Ta noen andre, vær så snill! Ikke ta lillebroren min.

Forrige gang jeg skrev om å miste lillebroren min hoppet jeg elegant over den verste biten, og oppsummerte 4 forferdelige dager i én setning. Jeg orket ikke å gå inn i det, men det har jeg gjort denne gangen.  

Da jeg begynte å skrive var jeg ikke sikker på om jeg kom til å publisere dette noen gang. Tar det meg et lite skritt videre, eller røsker jeg bare skorpen av et sår som var på vei til å gro helt fint? Jeg fant ut at det såret egentlig ikke har noen skorpe. Det har en glidelås som jeg kan åpne og lukke, og som av og til glir opp av seg selv. Så ingen skade er skjedd.    

Dette er min historie:

26. mars

Det er søndag morgen, jeg har nettopp våknet. En av søstrene mine sier at mamma og pappa er på vei ut i bilen med Adrian, de skal på legevakten. De var visst på legevakten med ham i går kveld også, men ble sendt hjem igjen. Hva er galt? Jeg står oppe på loftsgangen og ser ut av vinduet, ned på den lille, gule bilen. Jeg kan ikke se Adrian. Hvorfor må de dra begge to?  

Timene går, og de kommer ikke tilbake. Så ringer de. De dro rett til akutten på sykehuset i stedet. Adrian har hjernehinnebetennelse. Den har utviklet seg raskt.

Linda, Adrians ekstrastoresøster og min ekstralillesøster, kommer opp, og vi går sammen i ring rundt på den lille verandaen ved lekestua, mens vi røyker den ene røyken etter den andre med skjelvende hender.  

Vi gikk sannsynligvis ikke i ring hele dagen, men det er det eneste klare minnet jeg har. Sara Linné, som bare var 3 mnd gammel, var tatt med til sykehuset. Vi var fire tenåringsjenter og Anders, kjæresten til Maria, og Benjamin på 9 år, som vi etter hvert sendte til naboer for å leke. Vi prøvde å skåne ham, men han forsto alvoret likevel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dagen er uendelig lang. Vi får et par oppdateringer underveis. De første 24 timene er kritiske, legene vet ikke noe mer før i morgen. Til slutt er det på tide å sove. Jeg legger meg på en madrass i stua rett ved telefonen.

27. mars

Mamma ringer ganske tidlig mandag morgen. Vi må komme. Det kommer en taxi og henter oss.

Jeg var 17 år, jeg forsto hva det betydde at vi måtte komme. Jeg forsto hvorfor vi ble hentet i en taxi, i stedet for av mamma eller pappa. Vi gråt hele veien, alle sammen.

Vi blir fulgt opp på et rom på barneavdelingen hvor mamma og pappa og Sara Linné er. Jeg knekker fullstendig sammen når jeg ser dem. Henger over en vask og hulker til jeg brekker meg. Adrian ligger på intensiven. Sirkulasjonssvikt. Vi kan få se ham, men vi kan ikke få kontakt med ham. Han er i koma.

Vi ble fulgt ned til intensiven i fjerde etasje. Vi ble forberedt på at han så annerledes ut. Både respirator og hjernehinnebetennelse setter sitt preg på en liten kropp.

De har rett, han ser ikke ut sånn han gjorde sist jeg så ham, under middagen på lørdag før jeg dro ut. Og han ser så liten ut i den store senga. Men det er likevel godt å se ham. Se at han fortsatt er her, tross alt. Det er så stille. De eneste lydene jeg hører er overvåkningsutstyret og sykepleiernes stille gråt. Det skal ikke være stille i et rom hvor Adrian er. Det skal være latter, lek og rampestreker. Jeg holder ham i hånden, vil holde ham fast her. Han kan vel ikke forsvinne fra oss hvis jeg holder i ham?

Adrian er den første av mine søsken som jeg faktisk husker at ble født. Maria, Natalie og Benjamin har liksom alltid vært der. Jeg fikk lov å være med å bestemme mellomnavnet hans, Tobias. En gang jeg var barnevakt for ham var han syk, og jeg satt ved siden av senga hans og sang for ham og strøk ham over panna. En annen gang var han med meg på besøk på skolen jeg gikk på før. Jeg var så stolt av ham. I desember skrev jeg stil om ham på engelsktentamen, fordi han var på sykehuset for å ta mandlene, og jeg savnet ham så. Jeg avsluttet historien med at jeg gleder meg til å få ham hjem igjen, det er ikke det samme å komme hjem fra skolen uten å bli møtt av et smilende fjes, en god klem og ordene: «Anate, du pom hjem!»

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Adrian pakker opp julegaven fra meg. Det var et batteridrevet Thomastog som han ble veldig fornøyd med.  
 

Vi går frem og tilbake mellom rommet på barneavdelingen og intensiven, og noen ganger ned i lobbyen for å møte venner. Jeg holder Adrian i hånden og kysser ham på kinnet. Hvisker i øret hans. Vil ikke slippe ham. Vi får forskjellige beskjeder fra leger og sykepleiere, ettersom resultater av tester blir klare. «Vi har fått opp blodtrykket litt, så sirkulasjonen er bedre.» Håp.

Når jeg tenker tilbake virker det som om noen av vennene våre alltid var i lobbyen på sykehuset. Uansett når jeg gikk dit så var det kjente ansikter der. De gav klemmer, delte tårer, oppmuntrende ord og av og til en dårlig vits. Vi hadde ikke klart oss uten.    

