Bare en rutineoperasjon

− Ja, han må opereres. Men det er et ganske enkelt inngrep, en rutineoperasjon, sa overlegen for noen måneder siden da jeg satt på kontoret hans med to dype bekymringsrynker mellom øyenbrynene, og stilte spørsmål ved om dette virkelig var nødvendig.

Rutineoperasjon. Ordet gir først og fremst assosiasjoner til nyhetssaker om operasjoner som gikk galt. «Døde etter rutineoperasjon.» (Google ordet og se hva som skjer...) Jeg trekkes mot slike overskrifter som mygg trekkes mot nattbordlampa mi. Det er et effektivt virkemiddel som treffer blink. Jeg leser mellom linjene: Det skjedde med Per (7) - det kan også skje din sønn.

For legene er det selvfølgelig rutine. For meg derimot, finnes ikke noe slikt som en rutineoperasjon. Det finnes bare operasjon. Og operasjon er skummelt. Narkose er skummelt.

Forrige gang Storebror skulle opereres presenterte narkoselegen seg og sa videre: «det er jeg som har ansvar for ditt barns liv under operasjonen». Der og da sluttet jeg å høre etter. Jeg aner ikke hva mer han sa. Det er mulig at denne formuleringen faller i god jord hos de fleste. Så trygt og godt at noen passer på barnet mitt.

For meg var det bare en påminnelse om at det faktisk var nødvendig at noen sørget for å holde barnet mitt i live. Jeg oppfattet det som et lite hint om at det fantes muligheter for andre utfall, men at han skulle gjøre sitt beste.  

I dag var tiden inne for operasjonen som tross motvilje fra meg ble planlagt i vår. Denne gangen ble det heldigvis ikke sagt noe som jeg kunne analysere og overtolke, så jeg var ved relativt godt mot da Storebror ble trillet inn på operasjonsstua. Pappaen hans ble med inn, vi har funnet ut at det er best for alle.

 


Bildet er lånt fra stscsurgery.com.
 
 

Tiden på venterommet gikk med til å drikke iskaffe og spille kabal på mobilen. Jeg prøvde først å skrive litt, men ble hele tiden distrahert av tanker som «nå kutter de i kroppen hans. De kutter i barnet mitt. Tenk om noe går galt!» Så jeg begynte å skrive på dette blogginnlegget i stedet.

Hver gang det kommer en med grønn hette inn, slutter jeg å puste et lite øyeblikk. Er det "vår" sykepleier? Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått, jeg vil tippe rundt fire timer. (Klokka heller mer mot at det er en og en halv.)

Endelig kommer sykepleieren og sier at Storebror er ferdig operert, og at han snart vil bli kjørt inn på oppvåkningen så vi kan sitte hos ham. Jeg puster med magen igjen.

Storebror sover lenge, og når han våkner virker han i fin form. Han får litt mer smertestillende, og følger interessert med når sykepleieren bytter bandasjen hans. Den er gjennomtrukket av blod og det pipler fortsatt litt ut. Jeg blir kvalm, må sette meg ned og se en annen vei.

Operasjonen er over. Det gikk bra. Nå kommer det som kanskje er den egentlige utfordringen: å holde Storebror i ro til såret har grodd. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :)

#narkose #operasjon #barn #mammablogg #mammaangst #katastrofetanker #rutineoperasjon #hæsjtæggikkerutineformeg

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Renate A.

Renate A.

33, Arendal

En blogg er et praktisk verktøy for sosialt klønete personer som trenger litt betenkningstid for å virke normalt intelligente. Jeg er 33 år, mamma til to fine gutter, har angst for "closetalkers" og alt som kan gå galt. Det jeg skriver her er muligens helt irrelevant for deg - men kom ikke her og si at du ikke er advart.

Kategorier

Arkiv

hits