7 gode grunner til å være redd for edderkopper

... og 3 grunner til å ikke være redd. (Jeg er usikker på hvor gode de er) 

Jeg var ti år gammel, og vi skulle dra avgårde på sommerferie. Rett før vi skulle kjøre kom jeg på at jeg ville ha med puta mi i bilen. Jeg løp opp på rommet mitt, røsket med meg puta - og skvatt et par meter bakover. På madrassen min, der puta nettopp hadde ligget, stod en stor, svart edderkopp. Hårene på armene mine reiser seg fortsatt bare ved tanken. Hver eneste kveld i de 24 årene som har gått siden denne episoden, har jeg løftet opp puta og sjekket under den før jeg går og legger meg. Uten unntak, uansett hvor jeg er. Aldri i verden om jeg går til sengs med en edderkopp igjen. 


Dette beistet fant jeg i gangen vår. En stund hadde jeg mest lyst til flytte. Den er død nå. Kjempedød. 

Hvorfor er jeg så redd for edderkopper? Det er virkelig ikke vanskelig å finne gode grunner: 

1. De er utrolig ekle! 

2. Edderkopper har åtte bein. ÅTTE bein. Kan det virkelig være nødvendig? 

3. Noen av dem har hår på beina. Det blir åtte hårete, krypete bein, det. 

4. 200 av de 45700 edderkoppartene som finnes er giftige for mennesker. 30 av dem er potensielt dødelige.  

5. Den største edderkopparten som finnes er 25 centimeter i diameter. Den største i Norge kan bli opptil 10 cm. 

6. En edderkopp kan veie opptil 170 gram. Det er like mye som et middels stort eple. 

7. Mange edderkopper er mest aktive om natta ...

Jeg må ta en liten pause her. Jeg har hatt frysninger, gåsehud og tromming i ørene flere ganger mens jeg har innhentet denne informasjonen. Skal vi avslutte det litt hyggeligere? 

8. Edderkopper trives ikke hvis du har det lyst og tørt i huset ditt.

9. Ingen av edderkoppene som finnes i Norge er farlige for mennesker. 

10. Ved å eksponere deg for edderkopper blir du litt mindre redd. Nå, mens du har lest dette, har du eksponert deg for edderkopper. Værsågod, bare hyggelig! 

Del gjerne med noen andre som trenger litt eksponering ... :D Mohahaha. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Jeg lover å aldri skrive om edderkopper igjen! :) 

#edderkopp #araknofobi #grøss #gru #gåsehud 

#hæsjtægg jeg er så syyykt sunn!

Det var skikkelig nære på at dette bildet havnet på Facebook i går.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg blir så fryktelig stolt hver gang jeg har ordna et fat med sunne ting, og trangen til å skryte av det er nesten uimotståelig. (Rømmedippen ble ikke med på bildet, og ungene hadde selvfølgelig spist seg stappmette på lørdagsgodt og smakte knapt på grønnsakene.) Men så kom jeg plutselig på at den siste oppdateringen min på Instagram var et lignende bilde:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det var da jeg innså hvor patetisk jeg er. Nesten hver gang jeg kutter opp grønnsaker og frukt og legger det på et fat, så tar jeg bilde av det og poster det i sosiale medier. #wannabe

Da jeg postet dette bildet på Instagram brukte jeg faktisk hashtags: #healthystart og #goodmorning. Hahaha.

Og da jeg postet dette bildet på Facebook skrev jeg at jeg fortjente en pause og skulle kose meg med lunsj på verandaen. Som om dette var en helt vanlig lunsj for meg. #særlig 

For hver ene gang det står et sånt fat foran meg, står det et fat med kake eller en bolle med godteri sånn omtrent femten ganger. Jepp. Forholdet mellom grønnsaksfat og søtsaksfat er nok ca 1/15. Men på mine profiler i sosiale medier er forholdet motsatt. Jeg gidder jo ikke å legge ut bilde av godteriet jeg spiser. Men ... 

Det er egentlig sånn jeg liker å innta mine fem om dagen. Pavlova. Jeg ELSKER pavlova. #marengsergodt 

Eller sånn. Jeg sier ikke at det er en god idé. Jeg sier bare at jeg liker det. #namnam
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen ganger dropper jeg frukten, og spiser bare vafler. Eller ... teller syltetøy som frukt? #sånnserjegutnårjegspiservafler

Men vi har grønnsaker til middagen, altså. Nesten hver dag. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook, for flere irrelevante oppdateringer? :) 

#kosthold #hykler kommer ut av skapet #frukt #grønnsaker #sunnhet #godteri #vafler #balanse #jeg er glad i godteri 

Bor alle barnemishandlere i Langtvekkistan?

Eller kan det hende at et par stykker vandrer usett i blant oss? 

I påsken leste jeg en artikkel i VG, om tre søsken som fortalte barnehagepersonalet at de ble utsatt for vold hjemme. Ni ganger fortalte de at foreldrene slo og lugget dem jevnlig. Det barna sa ble skrevet ned, men ingenting ble gjort før tre år etterpå. Hvordan føles tre år med slag og lugging for et lite barn, tro?

Jeg har tenkt mye på dette. Hvordan kan sånt skje? Tror de ikke at det barna sier er sant? Og hvis det er grunnen, hvorfor er det så vanskelig å tro at det kan være sant? 

Vi vet jo at det finnes mennesker som slår og sparker barn. Vi vet at det finnes mennesker som misbruker barn seksuelt. Vi vet at det finnes mennesker som kaller barn stygge ting og truer dem. Vi vet at det til og med finnes mennesker som holder barn under vann til de slutter å lage lyd. Alt dette vet vi fordi vi har lest om det i avisa, hundrevis av ganger. 

Vi vet også at å lage et barn kan være fort gjort. Det kan til og med skje ved et uhell. Det kreves ingen lisens eller bestått test, og ingen sjekker om man har det som trengs for å bli gode foreldre. Naturen har innrettet det sånn at det å skape et barn er en mulighet de fleste har.


Illustrasjonsbilde - barnet på bildet har ingenting med denne saken å gjøre. 
 

Hvis vi legger sammen dette så vet vi altså at alle slags mennesker kan få barn. Og forskningen sier at ett av ti barn i Norge utsettes for vold og overgrep. 

Når vi vet dette, hvorfor er det da så utrolig vanskelig å tro at noe virkelig kan være galt når vi møter et barn som vekker den lille murringen i bakhodet, den som sier "det er noe som ikke stemmer"?  

Er det logisk å tenke at sånne saker vi leser om i avisene foregår alle andre steder, men ikke der vi holder til? At alle barnemishandlere bor i Langtvekkistan og har et skilt rundt halsen som informerer om at de mishandler barn, så vi vet hvem de er hvis vi skulle slumpe til å treffe på en? 

De fleste tilfellene der noen har gjort noe helt forferdelig, enten de har muret familien sin inne i kjelleren, styrtet et fly med vilje eller skutt ned medelever på skolen, så omtaler bekjente dem som normale. Han var en hyggelig, rolig fyr, hilste alltid, og han tok inn posten for meg da jeg var på ferie, sier de til avisa. Fordi det er sånn det er.

Det er bare i Donald man kan se fra første tegneserierute hvem det er som er kjeltringen. 

Jeg mener ikke at vi skal gå rundt og mistenke alle for å neglisjere eller mishandle barna sine. Jeg tror at de fleste foreldre behandler barna sine med kjærlighet og respekt.

Men vi kommer ikke unna det faktum at noen barn opplever vold og overgrep i sitt eget hjem. Et lite barn er fullstendig prisgitt hvordan foreldrene bevisst eller ubevisst velger å behandle det. Og for disse barnas skyld må vi være mer våkne for faresignaler. I alle fall vi som jobber med barn og unge. Og hvis et barn forteller deg at det blir utsatt for vold - da gjør du noe med det! 

Det er ikke så ofte at barn uoppfordret forteller om vonde ting som skjer hjemme. Barn er lojale, de «tyster» ikke på foreldrene sine hvis ikke de føler at de virkelig må. Og når de endelig har tatt mot til seg, våget å gi en voksen denne store tilliten - hva skjer? INGENTING! Barnet må føle en dyp håpløshet. Han har vært modig, han har gjort alt han kunne, men ingen brydde seg.

Det ER ubehagelig å ta tak i en sånn sak. Men er det like ubehagelig som det er for en fireåring å sitte livredd under dyna si fordi hun har sølt melk og vet at hun kommer til å få juling? Er det like ubehagelig som det er for en tolvåring å bli voldtatt i sin egen seng? Er det like ubehagelig som det er for en niåring å bli brent med en sigarett mens pappa ler?   

Er det? 

 

Her kan du følge bloggen min på Facebook

#overgrep #vold #barn #barndomutenvold #stinesofiestiftelse #reddbarna #jegvilvite #barnsrettigheter #duserdetikkeførdutrordet #modigerdensomser

Dopapirtrøbbel

For noen uker siden kom min 14 år gamle lillebror på døra og spurte om vi ville kjøpe opptenningsbriketter til inntekt til en tur.

«Nei, det trenger vi dessverre ikke», sa jeg, «vi har nettopp kjøpt en boks med 400 tennbriketter, så nå har vi helt til høsten.»

Jeg unnskyldte meg enda litt mer, og sa at jeg beklager, men jeg kan bare ikke kjøpe flere tennbriketter, de ville blitt liggende helt til neste år. Det var greit, han forstod det.

«Hadde det bare vært dopapir dere solgte», slengte jeg ut mens han var på vei til å gå. Det var mest en slags høflighetsfrase, jeg ville gi uttrykk for at jeg egentlig hadde ønsket å støtte turen deres, og at jeg ikke er kald og hjerteløs. Innerst inne var jeg litt glad for å slippe unna, og veldig blakk.

«Men det har vi i bilen!» svarte han fornøyd, og løp ut til sjåføren og hentet en svær sekk full av dopapir.

Se det, ja. Da kunne vi kjøpe det i stedet. Flott.

Det var så mange ruller at det ikke ble plass til alle i dorullskuffen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De neste ukene og dagene sto det poser med doruller stablet ved siden av kommoden. Jeg satte på plass én etter én i skuffen ettersom doruller ble brukt opp.

Og så, en vakker dag, fikk jeg endelig skvisa den siste rullen ned i skuffen. Hurra! Jeg var rimelig lei av å ha doruller som dekorasjon på badet - gleden var stor.

Helt til mannen samme dag kom hjem fra jobb med denne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg stirret på sekken i vantro.

«Trodde du vi var tomme for dopapir?»

Nei da, han trodde ikke det. Men sønnen til en kollega solgte ... det var litt vanskelig å si nei ...  

Sukk.

Vi har fortsatt 85 doruller igjen. Jeg telte dem nå nettopp. Å få alle ned i skuffen er ikke sannsynlig i overskuelig fremtid, så jeg har nå 56 doruller ved siden av hylla på kontoret mitt.

Og neste gang, uansett hvem som selger, hva sier vi da? Da sier vi nei.

NEI! sier vi da. (Inni oss. Også sier vi pent nei takk.)

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#dopapir #dorull #dugnad #støtteengodsak #nokernok #doomsdayprepping 

Hvem trenger vel påskekrim?

Det er mange år siden jeg sluttet å se på skrekkfilm. Jeg leser heller ikke altfor skumle bøker. Hvis jeg er alene hjemme så tør jeg ikke å se nyhetene engang.

Alle skumle inntrykk jeg noen gang har opplevd, er lagret i hjernen min. Av og til når mørket faller på, spesielt hvis det bare er meg og to sovende barn hjemme, bobler disse minnene opp til overflaten.

Et knirk i huset, en lyd ute, vind i pipa - jeg overtolker alt, og konkluderer med at noe skummelt er i gjære.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva var det?!  

Stalkere, terrorister og andre galninger står side om side på utsiden av stuevinduet mitt og krangler om den beste plassen. Noen skal bare ta en titt, andre sikter våpenet sitt mot meg der jeg sitter intetanende i sofaen og leser en bok. Det er mørkt ute og lyst inne. Jeg sitter i et utstillingsvindu.

Det er ikke det at jeg virkelig tror at noen gidder å stå på utsiden av huset vårt og se på meg. Sist gang jeg synes at jeg hørte rare lyder på verandaen satt jeg godt plantet i sofaen iført en utvaska t-skjorte og pyjamasbukse, mens jeg spilte Angry Gran Racing på iPaden og spiste lakrissnører uten å holde i dem.  

Den rasjonelle delen av hjernen min forstår at sjansen for at noen bruker av sin tilmålte tid her på jorden til å iaktta dette er mikroskopisk.

Men den rasjonelle delen av hjernen er ikke på jobb på denne tiden av døgnet. Den har koblet helt ut, etter å ha hengt opp en plakat på døren sin: «Tilbake når du våkner i morgen.»

Derfor trekker jeg for alle gardinene og pakker meg inn i en falsk trygghet som skal beskytte meg fra en enda falskere trussel. Jeg tenker bare praktisk, forteller jeg meg selv; det er jo vanskeligere å skyte meg hvis ikke de vet hvor i rommet jeg er. Helt vanlig fornuft, altså.

Kanskje klarer jeg å holde hjernen min opptatt med noe annet en liten stund. Helt til jeg begynner å tenke på en skrekkfilm hvor morderen allerede var inne i huset. Da hjelper det lite å trekke for gardinene, eller hva? Jeg ler litt av meg selv fordi jeg kunne være så naiv og tro at jeg var trygg. Og så ler jeg igjen, fordi jeg bor på et av de tryggeste stedene i verden, og er redd for min egen skygge.

Plutselig hører jeg en lyd fra loftet. Jeg slutter brått å le.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kan noen ha gått inn mens vi var ute og lekte tidligere på dagen? Står det noen og venter på meg når jeg etterpå skal opp og se til guttene? Med kniv, kanskje? Kniv passer best i en sånn «morder-som-har-gjemt-seg-bak-dør» -situasjon.

Da er det veldig egoistisk av meg å bli sittende vettskremt i stua! Hvis det virkelig er noen der oppe, kan de jo skade guttene mine. Nei, jeg kan ikke la det skje.  

Jeg tar mot til meg og går opp for å sjekke. Døren til soverommet står halvåpen. Lukket jeg ikke den tidligere i dag? Ingen har hatt noen grunn for å gå inn der etterpå? Jeg beveger meg sakte mot den mens jeg holder pusten for å være sikker på å ikke gå glipp av en eneste lyd. Søren at jeg ikke tok med et balltre.

Døren går innover i rommet, og planen min er å åpne den helt opp så fort og hardt at den som står bak døren får seg en skikkelig trøkk, og mister kniven.

Men i det jeg strekker hånden frem for å ta i dørhåndtaket kommer døren mot meg og lukker seg med et smell.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så blir det helt stille. Jeg tror faktisk hjertet mitt har sluttet å slå.

Da kommer hjelpen, fra uventet hold. Den rasjonelle delen av hjernen min åpner døren sin på gløtt og roper ut til meg med søvnig stemme: «Seriøst?! Tror du at en morder velger å lukke seg inne på soverommet ditt når offeret endelig dukker opp? Hadde noen ville tatt livet av deg hadde du vært dau for lenge siden. Ta deg sammen, og lukk vinduet på soverommet før ungene våkner av at døra står og slår!»

Jeg går inn på soverommet og lukker vinduet. Ingen morder der. Jeg sjekker under senga for sikkerhets skyld. Nei, ingen morder her i dag heller.

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#påskekrim #krim #frykt #angst #mørkredd #galskap #paranoid #koko 

Er det lov å kjøre romskip når man har drukket vin?

Jeg har lagt merke til at de store bloggerne av og til har sånne spørsmål og svar-innlegg, der de svarer på det leserne har spurt om den siste tiden.

Nå har det seg sånn at det er ingen som sender meg spørsmål på bloggen. Hvorfor? Jeg vet virkelig ikke.

Men jeg prøver å bli en ordentlig blogger, så jeg tager det jeg haver. Det finnes nemlig noen som bombarderer meg med spørsmål hver eneste dag; barna mine.

Så her kommer et utvalg (lite google-vennlige) spørsmål mine kjære små har stilt meg i fullt alvor. Og mine forsøk på ordentlige svar: 

 

Smelter statuer når man steker dem?

− Det kommer an på hva statuen er laget av. Jeg tror ikke det er spesielt vanlig å steke statuer.

 

Er det lov å kjøre romskip når man har drukket vin?

− Det ser ikke ut til å finnes egne promillegrenser for romfart ... (Jeg googlet det, og det var ikke ett eneste treff på alkohol og romfart.) Men man blir litt sånn surrete i hodet når man drikker vin, og da er det ikke noe særlig lurt å kjøre verken romskip eller andre kjøretøy. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå skal ikke jeg påstå at Skrue McDuck var alkoholpåvirket i denne historien - men med en liberal romfartsalkoholpolitikk ville vi nok se mer av slike avgjørelser. 

 

Hva gjør drager med mennesker etter at de har fanga de?

− Spiser dem. Neida, hihi. De vil nok bare ha en venn, og det er ikke så lett å skaffe venner når man puster ild. Husker du dragen Eliot? Han ville være venn med Peter, vet du. Mange drager er nok like snille som ham. 

 

Hvordan ser stjernene ut på baksiden?

− Hmmm ... Godt spørsmål. Jeg tror ikke det er noen som har sett stjerner fra baksiden? De ser nok omtrent like ut på begge sider. Ja, det tror jeg de gjør. 

