Ta den gamle damen og la henne vandre ...

03.03.2017 - 19:40 2 kommentarer

... fra det ene sykehjemmet til det andre ... 

10. januar i år døde min farmor. Det siste halve året av sitt liv ble hun flyttet åtte ganger.

Farmor flyttet i leilighet på Liatunet i 2006, etter at min farfar døde. Etter en naturlig omstillingsprosess fant hun seg godt til rette. Hver dag kokte hun kaffe til alle sine naboer og tok med seg ut på fellesstua, der de samlet seg til kake, kaffe og skravling. Når vi kom på besøk gikk vi ofte tur i hagen oppe ved sykehjemmet, og hun gledet seg over fiskedammen og hønene. Om våren kommenterte hun alltid hvilke blomster som hadde «sprotte» siden sist.

I slutten av juni i fjor ble farmor syk. Hun var da 94 år gammel og like klar i hodet som før, men den fysiske helsen hadde gradvis blitt dårligere. En dag min onkel kom på besøk følte hun seg såpass syk at han kontaktet hjelp. Etter en del diskusjon ble farmor lagt inn på Myratunet på en øyeblikkelig hjelp plassering.

Etter tre dager der ble hun flyttet til en annen avdeling på Myratunet, en korttidsplass for såkalt utskrivningsklare pasienter. Fastlegen vurderte hennes hjelpebehov og anbefalte fast plass på sykehjem. Farmor følte seg ikke trygg alene og var innstilt på å flytte, så min onkel sendte inn søknad om sykehjemsplass.

Farmor ble på korttidsplassen i 12 dager, så ble hun sendt tilbake til leiligheten sin på Liatunet. Hun var, som fastlegen sa, ikke i form til å bo alene, så etter tre dager ble hun på nytt innlagt på Myratunet på øyeblikkelig hjelp.

Da hun måtte ut derfra var det ingenting annet ledig, så hun ble flyttet til post 4, en avdeling for pasienter innen rus og psykiatri. Ukene gikk. I denne tiden var min onkel stadig i kontakt med tjenestekontoret, og spurte om det snart var en ledig plass til farmor. Han spurte om det var slik at de måtte vente til noen andre døde, før det ble ledig. «Ja», var svaret. De bekreftet at det ikke fantes nok sykehjemsplasser til å dekke behovet i Arendal kommune.

To timer senere fikk han telefon om at langtidsplass var innvilget. Dette var to dager etter at farmor fylte 95 år, og hun hadde bodd på psykiatrisk avdeling i to måneder. Hele familien var samlet til bursdagsfeiring, og farmor, som bare for noen måneder siden kunne le så skuldrene ristet, smilte ikke så mye lenger.

Ti dager etter telefonen om innvilget plass kom det brev om at det ikke fantes ledig sykehjemsplass. Farmor hadde fått innvilget plass, men bare på papiret. Min onkel ringte tjenestekontoret igjen, men svaret var det samme.

20. oktober, tre måneder etter at hun flyttet inn på post 4, fikk farmor langtidsplass på Solhaug. Det var et fint sted, de ansatte var hyggelige og maten var god, sa hun. Men hun slo seg ikke helt til ro, det var kanskje vanskelig å innstille seg på at hun skulle få bli?


Dette bildet tok jeg på farmors rom på Plankemyra. Bamsen gav jeg til henne og farfar i julegave for mange år siden, og den pleide å sitte oppe på sofaryggen i farmors leilighet på Liatunet. Den fikk visst være med hele veien, den.  
 

I begynnelsen av desember fikk farmor en infeksjon, og ble innlagt på sykehuset. Behandlingen hadde dessverre ikke ønsket effekt. Derfor ble hun 14. desember overført til Plankemyra, til lindrende enhet. Vi begynte å forberede oss på at det gikk mot slutten. Jeg leste i en perm som lå på rommet hennes at her kunne man være i opptil to måneder.

Likevel fikk min onkel spørsmål fra personalet 8. januar, da hun hadde vært der i tre og en halv uke, om familien hadde funnet en ny plass til henne.

Farmor slapp å bli flyttet for niende gang. Hun døde to dager senere.

Tenk om vi kunne spole tiden tilbake til den første innleggelsen på Myratunet, da fastlegen anbefalte sykehjem. Tenk om det da sto en sykehjemsplass og ventet på farmor. Hun kunne fått tid til å bli kjent der og slå seg til ro. Kanskje hadde vi ikke fått beholde henne lenger, men hun ville garantert hatt en bedre livskvalitet de siste månedene.

Er sykehjemsplass til alle som trenger det helt umulig å få til? Et fast holdepunkt når livet går mot slutten? Om ikke jeg har misforstått helt så bor vi i et land som sitter på store verdier. Jeg foreslår at vi bruker litt av pengene på å bygge noen flere, koselige sykehjem. De fleste av oss skal bli gamle, så vi får nok helt sikkert bruk for dem. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#eldreomsorg #littpolitikk #farmor 

2 kommentarer

Eli

14.03.2017 kl.12:28

Så forferdelig leit at hennes siste tid her i livet ble slik. Det gjør vondt å lese! Jeg vet ikke om du har delt innlegget i noen avis e.l., men det ville jeg ha gjort. Jeg tror ikke folk flest vet hvor ille det er før vi ev. er i situasjonen selv.

Renate Andersen

14.03.2017 kl.12:49

Eli: Ja, det er trist. Men som en trøst, til deg og til oss, så hadde hun en stor familie rundt seg helt til det siste. Vi skulle ønske hun kunne fått tilbud om stabilitet, men hun hadde i alle fall besøk flere ganger om dagen og mange hender å holde i. Jeg har tipset lokalavisa men har ikke fått noen respons.

Skriv en ny kommentar

hits