hits

Er amerikanere virkelig helt vanlige folk?

26.07.2017 - 15:00 6 kommentarer

Jeg må innrømme én ting. Før vi dro på denne turen, var det en stund hvor jeg gruet meg nesten like mye som jeg gledet meg. 

Når man hører om hva som skjer i USA er det ofte helt crazy ting. Et barn som er forsøkt kidnappet mens familien handler på den lokale matbutikken. En tilfeldig person som er blitt skutt på venterommet hos frisøren fordi en som skulle gjøre en «drive-by-shooting» ikke var så god til å sikte. Mens vi var her leste jeg om ei jente som var blitt skutt og drept mens hun kjørte bil, fordi en annen sjåfør mente at han burde få kjøre ut før henne i flettefeltet og var blitt litt irritert. Og presidentvalget i november i fjor stadfestet liksom galskapen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg vet jo at grunnen til at vi hører om disse episodene er fordi det er spesielt, også for amerikanerne. Men det forandrer ikke det faktum at det påvirker mitt syn på USA. Og den lette tilgangen på skytevåpen, det kommer jeg aldri til å like. Før vi dro snakket vi mye om hvilke sikkerhetstiltak vi skulle gjøre for å ta vare på guttene, og jeg var overbevist om at jeg ikke kom til å slippe dem mer enn én meter foran meg. Gps-tracking og håndlenke var oppe til diskusjon. Og jeg har passet godt på dem, altså. 

Men, etter å ha vært her i over en måned uten å se et eneste våpen i bruk, besøkt 17 forskjellige stater, pratet med en betydelig mengde innbyggere og sett mye av hva dette landet har å by på, har en endret innstilling kommet snikende over meg. Jeg må rett og slett stille spørsmålet:

Er de aller fleste amerikanere bare helt vanlige folk?

En underlig tanke, men jeg tror rett og slett at det er sånn det er.

Den største forskjellen jeg merker er at amerikanerne er høfligere enn oss nordmenn, og at de ikke er redde for å starte en samtale med fremmede − hvor som helst og når som helst. Jeg gjør aldri det − jeg starter faktisk sjeldent samtaler med folk jeg kjenner også, når jeg tenker meg om. 

Her er noen eksempler på hvordan amerikanere har tatt kontakt med oss på turen, på måter som ville vært helt utenkelige for (edru) nordmenn: 

I Disneyland satte en dame seg ned ved bordet mitt mens guttene var på do, og i løpet av tiden dobesøket tok, hadde hun blant annet vist meg bilder av de tre oldebarna sine, presentert meg for barnebarnet sitt (som takket for at jeg hadde latt bestemoren hennes sitte ved bordet vårt), fortalt hvor hun bodde, hvor lenge de hadde vært på ferie og at de ville tilbake i desember fordi det sikkert var færre folk og ikke så fryktelig varmt.

På frokosten i Fort Wayne begynte et ektepar å prate med oss fordi de hørte at vi var nordiske, og selv hadde familie i Finland. Etter å ha fått vite alt om familien deres mens vi spiste, ble vi invitert til Chicago ved neste USA-besøk. Vi dro derfra med adresse og flere telefonnummer på en lapp.

På outletshopping i Lancaster satte to eldre damer seg ned på benken jeg satt på og fortalte at de var på busstur sammen med 36 andre, de kom fra Alabama og skulle til Lancaster for å shoppe. De hadde ikke kjøpt noe ennå, bare kikka. De spurte om ferien vår, og fortalte at de også hadde lyst til å se Grand Canyon. Alt på skikkelig bred sørstatsdialekt, så jeg måtte konsentrere meg for å skjønne hva de sa. 

I en butikk i Peddler's Village begynte eieren å prate politikk. Han var ikke særlig imponert over hvordan USA ble styrt for øyeblikket, og trodde nok det var bedre i Norge.  

På Redlinsenteret i Watertown ønsket ei av de ansatte oss velkommen. Da hun fikk høre at jeg var kommet fra Norge for å se bildene, ville hun ikke helt slippe oss igjen. Hun fortalte at det var mange norske i området, og at hun selv hadde vært gift med en svenske. Nå var hun sammen med fetteren til Terry Redlin, og hadde bare jobbet på senteret i noen måneder. Hun fortalte om Terry Redlin, hvordan han var som person, og anbefalte noen steder i nærområdet som vi kunne se steder fra bildene hans. Det var nesten litt trist å si hadet til henne.  

I heisen på hotellet i Watertown begynte en mann å prate fordi han forstod hva vi sa til hverandre. Han hadde bodd i Stavanger til han var sju år gammel, og syntes det var gøy å høre norsk igjen.

To ganger har personer i køen på matbutikken begynt å prate. Den ene gangen ei dame som fortalte at hun bodde sammen med datteren sin og to barnebarn, og at det var så fryktelig mange bursdager på denne tiden, så hun måtte veksle penger så hun fikk femdollarsedler til bursdagsgaver. 

Den andre gangen var det en mann som syntes Lillebror var så flink til å sette varene våre opp på båndet, så han kjøpte en KitKat hver til guttene.

Da vi kom til det motellet vi er på nå satt damene på naborommet på utsiden, og de begynte å skravle før vi hadde fått låst opp rommet. Den ene av dem er på sin første ferie på seks år, bor to timers kjøring herfra og er strålende fornøyd med ferien så langt. Hver kveld sitter de på utsiden her og skravler, og latteren hennes høres over alle andre lyder. 