 

Hvorfor er det så langt til Grimstad?

− Fordi vi bor ganske langt fra Grimstad.

 

(Egentlig bor vi ikke så veldig langt fra Grimstad, men barna mine synes det er veldig kjedelig å kjøre bil.)

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#spørsmålogsvar #hvasadu? #eeeh #jegvetikke #godtspørsmål #barn #mamma #mammablogg

Hva eiendomsmegleren EGENTLIG sier:

Våren er høysesong for huskjøp, og det er mange feller å gå i. Litt kunnskap om fagsjargongen kan redde deg fra bomturer på visning.

Alle uttrykk og setninger er tatt fra faktiske annonser. Tolkningene derimot, de tar undertegnede det hele og fulle ansvar for.

Først litt generelle uttrykksforklaringer:

Huset ligger i gangavstand til ... : Et flittig brukt smutthull. Alt er i gangavstand dersom du går lenge nok. 

Liten hageflekk: Kaller eiendomsmegleren det for en flekk, så er det en flekk. I beste fall er det plass til én hagestol.

Funksjonell planløsning: Ordet funksjonell beskriver ofte noe som er såpass ordinært og kjedelig at det føles uetisk å bruke mer positivt ladede ord. 

Fremstår nytt og moderne: Fremstår er stikkordet. Det er pusset opp litt her og der, i deodorant-på-gammel-svette stil, mens det råtnende reisverket fra 1962 står og lurer bak den nymalte veggen.

Oppussingsobjekt med stort potensiale: Les: falleferdig rønne. Husk at en tomt også har stort potensiale. Og da slipper du å rive et hus før du begynner på jobben.

Sjøgløtt: Hvis du klatrer opp i det høyeste treet på tomta, på en dag med godt vær, kan du skimte havet langt der ute. Må absolutt ikke forveksles med uttrykket sjøutsikt.

Usjenert beliggenhet: Huset ligger der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Skulle det skje deg noe mens du er alene hjemme kan du rope om hjelp alt du orker - ingen kommer til å høre deg.

Innholdsrik bolig: Dette må være den mest forslitte frasen som finnes i boligannonser. Og hva i all verden betyr det? At den forrige eieren var en samler? At boligen inneholder mange rom? At det følger med møbler? Skeptikeren (jeg) mistenker at ordet faller inn i samme kategori som ordet funksjonell. 

Noe behov for modernisering: Mohahaha. Tre ord: Katta. I. Sekken. 

Se opp for negative opplysninger pakket inn i en positiv setning: 

«Varmepumpen er strategisk plassert slik at man får mest mulig ut av produsert varme.» Kreativ forklaring på hvorfor varmepumpen, som ikke er noe spesielt pent syn, er plassert på et svært iøynefallende sted.

«Sentral beliggenhet med kort vei til Gardermoen flyplass.» Veldig praktisk å bo nær flyplassen, spesielt om man reiser mye. Da kan det være greit å huske på at på de travleste dagene har Gardermoen rundt 850 landinger og avganger hver dag. Ingen av dem er lydløse.

Se også opp for overdreven bruk av positivt ladede adjektiver:

«Dette er et flott rekkehus i et hyggelig borettslag i nydelige omgivelser.»  

«Lekker leilighet med attraktiv beliggenhet og praktfull utsikt.»

Skeptisk. De prøver litt for hardt, gjør de ikke? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Usedvanlig innholdsrik gang, praktisk beliggende i umiddelbar nærhet til ytterdøren. 
 

Husk at eiendomsmegleren alltid trekker frem det aller beste ved et rom, og legger på litt ekstra: 

«I boligens underetasje er det en stor stue. Her er det god plass til både spisestue og sofa.» Her er altså størrelsen det beste stuen har å by på. Vi har åpenbart å gjøre med en stygg og nedslitt stue.

 «Badet er praktisk og passer de fleste behov.» Oversettelse: Badet er slettes ikke pent å se på, men det har både toalett og vask, muligens også en dusj.  

 «Kjøkkenet er smart innredet og utnytter arealet på en bra måte.» Hva er det egentlig megleren sier her? Jo, at kjøkkenet er knøttlite. Dette fører oss til neste punkt på listen ...

Noen ganger er det også viktig å se etter hva som IKKE står:

 «Enebolig med gode solforhold og pen utsikt.» Ikke ett ord om selve huset i overskriften. Legg merke til at det ikke en gang er innholdsrikt. 

Når eiendomsmegleren antyder at noe er negativt, så er det alltid verre enn det høres ut:

«Kjelleren har noe lav takhøyde og enkel standard.» Noe lav takhøyde. Du kan garantert ikke stå oppreist i denne kjelleren. Og den enkle standarden? Jeg gjetter jordkjeller. 

«Det er registrert enkelte symptomer på avvik fra normal tilstand.» Oioi! I eiendomsmeglerkontekst er dette et skikkelig kraftuttrykk. Alarmklokkene bør både ringe og blinke rødt. I dette huset vil du finne alt fra råte, muggsopp og vannskader til manglende bærebjelker og rotter i kjelleren. 

Lykke til med husjakten! ;) 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#boligkjøp #nytthus #huskjøp #hus #bolig #eiendomsmegler #skepsis #interiør #kjøkken #stue #gang #kjeller #bad #megler 

Lyseblå potteskår fra steinalderen

Mens vi gikk tur for noen dager siden dro Storebror to trefliser opp fra jakkelomma og viste meg at de passet sammen, han hadde funnet det som én bit.

«Vi lekte med den på SFO, vi lekte at det var en mobiltelefon», fortalte han. «Og så knakk den i to. Men det var greit, for da ble den til noe annet som vi trengte i leken.»

Etter at han begynte på skolen har jeg egentlig ikke hørt om så mye annet enn Ninjago, Beyblades og nå den siste tiden; Pokemonkort. Helt greit, de har det mye gøy med dette, men det krever jo en del innkjøp for å henge med.

Jeg ble så glad for å høre at de fortsatt leker sånn «late som» lek. En lek der man ikke trenger å eie en inngangsbillett i form av noe som er kjøpt på en lekebutikk, alt som trengs for å bli med er litt fantasi. 

Da jeg var liten lekte vi ute i timevis hver dag. Favorittstedet mitt var bak garasjen hjemme, der snekret vi en (veldig) liten by av hytter - og lekte rollelek. Søsken, venner og nabobarn bidro, vi strikket og sydde ganske stygge ting som vi solgte til hverandre for tiøringer, vi malte og fikset på hyttene våre, og jeg drev byens bibliotek.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Enkel underholdning - blomsterlukting og hopp-over-legg. Storesøster og jeg for sånn omtrent 30 år siden.  
 

Detektivklubber var en annen populær aktivitet. Vi lagde våre egne mysterier og løste sakene etterpå. Naboer ble mistenkt for alt fra å ha kidnappet katter til å være et gjenferd. Det var leting etter fingeravtrykk og graving i jorda etter skatter og bevismateriale.

Utgravningene, som også ble gjort bak garasjen, førte til mange spennende funn. Blant skattene jeg fortsatt husker var et rustent sykkelhjul og noen lyseblå og hvite potteskår vi var helt sikre på at var fra steinalderen.

Jeg er glad vi fikk lov å leve i boblen vår og dikte opp historier rundt det vi fant. Da jeg noen år senere fikk vite at det vi gravde opp var søppel etter en tidligere huseier, hadde jeg allerede lært på skolen at bruk av keramikk ikke var spesielt utbredt i steinalderen, og tok det med fatning.  

Vi har så mange morsomme minner, vi som var sammen om denne leken. Det er mye latter når det mimres fra barndommen. Jeg skal ikke påstå at alt var bedre før, men jeg tror barn lekte mer før. Og med alle alternativene som finnes nå, tror jeg det krever litt innsats å ta vare på den helt frie leken.

Jeg har fulgt innleggene om skjermbruk på Harvest med stor interesse, og har latt meg inspirere til å stramme inn på nettbrettbruken her hjemme. Vi legger det ikke bort for godt, men nå går det et par dager mellom hver gang jeg sier ja til spilling. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nei til nettbrett betyr ja til mer klesvask. Men det er det verdt! 

Det er alltid fristende å si ja, for når 'paden kommer frem blir det tyst, og jeg får fritid til å skrive. Men jeg kan ikke helt se for meg at minner om nettbrettspilling vil gi like mye glede som minner fra kreativ utelek.  

«Husker du den gangen vi spilte Minecraft og huset mitt var fullt av landsbyfolk som hadde brutt seg inn?" eller "Husker du den filmen vi så på youtube med han mannen som hadde kledd ut katten sin som en ballettdanserinne?" er definitivt ikke det jeg vil høre sønnene mine snakke om når de skal minnes barndommen sin. 

