Har ikke foreldrene gjort jobben sin, eller?

I går leste jeg et blogginnlegg som provoserte meg kraftig. "Hvorfor er det noen foreldre som ikke prioriterer å lære barna sine vanlig høflighet?" spør bloggeren Mai Eckhoff Morseth.

Hun forteller at hun legger merke til hvilke barn som hilser, takker, smiler og rydder etter seg. Og hvilke barn som går rett inn, sparker støvlene i veggen og dundrer opp trappa uten å hilse. Som ikke spiser med kniv og gaffel og som raper ved bordet. Hun irriterer seg over oppførselen deres og lurer på hvorfor foreldrene deres godtar dette.

Videre opplyser hun om at å lære noen enkle høflighetsregler ikke er vanskelig, verken for foreldre eller barn.

Foreldrepoliti, kalles det vel? 

Selvfølgelig er det viktig å lære barna folkeskikk. Men målet må være å jobbe for at hvert barn når sitt potensiale.

Det er ikke alle barn som klarer å sitte pent ved bordet bestandig, tie stille når det er forventet, eller å huske på å sette sko pent på en hylle. Noen barn har kroppen full av uro og hodet fullt av tanker som vil ut gjennom munnen.


Noen barn har litt ekstra "pepp". Det kan helt sikkert brukes til noe bra. 

 

Det er ikke alle barn som tør å håndhilse på voksne de ikke kjenner godt. Det er ikke naturlig for alle å smile og si hei, kanskje det føles tryggest å løpe fort forbi rommet der de voksne oppholder seg.

Det er ikke alle barn som klarer å si unnskyld om de skulle være så uheldige å slippe ut en rap ved bordet. Kanskje de til og med dekker over flauheten ved å le litt av det?

Vi vet lite om hvordan foreldrene til disse barna oppdrar dem. Vi vet ikke om de sammen med barnet kjemper en daglig kamp mot problemer som får en sko på feil sted eller en rap ved middagsbordet til å fremstå som latterlige bagateller.

Jeg vil fortelle en liten historie om en litt engstelig gutt. En gutt som ikke snakker med fremmede, som ikke sier verken hei eller hadet før han føler seg helt, helt trygg. En gutt som aldri ville håndhilst på noen han ikke kjenner, og som ikke alltid tør å be om hjelp når han trenger det.

Når denne gutten begynte på skolen hilste andre barn på ham hver morgen, uten å få noe svar. Men han fikk kontakt med dem gjennom lek, og fant raskt en ny venn i klassen sin. Hver ettermiddag ropte denne vennen hadet til gutten når han ble hentet på SFO. Gutten svarte ikke, og gjorde heller ingen tegn til å ha hørt det som ble sagt. Hver gang ropte mammaen hans hadet tilbake til vennen, og sa stille til sønnen sin at: "det er deg han sier hadet til, han blir nok glad hvis du svarer ham." 

Sønnen ristet alvorlig på hodet. Dette var ikke trass − han turde bare ikke å rope hadet. Mammaen hans snakket ofte med ham om det. "Selv om det er vanskelig, må du prøve å svare når andre barn snakker til deg, for de kan bli lei seg og tro at du ikke vil leke med dem." 

Vennen hans fortsatte å rope hadet hver eneste dag. Og en dag, etter flere uker på skolen, skjedde det endelig. I det vennen ropte hadet, stoppet gutten opp, snudde seg mot ham, og vinket. Han sa ingenting, men han vinket. Mammaen hans måtte blunke bort et par tårer. For denne gutten, var det lille vinket en stor seier.

Og det er det som teller, for han skal ikke måles opp mot noen andre.

Hvis barn oppfører seg litt annerledes enn det som er normen, er det lett å tenke at foreldrene har gjort en dårlig jobb. Så svart-hvitt er det ikke. Foreldre til barn med ekstra utfordringer gjør som oftest alt som står i deres makt for å hjelpe barna sine. Hjelpe dem til å passe inn, til å leve opp til andres forventninger. De bruker tid og krefter.  

Noen steder får de god veiledning. Andre steder får de forslag til hva de gjør galt som foreldre og oppskrifter på hvordan de kan få presset barnet hardt og brutalt ned i den firkantede boksen, slik at det kan plasseres pent på rad sammen med de andre boksene.

Hadde det ikke vært greit for oss voksne hvis alle barn bare kunne passe som hånd i hanske oppi den firkantede boksen? Sånne bokser er så lette å stable, de passer så fint ved siden av hverandre og oppå hverandre. De har så fine rette kanter - så ryddig å forholde seg til! Forsvinner en av boksene i stabelen kan man bare erstatte den med en annen boks, for de er jo alle like og kan fylle samme funksjon.

Men barn er ikke som bokser. Heldigvis! For samfunnet vårt kommer alltid til å trenge forskjellige mennesker til å utføre forskjellige oppgaver.

Jeg har lært mye av egne barn og gjennom å jobbe med barn og ungdom. En ting står igjen som det aller viktigste: At noe av det mest essensielle et barn trenger for å kunne nå sitt potensiale, er anerkjennelse og aksept. Først og fremst hjemme, at barnet føler seg fullstendig godtatt og kan være hele seg selv blant sine nærmeste. Men det skader slettes ikke om foreldre i hjem de besøker også har litt takhøyde for at barn er forskjellige.

På døra til skolestua på barneavdelingen ved sykehuset vårt står det: "Hvert barn er sin egen fasit." 

Det synes jeg er en klok innstilling.  

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

49 kommentarer

Kirsten Olsen

20.05.2016 kl.09:33

Utrolig bra skrevet!!!!!!

Leste selv det blogginnlegget og merka selv at jeg ble provosert over måten hun bare antok at alle barn har like forutsetninger, når det kommer til å "lære" seg høflighet!!

Takk for at du skrev dette!!! :)

Renate Andersen

20.05.2016 kl.09:36

Kirsten Olsen: Tusen takk! :) Ja, jeg ble både lei meg og sint da jeg leste det. Det er så vondt å tenke på at barn skal bli mislikt på grunn av ting de ikke klarer eller tør.

K

20.05.2016 kl.09:48

Utrolig bra skrevet! Er så enig :) Foreldrepolitiet kan ta seg en bolle :D

Renate Andersen

20.05.2016 kl.10:01

K: Tusen takk :)

Monica

20.05.2016 kl.16:11

Knallbra innlegg!

Sliter selv med at enkelte forventer en A4-oppførsel av ett av barna mine, og da er det ikke alltid lett å få de til å se han som en egen person, med egne utfordringer og personlighet. Som det sies i slutten av innlegget ditt, så har han også sin egen fasit. :)

Renate Andersen

20.05.2016 kl.16:17

Monica: Ja, det er virkelig ikke lett. Forhåpentligvis vil de fleste møte barna med en bedre innstilling om de får litt informasjon. Men ikke alltid, dessverre.

Heidi

20.05.2016 kl.21:35

Bra skrevet 😊

Jeg er en av de som delte det andre innlegget, nettopp fordi jeg er enig i "basisen".

Og jeg har selv en sønn som kanskje ikke passer i a4 ramma,og som mange kanskje synes er mer krevende enn andre unger. Men dette hindrer da vel ikke meg i å lære ham normal folkeskikk og høflig oppførsel, noe som jeg tolket som essensen i innlegget. Greit at vi alle er ulike og har ulike behov etc, men sånne enkle småting som å hilse, takke etc er noe alle, voksne inkludert, skal kunne 😊

