hits

Det glamorøse frilanslivet

07.03.2018 - 18:11 Ingen kommentarer

Mange er nysgjerrig på hvordan det er å jobbe som frilansjournalist. Noen spør nok også fordi de ikke helt kan se for seg meg i denne rollen − forståelig nok. Folk lurer på hvordan jeg får jobbene, hva jeg tjener og hvordan det er å ha så mye frihet.

Og jeg forteller gjerne: Joda, jeg sitter her og slapper av foran pcen min hele dagen og håver inn penger mens jeg blir nedringt av redaktørene i landets største magasiner. De trygler meg om å skrive for akkurat deres magasin, og byr over hverandre helt til jeg rødmer litt, fordi de så gjerne vil at akkurat jeg skal skrive den neste artikkelen for dem.

LOL, som ungdommene sier. Åh, tenk om det hadde vært sånn! Jeg skulle veldig, veldig gjerne hatt det sånn. Men realiteten er helt annerledes − det er kjøpers marked og jeg er en dråpe, kanskje ikke i havet, men i en innsjø av kreative frilansere. Enkelte publikasjoner tvinger frilanserne til å stadig gå ned i pris for å få et oppdrag, så der budrunder forekommer er det helst baklengs. Men noen magasiner betaler bra. Jeg liker dem.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er jeg på kontoret mitt, hvor jeg kan spise rar amerikansk sjokolade uten at noen ser det. 

Det mest interessante for meg er å skrive historier om menneskers opplevelser. Derfor handler en stor del av frilanslivet mitt om å oppsøke vilt fremmede mennesker og spørre om de er interesserte i å få privatlivet sitt invadert, og historien sin trykket i et magasin så alle som vil kan få lese deres innerste tanker. Jeg ordlegger meg ikke sånn når jeg spør, altså, men dette er det jeg mistenker at mitt potensielle intervjuobjekt tenker, derfor er det ekstremt ubehagelig å spørre.

Men − overraskende mange sier ja.  

Neste steg er å spørre det magasinet jeg mener artikkelen kan passe i. I frilansjournalistbransjen gjelder ikke det gode, gamle ordtaket: «No news is good news.» En relativt vanlig måte å takke nei til et artikkelforslag er nemlig å ikke svare på eposten.

Siden jeg så langt ikke har slettet jobbrelaterte eposter er inn- og utboksen min et godt bilde på dette. For øyeblikket har jeg 924 eposter i innboksen, mens i utboksen har jeg 1639. Omtrent 700 eposter er forsvunnet i det jeg kaller det sorte hullet.

Jeg har blitt vant til det sorte hullet nå, men innrømmer at det er veldig hyggelig når noen tar seg tid til å anerkjenne min eksistens. Jeg kjenner en stor takknemlighet til de redaksjonssjefene som alltid svarer. Et vennlig «Jeg må dessverre takke nei til denne, vi har for mye på lager akkurat nå», er alt jeg trenger − da havner du på «good»-lista mi ♥ 

Og så hender det jo at noen svarer: «Ja takk, denne saken tror jeg vil passe bra i vårt magasin. Når kan du levere?» Hurra! Dette er de epostene jeg lever for, og av, selvfølgelig. De gir en liten lykkerus hver gang, som varer helt til det går opp for meg hva dette betyr; jeg må ut og treffe folk igjen. Uansett hvor hyggelige mennesker jeg skal intervjue gruer jeg meg alltid litt siden jeg er en sosial kløne, men når dagen kommer er jeg psyka opp og klar. 

Jeg bruker gps for å finne frem til intervjuobjektet, ringer på døren hennes, setter meg i sofaen, åpner pcen min og ber henne om å fortelle meg hver eneste smertefulle detalj om det verste hun har vært gjennom i hele sitt liv. Hvis hun hadde forventet smalltalk blir hun skuffet.  

Når intervjuet er i gang går det alltid fint, og jeg får høre mange spennende historier. Likevel er det selve skrivingen som er min favorittdel av jobben. Jeg venter gjerne til neste skrivedag, og bruker noen timer på å få et rotete word-dokument til å bli en spennende artikkel. Hver gang jeg kommer litt ut av flyten, fordi jeg må google noe eller blir usikker på rekkefølgen på hendelser i teksten, lar jeg meg distrahere av ting rundt meg. Jeg er på Facebook, jeg vasker klær, jeg leser nyheter, jeg lager te og så skriver jeg litt igjen. Når teksten er ferdig får intervjuobjektet godkjenne − jeg er ikke fornøyd før hun er fornøyd. 

Å bestemme sin egen arbeidstid gir selvfølgelig stor frihet. Jeg kan sitte i pysjen og jobbe om jeg vil, jeg kan ta matpause når jeg vil, jeg kan spise sjokolade uten at noen ser det (har nettopp anskaffet en ny ladning Butterfingers, etter tips fra en leser), og jeg kan bestemme meg for at nå gidder jeg ikke mer − og sette meg i sofaen med en bok i stedet.

Det er ikke så lurt, da. Men jeg kan.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#frilanslivet #frilanser #journalist #frilansjournalist #magasinjournalist #magasin #karriere #glamour #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar