Hvem trenger vel påskekrim?

Det er mange år siden jeg sluttet å se på skrekkfilm. Jeg leser heller ikke altfor skumle bøker. Hvis jeg er alene hjemme så tør jeg ikke å se nyhetene engang.

Alle skumle inntrykk jeg noen gang har opplevd, er lagret i hjernen min. Av og til når mørket faller på, spesielt hvis det bare er meg og to sovende barn hjemme, bobler disse minnene opp til overflaten.

Et knirk i huset, en lyd ute, vind i pipa - jeg overtolker alt, og konkluderer med at noe skummelt er i gjære.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva var det?!  

Stalkere, terrorister og andre galninger står side om side på utsiden av stuevinduet mitt og krangler om den beste plassen. Noen skal bare ta en titt, andre sikter våpenet sitt mot meg der jeg sitter intetanende i sofaen og leser en bok. Det er mørkt ute og lyst inne. Jeg sitter i et utstillingsvindu.

Det er ikke det at jeg virkelig tror at noen gidder å stå på utsiden av huset vårt og se på meg. Sist gang jeg synes at jeg hørte rare lyder på verandaen satt jeg godt plantet i sofaen iført en utvaska t-skjorte og pyjamasbukse, mens jeg spilte Angry Gran Racing på iPaden og spiste lakrissnører uten å holde i dem.  

Den rasjonelle delen av hjernen min forstår at sjansen for at noen bruker av sin tilmålte tid her på jorden til å iaktta dette er mikroskopisk.

Men den rasjonelle delen av hjernen er ikke på jobb på denne tiden av døgnet. Den har koblet helt ut, etter å ha hengt opp en plakat på døren sin: «Tilbake når du våkner i morgen.»

Derfor trekker jeg for alle gardinene og pakker meg inn i en falsk trygghet som skal beskytte meg fra en enda falskere trussel. Jeg tenker bare praktisk, forteller jeg meg selv; det er jo vanskeligere å skyte meg hvis ikke de vet hvor i rommet jeg er. Helt vanlig fornuft, altså.

Kanskje klarer jeg å holde hjernen min opptatt med noe annet en liten stund. Helt til jeg begynner å tenke på en skrekkfilm hvor morderen allerede var inne i huset. Da hjelper det lite å trekke for gardinene, eller hva? Jeg ler litt av meg selv fordi jeg kunne være så naiv og tro at jeg var trygg. Og så ler jeg igjen, fordi jeg bor på et av de tryggeste stedene i verden, og er redd for min egen skygge.

Plutselig hører jeg en lyd fra loftet. Jeg slutter brått å le.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kan noen ha gått inn mens vi var ute og lekte tidligere på dagen? Står det noen og venter på meg når jeg etterpå skal opp og se til guttene? Med kniv, kanskje? Kniv passer best i en sånn «morder-som-har-gjemt-seg-bak-dør» -situasjon.

Da er det veldig egoistisk av meg å bli sittende vettskremt i stua! Hvis det virkelig er noen der oppe, kan de jo skade guttene mine. Nei, jeg kan ikke la det skje.  

Jeg tar mot til meg og går opp for å sjekke. Døren til soverommet står halvåpen. Lukket jeg ikke den tidligere i dag? Ingen har hatt noen grunn for å gå inn der etterpå? Jeg beveger meg sakte mot den mens jeg holder pusten for å være sikker på å ikke gå glipp av en eneste lyd. Søren at jeg ikke tok med et balltre.

Døren går innover i rommet, og planen min er å åpne den helt opp så fort og hardt at den som står bak døren får seg en skikkelig trøkk, og mister kniven.

Men i det jeg strekker hånden frem for å ta i dørhåndtaket kommer døren mot meg og lukker seg med et smell.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så blir det helt stille. Jeg tror faktisk hjertet mitt har sluttet å slå.

Da kommer hjelpen, fra uventet hold. Den rasjonelle delen av hjernen min åpner døren sin på gløtt og roper ut til meg med søvnig stemme: «Seriøst?! Tror du at en morder velger å lukke seg inne på soverommet ditt når offeret endelig dukker opp? Hadde noen ville tatt livet av deg hadde du vært dau for lenge siden. Ta deg sammen, og lukk vinduet på soverommet før ungene våkner av at døra står og slår!»

Jeg går inn på soverommet og lukker vinduet. Ingen morder der. Jeg sjekker under senga for sikkerhets skyld. Nei, ingen morder her i dag heller.

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#påskekrim #krim #frykt #angst #mørkredd #galskap #paranoid #koko 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Renate Andersen

Renate Andersen

34, Arendal

Jeg er 34 år, jobber på ungdomsskole og som frilansjournalist. Er mamma til to fine gutter, har angst for closetalkers og alt som kan gå galt. Det jeg skriver her er muligens helt irrelevant for deg - men kom ikke her og si at du ikke er advart. Epost: frilansrenate@online.no

Kategorier

Arkiv

hits