurra! Dette er de epostene jeg lever for, og av, selvflgelig. De gir en liten lykkerus hver gang, som varer helt til det gr opp for meg hva dette betyr; jeg m ut og treffe folk igjen. Uansett hvor hyggelige mennesker jeg skal intervjue gruer jeg meg alltid litt siden jeg er en sosial klne, men nr dagen kommer er jeg psyka opp og klar. 

Jeg bruker gps for finne frem til intervjuobjektet, ringer p dren hennes, setter meg i sofaen, pner pcen min og ber henne om fortelle meg hver eneste smertefulle detalj om det verste hun har vrt gjennom i hele sitt liv. Hvis hun hadde forventet smalltalk blir hun skuffet.  

Nr intervjuet er i gang gr det alltid fint, og jeg fr hre mange spennende historier. Likevel er det selve skrivingen som er min favorittdel av jobben. Jeg venter gjerne til neste skrivedag, og bruker noen timer p f et rotete word-dokument til bli en spennende artikkel. Hver gang jeg kommer litt ut av flyten, fordi jeg m google noe eller blir usikker p rekkeflgen p hendelser i teksten, lar jeg meg distrahere av ting rundt meg. Jeg er p Facebook, jeg vasker klr, jeg leser nyheter, jeg lager te og s skriver jeg litt igjen. Nr teksten er ferdig fr intervjuobjektet godkjenne − jeg er ikke fornyd fr hun er fornyd. 

bestemme sin egen arbeidstid gir selvflgelig stor frihet. Jeg kan sitte i pysjen og jobbe om jeg vil, jeg kan ta matpause nr jeg vil, jeg kan spise sjokolade uten at noen ser det (har nettopp anskaffet en ny ladning Butterfingers, etter tips fra en leser), og jeg kan bestemme meg for at n gidder jeg ikke mer − og sette meg i sofaen med en bok i stedet.

Det er ikke s lurt, da. Men jeg kan.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#frilanslivet #frilanser #journalist #frilansjournalist #magasinjournalist #magasin #karriere #glamour #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Hyttelivets farer og fornyelser

Det snr og det snr og det snr nesten ned − og hva gjr man da? Drar til et sted hvor det snr enda mer, s klart! Nrmere bestemt ei hytte i Brokke, hvor vi var blitt invitert med av min sster og mannen i frste del av vinterferien. Det var et par ting som bekymret meg litt fr denne turen. Litt er en underdrivelse − jeg var s nervs at jeg knapt sov natten fr vi skulle dra. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillebror ble litt svnig etter scooterturen hjem igjen. 

Min frste bekymring dreide seg om at vi skulle kjre snscooter opp til hytta. 10 personer med tilbehr skulle lastes p en scooter med to hengere, og s skulle vi kjre 5 kilometer i stupmrke. Det finnes ingen veier, det snr og det snr ... Enkelte steder var trasen s humpete at den minnet om en kulekjringslype, og Lillebror syntes ristingen var svndyssende. Selv var jeg alt annet enn svnig der jeg satt og niholdt den stadig slappere kroppen hans med en stadig mer verkende venstrearm, mens jeg holdt meg selv p plass med hyrearmen. Vi hoppa og spratt, og hjelmene til Lillebror og kusinen hans som satt rett foran klinka mot hverandre hele tiden. 

Plutselig stoppet svogeren min scooteren. Klokka var blitt over ti om kvelden, og det eneste jeg s var svart mrke rundt oss og hvit sn under oss. Han pekte opp i heia og ba en av dem som hadde lykt om lyse opp dit s vi kunne se. Da lykta sveipet over kunne jeg se en stripe av noe mrkere i alt det hvite, et par hundre meter fra oss, p toppen av en bratt bakke. Det var hytta. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det s omtrent snn ut, minus lyset, og p mye lengre avstand. 

Hengerne mtte hektes av, og s ble vi kjrt to og to opp bakken. Det er noe av det skumleste jeg har gjort i mitt liv. Gassen i bnn opp en bratt bakke, opp et par meter dyp sn, delvis hardpakket, delvis ls − et veldig uforutsigbart underlag. Men opp kom vi, og inn i hytta som holdt 7 grader. Det er visstnok ikke s verst, min ssters svigerfar hadde latt parafinovnen st p siden forrige gang han var der, ellers ville det vrt minusgrader. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den frste timen var det ikke annet gjre enn vente, for alt av mat og sengety l igjen i den ene scooterhengeren som fortsatt stod nede ved trasen. Mennene gjorde en veldig god innsats for f brakt alt sammen opp, men etter ha kjrt seg fast flere ganger, kantet et par ganger og revnet en jakke mtte de gi opp hengeren, og begynte i stedet kjre opp n etter n bag. Snn rundt midnatt var ting p plass s vi kunne legge ungene. Da var temperaturen i stua steget til 13 grader. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var tid for neste punkt p angstlista. Gr det an fryse ihjel mens man sover, uten at man frst vkner av at man er kald? Jeg var en smule bekymret for Storebror, som skulle sove sammen med fetteren sin borterst i gangen, lengst vekk fra bde vedovn og parafinovn. Da vi gikk og la oss var det 16 grader i stua, men langt kaldere inne hos guttene. Det endte med at Storebror l med to lag ullty p en skinnfell opp madrassen, inni en sovepose, med to ullpledd og en dyne opp. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjkkenvinduet hadde "utsikt" mot baksiden av hytta. Da klokka var rundt to fikk vi voksne ogs lagt oss, og jeg ble liggende vken en god stund og fundere over alt som kunne g galt. Med all den snen p taket var det vel en viss mulighet for at hytta ville rase sammen? Og dersom det skjedde, ville kyesengen som l p tvers over fotenden av senga vr falle ned og brekke beina vre, eller var det mer sannsynlig at bjelken som gikk i samme retning som vi l ville knekke p midten og ... tanken p hva som ville skje da er for makaber til gjengi her. Og kunne vi kanskje sovne stille inn p grunn av gasslekkasje fra kjleskapet? 

Gleden var stor da jeg vknet neste morgen og oppdaget at alle var i live. N kunne hytteturen begynne for alvor, med matlaging p parafinkomfyr, hndvask med vtservietter, snurredass og yatzyspill i stearinlysopplyst rom. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Min storesster graver frem verandaen. 

Ungene koste seg i snen i timevis, og vi voksne fikk ogs lekt litt. Etter mye snscooterkjring opp bakken ble det hardpakket nok til prve snowboardet. Noen hang etter scooteren p snowboard, ski og akebrett. Ikke jeg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg var veldig redd for at ungene skulle forsvinne under to meter sn, s de fikk streng beskjed om holde seg der det var kjrt opp og akt ned. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

8-ringen og 9-ringen koste seg med grave store snhuler. 

Vi hadde oss en skikkelig langrennstur en av dagene − det var fine lyper, helt fri for gul sn. En stund var jeg litt redd for at vi skulle bli en overskrift i en avis; "Familie savnet i fjellet", for nr vi hadde gtt spass lenge at de fleste synes det var nok, kom vi fortsatt lenger og lenger bort fra hytta. Hver gang vi kom til en ny fjelltopp eller rundt en ny sving, fikk vi se at lypa videre gikk enda lenger i feil retning. Det var ikke spesielt aktuelt g utenfor lypa − nevnte jeg at det var 2 meter sn med varierende fasthet? Men til slutt kom vi til et kryss der vi kunne komme oss inn p snscootertrasen igjen − s vi kom tilbake til hytta i god behold. Jeg var sikkert den eneste som noen gang var i tvil. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Samboer og svoger gjr klart til plsegrilling etter en lang og strabasis skitur. 

Jeg har et par tips til uerfarne fjellfolk som skal p hyttetur: 

Klipp neglene. Det er litt lettere holde hender rene med vtservietter hvis ikke man har en halv cm lange klr. Man kan ogs ta med inn en snball innimellom, for f flelsen av skrubbe hendene i litt vann. 

Ta med hodelykt, det er mye lettere finne yatzyterningen som forsvant under sofaen hvis man har litt ekstra lys lett tilgjengelig. Men sl av hodelykta nr du skal p utedoen. Enkelte syn egner seg best i dunkel belysning. 

Ta med nok pappservise. Da vi begynte g tom for pappbeger, hadde jeg samme beger i ett dgn, og det brukte jeg til cola, appelsinjuice, kaffe med melk, vann til skylle mens jeg pusset tennene, og s til eplejuice og kaffe igjen dagen etter. sj. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Utsikt fra hytteverandaen. 

Hytteangsten min forsvant gradvis mens vi var der, og da vi dro hjem aksepterte jeg stilltiende (med hjertet i halsen) Storebrors nske om  f henge etter scooteren p rattkjelke siste halvpart av trasen. Med hjelm, selvflgelig. 

Her er hele gjengen klare for dra hjem. Scooteren med last p vei ned bakken.  

Da vi kom hjem igjen flte jeg frst og fremst en ny glede over ha tilgang p rennende vann. Det er et fantastisk gode vi har, som slett ikke er noen selvflge for alle. The end. Nei, forresten, en historie om en hyttetur fortjener en skikkelig avslutning: 

Og alle var enige om at det hadde vrt en fin tur.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#hytteliv #hyttetur #vinterferie #skitur #snscooter #snowboard #langrenn #brokke #sn #vinter #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

My guilty pleasure ...

Jeg har aldri sett mye p tv, og klarer aldri huske p nr et program gr snn at jeg fr fulgt med p noe fast. Men for noen r siden var det et program som fanget interessen min. I s stor grad at jeg noterte ned tidspunktet i kalenderen min hver uke − med alarm. Hvis jeg ble invitert p noe p en onsdag mtte jeg tenke litt p det fr jeg svarte ja, for jeg ville absolutt ikke g glipp av favorittprogrammet mitt.

Jeg pleide ordne meg noe godt spise og en kopp te, pakket meg inn i et pledd i sofakroken og satte meg godt til rette. Nr alle sparegrisene falt ned og knuste gav det meg samme flelse av forventning som om jeg skulle hatt en stor skl med smgodt foran meg. Hvor ille ville det vre i dag? Alt under 1 million i gjeld var en skuffelse − la n konomene f litt bryne seg p!

Foto: Nettavisen

Luksusfellen er ikke lenger en fast post i kalenderen min, men jeg ser gjerne en episode om det mtte passe.

I begynnelsen er deltakeren alltid litt nonchalant − ler gjerne av overforbruket sitt, og enkelte virker nrmest stolte over ha klart bruke nyaktig dobbelt s mye som de tjener hver mned.

Jeg rister p hodet og drikker litt av teen min. At det gr an vre s dum! Snart kommer Hallgeir p skjermen og snakker til kamera: Han trur han skylde 2 milliona, men realiteten e mye verre. Eg har'kje sett maken! Jeg gnir meg i hendene.

S fr de den obligatoriske realitetsorienteringen. Hvis ikke konomene klarer knekke dem p frste forsk kaster de inn noen elementer egnet til gi drlig samvittighet. Er du klar over at moren din har tatt opp forbruksln for kunne gi deg pengene du spr etter? eller Har du tenkt over at om du hadde latt vre kjpe energidrikker hadde du hatt rd til la datteren din delta p hndball? Endelig kommer grten, jeg fr et snev av sympati for deltakeren, og helbredelsesprosessen kan begynne.

Summen deltakeren har lnt er alltid mye strre enn han hadde trodd − gjerne tre ganger strre.

Og han er alltid like overrasket over at forbrukslnet med 20% rente, som han tok for ha rd til betale kredittkortregningen, som har blitt s stor fordi han har vrt p byen tre dager i uken og bruker den vanlige lnna p betale p andre kredittkort og kjpe nye klr s han kan vre fin nr han er p byen, har vokst til minst det dobbelte. Hh?! Hvordan kan det ha skjedd?

Alenemdre som virker som om de har kommet i en uheldig situasjon og andre mennesker jeg synes oppriktig synd p, gir meg ingen glede se p. Nei, jeg vil se ekstremt overforbruk og folk som bestiller et boblebad til ha i hagen fordi de vil muntre seg selv opp etter den forferdelige smellen de gikk p da businessiden om selge shave-is p Nordpolen ikke ble noen suksess. Jeg vil se folk som bruker hele lnnen sin p kjpe nye porselensugler til samlingen sin og tar opp forbruksln for dra til Ullared og hamstre billig bacon. Jo mer dustete pengeforbruket er, jo bedre er episoden.

Noen ting gr igjen − avhengighet av et eller annet fryktelig usunt, som oftest energidrikker og ryk, en hang til kaste upnede brev i sppelkassa og en uvanlig evne til lukke ynene for virkeligheten. Og det omtale seg selv som en spandabel fyr, selvflgelig.  

Og jeg koser meg med se p hvor dumme de er.

Men s begynner de ta seg sammen. De avbestiller Spania-turen, de var jo tross alt p Seychellene i forrige uke. De selger unna tre av de fem tv-skjermene sine, to av de fire bilene og begynner se at mange bekker sm gjr en stor . Da skjer det magiske − jeg begynner heie p dem.

Hallgeir vrir hjernen sin for finne lsninger og forhandler med kreditorene, mens en av psykologene snakker med deltakeren og leter etter den egentlige rsaken til den ukontrollerte pengebruken. Stakkars, han har jo bare prvd kjpe seg venner!

Og til slutt str de der med en budsjett-tavle som er til leve med. Stramt skal det vre, bruke penger man ikke har i revis skal komme med en pris. Men det ordner seg. Fullmakten rives i to og et ryddig liv kan begynne.

Og jeg, jeg synes plutselig de 157 kronene jeg har igjen p konto nr neste lnning kommer inn er litt av en prestasjon. Jeg er dritflink, jo! Har stlkontroll!  

Jeg ♥ Luksusfellen

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#luksusfellen #hallgeirkvadsheim #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Det instagram ikke forteller deg om skitur

For en som ikke har sett ei skilype p 20 r, annet enn p instagram, s ble mtet med virkeligheten et sjokk.

Sjekk ut hashtaggen #skitur, for eksempel. Det er s vakkert og lekkert og nydelig at man kan begynne grine. Det er fantastiske vinterbilder av sntunge trr og solskinn som glitrer i nypreparerte lyper. Barn og voksne smiler strlende med rde kinn, det er ikke en eneste hundebsj skue, og gul sn, hva er det?

Kakao og Kvikklunsj − min favorittdel av skituren. 

Etter ha sett p snne bilder i en del r, besluttet vi at 2018 er det ret vi skal anskaffe ski til hele familien. h, som jeg gleda meg til spasere inn i den fortryllende instagramvinteren!

Jeg dmmer ingen − instagram er til for vakre bilder. (Jeg skal legge ut et av de fineste bildene mine der etterp #deiligvinterdag) Men noen m ogs fortelle sannheten, synes jeg. Frst og fremst for at smbarnsfamilier som min egen ikke skal bli fullstendig overrumplet av skilivets harde realiteter p sin frste tur, og bestemme seg for aldri prve igjen.

Som s mange ganger fr tar jeg p meg oppdraget − uten at noen har bedt om det.

Hvis du ikke har lyst til bli avslrt som nybegynner − husk fjerne prislappen p skiene. 

Realitet 1: Sola skinner ikke alltid i skilypa. I dag var det faktisk ganske overskya, og selv om ikke det la noen demper p gleden for vr del, s vil jeg bare si ifra s dere vet det.

Realitet 2: Hunder gjr fra seg i lypa. Ikke ved siden av − neida, de bsjer i lypa. Og tisser, overalt. Ikke spis gul sn er virkelig et nyttig rd, og ikke noe man skal kimse av. Forsikre deg om at barna har ftt med seg denne viktige livsvisdommen fr dere drar ut p tur.  

Realitet 3: Det er kaldt p trne! Jeg tenkte at de forfrosne trne jeg husker fra barndommens skiturer var p grunn av at jeg kanskje hadde litt for sm skisko eller at jeg ikke hadde tatt p meg gode nok sokker. Men det var like ille i dag! Jeg har kjpt skisko i n strrelse strre enn jeg bruker i sko, s jeg hadde plass til to par ullsokker, men nei gitt. Skisko m ha en magisk evne til stoppe blodtilfrselen til trne. Mens jeg har skrevet dette har jeg ftt flelsen tilbake i trne p hyre fot, hurra!

Realitet 4: Det kan gjre litt vondt. Bde nr du faller, og fordi du sannsynligvis bruker en del muskler som du ikke bruker til vanlig. (Nei, du med Swixjakka og rumpetaska og den perfekte skytestilen, jeg snakker ikke til deg). Jeg klarte i tillegg f krampe i venstre fot, det skjedde da jeg prvde meg p g fiskebein.

Nr jeg skulle ploge ned de bratteste bakkene la den ene skien seg hele tiden p tvers. Det m ha vrt noe galt med lypa i dag. 

Realitet 5: De yngste barna synes det er morsomst de frste 500 meterne. Jeg mistenker at de smilende instagrambildene av barn er tatt tidlig p dagen, og det trikset skal jeg jaggu meg huske p selv neste gang. (Jeg savner legoen min! sa Lillebror med innlevelse da vi hadde kommet halvveis i den 2 km lange lypa).

Realitet 6: Om ikke dine egne unger klager, s slipper du uansett ikke unna. Det er fullt av grinende unger og sure voksne der. Barn som henger etter voksne i en skistav og hulker om at de er slitne, barn som sitter i pulk og griner, og barn som ligger ved siden av lypa og velter seg i snen med skia i kryss mens de klager over hvor kalde de er. Foreldrene kjefter, truer med g fra dem eller ber dem ta en titt rundt seg p hvor pent alle de andre barna oppfrer seg. Neida, det finnes ikke slikt p instagram, men jeg har sett og hrt alt dette i dag − helt sant!

Jeg har lysna dette bildet littegranne i Picasa. Bare litt, alts, siden mobilkameraet mitt er s drlig. 

Realitet 7: Dersom du litt motvillig er dratt med ut p tur av kjresten, er dette ingen hemmelighet. Jeg s flere av dere i dag. Med lidende ansiktsuttrykk, uegnede antrekk og klnete stil, gende ved siden av overentusiastiske partnere med utstyret i orden og en optimisme som ikke lot seg kue av de stygge blikkene dere sendte dem.

Realitet 8: Det er enkelte situasjoner der man ikke nsker hre ordene: Mamma, jeg m p do!, og skitur er en av dem. Det er ingen do i skilypa, og hvis du skal utenfor lypene m du vasse i meterhy ls sn. Dette forklarer muligens all den gule snen, men rlig talt, folkens; du skal utenfor lypene. Bare stolpe i vei.

Men, ikke la dette hindre deg, alts! Jeg mener det. Jeg ville bare at du skulle vite hvordan det er, snn at ikke fallhyden fra instagrambildene blir s stor. For det er flott, alts. De sntunge trrne er der helt p ordentlig, og du kan jo dra en dag sola skinner. Og trene til han som har verdens dummeste staver trker ganske fort nr han klarer renne ned den bratte bakken uten falle. Og kanskje du begynner f litt dreisen p den der skyteteknikken − da er det gy! Ogs flelsen etterp da, nr man kommer inn med roser i kinna, fjell-luft i lungene og god samvittighet.

Bare husk kakao. Hva du enn gjr − ikke glem kakao. 

- Renate - 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#skitur #instagram #vintervr #sn #gladebarn #solskinn #kakao #ikkehelesannheten #muligensirrelevant #side 2 #nettavisen

En elektrisk spkelseshistorie, kanskje.