Renate Andersen

20.05.2016 kl.22:09

Heidi: Takk for det :) Nei, det er ingen utfordringer eller diagnoser som hindrer den voksne i å gjøre sitt beste for å lære barnet sitt folkeskikk. Men noen barn klarer ikke å si hei, takk eller håndhilse. Det betyr ikke at ikke foreldrene oppfordrer dem til dette hver eneste dag. Og vær sikker - disse barna vet hva som er forventet av dem! Og de går på det ene nederlaget etter det andre når de ikke klarer å leve opp til sine egne og foreldrenes forventninger. Derfor trenger de aksept. Fra deg også. :)

Jeg forstår at ikke alle har like mye erfaring med forskjellige typer barn. Derfor prøver jeg å fortelle litt om hvordan det kan være, så disse barna forhåpentligvis kan møte forståelse. For deg er det en enkel småting å hilse eller takke. For svært engstelige barn eller et barn med autisme kan det være alt fra svært vanskelig til umulig. Og det er veldig trist om det barnet blir sett på som uhøflig og ikke blir invitert tilbake.

Beathe Kroppan

20.05.2016 kl.23:34

Takk🙏🏻 det kan være barn med spesielle utfordringer, og det kan rett og slett være barn som er ivrig i å sette gang lek og bare rett og slett er barn.

Renate Andersen

20.05.2016 kl.23:43

Beathe Kroppan: Ja! :) Absolutt. Mange ganger er det barn som ikke har spesielle problemer, de bare glemmer seg litt bort i iveren.

Turi

21.05.2016 kl.10:48

Veldig enig. har ei som ikke tør å snakke med eller si hei og hade til "fremmede", føler det blir "kleint" når hun prøver, men det er hennes oppfatning av det og ender med at hun ikke tør. Har fått mye skråblikk og kommentarer om ungene mine, men det er en grunn for alt og tror ikke noen av forståsegpåerne ville hatt kampen deres innpå livet sitt. Og de gjør det jo ikke noe bedre ved å ha disse holdningene ihvertfall.

Renate Andersen

21.05.2016 kl.11:03

Turi: Det er akkurat det, når disse barna blir møtt av slike holdninger blir det enda vanskeligere. Jeg har tro på å akseptere, og gi masse skryt hvis de av og til tør litt mer enn man forventer.

Helene Aspergerinformator

21.05.2016 kl.15:23

Det er en klok innstilling. Og jeg kjenner at jeg er helt enig med deg. Barna er unike, og ikke alle passer inn i normen. Ikke alle skal oppføre seg på samme måte. Det handler ikke nødvendigvis om dårlige foreldre, det kan være ypperlige foreldre, som har barn som har det vanskelig. Disse barna trenger å bli sett og hørt og verdsatt. Takk for at du skriver.

Renate Andersen

21.05.2016 kl.20:17

Helene Aspergerinformator: Helt sant! :)

Aspergermamma

21.05.2016 kl.23:22

Som mamma til to barn innenfor det fargerike Autismespekteret, skulle jeg gjerne ha ønsket at fokuset med barna kunne være på å sette på pass skoene, sette tallerkenen i oppvaskmaskinen og håndhilse på alle de møter på sin veg. Men sånn er ikke min verden. Her er fokuset på å få en best mulig hverdag ut i fra barnas potensiale. Føler ofte vi er på vår egen planet når jeg leser sånne blogger som det refereres til i denne bloggen. Dersom noen synes mine barn er uhøffelige eller dårlig oppdratt er hjertelig velkommen til å prøve min morsrolle en dag.....

Renate Andersen

21.05.2016 kl.23:43

Aspergermamma: Jeg liker uttrykket ditt "det fargerike autismespekteret". :) Og jeg skjønner hva du mener! Uansett hva slags ekstra utfordringer barnet har, om det er autisme, ADHD eller kanskje fysisk sykdom, så tar det fort hovedrollen, og alt annet enn å lose barnet trygt gjennom dagen blir en eventuell bonus.

Hilde

22.05.2016 kl.00:05

Flott innlegg, men det er langt ifra alle uoppdragne barn som har en diagnose eller spesielle utfordringer.

