Det er en ordentlig jobb, tror jeg...

«Når er det du begynner på jobb igjen da?» spurte de som tok imot barna mine på SFO og i barnehagen noen dager før skolestart. Vanlig småprat, de vet jo at jeg jobber på skole. Og det gjør jeg, men dette skoleåret jobber jeg tre dager på skolen, og to dager hjemme med artikkelskriving. Jeg kunne med rak rygg ha svart: «Jeg har begynt på jobb. Har jobba de siste to ukene, sene kvelder eller med tv som barnevakt. Gleder meg til å jobbe på dagtid og få kveldene fri!»

I stedet mumla jeg et eller annet om at jeg begynner på jobb i morgen, men skal liksom skrive litt i dag, for det er jo liksom en jobb det nå da, og jeg får liksom ikke gjort så mye når guttene er hjemme. Liksom. Så lenge jeg stiller meg såpass tvilende til min frilansjobbings status som reelt arbeid, må det være nærmest umulig for andre å ta det seriøst. 

Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet for å levere guttene fra meg. De hadde hatt ferie i seks uker, gått i ring rundt hverandre av kjedsomhet den siste uka, og jeg var desperat etter å få skrive mer enn to setninger uten å bli avbrutt. Likevel hadde jeg dårlig samvittighet, for jeg skulle jo bare kjøre hjem igjen. 

Hadde jeg levert dem for å gå på jobb hos en arbeidsgiver som sa at jeg måtte være på jobb klokka åtte, hadde det vært annerledes. Da måtte jeg jo være der klokka åtte da. Ingen vits i å ha dårlig samvittighet for det man ikke kan gjøre noe med.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg har en stol med hjul, et saueskinn, en pc og en ekstremt billig kontorpult. 
 

Jeg jobber med saken. Jeg sier til meg selv hver dag at dette er en ordentlig jobb. Den faste lønna mi er nå litt lavere enn de faste trekkene på kontoen min. Det gir motivasjon, for å si det litt forsiktig. Jeg sitter og skriver på pcen min i en stol med hjul, som jeg har kjøpt nettopp for at det skal føles litt mer som om jeg er på jobb. Rommet jeg sitter i har jeg kalt kontoret i mange år, fra da jeg drev en nettbutikk. Jeg skriver. Jeg er på kontoret. Dette er en jobb.

Ofte skriver jeg en liste over hva jeg skal bruke dagen til. Å kunne stryke det ene punktet etter det andre i løpet av dagen bidrar til følelsen av å ha utrettet noe. Det kan være å sende tre artikkelidéer til et magasin, stille en ekspertkilde spørsmål til en annen artikkel, skaffe fotograf til en tredje, mens jeg skriver videre på en fjerde.

De dagene jeg blir helt ferdig med en artikkel og kan levere den inn sammen med en faktura, er de aller beste dagene.

Jeg er på kontoret. Jeg sender fakturaer. Da må det være en jobb, da. 

 

#frilansjournalist #skribent #sporadiskblogger #nykarriere #skummelt #gøy 

Følg gjerne bloggen på Facebook :) 

Jeg vet hva du har gjort i sommer!

Å møte venner igjen etter sommerferien er ikke helt det samme som før.

For 15 år siden spurte vi hverandre om hvor vi hadde vært og hva vi hadde drevet med. Noen ganger visste vi hvor vennene våre hadde vært på ferie, fordi vi hadde fått postkort derfra.

Sånne i papp, som vi fant i postkassa, med håndskrift og frimerke på. Men budskapet var alltid kort og intetsigende: "Er på Mallorca, kjempefint vær, vi koser oss. Har ikke plass til å skrive mer, snakkes når vi kommer hjem!", så vi visste ikke så mye likevel. 


Under USA-ferien i fjor holdt vi Facebook løpende orientert om små og store hendelser. Her er Storebror i Empire State Building. 
 

Når vi traff hverandre igjen viste vi frem bilder, hvis vi hadde rukket å fremkalle dem, og fortalte historier fra steder vi hadde besøkt. Vi fulgte interessert med på det den andre hadde å fortelle, og lagde egne bilder i hodene våre av stedene vi ikke fikk se fotografier fra.

Men det var før. Før, i gamle dager.

 

Nå er det sånn her:

 

Jeg: Hei! Har dere hatt det fint i sommer?

«Ja, kjempefint. Vi har vært mest hjemme, men hadde en uke i Italia i begynnelsen av juli.»

Jeg: Ja, jeg så det! Det så ut til å være en koselig by.

«Ja, veldig koselig. Vi bodde på et hotell som lå rett ved stranda, med fantastisk utsikt.»

Jeg: Ja, det så jeg på bildene du la ut. Helt nydelig!

«Ja, dit drar jeg gjerne igjen. Ferien hadde vært helt perfekt, hadde ikke Mina brent seg på den maneten.»

Jeg: Ja, huff, jeg så det! Det så vondt ut, altså. På magen, var det ikke?  

«Jo. Det la en demper på moroa en stund, for å si det sånn. Men nå er hun i farta igjen, var på turninga igjen i går.»

Jeg: Ja, jeg så det! Så bra at hun er i form igjen.

«Ja, det er det virkelig. Tok en stund før hun ville bade i sjøen igjen, men i går fikk jeg henne med på stranda.»

Jeg: Ja, stemmer. Stølsvika, var det ikke?

«Jo. Det ble årets korteste strandtur! Vi hadde bare vært der en halvtime da det begynte å høljregne.»

På dette tidspunktet er jeg så lei av å svare bekreftende at jeg vurderer å late som om jeg ikke har sett bildet av den klissvåte strandveska, sånn at hun kan få lov til å fortelle litt. Men jeg har sannsynligvis klikka «liker» på bildet, og da vil det jo virke noe underlig om jeg nå later som om jeg ikke har sett det. Så vi fortsetter.

Jeg: Ja, jeg så bildet av veska di. Kjipt altså!

«Ja, det var jo det. Heldigvis ble den ikke ødelagt. Men hva har du gjort i ferien da?»

Vært altfor mye på Facebook, tydeligvis. Jeg prøver å tenke ut noe spennende som har skjedd, noe jeg ikke har informert Facebook om. 

Jeg kommer ikke på noe. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

#facebook #ferie #sommer #sommerferie #barn #foreldre #humor #observasjoner #SoMe #blogg #familie

Hvem er det som camper i min do?

Da jeg var liten var sommer ensbetydende med telttur eller båttur på sjøen. Vi fikk myggstikk, hadde gjørmekrig på stranda, spiste is, dro på utflukt med tråbåt, fant fine steder å leke, spiste selvplukka ramsløk og fikk nye venner. Dette er gode minner.

Nå som jeg er voksen liker jeg å ha det komfortabelt. Jeg liker ikke mygg. Jeg liker ikke å sove i klamme telt. Jeg liker ikke å stå opp om morgenen uten kaffetrakter og dusj i nærheten. Det har ført til at barna mine kun har opplevd én telttur, og det var på en fin campingplass med både dusj og kokeplater tilgjengelig, og nytraktet kaffe og rundstykker i kiosken.

Men i år skal barna mine få en bit av min barndoms sommer. (Jeg skal ikke skryte på meg at dette var utelukkende mitt initiativ.) Vi pakket sekker og bager og dro til sjøs fra nærmeste brygge. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er båten vår. Den har vi fått av naboen, og motoren har vi fått av pappa.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her er vi på vei mot målet, som ligger akkurat så langt hjemmefra at vi ikke kan se huset vårt. 
 

Det tok en stund å finne et greit sted å slå opp telt. Det var mye maur, og mye sauebæsj. Etter å ha sjekket ut diverse lokasjoner fant vi ut at det var sauebæsj overalt, så vi resignerte og ryddet et lite område. Lillebror og jeg kranglet litt om hvem som skulle gjøre det, men fant til slutt ut at vi kunne samarbeide om å fjerne bæsjen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sauebæsj er ganske tørt og kan lett fjernes (les: flyttes) ved hjelp av pinner og skjell.  

Teltet ble satt opp på en veldig ujevn flate med litt stein, litt gress og noen store huller innimellom. Heldigvis hadde vi luftmadrass med, trodde vi. Men det hadde vi ikke. Merkelig. Den lå da i haugen sammen med alt det andre vi hadde pakket? Mannen dro hjem og hentet den, og fant den på rommet til Lillebror. Det forklarte saken. Han tok også med seg en maurspray tilbake. Etter bæsjerydding og maurspraying fikk vi en koselig liten leirplass. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Storebror leser Donaldblad, som er obligatorisk å ha med på telttur. 

Det tok ikke så lang tid før vi fikk besøk av noen sauer, som sannsynligvis lurte på hvem som hadde campet i toalettet deres. De var veldig nærgående og måtte vennlig, men bestemt skremmes bort. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvem er det som camper i min do? 

Vi hadde med oss god grillmat. Pølser, grillspyd, maisstuing og noen små krydderpoteter som skulle varmes i en gryte. Vi hadde snakket om på forhånd hvilken gryte som skulle ofres til dette formålet, og ble enige om at vi tar den grønne, den som er litt svidd i bunnen fra før. Men vi tok den ikke med oss. Dette oppdaget vi etter turen hjem for å hente luftmadrass. Ikke noe tilbehør til grillspyda, altså. 
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Guttene spiser pølser og nyter utsikten. Omtrent den samme utsikten som vi har fra stuevinduet, men fra en annen vinkel og mye nærmere.

Etter maten var det krabbefiske fra en brygge i nærheten. Det er også obligatorisk, og Storebror var veldig fornøyd med å få minst 5 krabber. Jeg satte meg i en stol oppe ved teltet og prøvde å lese en bok, men måtte ned og se på hver eneste nye krabbe som kom oppi bøtta. "Mamma! Kom og se! Jeg fikk en til!" 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utrolig nok var det ingen som datt i vannet. 
 

Kvelden ble avsluttet med en rotur sammen med pappa i den nye gummibåten. Jeg stod på land og tok bilder, slik mammaer gjør. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Litt morsomt at denne båten har kostet oss mer enn den som har motor. 

Å få ungene til å legge seg om kvelden var enda vanskeligere enn det er hjemme, og Lillebror holdt det gående til rundt midnatt. Vi lå alle fire på tvers på en dobbel luftmadrass, og det ble albuer i ansikt og knær i mage opptil flere ganger i løpet av natten. Mannen våknet med beinet fullt av maur, antakelig fordi jeg åpnet glidelåsen til teltet grytidlig på morgenen. Jeg trengte luft! Han stod opp og gikk berserk med maursprayen, mens vi andre sov en stund til. 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillebror finner frem frokost til oss. 
 

Vi våknet til en dag med strålende sol, for en gangs skyld var det norske sommerværet på vår side. Lillebror fant frem drikke, så vi drakk rødbrus til rundstykker med banan og kaviar. Så smurte vi oss inn med den nye felles familiesolkremen, og tok båten til nærmeste butikk for å kjøpe is. Stor stas! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Endelig var det min tur til å prøve gummibåten. 

Derfra kjørte vi til en koselig liten strand, hvor vi traff familie, badet og koste oss, helt til vi fikk lyst på middag og dro hjem. 

Konklusjon: Å spise frokost i sola på en holme var faktisk like koselig som jeg husker det. Men det var overraskende mye sauebæsj og maur, dette husker jeg ikke fra min barndom. Jeg frøs når jeg satt ute om kvelden, men det var lite insekter. Det var klamt og ekkelt i teltet, og jeg var glad for at jeg ikke skulle sove der en natt til. 

Men: Guttene våre storkoste seg. Så vi kommer garantert til å gjøre dette igjen.          

The end. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

#sommer #sommerminner #barn #telttur #mamma #mammablogg #humorblogg #nofilter #sånnerdet #ferie #sol #båttur #strand #sauebæsj #maur #hæsjtæggsergøy

Tourette med musikalske tics?

Hva slags musikk hører du på? Det er et vanlig spørsmål i sånn smalltalk som folk driver med. Og i tillegg får jeg ofte: Ja, ungene dine er vel vant til rock 'n' roll hele døgnet?

Nei, de er faktisk ikke det.

Eller, det er jo mye rock, men gjelder det når det kommer ut av munnen min? For det gjør det. Hele tiden. Jeg har så mye musikk oppi hodet mitt, at det er bare når jeg er alene i bilen at jeg orker å høre på musikk i tillegg.

It's twelve o'clock, and it's a wonderful day. I know you hate me, but I'll ask anyway...

Noen ganger slår jeg på radioen, men finner ut at jeg liker bedre sangen jeg har inni hodet mitt, og da slår jeg av radioen og synger på den som er i hodet mitt i stedet.

