hits

En litt annerledes russebuss

22.04.2018 - 09:07 2 kommentarer

I vinter en gang påtok svogeren min seg ansvaret for å lage en russebuss til datterens barnehagegruppe, og siden har ingen sett ham. Eller, de har i alle fall sett ham veldig lite, for han har stort sett vært i garasjen. Min niese er fem år gammel, og skal være rosaruss på 17. mai. 

I går var det på tide med en testtur. Tøffe typer i kul doning? Jeg sto på terassen og så dem komme borti svingen bak femtiskiltet, så jeg løp ut til veien for å ta bilde.

Hadde nok ikke trengt å løpe, for kjøretøyet hadde tilsynelatende ikke flyttet på seg da jeg kom ut. Motoren kommer fra en kondemnert elektrisk rullestol, og farten er anslått til 5-10 km/t − det vil jo variere litt med tyngden på lasten. Etter testtur nr. 1 kom de veldig raskt tilbake og forsvant inn i garasjen en stund. 

Med en benk på hver siden bak er det plass til mange rosaruss. Her er snekker Rasmussen og rosarussen. Tipper hun kommer til å være stolt på 17. mai! 

Min samboer fikk også lov å prøve seg som sjåfør, kanskje fordi han har hjulpet litt med å sveise understellet.

Testtur nr. 2 gikk veldig bra, de kjørte flere hundre meter på hovedveien uten trøbbel. Det var noe dårlig svingradius, og bremsene fungerer ikke så bra, så jeg vil anbefale å holde god avstand dersom du er i Fevikområdet og ser denne komme forbi i toppfart. 

God søndag! 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#russebuss #russ #russ2018 #rosaruss #diy #nettavisen #muligensirrelevant #side2 #bloggno

Georgs gave

18.04.2018 - 17:26 Ingen kommentarer

For noen uker siden fikk jeg høre om Georgs gave, og det synes jeg er et så fint prosjekt at jeg har lyst til å fortelle dere om det.

Foto: Jannike Lunde

Jannike Lunde har mistet syv ufødte barn. Med ethvert svangerskap følger det drømmer og håp for fremtiden, og sorgen når barnet kommer til verden så altfor, altfor tidlig er stor. Et av barna ble født etter fire måneders svangerskap, og fikk navnet Georg, oppkalt etter Jannikes far og farfar.

− Vi satt igjen uten noen minner, uten noe å holde fast i. Han var for liten til at det ble tatt hånd- og fotavtrykk, og for liten til at det ble noen begravelse og et gravsted å gå til, forteller Jannike. Hun skulle så gjerne hatt et konkret minne å holde fast i.

Jannike Lunde

Da Jannike mistet pappaen sin, fikk hun idéen som skulle bli starten på prosjektet Georgs gave. Hun skar ut et hjerte i trolldeig, og la det i farens lomme da hun tok farvel med ham. Trolldeigrammen som var igjen etter hjertet hun hadde skåret ut beholdt hun. Den ble et symbol på sorgen hennes, det ble et minne og det føltes som en forbindelse til faren.

Jannike hadde lyst til å gjøre noe for andre som mister barn i mors liv, og slik ble Georgs gave til. Nå lages hjertene i tre, og idéen er at hjertet legges i barnets hånd når man tar farvel. Foreldrene beholder rammen og kan sette den til pynt hjemme eller ha den med seg hele tiden. 

Foto: Jannike Lunde

Hvert enkelt hjerte blir håndlaget ved kjøkkenbordet hjemme hos Jannike, med tente lys og gode tanker. Hver familie får også et håndskrevet kort. Nå er etterspørselen blitt så stor at hun trenger hjelp av familie og venner for å få lagd nok hjerter.

− Det er fint, men samtidig litt sterkt og trist. At hjertene trengs betyr jo at noen har mistet en de elsker, sier Jannike.

Georgs gave ble i fjor registrert som en frivillig, veldedig organisasjon. Hjertene Jannike og familien lager doneres til fødeavdelinger rundt om i Norge med instruksjoner til jordmor eller prest om hvordan de kan presentere minnehjertet for foreldrene. Man kan også kjøpe hjerter − da går inntektene til å lage flere hjerter som kan doneres. Hvem som helst kan kjøpe en pakke med minnehjerter til kostpris og donere til nærmeste fødeavdeling. De som har lyst til å hjelpe kan kontakte Jannike gjennom Facebooksiden til Georgs gave.

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#georgsgave #adjøbitteliten #etbarnforlite #sorg #nettavisen #muligensirrelevant #side2 #bloggno

Ett år med grått hår

15.04.2018 - 09:07 12 kommentarer

Nå er det gått litt over ett år siden forrige gang jeg farget håret mitt, så det er på tide med en oppdatering.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg postet dette bildet i fjor hadde jeg droppet hårfargen i et par måneder, og var i tvil om jeg kom til å klare å la være å farge. Jeg har jo tross alt farget håret siden jeg var femten år gammel, så det var litt rart å plutselig droppe det. 

Men nysgjerrigheten vant, i tillegg til det faktum at håret mitt VIRKELIG fortjener en pause. Den verste mishandlingen jeg har påført mine lokker var da jeg bleket dem med hjemmebleking to ganger på rad, gredde midtskill og farget den ene siden blå og den andre rød. Siden fargen på håret mitt etter blekingen var mer gul en blond ble det blå håret snart grønt og den røde siden ble oransje.

Dette var på den tiden H&M solgte shampo som gradvis farget håret, så jeg kjøpte en med oransje farge, og møtte opp til første skoledag på videregående med knall oransje hår som rakk omtrent til midjen. Senere meldte jeg meg gjerne som prøvekanin hvis frisørlærlinger skulle øve seg med kjemikalier, og da jeg ble lei hele greia holdt jeg meg til variasjoner av sort og mørkebrunt. Helt til i fjor.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Alle foto: Natalie Andersen 

Så sånn ser det altså ut. Jeg hadde fotosession med lillesøster på fredag, og fikk for første gang se ordentlig selv hvordan håret ser ut fra alle vinkler. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen fordeler får man med grått hår; jeg har ikke blitt spurt om legitimasjon på polet de siste månedene. Det var én fordel. Er det flere tro? At jeg slipper å farge. Men jeg ser litt blass ut i ansiktet − det er ikke en fordel. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er liksom tre lag av farger. Det øverste er helt naturlig, det midterste er antakelig farget med sånn farge hvor det står på pakka at den vaskes ut etter åtte uker, men som alle vet at aldri vaskes helt ut. Og resten er farget lag på lag med mørkebrun farge av den typen som virkelig holder løftet sitt om å være permanent. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hudpleieren min, som var litt bekymret for hva jeg skulle gjøre på 17. mai i fjor, synes nå at håret mitt ser mye bedre ut, og synes de naturlige stripene mine er interessante. Og Storebror, som nettopp kom innom og lurte på hva jeg driver med og fikk se før-bildet, sa at håret mitt ikke ser så grått ut nå som det gjør på bildet. Og det var ikke bare for å være snill, for han lurte på hvorfor. Kanskje fordi kontrasten ikke er så skarp lenger? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når det fargede kommer litt lenger ned kan jeg nok slippe unna med å kalle det dip-dye. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når jeg setter håret i strikk, som jeg holder på med her, får det en litt rar effekt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det grå slutter akkurat der strikken er, så jeg har fått et par kommentarer om at det ser ut som at hestehalen er fake hår som er festet på. Det er nok ikke ment som et kompliment. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men, som man kan se her, er det en del naturlige striper. Det vil si; jeg er ikke helt grå ennå! 

Planen videre nå er å bare la det grå fortsette å vokse ut i fred og fordragelighet, til alt er grått. Så skal jeg gå sånn til jeg blir lei, og begynne å farge det mørkt igjen − senest rett før jeg fyller førti. Jeg begynner å bli vant til det grå håret, og trangen til å forklare meg til alle jeg møter er nesten borte. Det er mitt hår, så det er jo jeg som bestemmer. 

Og det er lettere nå enn det var de første månedene. Når man går med to-tre cm ettervekst ser det bare ut som om man er lat, mens når det er snakk om nærmere 20 cm så skjønner folk at dette er noe man gjør med vilje. Og det er greiere, synes jeg, selv om de sikkert lurer på hvorfor. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#hår #gråtthår #hvitthår #frisør #dipdye #ilandsproblem #ettårmedgråtthår #prosjektgråtthår #nettavisen #muligensirrelevant #side2 #bloggno

Slik blir du kvitt skrivesperre

12.04.2018 - 12:26 Ingen kommentarer

I dag har jeg sittet og sett på skjermen i over en time, uten å finne på noe å skrive om til bloggen. Jeg har sett gjennom bilder, gamle notater på telefon og pc, halvskrevne blogginnlegg og mye annet, for å finne noe som kunne passe å skrive om akkurat i dag. Men nei, selv om det flommer over av notater og idélister var det ingenting jeg fant inspirasjon til å skrive videre på.