Renate Andersen

22.05.2016 kl.00:24

Hilde: Det er sant :) Det er derfor jeg skriver at målet må være at hvert barn når sitt potensiale. Har barnet ingen spesielle utfordringer, kan man jo også forvente mer av dem.

Anita husevåg

22.05.2016 kl.10:27

Så utrolig bra skrevet!

Det er så viktig å huske på at barn har så forskjellige forutsetninger og bakgrunner. Jeg vet at alle kompisene til min sønn er forskjellig og jeg vet også at selv søsken fra samme familie er forskjellig i oppførsel.

Men, hvis noen gjør noe slikt som å slenge fra seg skoene, eller å rape med middagsbordet så snakker jeg om det. Jeg holder ikke tyst og irriterer meg over det. Jeg snakker om det på nett samme måte som jeg snakker med min sønn om det. Ber dem sette skoene på plass sånn at andre kan komme inn i gangen også, eller sier at raper kan forekomme men det er fint om man prøver å ikke rape ved middagsbordet eller at man sier unnskyld. Den ene gangen tok jeg faktisk også totalt motsatt strategi og begynte å rape selv for så å si unnskyld - og det virket bra etter kun kort tid.

Jeg sier ikke at jeg forventer at andre skal oppdra mitt barn, men at det ikke alltid er slik at barn hører på foreldrene sine, ofte er det vel nesten strake motsatt når de har fylt 8-10 år. Jeg hadde satt stor pris på hvis noen hadde sagt i fra til min sønn hvis han hadde slengt med skoene sine også..

Renate Andersen

22.05.2016 kl.10:40

Anita husevåg: For all del, det er lov å si fra! :) Jeg har bedt besøkende barn om å vaske hendene etter toalettbesøk, og om å være så snill å bruke innestemmen. Jeg har også sagt fra om at det ikke er lov å gå inn på soverommet og hoppe i vår seng, og at fotballsparking foregår utendørs. Man må jo ta tak i oppførsel som kommer litt utav kontroll.

Men det som er viktig er å prøve å tenke at disse tingene skjer fordi barna er ivrige, nysgjerrige, oppfinnsomme og litt gira over å være på besøk. Ikke fordi foreldrene ikke har gjort jobben sin. :)

Linda

22.05.2016 kl.10:42

"Mamma-politiet" er over alt og forsvarer det de selv tror på. Og etter at du har lest dette så kommer du muligens frese til meg av uenighet eller tviste ordene slik at de får en annen betydning!

Jeg håper de færreste som skriver kritiske innlegg tar alle over samme kam. Det at foreldre ikke evner å lære bort vanlig folkeskikk er en uting som ikke gangner barna. Man legger godt merke til hvordan foreldrene er, i form av hva de sier (og ikke sier) og hvordan de håndterer ulike situasjoner.

Slutt å krisemaksimere andres synspunkter og vær heller fornøyd med deg sjøl som forelder dersom du vet at du gjør det du kan for å oppdra barnet ditt innenfor grensene som er satt av dere som familieenhet.

Renate Andersen

22.05.2016 kl.10:56

Linda: Slapp av, jeg skal ikke vri på ordene dine. Jeg har heller ikke vridd på ordene til bloggeren jeg siterer, jeg har klippet ut og limt inn. :)

Det hadde vært fint om det kunne være sånn, at bare jeg er fornøyd med egen innsats som mamma så er alt bra. Men det er ikke så enkelt. Jeg bryr meg om hva andre synes, det gjør vi alle. Og det er liten trøst i å selv vite at man gjør en god jobb, dersom barnet ditt avvises av andre og ikke blir invitert på besøk, fordi foreldre misliker oppførselen deres. Oppførsel som kan komme av sjenerthet, angst, ADHD, Tourette eller autismespekterdiagnoser, for å nevne noe. Disse barna går ikke med en plakat rundt halsen, og litt toleranse er aldri feil. Men som jeg svarer en annen kommentar her; det er selvsagt greit å si fra til barna på en grei måte, om oppførsel som kommer helt utav kontroll. :)

kunenytring

22.05.2016 kl.21:10

Bra skrevet.