Body and soul, I'm a freak, I'm a freak...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan noen skru av, pliiiis? 
 

Noen ganger setter sanger seg bom fast, og jeg går og gjentar noen få linjer om igjen og om igjen til barna mine trygler meg om å tie stille, og til jeg blir sprø av det selv.

I think I've had enough! I might get a little drunk. I say what's on my mind...

Andre ganger byttes sangene ut etter hvilke assosiasjoner jeg får på min vei.

Jeg kan sitte og se på barna mine og tenke at akkurat nå, akkurat sånn som de er nå, sånn vil jeg ha det. Et øyeblikk der de ikke klorer ut øynene på hverandre, men er blide og sitter sammen og er søte.

If everything could ever feel this real forever, if anything could ever be this good again...

Denne sangen fortsetter frem til jeg ber Storebror om å hente noe for meg nede, og han svarer at han ikke orker å gå så langt.

Ååå, det er langt å gå! Hvem veeet om vi kommer i mål? Det trengs mer enn en kubbe for å bygge et bål, så kom og gå sammen med meg...

Denne er hard å bli kvitt. Den overlever klesvask og kveldsstell og går i ett til ungene er i seng. De får selvfølgelig ikke sove. Roper opp mine beste tips: «Bli i senga. Lukk øynene. Lukk munnen.»

Don't wanna close my eyes - I don't wanna fall asleep 'cause I'd miss you, babe...

Jeg tror de jeg bor sammen med opplever det som en jevn dur, litt som lyden av kjøleskapet eller vifta på badet. Du hører det ikke i hverdagen, men hvis strømmen går så legger du merke til at lyden plutselig ikke er der. Det er så underlig stille.

He needs a quiet room, with a lock to keep him in, it's just a quiet room, and he's there...

Det er sånn jeg opplever det selv også, sett utenfra på en måte. Oi, jeg synger ikke i dag! Er det noe galt? Ofte finner jeg en grunn. En bekymring, kanskje.

Når sangen ikke er der, så er den ikke der. Jeg kan ikke tvinge det gjennom ved å tenke ut en sang jeg vil synge på.

Sing with me, sing for the year. Sing for the laughter, sing for the tear...

I sosiale sammenhenger må jeg kontrollere det. Slapper jeg for mye av kommer sangen ut, og ofte er det først når noen ber meg være stille at jeg legger merke til at jeg synger.

Går det an å ha Tourettes med en slags musikalske verbale tics? 

Pleased to meet you take my hand, there is no way back from here...

Hvis du vil lese flere irrelevante tekster, følg bloggen på facebook! :) 

#hverdag #musikk #mammablogg #humor #familie #mamma #stemmerihodet 

10 tips til å fremstå (passelig) vellykket på Facebook

Facebooketikette er et minefelt. Det gjelder å fremstå sånn akkurat passe vellykket. Du vil ikke virke som en kjedelig person med et skikkelig A4-liv, men du vil også for enhver pris unngå å falle nedi «irriterende perfekt» -båsen.

Det gjelder å finne balansen, det gjelder å please publikum, som er vennelista di. Og det er lettere enn du kanskje tror! For det som er så fint med Facebook er at vi kan klippe ut (la være å poste) det som ikke passer og lime inn (poste) det som passer inn i det virkelighetsbildet vi ønsker å servere verden. Ved å følge disse tipsene vil du oppnå en kledelig grad av vellykkethet (på Facebook).  


Har du postet skrytebilde av den perfekte dagen i alpinbakken, kan du senere jevne det ut med et bilde som røper hvordan den perfekte dagen endte.  
 

1. Hvis du ikke er sammen med venner så ofte, og kanskje heller ikke har så mange − post bilder på Facebook hver eneste gang du er hos noen, får besøk eller går på kafé. Ettersom det er mer vanlig å bare poste fra en og annen sammenkomst innimellom, vil frekvensen bli omtrent lik andres, og ingen kan vite at du har dokumentert 100% av ditt sosiale liv.

2. De fleste statusoppdateringer som omhandler kroppslige symptomer bør unngås. Å fortelle at du ligger på sykehuset med brukket arm er innafor, men hvor mange timer du tilbrakte på toalettet etter en nattlig kebab fra en restaurant på hjul, er utafor. Helt utafor.

3. Hvis du ser smashing ut i bikini, ikke post bikinibilder. Det er utrolig irriterende å se bilder av folk som ser bra ut i bikini, spesielt hvis det er #nofilter og på stranda langt syd. På den annen side, hvis kroppen din liker seg best under et pledd på sofaen og bærer preg av det i både form og farge - post bikinibilder. Da er du tøff, kul og feminist.

4. Vær ærlig, men ikke for ærlig. For mye ærlighet er klaging. Ingen liker folk som klager. Da er det bedre å juge litt. Eller nei, det er ærlighet vi vil ha. Nei, forresten, hvordan folk egentlig har det blir bare for mye å ta inn over seg. Jug. Det er det greieste.

5. Ikke post så mange koselige kjærestebilder og offentlige kjærlighetserklæringer. Husk den gyldne regelen: «The best sign of a healthy relationship is no sign of it on Facebook.» Ergo: Jo flere søte nussebilder og klissete beskjeder på den andres vegg - jo sikrere blir vennelista di på at forholdet deres synger på siste verset. Og det er jo ikke særlig vellykket, er det vel?


Har du skrytt av dine fantastiske karameller, kan du gjenopprette balansen ved å poste bilde av ditt katastrofale forsøk på ostekake. 
 

6. Hvis du brenner for noe, og liker å fortelle om dette på Facebook, husk at størsteparten av vennelista di ikke er like tent. Enten det er politikk, religion eller jobben din som får deg i fyr og flamme, holder det å minne folk på det sånn omtrent en gang i måneden. Husk - du skal please publikummet ditt, det er det som gjelder på Facebook.

7. Ikke bruk ordet hverdagslykke. Her er det bedre å gå for «show - don't tell». Se over profilen din en gang i blant. Er det mye lykke, sørg for å poste noen litt sure oppdateringer. Det krever litt øvelse å treffe blink her, det må ikke gå over i klaging. Start forsiktig med å ytre mild misnøye over været en dag det regner.  

8. Oppdater profilbildet ditt akkurat så ofte at de som stalker deg ikke mister interessen, men ikke så ofte at du virker selvopptatt. Hvis det er mindre enn én uke siden sist du byttet profilbilde, og ansiktet ditt fra en ny vinkel er det mest interessante du har å dele med verden - ta en Facebookpause frem til trangen til å dele går over. Når du først poster nytt profilbilde, unngå trutmunn og intenst blikk. Gå for «jeg er snill, søt og til å stole på» -looken.

9. Er du i en periode der livet føles helt perfekt, husk at dette kan virke støtende på andre. Let etter uperfekte elementer du kan krydre statusoppdateringene dine med. Det trenger ikke å være så ille, men det vil redde deg fra «irriterende perfekt» -båsen. Hvis du vanligvis poster utenlandsturer, restaurantbesøk, vakre barn, glitter og stas, vil selv enkle ting som en vissen blomst i vinduskarmen (Å nei, glemte å be noen om å vanne mens vi var på Maldivene! :O ) eller en litt rotete kjøkkenbenk (Mannen har laget middag igjen - OMG er det  vanskelig å rydde etter seg?) høste stående applaus i form av mange likes.

10. I motsatt fall, du har mista jobben, kjæresten har flytta ut, bilen vil ikke starte og det er vepsebol under verandaen din - finn ørsmå positive ting og fokuser på dem. Unngå å belemre vennelista med dine vanskeligheter. Trøstespiser du is? Dander isen lekkert, gå ut i sola og ta bilder av den. Ta av sokkene og få med føttene dine på bildet. Post bildene med kommentaren «koser meg med is på verandaen», og løp inn igjen før vepsen rekker å stikke deg. 

For flere livsendrende leseopplevelser, følg bloggen på facebook! :) 

#facebook #hverdag #humor #lesmellomlinjene #mammablogg #sosialemedier #facebookhumor #gøy #hæsjtægg

"Kan vi itte jime den?"

 

- Lillebror, er det du som har ødelagt Storebrors fly? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

«Ja, det var jeg. Jeg gjo'e det. Jeg kjippa den»

- Klippa du i Storebrors fly?!

«Ja, jeg gjo'e det.»

- Det var veldig dumt. Storebror kommer til å bli lei seg når han får se det.

«Kan vi jime den?»

- Jeg vet ikke om vi kan lime den, det er ikke så lett.

«Kan vi itte jime den?»

- Jeg tror ikke det blir så bra, vingen er så tynn.

Et øyeblikks betenkningstid. 

«Kan vi gjemme den?» 

...

Følg gjerne bloggen på facebook :) 

Beklager, faktor 30, men jeg orker ikke mer!

Vi kom ikke mange dagene inn i solkremsesongen før jeg fikk nok. Av faktor 30. 

Jeg er så drittlei av den seige, tjukke smørja jeg må gni inn i ansiktet på to svært motvillige barn hver eneste morgen. Med en gang jeg finner frem solkremen, løper guttene mine i hver sin retning. Den ene synes det er litt morsomt frem til jeg får tak i ham, men idet en klatt krem plasseres på hvert kinn er moroa over. Den andre skriker i panikk og jeg finner ham hyperventilerende under et bord eller bak en gardin, mens han prøver å dekke mest mulig av ansiktet med hendene sine. Jeg klandrer ham ikke. Solkremen har omtrent samme konsistens som sinksalve, (er det sinksalve?) og å spre denne guffa utover et ansikt i bevegelse er ikke gjort på et øyeblikk. 

På apoteket informerer de mer enn gjerne om hvor viktig det er at barna blir beskyttet mot solen, og det er bred enighet om at det magiske faktortallet er 30. Minst faktor 30. Aller helst vil de selge meg faktor 50, og de har ingen skrupler med å spille på dårlig samvittighet. Solkremprodusentene ønsker selvfølgelig at vi skal kjøpe mest mulig solkrem.

Mor i huset bør ha en egen ansiktssolkrem med høy faktor, som både gir matt hud og forhindrer rynker. (Matt hud? På en varm sommerdag? Svett hud er ikke matt, uansett hvor god kremen er.) De yngste må selvsagt ha faktor 50 fra hårfestet til tåneglene, mens andre familiemedlemmer kan klare seg med faktor 30, så lenge de husker å smøre seg ofte, med en håndfull krem hver gang. Og restene som blir igjen er det nesten livsfarlig å bruke neste år. Kast det og kjøp minst tre nye solkremer! 


I denne habitten spiller det kanskje ikke så stor rolle om han er smurt med faktor 20 eller 30? 
 

Jeg har delvis latt meg rive med, men faktor 50 har jeg aldri kjøpt, der går grensa. Faktor 30 er ille nok, og bra nok. For hvordan i all verden kan man bli solbrent når huden er dekket av et hvitt lag som fysisk forhindrer solstrålene i å treffe huden?

Med overtalelsesteknikker og andre (mindre pedagogiske) metoder har jeg hver dag klart å få klint gørra sånn passe jevnt fordelt utover ansiktene til mine stakkars små, så de løper ut med en tynn, hvit film i ansiktet. Her er det i alle fall ingen fare for at noen skal bli solbrente! Ei heller brune.

Men nå er det altså nok. Faktor 30 - din tid her i huset er forbi.

Jeg har trosset alle gode råd og anbefalinger, og har kjøpt inn én solkrem til hele familien. Ja, det er en dramatisk avgjørelse, jeg er klar over det. Tenk - bare én! Den er uparfymert, har faktor 20 og er kjøpt på apotek, jeg er da ikke helt uansvarlig heller. Men det viktigste er at den er lett å smøre ut, og uttrykket i øynene til guttene mine når jeg tar den frem er betydelig mindre angstfylt og desperat enn blikket faktor 30 tuben fremkaller.  

Som dere sikkert skjønner er dette innlegget ikke sponset av solkremprodusenter. (Men hvis noen skulle ønske å sende meg noen tuber, så kjører vi altså faktor 20 fra nå!)  

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Har ikke foreldrene gjort jobben sin, eller?

I går leste jeg et blogginnlegg som provoserte meg kraftig. "Hvorfor er det noen foreldre som ikke prioriterer å lære barna sine vanlig høflighet?" spør bloggeren Mai Eckhoff Morseth.

Hun forteller at hun legger merke til hvilke barn som hilser, takker, smiler og rydder etter seg. Og hvilke barn som går rett inn, sparker støvlene i veggen og dundrer opp trappa uten å hilse. Som ikke spiser med kniv og gaffel og som raper ved bordet. Hun irriterer seg over oppførselen deres og lurer på hvorfor foreldrene deres godtar dette.

