Bor alle barnemishandlere i Langtvekkistan?

Eller kan det hende at et par stykker vandrer usett i blant oss? 

I påsken leste jeg en artikkel i VG, om tre søsken som fortalte barnehagepersonalet at de ble utsatt for vold hjemme. Ni ganger fortalte de at foreldrene slo og lugget dem jevnlig. Det barna sa ble skrevet ned, men ingenting ble gjort før tre år etterpå. Hvordan føles tre år med slag og lugging for et lite barn, tro?

Jeg har tenkt mye på dette. Hvordan kan sånt skje? Tror de ikke at det barna sier er sant? Og hvis det er grunnen, hvorfor er det så vanskelig å tro at det kan være sant? 

Vi vet jo at det finnes mennesker som slår og sparker barn. Vi vet at det finnes mennesker som misbruker barn seksuelt. Vi vet at det finnes mennesker som kaller barn stygge ting og truer dem. Vi vet at det til og med finnes mennesker som holder barn under vann til de slutter å lage lyd. Alt dette vet vi fordi vi har lest om det i avisa, hundrevis av ganger. 

Vi vet også at å lage et barn kan være fort gjort. Det kan til og med skje ved et uhell. Det kreves ingen lisens eller bestått test, og ingen sjekker om man har det som trengs for å bli gode foreldre. Naturen har innrettet det sånn at det å skape et barn er en mulighet de fleste har.


Illustrasjonsbilde - barnet på bildet har ingenting med denne saken å gjøre. 
 

Hvis vi legger sammen dette så vet vi altså at alle slags mennesker kan få barn. Og forskningen sier at ett av ti barn i Norge utsettes for vold og overgrep. 

Når vi vet dette, hvorfor er det da så utrolig vanskelig å tro at noe virkelig kan være galt når vi møter et barn som vekker den lille murringen i bakhodet, den som sier "det er noe som ikke stemmer"?  

Er det logisk å tenke at sånne saker vi leser om i avisene foregår alle andre steder, men ikke der vi holder til? At alle barnemishandlere bor i Langtvekkistan og har et skilt rundt halsen som informerer om at de mishandler barn, så vi vet hvem de er hvis vi skulle slumpe til å treffe på en? 

De fleste tilfellene der noen har gjort noe helt forferdelig, enten de har muret familien sin inne i kjelleren, styrtet et fly med vilje eller skutt ned medelever på skolen, så omtaler bekjente dem som normale. Han var en hyggelig, rolig fyr, hilste alltid, og han tok inn posten for meg da jeg var på ferie, sier de til avisa. Fordi det er sånn det er.

Det er bare i Donald man kan se fra første tegneserierute hvem det er som er kjeltringen. 

Jeg mener ikke at vi skal gå rundt og mistenke alle for å neglisjere eller mishandle barna sine. Jeg tror at de fleste foreldre behandler barna sine med kjærlighet og respekt.

Men vi kommer ikke unna det faktum at noen barn opplever vold og overgrep i sitt eget hjem. Et lite barn er fullstendig prisgitt hvordan foreldrene bevisst eller ubevisst velger å behandle det. Og for disse barnas skyld må vi være mer våkne for faresignaler. I alle fall vi som jobber med barn og unge. Og hvis et barn forteller deg at det blir utsatt for vold - da gjør du noe med det! 

Det er ikke så ofte at barn uoppfordret forteller om vonde ting som skjer hjemme. Barn er lojale, de «tyster» ikke på foreldrene sine hvis ikke de føler at de virkelig må. Og når de endelig har tatt mot til seg, våget å gi en voksen denne store tilliten - hva skjer? INGENTING! Barnet må føle en dyp håpløshet. Han har vært modig, han har gjort alt han kunne, men ingen brydde seg.

Det ER ubehagelig å ta tak i en sånn sak. Men er det like ubehagelig som det er for en fireåring å sitte livredd under dyna si fordi hun har sølt melk og vet at hun kommer til å få juling? Er det like ubehagelig som det er for en tolvåring å bli voldtatt i sin egen seng? Er det like ubehagelig som det er for en niåring å bli brent med en sigarett mens pappa ler?   

Er det? 

 

Her kan du følge bloggen min på Facebook

#overgrep #vold #barn #barndomutenvold #stinesofiestiftelse #reddbarna #jegvilvite #barnsrettigheter #duserdetikkeførdutrordet #modigerdensomser

2 kommentarer

Marit

19.04.2017 kl.22:22

Veldig viktig dette her, og vi må også våge å tenke tanken, og faktisk også å si det høyt om vi mistenker, eller får bekreftet noe sånn.

Renate Andersen

19.04.2017 kl.22:32

Marit: Ja, det er akkurat det. Når vi vet hvor stort omfanget er så er det ingen grunn til å tro at ikke vi alle kjenner noen som blir utsatt for vold og overgrep.

Skriv en ny kommentar

Renate Andersen

Renate Andersen

34, Arendal

Jeg er 34 år, jobber på ungdomsskole og som frilansjournalist. Er mamma til to fine gutter, har angst for closetalkers og alt som kan gå galt. Det jeg skriver her er muligens helt irrelevant for deg - men kom ikke her og si at du ikke er advart. Epost: frilansrenate@online.no

Kategorier

Arkiv

hits