Det er litt mer fres over disse minnene: 

«Husker du den gangen vi hadde vannkrig og nabogutten slo meg i hodet med en glassflaske, og blodet blanda seg med vannet i flaska så det rant nedover hele ansiktet, og den gamle nabodama så ut som om hun holdt på å besvime da vi gikk forbi henne på vei hjem?» eller:

«Husker du den gangen vi dro på fjellklatring hos naboen med tau, sykkelhjelmer og redningsvester?» eller:

«Husker du den gangen vi la alle eplene som hadde falt ned fra epletreet på en lang rekke over fartshumpen og la oss i skråningen for å se hva som skjedde når det kom en bil?» eller:

«Husker du da du sykla så fort at du ikke klarte å stoppe da du kom til postkassestativet? Hvor mange tenner var det du mista?»

Joda, det var skrubbsår, eplemos med grus, blod og tenner som fløy til alle kanter - men vi hadde det så gøy! 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :)

#barndom #mammablogg #nettbrett #skjermbruk #skrubbsår #moro #frihet #utelek #frilek 

En stille og rolig katastrofe

I flere år har jeg og andre i familien min markert denne datoen, 29. mars, med hjerter eller noen ord på Facebook.  

Det er ikke datoen for Utøyatragedien eller datoen da flyene traff tvillingtårnene i New York.

29. mars er datoen for vår katastrofe. Det er rart at to tall og fire bokstaver i kalenderen kan bringe frem så klare minner, men det gjør de.

Vår katastrofe skjedde i stillhet på et rom på sykehuset. En høyt elsket liten gutt forlot oss. Rolig, fredelig, rått og brutalt.

Mange katastrofer skjer i stillhet. Heldigvis uten mediedekning - men sjokket er like stort, sorgen er like stor, og den varer like lenge. 

De nasjonale katastrofene har minnemarkeringer, hvor de etterlatte møter andre som har opplevd det samme, og hele landet markerer sammen med dem. Det er veldig fint.

Enkeltkatastrofene har naturlig nok ikke slike markeringer - det er ikke én felles dato å samles om. Da er Facebook en fin mulighet til å markere. Jeg trenger ikke å fortelle det til alle, men jeg kan skrive disse små hjertene, eller noen ord om lillebror hvis jeg får lyst til det. Og kjenne støtten i at mange vet at dette er en vond dag.

Jeg skriver hjertene og sier liksom: "Det gjør fortsatt vondt". Og noen ser dem kanskje og svarer liksom: "Jeg vet". Og da føles det litt bedre. 

Det har vært 29. mars 17 ganger siden Adrian døde. Mange synes nok at det er lenge, og at jeg burde ha vært ferdig med dette nå. Jeg kan forstå det, men det er ikke sånn det fungerer. Når et liv tar slutt så altfor, altfor tidlig vil det alltid være en sorg der. Den blir rundere i kantene, men den er der.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette hjertet fikk jeg av min tre år gamle sønn. «Det er hjertet ditt!» sa han da han gav det til meg - og jammen har han laget en eksakt kopi. For det meste fargerikt og fint, men med noen mørke områder og en del bulker, og viktigst av alt - det mangler en liten bit

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? :) (Det pleier å være litt lettere stemning her ;) ) 

#lillebror #sorg #minner #markering #merkedag

Jeg har egentlig ingenting å si

Likevel legger jeg ut et blogginnlegg. Dette er jeg ikke helt alene om, tillater jeg meg å mene etter litt kjapp research. 

Vanligvis skriver jeg et blogginnlegg når jeg får en idé, og limer det inn på bloggen når det er ferdig. Men i dag vil jeg teste hvordan det er å være sånn ordentlig blogger, sånn en som må poste flere ganger om dagen for å please fansen. Så jeg bare skriver rett inn på bloggen - making it up as I go along. 

Er man en blogger så er man en blogger, ikke sant? Jeg må levere varene. Jeg tok en liten titt innom noen toppbloggere for å få litt inspirasjon.

Hos bloggeren som lå helt på topp fant jeg et innlegg som het "Jeg smalt hodet mitt i en lyskrone." (Ja, det stod lyskrone - jeg bare refererer). Nestemann på lista kunne fortelle at hun har fått tannregulering. Tredjeplassen hadde nettopp klikket hjem noen "fete bomb ass jeans". 

Dette var virkelig inspirerende - og jeg tror jammen jeg har noe å si likevel. 

 

For eksempel: 

Osten jeg har i kjøleskapet på jobb var blitt tørr i kantene, så jeg rev av kantene og spiste osten likevel. 

Jeg er litt usikker på om jeg skal fortsette å gå med stillongs en liten stund til, eller om sesongen er helt over. Var det ikke noe med måneder med "r"? 

Hvis jeg drar huden ved øynene veldig langt ut til siden klarer jeg ikke å se hva som står på skjermen. 

Også vil jeg gjerne fortelle at jeg freaker fullstendig ut av fluer som ikke lager lyd. 

 

Delingsbilde må til - her er et bilde av den yngste sønnen min. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bildet er nesten ett år gammelt, og han har jaggu meg fortsatt de samme støvlene. Var de for store da bildet ble tatt - eller er de for små nå? 

Kjære vene, dette må jeg finne utav i morgen!  

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#tulleblogg #mammablogg #blablabla 

En helt annerledes interiørreportasje, del 2

Det er helt åpenbart et marked for litt alternative vinklinger på interiør. Tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene på "En helt annerledes interiørreportasje"! Vil også rette en spesiell takk til han som opplyste meg om at barnevernet noen ganger bruker rotete hus som en årsak til å frata folk barna. Jeg takker for omsorgen og lover å ha det i bakhodet.

Før du leser videre, skru gjerne ned forventningene litt. Oppfølgeren blir sjelden like bra som originalen. 

Det vil nok overraske mange å høre at jeg faktisk er litt opptatt av interiør. Jeg liker å se på fine bilder, og blir veldig fascinert og bittelitt misunnelig når jeg besøker noen som har det skikkelig lekkert i huset sitt.

Men jeg har liksom ikke evnen til å sette fingeren på hvilke detaljer det er som gjør at jeg liker et hjem eller et bilde, for så å bruke denne informasjonen når jeg selv skal dekorere, eller style heter det kanskje? Jeg tror det er et slags handicap, på lik linje med å mangle øye-hånd koordinasjon.

Det er også et gap mellom mine ønsker og hva vi for øyeblikket har økonomi til, eller hva vi fysisk kan få til i huset vi bor i. 

 

Nei, dessverre ikke fra vårt hus. Dette er en av mine drømmetrapper. Er den ikke helt fantastisk? Jeg hadde inntil nylig en hel bunke med trappekataloger i en skuff (ja, det hender jeg rydder, til og med i skuffer) fordi jeg dypt og inderlig ønsker meg en ny trapp. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er trappa vår. En helt standard malt furutrapp av kjedeligste sort. Det hjelper selvsagt ikke at vi benytter den som et midlertidig klesskap, og oppbevaring for leker som guttene skal ta med seg opp ved en passende anledning.  

 

Dette er sånn omtrentlig slik husets ildsted ser ut i mine drømmer. Ørelappstolen foran er en viktig del av drømmen. Jeg har ennå ikke fått kjøpt meg den perfekte ørelappstolen ... 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... men heldigvis kjøpte jeg en liten en til Storebror da han var ett år gammel, og den klarer jeg akkurat å skvise rompa nedi. Nailed it, liksom. 

 

Ettersom jeg jobber en del hjemmefra, ønsker jeg meg veldig en lekker kontorpult. Som denne. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I virkeligheten sitter jeg her og jobber. Papirene du ser er ikke rot, de er sortert etter mitt eget system. 

 

Jeg lovet i forrige innlegg at jeg hadde en del naturlige stilleben å by på. Stilleben er et ord jeg sjelden bruker, så jeg googlet det for å være sikker på at jeg ikke har misforstått. I følge Wikipedia er stilleben et kunstverk som gjengir objekter i ro, gjerne hverdagslige gjenstander fra naturen, som blomster og frukt, eller menneskelagde ting.  

Så jeg tok en tur i huset på jakt etter naturlige stilleben av blomster og frukt. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette var det første blikket mitt falt på. Tilsynelatende tilfeldig, men det trente øye vil raskt oppdage den vakre symmetrien i bananenes plassering. Og hva gjør saksen der? Litt mystikk og rom for tolkning er det som gjør kunst til kunst. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Den sterkestes rett til å overleve", har jeg kalt dette stillebenet. 
 

Og der stopper vi brått. Nok interiør for denne gang. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#interiør #trapp #kontor #kontorpult #vedovn #ørelappstol #stilleben #blomster #frukt #inspirasjon 

(Lånte foto, bilde 1, 3 og 5 er fra henholdsvis pinterest, housebeautiful og urbandesignoffice) 

En helt annerledes interiørreportasje

Når det kommer til interiør så er nok jeg familiens sorte får. Min storesøster er interiørkonsulent og min lillesøster driver interiørbutikk, mens jeg har mer enn nok med å få mitt eget hjem til å se sånn rimelig presentabelt ut. Burde kanskje be søstrene om litt hjelp. 