Dette bildet har ingenting med saken å gjøre, men jeg trengte et bilde til innlegget, og jeg synes dette er et fint bilde. Jeg har tatt det selv og har i grunnen ventet på en passende anledning til å bruke det. Om anledningen var passende nå er jeg ikke helt sikker på, men her er nå i alle fall bildet. Snart sommer!

Alle som lever av å skrive, helt eller delvis, opplever visstnok skrivesperre innimellom. Det er veldig sjeldent det skjer meg, men rådet jeg har lært mot skrivesperre er å skrive.

Eh ...

Ja, man skal bare skrive. Begynne med den første tanken som faller ned i hodet, og skrive det. Det kan være at den høyre lilletåa klør, eller at man ser ut og tenker at vinduene kanskje burde ha vært vasket eller om ikke den snøhaugen i hjørnet av plenen har tenkt å forsvinne snart.

Nå kan jo egentlig ikke en snøhaug tenke, men det er jo sånt man skriver. Man kan også beskrive rommet man sitter i, for å komme i gang.

Jeg sitter i et rom med tre hvite vegger og en limegrønn vegg, som egentlig har blitt gul med tiden når jeg ser litt nøyere etter. Det blir litt som da jeg skulle vise en venninne hvem i en folkemengde som var faren min og jeg pekte og sa at det er han med det svarte håret. Hun så ingen med svart hår, og jeg ble litt irritert, for han sto jo bare noen meter fra oss, var hun helt fjern? Til jeg plutselig ble klar over at håret hans slettes ikke var svart lenger, det var grått, og hadde nok vært det i noen år. (Akkurat som mitt). Jeg skal forresten snart oppdatere dere på prosjekt grått hår. 

Vel, jeg sitter her ved siden av denne gule veggen ved en mørkebrun pult og skriver. Ved siden av meg har jeg en musematte med Terry Redlin-motiv og en mus med sitroner på som jeg kjøpte på Walmart fordi jeg holdt på å klikke da jeg måtte bruke den paden på pcen til å manøvrere med da jeg blogget fra USA-roadtrip. Ja, det var en fin tur. Kanskje jeg skal se litt på bildene fra den igjen? Nei, ikke nå, nå må jeg skrive.

Vips, skrivesperren er borte.

Men dette er faktisk det eneste jeg har skrevet i dag, så da blir det dagens blogginnlegg. Og det tok meg fem minutter! Jeg tror det er ny rekord. Muligens også ny rekord i intetsigethet, (er det et ord?) men nå vet du i det minste hvordan du skal gripe an neste skrivesperre. 

- Renate -

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#skrivesperre #frilanslivet #blogger #skribent #frilansjournalist #bloggno #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Derfor vrir bukseleggen seg   

08.04.2018 - 09:17 8 kommentarer

Her om dagen satt jeg i en frisørsalong og ventet mens Storebror og Lillebror ble klippet − da noe på radioen plutselig fanget oppmerksomheten min.

«Har du opplevd at den ene bukseleggen vrir seg, så sømmen etter en liten stund beveger seg inn mot midten på leggen?»

Ja! Hele tiden. Med alle buksene mine, og det er alltid den venstre leggen som vrir seg. For å være helt ærlig har jeg bare antatt at det er kroppen min som er skjev. Jeg har en del andre defekter, som et skulderblad som stikker ut og en litt skjev ryggrad, så det var aldri tvil i min sjel; det var min rare venstrelegg som forårsaket at buksene vred seg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vel, min virkelighetsoppfatning skulle nå endres for all fremtid. 