Videre opplyser hun om at å lære noen enkle høflighetsregler ikke er vanskelig, verken for foreldre eller barn.

Foreldrepoliti-varsellampene mine blinker. 

Selvfølgelig er det viktig å lære barna folkeskikk. Men målet må være å jobbe for at hvert barn når sitt potensiale.

Det er ikke alle barn som klarer å sitte pent ved bordet bestandig, tie stille når det er forventet, eller å huske på å sette sko pent på en hylle. Noen barn har kroppen full av uro og hodet fullt av tanker som vil ut gjennom munnen.


Noen barn har litt ekstra "pepp". Det kan helt sikkert brukes til noe veldig bra! 

 

Det er ikke alle barn som tør å håndhilse på voksne de ikke kjenner godt. Det er ikke naturlig for alle å smile og si hei, kanskje det føles tryggest å løpe fort forbi rommet der de voksne oppholder seg.

Det er ikke alle barn som klarer å si unnskyld om de skulle være så uheldige å slippe ut en rap ved bordet. Kanskje de til og med dekker over flauheten ved å le litt av det?

Vi vet lite om hvordan foreldrene til disse barna oppdrar dem. Vi vet ikke om de sammen med barnet kjemper en daglig kamp mot problemer som får en sko på feil sted eller en rap ved middagsbordet til å fremstå som latterlige bagateller.

Jeg vil fortelle en liten historie om en litt engstelig gutt. En gutt som ikke snakker med fremmede, som ikke sier verken hei eller hadet før han føler seg helt, helt trygg. En gutt som aldri ville håndhilst på noen han ikke kjenner, og som ikke alltid tør å be om hjelp når han trenger det.

Når denne gutten begynte på skolen hilste andre barn på ham hver morgen, uten å få noe svar. Men han fikk kontakt med dem gjennom lek, og fant raskt en ny venn i klassen sin. Hver ettermiddag ropte denne vennen hadet til gutten når han ble hentet på SFO. Gutten svarte ikke, og gjorde heller ingen tegn til å ha hørt det som ble sagt. Hver gang ropte mammaen hans hadet tilbake til vennen, og sa stille til sønnen sin at: "det er deg han sier hadet til, han blir nok glad hvis du svarer ham." 

Sønnen ristet alvorlig på hodet. Dette var ikke trass − han turde bare ikke å rope hadet. Mammaen hans snakket ofte med ham om det. "Selv om det er vanskelig, må du prøve å svare når andre barn snakker til deg, for de kan bli lei seg og tro at du ikke vil leke med dem." 

Vennen hans fortsatte å rope hadet hver eneste dag. Og en dag, etter flere uker på skolen, skjedde det endelig. I det vennen ropte hadet, stoppet gutten opp, snudde seg mot ham, og vinket. Han sa ingenting, men han vinket. Mammaen hans måtte blunke bort et par tårer. For denne gutten, var det lille vinket en stor seier.

Og det er det som teller, for han skal ikke måles opp mot noen andre.

Hvis barn oppfører seg litt annerledes enn det som er normen, er det lett å tenke at foreldrene har gjort en dårlig jobb. Så svart-hvitt er det ikke. Foreldre til barn med ekstra utfordringer gjør som oftest alt som står i deres makt for å hjelpe barna sine. Hjelpe dem til å passe inn, til å leve opp til andres forventninger. De bruker tid og krefter.  

Noen steder får de god veiledning. Andre steder får de forslag til hva de gjør galt som foreldre og oppskrifter på hvordan de kan få presset barnet hardt og brutalt ned i den firkantede boksen, slik at det kan plasseres pent på rad sammen med de andre boksene.

Hadde det ikke vært greit for oss voksne hvis alle barn bare kunne passe som hånd i hanske oppi den firkantede boksen? Sånne bokser er så lette å stable, de passer så fint ved siden av hverandre og oppå hverandre. De har så fine rette kanter - så ryddig å forholde seg til! Forsvinner en av boksene i stabelen kan man bare erstatte den med en annen boks, for de er jo alle like og kan fylle samme funksjon.

Men barn er ikke som bokser. Heldigvis! For samfunnet vårt kommer alltid til å trenge forskjellige mennesker til å utføre forskjellige oppgaver.

Jeg har lært mye av egne barn og gjennom å jobbe med barn og ungdom. En ting står igjen som det aller viktigste: At noe av det mest essensielle et barn trenger for å kunne nå sitt potensiale, er anerkjennelse og aksept. Først og fremst hjemme, at barnet føler seg fullstendig godtatt og kan være hele seg selv blant sine nærmeste. Men det skader slettes ikke om foreldre i hjem de besøker også har litt takhøyde for at barn er forskjellige.

På døra til skolestua på barneavdelingen ved sykehuset vårt står det: "Hvert barn er sin egen fasit." 

Det synes jeg er en klok innstilling.  

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

17. mai - takknemlighet og sagflis i skoene

Jeg har et litt ambivalent forhold til 17. mai. Jeg setter pris på at vi bor i et fritt land, og det er absolutt verd en feiring, men slike dager er slitsomme for sosiale kløner og småbarnsforeldre. Jeg er begge deler. 

Hele dagen møter jeg mennesker som jeg ikke vet om jeg skal snakke med eller bare si hei. Mange av dem sier gratulerer med dagen, og jeg synes fortsatt at det er litt unaturlig når jeg ikke har bursdag. 

Før jeg fikk barn hadde jeg noen års pause fra den tradisjonelle feiringen. Et år ble det feiret på sjøen, et år på et støvete øvingslokale i Askim, og et år på Island, hvor vi var innom den norske ambassaden og så på 17. mai tog.



Men etter at Storebror og Lillebror kom til verden har det vært en selvfølge å feire på vanlig måte igjen. Storebror gjorde ferdig alle oppgavene i 17. mai-heftet han fikk på skolen, og fikk med seg nytt hefte hjem som han har fylt med tekster om Bjørnstjerne Bjørnson, russekort, grunnloven, is og pølse, kongen som vinker og barn som leker. Lillebror skjønner ikke så mye, men er i alle fall sikker på en ting: "Jeg vij ha is."

Tradisjonene får styre, og jeg lar barna mine spise mengder av søppelmat fordi jeg vet at på 17. mai er det sosialt uakseptabelt å si nei.

Jeg sier ja også til den åttende isen, for tenk om poden, etter bare sju is, må tilbringe resten av dagen stående med sid underleppe og se på at alle andre får lov å spise til de spyr? Nei, det går ikke an - mine barn må også få lov til å spise til de spyr. Det er jo 17. mai.

Jeg setter meg frivillig oppi en kasse full av sagflis som jeg resten av dagen finner igjen i jakke og strømpebukse og oppi sko, og spiller overrasket når Lillebror finner en twist. 

Jeg kjøper inn stygge plastleker i rødt, hvitt og blått, som lager forferdelige ulyder, og biter i meg trangen til å kjefte når bråket aldri stopper. Jeg har jo tross alt kjøpt dette selv, også er det jo 17. mai.

Vi svir av unevnelige summer på gassballonger, og ser etter kort tid herligheten forsvinne mot sky mens han som glapp taket ligger på knærne i grusen og skriker ut sin fortvilelse.

Jeg er takknemlig for at vi har det så fint her i Norge at jeg kan bekymre meg over bagateller. For at feiringen er som den er, med barna i fokus, og sang, lek og taler om frihet. Og jeg er takknemlig for at noen steller i stand sagfliskassa og alle de andre lekene som barna mine gleder seg til i ukesvis. For at noen baker melkefrie kaker. Jeg er takknemlig for at noen vil spille i korps og lage 17. mai-stemning for alle oss andre. 

Når forventningene er innfridd og sukkerkicket har gitt seg bærer vi med oss de små hjem, legger dem i sengene sine og dumper utslitte ned i sofaen. Jeg beklager på forhånd til de jeg måtte fornærme - men akkurat da er jeg aller mest takknemlig for at det er et helt år til neste 17. mai. 

 − Jeg tror du har fått deg en stalker

To av venninnene mine og jeg står og skravler på utsiden av restauranten vi nettopp har spist på. Folk går frem og tilbake rundt oss, på kryss og på tvers. Etter en liten stund kommer det en mann i sort dress og setter seg på en benk rett i nærheten. Han har med seg en stresskoffert som han legger ved siden av seg på benken. Så setter han seg godt til rette og gjør absolutt ingenting.

 


Jeg kunne jo ikke ta bilde av mannen. Men her er et bilde av en benk, som ligner litt på den han satt på. 

 

− Han der synes jeg er litt creepy, sier den ene venninna mi.

«Javel?» sier vi andre.

− Ja, han er overalt! Alltid i de samme klærne, alltid med den stresskofferten.

«Jeg har aldri sett ham før», sier jeg.

− Seriøst? Han er jo overalt! Når jeg går fra jobb for å spise lunsj sitter han ofte på en av de benkene der. Hun peker på noen benker lenger borte i gata.  

«Jeg har heller aldri sett ham før», sier min andre venninne.

− Han er jo i byen hver dag! Som oftest på torvet eller i gågata.

Jeg ser på henne med hevede øyenbryn.

«Du ser ham hver dag?»

− Ja.

«Stikker du ut for å spise lunsj på omtrent samme tid hver dag?» spør min andre venninne, med en dyp bekymringsrynke mellom øynene.  

− Ja, jeg gjør jo det...

«Ingen av oss har sett ham før, men han sitter til stadighet på benker i nærheten av deg, og du ser ham hver dag...» sier jeg.

− Ja? Noen ganger ser jeg ham på vei til jobb. Jeg har sett ham på vei hjem fra jobb også.

Jeg får frysninger på ryggen.

− Seriøst, tror dere... tror dere han følger etter meg?

 «Jeg tror du har fått deg en stalker», konstaterer min andre venninne. 

Mannen med stresskofferten sitter fortsatt på benken, og titter bort på oss nå og da.  

 

Dette er et par dager siden nå. Jeg kjørte henne hjem, og vi snakket om stalkere og at de fleste ikke er farlige, bare irriterende og litt småsprø. Men hva gjør man egentlig med sånt? Vi kan jo ikke vite sikkert at han følger etter henne, men samtidig er det litt snålt at han er alle de stedene hun er? 

Her kan du følge bloggen på facebook! 

20 ting jeg kommer til å savne fra småbarnstiden

Jeg sitter på kjøkkengulvet og liksomspiser trebanan med borrelås fra en liten stekepanne. Jeg har fått utdelt en pølseklype som spiseredskap, «kjeskjypa» kaller Lillebror den. Han finner frem leketelefonen sin og ringer og spør meg om jeg vil ha litt «sjottehademejk» til maten. Jeg tar opp min telefon, takker ja og får sjokolademelken servert i et rosa stettglass. "Vij du ha kaj banan?" spør han. - Neida, det går greit, svarer jeg, jeg er fornøyd med denne varme. "Du vij ha den jitt kaj", bestemmer han, og tar fra meg stekepanna med bananen. Han setter den på kokeplata på lekekjøkkenet og skrur litt på to av knottene. Etter noen sekunder får jeg stekepanna tilbake. "Sånn, nå er den kaj." 

Tiden med små barn kan være et slit, men jammen er det nok av ting å glede seg over! For en stund siden skrev jeg om 10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden. Vel, her kommer 20 ting jeg kommer til å savne:

1. Den nydelige dialekten i den perioden de kan si det meste, men ingenting helt rent. Feil rekkefølge på ordene, bokstavlyder som mangler - jeg elsker det!


Jeg er for tiden livredd for at Lillebror skal lære seg å si L. Jeg er ikke klar ennå! 
 

2. Ekstra morsomme uttalefeil. Lillebror øver for øyeblikket ivrig på 17.mai sanger: "Hæj kommå de unge i fåkk, fåkk, fåkk!" Og jeg har jo tidligere fortalt om fittekanten.

3. Utilslørt smisking. Selvfølgelig på den vakre dialekten. Stort smil, flaksing med øyevipper: "Væææj så snijj! Tan jeg få is?"

4. Spontane kjærlighetserklæringer. Venner som ligger litt lenger foran i løypa kan fortelle at disse avtar kraftig med økende alder.

5. Å høre en veldig sjarmerende versjon av godnattsangen noen minutter etter jeg har gått ut fra barnerommet. "Ro, ro jijjemann, nå er det dagen over, jeg må jigge her og sover."