Det hender jeg ler høyt for meg selv ved tanken på hva folk ser når de kommer inn i huset vårt og tar inn inntrykkene med friskt blikk. Med øyne som ikke er sløvet av å se det samme hver dag.

Jeg har plukket ut noen godbiter til dere. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Inngangspartiet i et hus er viktig ettersom det er førsteinntrykket man får av et hjem. Jeg føler at gangen vår sier «Velkommen inn, sleng fra deg skoene og senk skuldrene. Vi pleier ikke å bruke dørmatta så det trenger ikke du heller.»

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I gangen mellom bad og stue oppbevarer vi ting vi har brukt for noen uker siden og glemt å rydde vekk etterpå. Dette gir et spennende og stadig varierende innslag av farger, som står fint til den hvite veggen.  

 

Etter at jeg malte badet turkis fant jeg stadig ting som var i nesten samme farge som veggen, og tenkte lykkelig at denne passer jo perfekt på badet vårt! Det har resultert i en slags kamuflasjestil hvor det ser ut som om jeg prøver å få gjenstandene til å gå i ett med veggen, men ikke lykkes helt. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Baderomsinnredningen vår er delvis inspirert av shabby chic stilen. Den er kanskje ikke så chic, men den er 13 år gammel og begynner å bli ganske shabby. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når det gjelder å sette et personlig preg på omgivelsene så finnes det områder i huset hvor vi absolutt har mer å gå på. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Guttene våre på 7 og 3 år deler soverom og et ganske romslig lekerom. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette bildet er fra et av disse rommene, men ærlighet varer som kjent lengst: Dette er loftstua vår. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg liker at ting har faste plasser, slik at man slipper å lete. Tidligere stod det en kommode her, hvor laderne lå i en liten skuff. Etter at kommoden ble flyttet var det litt vanskelig å endre denne vanen, så nå oppbevarer vi dem på gulvet rett under der skuffen pleide å være. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Disse gardinene kjøpte jeg på januarsalg for noen år siden, og hang dem opp på kontoret. Til min store irritasjon var de nøyaktig like lange som veggen, noe som hadde passet perfekt om gardinstengene hang i taket. Omtrent 30 cm av gardinene ble liggende i en krøll på gulvet.

Jeg var irritert, det lå en saks i nærheten ... Metoden er gratis og lynrask. 

 

Dette er en test for å se om verden er klar for alternative interiørreportasjer. Viser det seg at det er et marked for slikt skal dere ikke se bort i fra at det kommer en del to. Vi kan blant annet by på flere interessante stilleben som har oppstått helt naturlig. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#interiør #shabbychic #oppbevaring #gang #bad #kontor #stue #loftstue #gardiner #enkleløsninger #diy

 

Ta den gamle damen og la henne vandre ...

... fra det ene sykehjemmet til det andre ... 

10. januar i år døde min farmor. Det siste halve året av sitt liv ble hun flyttet åtte ganger.

Farmor flyttet i leilighet på Liatunet i 2006, etter at min farfar døde. Etter en naturlig omstillingsprosess fant hun seg godt til rette. Hver dag kokte hun kaffe til alle sine naboer og tok med seg ut på fellesstua, der de samlet seg til kake, kaffe og skravling. Når vi kom på besøk gikk vi ofte tur i hagen oppe ved sykehjemmet, og hun gledet seg over fiskedammen og hønene. Om våren kommenterte hun alltid hvilke blomster som hadde «sprotte» siden sist.

I slutten av juni i fjor ble farmor syk. Hun var da 94 år gammel og like klar i hodet som før, men den fysiske helsen hadde gradvis blitt dårligere. En dag min onkel kom på besøk følte hun seg såpass syk at han kontaktet hjelp. Etter en del diskusjon ble farmor lagt inn på Myratunet på en øyeblikkelig hjelp plassering.

Etter tre dager der ble hun flyttet til en annen avdeling på Myratunet, en korttidsplass for såkalt utskrivningsklare pasienter. Fastlegen vurderte hennes hjelpebehov og anbefalte fast plass på sykehjem. Farmor følte seg ikke trygg alene og var innstilt på å flytte, så min onkel sendte inn søknad om sykehjemsplass.

Farmor ble på korttidsplassen i 12 dager, så ble hun sendt tilbake til leiligheten sin på Liatunet. Hun var, som fastlegen sa, ikke i form til å bo alene, så etter tre dager ble hun på nytt innlagt på Myratunet på øyeblikkelig hjelp.

Da hun måtte ut derfra var det ingenting annet ledig, så hun ble flyttet til post 4, en avdeling for pasienter innen rus og psykiatri. Ukene gikk. I denne tiden var min onkel stadig i kontakt med tjenestekontoret, og spurte om det snart var en ledig plass til farmor. Han spurte om det var slik at de måtte vente til noen andre døde, før det ble ledig. «Ja», var svaret. De bekreftet at det ikke fantes nok sykehjemsplasser til å dekke behovet i Arendal kommune.

To timer senere fikk han telefon om at langtidsplass var innvilget. Dette var to dager etter at farmor fylte 95 år, og hun hadde bodd på psykiatrisk avdeling i to måneder. Hele familien var samlet til bursdagsfeiring, og farmor, som bare for noen måneder siden kunne le så skuldrene ristet, smilte ikke så mye lenger.

Ti dager etter telefonen om innvilget plass kom det brev om at det ikke fantes ledig sykehjemsplass. Farmor hadde fått innvilget plass, men bare på papiret. Min onkel ringte tjenestekontoret igjen, men svaret var det samme.

20. oktober, tre måneder etter at hun flyttet inn på post 4, fikk farmor langtidsplass på Solhaug. Det var et fint sted, de ansatte var hyggelige og maten var god, sa hun. Men hun slo seg ikke helt til ro, det var kanskje vanskelig å innstille seg på at hun skulle få bli?


Dette bildet tok jeg på farmors rom på Plankemyra. Bamsen gav jeg til henne og farfar i julegave for mange år siden, og den pleide å sitte oppe på sofaryggen i farmors leilighet på Liatunet. Den fikk visst være med hele veien, den.  
 

I begynnelsen av desember fikk farmor en infeksjon, og ble innlagt på sykehuset. Behandlingen hadde dessverre ikke ønsket effekt. Derfor ble hun 14. desember overført til Plankemyra, til lindrende enhet. Vi begynte å forberede oss på at det gikk mot slutten. Jeg leste i en perm som lå på rommet hennes at her kunne man være i opptil to måneder.

Likevel fikk min onkel spørsmål fra personalet 8. januar, da hun hadde vært der i tre og en halv uke, om familien hadde funnet en ny plass til henne.

Farmor slapp å bli flyttet for niende gang. Hun døde to dager senere.

Tenk om vi kunne spole tiden tilbake til den første innleggelsen på Myratunet, da fastlegen anbefalte sykehjem. Tenk om det da sto en sykehjemsplass og ventet på farmor. Hun kunne fått tid til å bli kjent der og slå seg til ro. Kanskje hadde vi ikke fått beholde henne lenger, men hun ville garantert hatt en bedre livskvalitet de siste månedene.

Er sykehjemsplass til alle som trenger det helt umulig å få til? Et fast holdepunkt når livet går mot slutten? Om ikke jeg har misforstått helt så bor vi i et land som sitter på store verdier. Jeg foreslår at vi bruker litt av pengene på å bygge noen flere, koselige sykehjem. De fleste av oss skal bli gamle, så vi får nok helt sikkert bruk for dem. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#eldreomsorg #littpolitikk #farmor 

Bøkene jeg aldri skulle ha kjøpt

I dag bestemte jeg meg for å rydde gjennom alle skuffene i en kommode, og der lå disse bøkene. Minnebøkene fra barnas første år, de som skal oppsummere hele deres tidlige barndom, og fylle meg med glede og nostalgi.  

Aldri har jeg angret så mye på kjøpet av to bøker.

I Storebrors bok er det fylt inn når han ble født, limt inn en del bilder og det står til og med hvilke tenner han fikk først. Jeg har fylt inn ganske mange milepæler, og selv om mye står tomt, så er det tydelig at jeg har gått inn for dette. På den tiden hadde jeg ett barn.

Så åpner jeg Lillebrors bok. Der står det når og hvor han ble født og hvilke navn vi vurderte til ham. Det er alt. På den tiden hadde jeg to barn. Da Lillebror tok etter en leke for første gang, tok sannsynligvis Storebror etter den samme leken, og det gav meg andre ting å gjøre enn å notere ned hvilken dato det var. 

Men inni boka ligger det syv og en halv side tettskrevne A4 ark, fulle av morsomme episoder, beskrivelser av hvordan han uttalte ord og mange fine minner. Ting jeg bryr meg om å huske. Det er noen få sider bakerst i boka satt av til slikt vås - det denne boka vil ha er spesifikke opplysninger. Den er et eneste stort skjema.

Boka vil vite hva slags mat jeg likte og ikke likte da jeg var gravid, hvordan vi gjorde oss klare til at barnet skulle komme og hvilken dato jeg hørte hjertelyd og kjente spark for første gang. Jeg skal også fylle inn hvem jeg og pappaen syntes han lignet på, skaffe autografene til noen av de første menneskene han møtte og skrive hvilken sang som var den aller første jeg sang for ham.

Så kommer alle milepælene. Det er meningen at jeg skal huske hvor gammel han var da han sov gjennom en hel natt, smilte sitt første smil, oppdaget hendene sine, tok etter noe, oppdaget føttene sine, klappet i hendene og når han vinket for første gang. Så følger alle tennene, fyll inn dato for hver enkelt, når han drakk fra en kopp og spiste med skje for første gang.

Å huske nøyaktig tidspunkt for alt man har gjort for første gang er visst veldig viktig. 

Det er egne felter for å fylle inn maten han likte og ikke likte og hva den første maten han smakte var. Så kommer enda flere milepæler, og for hvert punkt jeg leser blir skyen over hodet mitt større og mørkere. Når holdt han hodet sitt oppe? Når rullet han over? Når satt han alene? Når krabbet han? Når kunne han stå oppe mens han holdt i noe? Når kunne han stå alene? Når tok han sine første skritt?

Hurra, endelig en jeg kan fylle inn - han tok nemlig sine første skritt på ett-årsdagen sin. Alle barn burde gjøre det, det er så lett å huske.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Never judge a book by its cover. Søt på utsiden - på innsiden folder svart samvittighet seg ut i all sin gru.

Jeg blir i skikkelig dårlig humør av å bla i disse bøkene. Jeg har lyst til å kaste dem i veggen og løpe bort og hoppe på dem etterpå.

De får meg til å føle meg utilstrekkelig. Jeg aner ikke når Lillebror rullet rundt eller spiste med skje for første gang. Jeg husker noen sanger jeg sang for ham, men hvilken var den aller første? Også Storebrors bok er full av huller. Toget er gått, og det kommer ikke flere tog. Jeg kan ikke gi barna mine disse minnene, og i tillegg har jeg gitt det ene barnet mitt flere minner enn det andre barnet får.

En bok får meg til å føle alt dette. Kanskje jeg ikke skal la en bok bestemme hva jeg burde huske fra mine barns første år? Kanskje guttene til og med vil sette pris på de håndskrevne notatene mine som forteller hvordan de uttrykte sin kjærlighet til oss, hva som fikk dem til å le og om alle de rare spørsmålene de stilte?

Og hvis ikke minnebøkene ligger der med sine gapende huller, så vil de kanskje aldri spørre meg om hvilken tann de fikk først eller hvilken dato det var da de vinket for første gang?

Jeg tror det er på tide å gjemme disse bøkene langt, langt bort, og kjøpe to tomme permer til den voksende bunken med A4 ark. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#babyminner #babybok #minnebok #mamma #milepæler #mammablogg

Liker du det du ser?

Det spørsmålet får jeg nå daglig fra pcen min, og det begynner å irritere meg. Uten noen form for godtgjørelse og under dekke av at de prøver å gjøre meg mest mulig fornøyd, blir jeg hver dag bedt om å anmelde forskjellige fotografier. Jeg kan velge mellom «I want more!» og «Liker det ikke».

Det første føler jeg at gir uttrykk for vill begeistring, og det føler jeg svært sjeldent for et bilde. Derfor klikker jeg ofte på «Liker det ikke», og det kommer et nytt bilde dagen etter, med tilhørende spørsmål. 

Som oftest er jeg helt likegyldig til bildet. Det blir vist meg i et lite øyeblikk mens jeg logger meg inn på pcen. Jeg hadde ikke tenkt over det om ikke det irriterende spørsmålet hadde kommet opp. Men når noen spør, så skal man jo svare. Jeg føler meg tvunget til å tenke gjennom om jeg liker det eller ei. 

I dag var det bilde av en veldig smal plankevei som gikk høyt over vannet og førte ut til et båthus på en øy. Ved første øyekast helt ok, stille vann og soloppgang i horisonten. Men hvis man virkelig ser etter så er jo plankene pill råtne. Dessuten er gelenderet ved siden av plankeveien ut dit veldig høyt oppe, så det er åpenbart fare for at barn ville falle gjennom der, og ned i vannet. Grøss og gru. Og båthuset ser ut som om det skal rase sammen når som helst. Jeg blir nervøs av å se på det. «Liker det ikke».  


Fint bilde, men det gir alt for mange ubehagelige assosiasjoner.
 
 

En annen dag var det bilde av en lenestol plassert midt ute i skogen. Den hadde et pledd og en åpen bok lagt over armlenet, og det så riktig så idyllisk ut, ved første øyekast. Men tenk å sitte sånn, så eksponert! Det kan jo komme en elg. Og hvor langt fra andre folk er det egentlig, ville noen hørt meg om jeg ropte på hjelp? Jeg ser ikke noen vei bort derfra. Og hvor sprøtt er det ikke å drasse med seg en lenestol ut i skogen for å sitte der og lese? For ikke å snakke om hvor mange mygg som ville samlet seg der i løpet av kvelden. «Liker det ikke».

Neste gang jeg logget meg inn var det et bilde av en ørken, med en liten oase og noen kaktuser. Liker du det du ser? Ja, det var et ganske fint bilde. Men hvordan blir det tolket om jeg klikker på «I want more!»? Blir jeg katalogisert under «ørkenelsker» eller «kaktusdigger»? Jeg synes at dette bildet er helt ok, men det betyr ikke at jeg har lyst til å få opp flere bilder av kaktuser eller ørkener. Best å være på den sikre siden: «Liker det ikke». 

Og sånn fortsetter det. Og jeg fortsetter å irritere meg. Det er kanskje der problemet ligger. 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) (Etter giveawayen i forrige uke fikk jeg faktisk åtte nye følgere!) 

Upedagogisk lesetrening som funker

Dette innlegget tok jeg bilder til for halvannet år siden, da Storebror nettopp hadde begynt i første klasse. Men jeg var litt flau over den barnslige humoren min, så det ble liggende.

Grensene for hva jeg tør å dele har flytta seg langt siden den gang. Blant annet har jeg fortalt om det verbale testamentet jeg lirer av meg før hver flytur, og jeg har invitert hele Norge med på tarmundersøkelse. Så da jeg fant disse bildene i går lo jeg litt av at det en gang var flaut. Nok om det. Nå skal jeg fortelle om den upedagogiske lesetreningen som funker.

Det startet med at Storebror kom hjem fra skolen med sine første leselekser. Han hadde gledet seg til å få lekser, men disse var egnet til å ta gnisten fra ethvert skolelys.

Han skulle lese fi, fa, fo, so, mo, mi, lo, ro eller noe sånt. Om og om igjen. Det er nok veldig riktig og viktig å lære disse lydene, og vi prøvde ganske lenge. Men leksene ble et slit og en kjip start på hver ettermiddag. Her måtte det noe mer fristende til. 

Jeg må få ham til å le, tenkte jeg. Alt går lettere med litt humor. Så jeg begynte å stave korte setninger med magnetbokstaver på kjøleskapet.



Storebror stavet seg sakte gjennom, og det glitret i øynene hans da han oppfattet den første setningen.

 



Vi gjorde det til en lek. Han måtte gå inn i stua hver gang jeg lagde ny setning.

 



Han humret forventningsfullt for seg selv mens han ventet, og kom spent inn på kjøkkenet for å lese neste setning.

 

Her fikk jeg til og med sneket inn noen av lydene; fi, mo og so. Jeg er usikker på om han la merke til det. 

 

"Jeg vet det", var alt han hadde å si etter å ha lest denne. 

 

Og til slutt var dette et faktum: 


 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)

#lesetrening #pedagogikk (alternativ type) #lesetips #førsteklasse #skolebarn #lese #humor (barnslig type) 

 

Hvis du er uenig med meg så er du en idiot  

For en stund siden ble en kommentarartikkel jeg har skrevet publisert på Facebooksiden til et norsk nettsted. Jeg er nysgjerrig på hva folk synes om det jeg skriver, spesielt når det er personlig, så jeg begynte å lese litt i kommentarfeltet.

Nesten alle kommentarene var veldig hyggelige, men så stoppet jeg opp ved en. Var nå dette nødvendig å dra inn, da? tenkte jeg. Det var ingen fryktelig stygg kommentar, men den var egnet for å dra i gang en diskusjon som var uønsket i denne konteksten. Jeg tenkte på de andre som er omtalt i artikkelen, og sa ifra til hun som hadde skrevet det, at jeg synes hun kunne spart seg.