Radiomannen forklarte at dette er noe dongeriprodusentene gjør for å spare stoff. De kutter det ene buksebeinet først, og siden buksebein har en slags butt V-form, så legger de malen til det andre buksebeinet motsatt vei. På den måten blir det minst mulig småbiter av stoff som ikke kan brukes til noe. Men ettersom dongeristoff er vevd diagonalt, fører denne forskjellige klippingen til skjevheter når buksen blir sydd. Dette er grunnen til at det ene buksebeinet vrir seg − som oftest det venstre beinet. Altså: Vridde buksebein er et resultat av bransjens stramme budsjetter, eller vår manglende betalingsvilje. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For å kunne gjengi denne forklaringen på en forståelig måte måtte jeg google litt, og da kom jeg over noe interessant. Dongeribransjen selv har nemlig en annen forklaring. At denne vridningen er noe som skjer uavhengig av klippingen − det har kun å gjøre med måten dongeristoffet er vevd på. Her opererer de med uttrykkene left hand twill (LHT), right hand twill (RHT) og broken twill, dette er ikke lesning for sarte sjeler. 

For å gjøre en langdryg historie kort; LHT veves fra høyre hjørne i bunnen mot venstre hjørne i toppen, RHT fra venstre hjørne i bunnen mot høyre hjørne i toppen, mens broken twill er en kombinasjon av de to andre metodene, hvor det gjøres annethvert og danner et sikk-sakk mønster. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Slik ser den mest vanlige vevemetoden ut, right hand twill og left hand twill. 

Dongeribransjens historie er altså at de to førstnevnte vevemetodene fører til vridning i buksebeinet enten buksen er av høy eller lav kvalitet, og at sistnevnte er den eneste som ikke vrir stoffet. Men hvorfor er det da bare det ene buksebeinet som vrir seg? 

Sannsynligvis er det en kombinasjon. At den diagonale vevingen gjør at buksen vrir seg hvis den også er klippet på den billigste måten.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har sjekket alle buksene mine, og alle er vevd med enten LHT eller RHT (jeg ser ikke forskjell) og alle har en venstrelegg som vrir seg. Derfor tenker jeg at det er logisk å tro på at vevemønsteret spiller inn.

Neste gang jeg skal bukseshoppe skal jeg se etter en bukse med broken twill, altså et sikk-sakkmønster i dongeristoffet i stedet for de diagonale stripene. Det er definitivt verdt et forsøk − jeg er lei av å ha skjeve legger.  

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#legtwist #vriddlegg #vriddbuksebein #twistedleg #dongeri #righthandtwill #lefthandtwill #brokentwill #mote #denim #skjevelegger #bukse #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Gode muligheter for å tilfeldigvis lykkes

04.04.2018 - 16:59 4 kommentarer

Når man ser ut av vinduet her er det ingenting som tyder på at vi er i april. Snøen hadde begynt å smelte bort, altfor sakte men likevel sikkert, da det i går kom et nytt snøfall. Det er triste greier. Men her inne skal det bli litt vår snart − jeg er i gang med et provisorisk drivhus.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er ikke spesielt pent, men man tager det man haver, ikke sant? I tredje etasje har vi vinduer helt ned til gulvet, så har skal frøene få masse sol og varme helt frem til det er varmt nok ute til at de kan flytte ut. Plastikkposene er for at ikke det skal lekke vann eller søles jord på gulvet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I midten her er det faktisk en liten spire allerede! Frøene ble plantet 1. april, så jeg hadde ikke forventet å se noe ennå, men i løpet av de neste dagene vil det nok sprette litt opp både her og der. Jeg aner ikke hva det er vi ser her, for jeg merker ikke pottene. Det er mye morsommere når man ikke husker hva man har plantet, da blir det mer spennende å se hva som dukker opp og gjette på hva som er hva frem til det blir åpenbart.  

Jeg har plantet gulrot, mais, gressløk, brokkoli, sukkerert, tomater, løk, gresskar og agurk, og kanskje enda flere. Kun spiselige ting, blomster er ikke like gøy. 

Dette anbefaler jeg virkelig å prøve, altså! Innsatsen som kreves er veldig liten, og belønningen kan bli stor. Barna synes det er veldig gøy når det begynner å spire, og hvis man planter en hel haug forskjellige ting nå i april er det gode muligheter for at man tilfeldigvis lykkes med noen av plantene. Om noen måneder har man kanskje fiks ferdige sukkererter og en liten agurk eller noen skikkelig røde tomater og masse gressløk. Ferskere grønnsaker får man ikke tak i, og det at man har produsert dem selv gjør at de smaker mye bedre! 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#hage #grønnsakshage #grønnsaker #drivhus #planter #vår #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Og julepuddingen varer helt til påske ...

01.04.2018 - 09:52 4 kommentarer

God påske! 