6. Å bli vekka av latter og babling og hente en strålende blid liten fyr i sprinkelsenga. Klokka er halv seks, men er det så nøye?

7. Gleden og fascinasjonen deres over de små tingene. En maur kan faktisk gå rett opp en vegg! Og de gule blomstene som popper opp i plenen vår er sååå fine!

8. Å bli servert 5 kopper liksomkaffe på rappen. Med hul plastikkbiff og en halv borrelåsagurk som tilbehør. 

9. At jeg alltid kan se om de snakker sant eller ei. Selv om den ene av guttene mine er av den i overkant ærlige typen, ("Jeg synes ikke du synger fint." "Det er kjedelig her, jeg vil hjem!") mistenker jeg at den andre kan bli ganske god til å tøye sannheten for å få det som han vil.

10. De interessante spørsmålene jeg får. "Hvordan ser stjernene ut på baksiden?" "Hva gjør drager med mennesker etter at de har fanga de?" "Smelter statuer når man steker dem?" 

11. Liten fyr i kosemodus. Går målbevisst mot meg med koseklut eller bamse under armen, smokk i munnen og begynner å lage koselyder allerede før han har satt seg på fanget. 

12. Muligheten til å himle smilende med øynene og late som om jeg ikke ler fordi jeg syntes prompevitsen var morsom, jeg bare ler fordi barna mine er så søte og morsomme når de ler av prompevitser.  

13. Å lese bok på sengekanten. Det er en av de fineste stundene vi har hver dag. Hvor lenge kommer jeg til å få lov til det tro?

14. Gjensynsgleden etter en lang dag i barnehagen. Lillebror kommer løpende mot meg og roper "Mamma'n min!" og hopper inn i armene mine.

15. De søte, uskyldige små ansiktene deres, med runde kinn, manglende tenner, bustete hår, syltetøy rundt munnen og litt snørr under nesa.

16. "Kom og se!" På en fin tegning, et kunstverk i Duplo, et nytt triks på trampolina..



 

Resten av lista har jeg et litt ambivalent forhold til. Det kan være kjipt, men har sin sjarm og jeg kommer nok likevel til å savne det en dag:  

17. Å trøste. Det er vondt når de små har det vondt, men følelsen av å være den utvalgte til å fikse problemet er likevel noe helt spesielt. "Mamma! Jeg vil til mamma!"

18. Det ustanselige gnålet om at de ikke får sove. Må ha vann, vil ha lyset på, vil ha lyset av, må tisse, kan vi synge bare eeen sang til, jeg tenker på noe vi bare snakke om akkurat nå!  

19. Når de henger seg opp i en setning mens vi kjører bil. Søtt og koselig de første ti gangene, men det er jo ingen ende på det! "Bæ, bæ, jijje jam, bæ, bæ, jijje jam, bæ, bæ, jijje jam?" x40. Jeg føler sterkt for å spørre mannen: "Er vi fremme snart?"

20. At det absolutt alltid er bruk for meg. Det går bare noen minutter mellom hver gang en av guttene roper: "Mamma! Kom og se!" "Mamma! Kan du hjelpe meg med...?" "Mamma! Hvor er...?" "Mamma, kan jeg få...?" eller klassikeren: "Mamma! Hvor er pappa?"  

 

Da jeg begynte å skrive ned disse punktene tenkte jeg at dette er jo bare trist, å lete etter ting jeg kommer til å savne! Men det er ikke trist. Jeg ble bare mer bevisst på alt som er unikt og fint med den fasen vi er i nå. Mer takknemlig for disse fine, rare småtrollene våre.  

Jeg kan legge meg ned ved siden av toåringen som har sovna foran barnetv, lytte til den jevne pusten hans og kjenne varmen fra det myke, runde kinnet. Ta seksåringen på fanget og høre ham fortelle ivrig om noe morsomt som skjedde på SFO, mens tungen hele tiden glipper ut der fortennene mangler. Ja da, visst er det slitsomt til tider. Men innimellom er det ren lykke.     

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Solid lekestativ i tre, med sklie - kun 2500,-

Det er ikke til salgs, altså. Men du kan lage det selv, for omtrent 2500 kroner.

Jeg lagde lekestativet vårt for tre år siden, mens jeg ventet på at Lillebror skulle bli født. Det var en slags «nesting» - når vi skulle bli en ordentlig kjernefamilie med hus og to barn føltes det nødvendig å ha et lekestativ i hagen. Men det var nok like mye for å bøte på min dårlige samvittighet overfor Storebror - jeg skulle jo snart sette til verden et nytt, lite menneske som han måtte dele min kjærlighet med.

Du trenger ikke å være gravid eller ha dårlig samvittighet for å bygge lekestativ. Du trenger bare mange meter terassebord, noen meter 2x4, fire runde stokker og ei sklie. Kjøp sklia først, og ta utgangspunkt i høyden på den. Vårt lekestativ er nesten rett. Det skiller en centimeter her og der, men det er det ingen som legger merke til! (Nesten ingen.) 



Først lagde jeg en ramme av 2x4 og la terassebord på så det ble en liten platting. Allerede da var jeg superstolt.  


Så lagde jeg en ramme til som er litt mindre, og festet de runde stokkene i hjørnene på den, og inni hjørnene på den øverste plattingen. Jeg la også terassebord på den nederste rammen. På sidene festa jeg skråskjærte 2x4, som jeg måtte spørre en mattelærer på jobb om hvordan jeg skulle regne ut vinkel og lengde på. (Jeg nekta å spørre samboeren, dette var MITT prosjekt!) 


På den ene siden satte jeg terassebordene tett i tett, på den andre satte jeg dem med litt mellomrom, så det ble en enkel stige. Foran lagde jeg en halv vegg og skrudde 2x4 på langs for å holde sammen byggverket. Den bjelken gjør det litt tungvint for barna å komme seg inn i hytta, men litt ekstra krabbing og klatring har de ikke vondt av. 


Jeg lagde også en enkel disk av et terassebord, og malte stativet i samme farger som huset vårt + en rødfarge som jeg ikke husker hvorfor jeg valgte. Festet klatreknotter på den ene siden, og hang opp gardiner ved disken, så det kan lekes butikk. Sklia ble på grunn av plassmangel festet på samme side som disken er, men har du større plass vil jeg anbefale å sette den på motsatt side, så har du én aktivitet på hver av de fire sidene. 

Mestringsfølelsen ved å tegne en idé og bygge det selv er enorm! I tillegg får man gratis trening og et solid lekestativ til en veldig god pris. Begge barna er strålende fornøyde, og etter tre år blir lekestativet fortsatt brukt nesten daglig når det ikke er nedsnødd. 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Idioter, altså!

Jeg kjører på E-18, og trafikken går omtrent i fartsgrensa. Jeg er ute i god tid, koser meg med en iskaffe og Foo Fighters på cd-spilleren, og holder god avstand til bilen foran.

Et blikk i speilet og jeg får øye på ham. Han ligger så nærme at jeg ikke kan se frontlyktene på bilen hans, og irritasjonen min når kokepunktet på et øyeblikk. For en idiot!


(Bildet er lånt fra mirror.co.uk)
 

Jeg leker litt med tanken på å bråbremse for å skremme ham, men sjansen for at han klarer å bremse med den avstanden der er såpass liten at jeg dropper det. Jeg mistenker at nakkesleng er vondt. Han fortsetter å ligge noen skarve meter bak meg, og jeg fortsetter å mumle stygge ting for meg selv, helt til han drar forbi meg på en slette og legger seg helt oppi bakruta på neste bil.

Dagen etter skal jeg på et møte klokka 8 om morgenen, på andre siden av byen. Ting gikk litt trått hjemme den morgenen, og jeg har dårlig tid. Jeg kjører rundt 10 kilometer over fartsgrensa, og er i godt sig helt til jeg kommer til et hinder i veibanen. En irriterende søndagsturist av en sjåfør ligger nøyaktig i fartsgrensa foran meg, og igjen koker irritasjonen. Finnes det noe mer irriterende enn de som ligger akkurat nøyaktig i fartsgrensa?

Alle vet vel at speedometeret viser litt feil, man kan trygt ligge litt over. Jeg prøver å hinte litt ved å kjøre litt nærmere, men ikke så nærme at jeg står i fare for å ikke kunne bremse. Sjåføren tar ikke hintet, og vi kjører videre i nøyaktig 50 kilometer i timen. Jeg ligger så langt bak at jeg akkurat rekker å telle til 1002 hvis jeg teller fort. Endelig skal han en annen vei enn meg. I det han svinger av tråkker jeg litt ekstra på gassen for å demonstrere hvor irritert jeg er.

Neste dag er jeg og Storebror på vei hjem fra byen, og han sier fra at han begynner å bli kvalm. «Hold ut», sier jeg, «vi er snart hjemme, men jeg skal kjøre litt seinere resten av veien». Jeg legger meg rett under fartsgrensa, og i svingene kjører jeg enda litt seinere, svingene er jo verst når man er kvalm. Det går ikke mange minuttene før jeg har en av disse idiotene klistra oppi bakruta igjen. #%€&*/#€%! Er det mulig?!

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Dråper på et dosete...

Du har helt sikkert opplevd dette: Du har litt dårlig tid, haster inn på et offentlig toalett, og først i det du har satt deg ned kjenner du noe vått som skvises utover under vekten av låret ditt.

Andre ganger ser man dråpene før man setter seg, og kan snu i tide. Noen ganger er dråpene gjennomsiktige. Ofte er de gule. En sjelden gang er de røde. Jeg har også dessverre vært ute for størknede flekker med krøllete hår i. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Kanskje best å la være.

Men i det du sitter der med noe vått på undersiden av låret, og ikke har sett deg for før du satte deg ned, så vet du ikke hvilken farge det er på dråpene du sitter på. Bare fantasien setter grenser.


Hva venter bak de halvåpne dørene? Best å sjekke FØR du setter deg. 
 

Felles for alle dosetedråper er at ingen av de sannsynlige forklaringene på hvordan de kom dit er særlig beroligende.

Har den forrige toalettgjesten...

...drukket Solo eller appelsinjuice på do og sølt litt? (Dette er min usannsynlige favoritt-teori, men jeg tviholder på den.)

...nyst i det hun har snudd seg for å trekke ned? 

...trukket ned og det har på et eller annet vis sprutet dovann opp på setet? 

...vært en mann med prostataproblemer, som ikke gadd å sette opp dosetet?  

...brukt dokosten, og noen dråper toalettvann iblandet diverse ulumskheter har dryppet ned på setet i det dokosten ble satt tilbake?

...tenkt at hun av hygieniske årsaker skal gjøre sitt ærend stående med lett bøy i knærne (som en skihopper på vei ned ovarennet) og siktet litt dårlig?

Sannsynligheten er dessverre størst for at du har en eller annen kroppsvæske fra et fremmed menneske på låret ditt. Moralen må bli: Det er like viktig å se seg for før man setter seg på et offentlig toalett, som det er å se seg for før man går over veien. I alle fall nesten.

*Ulumskheter er egentlig ikke et ord, men jeg bruker det likevel. Dosetedråper er faktisk et ord, og jeg lurer på hvorfor. 

 

lg gjerne bloggen på facebook! :) 

Når man må legge noe på hylla

Den lille monologen som var et av punktene i innlegget 10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden, var på ingen måte oppdiktet.

«Gi den tilbake, det var han som hadde den først. Nei, kom her. Gi den tilbake! Hvis ikke du gir den tilbake så tar jeg den. Slutt å skrike! Nei, ikke slå ham, det er ikke lov å slå. Hvis ikke dere tier stille nå legger jeg den opp på hylla, så får ingen av dere den!»

Dette er den fryktede hylla. Den er så høyt oppe at ingen av guttene rekker opp dit selv om de står på en stol, og derfor perfekt til sitt formål. I går da vi satt og spiste middag tok jeg en titt opp på den og oppdaget at det er en stund siden de har fått noe tilbake:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
For ordens skyld: Den lille oransje firkanten er en del av gjenstand nr. 1. 
 

Det er hovedsakelig tre årsaker til at ting havner på hylla:

Den første er at en gjenstand har forårsaket skader på inventar, som blomsterpotter, bilderammer og melkeglass. I disse tilfellene foreligger det ingen diskusjoner i forkant, gjenstanden inndras med øyeblikkelig virkning. Se gjenstand nr. 1, 2, 3 og 4 fra venstre.

Den andre er at gjenstanden har forårsaket et øredøvende leven som selv med mengder av godvilje ikke kan kategoriseres som musikk. I slike tilfeller er jeg diplomatisk til en naturlig grense er nådd. Jeg påtar meg ansvar ved å si at jeg er litt sliten i dag, og ber pent om at gjenstanden tas med til en annen del av huset. Men om denne oppfordringen ikke tas til følge etter gjentatte anmodninger inndras gjenstanden. Se gjenstand nr. 5 fra venstre.

