I hjertet mitt bor en liten bror...

For nøyaktig 17 år siden fikk jeg en ny lillebror. Han var det femte barnet i søskenflokken, og ble raskt bortskjemt på oppmerksomhet og kjærlighet fra oss alle. Som femtenåring var jeg ikke så veldig interessert i babyer, men innen han fylte sitt første år hadde han meg i sin hule hånd. Lillebroren min var et ordentlig sjarmtroll, til tider litt forut for sin alder. Han strødde om seg med morsomme og uventede kommentarer, krydret med en særdeles sjarmerende talefeil. Han syns det var litt kjedelig at vi andre skulle på skolen hver dag, og kom gjerne med andre forslag: "Mi gå jite tu? Dræ så drei, mi gå jite tu?" Vanskelig å si nei... Og når jeg kom hjem fra skolen igjen stod han i døra med et strålende smil og utbrøt fornøyd: "Du pom hjem!" 


Vi var heldigvis lykkelig uvitende om at han ikke var her for å bli. Da han var 2 1/2 år gammel ble han plutselig alvorlig syk. Etter de fire lengste dagene i våre liv, på en berg og dalbane av fortvilelse, håp, angst, nytt håp og til slutt en bunnløs smerte og sorg, var vi tvunget til å gi slipp på noe av det kjæreste vi hadde.   

Noen ting lærer man på den aller hardeste måten. Lillebror lærte meg at små føtter setter store og dype spor. Han lærte meg at det stort sett alltid er "pjass te to". Han lærte meg også at tiden ikke alltid leger alle sår. 


For sorg over et barn er ikke "bare" sorgen over det man har mistet - en sorg som er uendelig tung å bære - men i årene som følger kommer også sorgen over alt som skulle ha blitt. I begynnelsen var sorgen skarp og farlig. Bare man nærmet seg den var smerten uutholdelig. Nå er sorgen litt rundere i kantene og jeg tåler å se den i øynene. Det er like greit å akseptere den, for den kommer alltid til å være en del av meg. 

For meg er det ikke en selvfølge at alle de jeg har rundt meg fortsatt er her i morra. Jeg kommer aldri til å tenke at det ikke skjer meg. Jeg kommer nok alltid til å være litt på vakt.

I dag tenker jeg på lillebror fordi 13. september var bursdagen hans. Det er sjeldent at det går en dag uten at jeg tenker på ham. Når noen spør meg hvor mange søsken jeg har. Når jeg ser navnet hans på en colaflaske, eller hører noen rope navnet i skolegården der jeg jobber. Når jeg treffer noen som er født i samme år som ham tenker jeg på hvordan han ville ha vært nå. Når jeg skriver listen over de jeg skal kjøpe julegaver til, eller hører en sang om savn på radioen. Når jeg møter et barn som ikke har lært å si L enda. Noen ganger smiler jeg av gode minner, andre ganger blunker jeg bort et par tårer.


Stolt og god storebror. "E hånne ho?"

Steder og situasjoner jeg vet at får frem de vonde følelsene, kan jeg forberede meg på eller velge å unngå. Men sorgen kan også stikke innom når man minst venter det. For et par år siden stod min andre bror på en scene med gitaren og stemmen sin, og foreldrene våre og hele søskenflokken satt i salen på releasekonsert for ep'en hans. Plutselig kom en overveldende følelse av at vi mangler en. Jeg satt der i mørket og svelga tårer, krokanrull og bringebærbrus om hverandre, mens jeg tenkte på hvor stolt han ville ha vært av storebroren sin.                                                       

Lillebror og storebror

Da jeg var 17 år og lillebror fortsatt gikk og rota i hyllene på rommet mitt, hadde jeg et bilde av ham i en sølvfarget ramme med turkise steiner i. En ramme som ikke passer inn her jeg bor nå i det hele tatt, men bildet står i den samme rammen. Jeg har den på badet, av en praktisk årsak: Hvis jeg får lyst til å ta bildet ned og prate litt til ham, kan jeg gjøre det helt uforstyrret, uten at noen tror at det har rabla for meg. 


Så dette er til den lille gutten som for alltid eier en bit av hjertet mitt: 

I thought of you with love today, but that is nothing new.

I thought about you yesterday, and days before that too.

I think of you in silence, I often speak your name.

All I have are memories and your picture in a frame.

Your memory is my keepsake, with which I'll never part.

God has you in his keeping, I have you in my heart.  

(Diktet er lånt - forfatter ukjent) 

7 kommentarer

Lill Katrin

13.09.2014 kl.11:21

<3 du skriver så bra og så utrolig rørende Renate.

Man vondt langt inni hjerterota,men det gjør også at man kanskje klarer å sette litt ekstra pris på våre kjære som er rundt oss <3

lena kjenndalen

13.09.2014 kl.11:48

Så fint skrevet. Husker godt Adrian. Jeg har tent et lys for han og dere i dag.klem til dere

Lene

13.09.2014 kl.13:20

Åh. Så fint du skriver om det vonde.

13.09.2014 kl.17:48

Nydelig skrevet. Tusen takk for at du delte.

Ritanita

Mia

13.09.2014 kl.21:35

Veldig, veldig fint om vår jinne going! Akkurat sånn det er, men du klarer å sette ord på det på en veldig god måte! :-) KLEM

Steinar Ulrichsen

14.09.2014 kl.10:35

Nydelig skrevet. Vi i lokalavisa kan lage en teaser på fronten vår til blogginnlegget ditt dersom du er interessert. Da kan du kontakte med på steinar@sb.no

theresesa97

14.09.2014 kl.15:09

Kjempe fint skrevet!

Skriv en ny kommentar

hits