Helt siden november har jeg hatt en engelsk julepudding liggende i kjøkkenskapet. Jeg har alltid vært nysgjerrig på denne noe spesielle juletradisjonen, så jeg kjøpte en da jeg var i London, og tenkte å spare puddingen til en spesiell anledning i jula.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men jula kom og gikk igjen, uten at det hadde dukket opp noen anledning som var spesiell nok. Jeg må innrømme at bildet på pakningen ikke egentlig frister meg, og etter hvert måtte jeg også innse at jeg egentlig ikke sparte den til en spesiell anledning, jeg bare utsatte å smake på den fordi jeg egentlig grudde meg litt. Selv om holdbarhetsdatoen tilsier at den godt kan vente helt til neste jul, orker jeg ikke å ha det hengende over meg så lenge. Så nå er dagen kommet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I innholdsfortegnelsen står det blant annet: Sultaner, rosiner, palmeolje, appelsinskall, kandisert sitronskall, sherry, rom, brandy, koriander, kanel, nellik, fennikel, ingefær, muskatnøtt, kardemomme og gjær. Disse ingrediensene rører de sammen og lar det stå i flere måneder for å "modnes". 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi begynner å nærme oss. Nå skal jeg stikke hull i den hvite plasten og sette den i mikroen på full styrke i 50 sekunder. Så er det showtime ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Æsj, det ser ut som ... Nei, jeg skal ikke si det. Men, det ser virkelig ikke innbydende ut. Kanskje den er litt overmoden? Den har modnet i 6 måneder står det, men det var på pakkedatoen, og jeg har hatt den i 5 måneder etter det. Den er veldig moden, ingen tvil om det. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ville du ha smakt på dette? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg legger det over på en skål. Det ser i alle fall bittelitt bedre ut på denne måten. Det lukter rosin. Jeg spør guttene om de vil smake. Den ene rynker på nesa og går litt nærmere, den andre kaster et blikk på den brune klatten og takker nei. Ved nærmere ettersyn er broren enig: Nei takk! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nå skjønner jeg hvorfor mamma kaller det "å spise med lange tenner". 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg spiste en ørliten bit. Både konsistens, farge og det generelle utseendet byr meg imot. Det er også noe med tanken på at det har stått og godgjort seg i rundt ett år. Jeg vet det skal være sånn, men jeg foretrekker nok heller litt ferskere desserter. Det smaker søtt, det smaker rosin, og alkoholsmaken er veldig tydelig. Så tydelig at jeg knapt la merke til krydderet. 

Konklusjon: Vi kommer til å fortsette å ha riskrem til dessert på julaften. Og jeg er lettet over å endelig ha smakt på Christmas Pudding − jeg har lest om den i utallige engelske julemagasiner i årevis, og måtte bare vite what the fuzz is all about. Og akkurat det − det tror jeg du må være brite for å forstå. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#juledessert #jul #julepudding #christmaspudding #æsj #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

"Det gikk ikke sånn vi hadde håpet"

28.03.2018 - 16:02 4 kommentarer

Det er noe som skjer hver gang jeg blar over en side i kalenderen min og ser datoene fra 26. til 29. mars. Minnene om hva som skjedde hver enkelt av disse dagene, for stadig flere år siden, blir like sterke hver gang vi igjen kommer til slutten av mars.

På en måte vil jeg gå tilbake og hindre det som skjedde. Jeg vet at jeg ikke kunne stoppe det selv da jeg var der, ingen kunne det. Likevel er den følelsen sterk. Følelser forstår ikke logikk.

For hver dato husker jeg en mengde situasjoner med mange krystallklare men rare detaljer, som lukten av limet på en elektrode, trykket på et dynetrekk, madrassen på gulvet inntil radiatoren og fargen på et par tresko. Hvis jeg tillater meg selv å tenke tankene ferdig, kjenner jeg det i kroppen, hvordan det var å være meg i akkurat det øyeblikket. 

Det går flere år mellom hver gang jeg ser på dagboken min fra denne tiden, for det slår pusten ut av meg hver gang.

25. mars er tonen lett og fjasete, som den pleide å være. Jeg er 17 år og livet er en lek.

26. mars skriver jeg at Adrian er på sykehuset, panisk babbel om at det er alvorlig, at vi går i ring, at jeg ikke holder ut, at jeg og Linda har røyka i strekk hele dagen, at jeg ikke får sove. Men jeg avslutter med at vi håper. Akkurat da er det fortsatt håp − da jeg skrev disse ordene med penn i en notatbok, ord jeg fortsatt kan ta frem og se på, ta på − var han fortsatt her. Jeg kan ikke forklare følelsen det gir meg. 

Så skriver jeg ikke igjen før 30. mars ... Fra én bokside til en annen er verden snudd på hodet. Det er åpenbart at jeg fortsatt var i sjokk da jeg skrev det, det er altfor ryddig. En av setningene som står der er: «Det gikk ikke sånn vi hadde håpet.» Så enkelt − så brutalt.

Jeg, som alltid har vært redd for min egen skygge, begynte å løpe alene i skogen. Det var så fullt av andre følelser; sorg, savn, sjokk, sinne at det var ingen plass igjen til frykten. Jeg løp for å komme meg bort, løp til det smakte blod, og til jeg var kommet til en liten knatte ved sjøen. Det ble tenkestedet mitt. Der satt jeg og stirret ut over sjøen og tenkte på at havet var altfor stort og altfor dypt og spurte meg selv og Gud og hvem enn som ville høre på: «Hvor er han?»

Jeg tenkte på en annen gang jeg syntes havet var altfor stort og altfor dypt, da jeg sto ved vinduet på ferja til Moss og holdt rundt Adrian fordi han ville se ut på vannet. Jeg grøsset litt fordi det bare var en glassrute mellom oss og dette store, kalde, tilsynelatende bunnløse, og jeg holdt litt hardere rundt lillebroren min. Hvis man mistet noe ned der blant skumtoppene ville man ikke finne det igjen, tenkte jeg.

Så satt jeg på knatten og tenkte at jeg mistet ham likevel, og at selv om ikke det var det store, dype havet som tok ham så var fortvilelsen like stor og det å lete like håpløst. Han var borte. Hvordan kan et menneske bare forsvinne, bli helt borte? Og hvor er borte?  

Det var første gangen jeg følte et sterkt behov for å vite hva som skjer etter døden. Hvis han er i himmelen, tenkte jeg, hvis himmelen finnes, håper jeg at han har noen å være sammen med. Hvis bestefaren min er der, vet han hvem Adrian er, selv om han døde lenge før Adrian ble født? Og hvis ikke himmelen finnes, hvor er han? Hvor er han? 

Noen ganger tok jeg av meg sko og sokker og satt med føttene i vannet. Det var kaldt, altfor kaldt til å bade. Men det gjorde ikke vondt, som det gjør nå hvis jeg sitter med føttene i sjøen i april. Det gav meg bare en velkommen nummenhet. Jeg tenkte på hvor urettferdig det er at mennesker blir gitt oss og så tatt fra oss igjen og jeg lurte på om det var meningen at vi bare skulle akseptere det.

Så tenkte jeg på om jeg ikke ville hatt ham hvis jeg visste at vi kom til å miste ham. Jo, jeg ville hatt ham, det tok meg ikke lang tid å komme frem til, og jeg ville heller ikke ha visst om at vi skulle miste ham, for da hadde jeg nok ikke tillatt meg å bli så glad i ham. Men ... hadde det vært bedre da? Nei, jeg ville heller elske og miste enn å ikke elske, bestemte jeg meg for. Men aller helst ville jeg slippe å miste.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#sorg #savn #tap #døden #påsketanker #lillebror #adriantobias #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Skolebuss-sjåfør i særklasse søkes

25.03.2018 - 08:58 4 kommentarer

Der jeg bor har vi i 33 år hatt en helt spesiell skolebuss-sjåfør. Jeg kan umulig tenke meg at alt det han har gjort har stått i stillingsinstruksen hans. Alf heter han, og nå på fredag hadde han sin siste arbeidsdag. Da ble det veldig tydelig hvor viktig han har vært i bygda.  

Mange av oss har selv blitt kjørt til skolen av Alf og senere fått følge egne barn til bussen hans. En av disse mammaene, Elise, tok initiativ til å samle inn en gave til den populære buss-sjåføren. Hun tenkte seg en konfekteske og kanskje en blomsterbukett og lurte på om noen ville vippse et lite bidrag? Det var det veldig mange som ville, så gaveidéene måtte stadig oppjusteres i takt med summene som kom inn. Til slutt ble det både blomster, iPad, reisegavekort og en pen sum i kontanter. 

Da Alf på fredag ankom skolegården for siste gang visste han ingenting om at alle elevene på skolen sto og ventet på ham med flagg og roser. En buss-sjåfør, en buss-sjåfør, det er en mann med godt humør, sang barna da Alf kom ut av bussen. Så fikk han hundrevis av klemmer og roser, og hvert barn sa takk for turen. Deretter sang de for ham igjen, ingen er som deg, og Alf fikk overrakt et hefte hvor hvert barn hadde skrevet en personlig hilsen til ham. 

Du vil bli savnet: Alfs aller siste tur, med hilsener fra skolebarna på bakluka. Foto: Elise Sælid Fjøsne

Det hele var så utrolig flott, og det er fortsatt mange tårer, mange Facebookhjerter og så mange fine ord om denne mannen som har brakt bygdas barn trygt frem og tilbake hver skoledag i 33 år. Alf fikk en dag han nok aldri kommer til å glemme, og det var så veldig fint å se hvor glad han ble. Altfor ofte blir slike hyllester spart til begravelser, og da er det jo litt i seneste laget ... (Det er for så vidt en ting å tenke litt over.)  

Men så til stillingsutlysningen. Jeg har ikke konferert med selskapet Alf jobbet for, så dette er bare en liten ønskeliste fra usedvanlig bortskjemte foreldre. Heldigvis har vi fortsatt en flott skolebuss-sjåfør igjen, men det er to bussruter, så vi trenger én til. Vi ønsker en person som:

♥ Alltid er i godt humør. 

♥ Kan navnet på hvert enkelt barn, vet hvor de bor og hvem foreldrene deres er.

♥ Venter en liten stund hvis barnet ikke står på buss-stoppet om morgenen, i tilfelle hun bare er litt sent ute i dag.

♥ Deler av tyggispakka si.

♥ Låner bort telefonen sin hvis barna trenger å ringe hjem. 

♥ Sier: "det går greit, du kan betale neste gang du skal på bussen" til fortvilte barn som skal være med venner hjem og har glemt busspenger. 

♥ Megler i krangler mellom barna når det trengs.  

♥ Slår av motoren på siste stoppested og lar barna høre ferdig sportssendinga på radioen før han kjører videre. (Det var hoppuke − Espen Bredesen lå an til å vinne.)

♥ Går ut av bussen og følger barna over veien hvis det er mye trafikk.

♥ Kjører barnet helt til døra dersom han er sistemann på bussen og det er litt mørkt eller glatt.

♥ Tar med seg gjenglemte votter hjem og tørker dem, og leverer dem tilbake klare til bruk dagen etter.

♥ Deler ut penger til mat når noen har glemt niste til treninga.  

 

Ja, det er jo lov å drømme?

Takk for turen, Alf.

- Renate - (og helt sikkert noen hundre til) 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#bussjåfør #mannmedgodthumør #alf #buss #skoleskyss #service #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

To timer på et stengt kjøpesenter

21.03.2018 - 18:16 Ingen kommentarer

Min første rapport fra Gdansk ble kanskje litt negativ; det var beinkaldt, jeg fant ikke ordentlige votter, en kassadame var litt sur og vi ble litt skremt av horder av politifolk. Men det skjedde mye bra også! Vi fant masse fint når vi var på shopping, jeg har lært å si zloty (turtips: du får alltid bedre kurs om du betaler i lokal valuta), vi spiste tre fantastisk gode middager og det var mange fine gamle bygninger å se på. 

På søndagen skrev jeg jo at vi skulle ut og shoppe, og det var det vi hadde tenkt. Men da vi hadde tatt taxi til kjøpesenteret Galeria Bałtycka var det bare kaféene der inne som var åpne. Det var en ny regel, to søndager i måneden skulle alle vanlige butikker være stengt. Så vi spiste is, drakk kaffe på Starbucks og så tok vi en runde rundt for å se litt i butikkvinduer på alt vi ikke fikk mulighet til å kjøpe. Det var da vi oppdaget selfiemaskinen

Det tok en stund før vi skjønte hvordan det funka ... delvis fordi det var en underlig sak vi aldri hadde sett før og delvis fordi vi ikke er så gode i polsk. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

− Stå her, også tar vi liksom bilde sånn? Nei, det ble litt rart. 

Sånn var det man skulle gjøre. Trykke på en knapp og vente. 

Og stå der og se dum ut. 

Kristin har ingenting imot å bli spist av en hai. 

Veldig gøy, i alle fall når man ikke har noenting annet å finne på. Og dagen etter dro vi tilbake og fikk shoppa litt også.

Dette innlegget ble litt intetsigende, men jeg har forstått at i bloggeverdenen er akkurat det faktisk helt irrelevant. Muligens. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#gdansk #polen #galeriabaltycka #selfiephotobox #selfieboks #selfiemaskin #reise #jentetur #venninnetur #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

- I am not polish

18.03.2018 - 10:11 Ingen kommentarer

Denne helgen er jeg og min venninne Kristin i Gdansk. Vi kom hit i går, etter en usedvanlig kort og grei tur. Direktefly fra Kristiansand, bare 1 time og 20 minutter i lufta. Passer meg og flyskrekken min bra. 

Da vi hadde plassert alt pakk på hotellrommet tok vi oss en tur ut i gatene. Vi hadde ingen konkrete planer og hadde ikke sjekket kart, vi bare gikk ut av døra til hotellet og ble enige om å gå til høyre. Folk vi møtte så ikke spesielt fornøyde ut, det var få smil å se. Vi fant fort ut en potensiell årsak; å smile og gå samtidig er faktisk ingen god idé her. Det er rett og slett så bitende grisekaldt at glipe i munnen betyr ising i tennene, og det lidende ansiktsuttrykket kommer helt naturlig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi gikk inn på en kafé for å få litt varme i oss, og siden vi ennå ikke hadde sett noe særlig tegn til byliv bestemte vi oss for å ta frem google maps og finne litt ordentlig utav ting. Vi var helt på bærtur, neste gang går vi til venstre ut av hotellet ...  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen har glemt å øse båten sin. 

Men vi hadde god tid, så da Oreokakaoen var drukket opp gikk vi mot det som så ut til å være hovedgata. Vi ble ikke der så lenge, for plutselig stod vi innimellom 11-12 politibiler parkert i små klynger og så et tjuetalls politimenn som var i ferd med å ta på seg skuddsikre vester. En liten gruppe mennesker holdt en rolig demonstrasjon, men det kunne se ut som om de forventet trøbbel, så vi hoppa inn i den nærmeste taxien og dro på kjøpesenter på den andre kanten av byen i stedet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Innkjøpene som hastet mest for oss begge var relatert til temperaturen her i Gdansk. Kristin angret fælt på at stillongsen lå igjen hjemme i Arendal, og jeg hadde klart å legge fra meg vantene i bilen på Kjevik. Å ta bilder i minus 5 med stiv kuling var en smertefull affære.

Jeg ønsket meg noen tjukke ullvotter, men etter å ha trålet 10 klesbutikker innså jeg at i Polen er det stilen som rår, komfort kommer i andre rekke. Det eneste jeg fant var et par sorte skinnhansker.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da damen i kassa sa hvor mye det kostet (eller, det kan jo hende hun spurte meg om noe) smilte jeg bare og holdt frem kortet. Da ble hun irritert og sa oppgitt: «You must tell that you are not polish!» Jeg nikket pliktoppfyllende. Skal huske det neste gang jeg skal betale for noe her. Da skal jeg stirre butikkdamen alvorlig inn i øynene og si sakte og tydelig: «I am not polish».

Vi tok taxi tilbake til hotellet og spiste middag på hotellets restaurant, rett og slett for å slippe å bevege oss unødig utendørs. Der ble det ett glass vin mer enn jeg hadde tenkt, fordi det var litt mye støy og jeg trodde at kelneren sa: "Is everything fine?" eller noe i den duren, og nikket og smilte veldig, men forstod litt for sent at hun hadde spurt "Do you want more wine?" Wine, fine ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er Kristin, en morsom turkamerat. 

Mens jeg sitter og skriver nå hyler vinden på utsiden her, skulle tro vi hadde reist på ferie til Sibir. Tror vi holder oss mest innendørs i dag, kanskje på kjøpesenter? Jeg gleder meg til å imponere kassadamer med mine nyervervede kunnskaper om hvordan utendinger bør oppføre seg i butikken.

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#gdansk #polen #grisekaldt #frossen #reise #jentetur #venninnetur #muligensirrelevant #side2 #nettavisen