For et dryt r siden beskte vi et gammelt slott i England. Der skjedde det noe som jeg fortsatt synes er veldig rart.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Frste morgenen p slottet vknet jeg av at telefonen pep for si fra at den ville lades. 15% batteri, stod det. Jeg hadde ladet den en god stund fr jeg la meg, og jeg hadde ikke brukt telefonen etterp. Det var da mye mer strm p den i gr? Ja, ja ... Jeg slo tanken fra meg, regnet med at jeg hadde sett feil kvelden fr.

Da kvelden kom begynte jeg tenke p det igjen, og sjekket nyaktig hvor mye strm det var p mobilen da jeg tok ut laderen og la den p nattbordet. 53% stod det. Morgenen etter var det 20% igjen. Jeg nevnte det for samboeren min, og han fortalte at mobilen hans hadde gtt helt tom for strm i lpet av natten og sltt seg av. Rare greier.

Jeg mtte google litt. Fant ut at enkelte mener at spkelser bruker elektrisk energi for materialisere seg. Det var kanskje ikke s lurt finne ut dette mens vi fortsatt var der, siden jeg blir litt skremt av snt. Men hvis spkelser drev og spaserte mellom sengene vre om natten hadde de i alle fall latt oss vre i fred til n, s vi fikk hpe p det beste. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Trappeoppgangen. Hun damen p bildet ser rett p deg, gjr hun ikke? 

Batteriet p systemkameraet mitt var ladet helt opp rett fr vi dro p tur, og da vi kom til slottet etter tre dager i England og over 1000 bilder, begynte det bli tomt. Derfor ladet jeg batteriet helt opp igjen den frste kvelden p slottet, s jeg kunne ta massevis av bilder under oppholdet.

Da vi p den frste hele dagen der utforsket slottet og omrdet rundt tok jeg nok et par hundre bilder, fr batterilampa begynte lyse. Og etter ha filmet guttene i et par minutter ble skjermen plutselig svart, og det var det. 

Tredje kvelden hadde jeg ladet mobilen min opp til 74% da jeg tok ut laderen. Morgenen etter var det 33% strm igjen p den.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hotellrommet vrt p slottet. 

Min samboers mobil ble ogs tappet for strm hver natt, men han mente at det sikkert var p grunn av en feil p telefonen. Noen ganger oppfrer jo telefonen seg rart en liten stund, og s fungerer den vanlig igjen, sa han. Mulig det, men min telefon var bare et par mneder gammel, og noe snt hadde aldri skjedd fr. Og hva med kameraet? Han trakk p skuldrene. Hvis det IKKE skjer p neste hotell, begynner jeg lure, sa jeg.

Etter disse tre nettene kjrte vi videre, og sov p hotell ved flyplassen siste natta. Jeg ladet mobilen min igjen, og hadde 83% strm da jeg tok ut laderen. Da jeg vknet igjen s jeg p mobilskjermen. Fortsatt 83% ... 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#spkelse #spkelseshistorie #slott #mystisk #muligensirrelevant #nettavisen #side2

Julaften med dorestriksjoner og et frekt julekort

Julaften hos foreldrene mine skuffet p ingen mte. Mamma hadde som vanlig klart den store prestasjonen det er lage middag til et snes mennesker p n komfyr med n ovn og fire kokeplater. Denne gangen med et kraftig snev av influensa, som hadde sltt ut andre medlemmer av klanen. Etter at juleevangeliet var opplest, akkompagnert av intens fnising fra alle under 10 r, spiste vi julemiddag mens praten gikk om hvorvidt gynekolog er et creepy yrkesvalg for en mann, og om leger som driver med koloskopi og andre tarmunderskelser ogs har litt spesielle interesser. 

Etter dessert bar det ut i julerommet over garasjen, hvor de to influensasykeste ble innlosjert i hver sin stressless. Nytt av ret var toalettfasiliteter inne i lokalet, men ettersom kloakken ikke var helt ferdigstilt kom luksusen med en liten restriksjon: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Svidt jeg vet var det ingen som falt for fristelsen til bryte denne regelen, men for ikke bli mistenkt klappet min bror i hendene for f alles oppmerksomhet etter et besk der inne, og opplyste om at det brune man kunne skue i toalettsklen var restene av innholdet i en kaffekopp. 

Her er deler av julerommet fr festen er i gang, og deler av slektens yngre garde, opptatt med vinne gamle kronestykker p en pengespillemaskin. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Barna delte ut n etter n gave etter tur, og det ble ropt frem og tilbake fra en sofagruppe til en annen med beskjeder om at "n pner jeg en pakke fra deg!" eller "tusen takk!". Etter en stund fikk hver familie utdelt hvert sitt kort med beskjed om pne samtidig. Der fant vi et julekort, hvor motivet var min bror og min samboers kollega liggende i vr seng ... Med nske om en god jul fra nettopp disse to.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nr de er s frekke s m de tle havne p bloggen, men jeg har gjort dem litt utydelige for sikkerhets skyld.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi koste oss hele kvelden i et lekkert pyntet julerom. Det var et hyt forbruk av paracet, kleenex og halstabletter i det hjrnet av rommet jeg prvde holde meg unna, mens stynivet i vrt hjrne var spass at enkelte fant frem hrselvern utp kvelden. Et kraftig sammenstt mellom et armlene i tre og en liten gutt frte til en moderat nesebldning, og et plutselig nske om hjem. 

Og hjem dro vi − men ikke fr klokka var tikket over til frste juledag. 

Hper dere alle har hatt en like morsom julefeiring som oss. Her i huset er dette dagen for bygge lego i pysjamas ... Og der var pausen min over. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#jul #familie #julefeiring #julaften #myfamily #muligensirrelevant #nettavisen  

Meet the Andersen's

Hvis jeg har telt riktig, blir vi 19 p julaften i r. Det ser omtrent snn her ut: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det hres kanskje litt kaotisk ut, og det er det ogs. Familien min er en interessant samling mennesker. Mange ganger har jeg hatt flelsen av at vi ikke er helt som alle andre, som for eksempel den gangen jeg kom p besk til mamma og pappa en sommerdag og fant den ene broren min spaserende p verandarekkverket, pappa syklende p enhjulsykkel p verandaen, og en annen bror balanserende bortover plenen p en kabeltrommel. Ogs i sommer i min nieses bursdagsselskap, da det etter kaken var inntatt ble besluttet fjellklatre litt i det bratte fjellet bak huset til ssteren min, tenkte jeg et yeblikk at dette muligens ikke er slikt alle familier gjr. 

Mennesker av typen som ikke kan sitte stille er sterkt overrepresentert i slekta, og litt utp kvelden ser det omtrent snn her ut: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er ogs en veldig rlig gjeng, s hvis jeg har vrt litt lat og har tatt p meg den samme julekjolen som jeg har hatt p de tre siste juleselskapene med dem, trenger jeg aldri lure p om noen legger merke til det. "Er det den eneste kjolen du har, eller?" er det en eller annen som spr i lpet av de frste fem minuttene. (Det er det ikke, alts, men det er den kjolen som skjuler middagen best.)

I r er den yngste Lillebror p 4 r, og den eldste Mor p 90. Vi spiser kalkun til middag inne i huset, og s flytter vi oss ut i julerommet. Dette er faktisk et eget lokale, p loftet i pappas nye garasje, som er bygget med tanke p julefeiringene etter hvert som familien har vokst til en strrelse som gjr opphold i den vanlig stua litt ukomfortabelt. I julerommet har vi tre sofagrupper, tre stuebord og et bord til sette mat p. Her pner vi julegaver, en aktivitet som pgr i flere timer til tross for den nye regelen om at kun gaver gitt av noen som er tilstede fr vre med p julaften. Og s spiser vi kaker og is og godteri til vi er skikkelig kvalme, og til ungene lper rundt med et snn crazy hyperblikk samtidig som svetten renner nedover tinningene deres. Da er det p tide takke for seg. 

Det er kaotisk, det er rotete, det er brkete ... og det er akkurat snn vi vil ha det. Jeg ville ikke bytta bort noen av dem − og gleder meg som en unge til i morra. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ho, ho, ho. God jul! ♥

- Renate - 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#jul #familie #julefeiring #julaften #myfamily #muligensirrelevant #nettavisen  

It's the hap - happiest season of all

I morgen inntreffer en av rets strste begivenheter: 1. desember! Jeg eeelsker julen. Jeg er av den typen som begynner glede meg til jul med en gang sommerferien er over, og som kjenner en aldri s liten lykkerus nr julebrusen kommer i butikken. Jeg kjper den ikke i oktober. Men den er her, og det betyr at julen nrmer seg.

Den derre analytikeren jeg drassa rundt p fr pleide minne meg p at juletiden egentlig bare er vanlige dager, og at nisser og glitter neppe gjr verden til et bedre sted. Men hun sitter jo p en strand i California, s n gjr jeg som jeg vil!

Julen er magisk. S det s. Og i r har vi faktisk ftt kuldegrader og et pent hvitt lag p bakken i det vi gr inn i desember. Jeg er strlende fornyd.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

P kontoret mitt har jeg en julepynt stende fremme hele ret, og den teller ned til jul. Jeg pleier ikke bytte rundt p klossene hver dag, alts. Ting kan tyde p at jeg har hatt litt andre ting tenke p dette ret, for da jeg tok den ned fra hylla n sto det at det var 232 dager igjen til jul.

Akkurat n gleder jeg meg veldig til ta frem julepynten. Guttene startet litt i gr, s n ting er p plass:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og nr huset etter hvert er juleklart begynner all moroa: bake pepperkaker, lage nellikappelsin, pne sjokoladekalenderen, se p at guttene pner adventskalenderen sin, se en og annen episode av Skomakergata, se NRK's julekalenderserie, hre p julesanger, synge julesanger for guttene p senga, se p julefilmer, lese julehefter, tenne adventslys, pakke inn julegaver, lese julehistorier for guttene, hente juletre i skogen, pynte juletreet, se p Kvelden fr kvelden p lille julaften, gjre klar julestrmpene, vre sammen med familien p julaften og til slutt g i juleselskaper.

Enten blir du litt svett av lese dette, eller s blir du bittelitt lykkelig for pminnelsen om alt det fine som er i vente. Uansett om du elsker julen eller synes det er stress − gjr julen p din mte.

Ingen sier at du m lage pakkekalender, ingen sier at huset m vre vasket ned fra tak til gulv (tre r siden sist), ingen sier at julegavene m se ut som om de er tatt ut fra forsiden p et julemagasin (oh, I wish ... ) eller at julemiddagen m tilfredsstille Hellstrms gane (han hadde reist seg og gtt i protest). Nei, det er i grunnen ingen regler − du kan feire julen din akkurat snn du vil ha den. 

Jeg vil ha den med snille gutter, hjemmelagde pepperkaker, grankvister, nisser, Disney, glitter og sn. Mye sn, takk.   

nsker dere alle en fin adventstid! 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#jul #julefilm #pepperkaker #julesanger #juletre #juleglede #julehefte #julekos #desember #frjulstid #advent #muligensirrelevant #nettavisen   

Julebord med Tommy Steine og omvisning p Stortinget

For en som er ansatt i kommunen er det ekstra stas nr jobben til samboeren steller i stand julebord p hotell i Holmenkollen, med treretters middag med tilhrende vin, live musikk og privat stand-up show med Tommy Steine.

Dette er det eneste bildet jeg fikk tatt av Tommy Steine. Det er faktisk helt utrolig at det er mulig ta et s drlig bilde. 

Julebordet varte hele helgen, s p lrdags formiddag dro mange til Oslo sentrum for shoppe. Jeg hadde fortsatt en aldri s liten konomisk hangover fra forrige helg, og nyde meg med kjpe en liten gave hver til guttene. Det hjelper bittelitt p den drlige samvittigheten jeg har for reise p tur uten dem to helger p rad.

Vi tok t-banen ned, og etter et besk i en hattebutikk og litt surring rundt omkring endte vi litt snn tilfeldig opp i k til omvisning p Stortinget. Det stod noen folk der, vi lurte p hvorfor, s viste det seg at det var fem minutter til neste runde, og vi hadde litt tid svi av ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg kan ikke huske at jeg var s sur som jeg ser ut. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Dette er hva hver stortingsrepresentant har foran seg nr de er p mte i stortingssalen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Fint tak i et annet rom p Stortinget. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Og her er hotellet vi bodde p, Scandic i Holmenkollen. 

S snn var min helg. N har jeg ftt nok av reising for en stund, og gleder meg stort til bruke neste helg p pynte til jul ifrt pysjbukse. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#julebord #tommysteine #holmenkollen #stortinget #oslo #muligensirrelevant #nettavisen   

Er det s farlig ta lusekur hvis man ikke har lus?

Av og til fr vi beskjed fra skole eller barnehage om at det er oppdaget lus, og at vi m sjekke hver krinkel og krok av hodebunnen. Jeg har aldri visst eksakt hva det er jeg leter etter, siden jeg aldri hadde sett en lus, men jeg har pliktoppfyllende gredd gjennom hret til guttene mine og sett nye etter noe som beveger seg. Det har ikke vrt tegn til liv. h, jeg klr bare ved tanken p ha ekle sm insekter krypende rundt i hret mitt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Medfrer en viss slitasje p hret − anbefales ikke til daglig bruk. 

For en stund siden fikk vi p ny beskjed om at lus var oppdaget, og jeg plasserte barna under flombelysning, fant fram en kam og satte i gang.

Lenge var det ingenting se. Men s plutselig fikk jeg ye p noe. Rett foran meg, i hodet p en av mine snner, bevegde et lite kryp seg utover et hrstr. Lusen gjorde ingen forsk p gjemme seg, men spaserte bortover som om den hadde all verdens rett til vre der.

Jeg klippet av hrstret med lusen p, s snnen min skulle f se, og lusen fortsatte spaserturen sin som om ingenting hadde hendt.

Herfra gikk det slag i slag. Jeg tredde en stram lue p hodet hans, for vre sikker p hvor vi hadde de sm krypene, og s bar det til apoteket for kjpe lusekur. Rett hjem igjen, og s kjrte vi kur p samtlige hoder, for sikkerhets skyld. 

Jeg har hrt at man ikke skal gjre det, men jeg forstr ikke helt hvorfor. Hvis det ikke er lus der, s er det jo ingen som kan bli immune. De befinner seg i en annen persons hodebunn, og kan da ikke bli immune fordi jeg tar en lusekur i mitt hr? 

Alts, jeg forstr at lus over tid kan utvikle resistens mot virkemidler i lusekurene, men det m jo ndvendigvis skje gjennom at lusen blir utsatt for disse midlene? At det finnes overlevende etter en lusekur, og at disse legger egg som blir til superlus. Det er logisk. 

Men at lus skal bli resistente fordi jeg, uten ha pvist lus, tar en kur for vre p den sikre siden ...? Blir ikke det omtrent som tro at jeg er immun mot vannkopper fordi sstra mi har hatt det? Det er ikke logisk. 

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#lus #lusekur #resistens #immunitet #muligensirrelevant #nettavisen   

If it makes you happy ...

I gr fikk jeg en rabattkupong fra engelske Body Shop i innboksen min, og da ble jeg skikkelig glad. Jeg fr snne jevnt og trutt, men den som kommer i midten av november bruker jeg p min rlige Londontur. Frst og fremst til kjpe kilovis med smsper i alle mulige dufter og farger, og jeg er strlende fornyd nr jeg gr derfra med en pose som er s tung at skuldrene verker fr jeg er ute p gata igjen.

Lykkelig p juleshopping i Hyde Park. 

Disse Londonturene er fulle av snne sm lykkelige yeblikk. De kommer nr jeg ser julepyntingen i gatene, nr jeg setter meg p en pub som har fyr p peisen, nr jeg fr Eggnog Latte p Starbucks − den jeg alltid blir kvalm av men kjper likevel, nr jeg str ved inngangen til Sainsbury's med den tomme trillekofferten min, og veldig mange andre yeblikk. For andre hadde det kanskje ikke betydd noe som helst − men for meg er det helt magisk.

Oh my God − de har nissecornflakes! 

Er ikke det veldig rart? At jeg kan bli helt i ekstase ved tanken p shoppe dagligvarer p Sainsbury's? Jeg er en nysgjerrig grubler og analyserer det meste som skjer rundt meg. Heller ikke disse yeblikkene av lykke slipper unna. Jeg plukker lykken og magien fra hverandre og ser p de praktiske detaljene. Det jeg sitter igjen med da er at jeg skal inn i en dagligvarehandel og ta med meg diverse ting fra hyllene, betale for dem og g tilbake til hotellet. Greit nok, de har en del ting i England som vi ikke har hjemme, men er det virkelig noe vre s lykkelig over? Fargene og glitteret blekner til alt er grtt. 

For noen r siden spiste jeg middag p et hotell i London. Det var i slutten av november, og det var s fantastisk fint julepyntet der − jeg elsket det.

Da jeg i tillegg oppdaget at de hadde Crabtree & Evelyn spe OG fuktighetskrem p toalettet, og ordentlige kluter til trke hendene p, var jeg helt i himmelen. S kom den teite lille realisten jeg har et eller annet sted i meg og begynte plukke det hele fra hverandre. rlig talt, det er jo bare noen rde slyfer p noen trappestolper, og noen glasskuler p et tre ... Og spe, det er noe man bruker for vaske hendene, og s skyller man det bort og det forsvinner ned i sluket. Og krem ... serist? Du takler jo ikke ha krem p hendene fordi det blir s klissete. What's the big deal, liksom? Jeg ler litt hnlig av meg selv fordi jeg er s tpelig og dum og enkel at jeg blir glad av snne sm, rare ting.

Men n er det slutt p det tullet der.

Da jeg satt p en strand langs Highway 1 p Californiakysten i sommer, og s p at snnene mine og samboeren min stakk trne ut i Stillehavet for frste gang i sine liv, kom denne lykkeflelsen igjen. Og like raskt kom den analyserende tullingen og prvde dra meg ned p jorda. Det er jo bare vann, sa tullingen. Spiller det noen rolle om det er Stillehavet? Det er saltvann, akkurat som i Atlanterhavet. Og stranda? Det er bare sand, vanlig sand.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var da jeg bestemte meg for la den kritiske analytikeren seile sin egen sj. Hun sitter nok fortsatt p den stranda og furter, for jeg ville ikke ha henne med p resten av turen. Et vakkert sted bli etterlatt, hadde hun bare visst sette pris p det, den kyniske sadisten. 

For det var ikke bare sand og vann. Det var et nydelig sted, men mest av alt var det en drm som gikk i oppfyllelse. Det var forventninger til flere uker med nye drmmer som skulle oppfylles, og det var en stemning og en magisk lykkeflelse som jeg ikke vil eller kan sette ord p.

Livet kaster mye i fanget p oss, og jeg har ftt min "fair share" av utfordringer. S er det ikke bare gripe hvert eneste lykkelige yeblikk man fr? Bare vre i det s lenge det varer, og ikke stille sprsml ved om dette virkelig er noe fle lykke over?

Lykken kommer i sm blaff. Lukten nr man pner en ny kaffepose. sitte p et saueskinn foran en knitrende vedovn med en bok. se p guttene mine i et harmonisk yeblikk. bli ferdig med en oppgave som har hengt over meg en stund. At rets frste sn faller. At noen jeg er glad i kommer p uventet besk. vite at man har en spennende reise foran seg ...

Jeg elsker reise, det gir meg s utrolig mye glede. I morgen skal jeg ut p en ny reise. Og hvis jeg fler en latterlig lykke nr jeg str i kaffe- og tehylla p Sainsbury's til lrdag, skal jeg nyte hvert yeblikk av det ♥

- Renate - 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#lykkelig #feelgood #reise #lykke #hverdagslykke #yolo #livet #nyt #muligensirrelevant #nettavisen   

Kvinner er de beste sjfrene

Tre ganger har jeg blitt pkjrt n. Eller, bilen min, blir vel mer riktig si.  

Frste gang; en buss traff bilen min mens den sto parkert p parkeringsplassen der jeg jobber. Sjfren var en mann. En rlig mann, for hele saken ble ordnet greit opp i gjennom forsikringsselskapet. 

Andre gang; en bil rygget p meg mens jeg kjrte forbi en midtrabatt p en stor bussholdeplass ved en skole. Bilen traff i dren p frersiden, og sendte meg sidelengs opp p midtrabatten. Sjfren var en mann. Ogs han en rlig mann, men det visste jeg ikke da, for frst var han en sinna mann. Han gikk ut av bilen og ropte: What are you doing?! What am I doing? svarte jeg, for det var n tross alt jeg som sto med bilen halvveis opp en midtrabatt med en dr som gikk innover. Han mente at plassen var en parkeringsplass, og at jeg ikke hadde noe med kjre forbi der nr han tenkte rygge inn og parkere. Jeg hadde gtt p skole der, og visste at dette slett ikke var noen parkeringsplass, og det var uansett ingen tvil om hvem som hadde skylden. Mannen roet seg ned, og skaden ble betalt gjennom forsikringsselskapet. 

Illustrasjonsfoto: Nettavisen/Gjensidige 

Tredje gang; en bil kjrte inn i bakfangeren p min bil, p en parkeringsplass i forrige uke. Det var bare et lett bump, jeg skulle akkurat til snu meg og be snnen min slutte sparke i setet eller hva han n drev med da jeg skjnte at det var noe annet som hadde skjedd. Sjfren var en mann. Han var ogs en rlig, og veldig hyggelig mann, og ptok seg skylden og beklaget i det jeg pnet bildren. Penger til fikse skaden var p konto fr kvelden var omme.

Alts; 100% av sjfrene som har kjrt p meg har vrt menn. Hvis dette var en vitenskapelig underskelse ville jeg nok ftt trbbel for trekke konklusjoner p syltynt grunnlag, men til mitt forsvar kan jeg si at underskelsen faktisk er basert p over 10 rs erfaring. Og jeg tar meg den frihet konkludere med at kvinner er de beste sjfrene, siden ingen av dem har kjrt p meg. 

- Renate - 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#tvilsomforskning #muligensirrelevant #nettavisen   

- Da du sa at du ikke var noe husmoremne ...

− Da vi nettopp var blitt sammen, og du sa at du ikke var noe husmoremne − du mente virkelig det, sa min samboer en dag. Det var en konstatering, ikke et sprsml. Bde stemme og kroppssprk vitnet om ren og skjr skuffelse.

Selvflgelig mente jeg det. Jeg har aldri vrt god til juge. Og hvorfor skulle jeg sagt det om ikke det var sant? Er det et sjekketriks, si at man ikke er et husmoremne? Samboeren innrmmer at han svarte at det passet ham utmerket, for det var s visst ikke noe husmoremne han var p utkikk etter.

N har vi bodd sammen i over tolv r, og han angrer nok litt. Han burde tatt det for det det var; en rlig advarsel.

Ingen av oss liker lage mat, og etter hvert har vi kommet til en slags stilltiende enighet om at han fikser den biten, ogs vasker jeg alle klrne. I tillegg er det han som tar seg av den tunge vaskingen, som gulvvask og vegg- og takvask de gangene det inntreffer. Det er veldig viktige ting, og veldig synlige ting. Og han gjr mer enn det ogs, han brer inn ved og fikser bilen og alt det der. Men det er ikke det jeg skal skrive om n.

Denne helgen har jeg nemlig vrt alene med guttene, faktisk helt siden torsdag, og jeg har klart meg utmerket. Guttene har ftt bde dusje og pusse tenner, de har blitt luftet, de har gtt med rene klr og de har ftt fire mltider om dagen. Jeg er fullstendig utslitt, men det er frst og fremst fordi jeg har gnagsr i rene og ikke har ftt s mye av min srt tiltrengte alenetid. De ekstra oppgavene klarte jeg ganske greit, til min store overraskelse. 

Jeg leste nylig en artikkel om at kvinnene oftest str for det emosjonelle arbeidet i familielivet. huske p ting, organisere ting og legge til rette for at hverdagslivet skal g rundt. Det kjente jeg meg veldig igjen i. Kanskje jeg drar en stor del av lasset likevel?

Det er mange oppgaver i et hjem som ikke fr s mye oppmerksomhet. Nr noen spr sier jeg ofte at det er samboeren min som gjr mest hjemme hos oss. Og det kan godt hende det stemmer.

Men jeg legger frem klr til guttene hver kveld. Og hvis en av dem skal ha med noe spesielt p skolen eller til barnehagen legger jeg det ved ytterdren s vi ikke skal glemme det. Jeg leverer og henter guttene i barnehage og p SFO, og gir og tar imot beskjeder der. Jeg handler klr og sko til guttene og sjekker jevnlig gjennom skuffer og skap om noe er blitt for smtt. 

Jeg har orden p konomien vr og betaler alt som skal ut fra felleskontoen. Jeg har satt opp et budsjett som forteller hvor mye vi m betale inn, s denne kontoen aldri gr tom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hykulturell opplring: It's a dirty job, but someone's gotta do it ...  

Og om nettene, mens min samboer har sovet stt ved siden av meg, har jeg stadig vrt inne p barnerommet og lett etter forsvunnede smokker og kosefiller. Jeg trster etter skumle drmmer, og jeg henter dyne og pute nr en liten gjest besker senga vr. Jeg har p vekkerklokke og ser til guttene nr de er syke. Jeg ringer legevakta nr det trengs (og kanskje et par ganger nr det ikke trengs), og tar dem med p helsestasjonen. Jeg vet nr neste tannlegetime er, og srger for at lreren eller barnehagen ogs vet det. Jeg vet ogs nr neste barnebursdag er og har gaven og antrekket klart. Foreldremtene, det er min jobb, i tillegg til alle de litt vanskelige samtalene med barna om hva voksne ikke har lov til gjre med barn, dden, blomster og bier og snt.  

Og bekymringen, den tar jeg meg av. Wow, jeg er helt r p bekymring. Jeg er til enhver tid 100% oppdatert p alle farer som truer, og har utviklet bde plan A, B og C dersom noe skulle inntreffe. Plan C innebrer flytte til utlandet. Ikke spr. 

Litt kultur srger jeg ogs for at guttene fr. Pappaen deres er blitt veldig flink til lese for dem p sengekanten, men uten min innsats hadde det ikke vrt s mange bker velge mellom. Jeg tar ogs ren for at de vet hvem bde Frank Sinatra og Aerosmith er, og for at de har et stort repertoar av nattasanger som de kan utenat. 

I tillegg passer jeg p at det er fyr i vedovnen fra september til litt uti april. Ogs baker jeg nr situasjonen krever det. Jeg henger stadig opp rene hndklr p kjkkenet og badet, og innimellom tar jeg en skikkelig opprydning hvor mange ting forsvinner ut av huset for alltid. Det hender faktisk ogs at jeg vasker et rom − og da flytter jeg ut mbler og vasker s nye at det tar en halv dag. Av andre superviktige jobber jeg utfrer kan jeg nevne at jeg lukker alle skapdrer som de andre lar st pne, og at jeg samler panteflaskene fra kjkkenbenken og setter dem i en pose p vaskerommet ... og snn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Slik-slipper-du-billig-unna-guide: Artikkel skrevet for "Glade barn i barnehagen", kraftig inspirert av eget liv. 

Til tross for denne selvskrytende oppramsingen m jeg dessverre fortsatt konkludere med at jeg ikke er noe srlig til husmor. Men jeg er et ganske bra mammaemne, det synes jeg. Og det m da vre minst like viktig som henge over vaskebtta i tide og utide? Jeg konkluderer med at mannen har gjort et kupp − ingen tvil om det. That's my story and I'm sticking to it. 

- Renate - 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#husmoremne #husmor #kjnnsroller #mammaemne #mammablogg #husarbeid #emotionallabor #emosjoneltarbeid #muligensirrelevant #nettavisen   

15 litt tvilsomme reklamer fra 60-tallet

Jeg abonnerer p Egmonts Donaldbladbker, og n er jeg kommet litt utp 60-tallet. Jeg er jo veldig glad i Donald, men reklamene i bladene er ogs en stor del av moroa. Bli med og ta en titt p reklamebransjens frste famlende skritt innen reklame rettet mot barn: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lreren gjr ikke noe forsk p skjule at hun er lite imponert over Strantes utholdenhet. Hun unnlater ogs henvende seg direkte til ham, men spr heller den arrogante klassekameraten hva som er i veien med Strante. Selvgodheten oser av Strutte mens han forteller at faren hans ogs har snakket nedlatende om Strante hjemme, og lreren sier ingenting p det. Hjertet mitt blr for Strante. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er Ola- og Kari-pultene. Ola kan sitte her og skrive og gjre lekser, mens Kari kan snu pultplaten og sitte og se seg i speilet. Under pultplaten kan hun ha sysakene og toalettsakene sine. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Guttebuksen er 70% sterkere. Og det er jo bra, for mens jentene sitter inne og syr og ser seg i speilet er guttene ute og leker. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

P 60-tallet solgte de fotballsko som kunne score. Absolutt i trd med bladet det annonseres i − dette hres ut som noe Petter Smart kunne ha funnet opp. Heldigvis for annonsren var enn ikke markedsfringsloven kommet, og det var fritt frem for vill-ledende reklame. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi m tilbake til Stakkars Strante. "S dumt da, gitt!" Medflelsen fra Strutte kommer ikke helt fra hjertet, tror jeg. Og er det ingen som tenker p sjekke om det feiler denne gutten noe mer alvorlig enn forkjlelse? 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og mobbingen fortsetter, med Mllers velsignelse. Her fr jeg inntrykk av at Strutte deler med Strante av tranen sin ...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... men det hjalp visst ingenting. Stakkars Strante. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvis ikke man likte tran kunne man heller prve Weifa-C. Det er helt utrolig hva litt C-vitamin kan gjre! Knut klatrer rett opp den glatte veggen og ned igjen med n hnd mens han brer ungen. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Knut tar C-vitaminen sin i dag ogs. Rampe-Ola fr seg en flyvetur, og Lille Sissel er imponert. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En vanlig taktikk i reklamene var be barnet sprre mor om f produktet de annonserer. De har forresten en snill politimann som hjelper dem med trekningen av konkurranser. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Her er de hakket mer kyniske. Frst friste litt, s oppfordre til be om den, og s gi inntrykk av at det bare er et sprsml om hvilken type man vil ha − klart mor og far sier ja! Ren overtalelse. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og her: Far setter nok inn noen kroner mot f lne toget. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen av reklamene tok jeg med bare fordi de er litt koselige. Her fr du en gave i tynn plast hver dag frem til julaften. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Og Bilofix, eller Briomec, som det het i min barndom er ren nostalgi. Tydeligvis tiltenkt gutter, men det var intet hinder for meg.  

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Bare vent til jeg blir stor", sier han. Og det kan jo hende at han blir hvis han spiser mye smr. Smret kan tilsynelatende ogs hjelpe ham f et mer elegant nedslag nr han hopper p ski. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Konkurranser som reklame er jo fortsatt superaktuelt. Men premiene har kanskje blitt litt mer attraktive? Her kan barna vinne ost for 50 kroner, og et brev fra sjlvaste Ostemannen. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men denne konkurransen er min absolutte favoritt. Se hvordan de elegant og umerkelig klarer f vist frem trusen "lillekonvall" p en helt naturlig mte. De har bare tilfeldigvis fotografert Kirsti i det skjrtet hennes la seg oppetter ryggen da hun byde seg frem for ta i mot navnet p vinneren som den snille politimannen har trukket ut.  

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#nostalgiskreklame #frmarkedsfringsloven #retro #60talls #sekstitallet #muligensirrelevant #nettavisen 

Om flttsyltety og Farmen og snn

Noen dager orker jeg ikke engasjere meg i debatter og hjertesaker, man kan jo ikke holde p med snt hele tiden.

S i dag vil jeg bare skrive litt om ting jeg tenker p.

P mandag s jeg p Farmen. Det var mange mneder siden sist jeg hadde satt meg ned for se et tv-program, og jeg ordna meg to brdskiver med bringebrsyltety fr jeg dumpa ned i sofaen. Skivene var frosne da jeg smurte dem, s jeg mtte vente litt fr jeg begynte spise. Da skivene endelig var klare hadde Farmendeltakerne begynt slakte l. Det var blod og grr over hele skjermen, og plutselig var ikke det rde bringebrsyltetyet like fristende lenger.

Dette tenkte jeg fortsatt p da jeg satte meg ned for spise frokost p tirsdag, denne gangen hadde jeg skive med blbrsyltety. (Jeg har snne perioder. Syltetyperioder, tomatostperioder og brunostperioder, med korte innslag av makrell i tomat med minst to ukers mellomrom.)

Da begynte jeg plutselig tenke p at en fltt som har sugd blod og etterp har blitt trkka p, ligner ganske mye p et most blbr. Plutselig smakte ikke blbrsyltetyet s bra heller. Tror det er p tide med en tomatostperiode. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er en lampe jeg fikk i bursdagsgave p sndag. Svogeren min har laget den til meg av en cymbal. #favorittsvoger #enestesvogerogsda

Jeg m forresten forklare hvorfor jeg s p tv, det gjr jeg jo nesten aldri. I r spilles Farmen inn noen f minutters kjring fra der jeg bor, s veldig mange av statistene er kjente fjes. Veldig kjente. Pappa, for eksempel. Og sstra mi. Og snnen min.

Det var sstra mi som tok med seg Lillebror p statistoppdrag en dag hun hadde fri. Men hun mener at han muligens kommer til bli klippet bort, for under innspillingen hadde han pekt opp p himmelen og sagt: Se! En drone! 

Det var alt for i dag. 

- Renate -  

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #farmen #syltety #hverdag #assosiasjoner #kjredagbok #muligensirrelevant #nettavisen 

Samme gjengen - 30 r senere

Jeg og ssknene mine har et lite bildeprosjekt p gang, som dere skal f se resultatet av om noen mneder. Inspirert av dette fikk jeg lyst til ta et nytt bilde av gjengen med sskenbarn p min mors side, snn omtrent 30 r etter at dette frste bildet ble tatt.

Fra venstre: Tommy, Maria, Lene, Morten, en dukke, Linda, yvind, Stian, Natalie, Kai og Renate (meg). 

Det gr mange r mellom hver gang alle sammen treffes, men i gr feiret vi Mors 90-rsdag, s da hadde vi en perfekt anledning. Jeg hadde forberedt meg p mtte overtale og lirke litt, men det trengtes ikke med denna gjengen! De innrettet seg til og med etter instruksjoner om ansiktsuttrykk og sittestilling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Benjamin Antoni Andersen. Kinn har krympa, kropper har vokst, hr har skifta farge - men ellers er vi ganske like? 

Maria ville helst slippe ha skjrtet s langt opp som p det frste bildet, og hun fikk innvilget dette nsket. Det ble ogs gjort en lett justering av plasseringen av Mortens venstre hnd. starte kvelden med sitte p fanget var forvrig en effektiv icebreaker.

Dette var veldig gy − og n har vi kjempefin julegave til Knutsenslektas hvdinne − vr kjre, spreke 90-ring ♥ 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)  

#familie #reunion #foto #familiebilde #muligensirrelevant #nettavisen 

Shades of grey ...

Det er litt trtt komme i gang med snn vanlig blogging etter ferien. I over en mned har jeg bare skrevet om reise, og det krevde lite av hjernen − jeg skrev ganske enkelt om det som skjedde. Etterp har jeg oppsummert reisen, bde erfaringsmessig og konomisk, og kjefta litt p Norwegian, enda de ikke hadde noe som helst med turen vr gjre. Men fortsatt har det jo handlet om reise.

S hva n, liksom? Mulighetene er uendelige, men hva skal jeg skrive om frst? Skal jeg vrenge sjela, eller skrive om noe skikkelig overfladisk? Det pleier bli en av delene.

Gladpack! tenkte jeg. Jeg kan skrive om mitt forhold til gladpack. Nei, forresten, det blir to irriterte innlegg etter hverandre, det er ikke bra.

Det var da jeg kom p at det er p tide med en oppdatering om hret mitt. Verden venter i spenning, jeg kan ikke holde dem p pinebenken lenger, tenkte jeg da. S n skal dere f hre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som du kan se, har hret mitt fortsatt ikke vrt i nrheten av kjemikalier. (Ei heller rettetang.) Jeg begynner bli spass vant til det at jeg ikke tenker over det nr jeg er sammen med folk jeg ser ofte, men overfor folk jeg ser sjeldnere fler jeg et sterkt forklaringsbehov.

Og nr jeg hilser p nye mennesker, klarer jeg bare s vidt la vre si: Hei, jeg heter Renate, og jeg sparer til grtt hr, fordi jeg vil finne ut hvordan jeg ser ut med det − mens jeg hndhilser. Noe sier meg at dersom jeg nsker bli oppfattet som normal, s vil ikke dette vre til hjelp. S jeg klarer la vre, men finner en mer eller mindre passende anledning til nevne det s raskt som mulig. Det er viktig f forklart at jeg vet at jeg har grtt hr, jeg vet at det ser litt rart ut akkurat n, jeg har sett dette selv, alts.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Selv om jeg har vd meg masse p ta selfies foran diverse severdigheter i sommer, fler jeg meg fortsatt fullstendig latterlig nr jeg str alene i et rom og smiler til et kamera. S jeg gidder ikke smile s veldig. 

Men − til poenget med bildet. Det er s mye grtt n, at nr jeg har hret i strikk er det nesten bare det gr som er synlig. Hvis du synes at kontrasten mellom hrfargen og yenbrynene ser litt unaturlig ut, s er det fordi det er unaturlig. N skal jeg tviholde p mine salongnappede og -fargede bryn, de er liksom beviset p at jeg ikke har gitt fullstendig opp.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kontrasten mellom lengdene p hret og det nye som vokser ut er ganske stor ... 

Det er en dry mned til jeg fyller 35. Jeg regner med at det tar mellom to og tre r fr alt det mrke er borte, hvis jeg beholder den lengden jeg har p hret n. Mulighetene er alts pne for et par gode r med grtt hr fr 40-rskrisa setter inn − da er det p tide farge litt igjen. 

 

Vil du flge den ulidelig spennende historien om det gr hret videre? Flg bloggen min p Facebook her :)  

#hr #grtthr #selfie #kontrast #muligensirrelevant #nettavisen 

Tiden er kommet for gi ungdommene et spark bak

rstiden, alts. Ingen har godt av svime rundt uten noe gjre i to mneder. P tide f seg en sommerjobb! 

I tillegg til forst sammenhengen mellom arbeidsinnsats og belnning, blir det for mange en inngangsport til en deltidsjobb etter skoletid. Advarsel: Nyttig livsvisdom kan flge med p kjpet. 


Sommerjobben trenger ikke vare hele sommeren, alts. Noen stranddager m alle f tid til.  
 

En slik jobb fikk jeg da jeg gikk p ungdomsskolen. Her lrte jeg mye, men ingenting av det var direkte relatert til jobben: 

Jeg var 15 r gammel og vasket fellesarealene i et leilighetskompleks for eldre mennesker. Noen av beboerne mente at jeg brukte for mye vann, andre mente at jeg brukte for lite. Nr jeg mtte noen i gangen var det alltid uforutsigbart om det var en av dem som synes det var for mye, eller en av dem som syntes det var for lite. Det eneste som var stabilt var at ingen var fornyde. Lrdom: Man kan ikke gjre alle til lags. 

Toalettet jeg mtte vaske var den verste delen av jobben. Det var alltid tiss p gulvet rundt doen, opp lokket og p setet, og lukten var intens. De frste gangene sparte jeg dette til slutt, fordi bare det g inn der bydde meg sterkt imot. Men etter hvert ble jeg lei av grue meg til vaske doen, s jeg gjv ls p den med en gang jeg kom dit. Lrdom: Gjr unna det verste frst.

Vanligvis gikk jeg dit rett etter skolen, p en snarvei gjennom skogen. Men i vinterferien mtte jeg ta bussen dit, og sovnet. Da jeg vknet og s hvor jeg var trykket jeg p stoppknappen og gikk en smule omtket av p neste buss-stopp. Det sndde tett, og jeg gikk i en time fr jeg var tilbake der jeg skulle gtt av bussen. Jeg ankom fra motsatt retning av det jeg pleide, og det hadde sndd s mye at alt s annerledes ut. Jeg fant ikke stien jeg pleide g, og gikk meg rett og slett vill p vei til jobb. Etter ha stolpet rundt p et jorde en stund, fant jeg tilbake til hovedveien, og fulgte den i stedet. Da jeg kom frem, sliten, nedsndd og forfrossen, flte jeg at jeg hadde besteget Mount Everest. Og jeg satte i gang vaske. Lrdom: Det er ingen kjre mor. (Og hold deg vken p bussen!)  

I tillegg til alle de eldre bodde det en yngre mann der, han var nok i 30-rene. Han var ubarbert, gikk alltid i joggebukse, og pleide komme ut fra leiligheten sin og henge rundt der jeg vasket. Det var sjeldent han sa noe, og han virket heldigvis likegyldig til vannmengden. Han bare fulgte meg med ynene. De gangene han snakket til meg spurte han om  bomme ryk, eller om jeg ville vre med inn i leiligheten hans. n gang fristet han med nystekt Grandiosa, men jeg holdt stand og vasket videre. Lrdom: Ikke ta imot alle tilbud du fr.

S har du ungdommer i huset, gi dem et (vennlig) spark bak, s de kommer seg ut og finner en sommerjobb. De fr egne penger i lomma, du fr beholde flere av dine penger og de fr hyst brukbar livsvisdom p kjpet. Ingen drlig deal, det? 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#sommerjobb #ungdom #frstejobb #livsvisdom #lommepenger #muligensirrelevant #nettavisen 

Money, money, money ...

Jeg har tmt sparebssa! 

I flere r har jeg lagt 20-kroninger p en lukket sparebsse, og hadde absolutt ingen anelse om hvor mange penger det kunne vre p den, fr i gr. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


De siste ukene har bssa vrt s full at jeg mtte legge myntene inn litt p skr og gi dem en ekstra dytt for f dem nedi.

Det er den letteste sparingen jeg har gjort noen gang - hver gang jeg har ftt en 20-kroning eller to i vekslepenger, har jeg lagt dem p bssa. Jeg anbefaler metoden! Det er s lite der og da, man merker ikke at pengene blir borte - akkurat som nr man bruker en 20-kroning her og en 20-kroning der ... 

I gr fant jeg frem bokspneren og lot myntene renne ut p kjkkenbenken. Det ble en imponerende haug, synes jeg. 

Jeg la dem i stabler p fem, og rekker p ti. Ser du hvor mye det ble? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

3960,- Ikke s verst? 198 20-kroninger. 

Pengene har hele tiden vrt remerket en spesiell ting; et lerretsopptrykk av et av Terry Redlins bilder. I sommer nr vi skal til USA, skal jeg endelig beske galleriet hans i South Dakota og ta et av favorittmotivene mine med meg hjem.  

N er det bare to uker til vi drar p tur, og mange kvelder gr med til sitte og stirre drmmende p USA-kartet p google maps. Jeg zoomer inn snn at jeg ser hele landet fra kyst til kyst, ser p alle stjernene jeg har merket av, og legger til noen nye stjerner. 

Jeg gleder meg til blogge om alt vi opplever p turen - hper dere vil flge med oss fra stat til stat! 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#sparing #sparebsse #mangebekkersm #snartroadtripusa #muligensirrelevant #nettavisen

rets frste sommerdag - slitet er i gang!

P fredag hadde vi den frste skikkelige sommerdagen - en snn dag som inviterer til hoppe i bikinien, smre hele kroppen inn med solkrem og legge seg ut i sola med en bok og et glass iskald drikke.

S er det bare ligge der hele dagen og se glamors ut. Det er jo helt fantastisk endelig kjenne sol p kroppen etter en lang vinter! Dette er den eneste akseptable holdningen til rets frste sommerdag. Og jeg prver passe inn - jeg prver virkelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg gidder ikke prve se glam ut med mine blekbl legger med blmerker og elefanthud p knrne, s jeg tok bilde av Mozell-glasset mitt i stedet.

Men jeg kan ikke fordra sole meg.

Dog har jeg lyst til bli fin og brun, og tenker optimistisk hver eneste vr: Dette skal bli det ret jeg blir skikkelig brun! Pappas sorthrede side av slekten blir lett og fort brune om sommeren. Et par av ssknene mine har arvet dette - men ikke jeg. (Jeg fikk i stedet genene for tidlig grtt hr.) Men jeg gir ikke opp. Fr eller senere m jeg jo bli litt mrkere, hvis jeg orker ligge lenge nok i sola.

ligge p magen er det greieste. Da slipper jeg f sol i ansiktet, og jeg kan lese. Det er litt guffent bla i bker med klissete solkremfingre, og de hvite boksidene reflekterer nok sollys til blende meg, men det er greit nok, jeg har i alle fall noe gjre.

P verandaen vr er det et yrende liv av insekter. Nr jeg frst har fersket ett insekt i kravle over meg, regner jeg deretter med at alle uregelmessigheter er insekter. Enhver summende lyd og ethvert hrstr p avveie frer til hysterisk skriking og ukritisk klasking i st og vest.  

Nr jeg har lagt en stund p magen gjr det vondt i knrne. Det er jo ogs viktig variere litt s ikke man bare blir veldig brun p den ene siden - det er ikke srlig stilig. S jeg snur meg.

Jeg har ingen forstelse for at folk kan ligge snn p ryggen i timevis. Jeg kan ikke lese, for da skygger boka for sola, og skal jeg frst sole meg s skal jeg gjre det skikkelig. S da ligger jeg bare der da. Bare ligger der, og gjr absolutt ingenting. Mens sola steker i ansiktet mitt til tlmodigheten tar slutt og jeg spretter opp. Det tar omtrent ti minutter.

Allerede fr jeg fikk barn mislikte jeg denne solingen sterkt. Men n er det enda verre. N fr jeg ikke lide i fred engang!  

P fredag fylte jeg opp plaskebassenget til guttene, og tenkte at det ville underholde dem en stund. Da jeg var ferdig holdt vannet 14 grader, og Storebror sa at det gjorde vondt i beina. Han begynte helle btter med varmt vann oppi bassenget, inntil han inns hvor lang tid det ville ta gjre temperaturen levelig. Da satte han seg inn i stua og s p Scooby Doo i stedet.

Lillebror syntes ogs det var for kaldt, og ville heller leke med lego. Jeg tok med legoen ut p verandaen og la ut et pledd til hver av oss. S begynte jeg lese i boka mi. Jeg hadde ingen grunn til tro at det skulle bli en suksess, for jeg vet jo at Lillebror liker holde meg lpende orientert om alt han gjr med legoen. Og at han ikke gir seg fr jeg sier ja eller tft eller den var fin.

Men jeg holdt ut med konstant avbrutt lesing, ubehagelig varme, vonde knr, irriterende insekter og vanvittig kjedsomhet i over en time. Jeg ser absolutt ingen forskjell p hudfargen, men synes det er en god start.

N ser jeg at yr.no byr p overskyet og regn i et par dager fremover, og det passer meg utmerket.

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#sol #sommer #bleik #vilblibrun #foretslit #varmt #kjedelig #soleseg #muligensirrelevant #nettavisen #behindthescenes

(Jeg bytta tittel p innlegget og droppa hele behind the scenes serien, fordi jeg kom p at det er jo det jeg driver med hele tiden, s jeg trenger egentlig ingen egen serie. Ogs ble den noen sabla drlige titler utav det. :P ) 

Et interessant pavlovaeksperiment

Jeg har alltid lurt p hvor mye pavlova jeg ville klare spise, hvis jeg hadde tilgang p ubegrensede mengder.  

Sist jeg tenkte p dette var forrige sndag, da jeg hadde laget pavlova til min brors konfirmasjon. Alltid nr jeg lager pavlova, s er det fordi det skal vre et selskap. Og nr vi er mange som deler, s fr jeg aldri s mye som jeg har lyst p.  

Aldri i hele mitt liv har jeg spist s mye pavlova at jeg har tenkt: N har jeg ikke lyst p mer pavlova.

En gang vi ikke var s veldig mange, fikk jeg forsynt meg tre ganger. Men s var det tomt, og jeg hadde fortsatt lyst p mer pavlova. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
De hadde ikke blbr p butikken. 

Etter ha ftt min bit av konfirmasjonspavlovaen nevnte jeg, s ungene hrte det, at det hadde vrt gy lage en pavlova hjemme uten noe selskap, s vi kunne spise masse. Storebror foreslo at vi kunne gjre det til lrdag, og jeg hadde akkurat skrapet tallerkenen for de siste pavlovarestene, s jeg sa ja.

Slik gikk det til at jeg i gr lagde en langpanne med pavlova til tre personer. Det var bare jeg og ungene som skulle vre hjemme, og de spiser ikke s mye, s jeg visste at jeg hadde minst 3/4 av kaken for meg selv. 

Og jeg spiste. 

Og spiste ...

Og spiste ... 

P et tidspunkt begynte jeg fle meg litt skjelven. Jeg tok en kort pause og drakk masse vann, fr jeg spiste videre.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Guttene hadde hver sin bit omtrent p strrelse med kakespaden, resten spiste jeg. 

N vet jeg tre ting:

1. At jeg ikke klarer spise en hel langpanne med pavlova. 

2. At jeg klarer spise nesten en halv.

3. Hvordan det er ha en pavlova foran meg uten ha lyst p mer pavlova. 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#pavlova #dessertmage #dessert #sukker #lrdagsgodt #eksperiment #nettavisen #muligensirrelevant

Jeg elsker reise - hvis man ser bort ifra selve reisen

Reiseliv prioriteres hyt her i huset. Finnes det noe bedre bruke penger p enn samle spennende opplevelser og fine ferieminner sammen? Vi koser oss med planlegge - bestemme reiseml, bestille flybilletter og finne det perfekte hotellet. Jeg svever i lykkeboblen helt til avreisedagen. Da venter en brutal snartur ned p jorda igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vr neste ferietur gr til San Francisco, og jeg og Storebror startet nedtelling p kjleskapet da det var 60 dager til avreise. At vi skal sitte i et fly i 12 timer velger jeg forelpig fortrenge. N bare gleder vi oss! 

h, jeg elsker reise! Hvis man ser bort ifra selve reisen.

Forrige gang vi var p familietur gikk det ikke noe passende fly fra Kristiansand, s vi startet dagen med en firetimers kjretur til Gardermoen. Det frste sprsmlet om hvor lenge det var til vi var fremme kom etter 10 minutters kjring. Guttene vre p tre og sju r rakk stille dette sprsmlet omtrent tjue ganger til (hver) fr de endelig sovnet. Minstemann sov helt til vi kom til parkeringa ved flyplassen, og humret var ikke helt p topp snn med en gang. Jeg fortalte gledesstrlende at vi var fremme, og minsten svarte: Nr skal vi hjem igjen?

Etter litt krangling med automaten som skulle scanne passene vre, (hvordan skal jeg gjette at man skal legge passet ned og holde det stille, nr skjermen viser at man skal sveipe det sidelengs forbi?) gikk vi p leting etter et sted levere bagasjen.

Da vi endelig fant en ledig skranke som tilhrte riktig flyselskap, fikk vi beskjed om at den kun var for de som reiste p plus og business. Det gjorde ikke vi. Jeg spurte om vi kunne f lov levere bagasjen til henne ettersom det ikke var noen andre der. Nei, det kunne vi ikke, for dersom det kom noen andre som faktisk hadde plus eller businessbillett mens hun holdt p hjelpe oss, s ville de som faktisk hadde plus eller businessbillett mtte vente, og det var ikke greit. Hun himlet med ynene da jeg gikk. Jeg himlet ogs med ynene da jeg gikk.

Noen meter lenger borte forbarmet en dame fra samme flyselskap seg over oss, og vi ble kvitt bagasjen.

Ken til passkontrollen var omtrent like lang som ken til Tusenfryd midt i fellesferien, og nr dette var oversttt kom vi til en lst dr ved gaten. Det sto da go to gate p skjermen! Der ble vi stende i en halvtime i en stadig kende folkemengde. En halvtime er lenge nr man str som sild i tnne med to barn som allerede er drittleie av reise. Er vi snart fremme? ble byttet ut med Jeg vil ikke p tur!

Alle menneskene som kom til fant det ndvendig trenge seg forbi oss for sjekke at dren virkelig var lst. Det kunne jo hende at vi bare stod der fordi vi var for dumme til pne en dr.

Etter mer venting inne p gaten skulle vi kjre buss ut til flyet, og der stappet de inn akkurat s mange mennesker som det gr an f inn i en buss. Men bussen kjrte ikke. Da drene lukket seg ble vi bare sittende, og de mindre heldige - stende - mens tiden sneglet seg av sted. Det nrmet seg tiden da flyet skulle lette.   

Etter et kvarter med nrkontakt med fremmede som langt overskred min intimgrense, kom et par flyplassansatte og spurte etter en som het Halvor. De gikk opp og ned midtgangen i bussen og inspiserte oss nye, som om det gikk an se p folk om de bar navnet Halvor. Da det etter hvert ble klart at Halvor ikke var tilstede, kjrte bussen oss endelig ut til flyet, noen minutter etter at vi skulle tatt av.

Under flyet l det to kofferter. Nr ikke Halvor vil vre med flyet, s fr ikke koffertene hans heller lov. Jeg sttter den avgjrelsen.

Da vi hadde funnet plassene vre nsket kapteinen oss velkommen med informere om at det var forventet turbulens de frste 20 minuttene av flyturen. Der forsvant siste rest av humret mitt.  

Jeg er livredd for fly. Ikke redd nok til la vre, men redd nok til at enhver flytur har innslag av hvite knoker, trer og/eller hyperventilering. (Og skal jeg p tur alene lirer jeg av meg et slags testamente fr jeg drar.

Denne turen ble intet unntak. Som vi ble lovet, etter kort tid i lufta lyste fest setebeltet-lampa opp, og ristingen var i gang. Det er bare litt turbulens, sa jeg til guttene og tok opp boka jeg hadde i veska. Jeg smilte oppmuntrende til dem fr jeg lente meg stivt tilbake i setet og leste den samme boksiden om og om igjen, uten f med meg et ord.


P vei hjem fra New York. Blid som sola og superklar for tte timer innestengt i en metallboks flere tusen meter over bakken. 

Inntil flyet er p bakken, har bremset ned og vi kjrer inn mot terminalen p reisemlet, anser jeg det for vre snn omtrent 50 % sjanse for at vi skal overleve. Frst i dette yeblikket begynner turen for min del. Euforisk lettelse skyller gjennom kroppen - vi overlevde reisen, og turen kan begynne.

Og da − da elsker jeg reise.  

(Teksten har tidligere vrt publisert p kvinneguiden.no) 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#reise #flyskrekk #familietur #gardermoen #reiseliv #ferie #tur #fly 

Behind the scenes - Perfekt lunsjpause p verandaen

Noe av det viktigste p sosiale medier er jo se bra ut, og aller helst f andre til bli misunnelige.

Da gjelder det vise frem det aller beste. Men jeg vil pst at det handler minst like mye om hva du ikke viser frem. Hva du bevisst velger utelate.

Dette vil jeg sette litt fokus p i ett og annet innlegg fremover - en slags guide til hva som tar seg bra ut i sosiale medier og hva som br utelates. I dag handler det om lunsj p verandaen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Sinnsykt digg p verandaen i dag! Nyter lunsjen ute i sola - og utsikten er ikke s verst ;)

Vi later som om jeg posta dette p Facebook i gr. De som har pent kontorlandskap som eneste utsikt ble sikkert grrmisunnelige! 

Og jeg ly ikke, jeg hadde denne utsikten ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... da jeg sto akkurat der pilen peker. 

Men da jeg satt i stolen p verandaen s jeg alt dette i tillegg. La meg forklare litt. Posen med jord ligger der fordi vi plantet om et epletre rett fr pske. Og hvem vet, kanskje vi skal plante noe mer snart? Og jordhaugen som er innrammet av steinheller skal snart bli til en plen, og i pvente av dette bruker guttene det som en slags sandkasse. (Bare at det er jord. Forskjellen kan virke ubetydelig, helt frem til klrne deres skal vaskes). Hva den stolen gjr borte ved trampolina, det vet jeg ikke. Vi har stige ogs, den ligger bak stolen.  

Det er ogs viktig velge sine ord med omhu. Jeg valgte  skrive at jeg "nyter lunsjen" fordi det hres litt flottere ut enn bare "spiser lunsj", og sjansen er strre for at du tror at jeg hadde laget meg en fin og fristende lunsj. 

Det hadde jeg ikke. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg spiste knekkebrd med blbrsyltety, og drakk melk med o'boy. 

Da jeg la dette ut p Facebook s fortalte jeg heller ikke at jeg fylte kakaokruset s fullt at da jeg skulle pne verandadra s gikk litt av kakaoen over kanten ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

... og landa oppi den ene stvelen min, fordi de av en eller annen grunn sto akkurat snn her foran drstokken.

Neida, jeg fortalte ikke noe av dette da jeg la ut bildet p Facebook. Hadde jeg gjort det s ville jo ingen blitt misunnelige p meg. Og hva er vitsen med sosiale medier, hvis jeg ikke klarer f folk til bli misunnelige? 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :)

#perfekt #glam #utsikt #lunsj #fasade #hav #sj #ikkefortellalt #oboy #blbrsyltety #vr #hverdag #behindthescenes

 

#hsjtgg jeg er s syyykt sunn!

Det var skikkelig nre p at dette bildet havnet p Facebook i gr.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg blir s fryktelig stolt hver gang jeg har ordna et fat med sunne ting, og trangen til skryte av det er nesten uimotstelig. (Rmmedippen ble ikke med p bildet, og ungene hadde selvflgelig spist seg stappmette p lrdagsgodt og smakte knapt p grnnsakene.) Men s kom jeg plutselig p at den siste oppdateringen min p Instagram var et lignende bilde:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det var da jeg inns hvor patetisk jeg er. Nesten hver gang jeg kutter opp grnnsaker og frukt og legger det p et fat, s tar jeg bilde av det og poster det i sosiale medier. #wannabe

Da jeg postet dette bildet p Instagram brukte jeg faktisk hashtags: #healthystart og #goodmorning. Hahaha.

Og da jeg postet dette bildet p Facebook skrev jeg at jeg fortjente en pause og skulle kose meg med lunsj p verandaen. Som om dette var en helt vanlig lunsj for meg. #srlig 

For hver ene gang det str et snt fat foran meg, str det et fat med kake eller en bolle med godteri snn omtrent femten ganger. Jepp. Forholdet mellom grnnsaksfat og stsaksfat er nok ca 1/15. Men p mine profiler i sosiale medier er forholdet motsatt. Jeg gidder jo ikke legge ut bilde av godteriet jeg spiser. Men ... 

Det er egentlig snn jeg liker innta mine fem om dagen. Pavlova. Jeg ELSKER pavlova. #marengsergodt 

Eller snn. Jeg sier ikke at det er en god id. Jeg sier bare at jeg liker det. #namnam
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen ganger dropper jeg frukten, og spiser bare vafler. Eller ... teller syltety som frukt? #snnserjegutnrjegspiservafler

Men vi har grnnsaker til middagen, alts. Nesten hver dag. 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook, for flere irrelevante oppdateringer? :) 

#kosthold #hykler kommer ut av skapet #frukt #grnnsaker #sunnhet #godteri #vafler #balanse #jeg er glad i godteri 

Hvem trenger vel pskekrim?

Det er mange r siden jeg sluttet  se p skrekkfilm. Jeg leser heller ikke altfor skumle bker. Hvis jeg er alene hjemme s tr jeg ikke se nyhetene engang.

Alle skumle inntrykk jeg noen gang har opplevd, er lagret i hjernen min. Av og til nr mrket faller p, spesielt hvis det bare er meg og to sovende barn hjemme, bobler disse minnene opp til overflaten.

Et knirk i huset, en lyd ute, vind i pipa - jeg overtolker alt, og konkluderer med at noe skummelt er i gjre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva var det?!  

Stalkere, terrorister og andre galninger str side om side p utsiden av stuevinduet mitt og krangler om den beste plassen. Noen skal bare ta en titt, andre sikter vpenet sitt mot meg der jeg sitter intetanende i sofaen og leser en bok. Det er mrkt ute og lyst inne. Jeg sitter i et utstillingsvindu.

Det er ikke det at jeg virkelig tror at noen gidder st p utsiden av huset vrt og se p meg. Sist gang jeg synes at jeg hrte rare lyder p verandaen satt jeg godt plantet i sofaen ifrt en utvaska t-skjorte og pyjamasbukse, mens jeg spilte Angry Gran Racing p iPaden og spiste lakrissnrer uten holde i dem.  

Den rasjonelle delen av hjernen min forstr at sjansen for at noen bruker av sin tilmlte tid her p jorden til iaktta dette er mikroskopisk.

Men den rasjonelle delen av hjernen er ikke p jobb p denne tiden av dgnet. Den har koblet helt ut, etter ha hengt opp en plakat p dren sin: Tilbake nr du vkner i morgen.

Derfor trekker jeg for alle gardinene og pakker meg inn i en falsk trygghet som skal beskytte meg fra en enda falskere trussel. Jeg tenker bare praktisk, forteller jeg meg selv; det er jo vanskeligere skyte meg hvis ikke de vet hvor i rommet jeg er. Helt vanlig fornuft, alts.

Kanskje klarer jeg holde hjernen min opptatt med noe annet en liten stund. Helt til jeg begynner tenke p en skrekkfilm hvor morderen allerede var inne i huset. Da hjelper det lite trekke for gardinene, eller hva? Jeg ler litt av meg selv fordi jeg kunne vre s naiv og tro at jeg var trygg. Og s ler jeg igjen, fordi jeg bor p et av de tryggeste stedene i verden, og er redd for min egen skygge.

Plutselig hrer jeg en lyd fra loftet. Jeg slutter brtt le.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kan noen ha gtt inn mens vi var ute og lekte tidligere p dagen? Str det noen og venter p meg nr jeg etterp skal opp og se til guttene? Med kniv, kanskje? Kniv passer best i en snn morder-som-har-gjemt-seg-bak-dr -situasjon.

Da er det veldig egoistisk av meg bli sittende vettskremt i stua! Hvis det virkelig er noen der oppe, kan de jo skade guttene mine. Nei, jeg kan ikke la det skje.  

Jeg tar mot til meg og gr opp for sjekke. Dren til soverommet str halvpen. Lukket jeg ikke den tidligere i dag? Ingen har hatt noen grunn for g inn der etterp? Jeg beveger meg sakte mot den mens jeg holder pusten for vre sikker p ikke g glipp av en eneste lyd. Sren at jeg ikke tok med et balltre.

Dren gr innover i rommet, og planen min er pne den helt opp s fort og hardt at den som str bak dren fr seg en skikkelig trkk, og mister kniven.

Men i det jeg strekker hnden frem for ta i drhndtaket kommer dren mot meg og lukker seg med et smell.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

S blir det helt stille. Jeg tror faktisk hjertet mitt har sluttet sl.

Da kommer hjelpen, fra uventet hold. Den rasjonelle delen av hjernen min pner dren sin p gltt og roper ut til meg med svnig stemme: Serist?! Tror du at en morder velger lukke seg inne p soverommet ditt nr offeret endelig dukker opp? Hadde noen ville tatt livet av deg hadde du vrt dau for lenge siden. Ta deg sammen, og lukk vinduet p soverommet fr ungene vkner av at dra str og slr!

Jeg gr inn p soverommet og lukker vinduet. Ingen morder der. Jeg sjekker under senga for sikkerhets skyld. Nei, ingen morder her i dag heller.

 

Flg gjerne bloggen min p Facebook :)

#pskekrim #krim #frykt #angst #mrkredd #galskap #paranoid #koko 

En stille og rolig katastrofe

I flere r har jeg og andre i familien min markert denne datoen, 29. mars, med hjerter eller noen ord p Facebook.  

Det er ikke datoen for Utyatragedien eller datoen da flyene traff tvillingtrnene i New York.

29. mars er datoen for vr katastrofe. Det er rart at to tall og fire bokstaver i kalenderen kan bringe frem s klare minner, men det gjr de.

Vr katastrofe skjedde i stillhet p et rom p sykehuset. En hyt elsket liten gutt forlot oss. Rolig, fredelig, rtt og brutalt.

Mange katastrofer skjer i stillhet. Heldigvis uten mediedekning - men sjokket er like stort, sorgen er like stor, og den varer like lenge. 

De nasjonale katastrofene har minnemarkeringer, hvor de etterlatte mter andre som har opplevd det samme, og hele landet markerer sammen med dem. Det er veldig fint.

Enkeltkatastrofene har naturlig nok ikke slike markeringer - det er ikke n felles dato samles om. Da er Facebook en fin mulighet til markere. Jeg trenger ikke fortelle det til alle, men jeg kan skrive disse sm hjertene, eller noen ord om lillebror hvis jeg fr lyst til det. Og kjenne sttten i at mange vet at dette er en vond dag.

Jeg skriver hjertene og sier liksom: "Det gjr fortsatt vondt". Og noen ser dem kanskje og svarer liksom: "Jeg vet". Og da fles det litt bedre. 

Det har vrt 29. mars 17 ganger siden Adrian dde. Mange synes nok at det er lenge, og at jeg burde ha vrt ferdig med dette n. Jeg kan forst det, men det er ikke snn det fungerer. Nr et liv tar slutt s altfor, altfor tidlig vil det alltid vre en sorg der. Den blir rundere i kantene, men den er der.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette hjertet fikk jeg av min tre r gamle snn. Det er hjertet ditt! sa han da han gav det til meg - og jammen har han laget en eksakt kopi. For det meste fargerikt og fint, men med noen mrke omrder og en del bulker, og viktigst av alt - det mangler en liten bit

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? :) (Det pleier vre litt lettere stemning her ;) ) 

#lillebror #sorg #minner #markering #merkedag

Jeg har egentlig ingenting si

Likevel legger jeg ut et blogginnlegg. Dette er jeg ikke helt alene om, tillater jeg meg mene etter litt kjapp research. 

Vanligvis skriver jeg et blogginnlegg nr jeg fr en id, og limer det inn p bloggen nr det er ferdig. Men i dag vil jeg teste hvordan det er vre snn ordentlig blogger, snn en som m poste flere ganger om dagen for please fansen. S jeg bare skriver rett inn p bloggen - making it up as I go along. 

Er man en blogger s er man en blogger, ikke sant? Jeg m levere varene. Jeg tok en liten titt innom noen toppbloggere for f litt inspirasjon.

Hos bloggeren som l helt p topp fant jeg et innlegg som het "Jeg smalt hodet mitt i en lyskrone." (Ja, det stod lyskrone - jeg bare refererer). Nestemann p lista kunne fortelle at hun har ftt tannregulering. Tredjeplassen hadde nettopp klikket hjem noen "fete bomb ass jeans". 

Dette var virkelig inspirerende - og jeg tror jammen jeg har noe si likevel. 

 

For eksempel: 

Osten jeg har i kjleskapet p jobb var blitt trr i kantene, s jeg rev av kantene og spiste osten likevel. 

Jeg er litt usikker p om jeg skal fortsette g med stillongs en liten stund til, eller om sesongen er helt over. Var det ikke noe med mneder med "r"? 

Hvis jeg drar huden ved ynene veldig langt ut til siden klarer jeg ikke se hva som str p skjermen. 

Ogs vil jeg gjerne fortelle at jeg freaker fullstendig ut av fluer som ikke lager lyd. 

 

Delingsbilde m til - her er et bilde av den yngste snnen min. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bildet er nesten ett r gammelt, og han har jaggu meg fortsatt de samme stvlene. Var de for store da bildet ble tatt - eller er de for sm n? 

Kjre vene, dette m jeg finne utav i morgen!  

 

Flg gjerne bloggen min p Facebook :) 

#tulleblogg #mammablogg #blablabla 

Tid for nye forsetter. Men ... hvordan gikk det med fjorrets?

Det er tid for gjre opp regnskap. I fjor lovet jeg meg selv :

1. Se p tv minst n kveld i uka.

2. Ikke jobbe mellom kl. 16.00 og kl. 20.00.

3. Ha n teskje mindre sukker i teen. 

4. Spise to grnnsaker hver dag, og spise mer mat. 

5. Rydde huset etter prinsippene: Er den nyttig? Er den fin? Gjr den meg glad?

Slik gikk det:

1. NEI. Jeg har ikke begynt se p tv. Men hva slags nyttrsforsett var det, egentlig? Det aner meg at det var inspirert av et desperat behov for  ha muligheten til gjre ingenting. Tre dager fr listen ble skrevet solgte jeg nemlig nettbutikken min, hvor jeg (ved siden av 80% jobb p skole) var daglig leder, reklametekstforfatter, varetekstoversetter, fotograf, innkjper, lageransvarlig, kundebehandler, varepakker, bud og renholdsarbeider.


2016 startet med et stort tomrom der butikklageret hadde vrt, og forhpninger om mer fritid. 
 

2. NEI. Jeg jobber fortsatt p litt ugunstige tidspunkter nr jeg fr en lys id. Det gjelder fange idene nr de flyr forbi, hvis ikke reiser de videre og finner noen andre som er mottagelige. Men omfanget av lyse ider er forelpig ikke s stort at dette gr noe srlig utover familien min.

3. JA! Ikke bare har jeg en teskje mindre i - jeg har sluttet bruke sukker i teen. Det er helt vilt. Ett r uten sukker i teen. (Regelen gjelder selvflgelig ikke Chai Latte, da dette er en melkedrikk. Alle melkedrikker skal inneholde sukker).

4. Tja ... Jeg aner ikke. Jeg spiser i alle fall alltid de grnnsakene som str p bordet. Med unntak av rosenkl. Rosenkl er bare til pynt. Og jeg har blitt flinkere til spise kveldsmat. 

5. JA! Dette har jeg faktisk gjort! I lpet av ret som har gtt har jeg jobbet meg gjennom hele loftet, i tillegg til egne klr og en del skuffer. Jeg har solgt kassevis med Donaldblader, puslespill, klr, sko og andre ting. Det gjenstr fortsatt litt arbeid, men jeg er veldig fornyd med hvor langt jeg har kommet p et r.

I r har jeg bare ett nyttrsforsett, og det er huske p vre takknemlig.

2016 har vrt veldig spennende, og jeg har ftt oppleve ting jeg ikke trodde var mulig. For andre, selvflgelig, men ikke for meg. Tenk at jeg fr lov ha skrivingen som en jobb. Det er jeg veldig takknemlig for.

Vi har ogs vrt gjennom vanskelige ting i ret som har gtt, og vi har mer i vente. Men det er min jobb velge hva jeg vil fokusere p, og jeg skal velge de gode tingene. 

Det trenger ikke vre s stort. Akkurat n er jeg glad for varmen fra vedovnen vr. Og kakao med marshmallows. Stabelen med nye bker i hylla mi. Lakris. Puslespill. Favorittullsokkene mine. Og fordi jeg har avtaler i kalenderen min som jeg gleder meg til. 

Den aller strste blgen av takknemlighet treffer meg nr jeg str og ser p de to sm guttene vre nr de ligger i sengene sine om kvelden. Delvis overveldet av kjrligheten til dem, delvis lykkelig fordi de sover s jeg vet at et par timers ro og fred venter. 

Jeg nsker alle mine lesere et godt nytt r, og jeg vil si tusen takk for hver eneste "like", kommentar og deling av blogginnleggene mine. 

Flg gjerne bloggen min p Facebook, slik 234 andre gjr ;) 

#godtnyttr #velkommen2017 #takknemlig #nyttr #nyttrsforsetter

Same procedure as last year ...

Hver eneste romjul tenker jeg at til neste r m jeg f gjort alt tidligere, s de siste dagene fr jul blir koselige og stressfrie. Et par ganger har jeg til og med notert ned nr de forskjellige tingene br gjres for komme i havn. Deretter har jeg lagt lappen p et lurt sted, og rotet den bort i god tid fr neste jul.

Og hver eneste lille julaften lper jeg stressa rundt og tenker: hvor gikk det galt denne gangen?

Som oftest blir jeg litt klokere og gjr enkelte ting bedre enn ret fr. For eksempel klarte jeg pynte juletreet i gr, som planlagt. Og den siste julegaven bestilt p nett kom i posten i gr, og ikke i romjula, snn som den pleier.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Yes, juletreet er ferdig! 
 

Men jeg kompenserer liksom med glemme eller utsette noe annet. I r har jeg utsatt lage karameller, som har blitt en veldig viktig tradisjon her i huset. Og risboller. Ja, ogs hadde jeg planer om vaske ned badet ordentlig, vegger og tak og alt. Det blir nok ikke noe av. Og alt skulle vre ryddig, ned til den minste skuff. Her har jeg gjort en hederlig innsats, men jeg kom ikke i ml. Jeg har lovet Storebror at han og jeg skal se Alene Hjemme fr julDet m visst bli i dag, det. 

Jeg hadde ogs tenkt at alt skittenty skulle vre vasket fr jul. Alle senger skal ha rent sengety lille julaften, og det sengetyet jeg tar av skal vre vasket, trket og p plass i skuffer igjen fr julaften. Det er en salig blanding av tradisjoner og tvangstanker.

Siden jeg ikke begynte p klesvasken fr i gr kveld, og det er begrenset hvor mange ganger man rekker kjre n vaskemaskin i lpet av et dgn - blir det definitivt same procedure as last year.     

For den ene tradisjonen man virkelig kan stole p her i huset er denne: Nr Kvelden fr kvelden starter p NRK, flytter jeg det fulle trkestativet og alt som er igjen av rot inn p kontoret mitt og lukker dra med bestemt hnd.  

S deiser jeg utmattet ned i sofaen med en julebrus.

Og da er det jul.

 

Flg gjerne bloggen min p Facebook :)   

#jul #julefeiring #tradisjoner #rot #aldriheltferdig #lillejulaften

May I turn down your bed?

For frste gang i mitt liv har jeg bodd p femstjerners hotell. Et gammelt slott, faktisk. Det svarte definitivt til forventningene, men leve i luksus krever nok litt trening. Jeg tror ikke at noen mistenker oss for vre vant til dette. Vi startet med ankomme tjenesteinngangen, noe gps'en antakelig synes at var mest passende for oss.

Med oss i bagasjen hadde vi to poser fulle av illeluktende klr, etter et akutt tilfelle av bilsyke. Planen var vaske dem p hotellrommet, men vi kom heldigvis p at det var lurt la dem st i bilen til etter at vi hadde sjekket inn.

I resepsjonen ble vi mtt av en dame som allerede visste navnene vre, og vips s var vi sjekket inn. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En av inngangene til Bovey Castle. 
 

En pikkolo kom og tok bagasjen vr, og fortalte om hotellet mens vi gikk. Han spurte om vi ville ta heisen eller trappa. Selv om jeg liker slottstrapper veldig godt, sa jeg heis, s han skulle slippe bre alt opp trappa. Men heisen var knttliten, s han viste oss inn i heisen, og bar bagasjen opp trappa selv. 

Storebror lurte p hvorfor mannen tok kofferten hans, og hvisket innstendig til pappaen sin at han ville ha den tilbake. S da pikkoloen mtte oss igjen i det vi gikk ut av heisen (hvordan klarte han det?!), spurte vi pent om Storebror kunne f bre kofferten sin selv. Pikkoloen beklaget at han hadde tatt kofferten uten sprre eieren. Vi tipset ham med to pund, og han virket spass overrasket at jeg fortsatt er i tvil om det ikke passet seg helt.  

Vanligvis nr vi bestiller familierom p hotell, s fr vi et helt vanlig rom, hvor de har gjort sofaen om til sovesofa og trkka inn en reiseseng et eller annet sted hvor det blir s trangt at man m g sidelengs forbi. Ikke p Bovey Castle.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Velkomstgave til barna. 
 

I tillegg til badet, som har bde dusj og badekar, har vi tre rom. Soverom til barna, tv-stue og soverommet vrt. Det stod Jellybeans, ntter, fudge og epler til oss da vi kom inn. Nespresso kaffemaskin. Alt man kan nske seg av toalettsaker, og badekper og slippers til bde barn og voksne. Fire hndklr til hver, som blir byttet ut hvis noen flytter dem to millimeter. Og varmekabler i speilet.

Frste kvelden gjorde vi ikke noe annet enn f guttene i seng, men lrdagen brukte vi p utforske slottet. Vi gikk en tur ute, sjekket ut lekerommet, var i svmmebassenget, og spiste middag i restauranten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her spiste vi lrdagsgodt. 
 

Utp kvelden tok vi med oss lrdagsgodteriet ned til ett av oppholdsrommene med pen peis, og satt der s lenge det var forsvarlig. Da Lillebror begynte hoppe fra lenestolene mens han ropte Supermann til unnsetning! gikk vi tilbake til hotellrommet.

Mens vi holdt p legge ungene banket det p dra. P utsiden stod to menn.

Den ene av dem holdt en bl btte og sa noe med s kraftig aksent at jeg ikke forstod et eneste ord. Han gjentok, men jeg skjnte fortsatt ingenting. I de fleste situasjoner ville jeg nikket og smilt - alt for unng be en person gjenta for tredje gang - men jeg hadde ingen anelse om hva de ville, og hadde ikke s lyst til slippe dem inn.

Turndown-service, sa han som stod ved siden av, og forklarte at de ville inn og dra for gardinene vre og gjre sengen klar for kvelden.  

Jeg husker at jeg har hrt om denne servicen for lenge siden, og at jeg ristet p hodet i vantro. Det er underlig nok g tomhendt mens noen brer tingene vre, og stadig bli spurt om vi trenger noe, eller om de kan hjelpe oss med noe. Men at de skal inn p rommet mens vi er der og dra for gardinene for oss, og legge dynen til siden s det er lettere legge seg oppi sengen?

Jeg takket nei. Det kan rett og slett bli for mye luksus for enkle mennesker fra bygda.   

 

Bloggen min p Facebook :) 

#slott #reise #ferie #england #dartmoor #boveycastle

Et underlig restaurantbesk

 

Vi er tre venninner som pleier mtes og spise middag med ujevne mellomrom. I gr hadde vi bestilt bord ved en av byens restauranter til klokka halv seks. 

To av oss ankom restauranten til avtalt tid. Venninnen min oppgav navnet sitt, og en ung servitr svarte at de ikke hadde noen reservasjoner p det navnet. "Kanskje du har bestilt hos en annen restaurant?" foreslo han, og nevnte en restaurant han mente at hadde et lignende navn. Kanskje det var der vi hadde reservert? 

Min venninne nlte et yeblikk, og servitren tok tvilen hennes som en bekreftelse p at han hadde rett. Han smilte selvtilfreds og sa: "Ja, det er fort gjort ta feil. Vi har nemlig ingen reservasjoner til tre personer i kveld, skjnner du."

Ja, han sa bde nemlig og skjnner du

"Men, vent litt", sa venninnen min, "jeg kan jo bare sjekke p telefonen. Jeg kontaktet restauranten via facebooksiden." Hun fant facebookmeldinger fra restauranten vi sto i, og telefonlogg som viste at hun hadde snakket med dem. 

Dette syntes servitren at var veldig rart. Men det kunne muligens forklares med at det ikke var han som hadde vrt p jobb hvis bookingen var gjort litt tidlig p dagen, da var det noen andre som tok telefonen ... Setningen dde hen, s jeg vet fortsatt ikke hva det hadde med saken gjre. 

En kvinnelig servitr sa at de kunne kanskje ordne noe, selv om vi ikke hadde bestilt. Hvis vi ville sitte litt snn trangt ved et bord som var beregnet til to? Joda, vi satte oss. 

Etter en liten stund kom den mannlige servitren og lurte p om vi ville ha noe drikke. Han fortalte at de ventet 28 gjester samtidig den kvelden. "S i dag m folk helst spise litt fort", sa han. 

Noen minutter senere kom han tilbake og lurte p om tredjemann i flget vrt kom snart. Jeg fortalte ham at hun hadde slitt med finne parkeringsplass, men at hun var p vei n. Han s p meg med en uforstende mine og lente seg frem og s ut av vinduet. Nei, det kunne da ikke vre noe problem finne parkering? "Hvor mye er klokka n da?" spurte han og s demonstrativt ut av vinduet igjen. Han begynte nevne parkeringsplasser i nrheten hvor det umulig kunne vre fullt. Jeg forsikret ham om at hun hadde funnet parkeringsplass n, og var p vei. 

Vr venninne ankom, den kvinnelige servitren overtok, og vi fikk bestilt mat uten trbbel. Maten var god, og vi bestilte karamellpudding med sorbt til dessert. Servitren sa at de dessverre var tomme for karamellpudding. Men s trodde hun at de kanskje hadde n, s hun skulle sjekke om vi kunne dele den. Hun kom tilbake og sa at de hadde karamellpudding likevel, s vi kunne f hver vr. 

Blide og fornyde satt vi og ventet, og litt senere kom hun tilbake med en tallerken med to kuler sorbt, og beklaget at de likevel ikke hadde karamellpudding. "S da fr dere sorbt", sa hun og satte fra seg tallerkenene. S da fr dere sorbt. For meg blir det som si "vi hadde dessverre ikke biff, s da fr dere fltegratinerte poteter". 

Vi sa ifra om at vi heller ville velge en av de andre dessertene p menyen, og bestilte frityrstekt is. Det var greit, hun tok med seg sorbtene igjen og kom tilbake med kaffe. 

Litt senere kom den unge, mannlige servitren med isen, satte tallerkenene foran oss og sa: "Se her har vi kaloribomba si!" 


Illustrasjonsfoto, av en annen kaloribombe, fra et restaurantbesk da servitren hflig unnlot nevne dette faktum. 
 

Han forsvant og lot oss nyte desserten i fred en liten stund fr han stakk innom og spurte: "Smaker det? Det smakte vel som en kaloribombe ogs?" Han lo, og gikk videre til neste bord. 

Man skulle kanskje tro at dette var nok. Men han hadde enda mer p hjertet. Nr han kom for rydde inn tallerkener sa han: "Dere fikk det ned? Det er ikke lett f ned den der!" 

Det gikk stadig kortere tid mellom hver gang han var innom bordet vrt og spurte om det skulle vre noe mer, s vi bestemte oss for tilbringe resten av kvelden et annet sted. 

Ute p gaten stoppet vi opp og s taust p hverandre en liten stund, fr vi brt ut i latter og den ene venninnen min sa: "Ja, da har du i det minste noe skrive om, Renate."

Sjeldent s galt at det ikke er godt for noe. 

 

Flg gjerne bloggen min p Facebook! :)

 

#restaurant #spesiellservice #skalikkeditigjen #folkeskikkerikkesdumt

Bare en rutineoperasjon

− Ja, han m opereres. Men det er et ganske enkelt inngrep, en rutineoperasjon, sa overlegen for noen mneder siden da jeg satt p kontoret hans med to dype bekymringsrynker mellom yenbrynene, og stilte sprsml ved om dette virkelig var ndvendig.

Rutineoperasjon. Ordet gir frst og fremst assosiasjoner til nyhetssaker om operasjoner som gikk galt. Dde etter rutineoperasjon. (Google ordet og se hva som skjer...) Jeg trekkes mot slike overskrifter som mygg trekkes mot nattbordlampa mi. Det er et effektivt virkemiddel som treffer blink. Jeg leser mellom linjene: Det skjedde med Per (7) - det kan ogs skje din snn.

For legene er det selvflgelig rutine. For meg derimot, finnes ikke noe slikt som en rutineoperasjon. Det finnes bare operasjon. Og operasjon er skummelt. Narkose er skummelt.

Forrige gang Storebror skulle opereres presenterte narkoselegen seg og sa videre: det er jeg som har ansvar for ditt barns liv under operasjonen. Der og da sluttet jeg hre etter. Jeg aner ikke hva mer han sa. Det er mulig at denne formuleringen faller i god jord hos de fleste. S trygt og godt at noen passer p barnet mitt.

For meg var det bare en pminnelse om at det faktisk var ndvendig at noen srget for holde barnet mitt i live. Jeg oppfattet det som et lite hint om at det fantes muligheter for andre utfall, men at han skulle gjre sitt beste.  

I dag var tiden inne for operasjonen som tross motvilje fra meg ble planlagt i vr. Denne gangen ble det heldigvis ikke sagt noe som jeg kunne analysere og overtolke, s jeg var ved relativt godt mot da Storebror ble trillet inn p operasjonsstua. Pappaen hans ble med inn, vi har funnet ut at det er best for alle.

 


Bildet er lnt fra stscsurgery.com.
 
 

Tiden p venterommet gikk med til drikke iskaffe og spille kabal p mobilen. Jeg prvde frst skrive litt, men ble hele tiden distrahert av tanker som n kutter de i kroppen hans. De kutter i barnet mitt. Tenk om noe gr galt! S jeg begynte skrive p dette blogginnlegget i stedet.

Hver gang det kommer en med grnn hette inn, slutter jeg puste et lite yeblikk. Er det "vr" sykepleier? Jeg vet ikke hvor lang tid det har gtt, jeg vil tippe rundt fire timer. (Klokka heller mer mot at det er en og en halv.)

Endelig kommer sykepleieren og sier at Storebror er ferdig operert, og at han snart vil bli kjrt inn p oppvkningen s vi kan sitte hos ham. Jeg puster med magen igjen.

Storebror sover lenge, og nr han vkner virker han i fin form. Han fr litt mer smertestillende, og flger interessert med nr sykepleieren bytter bandasjen hans. Den er gjennomtrukket av blod og det pipler fortsatt litt ut. Jeg blir kvalm, m sette meg ned og se en annen vei.

Operasjonen er over. Det gikk bra. N kommer det som kanskje er den egentlige utfordringen: holde Storebror i ro til sret har grodd. 

 

Flg gjerne bloggen p facebook! :)

#narkose #operasjon #barn #mammablogg #mammaangst #katastrofetanker #rutineoperasjon #hsjtggikkerutineformeg

Hva er det med supermarkeder i utlandet?

Jeg satt p en restaurant i Billund og s lengselsfullt ut av vinduet. P andre siden av veien l Superbrugsen, en av Danmarks strste dagligvarekjeder. Det frste stoppet vi hadde etter vi kjrte av ferga var p Netto, hvor jeg fylte to handleposer. Men vi hadde jo bilen med oss - s mye uutnyttet plass! Dagen etter skulle vi til Legoland, s hvordan skulle jeg finne tid til et besk p Superbrugsen ogs? Det endte med at vi dro fra Legoland n time fr de stengte s jeg fikk shoppe litt til. (Slapp av, ungene hadde hatt to dager p rad i parken og var lei likevel). 

Hjemme syns jeg det er kjedelig handle dagligvarer. Veldig kjedelig. Men sett meg av i et mer eller mindre fremmed land, og jeg surrer lykkelig rundt i et supermarked i tre timer.

Det frste jeg gjr nr jeg skal p tur, s fort flybilletter og hotell er i boks, er sjekke ut supermarkeder i nrheten. Jeg sitter med Google maps p pcen og lagrer supermarkeder rundt hotellet, s jeg kan finne dem igjen med gps'en nr jeg er der. Det er ikke ferie fr jeg har vrt p supermarked. 

Sist jeg var i London var jeg helt i ekstase, jeg hadde bde en stor Sainsbury's og en ganske stor Waitrose i gangavstand fra hotellet! Jeg hadde advart sstra mi fr vi dro, s hun var innenforsttt med hva som kom til skje. Siste kvelden tmte jeg den ene kofferten min helt, plotta inn Sainsbury's p gps'en og s la vi i vei med trillekoffert p slep. Trenger jeg nevne at den var full p tilbakeveien?

Ja, jeg dro frem kameraet i kaffehylla. Nr jeg ser p dette bildet husker jeg hvor glad jeg var da jeg tok det. 

I fjor leide hele storfamilien hus sammen i New Jersey noen dager, og den kvelden vi flytta inn mtte det shoppes for fylle opp kjleskapene. Det var ikke ndvendig be meg to ganger. Tre andre ble ogs med, og vi gikk rundt inne p Walmart i to timer og plukka med oss alt mulig. Et av hydepunktene var en 1,25 liters flaske med Starbucks iskaffe. Snne skulle vi hatt hjemme! Disse to timene minnes jeg fortsatt med glede.


Walmart. Ah, Walmart. Vi sees igjen til neste r. 

 

Eneste gangen jeg kan huske ha gtt rett inn i et supermarked i utlandet og bare kjpt akkurat det jeg trengte var da vi senere p USA-turen gikk tom for vtservietter. Jeg meldte meg frivillig til g inn p Kmart og fikse det, mens de andre venta i bilen. Jeg hadde blikket festa i gulvet og s verken til hyre eller venstre. Noen pstr at jeg hadde med meg godteri da jeg kom ut i bilen igjen, men slik jeg husker det, handla jeg kun vtservietter. 

Nr venner som kjenner meg godt er p ferie, hender det de sender meg bilder av diverse supermarkeder. Fordi de kom til tenke p meg nr de var der, eller vil gjre meg misunnelig. 

S hva er greia, egentlig? Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at det er kjempegy! S mye i hyllene som jeg ikke har sett fr. Og hvis jeg fr kjpt med meg hjem mer av det jeg har drukket eller spist i ferien, s fr jeg liksom med meg en bit av stedet hjem igjen, som jeg kan ta frem i flere uker etterp. Kaffe, te, kakao og godteri som ikke finnes hjemme er mine favoritter. 

Gleder meg til Englandstur i november. 23 kg innsjekka bagasje p hvert av barna; Sainsbury's - here I come...  

Det er en ordentlig jobb, tror jeg...

Nr er det du begynner p jobb igjen da? spurte de som tok imot barna mine p SFO og i barnehagen noen dager fr skolestart. Vanlig smprat, de vet jo at jeg jobber p skole. Og det gjr jeg, men dette skoleret jobber jeg tre dager p skolen, og to dager hjemme med artikkelskriving. Jeg kunne med rak rygg ha svart: Jeg har begynt p jobb. Har jobba de siste to ukene, sene kvelder eller med tv som barnevakt. Gleder meg til jobbe p dagtid og f kveldene fri!

I stedet mumla jeg et eller annet om at jeg begynner p jobb i morgen, men skal liksom skrive litt i dag, for det er jo liksom en jobb det n da, og jeg fr liksom ikke gjort s mye nr guttene er hjemme. Liksom. S lenge jeg stiller meg spass tvilende til min frilansjobbings status som reelt arbeid, m det vre nrmest umulig for andre ta det serist. 

Jeg hadde skikkelig drlig samvittighet for levere guttene fra meg. De hadde hatt ferie i seks uker, gtt i ring rundt hverandre av kjedsomhet den siste uka, og jeg var desperat etter f skrive mer enn to setninger uten bli avbrutt. Likevel hadde jeg drlig samvittighet, for jeg skulle jo bare kjre hjem igjen. 

Hadde jeg levert dem for g p jobb hos en arbeidsgiver som sa at jeg mtte vre p jobb klokka tte, hadde det vrt annerledes. Da mtte jeg jo vre der klokka tte da. Ingen vits i ha drlig samvittighet for det man ikke kan gjre noe med.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg har en stol med hjul, et saueskinn, en pc og en ekstremt billig kontorpult. 
 

Jeg jobber med saken. Jeg sier til meg selv hver dag at dette er en ordentlig jobb. Den faste lnna mi er n litt lavere enn de faste trekkene p kontoen min. Det gir motivasjon, for si det litt forsiktig. Jeg sitter og skriver p pcen min i en stol med hjul, som jeg har kjpt nettopp for at det skal fles litt mer som om jeg er p jobb. Rommet jeg sitter i har jeg kalt kontoret i mange r, fra da jeg drev en nettbutikk. Jeg skriver. Jeg er p kontoret. Dette er en jobb.

Ofte skriver jeg en liste over hva jeg skal bruke dagen til. kunne stryke det ene punktet etter det andre i lpet av dagen bidrar til flelsen av ha utrettet noe. Det kan vre sende tre artikkelider til et magasin, stille en ekspertkilde sprsml til en annen artikkel, skaffe fotograf til en tredje, mens jeg skriver videre p en fjerde.

De dagene jeg blir helt ferdig med en artikkel og kan levere den inn sammen med en faktura, er de aller beste dagene.

Jeg er p kontoret. Jeg sender fakturaer. Da m det vre en jobb, da. 

 

#frilansjournalist #skribent #sporadiskblogger #nykarriere #skummelt #gy 

Flg gjerne bloggen p Facebook :) 

Musikalske tics?

Hva slags musikk hrer du p? Det er et vanlig sprsml i snn smalltalk som folk driver med. Og i tillegg fr jeg ofte: Ja, ungene dine er vel vant til rock 'n' roll hele dgnet?

Nei, de er faktisk ikke det.

Eller, det er jo mye rock, men gjelder det nr det kommer ut av munnen min? For det gjr det. Hele tiden. Jeg har s mye musikk oppi hodet mitt, at det er bare nr jeg er alene i bilen at jeg orker hre p musikk i tillegg.

It's twelve o'clock, and it's a wonderful day. I know you hate me, but I'll ask anyway...

Noen ganger slr jeg p radioen, men finner ut at jeg liker bedre sangen jeg har inni hodet mitt, og da slr jeg av radioen og synger p den som er i hodet mitt i stedet.

Body and soul, I'm a freak, I'm a freak...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan noen skru av, pliiiis? 
 

Noen ganger setter sanger seg bom fast, og jeg gr og gjentar noen f linjer om igjen og om igjen til barna mine trygler meg om tie stille, og til jeg blir spr av det selv.

I think I've had enough! I might get a little drunk. I say what's on my mind...

Andre ganger byttes sangene ut etter hvilke assosiasjoner jeg fr p min vei.

Jeg kan sitte og se p barna mine og tenke at akkurat n, akkurat snn som de er n, snn vil jeg ha det. Et yeblikk der de ikke klorer ut ynene p hverandre, men er blide og sitter sammen og er ste.

If everything could ever feel this real forever, if anything could ever be this good again...

Denne sangen fortsetter frem til jeg ber Storebror om hente noe for meg nede, og han svarer at han ikke orker g s langt.

, det er langt g! Hvem veeet om vi kommer i ml? Det trengs mer enn en kubbe for bygge et bl, s kom og g sammen med meg...

Denne er hard bli kvitt. Den overlever klesvask og kveldsstell og gr i ett til ungene er i seng. De fr selvflgelig ikke sove. Roper opp mine beste tips: Bli i senga. Lukk ynene. Lukk munnen.

Don't wanna close my eyes - I don't wanna fall asleep 'cause I'd miss you, babe...

Jeg tror de jeg bor sammen med opplever det som en jevn dur, litt som lyden av kjleskapet eller vifta p badet. Du hrer det ikke i hverdagen, men hvis strmmen gr s legger du merke til at lyden plutselig ikke er der. Det er s underlig stille.

He needs a quiet room, with a lock to keep him in, it's just a quiet room, and he's there...

Det er snn jeg opplever det selv ogs, sett utenfra p en mte. Oi, jeg synger ikke i dag! Er det noe galt? Ofte finner jeg en grunn. En bekymring, kanskje.

Nr sangen ikke er der, s er den ikke der. Jeg kan ikke tvinge det gjennom ved tenke ut en sang jeg vil synge p.

Sing with me, sing for the year. Sing for the laughter, sing for the tear...

I sosiale sammenhenger m jeg kontrollere det. Slapper jeg for mye av kommer sangen ut, og ofte er det frst nr noen ber meg vre stille at jeg legger merke til at jeg synger.

Gr det an ha Tourettes med en slags musikalske verbale tics? 

Pleased to meet you take my hand, there is no way back from here...

Hvis du vil lese flere irrelevante tekster, flg bloggen p facebook! :) 

#hverdag #musikk #mammablogg #humor #familie #mamma #stemmerihodet 

− Jeg tror du har ftt deg en stalker

To av venninnene mine og jeg str og skravler p utsiden av restauranten vi nettopp har spist p. Folk gr frem og tilbake rundt oss, p kryss og p tvers. Etter en liten stund kommer det en mann i sort dress og setter seg p en benk rett i nrheten. Han har med seg en stresskoffert som han legger ved siden av seg p benken. S setter han seg godt til rette og gjr absolutt ingenting.

 


Jeg kunne jo ikke ta bilde av mannen. Men her er et bilde av en benk, som ligner litt p den han satt p. 

 

− Han der synes jeg er litt creepy, sier den ene venninna mi.

Javel? sier vi andre.

− Ja, han er overalt! Alltid i de samme klrne, alltid med den stresskofferten.

Jeg har aldri sett ham fr, sier jeg.

− Serist? Han er jo overalt! Nr jeg gr fra jobb for spise lunsj sitter han ofte p en av de benkene der. Hun peker p noen benker lenger borte i gata.  

