hits

"Det gikk ikke snn vi hadde hpet"

Det er noe som skjer hver gang jeg blar over en side i kalenderen min og ser datoene fra 26. til 29. mars. Minnene om hva som skjedde hver enkelt av disse dagene, for stadig flere r siden, blir like sterke hver gang vi igjen kommer til slutten av mars.

P en mte vil jeg g tilbake og hindre det som skjedde. Jeg vet at jeg ikke kunne stoppe det selv da jeg var der, ingen kunne det. Likevel er den flelsen sterk. Flelser forstr ikke logikk.

For hver dato husker jeg en mengde situasjoner med mange krystallklare men rare detaljer, som lukten av limet p en elektrode, trykket p et dynetrekk, madrassen p gulvet inntil radiatoren og fargen p et par tresko. Hvis jeg tillater meg selv tenke tankene ferdig, kjenner jeg det i kroppen, hvordan det var vre meg i akkurat det yeblikket. 

Det gr flere r mellom hver gang jeg ser p dagboken min fra denne tiden, for det slr pusten ut av meg hver gang.

25. mars er tonen lett og fjasete, som den pleide vre. Jeg er 17 r og livet er en lek.

26. mars skriver jeg at Adrian er p sykehuset, panisk babbel om at det er alvorlig, at vi gr i ring, at jeg ikke holder ut, at jeg og Linda har ryka i strekk hele dagen, at jeg ikke fr sove. Men jeg avslutter med at vi hper. Akkurat da er det fortsatt hp − da jeg skrev disse ordene med penn i en notatbok, ord jeg fortsatt kan ta frem og se p, ta p − var han fortsatt her. Jeg kan ikke forklare flelsen det gir meg. 

S skriver jeg ikke igjen fr 30. mars ... Fra n bokside til en annen er verden snudd p hodet. Det er penbart at jeg fortsatt var i sjokk da jeg skrev det, det er altfor ryddig. En av setningene som str der er: Det gikk ikke snn vi hadde hpet. S enkelt − s brutalt.

Jeg, som alltid har vrt redd for min egen skygge, begynte lpe alene i skogen. Det var s fullt av andre flelser; sorg, savn, sjokk, sinne at det var ingen plass igjen til frykten. Jeg lp for komme meg bort, lp til det smakte blod, og til jeg var kommet til en liten knatte ved sjen. Det ble tenkestedet mitt. Der satt jeg og stirret ut over sjen og tenkte p at havet var altfor stort og altfor dypt og spurte meg selv og Gud og hvem enn som ville hre p: Hvor er han?

Jeg tenkte p en annen gang jeg syntes havet var altfor stort og altfor dypt, da jeg sto ved vinduet p ferja til Moss og holdt rundt Adrian fordi han ville se ut p vannet. Jeg grsset litt fordi det bare var en glassrute mellom oss og dette store, kalde, tilsynelatende bunnlse, og jeg holdt litt hardere rundt lillebroren min. Hvis man mistet noe ned der blant skumtoppene ville man ikke finne det igjen, tenkte jeg.

S satt jeg p knatten og tenkte at jeg mistet ham likevel, og at selv om ikke det var det store, dype havet som tok ham s var fortvilelsen like stor og det lete like hplst. Han var borte. Hvordan kan et menneske bare forsvinne, bli helt borte? Og hvor er borte?  

Det var frste gangen jeg flte et sterkt behov for vite hva som skjer etter dden. Hvis han er i himmelen, tenkte jeg, hvis himmelen finnes, hper jeg at han har noen vre sammen med. Hvis bestefaren min er der, vet han hvem Adrian er, selv om han dde lenge fr Adrian ble fdt? Og hvis ikke himmelen finnes, hvor er han? Hvor er han? 

Noen ganger tok jeg av meg sko og sokker og satt med fttene i vannet. Det var kaldt, altfor kaldt til bade. Men det gjorde ikke vondt, som det gjr n hvis jeg sitter med fttene i sjen i april. Det gav meg bare en velkommen nummenhet. Jeg tenkte p hvor urettferdig det er at mennesker blir gitt oss og s tatt fra oss igjen og jeg lurte p om det var meningen at vi bare skulle akseptere det.

S tenkte jeg p om jeg ikke ville hatt ham hvis jeg visste at vi kom til miste ham. Jo, jeg ville hatt ham, det tok meg ikke lang tid komme frem til, og jeg ville heller ikke ha visst om at vi skulle miste ham, for da hadde jeg nok ikke tillatt meg bli s glad i ham. Men ... hadde det vrt bedre da? Nei, jeg ville heller elske og miste enn ikke elske, bestemte jeg meg for. Men aller helst ville jeg slippe miste.

- Renate - 

 

Vil du flge bloggen min p Facebook? Klikk her :)   

#sorg #savn #tap #dden #psketanker #lillebror #adriantobias #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

4 kommentarer

Det er s vondt miste, nettopp fordi man har vrt s uendelig glad i.. s heldig du er som hadde en liten gutt som ga deg minner og s innmari trist at dere har mistet han .

og takk for at du er god med ord og kan dele ❤

Nann Karin: Tusen takk for fine ord <3

Gry Henriksen: Tusen takk <3

Skriv en ny kommentar

$(document).ready( function() { console.log('doc ready'); $('img').css('height', 'auto'); });