Den tredje og mest vanlige årsaken er at guttene krangler om en gjenstand, og jeg ikke klarer å finne utav hvem som hadde den først og dermed har rett på gjenstanden. Men selv om jeg i utgangspunktet ser hvem som har rett, kan den som har rett ødelegge for seg selv ved å utøve vold mot den andre, da havner også gjenstanden på hylla. Også i tilfeller der den som hadde gjenstanden først skal gi den videre til sin bror, men broren i stedet for å be om å få gjenstanden forsyner seg med makt, såkalt selvtekt, havner gjenstanden på hylla. Typisk eksempel, gjenstand nr. 6 fra venstre. Gjenstand nr. 1, 3. og 5. har også vært innblandet i slike disputter. 

Slik løser vi altså konflikter hjemme hos oss. 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Ta noen andre, vær så snill! Ikke ta lillebroren min.

Forrige gang jeg skrev om å miste lillebroren min hoppet jeg elegant over den verste biten, og oppsummerte 4 forferdelige dager i én setning. Jeg orket ikke å gå inn i det, men det har jeg gjort denne gangen.  

Da jeg begynte å skrive var jeg ikke sikker på om jeg kom til å publisere dette noen gang. Tar det meg et lite skritt videre, eller røsker jeg bare skorpen av et sår som var på vei til å gro helt fint? Jeg fant ut at det såret egentlig ikke har noen skorpe. Det har en glidelås som jeg kan åpne og lukke, og som av og til glir opp av seg selv. Så ingen skade er skjedd.    

Dette er min historie:

26. mars

Det er søndag morgen, jeg har nettopp våknet. En av søstrene mine sier at mamma og pappa er på vei ut i bilen med Adrian, de skal på legevakten. De var visst på legevakten med ham i går kveld også, men ble sendt hjem igjen. Hva er galt? Jeg står oppe på loftsgangen og ser ut av vinduet, ned på den lille, gule bilen. Jeg kan ikke se Adrian. Hvorfor må de dra begge to?  

Timene går, og de kommer ikke tilbake. Så ringer de. De dro rett til akutten på sykehuset i stedet. Adrian har hjernehinnebetennelse. Den har utviklet seg raskt.

Linda, Adrians ekstrastoresøster og min ekstralillesøster, kommer opp, og vi går sammen i ring rundt på den lille verandaen ved lekestua, mens vi røyker den ene røyken etter den andre med skjelvende hender.  

Vi gikk sannsynligvis ikke i ring hele dagen, men det er det eneste klare minnet jeg har. Sara Linné, som bare var 3 mnd gammel, var tatt med til sykehuset. Vi var fire tenåringsjenter og Anders, kjæresten til Maria, og Benjamin på 9 år, som vi etter hvert sendte til naboer for å leke. Vi prøvde å skåne ham, men han forsto alvoret likevel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dagen er uendelig lang. Vi får et par oppdateringer underveis. De første 24 timene er kritiske, legene vet ikke noe mer før i morgen. Til slutt er det på tide å sove. Jeg legger meg på en madrass i stua rett ved telefonen.

27. mars

Mamma ringer ganske tidlig mandag morgen. Vi må komme. Det kommer en taxi og henter oss.

Jeg var 17 år, jeg forsto hva det betydde at vi måtte komme. Jeg forsto hvorfor vi ble hentet i en taxi, i stedet for av mamma eller pappa. Vi gråt hele veien, alle sammen.

Vi blir fulgt opp på et rom på barneavdelingen hvor mamma og pappa og Sara Linné er. Jeg knekker fullstendig sammen når jeg ser dem. Henger over en vask og hulker til jeg brekker meg. Adrian ligger på intensiven. Sirkulasjonssvikt. Vi kan få se ham, men vi kan ikke få kontakt med ham. Han er i koma.

Vi ble fulgt ned til intensiven i fjerde etasje. Vi ble forberedt på at han så annerledes ut. Både respirator og hjernehinnebetennelse setter sitt preg på en liten kropp.

De har rett, han ser ikke ut sånn han gjorde sist jeg så ham, under middagen på lørdag før jeg dro ut. Og han ser så liten ut i den store senga. Men det er likevel godt å se ham. Se at han fortsatt er her, tross alt. Det er så stille. De eneste lydene jeg hører er overvåkningsutstyret og sykepleiernes stille gråt. Det skal ikke være stille i et rom hvor Adrian er. Det skal være latter, lek og rampestreker. Jeg holder ham i hånden, vil holde ham fast her. Han kan vel ikke forsvinne fra oss hvis jeg holder i ham?

Adrian er den første av mine søsken som jeg faktisk husker at ble født. Maria, Natalie og Benjamin har liksom alltid vært der. Jeg fikk lov å være med å bestemme mellomnavnet hans, Tobias. En gang jeg var barnevakt for ham var han syk, og jeg satt ved siden av senga hans og sang for ham og strøk ham over panna. En annen gang var han med meg på besøk på skolen jeg gikk på før. Jeg var så stolt av ham. I desember skrev jeg stil om ham på engelsktentamen, fordi han var på sykehuset for å ta mandlene, og jeg savnet ham så. Jeg avsluttet historien med at jeg gleder meg til å få ham hjem igjen, det er ikke det samme å komme hjem fra skolen uten å bli møtt av et smilende fjes, en god klem og ordene: «Anate, du pom hjem!»

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Adrian pakker opp julegaven fra meg. Det var et batteridrevet Thomastog som han ble veldig fornøyd med.  
 

Vi går frem og tilbake mellom rommet på barneavdelingen og intensiven, og noen ganger ned i lobbyen for å møte venner. Jeg holder Adrian i hånden og kysser ham på kinnet. Hvisker i øret hans. Vil ikke slippe ham. Vi får forskjellige beskjeder fra leger og sykepleiere, ettersom resultater av tester blir klare. «Vi har fått opp blodtrykket litt, så sirkulasjonen er bedre.» Håp.

Når jeg tenker tilbake virker det som om noen av vennene våre alltid var i lobbyen på sykehuset. Uansett når jeg gikk dit så var det kjente ansikter der. De gav klemmer, delte tårer, oppmuntrende ord og av og til en dårlig vits. Vi hadde ikke klart oss uten.    

28. mars

Tidlig på dagen får vi en positiv beskjed. Adrian har normal temperatur og blodtrykket hans er fint. De kan redusere medisinmengden. Igjen et bittelite håp. Vi klamrer oss fast.

Håpet varte bare i noen timer. Morfinbehandling ble avsluttet, men Adrian våknet ikke, og reagerte ikke på de forskjellige prosedyrene som ble gjort. Alt tydet på at hjernen hadde tatt stor skade av bakteriene som hadde herjet der. De informerte oss om at de ville gjøre en CT-scanning av hjernen hans, og vi ville få vite resultatet dagen etter. Muligheten for at han kom til å overleve dette var forsvinnende liten.

Utenfor intensiven går verden sin gang. Fiskene i akvariet på barneavdelingen svømmer frem og tilbake, akkurat som de gjorde da jeg satt med Adrian på fanget og så på dem da han var her for å ta mandlene. Folk snakker om vanlige ting. De smiler og ler og kjøper godteri og pølser i sykehuskiosken som om livet er det samme som før. Skjønner de ingenting? Hva er det de driver med?

Jeg var sint. Jeg var knust. Lillebroren min. VÅR lillebror! Han var bare to og et halvt år gammel. Skulle dette virkelig skje? Virkelig?! Nei, det gikk ikke an.

Ta noen andre, Gud! Ta noen som ikke ønsker å leve. Ta noen som allerede har hatt et langt liv. Ikke ta lillebroren min. Vær så snill, ikke ta lillebroren min! Når jeg våkner i morgen, la dette være en vond drøm. Du kan ikke la Adrian dø! Du kan ikke ta ham fra oss!    

29. mars

Allerede før bevisstheten kobler inn kjenner magen at noe er galt. Jeg våkner, men den vonde drømmen fortsetter.

Når alle har stått opp kommer overlege Espen inn på rommet vårt på barneavdelingen. Han setter seg ned på en krakk. Krakken er litt for lav for ham. Han tar tak i den med den ene hånden og setter seg ukomfortabelt til rette før han kremter og begynner å snakke. Jeg stirrer på de hvite treskoene hans. Han forteller om funnene de har gjort på CT-scanningen, og avslutter med en setning jeg skal komme til å huske for alltid: «Og dette er ... dessverre ... ikke forenlig med noe liv.» Ordene koster ham mye. De visker ut de siste knøttsmå restene av håp. 

Den nydelige lillebroren min. Han som sjarmerte alle i senk med dype smilehull og morsomme kommentarer. «Det e'kje mine pupper», «E siddå hær og miå te dæ!», «Dræ så dræi mi gå jite tu?» Han som stakk meg med gaffelen sin ved middagsbordet og gjorde opp for skaden med å gi meg en god «tos». Min blide velkomstkomité etter hver eneste skoledag. Han som pleide å vrikke seg ned ved siden av meg i stolen og annonsere at «det er pjass te to!» Han som rota i hylla på rommet mitt og lå ved siden av meg i senga og så i Donaldblad. «Jese donga», som han kalte det. Min lille klippe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Smerten er uutholdelig. Hvordan kan vi dra herfra uten Adrian? Vi kan ikke det! Tanken river meg i stykker innenfra. Jeg slår i vegger og gråter med dype, høylytte hulk til jeg er helt tom.

Respiratoren skal slås av i løpet av dagen. Det er så brutalt, men å utsette det hjelper ingen. Tanter, onkler og kusiner kommer for å se Adrian. Når Linda skal se ham blir jeg med inn. Slangene som var på armene hans er borte. Vi gråter. Jeg klemmer ham og kysser ham på panna, Linda holder ham i hånden.

Vi var i en slags sjokktilstand, men mamma og pappa klarte på et vis å planlegge hvordan vi skulle gjøre den siste stunden sammen med Adrian. Maria og Anders henta noen ting hjemmefra. Adrian ble trillet opp til rommet på barneavdelingen, og hele familien var samlet for siste gang.

Det er ingen maskiner mer, bare vår Adrian Tobias, med en sutt i hånda og en i munnen, akkurat sånn han ville ha det. Denne siste stunden er bare vår. Vi får være i fred. Vi tar farvel med Adrian. Jinne go'ingen vår. 

En smak av krig...

Terroren har kommet enda noen mil nærmere. Tenk å stå i innsjekkingskø på en helt vanlig europeisk flyplass, kanskje på vei til påskeferie. Barna dine løper i ring rundt bagasjetralla og du tømmer siste rest av pappbegeret med kaffe, og så smeller det. Eller mens du sitter på t-banen på vei til jobb og leser avisa. «Det kunne vært meg». Vi blir redde.

Det finnes to måter å ta med seg den følelsen inn i flyktningedebatten.  

Den ene er å tenke at nå er det nok. Nå stenger vi grensene, så er vi sikre på at vi ikke slipper inn flere terrorister. Men de som har peiling sier at terroristene allerede har europeiske pass og statsborgerskap, fordi de er oppvokst i Europa. De har aldri vært flyktninger. De er muslimer som av forskjellige grunner har følt seg utenfor det vestlige samfunnet og har funnet mening i radikal islamisme. 

Den andre måten er å tenke at dette er hva flyktningene som kommer hit flykter fra. Det er den frykten vi kjenner en grad av nå, alt ettersom hvor nært hendelsene i Brussel traff hver enkelt av oss. Forskjellen er at flyktningene har levd med den frykten i det daglige, de er redde for bomber når de går og legger seg i sin egen seng. For nordmenn legger terrorfrykten kanskje en demper på reiselysten, og om man bor i en storby får man nok lyst til å velge bort offentlig transport en stund.

Jeg sier ikke at man ikke skal kontrollere hvem som kommer hit. Det synes jeg absolutt at vi skal. Skulle det komme IS-sympatisører som har lurt seg inn sammen med flyktningene, håper jeg at de blir tatt hånd om og gjerne oppbevart på et sted uten tilgang på playstation og Fjordlandmiddag.  

 

Syriske flyktninger. Vanlige barn som ønsker å bo et sted der huset ikke blir bomba mens de sover. Foto: worldvision.org
 

Men flyktningene, de tror jeg ikke vi skal være så redde for, selv om flere av dem er muslimer og etter diverse kommentarfelt å dømme nærmest medskyldige i terroren. Radikalisering oppstår i grupper som står utenfor samfunnet. Hvis vi tar dem godt imot, blir de ikke stående utenfor.

Jeg skal ikke hive meg inn i religionsdebatten også, men jeg har en god tommelfingerregel. Så lenge religionsutøvelsen er kompatibel med Kardemommeloven, så kan man for øvrig gjøre som man vil.  

10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden

Innimellom, når jeg tenker på at perioden med små barn en gang skal ta slutt, blir jeg en smule sentimental. Selv de slitsomme tingene kommer jeg til å savne en gang, tenker jeg da.

En gang vil det være aller siste gangen jeg midt på natta går og bærer på en febervarm liten gutt med myke, tårevåte kinn. Jeg kommer ikke til å vite da at det er siste gangen, men en gang må jo bli den siste. Og snart snakker yngstemann også grammatisk korrekt, og setninger som "du næne fittekant, mamma?" blir til vage minner. 

Da er det en trøst å vite at det også finnes ting jeg ikke kommer til å savne i det hele tatt. Her er min topp 10 liste, jeg gjør som Morgenklubben og begynner på sisteplassen. 

Jeg kommer ikke til å savne...

10. ...å ligge på magen under en seng og famle i mørket etter en forsvunnet smokk klokka tre på natta.

9. ...snørr på skuldra.

8. ...å først oppdage snørret på skuldra når man sitter på kafé med venninner.

7. ...den vanvittige mengden utstyr man drasser med seg på ferie.

6. ...å vaske gulvet under og i en radius på 2 meter ut fra spisebordet etter hver eneste middag. 

Lillebror benyttet her en velutprøvd og anerkjent spisemetode, hvor man dytter inn maten med flat hånd. Noe svinn må medregnes.

5. ...å forklare for hundreogattende gang hvorfor det er nødvendig å ta et bad, for så å måtte ty til milde trusler for å få ungen ut av badekaret igjen en halvtime senere. 

4. ...den konstant stinkende bleiebøtta.

3. ...stemmen til Mikke i Mikkes klubbhus på Disney Junior.

2. ...å lire av meg denne visa: «Gi den tilbake, det var han som hadde den først. Nei, kom her. Gi den tilbake! Hvis ikke du gir den tilbake så tar jeg den. Slutt å skrike! Nei, ikke slå ham, det er ikke lov å slå. Hvis ikke dere tier stille nå legger jeg den opp på hylla, så får ingen av dere den!»

1. ...dobørstens magiske tiltrekningskraft, med tilhørende katastrofale følger.

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Du, hvis jeg ikke kommer hjem igjen...

"Du, hvis det skulle skje noe, så jeg ikke kommer tilbake..."

Min samboer ser oppgitt på meg og sukker.

- Ja? 

Jeg skal bare på en helgetur til London med søsteren min, men hvem vet? Flyet kan styrte, det kan skje et terrorangrep, taxien fra flyplassen til hotellet kan kræsje... 


Ja, det er jo også en mulighet. (tegning: mattbors.com) 
 

Siden tankene mine stadig streifer innom diverse fatale scenarioer, har jeg ofte tenkt på å skrive testamente, men det virker bare som en veldig trist, sær og pessimistisk ting å gjøre når man er relativt frisk, og litt over tredve. Og gjør jeg det nå, akkurat nå i kveld, så er jo det å be skjebnen om at flyet jeg sitter i skal falle ned. Mens jeg går og pakker kofferten bobler og putrer katastrofetankene inni hodet mitt, helt til det koker over og noe må ut. 

Jeg er fortsatt redd for å jinxe det, så jeg nøyer meg med å skissere et slags muntlig testamente. «De pengene jeg har på BSU-kontoen, de vil jeg at du skal bruke på å betale ned en del av huslånet, så dere kan bli boende her.»

Det er jo viktig for guttene å få fortsette å bo på samme sted, når mamma helt plutselig forsvinner er det jo ikke noe greit om de samtidig må flytte! «Eventuelle andre penger du finner på kontoene mine vil jeg at guttene skal ha, del det likt mellom dem.»

Han bekrefter at det er greit. Han ser litt ukomfortabel ut.

Jeg kommer på noe mer.

«I en grønn kasse på loftet, under en hel haug med papirer, inni en gul plastpose har jeg en bunke med gamle notisbøker.»

− Jaha?

«Brenn dem.»

Han ser spørrende på meg.

«Ikke åpne dem, bare brenn dem.»

− Greit.

Og ungene må ikke glemme meg, det er viktig! 

«Du må huske å snakke med dem om meg, og la dem ha bilder av meg på rommene sine. Og oppdra dem sånn som vi har blitt enige om. La dem få være gode og rare og akkurat som de er, så de alltid tør å komme til deg hvis det er noe. Fortell dem at det er jeg som har skrevet ned alle de koselige minnene de har i babybøkene sine! Og at jeg var så veldig, veldig glad i dem.»

Oisann, jeg omtaler meg selv i fortid, det er nok på tide å avslutte denne samtalen. Bare en ting til:

«Jeg regner med at du finner deg en ny dame etter hvert, men finn en skikkelig en! Hvis ikke hun blir glad i ungene våre er hun ikke noe å samle på. Og hvis de sier at hun er slem mot dem så må du tro på dem, ikke sant? Og du må være sikker på at det er henne du vil ha før ungene får treffe henne. Ja, også må hun ikke flytte inn med en gang, det blir for mye forandring alt for fort.»

Mannen nikker utålmodig, og sier at han synes dette er litt kjipt å snakke om, og kanskje litt i overkant dramatisk?

- Det er snakk om en helgetur til London! Du har vært der minst 10 ganger før, og kommet like hel hjem igjen hver gang. Du skal fly med et flyselskap som du sier at ikke har hatt en ulykke på 14 år.

Da skjer det vel snart en ny ulykke, tenker jeg.  

«Jada, men da har vi snakka om det en gang for alle. Jeg skal ikke mase mer, bare du lover.»

Han lover.

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Kjære Siemens. Vaskemaskinen min kan ikke klokka!

Jeg har lenge hatt en sterk mistanke, men i går fikk jeg det bekreftet og bevist. Vaskemaskinen skulle bruke 2 timer og 8 minutter på å vaske håndklærne og vaskeklutene våre på 90 grader.

Samtidig som jeg trykket på knappen på vaskemaskinen satte jeg mobilen min på nedtelling. «Har du virkelig ikke noe bedre å finne på!?» tenker du kanskje nå, og vit at jeg dømmer deg ikke. Men dette er faktisk ganske irriterende. Du trenger ikke å forstå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjære Siemens. Jeg bryr meg ikke om hvor høy IQ vaskemaskinen min har. Jeg trenger at den kan klokka.

Allerede halvveis i vaskingen ble det klinkende klart at dette ikke ville bli noen photofinish. Mobilen min viste at det skulle være 1 time og 2 minutter igjen av vaskingen. Vaskemaskinen viste i samme øyeblikk at den hadde 1 time og 14 minutter igjen.

Jo, forresten Siemens, jeg vil at du skal forstå. Jeg har til tider en ganske tight timeplan når det gjelder vasking av klær. For eksempel kan det hende at Storebror har tatt gjørmebad i vinterdressen sin, mens Lillebror har sølt tomatsuppe på en av stolputene OG tisset ut senga, mens jeg selv veldig gjerne vil ha den sorte buksa på meg dagen etter.

Jeg kan ikke vaske vinterdress, stolpute, lyst sengetøy og sort bukse sammen, så jeg må sette på vaskemaskinen 4 ganger i løpet av de 6-7 timene jeg har mellom jobb og leggetid. Timing is everything.

Kanskje planlegger jeg at den første maskinen skal være ferdig rett før vi skal dra på fotballtrening, så jeg rekker å henge opp og sette på en ny før vi stikker. Vi skal gå ti på seks, for å rekke treninga klokka seks. Kan vi være enige om at 12 ekstra minutter har ganske mye å si akkurat da?

Programmet jeg bruker til å vaske ull skal ta 1 time og 5 minutter. Det tar 1 time og 13 minutter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
1.05, du liksom. Jeg går ikke på den igjen. 

Hvis jeg har ekstra dårlig tid hender det at jeg går ned på vaskerommet når jeg hører at maskinen sentrifugerer. Så sitter jeg klar til å røske med meg klærne med en gang den lille klikkelyden kommer, og døren kan åpnes. Når jeg sitter sånn så er maskinen helt stille, og det står på displayet at det er 1 minutt igjen. Jeg har alltid syntes at dette minuttet er veldig langt, men har tenkt at det sikkert er fordi jeg sitter og stirrer på en vaskemaskin.

Det er ikke derfor. Grunnen til at minuttet virker veldig langt er fordi at akkurat dette minuttet varer i 1 minutt og 50 sekunder.

Og nå venter du vel i spenning, hvor lang tid brukte maskinen på å vaske håndklærne og klutene våre på 90 grader? Den hentet seg faktisk litt inn igjen, og gjorde seg ferdig på 2 timer og 16 minutter. Er det lov å fortsatt være litt sur? 

Med vennlig (men litt sutrete) hilsen Renate 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

En sak har alltid mer enn én side

Du ser den fra ditt ståsted. Jeg ser den fra mitt. Vi har alle unike erfaringer og opplevelser som andre kan lære noe av. Du kan hjelpe noen til å se en sak fra en ny side. Jeg tror at verden blir et litt bedre sted om vi klarer å se ting fra flere sider. 

Vi har også erfaringer som andre kan kjenne seg igjen i. Å høre om noen som er i samme situasjon kan ofte gjøre byrden litt lettere, ikke sant? God innsikt i et tema gjør din mening interessant. Har du lyst til å dele dine erfaringer?  



Rapport fra baksiden av Statue of Liberty: Hun er grønn på ryggen også. Jeg har vært der, så jeg vet det. 

Ved nyttår startet jeg skrivefirma, som jeg ganske enkelt har kalt Written by Renate. Jeg har laget en facebookside, og på den vil jeg legge ut bilder av artikler jeg får på trykk, men jeg vil også bruke den til en annen ting; å finne rette personer til å representere enkeltsaker jeg skriver.

For ofte når jeg skriver en sak for et magasin, trenger jeg en case - en person som på forskjellige måter kan knyttes til temaet artikkelen handler om. Da vil jeg legge ut etterlysning på facebooksiden, og kanskje er det akkurat deg jeg leter etter? Eller en du kjenner, så du kan gi meg et tips. 

Det kan være jeg skal skrive om sorg, og du har opplevd å miste noen. Kanskje skal jeg skrive om babyer som sjeldent sover, og du har en baby som enda ikke har sovet en hel natt. Eller jeg skriver om hvor slitsomt det er å trene, og jeg kan spørre deg og tre andre hvilken treningsform som gir best resultat ved minst innsats. 

Noen ganger kan noe du har opplevd være så spesielt at det er en hel historie i seg selv. Har du en sånn historie, og har lyst til å la meg fortelle den for deg, kan du sende meg en melding i innboksen på facebooksiden. Jeg tar gjerne imot tips!

Foreløpig har jeg skrevet for Foreldre & Barn, Kamille, foreldre.no, kvinneguiden.no og Glade barn i barnehagen, så dette er noen av magasinene historiene kan bli publisert i. 

Ønsker du å følge med på etterlysninger på facebooksiden min, klikk liker, så kommer etterlysningene opp i newsfeeden din. Del gjerne! :) 

Sammenhengen mellom rot og perfeksjonisme

Her om dagen hadde vi en liten uoverensstemmelse i heimen. Min yngste sønn, også kalt Lillebror, satt på kjøkkengulvet og tegnet litt med tusj, mens jeg lagde middag. Han tegnet ikke direkte på gulvet, han hadde en fargeleggingsbok, men et par streker på utsiden her og der ble det jo. Så kom pappaen hans hjem, tok fra ham tusjene og ba ham pent om å sette seg ved stuebordet med fargestifter i stedet. Selv synes jeg ikke det var noe problem i det hele tatt, vi har nemlig en stor, knallgrønn flekk på kjøkkengulvet fra før, forårsaket av en svært uheldig (og uforutsigbar!) kombinasjon av krepp-papir og en lekk blomsterpotte. Så gulvet må jo males likevel, hva gjør vel et par tusjstreker? Altså, er det ikke perfekt, så kan det vel være det samme?


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skjønner hva jeg mener? (Gulvet har egentlig en lekker, lys mintgrønn farge, men jeg har ikke funnet utav innstillingene på det nye kameraet mitt enda)

Arbeidspulten min, både på jobb og hjemme, er veldig rotete. På jobb er det stadig rett før jeg roper ut: «Er det noen som har tatt den gule tusjen min?» men hver eneste gang finner jeg den på min egen pult, under flytende hauger av papirer. På hjemmekontoret må jeg rydde plass til koppen hver gang jeg tar med meg kaffe inn hit. Det er mest papirer her også. Hvordan kan man ha det så rotete, tenker du kanskje, og samtidig påberope seg å være perfeksjonist? Samme prinsipp. Til enhver tid er mange av disse papirene «i bruk», de venter på dagen jeg skal bruke dem, eller de venter på at jeg skal få unnagjort gjøremålet som står notert på dem. De må ligge fremme for at jeg skal huske hva jeg skal, siden hodet mitt er like rotete, derfor er ryddighet ikke en mulighet. Og kan det ikke være helt ryddig, ja da kan det være det samme!

Etter at vi diskuterte dette ser jeg at denne tankegangen dukker opp igjen og igjen. Har jeg allerede snørr eller gulp på skuldra på genseren min (småbarnsforeldre skjønner hva jeg mener), kan jeg godt stille genserermet til rådighet hvis noen er uheldige og søler litt melk under kveldsmaten. Genseren må jo i skittentøyet før jeg forlater huset uansett, så gjør det noe, liksom?

Og har jeg en skikkelig bad hair day, hvor luggen deler seg på midten og nekter å bukke under for press fra verken vann eller hårskum, da tar jeg på meg noen ufikse, behagelige klær, og slurver litt med sminka. Er det noe poeng å prøve, når man likevel ser dust ut på håret?

Denne holdningen kommer dessverre også frem i min tilnærming til husarbeid. Hvis jeg skal vaske huset, så skal jeg gjøre det ordentlig. Og med ordentlig, så mener jeg at jeg krabber rundt på gulvet og vasker centimeter for centimeter med klut. Jeg løfter alt som kan flyttes på bort fra rommet som skal vaskes, og vasker gjerne alle disse tingene også. Jeg vasker inni vedovnen. Helst vil jeg begynne i den øverste etasjen, og ta rom for rom og vaske meg nedover, mens jeg er helt alene i huset, så ingen kan tråkke rundt og ødelegge for meg. Men hvis jeg alltid begynner på samme sted rekker jeg aldri over alle rommene, for med min metode tar det sin tid. Det føles litt håpløst, og da hender det i perioder at jeg bare dropper hele vaskinga. Men heldigvis er han jeg deler huset med også på dette punktet uenig i min tankegang, og ordner opp.

Så det er altså min teori - rot og perfeksjonisme går hånd i hånd. 

Følg gjerne bloggen på facebook! 

Er vi tomme for dopapir?

Da jeg skrev blogginnlegget som skulle stått her, tenkte jeg at dette vil sikkert ganske mange kjenne seg igjen i. Kanskje til og med flere enn de ca 100 leserne mine? 

Derfor kan du i stedet lese om vår überromantiske date på foreldre.no :) 


Ah, stemmer! Det er flere doruller igjen bak de små håndklærne i skapet. 

Følg gjerne bloggen på facebook! 

Holde åpen dør-etikette og hilse-etikette

Jeg sliter littegranne med et par sånne sosiale greier. Det hadde vært så greit om det fantes regler, eller i det minste retningslinjer som sa noe om hva som er normalt? 

For eksempel når man skal gå inn en dør, og litt lenger nede i gangen eller gata kommer det en person som man vet eller regner med at skal inn samme dør. En variabel som kompliserer dette ytterligere er de forskjellige typer dører. Jeg føler at det er greiere å la en vanlig dør stå åpen etter seg i lengre tid, enn å bli stående og holde åpen en selvlukkende dør. Det er de selvlukkende dørene som er mest problematiske. Jeg forstår at dersom personen går 5 meter bak meg er det åpenbart frekt om jeg slipper døra rett foran nesa på vedkommende. Det er forventet at jeg stopper opp og holder døra åpen. Går personen 50 meter bak meg tenker jeg at det er for stor avstand, og at jeg trygt kan la døra lukke seg. Men hva om personen går 10-20 meter bak meg? Da vet jeg ikke.

 

Kanskje alle korridorer kunne merkes på denne måten? (Ble så glad da jeg fant dette bildet - det er ikke bare meg!)
 

For å løse slike situasjoner har jeg funnet opp mestringsstrategier. I usikker-avstand-til-person-bak-som-skal-inn-samme-dør er strategien å gradvis sette opp farten så det ser ut som om jeg har dårlig tid (for dårlig tid til å bli stående og holde en dør åpen), men ikke som om jeg plutselig fikk dårlig tid. I det jeg åpner døra og like etterpå slipper den, kaster jeg et unnskyldende blikk over skulderen og smiler så de skjønner at jeg ikke kan noe for det, jeg er bare så vanvittig travel. 

En annen kinkig situasjon som også involverer avstand er når man møter noen man kjenner på gata. I det øyeblikket man kjenner hverandre igjen så smiler man ofte. Så langt går det fint. Men når skal man si hei? Hvis vi er 50 meter fra hverandre i det vi ser hverandre, og vi går i hver vår retning, kan vi vinke og kanskje rope hei. Men hvis vi er på vei mot hverandre, da blir det litt rart. For hva skal man da gjøre resten av tiden mens man går mot hverandre, for ikke å snakke om akkurat det øyeblikket man passerer hverandre? Det blir noen lange sekunder. Her er strategien min å bare smile i det vi får øye på hverandre, og så ser jeg litt på andre ting langs veien, kanskje smiler en gang til når vi har kommet litt nærmere, og på de siste (og verste) meterne før vi møtes ser jeg litt ned i bakken, før jeg ser opp igjen rett før vi passerer hverandre og sier hei. Jeg håper det ser naturlig ut.

 

Etter mye leting fant jeg en illustrasjon til dette også! Det beviser at jeg er normal. 
 

Møte noen man kjenner på gata byr også på andre utfordringer. For hvor godt kjenner jeg egentlig denne personen? Godt nok til å stoppe og prate? Eller holder det med et hei? Og ikke minst, er vi enige om hvor godt vi kjenner hverandre, så vi begge lander på samme konklusjon angående om vi skal prate eller si hei? Det er duket for kleine situasjoner.

Er det en venninne eller søstra mi, så stopper vi selvfølgelig og prater. Ikke noe problem. Og er det regnskapsføreren min eller en butikkdame på Prix så sier vi hei og går videre, jeg er ikke i tvil. Det er alle de som befinner seg midt imellom her som er problemet. Hun jeg gikk i klasse med for 20 år siden, som jeg ikke er helt sikker på om kjenner meg igjen? Venninna til søstra mi, som jeg har prata masse med, men aldri uten at søstra mi har vært der? Den nye naboen? En kollega jeg kjenner sånn cirka litt? Strategien her tar jeg kun i bruk på en dårlig dag, den er enkel og veldig feig. Jeg ombestemmer hvilken retning jeg skal i. Jeg håper det også ser naturlig ut.

Men en ting har jeg forstått.  Dersom man møter noen i utlandet, som hjemme i Norge glatt faller inn i hei-kategorien, så prater man likevel. For er det ikke helt utrolig at både jeg og postmannen skulle finne på å reise til London akkurat samme helgen?!

Følg gjerne bloggen på facebook! 

Du næne fittekant, mamma?

"Du næne fittekant, mamma?" Lillebror ser på meg med et bedende blikk og holder frem en tjukk, lilla fargestift. Det høres ikke noe særlig pent ut, men min to år gamle sønn spør meg bare om jeg kan tegne en firkant. 

 

Den alderen han er i nå er fantastisk. Han kan si nesten alt, men samtidig ikke uttale noenting helt riktig. Sånt blir det mye morsomt av! Og han sier J i stedet for L, akkurat som min egen lillebror gjorde. Akkurat det er litt rart, men mest fint. 

 

Guttene mine har hver sin babyminnebok hvor man skal fylle inn milepæler fra fødsel og frem til skolealder. Inni hver bok ligger en voksende bunke med håndskrevne A4-ark. Storebrors er stappfull av morsomme uttalelser og hendelser jeg vil huske, og nå begynner sidene å fylles opp i Lillebrors bok også. Disse A4-arkene er nok det mest verdifulle jeg eier. 

 

Et av minnene skrev jeg for tre år siden etter å ha spist middag sammen med en treåring som stirret mistenksomt på en kjøttbit i lapskausen og spurte meg med alvor og oppriktig bekymring i stemmen: "Hva er dette, mamma? Er det sau?" En liten hverdagshendelse som sier noe om Storebrors personlighet, og jeg tenkte at han sikkert kommer til å synes det er morsomt en dag. Heldigvis skrev jeg det ned, for da jeg leste om dette og drøssevis av andre søte minner i boka i dag, så skjønte jeg at de lå gjemt så langt bak i hukommelsen at jeg nok ikke hadde funnet dem igjen uten den boka. 

 

I Storebrors bok står det om hvordan han alltid satte bilene sine på rad, sortert etter farger, og kunne mange av replikkene i Cars-filmen utenat. Jeg har skrevet ned at han sa "min" i stedet for jeg, og eksempler på hvordan han blanda engelsk og norsk en stund; "ai tok skjeia og forken i sink". Det står at "øgaks" betyr ødelagt og at "tillegomm" betyr Tigergutt, og om hvordan han begynte helt forfra igjen hver gang han sa et ord feil eller ble avbrutt i en setning. Om hvordan han alltid legger merke til detaljer og nyanser de fleste ikke ser, og kan bygge lego beregnet på langt eldre barn. Det står om hvordan øynene hans glitrer når han forteller noe morsomt eller viser frem noe han er stolt av. Og om alle de dype spørsmålene han stiller meg, som jeg sjeldent kan svare på. 

 

 Lillebror bare sjekker ut om spillet går riktig for seg. 

I Lillebrors bok beskriver jeg hvordan han spaserte rundt med hendene bakpå hoftene på en minigolfbane i New Jersey som om han eide stedet, og hvordan han alltid insisterer på å bruke både gaffel og skje når han spiser middag, uansett hva som blir servert. Jeg skriver at "føjj" betyr smør, at "æi jite itte" betyr jeg liker ikke og at han kunne gå i trapp alene før han var 1 1/2. At han blir rasende hvis noen prøver å sette sammen Playmoen hans slik den egentlig skal være, og at han i en periode protesterte kraftig da jeg prøvde å synge godnatt-sang for ham. Hvordan han våkner blid som en sol om morgenen og informerer oss om at han har "såsa godt". Og om at vi alltid må beregne litt ekstra tid når vi skal noe, fordi en bestemt Lillebror "klæå søj!" (klarer selv) og skal på ingen måte ha hjelp til noe. Jeg gleder meg til å fylle flere sider... 

 

Når guttene mine blir eldre og leser i bøkene ønsker jeg at de skal se særtrekkene sine gjennom mine øyne, og se hvor unike, morsomme, kloke, rare, fine og gode de var og er. Jeg prøver å fange øyeblikkene med ord. 

 

For tiden går så fort - snart kan Lillebror tegne både fittekanter og andre geometriske former - helt uten min hjelp. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! 

Hvis alle er med lover jeg snø til neste jul!

Endelig kom juleværet! I januar, som vanlig. Løsningen er for meg helt åpenbar.

Det er jo ingen tvil om at det norske folk er drittlei vind, regn og i beste fall litt slaps som julevær. Vi er opplært til å forbinde jul med snø. I Skomakergata snødde det alltid. Lite la seg på bakken, men det snødde! I alle julefilmer er det snø. Vi synger julesanger om snø, og drømmer om å traske gjennom hvite gater mens det knirker under føttene våre, på jakt etter de perfekte julegavene. Det skal jo snø i desember! Hvis vi gjennomfører planen min tør jeg nesten å garantere hvit jul i overskuelig fremtid. Det krever litt vilje til omstilling, men jeg tror vi skal få det til.

Hvis du synes dette bildet ser kjent ut kan det hende det er fordi det er det første bildet som kommer opp på google når man søker på "winter wonderland". 

Det er like enkelt som det er tungvint: Vi forskyver kalenderåret med en måned! Samme hvor i landet du bor, så er det snø i størsteparten av januar, og ofte hele måneden. Men det ville ikke blitt det samme om nissene på låven i Amalies jul skulle synge «det er første janua-ar, i dag! I dag er det første janua-ar!» ville det vel? Derfor kan vi kalle januar for desember. Så enkelt er det. Desember blir årets første måned, deretter kommer januar, og så videre. 

