17. mai - takknemlighet og sagflis i skoene

17.05.2016 - 09:26 Ingen kommentarer

Jeg har et litt ambivalent forhold til 17. mai. Jeg setter pris på at vi bor i et fritt land, og det er absolutt verd en feiring, men slike dager er slitsomme for sosiale kløner og småbarnsforeldre. Jeg er begge deler. 

Hele dagen møter jeg mennesker som jeg ikke vet om jeg skal snakke med eller bare si hei. Mange av dem sier gratulerer med dagen, og jeg synes fortsatt at det er litt unaturlig når jeg ikke har bursdag. 

Før jeg fikk barn hadde jeg noen års pause fra den tradisjonelle feiringen. Et år ble det feiret på sjøen, et år på et støvete øvingslokale i Askim, og et år på Island, hvor vi var innom den norske ambassaden og så på 17. mai tog.



Men etter at Storebror og Lillebror kom til verden har det vært en selvfølge å feire på vanlig måte igjen. Storebror gjorde ferdig alle oppgavene i 17. mai-heftet han fikk på skolen, og fikk med seg nytt hefte hjem som han har fylt med tekster om Bjørnstjerne Bjørnson, russekort, grunnloven, is og pølse, kongen som vinker og barn som leker. Lillebror skjønner ikke så mye, men er i alle fall sikker på en ting: "Jeg vij ha is."

Tradisjonene får styre, og jeg lar barna mine spise mengder av søppelmat fordi jeg vet at på 17. mai er det sosialt uakseptabelt å si nei.

Jeg sier ja også til den åttende isen, for tenk om poden, etter bare sju is, må tilbringe resten av dagen stående med sid underleppe og se på at alle andre får lov å spise til de spyr? Nei, det går ikke an - mine barn må også få lov til å spise til de spyr. Det er jo 17. mai.

Jeg setter meg frivillig oppi en kasse full av sagflis som jeg resten av dagen finner igjen i jakke og strømpebukse og oppi sko, og spiller overrasket når Lillebror finner en twist. 

Jeg kjøper inn stygge plastleker i rødt, hvitt og blått, som lager forferdelige ulyder, og biter i meg trangen til å kjefte når bråket aldri stopper. Jeg har jo tross alt kjøpt dette selv, også er det jo 17. mai.

Vi svir av unevnelige summer på gassballonger, og ser etter kort tid herligheten forsvinne mot sky mens han som glapp taket ligger på knærne i grusen og skriker ut sin fortvilelse.

Jeg er takknemlig for at vi har det så fint her i Norge at jeg kan bekymre meg over bagateller. For at feiringen er som den er, med barna i fokus, og sang, lek og taler om frihet. Og jeg er takknemlig for at noen steller i stand sagfliskassa og alle de andre lekene som barna mine gleder seg til i ukesvis. For at noen baker melkefrie kaker. Jeg er takknemlig for at noen vil spille i korps og lage 17. mai-stemning for alle oss andre. 

Når forventningene er innfridd og sukkerkicket har gitt seg bærer vi med oss de små hjem, legger dem i sengene sine og dumper utslitte ned i sofaen. Jeg beklager på forhånd til de jeg måtte fornærme - men akkurat da er jeg aller mest takknemlig for at det er et helt år til neste 17. mai. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits