Musikalske tics?

Hva slags musikk hører du på? Det er et vanlig spørsmål i sånn smalltalk som folk driver med. Og i tillegg får jeg ofte: Ja, ungene dine er vel vant til rock 'n' roll hele døgnet?

Nei, de er faktisk ikke det.

Eller, det er jo mye rock, men gjelder det når det kommer ut av munnen min? For det gjør det. Hele tiden. Jeg har så mye musikk oppi hodet mitt, at det er bare når jeg er alene i bilen at jeg orker å høre på musikk i tillegg.

It's twelve o'clock, and it's a wonderful day. I know you hate me, but I'll ask anyway...

Noen ganger slår jeg på radioen, men finner ut at jeg liker bedre sangen jeg har inni hodet mitt, og da slår jeg av radioen og synger på den som er i hodet mitt i stedet.

Body and soul, I'm a freak, I'm a freak...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan noen skru av, pliiiis? 
 

Noen ganger setter sanger seg bom fast, og jeg går og gjentar noen få linjer om igjen og om igjen til barna mine trygler meg om å tie stille, og til jeg blir sprø av det selv.

I think I've had enough! I might get a little drunk. I say what's on my mind...

Andre ganger byttes sangene ut etter hvilke assosiasjoner jeg får på min vei.

Jeg kan sitte og se på barna mine og tenke at akkurat nå, akkurat sånn som de er nå, sånn vil jeg ha det. Et øyeblikk der de ikke klorer ut øynene på hverandre, men er blide og sitter sammen og er søte.

If everything could ever feel this real forever, if anything could ever be this good again...

Denne sangen fortsetter frem til jeg ber Storebror om å hente noe for meg nede, og han svarer at han ikke orker å gå så langt.

Ååå, det er langt å gå! Hvem veeet om vi kommer i mål? Det trengs mer enn en kubbe for å bygge et bål, så kom og gå sammen med meg...

Denne er hard å bli kvitt. Den overlever klesvask og kveldsstell og går i ett til ungene er i seng. De får selvfølgelig ikke sove. Roper opp mine beste tips: «Bli i senga. Lukk øynene. Lukk munnen.»

Don't wanna close my eyes - I don't wanna fall asleep 'cause I'd miss you, babe...

Jeg tror de jeg bor sammen med opplever det som en jevn dur, litt som lyden av kjøleskapet eller vifta på badet. Du hører det ikke i hverdagen, men hvis strømmen går så legger du merke til at lyden plutselig ikke er der. Det er så underlig stille.

He needs a quiet room, with a lock to keep him in, it's just a quiet room, and he's there...

Det er sånn jeg opplever det selv også, sett utenfra på en måte. Oi, jeg synger ikke i dag! Er det noe galt? Ofte finner jeg en grunn. En bekymring, kanskje.

Når sangen ikke er der, så er den ikke der. Jeg kan ikke tvinge det gjennom ved å tenke ut en sang jeg vil synge på.

Sing with me, sing for the year. Sing for the laughter, sing for the tear...

I sosiale sammenhenger må jeg kontrollere det. Slapper jeg for mye av kommer sangen ut, og ofte er det først når noen ber meg være stille at jeg legger merke til at jeg synger.

Går det an å ha Tourettes med en slags musikalske verbale tics? 

Pleased to meet you take my hand, there is no way back from here...

Hvis du vil lese flere irrelevante tekster, følg bloggen på facebook! :) 

#hverdag #musikk #mammablogg #humor #familie #mamma #stemmerihodet 

2 kommentarer

Soletraveller

05.02.2017 kl.15:59

*smiler* og priser meg i grunn lykkelig for at all musikken i hodet mitt holder seg der, og ikke kommer ut i form av sang. Jeg har ei tante som er sånn...litt slitsomt for omgivelsene.

Men det er ALLTID en sang i hodet mitt. Trenger ikke radio her :-D

Renate Andersen

05.02.2017 kl.16:40

Soletraveller: Ja, det er nok litt slitsomt innimellom. For meg også :D Mvh Renate

Skriv en ny kommentar

Renate Andersen

Renate Andersen

34, Arendal

Jeg er 34 år, jobber på ungdomsskole og som frilansjournalist. Er mamma til to fine gutter, har angst for closetalkers og alt som kan gå galt. Det jeg skriver her er muligens helt irrelevant for deg - men kom ikke her og si at du ikke er advart. Epost: frilansrenate@online.no

Kategorier

Arkiv

hits