Jeg har heller aldri sett ham fr, sier min andre venninne.

− Han er jo i byen hver dag! Som oftest p torvet eller i ggata.

Jeg ser p henne med hevede yenbryn.

Du ser ham hver dag?

− Ja.

Stikker du ut for spise lunsj p omtrent samme tid hver dag? spr min andre venninne, med en dyp bekymringsrynke mellom ynene.  

− Ja, jeg gjr jo det...

Ingen av oss har sett ham fr, men han sitter til stadighet p benker i nrheten av deg, og du ser ham hver dag... sier jeg.

− Ja? Noen ganger ser jeg ham p vei til jobb. Jeg har sett ham p vei hjem fra jobb ogs.

Jeg fr frysninger p ryggen.

− Serist, tror dere... tror dere han flger etter meg?

 Jeg tror du har ftt deg en stalker, konstaterer min andre venninne. 

Mannen med stresskofferten sitter fortsatt p benken, og titter bort p oss n og da.  

Her kan du flge bloggen p facebook! 

Ta noen andre, vr s snill! Ikke ta lillebroren min.

Forrige gang jeg skrev om miste lillebroren min hoppet jeg elegant over den verste biten, og oppsummerte 4 forferdelige dager i n setning. Jeg orket ikke g inn i det, men det har jeg gjort denne gangen.  

Da jeg begynte skrive var jeg ikke sikker p om jeg kom til publisere dette noen gang. Tar det meg et lite skritt videre, eller rsker jeg bare skorpen av et sr som var p vei til gro helt fint? Jeg fant ut at det sret egentlig ikke har noen skorpe. Det har en glidels som jeg kan pne og lukke, og som av og til glir opp av seg selv. S ingen skade er skjedd.    

Dette er min historie:

26. mars

Det er sndag morgen, jeg har nettopp vknet. En av sstrene mine sier at mamma og pappa er p vei ut i bilen med Adrian, de skal p legevakten. De var visst p legevakten med ham i gr kveld ogs, men ble sendt hjem igjen. Hva er galt? Jeg str oppe p loftsgangen og ser ut av vinduet, ned p den lille, gule bilen. Jeg kan ikke se Adrian. Hvorfor m de dra begge to?  

Timene gr, og de kommer ikke tilbake. S ringer de. De dro rett til akutten p sykehuset i stedet. Adrian har hjernehinnebetennelse. Den har utviklet seg raskt.

Linda, Adrians ekstrastoresster og min ekstralillesster, kommer opp, og vi gr sammen i ring rundt p den lille verandaen ved lekestua, mens vi ryker den ene ryken etter den andre med skjelvende hender.  

Vi gikk sannsynligvis ikke i ring hele dagen, men det er det eneste klare minnet jeg har. Sara Linn, som bare var 3 mnd gammel, var tatt med til sykehuset. Vi var fire tenringsjenter og Anders, kjresten til Maria, og Benjamin p 9 r, som vi etter hvert sendte til naboer for leke. Vi prvde skne ham, men han forsto alvoret likevel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dagen er uendelig lang. Vi fr et par oppdateringer underveis. De frste 24 timene er kritiske, legene vet ikke noe mer fr i morgen. Til slutt er det p tide sove. Jeg legger meg p en madrass i stua rett ved telefonen.

27. mars

Mamma ringer ganske tidlig mandag morgen. Vi m komme. Det kommer en taxi og henter oss.

Jeg var 17 r, jeg forsto hva det betydde at vi mtte komme. Jeg forsto hvorfor vi ble hentet i en taxi, i stedet for av mamma eller pappa. Vi grt hele veien, alle sammen.

Vi blir fulgt opp p et rom p barneavdelingen hvor mamma og pappa og Sara Linn er. Jeg knekker fullstendig sammen nr jeg ser dem. Henger over en vask og hulker til jeg brekker meg. Adrian ligger p intensiven. Sirkulasjonssvikt. Vi kan f se ham, men vi kan ikke f kontakt med ham. Han er i koma.

Vi ble fulgt ned til intensiven i fjerde etasje. Vi ble forberedt p at han s annerledes ut. Bde respirator og hjernehinnebetennelse setter sitt preg p en liten kropp.

De har rett, han ser ikke ut snn han gjorde sist jeg s ham, under middagen p lrdag fr jeg dro ut. Og han ser s liten ut i den store senga. Men det er likevel godt se ham. Se at han fortsatt er her, tross alt. Det er s stille. De eneste lydene jeg hrer er overvkningsutstyret og sykepleiernes stille grt. Det skal ikke vre stille i et rom hvor Adrian er. Det skal vre latter, lek og rampestreker. Jeg holder ham i hnden, vil holde ham fast her. Han kan vel ikke forsvinne fra oss hvis jeg holder i ham?

Adrian er den frste av mine ssken som jeg faktisk husker at ble fdt. Maria, Natalie og Benjamin har liksom alltid vrt der. Jeg fikk lov vre med bestemme mellomnavnet hans, Tobias. En gang jeg var barnevakt for ham var han syk, og jeg satt ved siden av senga hans og sang for ham og strk ham over panna. En annen gang var han med meg p besk p skolen jeg gikk p fr. Jeg var s stolt av ham. I desember skrev jeg stil om ham p engelsktentamen, fordi han var p sykehuset for ta mandlene, og jeg savnet ham s. Jeg avsluttet historien med at jeg gleder meg til f ham hjem igjen, det er ikke det samme komme hjem fra skolen uten bli mtt av et smilende fjes, en god klem og ordene: Anate, du pom hjem!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Adrian pakker opp julegaven fra meg. Det var et batteridrevet Thomastog som han ble veldig fornyd med.  
 

Vi gr frem og tilbake mellom rommet p barneavdelingen og intensiven, og noen ganger ned i lobbyen for mte venner. Jeg holder Adrian i hnden og kysser ham p kinnet. Hvisker i ret hans. Vil ikke slippe ham. Vi fr forskjellige beskjeder fra leger og sykepleiere, ettersom resultater av tester blir klare. Vi har ftt opp blodtrykket litt, s sirkulasjonen er bedre. Hp.

Nr jeg tenker tilbake virker det som om noen av vennene vre alltid var i lobbyen p sykehuset. Uansett nr jeg gikk dit s var det kjente ansikter der. De gav klemmer, delte trer, oppmuntrende ord og av og til en drlig vits. Vi hadde ikke klart oss uten.    

28. mars

Tidlig p dagen fr vi en positiv beskjed. Adrian har normal temperatur og blodtrykket hans er fint. De kan redusere medisinmengden. Igjen et bittelite hp. Vi klamrer oss fast.

Hpet varte bare i noen timer. Morfinbehandling ble avsluttet, men Adrian vknet ikke, og reagerte ikke p de forskjellige prosedyrene som ble gjort. Alt tydet p at hjernen hadde tatt stor skade av bakteriene som hadde herjet der. De informerte oss om at de ville gjre en CT-scanning av hjernen hans, og vi ville f vite resultatet dagen etter. Muligheten for at han kom til overleve dette var forsvinnende liten.

Utenfor intensiven gr verden sin gang. Fiskene i akvariet p barneavdelingen svmmer frem og tilbake, akkurat som de gjorde da jeg satt med Adrian p fanget og s p dem da han var her for ta mandlene. Folk snakker om vanlige ting. De smiler og ler og kjper godteri og plser i sykehuskiosken som om livet er det samme som fr. Skjnner de ingenting? Hva er det de driver med?

Jeg var sint. Jeg var knust. Lillebroren min. VR lillebror! Han var bare to og et halvt r gammel. Skulle dette virkelig skje? Virkelig?! Nei, det gikk ikke an.

Ta noen andre, Gud! Ta noen som ikke nsker leve. Ta noen som allerede har hatt et langt liv. Ikke ta lillebroren min. Vr s snill, ikke ta lillebroren min! Nr jeg vkner i morgen, la dette vre en vond drm. Du kan ikke la Adrian d! Du kan ikke ta ham fra oss!    

29. mars

Allerede fr bevisstheten kobler inn kjenner magen at noe er galt. Jeg vkner, men den vonde drmmen fortsetter.

Nr alle har sttt opp kommer overlege Espen inn p rommet vrt p barneavdelingen. Han setter seg ned p en krakk. Krakken er litt for lav for ham. Han tar tak i den med den ene hnden og setter seg ukomfortabelt til rette fr han kremter og begynner snakke. Jeg stirrer p de hvite treskoene hans. Han forteller om funnene de har gjort p CT-scanningen, og avslutter med en setning jeg skal komme til huske for alltid: Og dette er ... dessverre ... ikke forenlig med noe liv. Ordene koster ham mye. De visker ut de siste knttsm restene av hp. 

Den nydelige lillebroren min. Han som sjarmerte alle i senk med dype smilehull og morsomme kommentarer. Det e'kje mine pupper, E sidd hr og mi te d!, Dr s dri mi g jite tu? Han som stakk meg med gaffelen sin ved middagsbordet og gjorde opp for skaden med gi meg en god tos. Min blide velkomstkomit etter hver eneste skoledag. Han som pleide vrikke seg ned ved siden av meg i stolen og annonsere at det er pjass te to! Han som rota i hylla p rommet mitt og l ved siden av meg i senga og s i Donaldblad. Jese donga, som han kalte det. Min lille klippe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Smerten er uutholdelig. Hvordan kan vi dra herfra uten Adrian? Vi kan ikke det! Tanken river meg i stykker innenfra. Jeg slr i vegger og grter med dype, hylytte hulk til jeg er helt tom.

Respiratoren skal sls av i lpet av dagen. Det er s brutalt, men utsette det hjelper ingen. Tanter, onkler og kusiner kommer for se Adrian. Nr Linda skal se ham blir jeg med inn. Slangene som var p armene hans er borte. Vi grter. Jeg klemmer ham og kysser ham p panna, Linda holder ham i hnden.

Vi var i en slags sjokktilstand, men mamma og pappa klarte p et vis planlegge hvordan vi skulle gjre den siste stunden sammen med Adrian. Maria og Anders henta noen ting hjemmefra. Adrian ble trillet opp til rommet p barneavdelingen, og hele familien var samlet for siste gang.

Det er ingen maskiner mer, bare vr Adrian Tobias, med en sutt i hnda og en i munnen, akkurat snn han ville ha det. Denne siste stunden er bare vr. Vi fr vre i fred. Vi tar farvel med Adrian. Jinne go'ingen vr. 

Du, hvis jeg ikke kommer hjem igjen...

"Du, hvis det skulle skje noe, s jeg ikke kommer tilbake..."

Min samboer ser oppgitt p meg og sukker.

- Ja? 

Jeg skal bare p en helgetur til London med ssteren min, men hvem vet? Flyet kan styrte, det kan skje et terrorangrep, taxien fra flyplassen til hotellet kan krsje... 


Ja, det er jo ogs en mulighet. (tegning: mattbors.com) 
 

Siden tankene mine stadig streifer innom diverse fatale scenarioer, har jeg ofte tenkt p skrive testamente, men det virker bare som en veldig trist, sr og pessimistisk ting gjre nr man er relativt frisk, og litt over tredve. Og gjr jeg det n, akkurat n i kveld, s er jo det  be skjebnen om at flyet jeg sitter i skal falle ned. Mens jeg gr og pakker kofferten bobler og putrer katastrofetankene inni hodet mitt, helt til det koker over og noe m ut. 

Jeg er fortsatt redd for jinxe det, s jeg nyer meg med  skissere et slags muntlig testamente. De pengene jeg har p BSU-kontoen, de vil jeg at du skal bruke p betale ned en del av huslnet, s dere kan bli boende her.

Det er jo viktig for guttene f fortsette bo p samme sted, nr mamma helt plutselig forsvinner er det jo ikke noe greit om de samtidig m flytte! Eventuelle andre penger du finner p kontoene mine vil jeg at guttene skal ha, del det likt mellom dem.

Han bekrefter at det er greit. Han ser litt ukomfortabel ut.

Jeg kommer p noe mer.

I en grnn kasse p loftet, under en hel haug med papirer, inni en gul plastpose har jeg en bunke med gamle notisbker.

− Jaha?

Brenn dem.

Han ser sprrende p meg.

Ikke pne dem, bare brenn dem.

− Greit.

Og ungene m ikke glemme meg, det er viktig! 

Du m huske snakke med dem om meg, og la dem ha bilder av meg p rommene sine. Og oppdra dem snn som vi har blitt enige om. La dem f vre gode og rare og akkurat som de er, s de alltid tr komme til deg hvis det er noe. Fortell dem at det er jeg som har skrevet ned alle de koselige minnene de har i babybkene sine! Og at jeg var s veldig, veldig glad i dem.

Oisann, jeg omtaler meg selv i fortid, det er nok p tide avslutte denne samtalen. Bare en ting til:

Jeg regner med at du finner deg en ny dame etter hvert, men finn en skikkelig en! Hvis ikke hun blir glad i ungene vre er hun ikke noe samle p. Og hvis de sier at hun er slem mot dem s m du tro p dem, ikke sant? Og du m vre sikker p at det er henne du vil ha fr ungene fr treffe henne. Ja, ogs m hun ikke flytte inn med en gang, det blir for mye forandring alt for fort.

Mannen nikker utlmodig, og sier at han synes dette er litt kjipt snakke om, og kanskje litt i overkant dramatisk?

- Det er snakk om en helgetur til London! Du har vrt der minst 10 ganger fr, og kommet like hel hjem igjen hver gang. Du skal fly med et flyselskap som du sier at ikke har hatt en ulykke p 14 r.

Da skjer det vel snart en ny ulykke, tenker jeg.  

Jada, men da har vi snakka om det en gang for alle. Jeg skal ikke mase mer, bare du lover.

Han lover.

Flg gjerne bloggen p facebook! :) 

En sak har alltid mer enn n side

Du ser den fra ditt ststed. Jeg ser den fra mitt. Vi har alle unike erfaringer og opplevelser som andre kan lre noe av. Du kan hjelpe noen til se en sak fra en ny side. Jeg tror at verden blir et litt bedre sted om vi klarer se ting fra flere sider. 

Vi har ogs erfaringer som andre kan kjenne seg igjen i.  hre om noen som er i samme situasjon kan ofte gjre byrden litt lettere, ikke sant? God innsikt i et tema gjr din mening interessant. Har du lyst til dele dine erfaringer?  



Rapport fra baksiden av Statue of Liberty: Hun er grnn p ryggen ogs. Jeg har vrt der, s jeg vet det. 

Ved nyttr startet jeg skrivefirma, som jeg ganske enkelt har kalt Written by Renate. Jeg har laget en facebookside, og p den vil jeg legge ut bilder av artikler jeg fr p trykk, men jeg vil ogs bruke den til en annen ting; finne rette personer til representere enkeltsaker jeg skriver.

For ofte nr jeg skriver en sak for et magasin, trenger jeg en case - en person som p forskjellige mter kan knyttes til temaet artikkelen handler om. Da vil jeg legge ut etterlysning p facebooksiden, og kanskje er det akkurat deg jeg leter etter? Eller en du kjenner, s du kan gi meg et tips. 

Det kan vre jeg skal skrive om sorg, og du har opplevd miste noen. Kanskje skal jeg skrive om babyer som sjeldent sover, og du har en baby som enda ikke har sovet en hel natt. Eller jeg skriver om hvor slitsomt det er trene, og jeg kan sprre deg og tre andre hvilken treningsform som gir best resultat ved minst innsats. 

Noen ganger kan noe du har opplevd vre s spesielt at det er en hel historie i seg selv. Har du en snn historie, og har lyst til la meg fortelle den for deg, kan du sende meg en melding i innboksen p facebooksiden. Jeg tar gjerne imot tips!

Forelpig har jeg skrevet for Foreldre & Barn, Kamille, foreldre.no, kvinneguiden.no og Glade barn i barnehagen, s dette er noen av magasinene historiene kan bli publisert i. 

nsker du flge med p etterlysninger p facebooksiden min, klikk liker, s kommer etterlysningene opp i newsfeeden din. Del gjerne! :) 

Sammenhengen mellom rot og perfeksjonisme

Her om dagen hadde vi en liten uoverensstemmelse i heimen. Min yngste snn, ogs kalt Lillebror, satt p kjkkengulvet og tegnet litt med tusj, mens jeg lagde middag. Han tegnet ikke direkte p gulvet, han hadde en fargeleggingsbok, men et par streker p utsiden her og der ble det jo. S kom pappaen hans hjem, tok fra ham tusjene og ba ham pent om sette seg ved stuebordet med fargestifter i stedet. Selv synes jeg ikke det var noe problem i det hele tatt, vi har nemlig en stor, knallgrnn flekk p kjkkengulvet fra fr, forrsaket av en svrt uheldig (og uforutsigbar!) kombinasjon av krepp-papir og en lekk blomsterpotte. S gulvet m jo males likevel, hva gjr vel et par tusjstreker? Alts, er det ikke perfekt, s kan det vel vre det samme?


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skjnner hva jeg mener? (Gulvet har egentlig en lekker, lys mintgrnn farge, men jeg har ikke funnet utav innstillingene p det nye kameraet mitt enda)

Arbeidspulten min, bde p jobb og hjemme, er veldig rotete. P jobb er det stadig rett fr jeg roper ut: Er det noen som har tatt den gule tusjen min? men hver eneste gang finner jeg den p min egen pult, under flytende hauger av papirer. P hjemmekontoret m jeg rydde plass til koppen hver gang jeg tar med meg kaffe inn hit. Det er mest papirer her ogs. Hvordan kan man ha det s rotete, tenker du kanskje, og samtidig pberope seg vre perfeksjonist? Samme prinsipp. Til enhver tid er mange av disse papirene i bruk, de venter p dagen jeg skal bruke dem, eller de venter p at jeg skal f unnagjort gjremlet som str notert p dem. De m ligge fremme for at jeg skal huske hva jeg skal, siden hodet mitt er like rotete, derfor er ryddighet ikke en mulighet. Og kan det ikke vre helt ryddig, ja da kan det vre det samme!

Etter at vi diskuterte dette ser jeg at denne tankegangen dukker opp igjen og igjen. Har jeg allerede snrr eller gulp p skuldra p genseren min (smbarnsforeldre skjnner hva jeg mener), kan jeg godt stille genserermet til rdighet hvis noen er uheldige og sler litt melk under kveldsmaten. Genseren m jo i skittentyet fr jeg forlater huset uansett, s gjr det noe, liksom?

Og har jeg en skikkelig bad hair day, hvor luggen deler seg p midten og nekter bukke under for press fra verken vann eller hrskum, da tar jeg p meg noen ufikse, behagelige klr, og slurver litt med sminka. Er det noe poeng prve, nr man likevel ser dust ut p hret?

Denne holdningen kommer dessverre ogs frem i min tilnrming til husarbeid. Hvis jeg skal vaske huset, s skal jeg gjre det ordentlig. Og med ordentlig, s mener jeg at jeg krabber rundt p gulvet og vasker centimeter for centimeter med klut. Jeg lfter alt som kan flyttes p bort fra rommet som skal vaskes, og vasker gjerne alle disse tingene ogs. Jeg vasker inni vedovnen. Helst vil jeg begynne i den verste etasjen, og ta rom for rom og vaske meg nedover, mens jeg er helt alene i huset, s ingen kan trkke rundt og delegge for meg. Men hvis jeg alltid begynner p samme sted rekker jeg aldri over alle rommene, for med min metode tar det sin tid. Det fles litt hplst, og da hender det i perioder at jeg bare dropper hele vaskinga. Men heldigvis er han jeg deler huset med ogs p dette punktet uenig i min tankegang, og ordner opp.