Eller, det er ikke kjempeenkelt heller. Det er det ikke. Noen utfordringer vil dukke opp. En av de største; når skal vi gjøre forskyvningen? På et eller annet tidspunkt må vi legge inn en ekstra måned, bare dette første året. Jeg foreslår at vi kjører på nå med januar og februar og hele pakka, også venter vi til sommeren med å legge inn en ekstra måned. Det er hyggeligere med en ekstra måned om sommeren enn om vinteren.

Denne ordningen vil bli ryddigere når vi blir vant til det. Vinteren begynner da offisielt etter nyttår, og vi får tre vintermåneder med tilhørende vintervær. Når mars kommer er det jo egentlig april, dermed vil det faktisk føles som vår.

17. mai synes jeg at skal fortsette å feires den 17. mai. Ellers blir det så tungvint å forklare for de neste generasjoner. Klimamessig er vi da i juni, og muligheter for solskinn og temperaturer som rettferdiggjør bruk av den fine, nye sommerkjolen er helt klart større.

Positive ringvirkninger vil spre seg, som kjent kommer ofte godværet i august. Når man akkurat har begynt på jobb igjen. Med månedsforskyvningen vil august hete juli, og fellesferien vil få det beste været. Det er ofte varmt utover i september også, så det passer fint at september er den nye august. Været vil være fint nok til at det er lett å komme seg opp om morgenen, men ikke så fint at du skulle ønske du kunne sitte hjemme på verandaen i stedet for å være på jobb.

Høstmånedene kommer da på samme tidspunkt som høstværet. Det er lettere å akseptere det kjipe desemberværet hvis det faktisk bare er november, ikke sant? 

Bursdager og andre jubiléer er jo kanskje det som blir vanskeligst for folk flest. Her tenker jeg at man kan gjøre som man vil. Ønsker du å flytte bursdagen din en måned for å få det kronologisk riktig, er det helt greit. Ønsker du å fortsette å ha bursdagen din på samme dato som før, eldes du jo en måned ekstra før bursdagen din, og kan for alltid skylde på dette dersom noen skulle finne på å antyde at du ser eldre ut enn alderen tilsier. «Å ja det er sikkert på grunn av månedsforskyvningen i 2016», kan du si da.

Håper mange vil dele dette innlegget, så kanskje statsministeren leser det til slutt, og setter planen min ut i livet. For jeg tror nok at Erna også ønsker seg snø til jul. 

(Hadde for så vidt også vært greit å få med Obama og et par stykker til på denne planen, ellers vil enhver tur utenfor Norges grenser bli en slags tidsreise. Men for å se dette også fra den positive siden - det vil definitivt gjøre harryturene mer eksotiske.)

Følg gjerne bloggen på facebook! 

Har stearinnissenes siste time kommet?

Jeg elsker julepynt. Dette er ingen overdrivelse. På plantegninger av mitt drømmehus har jeg tegna inn hovedmomenter som sofagruppe, peis, kjøkkenbenk, spisestue - og en sirkel som viser hvor juletreet skal stå.

Da jeg var barn hadde jeg naturlig nok litt begrensede muligheter til å skaffe meg all den julepynten jeg hadde lyst på. I vinduene hos glassmagasinet så jeg de vakreste porselensnisser og små hus med snø på taket og lys i vinduene. Uoppnåelig når man kun har én ukelønn å rutte med og samtidig er fryktelig glad i godteri.

Men det fantes noe som var innenfor mitt budsjett. Stearinnisser. Jeg tok vare på dem som verdifulle skatter, og hvert år flyttet minst én ny nisse inn på rommet mitt. Den største nissen fikk etterhvert sin egen hjemmestrikkede sovepose med påsydd pute, så den skulle ligge behagelig fra 13. januar til 1.desember. (Jeg rettferdiggjorde denne forskjellsbehandlingen med at dette var min første stearinnisse, men etter at jeg ble mamma til to forstår jeg at denne tankegangen er helt uakseptabel.)

Nå er jeg 33 år gammel og trenger ikke lenger å velge mellom godteri og julepynt. Jeg kan takke ja til begge deler. Jeg har slutta å kjøpe stearinnisser, og investerer heller i litt finere julepynt, av den typen jeg drømte om da jeg var liten. Men stearinnissene fra barndommens jul er fortsatt med meg. De siste årene har jeg satt dem på en hylle helt oppunder taket, så folk (inkludert meg selv) skal slippe å se dem på nært hold. De er gulnet, oppskrapte og rett og slett ganske stygge.  

Hvis du synes tredjemann fra venstre ser litt ekstra blid ut, så er det nok fordi han har egen sovepose. 

Men de er der. De må være der. De er uløselig knytta til gode minner om barndommens julefeiringer, minner fra den tiden da det alltid kom snø til jul. Tiden da Skomakergata fortsatt gikk på barnetv og vi hadde brennende, ektefølte ønsker på ønskelistene våre, fordi vi ikke hadde alt fra før. Minner om å gå julebukk, turer ut i skogen for å hugge juletre, lukt av nystekte kakemenn og brune pinner på kjøkkenet hjemme - alt kommer tilbake til meg når jeg ser på de stygge stearinnissene mine. 

I fjor tok jeg dem frem, og satte dem opp på hylla i den samme rekkefølgen som året før. Jeg tok noen skritt tilbake og så på dem en stund. Knipset bildet du ser ovenfor, i tilfelle det ble siste gang jeg så dem. Så tok jeg dem ned igjen.

Motet svikta. Nissene ble satt tilbake i skapet, hvor de fortsatt står.

Klarer jeg å kaste dem? Jeg vet ikke enda. Først vil jeg, og så vil jeg ikke. Egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde brent dem opp mens jeg fortsatt var liten, før all denne hersens nostalgien kom inn i bildet. 

 

Om skumle innvandrere og den veldig relative rettferdigheten.

Inspirert av kommentarfelt på facebook og aviser etter episoden på Englegaard ved Tvedestrand kom skrivetrangen. Jeg har ikke så mange svar, men jeg har mange spørsmål. 

«Disse fæle menneskene som kommer inn til landet vårt for å ødelegge for oss, ta over landet og stjele godene våre» er holdninger som går igjen hos mange.

Selvfølgelig fører innvandring fra krigsherjede land med seg mange utfordringer. Å si noe annet er litt naivt. Traumatiserte mennesker, spesielt ungdom, vil i mange tilfeller ha en utfordrende atferd. Enkelte av innvandrerne kan ha med seg en kultur som ikke er forenlig med våre verdier. Jeg understreker; enkelte. Det krever ressurser å lære innflytterne språket vårt, og å ta vare på deres fysiske og psykiske helse. Men kan et av verdens rikeste land la være å gi dem hjelpen de trenger og et trygt sted å bo? Nei. Og kan det hende at vi treffer noen spennende, hyggelige mennesker blant flyktningene? Ja. 

Hver gang jeg tenker på dette kommer jeg tilbake til de samme spørsmålene: Hvorfor fortjener jeg alle godene og tryggheten jeg har i Norge? Er det fordi jeg har vært så flink og smart at jeg valgte å bli født her? Fordi muligens noen av mine forfedre har bidratt til å bygge landet til det det er i dag? (Det kan også hende at noen av mine forfedre var drapsmenn, jobbet svart og banket konene sine, men sånt er jo uvesentlig siden de var norske...) Har jeg en større verdi fordi jeg tilfeldigvis er født i et rikt land? 

På hvilket grunnlag kan jeg si at jeg har rett til å bo i et koselig hus i et fritt land, kjøpe den maten jeg har lyst på, få lønn selv om jeg er syk, sende ungene mine på skolen gratis - men at et menneske fra Syria, Afghanistan eller Eritrea ikke har krav på de samme tingene? Er det riktig at landegrensene skal definere hvem vi er og hva vi fortjener?  

Jeg bare spør, altså. 

 

 

Hvordan fornærme folk litt mer indirekte.

- Din tomskalla gris!

Jeg snur meg irritert og ser rett inn i et par øyne som glitrer, og et glis som rekker nesten fra det ene øret til det andre.

"Hvor har du lært dette?"

- På tv! svarer storebror. Gliset er like stort.

"Ok. Jeg skjønner at det er morsomme ord," sier jeg diplomatisk, "men det er ikke lov å kalle noen for en tomskalla gris."

Storebror nikker, men før jeg har rukket å snu meg tilbake til det jeg holdt på med kommer det igjen:

- Tomskalla gris!

"Hørte du ikke hva jeg nettopp sa?"

Storebror bare smiler lurt.

- Jo, men jeg sa ikke din tomskalla gris, jeg sa bare tomskalla gris, så jeg kalte deg ikke for det.

...

 

                                                Man prøver å ikke ta det personlig.                                                           

Crazy fan møter verdens beste trommis...

Oppe til høyre: "I'm watching you..."  Skeptisk livvakt. 

Det at jeg velger å legge ut et såpass uheldig bilde av meg selv, attpåtil på en skikkelig bad hairday, burde kanskje si alt. Men, for å forstå betydningen av dette bildet trengs litt bakgrunnsinformasjon. 

Jeg har selvfølgelig alle Foo Fighters platene. Og dvd'ene. Jeg har minst 10 Foo Fighters t-skjorter. Og en tacky Foo Fighters julegenser med en sinna rockepepperkakemann på. Jeg har en stor, innrammet plakat av Foo Fighters på veggen hjemme. Og en tøyveske det står Foo Fighters på. Jeg går så klart på alle konsertene. 

Da min første sønn ble født, 9 uker før termin, satt jeg med ham på brystet i dager og uker inne på nyfødtintensiven og sang «Still» av Foo Fighters, så lavt at ingen andre kunne høre hva jeg sang. Den er perfekt til å synges lavt, og min lille baby roet seg hver gang jeg sang den. Jeg fortsatte å synge den som nattasang i flere år, og han liker den ennå. 


Dette bildet av min lille (nå litt større) sønn har vi på veggen hjemme. Ordene på bildet er fra en låt Dave Grohl skrev etter en episode der han trodde han skulle miste Taylor. Teksten passer perfekt til situasjonen vi var i da bildet ble tatt.   

Av Foo-medlemmenes sideprosjekter er Taylor Hawkins & the Coattail Riders min favoritt. Jeg spiller trommer selv (på et litt annet nivå...), og bruker selvsagt Zildjians Taylor Hawkins trommestikker.

Det skal være sagt - det hadde ikke gjort noe å treffe på Dave, altså! Men han hadde dratt avgårde litt tidligere med familien sin.

I Oslo bor rockestjernene på ett hotell. Hver gang. Så går man kanskje tilfeldigvis forbi bakdøra til dette hotellet noen timer før Foo Fighters skal spille, og der står det muligens 6 svarte van'er med skyvedørene åpne, mens det rundt dørene på bygningene står et par menn det oser bodyguards av lang vei. Da ville kanskje enkelte falle for fristelsen til å bli en stund. Når de ansatte på hotellet begynner å feie fortauet mellom hotellet og bilene, kan det kanskje være vanskelig å løsrive seg? Ja, det kan kanskje det. 

Jeg vil faktisk ikke fortelle mer. Annet enn at jeg lovet Taylor å ikke ta bilde av babyen hans, og det gjorde jeg ikke heller. Jeg ventet høflig mens han plasserte ungen i bilen. Men jeg har sett babyen til Taylor Hawkins, bare så dere vet det. 

Var forresten på konserten også! Som en sånn liten btw-notis. 


Først stod jeg bak her. Foo Fighters fansen er ikke tam, og ettersom jeg verken er veldig høy eller veldig sterk valgte jeg å bli på plassen jeg fant ved gjerdet inntil "scenetungen". Jeg stod rett ved en litt større sirkel som var midt på scenetungen, og lurte litt på hva dette var. 

Det viste seg plutselig at det var en liten scene, og plasseringen vår var tidenes lykketreff. Mens Dave stod langt ute på scenetungen og holdt show alene, steg plutselig resten av bandet opp "fra gulvet" rett foran meg. RETT FORAN. Og Dave kom løpende tilbake.  


Kvelden var reddet! Jeg stod faktisk så midt i smørøyet at kameramannen fant ut at det beste stedet å stå var her: 

Men det gjorde ingenting, for jeg kunne se over ham. 

The end. 

 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
Renate A.

Renate A.

33, Arendal

En blogg er et praktisk verktøy for sosialt klønete personer som trenger litt betenkningstid for å virke normalt intelligente. Jeg er 33 år, mamma til to fine gutter, har angst for "closetalkers" og alt som kan gå galt. Det jeg skriver her er muligens helt irrelevant for deg - men kom ikke her og si at du ikke er advart.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits