hits

"Det gikk ikke sånn vi hadde håpet"

28.03.2018 - 16:02 4 kommentarer

Det er noe som skjer hver gang jeg blar over en side i kalenderen min og ser datoene fra 26. til 29. mars. Minnene om hva som skjedde hver enkelt av disse dagene, for stadig flere år siden, blir like sterke hver gang vi igjen kommer til slutten av mars.

På en måte vil jeg gå tilbake og hindre det som skjedde. Jeg vet at jeg ikke kunne stoppe det selv da jeg var der, ingen kunne det. Likevel er den følelsen sterk. Følelser forstår ikke logikk.

For hver dato husker jeg en mengde situasjoner med mange krystallklare men rare detaljer, som lukten av limet på en elektrode, trykket på et dynetrekk, madrassen på gulvet inntil radiatoren og fargen på et par tresko. Hvis jeg tillater meg selv å tenke tankene ferdig, kjenner jeg det i kroppen, hvordan det var å være meg i akkurat det øyeblikket. 

Det går flere år mellom hver gang jeg ser på dagboken min fra denne tiden, for det slår pusten ut av meg hver gang.

25. mars er tonen lett og fjasete, som den pleide å være. Jeg er 17 år og livet er en lek.

26. mars skriver jeg at Adrian er på sykehuset, panisk babbel om at det er alvorlig, at vi går i ring, at jeg ikke holder ut, at jeg og Linda har røyka i strekk hele dagen, at jeg ikke får sove. Men jeg avslutter med at vi håper. Akkurat da er det fortsatt håp − da jeg skrev disse ordene med penn i en notatbok, ord jeg fortsatt kan ta frem og se på, ta på − var han fortsatt her. Jeg kan ikke forklare følelsen det gir meg. 

Så skriver jeg ikke igjen før 30. mars ... Fra én bokside til en annen er verden snudd på hodet. Det er åpenbart at jeg fortsatt var i sjokk da jeg skrev det, det er altfor ryddig. En av setningene som står der er: «Det gikk ikke sånn vi hadde håpet.» Så enkelt − så brutalt.

Jeg, som alltid har vært redd for min egen skygge, begynte å løpe alene i skogen. Det var så fullt av andre følelser; sorg, savn, sjokk, sinne at det var ingen plass igjen til frykten. Jeg løp for å komme meg bort, løp til det smakte blod, og til jeg var kommet til en liten knatte ved sjøen. Det ble tenkestedet mitt. Der satt jeg og stirret ut over sjøen og tenkte på at havet var altfor stort og altfor dypt og spurte meg selv og Gud og hvem enn som ville høre på: «Hvor er han?»

Jeg tenkte på en annen gang jeg syntes havet var altfor stort og altfor dypt, da jeg sto ved vinduet på ferja til Moss og holdt rundt Adrian fordi han ville se ut på vannet. Jeg grøsset litt fordi det bare var en glassrute mellom oss og dette store, kalde, tilsynelatende bunnløse, og jeg holdt litt hardere rundt lillebroren min. Hvis man mistet noe ned der blant skumtoppene ville man ikke finne det igjen, tenkte jeg.

Så satt jeg på knatten og tenkte at jeg mistet ham likevel, og at selv om ikke det var det store, dype havet som tok ham så var fortvilelsen like stor og det å lete like håpløst. Han var borte. Hvordan kan et menneske bare forsvinne, bli helt borte? Og hvor er borte?  

Det var første gangen jeg følte et sterkt behov for å vite hva som skjer etter døden. Hvis han er i himmelen, tenkte jeg, hvis himmelen finnes, håper jeg at han har noen å være sammen med. Hvis bestefaren min er der, vet han hvem Adrian er, selv om han døde lenge før Adrian ble født? Og hvis ikke himmelen finnes, hvor er han? Hvor er han? 

Noen ganger tok jeg av meg sko og sokker og satt med føttene i vannet. Det var kaldt, altfor kaldt til å bade. Men det gjorde ikke vondt, som det gjør nå hvis jeg sitter med føttene i sjøen i april. Det gav meg bare en velkommen nummenhet. Jeg tenkte på hvor urettferdig det er at mennesker blir gitt oss og så tatt fra oss igjen og jeg lurte på om det var meningen at vi bare skulle akseptere det.

Så tenkte jeg på om jeg ikke ville hatt ham hvis jeg visste at vi kom til å miste ham. Jo, jeg ville hatt ham, det tok meg ikke lang tid å komme frem til, og jeg ville heller ikke ha visst om at vi skulle miste ham, for da hadde jeg nok ikke tillatt meg å bli så glad i ham. Men ... hadde det vært bedre da? Nei, jeg ville heller elske og miste enn å ikke elske, bestemte jeg meg for. Men aller helst ville jeg slippe å miste.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#sorg #savn #tap #døden #påsketanker #lillebror #adriantobias #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

4 kommentarer

Nann Karin

29.03.2018 kl.00:52

Det er så vondt å miste, nettopp fordi man har vært så uendelig glad i.. så heldig du er som hadde en liten gutt som ga deg minner og så innmari trist at dere har mistet han .

og takk for at du er god med ord og kan dele ❤

Renate Andersen

29.03.2018 kl.10:41

Nann Karin: Tusen takk for fine ord <3

Gry Henriksen

03.04.2018 kl.02:15

Trist & vakkert <3

Renate Andersen

03.04.2018 kl.08:19

Gry Henriksen: Tusen takk <3

Skriv en ny kommentar