Etter et par kommentarer frem og tilbake beklagde hun, og jeg var ferdig med den saken.  

Men da kom alle de andre. Velmenende og godhjertede stilte de seg ved offerets side, og gjøv verbalt løs på damen som hadde vært litt rask med å slenge ut en tanke. Det endte med at jeg spurte om de kunne avslutte det, og gjorde det klart at jeg ikke ønsket å bli forsvart mer.

Jeg fikk snart en privat melding fra kommentardamen, hvor hun beklagde enda en gang, og jeg forklarte litt mer om hvorfor jeg reagerte. Vi fikk begge litt å tenke på.

Hun hadde oppdaget at menneskene man leser om på internett er virkelige mennesker, og at det man skriver i et kommentarfelt kan leses av alle - også av de som omtales. Og kanskje vil hun tenke seg om to ganger neste gang hun har lyst til å starte en diskusjon: Er det helt nødvendig for meg å få sagt dette akkurat her og nå? Vil det komme noe godt ut av det? 

Jeg begynte å tenke på hvordan vi ofte ser forskjellene og motsetningene først. Og lukker øynene for likhetene og det vi kan være enige om. Hun plukket ut én detalj i historien min og hang seg opp i denne fordi hun var uenig.

 

Når vi kjenner den vi diskuterer med er vi litt mer siviliserte. Da er vi litt sånn; ja, vi er helt uenige i akkurat dette, men du er også hun som alltid ler av vitsene mine, som skrev at jeg var fin på profilbildet mitt, og lar ungene mine sitte på til fotballtreninga. Kanskje liker vi det samme bandet, eller vi gikk på ungdomsskolen sammen og du lånte meg kalkulator da jeg hadde glemt min.

I tastaturdiskusjoner med vilt fremmede mennesker er vi mindre rause. Det blir mange stygge ordvekslinger. Det eneste vi vet om personen vi diskuterer med er hans eller hennes idiotiske (helt objektivt, selvfølgelig) og derfor provoserende meninger - om ett tema. Så vi gyver løs med våre motargumenter, først og fremst ivrige etter å vise at vi har rett. Og ofte helt uten respekt for dette uvitende brødhuet med de syke meningene.  

Her skulle det komme et godt formulert sluttpoeng, om at vi er forbilder for våre barn og sånt, men det høres litt belærende ut, så jeg dropper det. Jeg har skrevet dumme ting selv. 

Men kanskje vi bare skal prøve å være litt snillere mot hverandre på nett? 

 

Jeg blir glad hvis du vil følge bloggen min på Facebook :)

#blogg #oppdragelse av voksne #nettvett handler ikke bare om bildedeling

 

Da har vi en avtale! ... Eller?

Når gjorde du sist en avtale minst én uke frem i tid - og møtte opp på avtalt sted og tidspunkt uten å bekrefte avtalen i mellomtiden?  

Lenge siden?

Det er svært få mennesker jeg kan gjøre slike avtaler med, men det er noen. Tannlegen, for eksempel. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

De aller fleste avtaler jeg gjør, blir fulgt opp av flere bekreftelser på sms eller Facebook. Først får jeg melding noen dager i forveien, for å stadfeste at tidspunktet vi avtalte fortsatt er ok, og så gjerne en melding samme dag. «Ses i kveld?» Ja, selvfølgelig ses vi i kveld. Hadde vi ikke en avtale, da? Er det virkelig nødvendig å gjøre samme avtalen tre ganger? 

Men jeg har begynt å sende slike meldinger selv også. Noen ganger unnlater jeg til og med å avtale nøyaktig tidspunkt første gang, bare en dato. Da har jeg en god grunn til å ta kontakt igjen kvelden før og få bekreftet at den andre husker avtalen.

En gang stod jeg nemlig og ventet på ei som aldri dukket opp, og fikk svar på Facebook senere at hun regnet med at ikke det ble noe av. What? Jeg hadde ikke avlyst. Neida, men hun hadde ikke hørt fra meg kvelden før.

Visste ikke om den regelen, jeg.  

I det siste har jeg solgt en del ting på nett, og gjort avtaler om henting. Den samme holdningen gjelder tydeligvis her, men med behov for enda hyppigere bekreftelser. Jeg svarer kanskje at jeg er hjemme fra klokka fire dagen etter. Kjøperen svarer at da kommer hun etter fire en gang. Greit, svarer jeg. I mine øyne en ganske klar avtale.

Men neida; i fem-tiden dagen etter sender hun en ny melding og spør om jeg er hjemme. Jeg blir litt irritert. Jeg skrev jo i går at jeg skulle være hjemme hele kvelden fra klokka fire! Noen ganger blir mobilen min liggende på lydløs i veska noen timer etter jobb, så jeg ikke ser meldingen før senere på kvelden, og kjøperen unnlater å dukke opp. Hun fikk jo ikke svar, og antok at jeg ikke var til å stole på. 

Mens jeg gikk med ørene på stilk hele kvelden for å ikke gå glipp av banking på døra.  

Hvorfor har det blitt sånn, tro?

En utfordring: Gjør en avtale én uke frem i tid. Avtal nøyaktig tid og sted, og la være å kontakte den andre frem til møtet. Stresser det deg? 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) 

#enavtaleerenavtale #samfunn #hverdag #tanker

Fingrene ut av koppen min!

Jeg stod ved kassa på McDonalds, overtalt av to små gutter som regner hamburger og pommes frites for å være en bedre middag. Siden jeg ikke er enig nøyde jeg meg med å bestille en cola. Nå stod jeg og så på at jenta bak kassa tok et pappbeger fra en høy stabel, snudde det rundt og grep tak i kanten på det med to fingre oppi koppen.

To fingre som nettopp hadde tatt imot kontant betaling for min cola og guttenes Happy Meal. To fingre som i løpet av de siste timene hadde tastet inn mange beløp på en skitten betalingsterminal. To fingre som muligens hadde sveipet tankeløst innom eierens nese, for alt jeg vet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Illustrasjonsbilde: Slik leverer du ikke ut en kopp som andre skal drikke av. Ok? 
 

Jeg kjempet med meg selv. Jeg svettet. Var det virkelig så nøye? Bakterier får man vel i seg overalt. Og det man ikke vet har man kanskje ikke vondt av.

Men jeg visste det. Jeg hadde sett det. I noen få sekunder var disse to fingrene inni koppen jeg skulle drikke av. Jeg så det. Det kunne ikke reverseres.

Da hun satte pappkoppen fra seg på brettet foran meg hadde jeg tatt en avgjørelse.

«Kan jeg få en ny kopp?»

Hun så spørrende på meg, og så på koppen som stod på brettet. Jeg så hva hun tenkte: Var det noe galt med den?

«Eh, du ... eh ... hadde fingrene dine oppi koppen, jeg bare ... eh ... liker ikke det. Fingre i kopper. Som jeg skal drikke av.»

Hun smilte litt, mer av meg enn til meg, og fant frem en ny kopp. Hun holdt, kanskje litt demonstrativt, i utsiden av koppen hele veien bort til brettet, og jeg pustet lettet ut. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sånn. Sånn skal det gjøres. Ok? 

 

Hadde fingre i kopper kun forekommet på nevnte spisested, hadde det vært lett å unngå. Dessverre er problemet meget utbredt. Som oftest begås udåden av snille, velmenende, hjelpsomme mennesker.

De deler ut kaffekopper på foreldremøter, står i kaféen på idrettsarrangementer eller hjelper til med å dekke bord til et selskap. De gjør det ikke for å være ekle, men det er ekkelt likevel.

Ønsker du å slippe skitne fingre på innsiden av kopper? Del innlegget, så bidrar du til å opplyse samfunnet om dette fryktelige i-landsproblemet, som enkelt kan unngås. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :) Jeg har fått én ny følger siden sist! 

Tid for nye forsetter. Men ... hvordan gikk det med fjorårets?

Det er tid for å gjøre opp regnskap. I fjor lovet jeg meg selv å:

1. Se på tv minst én kveld i uka.

2. Ikke jobbe mellom kl. 16.00 og kl. 20.00.

3. Ha én teskje mindre sukker i teen. 

4. Spise to grønnsaker hver dag, og spise mer mat. 

5. Rydde huset etter prinsippene: Er den nyttig? Er den fin? Gjør den meg glad?

Slik gikk det:

1. NEI. Jeg har ikke begynt å se på tv. Men hva slags nyttårsforsett var det, egentlig? Det aner meg at det var inspirert av et desperat behov for å ha muligheten til å gjøre ingenting. Tre dager før listen ble skrevet solgte jeg nemlig nettbutikken min, hvor jeg (ved siden av 80% jobb på skole) var daglig leder, reklametekstforfatter, varetekstoversetter, fotograf, innkjøper, lageransvarlig, kundebehandler, varepakker, bud og renholdsarbeider.