S det er alts min teori - rot og perfeksjonisme gr hnd i hnd. 

Flg gjerne bloggen p facebook! 

Er vi tomme for dopapir?

Da jeg skrev blogginnlegget som skulle sttt her, tenkte jeg at dette vil sikkert ganske mange kjenne seg igjen i. Kanskje til og med flere enn de ca 100 leserne mine? 

Derfor kan du i stedet lese om vr berromantiske date p foreldre.no :) 


Ah, stemmer! Det er flere doruller igjen bak de sm hndklrne i skapet. 

Flg gjerne bloggen p facebook! 

Har stearinnissenes siste time kommet?

Jeg elsker julepynt. Dette er ingen overdrivelse. P plantegninger av mitt drmmehus har jeg tegna inn hovedmomenter som sofagruppe, peis, kjkkenbenk, spisestue - og en sirkel som viser hvor juletreet skal st.

Da jeg var barn hadde jeg naturlig nok litt begrensede muligheter til skaffe meg all den julepynten jeg hadde lyst p. I vinduene hos glassmagasinet s jeg de vakreste porselensnisser og sm hus med sn p taket og lys i vinduene. Uoppnelig nr man kun har n ukelnn rutte med og samtidig er fryktelig glad i godteri.

Men det fantes noe som var innenfor mitt budsjett. Stearinnisser. Jeg tok vare p dem som verdifulle skatter, og hvert r flyttet minst n ny nisse inn p rommet mitt. Den strste nissen fikk etterhvert sin egen hjemmestrikkede sovepose med psydd pute, s den skulle ligge behagelig fra 13. januar til 1.desember. (Jeg rettferdiggjorde denne forskjellsbehandlingen med at dette var min frste stearinnisse, men etter at jeg ble mamma til to forstr jeg at denne tankegangen er helt uakseptabel.)

N er jeg 33 r gammel og trenger ikke lenger velge mellom godteri og julepynt. Jeg kan takke ja til begge deler. Jeg har slutta kjpe stearinnisser, og investerer heller i litt finere julepynt, av den typen jeg drmte om da jeg var liten. Men stearinnissene fra barndommens jul er fortsatt med meg. De siste rene har jeg satt dem p en hylle helt oppunder taket, s folk (inkludert meg selv) skal slippe se dem p nrt hold. De er gulnet, oppskrapte og rett og slett ganske stygge.  

Hvis du synes tredjemann fra venstre ser litt ekstra blid ut, s er det nok fordi han har egen sovepose. 
 

Men de er der. De m vre der. De er ulselig knytta til gode minner om barndommens julefeiringer, minner fra den tiden da det alltid kom sn til jul. Tiden da Skomakergata fortsatt gikk p barnetv og vi hadde brennende, ekteflte nsker p nskelistene vre, fordi vi ikke hadde alt fra fr. Minner om g julebukk, turer ut i skogen for hugge juletre, lukt av nystekte kakemenn og brune pinner p kjkkenet hjemme - alt kommer tilbake til meg nr jeg ser p de stygge stearinnissene mine. 

I fjor tok jeg dem frem, og satte dem opp p hylla i den samme rekkeflgen som ret fr. Jeg tok noen skritt tilbake og s p dem en stund. Knipset bildet du ser ovenfor, i tilfelle det ble siste gang jeg s dem. S tok jeg dem ned igjen.

Motet svikta. Nissene ble satt tilbake i skapet, hvor de fortsatt str.

Klarer jeg kaste dem? Jeg vet ikke enda. Frst vil jeg, og s vil jeg ikke. Egentlig skulle jeg nske at jeg hadde brent dem opp mens jeg fortsatt var liten, fr all denne hersens nostalgien kom inn i bildet. 

 

Crazy fan mter verdens beste trommis...

Oppe til hyre: "I'm watching you..."  Skeptisk livvakt. 

Det at jeg velger legge ut et spass uheldig bilde av meg selv, attptil p en skikkelig bad hairday, burde kanskje si alt. Men, for forst betydningen av dette bildet trengs litt bakgrunnsinformasjon. 

Jeg har selvflgelig alle Foo Fighters platene. Og dvd'ene. Jeg har minst 10 Foo Fighters t-skjorter. Og en tacky Foo Fighters julegenser med en sinna rockepepperkakemann p. Jeg har en stor, innrammet plakat av Foo Fighters p veggen hjemme. Og en tyveske det str Foo Fighters p. Jeg gr s klart p alle konsertene. 

Da min frste snn ble fdt, 9 uker fr termin, satt jeg med ham p brystet i dager og uker inne p nyfdtintensiven og sang Still av Foo Fighters, s lavt at ingen andre kunne hre hva jeg sang. Den er perfekt til synges lavt, og min lille baby roet seg hver gang jeg sang den. Jeg fortsatte synge den som nattasang i flere r, og han liker den enn. 


Dette bildet av min lille (n litt strre) snn har vi p veggen hjemme. Ordene p bildet er fra en lt Dave Grohl skrev etter en episode der han trodde han skulle miste Taylor. Teksten passer perfekt til situasjonen vi var i da bildet ble tatt.   

Av Foo-medlemmenes sideprosjekter er Taylor Hawkins & the Coattail Riders min favoritt. Jeg spiller trommer selv (p et litt annet niv...), og bruker selvsagt Zildjians Taylor Hawkins trommestikker.

Det skal vre sagt - det hadde ikke gjort noe treffe p Dave, alts! Men han hadde dratt avgrde litt tidligere med familien sin.

I Oslo bor rockestjernene p ett hotell. Hver gang. S gr man kanskje tilfeldigvis forbi bakdra til dette hotellet noen timer fr Foo Fighters skal spille, og der str det muligens 6 svarte van'er med skyvedrene pne, mens det rundt drene p bygningene str et par menn det oser bodyguards av lang vei. Da ville kanskje enkelte falle for fristelsen til bli en stund. Nr de ansatte p hotellet begynner feie fortauet mellom hotellet og bilene, kan det kanskje vre vanskelig lsrive seg? Ja, det kan kanskje det. 

Jeg vil faktisk ikke fortelle mer. Annet enn at jeg lovet Taylor ikke ta bilde av babyen hans, og det gjorde jeg ikke heller. Jeg ventet hflig mens han plasserte ungen i bilen. Men jeg har sett babyen til Taylor Hawkins, bare s dere vet det. 

Var forresten p konserten ogs! Som en snn liten btw-notis. 


Frst stod jeg bak her. Foo Fighters fansen er ikke tam, og ettersom jeg verken er veldig hy eller veldig sterk valgte jeg bli p plassen jeg fant ved gjerdet inntil "scenetungen". Jeg stod rett ved en litt strre sirkel som var midt p scenetungen, og lurte litt p hva dette var. 

Det viste seg plutselig at det var en liten scene, og plasseringen vr var tidenes lykketreff. Mens Dave stod langt ute p scenetungen og holdt show alene, steg plutselig resten av bandet opp "fra gulvet" rett foran meg. RETT FORAN. Og Dave kom lpende tilbake.  


Kvelden var reddet! Jeg stod faktisk s midt i smryet at kameramannen fant ut at det beste stedet st var her: 

Men det gjorde ingenting, for jeg kunne se over ham. 

The end. 

 

Hybelkanin-i-btte-metoden

En gang, da jeg var mye yngre, flyttet en liten familie inn i nabolaget vrt. De hadde en snn p min lillebrors alder, s guttene lekte en del sammen i de mnedene de bodde her. Frste gang min bror hadde vrt p besk hos denne familien kom han hjem og fortalte om deres noe spesielle tilnrming til rengjring. De hadde en btte i et hjrne i stua hvor de samlet alle hybelkaninene. Alts, nr hybelkaninene hadde vokst seg store nok til anses som skjemmende, ble de plukket opp for hnd og lagt i denne btten. Vi var forferdet. 

Snn rundt 20 r senere, her jeg sitter i et relativt stort hus med en gipset arm, to livlige barn som roter og griser mye og en litt sliten samboer, s slr det meg plutselig at denne "rengjringsmetoden" slettes ikke er noen dum id!

 

Men jeg er ikke s sikker p om jeg ville bruke en btte. Og hvis jeg skulle bruke en btte skulle den i alle fall ikke st i stua til spott og spe. Jeg tror faktisk at jeg vil ta meg bryet med bre hybelkaninene hele veien ut til badet og spyle dem ned i do. Med de hybelkaninene som allerede oppholder seg p badet er jo i alle fall dette en god lsning. De som holder til i stua og kjkkenet fr en litt lengre tur, men hvis jeg gjr det til en vane plukke med meg minst n av dem hver gang jeg uansett skal inn p badet er vi p god vei til noe jeg vil kalle en rengjringsrutine.

 

Hybelkaninene i den verste etasjen, de kan by p strre problemer. Der oppe har vi soverommene, og utenom tidlig morgen og sen kveld er jeg ikke der s ofte. Det er ikke realistisk legge opp til at jeg skal ta med meg hybelkaniner ned hver morgen, for da har jeg hendene fulle av mobil, leppepomade og klr fra i gr. S her m det muligens etableres en slags mellomstasjon som kan tmmes med ujevne mellomrom. Ikke en btte alts, men en pen kurv med lokk p kan jo kanskje passere? Folk pleier vel ikke kikke oppi kurver hos andre folk, spesielt ikke hvis de har lokk? (Hvis det n skulle st en ny kurv i en krok hos meg neste gang du er p besk, kommer du til klare la vre ta en titt?) :D 

 

Hybelkaninene i frste etasje kan f fortsette leve sitt eget liv - der har vi bare yttergang, vaskerom og garasje. Vaskerommet er dessuten nylig rengjort i forbindelse med bytte av vaskemaskin, og vi kommer helt sikkert til sveipe over igjen ved en senere anledning. I gangen luftes det jo jevnlig ved at folk kommer og gr, og ettersom det blser godt her p sen s vil jeg tro at mange hybelkaniner finner veien ut selv - blir tatt av vinden rett og slett. Jeg ser i alle fall ikke noe til dem, men det kan ogs ha noe gjre med de grsvarte flisene i gangen og det at jeg er langt over gjennomsnittet nrsynt. 

 

Men jeg innser allerede fr jeg har prvd det ut at denne metoden har en del mangler. Do, vask og dusj m vaskes, overflater m trkes av, vinduer skal holdes gjennomsiktige og innimellom m jo ogs gulvene f litt spevann p seg. 

 

S det er kanskje bedre ansette en vaskehjelp? 

En drlig lytters bekjennelser

For noen dager siden l det et KK i postkassa mi. I bladet leste jeg noe som jeg hper skal f min svrt tvilsomme sosiale kompetanse opp p et nytt og hyere niv. 

"Bli en bedre lytter" het artikkelen. Her var det mange gode tips, blant annet fem trinn for bli en bedre lytter. Et av trinnene var vre oppriktig interessert i det den andre forteller. Det er vel strengt tatt ikke noe man kan gjre noe med? Oppriktighet kommer fra hjertet, og er man interessert s er man, og er man ikke s er man ikke. Ikke noe pokerfjes her i grden. Man kunne ogs gjerne stille sprsml. Det er noe jeg allerede gjr. Ikke at det faller naturlig for meg, men mens den andre snakker prver jeg tenke ut hva som muligens er en normal respons p det som blir sagt, og planlegger noen forhpentligvis relevante sprsml. Se personen i ynene var et annet tips. Det prver jeg gjre, men jeg har fortsatt ikke funnet den riktige formelen for hvor lenge man kan se noen i ynene fr man br se litt vekk, og hvor lenge man da skal se vekk fr man kan se personen i ynene igjen. Det stod det ikke noe om, dessverre. 

P slutten av artikkelen var det en test. "Synes du selv at du er flink til lytte til andre mennesker, er du ikke alene. Men virkeligheten kan vre en annen. Kjenner du deg igjen i flgende utsagn?" leste jeg, og det var her aha-opplevelsene kom p rekke og rad. Utsagnene var noe snt som dette: Hender det at du tar deg i ikke hre etter i en samtale fordi du vil si din mening? Sitter du og formulerer inni deg mens andre snakker, s du er klar nr de endelig tier? Forteller du en lignende historie eller prver overg den andre? Kommer du med lsningsforslag uten at samtalepartneren har bedt om det? Ppeker du det positive hvis noen forteller om noe vanskelig? Ja, ja, ja, ja og ja. 

Godt vite at man ikke er alene...

S jeg er alts en elendig lytter. 

Etter at jeg leste denne artikkelen har jeg vrt ekstremt selvbevisst. Det viser seg at det spesielt er ett av punktene jeg sliter med. P jobb i gr viste en kollega meg bilder fra det nye huset sitt, som veldig snart var innflytningsklart. Jeg klarte vise genuin interesse, ettersom jeg faktisk er veldig interessert i arkitektur og planlsninger. Ikke noe problem. Men etter ha sett gjennom bildene kjente jeg en sterk trang til fortelle at vi holder p pusse opp kjkkenet. Men det kom kanskje inn under kategorien fortelle en lignende historie eller prve overg den andre? Alts, hun har et splitter nytt helt hus, og jeg har et kjkken som blir fikset litt p. Det kan da ikke vre prve overg? Uansett, det var en sjanse jeg ikke var villig til ta, s jeg holdt kjeft og smilte. Klapp p skulderen. 

Men det var ikke mange timene senere fr jeg gikk p en smell. Jeg var med fireringen min p fotballkamp, og prvde konversere litt med de andre foreldrene. I et par gyldne yeblikk flte jeg at det gikk strlende. S fortalte en mamma hvorfor den ene snnen hennes ikke skulle spille i dag - han hadde ramlet ned en rulletrapp. Det krevde mye selvkontroll ikke buse ut med at min snn ogs har falt ned en rulletrapp. Det var riktignok ikke n nylig, men for et sammentreff! Jeg tenkte s p at jeg ikke mtte fortelle dette at jeg ikke fikk sagt noe i det hele tatt. S det tok ikke mange sekundene fr historien om min snns doble salto utfor rulletrappen datt ut av meg likevel. Det var det eneste relevante jeg kunne komme p si. Og ville det ikke vre litt rart ikke nevne det? 

Jeg hentet meg raskt inn igjen, (kom til tenke p tipset fra artikkelen; "still sprsml") og spurte hvor hennes snn hadde skadet seg. Hun svarte og spurte meg tilbake. Jeg fikk vite at hennes snn mtte sy, mens min slapp unna med skrubbsr, blmerker og en sjekk p legevakten. Alts overgikk jeg henne ikke. Flaks! 


I dagene som kommer skal jeg bli en bedre lytter. Jeg skal prve holde yekontakten passelig lenge. Fr jeg hre at niesen din p 16 er gravid skal jeg prve la vre fortelle at jeg kjenner ei som fikk barn som 14-ring, og i alle fall ikke legge til at det sikkert kommer til g heeelt fint! Hvis jeg ikke klarer vise oppriktig interesse skal jeg finne p en god unnskyldning for avslutte samtalen. Nr du forteller meg at du og pappaen til dine fire barn skal skilles, skal jeg prve la vre si at det sikkert blir deilig f litt tid for seg selv. 

I hjertet mitt bor en liten bror...

For nyaktig 17 r siden fikk jeg en ny lillebror. Han var det femte barnet i sskenflokken, og ble raskt bortskjemt p oppmerksomhet og kjrlighet fra oss alle. Som femtenring var jeg ikke s veldig interessert i babyer, men innen han fylte sitt frste r hadde han meg i sin hule hnd. Lillebroren min var et ordentlig sjarmtroll, til tider litt forut for sin alder. Han strdde om seg med morsomme og uventede kommentarer, krydret med en srdeles sjarmerende talefeil. Han syns det var litt kjedelig at vi andre skulle p skolen hver dag, og kom gjerne med andre forslag: "Mi g jite tu? Dr s drei, mi g jite tu?" Vanskelig si nei... Og nr jeg kom hjem fra skolen igjen stod han i dra med et strlende smil og utbrt fornyd: "Du pom hjem!" 


Vi var heldigvis lykkelig uvitende om at han ikke var her for bli. Da han var 2 1/2 r gammel ble han plutselig alvorlig syk. Etter de fire lengste dagene i vre liv, p en berg og dalbane av fortvilelse, hp, angst, nytt hp og til slutt en bunnls smerte og sorg, var vi tvunget til gi slipp p noe av det kjreste vi hadde.   

Noen ting lrer man p den aller hardeste mten. Lillebror lrte meg at sm ftter setter store og dype spor. Han lrte meg at det stort sett alltid er "pjass te to". Han lrte meg ogs at tiden ikke alltid leger alle sr. 


For sorg over et barn er ikke "bare" sorgen over det man har mistet - en sorg som er uendelig tung bre - men i rene som flger kommer ogs sorgen over alt som skulle ha blitt. I begynnelsen var sorgen skarp og farlig. Bare man nrmet seg den var smerten uutholdelig. N er sorgen litt rundere i kantene og jeg tler se den i ynene. Det er like greit akseptere den, for den kommer alltid til vre en del av meg. 

For meg er det ikke en selvflge at alle de jeg har rundt meg fortsatt er her i morra. Jeg kommer aldri til tenke at det ikke skjer meg. Jeg kommer nok alltid til vre litt p vakt.

I dag tenker jeg p lillebror fordi 13. september var bursdagen hans. Det er sjeldent at det gr en dag uten at jeg tenker p ham. Nr noen spr meg hvor mange ssken jeg har. Nr jeg ser navnet hans p en colaflaske, eller hrer noen rope navnet i skolegrden der jeg jobber. Nr jeg treffer noen som er fdt i samme r som ham tenker jeg p hvordan han ville ha vrt n. Nr jeg skriver listen over de jeg skal kjpe julegaver til, eller hrer en sang om savn p radioen. Nr jeg mter et barn som ikke har lrt si L enda. Noen ganger smiler jeg av gode minner, andre ganger blunker jeg bort et par trer.


Stolt og god storebror. "E hnne ho?"

Steder og situasjoner jeg vet at fr frem de vonde flelsene, kan jeg forberede meg p eller velge unng. Men sorgen kan ogs stikke innom nr man minst venter det. For et par r siden stod min andre bror p en scene med gitaren og stemmen sin, og foreldrene vre og hele sskenflokken satt i salen p releasekonsert for ep'en hans. Plutselig kom en overveldende flelse av at vi mangler en. Jeg satt der i mrket og svelga trer, krokanrull og bringebrbrus om hverandre, mens jeg tenkte p hvor stolt han ville ha vrt av storebroren sin.                                                       

Lillebror og storebror

Da jeg var 17 r og lillebror fortsatt gikk og rota i hyllene p rommet mitt, hadde jeg et bilde av ham i en slvfarget ramme med turkise steiner i. En ramme som ikke passer inn her jeg bor n i det hele tatt, men bildet str i den samme rammen. Jeg har den p badet, av en praktisk rsak: Hvis jeg fr lyst til ta bildet ned og prate litt til ham, kan jeg gjre det helt uforstyrret, uten at noen tror at det har rabla for meg. 


S dette er til den lille gutten som for alltid eier en bit av hjertet mitt: 

I thought of you with love today, but that is nothing new.

I thought about you yesterday, and days before that too.

I think of you in silence, I often speak your name.

All I have are memories and your picture in a frame.

Your memory is my keepsake, with which I'll never part.

God has you in his keeping, I have you in my heart.  

(Diktet er lnt - forfatter ukjent) 

$(document).ready( function() { console.log('doc ready'); $('img').css('height', 'auto'); });