En ubuden gjest

30.04.2017 - 09:41 4 kommentarer

I møte med oppsøkende selgere utgår vanlige høflighetsregler. Dette er nok ganske usympatisk av meg å tenke, men sånn er det. Jeg har ikke vært så bevisst på det før i går, men det har lenge vært en slags uskreven regel, et fripass til å ta frem mine verste sider. Når jeg skal kjøpe noe, så har jeg nemlig lyst til å bestemme selv når og hvor, og oppsøke butikken selv. Jeg har reservert nummeret mitt mot telefonsalg, og har derfor ingen skrupler med å legge på telefonen mens selgeren fortsatt snakker.

Kommer selgeren på døra så sier jeg høflig og kort nei takk, og hvis de ikke aksepterer det uten protest så lukker jeg døra. (Dette gjelder ikke barn som selger lodd, altså. Da henter jeg motvillig lommeboka mens jeg smiler.) På de elleve årene vi har bodd her har ingen selgere sluppet på innsiden av døra.

Men i går var det samboeren min som åpnet. Han ble stående lenge i gangen og snakke. Jeg satt oppe i stua under et pledd og spiste godteri, og følte meg relativt trygg. Helt til han ropte:

«Nå får vi besøk!»

«Nei!» sa jeg. Det glapp ut selv om selgeren allerede var inne i gangen og kunne høre meg.

«Jo», sa samboeren min, «han skal bare fortelle deg litt om et alarmsystem, så du kan si om det høres ut som noe for oss.» 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avfotografering fra boken "Carl Barks Andeby 1946/47". 

Mens selgeren var på vei opp trappa sa jeg at det ikke var nødvendig for meg å høre om det, samboeren min skulle få lov å ta den avgjørelsen selv.

Men ingen av dem hørte på meg, og selgeren satte seg ned ved stuebordet vårt og begynte på sin innøvde tale. Man trenger ikke å ha jobbet med markedsføring for å gjennomskue triksene, men når man faktisk har jobbet med markedsføring er det ekstra irriterende å høre på.

Selgere tilbyr ikke bare varer og tjenester, de selger en følelse. Denne selgeren skulle selge meg trygghet. Og for å selge trygghet er det lurt å spille på frykt.

Han ba meg sette meg nærmere ham, og da jeg sa at det ikke var nødvendig så flyttet han seg nærmere meg i stedet.

Så snakket han om ulmebrann og hvordan vi kom til å besvime av kullosforgiftning før vi rakk å høre brannalarmen, og dermed ikke ville klare å redde oss ut av huset. Han lurte på hva slags seng jeg sov i. Jeg informerte ham svært avmålt om at jeg sover i en vanlig seng. Dette hadde noe å si i forhold til hvor fort gassen fra ulmebrannen ville nå meg og gjøre meg bevisstløs. Vanlig seng gav grunn til bekymring. 

Så snakket han om barna våre, at det kunne skje ting hvis de var hjemme alene, og at vi derfor kunne få en panikk-knapp gjennom deres system, og at vi også ville få en kodebrikke som barna kunne sjekke inn med hjemme så vi kunne overvåke dem med telefonene våre.

"Hvilket scenario anser du for å være mest sannsynlig i ditt hjem, brann eller innbrudd? Hva er du mest redd for?" spurte han. Jeg opplyste tørt om at det var to helt forskjellige spørsmål, før jeg valgte brann. Så stilte han samme spørsmål til min syv år gamle sønn. Takk for den. Nå har vi noe å snakke om på sengekanten i flere uker fremover.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avfotografering fra boken "Carl Barks Andeby 1946/47". 

Jeg blir så irritert, og jeg gjør ikke noe som helst forsøk på å skjule det. Det kan godt hende det stemmer det han sier. Og hadde en venninne snakket varmt om et alarmsystem og advart meg mot ulmebrann, så hadde jeg tolket det som omsorg.

Men jeg misliker så sterkt å bli oppsøkt av selgere i mitt eget hjem, at det ville ikke spilt noen rolle om jeg allerede hadde planlagt å anskaffe alarmsystem. Dette er mitt territorium, og det er forbeholdt familie, venner og kjente. Når han sitter i stua mi og prøver å skremme meg, og barna mine, med grufulle scenarioer for å tjene penger, da nekter jeg å samarbeide.  

Da vi ikke ville skrive under med en gang fikk vi beskjed om at: «Tilbudet står til halv sju». 

Nok et kjent salgstriks; gi inntrykk av at det gjelder å handle raskt. Tilbudet er eksklusivt, du må slå til før denne unike muligheten forsvinner. Det vekker den trassige drittungen i meg. Jeg vil bestemme selv! 

Det kan godt hende vi kjøper alarmsystem. Men vi gjorde det ikke før halv sju i går. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook?

#selgere #neitakk #brann #innbrudd #alarm #trass #irritabel 

4 kommentarer

Aina

30.04.2017 kl.10:11

De irriterer meg også. Og jeg blir trassen og kverulerende. Og den største gleden jeg hadde med alarmselgere var den gangen de to gikk herfra og var irriterte selv. Jeg klarte til og med å få de til å heve stemmen. 😀 Beste minnet jeg har med selgere. 😄 Og jo lenger jeg klarte å oppholde de, jo mindre tid ble det å plage andre. 😉

Renate Andersen

30.04.2017 kl.10:17

Aina: Haha :D Da er du enda litt verre enn meg. Jeg ble også trassig og kverulerende, fordi han insisterte på å gjenta hele greia som han hadde sagt til samboeren min nede i gangen enda jeg sa i fra at det ikke var nødvendig å ta det en gang til for meg. Men jeg er nok litt for konfliktsky til å ha noen glede av det hvis de hever stemmen og blir irriterte. Jeg ser helst at de bare aldri kommer inn i huset. Også har jeg dårlig samvittighet innblandet i all irritasjonen når de går. Fordi jeg tenker at det må være verdens verste jobb, og fordi jeg har vært litt frekk. (Men han var også frekk) :D

Oldemorbloggen

01.05.2017 kl.00:51

Dette er kjente toner, eg blir og av og til uhøfleg av dørselgarar, for ikkje å snakke om telefonselgarar, som vekker meg midt i middagsluren. Her i huset har me alarm både for brann og innbrot, det syns eg er betryggande, men me har ikkje kjøpt det korkje via dør eller telefonsal.

Renate Andersen

01.05.2017 kl.10:28

Oldemorbloggen: Ja, telefonselgere er også utrolig irriterende - man løper ofte fra et eller annet man holder på med for å ta telefonen, også er det bare sånt tull :P

Skriv en ny kommentar

hits