Renate Andersen

22.05.2016 kl.21:35

kunenytring: Takk for det :)

zena zuza

23.05.2016 kl.13:20

Fint innlegg. Mammapolitiet har en evne til å være ganske ekstreme, men dette er nok ikke det verste å pirke på ;)

Hadde selv foreldre som ikke var så nøye på slikt, og det har endt opp med at jeg fortsatt sliter med å forholde meg til helt normal folkeskikk, som f.eks det å hilse. Jeg er jo klar over hva som skal gjøres, men gjennomføringen er vanskelig selv om jeg til stadighet prøver å pushe meg selv på det området. Og nå er jeg over 30 (!).

Det kan være mange årsaker til at barn er sjenerte, da særlig om det ligger en diagnose til grunn, i mitt tilfelle var det derimot ikke noe slikt. Jeg oppfatter heller at foreldrene mine var konfliktsky og ikke valgte å irettsette meg og hadde nok en tanke om at det kom til å bli bedre av seg selv når jeg ble eldre fordi jeg visste hva som skulle gjøres i teori, jeg turte bare ikke å gjøre det i praksis. Dessverre så lærer sjeldent barn slikt av seg selv, man kjenner derimot at det er noe ubehagelig når man ikke gjør som alle andre og så trekker man seg heller unna slike situasjoner, og da lærer man hvert fall ingenting (i mitt tilfelle trakk andre barn seg også unna meg da jeg ofte ble oppfattet som arrogant. Noe jeg forsåvidt er :p). Selv gruer jeg meg til å få egne barn kommer, for jeg føler meg jo ikke akkurat som noe godt rollemodell på det området (har heldigvis en samboer som veier opp for det!), så det blir en utfordring når den tid kommer.

"Hvert barn har sitt egen fasit" Den syns jeg er fin :) De skal jo utvikle seg til å bli noe eget, og jeg oppfatter det som at det er greit å ha ulike fremgangsmåter på oppdragelse. Samtidig kan slikt også slå litt tilbake på barna. Jeg kjenner til foreldre som desperat prøver å holde seg unna A4-rammen, til den grad at det blir en belastning for barnet. Noe grunnleggende er, og burde, være likt for barna da dette handler mer om sosiale normer enn at ungene skal bli "helt A4" eller "akkurat som alle andre".

Men så er det også snakk om barn. De har jo perioder hvor de ikke ønsker å gjøre annet enn å teste grensene sine, uavhengig om de er hjemme eller borte. Og noen foreldre har kanskje mer fokus på at man skal si "takk" enn at man skal stable skoene pent i entreen. Så det er selvfølgelig lett å irritere seg over andres barn når de ikke gjør noe en selv finner helt opplagt. Eller i mitt tilfelle; som ikke har barn i hele tatt og derfor veldig enkelt irriterer meg over det ene og det andre. Regner med at den følelsen forsvinner litt når man får sine egne og skjønner at det ikke er så lett som en trodde på forhånd ;)

Ha en fin mandag!

Renate Andersen

23.05.2016 kl.13:55

zena zuza: Utifra det du skriver forstår jeg som at du også tenker at det er fremgangsmåten i oppdragelsen som kommer til uttrykk når et barn oppfører seg utenfor de sosiale normene. Det er akkurat dette jeg er uenig i.

Selvsagt kan manglende oppdragelse være årsaken i enkelte tilfeller. Men jeg synes at grunnholdningen bør være at barn er forskjellige, og at man derfor skal møte dem med en raushet og tenke at man ikke vet hva som ligger bak. Ikke automatisk tenke at her har foreldrene nedprioritert folkeskikken, eller at de har fokusert på noe og glemt noe annet.

Det finnes barn som tross en utmerket oppdragelse ikke klarer å leve opp til alle normene. Og det må være lov å være litt annerledes, synes jeg. :)

Og ja, det kan nok hende du vil se med nye øyne hvis du får barn selv ;)

zena zuza

23.05.2016 kl.17:04

Vel, det er jo selvfølgelig ikke alltid fremgangsmåten som har skylden, det er jeg klar over, det er mye som spiller inn. Jeg kan bare snakke ut fra min erfaring hvor det var et tilnærmet bevisst valg fra mine foreldre (og dermed deres fremgangsmåte i oppdragelsen). For jeg kunne det jo i teori, så da ville det jo jenke seg etterhvert, ikke sant?

Og det er vel mer den type holdning jeg finner litt skremmende, at enkelte foreldre får det til å virke som det er noe barna har valgt, eller er komfortable med, så derfor er det ok å fortsette i samme tralten. Og dette er forøvrig ikke noe jeg tror gjelder foreldre flest heller, faktisk svært få av dem. Det sier vel kanskje mer om min omgangskrets som kjenner flere av disse få :p

Når det er sagt så skal selvfølgelig barn møtes med raushet, uavhengig av hvordan de oppfører seg. Selv om man syns et barn ikke oppfører seg slik ens egne gjør (eller burde :p) så gir ikke det voksne mennesker rett til å kjefte på andres barn. Og mulig de ikke er flinke til å putte vekk skoene sine, men de kan være fordømt gode på andre områder som folk ikke ser de korte timene de er på besøk hos andre, så jeg er jo helt enig i at man ikke burde hoppe rett til en konklusjon om at ungen har dårlig oppdragelse.

Renate Andersen

23.05.2016 kl.19:09

zena zuza: Ja, ikke sant? :) De kan være veldig gode på andre ting, og kanskje de til og med pleier å sette skoene sine på plass når de er hjemme - det er bare så fryktelig moro å være på besøk at de glemmer gode manerer innimellom. Barn har lett for å bli litt gira når noe er gøy :)

Geriatriks

24.05.2016 kl.14:34

Hei :)

Nettavisenoverskriften sier: Er det foreldrenes skyld om ikke barnet kan oppføre seg? Mitt umiddelbare bastante svar er på det et rungende ja. Hvem andre sin "skyld" skulle det ellers være? Dette er et tema jeg har skrevet mye om selv, og om man ser bort ifra alle former for diagnoser etc som skulle forstyrre en normal tilnærming til å lære alminnelig oppdragelse/folkeskikk osv så er det kun ett sted man kan plassere ansvar om et barn ikke har fått den ballast det burde ha hatt, og det er selvsagt hos foreldrene.

Renate Andersen

24.05.2016 kl.15:56

Geriatriks: Hei :) Takk for at du gjorde meg oppmerksom på at blogginnlegget ligger på nettavisen, det visste jeg ikke.

Spørsmålet nettavisen stiller seg i overskriften de har valgt er litt annerledes enn mitt spørsmål. Jeg antyder ikke at barnet "ikke kan oppføre seg".

Mitt budskap er ganske enkelt; barn er forskjellige, vis toleranse og ikke døm. :)

Hanne

24.05.2016 kl.14:43

Leste omtalte innlegg og følte også trang til å kommentere. Her er kopi av mitt innlegg:

Du kalte det selv en brannfakkel, så jeg regner med at du er klar for innspill.

Ingen kan vel være HELT uenig med deg i dine utsagn, men alt med måte.

Bare husk på at Astrid Lindgren beskrev både Pippi og Emil som noen herlige barn ❤👍.

Per Fugelig er nå en gammel mann, men han gjør en kjempeinnsats for å få oss til å senke skuldrene og leve individuelle liv. Han ber oss sette våre egne grenser og prioritere på det som gjør oss godt I livet.

Om du har et stort engasjement I å få alle til å oppdra sine barn som du - da er det ok for deg, men jeg er helt overbevist om at de gode barndomsminner svært ofte er fra besøk hos venner som har hjem hvor humor, kjærlighet og GOD TID er overordnet. Husker selv hvor anstrengt jeg følte meg I hjem hvor man lett kunne "trå feil".

Jeg tror det viktigste er å innse at det som er ok for deg kan være ubetydelig for andre. Så finner vi hverandre I de "rom" som vi trives best I.

Lykke til med innlegget.

Hilsen en 5 barnsmor / Farmor til 8 og snart 70 år 🌹🌹🌹

Renate Andersen

24.05.2016 kl.16:02

Hanne: Åja, Pippi og Emil, hvem kan la være å like dem? :) De følger ikke reglene bestandig, men alt er alltid godt ment. Bra eksempel! :)

Sander Gallbert

24.05.2016 kl.16:56

Mange av disse barna har gått i heldagsbarnehage, nesten hele livet, og det sier seg selv at samfunnet må bære en stor del av ansvaret når så mange av dem får problemer.

Idag får ikke forskerne engang lov til å fortelle at barnehagebarn er mer stressede, enn barn som er hjemme med mor, enda man vet at vedvarende stress er svært skadelig for unge barnehjerner. De forteller ikke at barn som gråter seg i søvn beholder et høyt nivå av stresshormon i kroppen, noe som skader hjernen deres gjennom hele natten. De forteller ikke at amming i flere år har en svært gunstig effekt, i forhold til vekst og modning av barnets hjerne, og det er som om de har glemt at vi er pattedyr. Nå er far like god som mor, omsorg for barn er noe som kan overlates til andre, og båndene mellom mor og barn er snart sønderslitt. Vi strekker menneskenaturen til bristepunktet, og at resultatet lider bør ikke overraske noen. For meg er oppdragelse en mindre bagatell. Viktigere er det å gjøre noe for alle barna som skades, av den sinnsvake verden de vokser opp i.

Renate Andersen

24.05.2016 kl.19:14

Sander Gallbert: Jeg vet ikke så mye om det du skriver om. Men såkalt gråtekur tror jeg ikke anbefales lenger, det virker som om det er allment kjent nå at barn trenger trygghet også når de skal sove.

Kjell

25.05.2016 kl.13:08

Så hvis barna løper villmann rundt på en passasjerbåt, eller i midtgangen på et fly. Roper og skriker, kaster mat rundt seg. Ser film på en eller annen dings, eller hører musikk, og nekter å ha noe annet enn lyden på fullt. Når de freser rundt med handlevognen på kjøpesenteret, og smeller inn i ryggen på en, eller i ryggen på en gammel dame. For å nevne noe

Så er det bare noe vi uten barn har å akseptere, uten å si et ord?

Renate Andersen

25.05.2016 kl.13:51

Kjell: Nei, overhodet ikke. Da sier man selvfølgelig ifra til barnet. Dette handler ikke om at vi skal la barn oppføre seg uakseptabelt. Det handler om å endre holdningen om at hvis barnet ikke tør å hilse, takke og kanskje er litt gira og gjør småting som å sparke fra seg sko og "buse inn" i et hus de besøker, så trenger man ikke automatisk å konkludere med at foreldrene ikke gjør jobben sin. Jeg sier alltid i fra til barn som sparker fotball inne, hopper i senga mi, eventuelt snyter seg i gardinene (har aldri skjedd). Men igjen; det at jeg sier i fra betyr ikke at jeg i samme slengen tenker at de har late foreldre som ikke gidder å oppdra. :)

Kjell

25.05.2016 kl.13:59

Men hvorfor er dette helt vanlig oppførsel fra svært mange barn da?

Renate Andersen

25.05.2016 kl.15:51

Kjell: Hehe :) Det får du spørre en barnepsykolog om. Jeg er ingen ekspert, jeg vet bare at det finnes så mange forskjellige barn, med mange forskjellige bakgrunner og forutsetninger. Derfor mener jeg at det blir helt feil å ha som grunnholdning at om barna oppfører seg annerledes enn forventet så har foreldrene gjort en dårlig jobb.

Kjell

26.05.2016 kl.08:38

Jeg tror det har mye med sånne som deg å gjøre jeg. Dere som alltid er klar til å unnskylde og bortforklare med at : de er jo bare barn, må jo få lov til litt

Og så strekkes den strikken stadig lenger

Renate Andersen

26.05.2016 kl.09:54

Kjell: Siden du skriver at ikke du har barn, så forstår jeg at det for deg kan virke ganske enkelt å oppdra dem.

Mine barn får ikke lov til å oppføre seg dårlig, og jeg kjenner ingen som med vilje godtar at barna oppfører seg dårlig. Men jeg kjenner mange barn som blir litt ivrige innimellom og ikke klarer å huske på reglene, eller er for sjenerte til å si takk eller god dag. Sånn er det bare.

Og "sånne som deg" - slike utsagn må du gjerne spare deg for, jeg ønsker ikke en slik tone i dette kommentarfeltet. Vi diskuterer sak, ikke person.

Kjell

26.05.2016 kl.16:09

På meg virker det som at de aller fleste har full aksept for at deres poder får lov til langt det meste.

Og sånne som deg må du nok finne deg i å bli definert som. Ettersom du utvilsomt er en av disse som mener andre bare må finne seg i at unger skriker og hyler, og løper rundt som villmenn i gangene på fly, båter, venterom etc. At de dundrer inn i noen som har vært og handlet litt mat, slik at dette faller på gulvet, er selvsagt ikke podens feil, ikke sant? Og det kommer ikke på tale å erstatte noe, ikke sant?

Renate Andersen

26.05.2016 kl.16:14

Kjell: Jeg skjønner at du har opplevd situasjoner med barn der du har følt deg dårlig behandlet. Dette har ingenting med meg å gjøre. :)

K

26.05.2016 kl.16:13

En ting som irriterer meg er voksne kverulanter som misforstår med vilje, såkalte netttroll! 😂

Renate Andersen

26.05.2016 kl.16:17

K: Ja, det er litt irriterende. ;) Men de kan nok ikke noe for det, de er nok oppdradd til å trolle.

Kjell

27.05.2016 kl.08:32

Nei, du er jo bare enda en klassisk mor. Alltid klar til å forsvare barna, de må jo få lov til det de vil. Og de uten barn har å holde kjeft, for de har ingen rettigheter - ikke sant?

adjø., bitch

Renate Andersen

27.05.2016 kl.09:20

Kjell: Ta deg en tur ut i sola. Det er nydelig vær i dag :)

Kjell

27.05.2016 kl.10:58

Det skal jeg. langt borte fra barn som oppdras til å skrike høyest mulig, og generelt være til mest mulig sjenanse.

Kari

19.06.2016 kl.20:51

Helt enig, så lenge de ikke skader eller plager andre barn gjentatte ganger med sin oppførsel.

Renate Andersen

19.06.2016 kl.22:43

Kari: Selvsagt, det er ikke greit å plage andre. Og det er også lov å korrigere oppførselen deres hvis det blir i meste laget. :) Men jeg skulle ønske folk lot være å automatisk trekke konklusjonen at foreldrene har gjort en dårlig jobb.

Skriv en ny kommentar

Renate Andersen

Renate Andersen

34, Arendal

Jeg er 34 år, jobber på ungdomsskole og som frilansjournalist. Er mamma til to fine gutter, har angst for closetalkers og alt som kan gå galt. Det jeg skriver her er muligens helt irrelevant for deg - men kom ikke her og si at du ikke er advart. Epost: frilansrenate@online.no

Kategorier

Arkiv

hits