Servitøren på restauranten vi var på for noen dager siden spurte hva slags jobber vi har hjemme i Norge. "If you don't mind me asking ..." Selv jobbet han mot å bli politi, men det var vanskelig å komme inn på opplæringsprogrammet. Han var litt misunnelig på skolesystemet vårt og alle rettighetene vi har, og håpte at USA ville "dra hodet utav sanden snart". 

Alle disse menneskene har vært med på å gjøre oppholdet vårt her enda mer interessant, og vi har følt oss veldig velkomne. 

Jeg kommer heller ikke til å glemme resepsjonisten på hotellet i Rock Springs, som tømte ut en hel kasse med leker på gulvet i lobbyen og satte seg ned på knærne for å hjelpe oss å lete etter en stein Lillebror hadde mistet oppi der. Hun hadde en to-åring hjemme, sa hun, så hun visste hvor viktig en stein kunne være. 

Eller jenta på bensinstasjonen, som fant lommeboka jeg hadde glemt igjen, og dro tilbake til stasjonen en time etter stengetid for å gi meg den. 

Jeg begynner å lure på om USA ikke er så skummelt likevel. Og jeg liker amerikanerne.

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Roadtripen er over for denne gang, men jeg fortsetter å blogge om irrelevante ting to ganger i uka

#roadtrip #roadtripusa #usamedbarn #ferie #sommerferie #reise #amerikanere #usa #muligensirrelevant #nettavisen 

 

6 kommentarer

Lillian

26.07.2017 kl.18:12

Jeg er så enig! Det må oppleves for å forstå det. Amerikanere flest er ikke bare høfligere enn nordmenn, de er også hakket mer genuint interessert i å bli kjent med nye mennesker. Og hjelpsomheten merkes også godt hver gang vi er her. Jeg sto i kassen på Barnes & Nobles for et par dager siden. Ekspeditøren spurte om jeg hadde medlemskort, da det var mye å spare på akkurat de bøkene jeg skulle ha. Ettersom det ikke er slike butikker i Norge sa jeg som så og var forberedt på å betale full pris. Men en hyggelig mann i køen bak meg tilbød seg å bruke hans medlemskap, hvis det var ok for butikken. Det var det, og jeg sparte over flere titalls dollar på det. Veldig generøst av han, og det er gjerne slik med amerikanere.

Det har vært kjekt å følge ferden deres tvers over USA, ha en fin hjemreise!

Fotokjerring

26.07.2017 kl.19:08

Helt enig! Nordmenn har kanskje litt å lære av åpenheten, høfligheten og hjelpsomheten der borte. Så kanskje vi kan lære dem litt andre ting, om politikk for eksempel.

Fluen I Suppa

26.07.2017 kl.21:52

Det finnes sikkert mange hyggelige "USAnere", men de jeg kjenner er veldig arrogante, og en er også bøllete.

I "USAsk? politikk heter det også; Speak softly and carry a stick...

Jeg reagerer også på at USAnerne er de eneste som kaller seg selv Amerikanere. Amerika er et kontinent og Kanadiere kaller seg ikke Amerikanere, ei heller Chilenere, Argentinere, Mexicanere, osv.. Er ikke det litt rart?

Men alt skal jo være så "Big" over there

Fint at du har hatt det fint, men er det å være turist representativt? Mange av de du møter lever av slike som deg. Turister blir stort sett godt mottatt over alt.

Mitt inntrykk av USA er dessverre ikke særlig pent, men jeg har aldri vært der, må innrømmes. Jeg har derimot reist mye i "Amerikansk" historie og studert deres utenrikspolitikk fra 40 årene og helt opp til i dag.. Grøss!

Jeg tror likevel at det USAnske folke generelt sett er gode mennesker, noe du selv viser fint

Gaunil

26.07.2017 kl.22:38

La meg si det med en gang. Du har samme opplevelse og erfaring som jeg har. Har vært mange steder i USA. Mest i forbindelse med jobb. Ja, jeg har faktisk ikke en eneste negativ erfaring jeg kan huske utenom raseopptøyene på 60-tallet.

Når man leser i norske medier om USA så er det stort sett en negativ vinkling. Man blir ganske oppgitt når man sitter med en helt annen erfaring.

Det var godt å høre at det er andre med samme erfaring som meg selv. Jeg har besøkt USA med jevne mellomrom siden 60-tallet.

Boogie

27.07.2017 kl.01:17

Mens andre nordmenn har opplevd skyting i gaten rett utenfor hotellet, hospitset eller hvor det var de hadde leid seg inn i LA. Ferie kan bli i overkant spennende.

Jorunn

28.07.2017 kl.10:05

Jeg har kun vert i USA rn gang for 6 år siden. En uke hod slektninger i Nord Dakota, og en uke i New York. Slektningene våre laget et supert program for oss der vi bl.a vasset over Mississsippi og besøke gården til slektninger av inngifte slektninger. Veldig hyggelig.

New York var jeg ikke så imponert over. Flere ganger de i kassen ikke gadd å se på deg en gang, men heller hadde høylytte samtaler med han i kassen ved siden av. Merket heller ikke så mye til den høflige køkulturen alle snakker om. Og da mener jeg selvsagt ikke på typiske turistfeller (der folk uansett har god tid og finner deg i å vente), men på offentlige transportmidler etc.

Joda, vi traff også noen av dem som skulle utbrodere hele livshistorien sin, men av og til vil en familie fra Norge bare spise maten sin i fred og snakke med hverandre enn å nikke høflig til det attende bildet av barnet til henne på nabobordet. (Jepp, jeg telte bildene i smug😄).

Men alt i alt, en flott tur😊 Reiser gjerne tilbake til USA, men kanskje ikke NY!

Skriv en ny kommentar