28. mars

Tidlig på dagen får vi en positiv beskjed. Adrian har normal temperatur og blodtrykket hans er fint. De kan redusere medisinmengden. Igjen et bittelite håp. Vi klamrer oss fast.

Håpet varte bare i noen timer. Morfinbehandling ble avsluttet, men Adrian våknet ikke, og reagerte ikke på de forskjellige prosedyrene som ble gjort. Alt tydet på at hjernen hadde tatt stor skade av bakteriene som hadde herjet der. De informerte oss om at de ville gjøre en CT-scanning av hjernen hans, og vi ville få vite resultatet dagen etter. Muligheten for at han kom til å overleve dette var forsvinnende liten.

Utenfor intensiven går verden sin gang. Fiskene i akvariet på barneavdelingen svømmer frem og tilbake, akkurat som de gjorde da jeg satt med Adrian på fanget og så på dem da han var her for å ta mandlene. Folk snakker om vanlige ting. De smiler og ler og kjøper godteri og pølser i sykehuskiosken som om livet er det samme som før. Skjønner de ingenting? Hva er det de driver med?

Jeg var sint. Jeg var knust. Lillebroren min. VÅR lillebror! Han var bare to og et halvt år gammel. Skulle dette virkelig skje? Virkelig?! Nei, det gikk ikke an.

Ta noen andre, Gud! Ta noen som ikke ønsker å leve. Ta noen som allerede har hatt et langt liv. Ikke ta lillebroren min. Vær så snill, ikke ta lillebroren min! Når jeg våkner i morgen, la dette være en vond drøm. Du kan ikke la Adrian dø! Du kan ikke ta ham fra oss!    

29. mars

Allerede før bevisstheten kobler inn kjenner magen at noe er galt. Jeg våkner, men den vonde drømmen fortsetter.

Når alle har stått opp kommer overlege Espen inn på rommet vårt på barneavdelingen. Han setter seg ned på en krakk. Krakken er litt for lav for ham. Han tar tak i den med den ene hånden og setter seg ukomfortabelt til rette før han kremter og begynner å snakke. Jeg stirrer på de hvite treskoene hans. Han forteller om funnene de har gjort på CT-scanningen, og avslutter med en setning jeg skal komme til å huske for alltid: «Og dette er ... dessverre ... ikke forenlig med noe liv.» Ordene koster ham mye. De visker ut de siste knøttsmå restene av håp. 

Den nydelige lillebroren min. Han som sjarmerte alle i senk med dype smilehull og morsomme kommentarer. «Det e'kje mine pupper», «E siddå hær og miå te dæ!», «Dræ så dræi mi gå jite tu?» Han som stakk meg med gaffelen sin ved middagsbordet og gjorde opp for skaden med å gi meg en god «tos». Min blide velkomstkomité etter hver eneste skoledag. Han som pleide å vrikke seg ned ved siden av meg i stolen og annonsere at «det er pjass te to!» Han som rota i hylla på rommet mitt og lå ved siden av meg i senga og så i Donaldblad. «Jese donga», som han kalte det. Min lille klippe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Smerten er uutholdelig. Hvordan kan vi dra herfra uten Adrian? Vi kan ikke det! Tanken river meg i stykker innenfra. Jeg slår i vegger og gråter med dype, høylytte hulk til jeg er helt tom.

Respiratoren skal slås av i løpet av dagen. Det er så brutalt, men å utsette det hjelper ingen. Tanter, onkler og kusiner kommer for å se Adrian. Når Linda skal se ham blir jeg med inn. Slangene som var på armene hans er borte. Vi gråter. Jeg klemmer ham og kysser ham på panna, Linda holder ham i hånden.

Vi var i en slags sjokktilstand, men mamma og pappa klarte på et vis å planlegge hvordan vi skulle gjøre den siste stunden sammen med Adrian. Maria og Anders henta noen ting hjemmefra. Adrian ble trillet opp til rommet på barneavdelingen, og hele familien var samlet for siste gang.

Det er ingen maskiner mer, bare vår Adrian Tobias, med en sutt i hånda og en i munnen, akkurat sånn han ville ha det. Denne siste stunden er bare vår. Vi får være i fred. Vi tar farvel med Adrian. Jinne go'ingen vår. 

3 kommentarer

Nann Karin

30.03.2016 kl.10:53

<3

Mona Kim Olsen

31.03.2016 kl.14:01

Så utrolig trist å lese Renate, men du er kjempeflink til å skrive fordi du klarte å få mine tårer til å trille enda jeg ikke ble kjent med Adrian, men jeg hadde truffet ham. Jeg orker ikke tenke på hvor vondt det må være å miste et lite barn på den måten å så brått men det gjør nok noe med deg som menneske fordi det er så meningsløst å urettferdig som det bare kan få blitt.. Det var Linda som sendte meg linken til dette så jeg fikk lese. Håper alt er bra med deg og dine. Masse klemmer fra Mona Kim😘

Renate Andersen

31.03.2016 kl.14:08

Tusen takk, Mona, så koselig å høre fra deg! Ja, man blir forandret for alltid av en sånn opplevelse, ingen tvil om det. Fullstendig meningsløst. Hilsen Renate :)

Skriv en ny kommentar

Renate Andersen

Renate Andersen

34, Arendal

Jeg er 34 år, jobber på ungdomsskole og som frilansjournalist. Er mamma til to fine gutter, har angst for closetalkers og alt som kan gå galt. Det jeg skriver her er muligens helt irrelevant for deg - men kom ikke her og si at du ikke er advart. Epost: frilansrenate@online.no

Kategorier

Arkiv

hits