2016 startet med et stort tomrom der butikklageret hadde vært, og forhåpninger om mer fritid. 
 

2. NEI. Jeg jobber fortsatt på litt ugunstige tidspunkter når jeg får en lys idé. Det gjelder å fange idéene når de flyr forbi, hvis ikke reiser de videre og finner noen andre som er mottagelige. Men omfanget av lyse idéer er foreløpig ikke så stort at dette går noe særlig utover familien min.

3. JA! Ikke bare har jeg en teskje mindre i - jeg har sluttet å bruke sukker i teen. Det er helt vilt. Ett år uten sukker i teen. (Regelen gjelder selvfølgelig ikke Chai Latte, da dette er en melkedrikk. Alle melkedrikker skal inneholde sukker).

4. Tja ... Jeg aner ikke. Jeg spiser i alle fall alltid de grønnsakene som står på bordet. Med unntak av rosenkål. Rosenkål er bare til pynt. Og jeg har blitt flinkere til å spise kveldsmat. 

5. JA! Dette har jeg faktisk gjort! I løpet av året som har gått har jeg jobbet meg gjennom hele loftet, i tillegg til egne klær og en del skuffer. Jeg har solgt kassevis med Donaldblader, puslespill, klær, sko og andre ting. Det gjenstår fortsatt litt arbeid, men jeg er veldig fornøyd med hvor langt jeg har kommet på et år.

I år har jeg bare ett nyttårsforsett, og det er å huske på å være takknemlig.

2016 har vært veldig spennende, og jeg har fått oppleve ting jeg ikke trodde var mulig. For andre, selvfølgelig, men ikke for meg. Tenk at jeg får lov å ha skrivingen som en jobb. Det er jeg veldig takknemlig for.

Vi har også vært gjennom vanskelige ting i året som har gått, og vi har mer i vente. Men det er min jobb å velge hva jeg vil fokusere på, og jeg skal velge de gode tingene. 

Det trenger ikke å være så stort. Akkurat nå er jeg glad for varmen fra vedovnen vår. Og kakao med marshmallows. Stabelen med nye bøker i hylla mi. Lakris. Puslespill. Favorittullsokkene mine. Og fordi jeg har avtaler i kalenderen min som jeg gleder meg til. 

Den aller største bølgen av takknemlighet treffer meg når jeg står og ser på de to små guttene våre når de ligger i sengene sine om kvelden. Delvis overveldet av kjærligheten til dem, delvis lykkelig fordi de sover så jeg vet at et par timers ro og fred venter. 

Jeg ønsker alle mine lesere et godt nytt år, og jeg vil si tusen takk for hver eneste "like", kommentar og deling av blogginnleggene mine. 

Følg gjerne bloggen min på Facebook, slik 234 andre gjør ;) 

#godtnyttår #velkommen2017 #takknemlig #nyttår #nyttårsforsetter

Same procedure as last year ...

Hver eneste romjul tenker jeg at til neste år må jeg få gjort alt tidligere, så de siste dagene før jul blir koselige og stressfrie. Et par ganger har jeg til og med notert ned når de forskjellige tingene bør gjøres for å komme i havn. Deretter har jeg lagt lappen på et lurt sted, og rotet den bort i god tid før neste jul.

Og hver eneste lille julaften løper jeg stressa rundt og tenker: hvor gikk det galt denne gangen?

Som oftest blir jeg litt klokere og gjør enkelte ting bedre enn året før. For eksempel klarte jeg å pynte juletreet i går, som planlagt. Og den siste julegaven bestilt på nett kom i posten i går, og ikke i romjula, sånn som den pleier.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Yes, juletreet er ferdig! 
 

Men jeg kompenserer liksom med å glemme eller utsette noe annet. I år har jeg utsatt å lage karameller, som har blitt en veldig viktig tradisjon her i huset. Og risboller. Ja, også hadde jeg planer om å vaske ned badet ordentlig, vegger og tak og alt. Det blir nok ikke noe av. Og alt skulle være ryddig, ned til den minste skuff. Her har jeg gjort en hederlig innsats, men jeg kom ikke i mål. Jeg har lovet Storebror at han og jeg skal se Alene Hjemme før julDet må visst bli i dag, det. 

Jeg hadde også tenkt at alt skittentøy skulle være vasket før jul. Alle senger skal ha rent sengetøy lille julaften, og det sengetøyet jeg tar av skal være vasket, tørket og på plass i skuffer igjen før julaften. Det er en salig blanding av tradisjoner og tvangstanker.

Siden jeg ikke begynte på klesvasken før i går kveld, og det er begrenset hvor mange ganger man rekker å kjøre én vaskemaskin i løpet av et døgn - blir det definitivt same procedure as last year.     

For den ene tradisjonen man virkelig kan stole på her i huset er denne: Når Kvelden før kvelden starter på NRK, flytter jeg det fulle tørkestativet og alt som er igjen av rot inn på kontoret mitt og lukker døra med bestemt hånd.  

Så deiser jeg utmattet ned i sofaen med en julebrus.

Og da er det jul.

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook :)   

#jul #julefeiring #tradisjoner #rot #aldriheltferdig #lillejulaften

Fem amerikanske juletradisjoner som er bedre enn våre

Mye kan sies om hvordan amerikanerne gjør ting og tang. Men når det gjelder juletradisjoner, synes jeg at vi nordmenn har litt å lære. 

1. Milk and cookies for Santa. Hos oss får julenissen melk og hjemmebakte pepperkaker. Når ungene sover søtt på lille julaften tar jeg en stor jafs av pepperkaken, og drikker litt av melken. Julenissen orker jo ikke å spise opp alt, han får kaker i alle hus han besøker. Med den amerikanske tradisjonen opprettholdes mystikken rundt julenissen. Barna får beholde sine koselige fantasibilder av ham, godt hjulpet av Disney og Coca Cola. 

I mange norske hjem kommer nissen på besøk utpå kvelden på julaften, litt etter middag. Han har på seg en rød filtbadekåpe og en stygg plastmaske. Han har like sko som pappa eller onkel, som måtte på do. Når nissen spør om det er noen snille barn der, beveger hele masken seg, og de barna som ikke løper og gjemmer seg kan kjenne at det stinker akevitt av ånden hans.

2. Julepynting. Jeg lar bildet tale for seg:


Amerikanerne kan julepynt.

 

3. Åpne gaver på første juledag. Jeg er så heldig å ha en stor familie. Når 20 mennesker skal åpne julegavene sine, én etter én gave så alle får se, flyr timene fort av sted. Derfor har vi blitt enige om at vi nøyer oss med å åpne gavene som er gitt av de som er tilstede, og lar resten være igjen hjemme.

Disse gavene får bli liggende under juletreet, og når vi står opp første juledag så feirer vi på amerikansk vis og går løs på gavene med en gang, selvfølgelig iført rutete pyjamas. Barna er opplagte, og de har hele dagen foran seg til å leke med det de pakker opp.

4. It's a wonderful life. Amerikanernes klassiske julefilm, den de bare MÅ se, er en amerikansk sort-hvitt film fra 1946. Den handler om George, som på julaften vil ta livet sitt. Skytsengelen hans dukker opp og viser ham hvilken viktig rolle han har spilt i andres liv. George forstår hvor bra livet hans egentlig er, og alle feirer jul. Setningen man husker: Every time a bell rings, an angel gets his wings. (sagt med søt barnestemme) 

Nordmenns klassiske julefilm, den vi bare MÅ se, er en østtysk/tjekkoslovakisk film fra 1973, hvor julen ikke er nevnt med et eneste ord. Alle replikker er dubbet av en og samme mann, som innimellom gjør noen halvhjertede forsøk på å høres ut som en dame. Alt mens det originale lydsporet surrer i bakgrunnen. Setningen man husker: Aaaskepott! Aaaaaskepott! (sagt av Knut Risan med tilgjort damestemme) 

5. Silent night. Da amerikanerne oversatte denne julesangen fra tysk, ble resultatet noe bedre enn da vi nordmenn gjorde det samme.

Silent night, holy night, all is calm, all is bright. Round yon virgin mother and child, holy infant so tender and mild. Sleep in heavenly peace.

Vakkert bilde, ikke sant? Jeg ser for meg en stjerneklar og stille natt med høytidsstemning i den lille stallen i Betlehem. Det nyfødte barnet som ligger og sover i himmelsk fred.

Så på norsk: Glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul. Hit de flyver med paradisgrønt, hvor de ser hva for Gud er skjønt. Lønnlig i blant oss de går.

Helt fra jeg var liten har jeg sett for meg engler som kom i full fart ned fra himmelen og gjemte seg bak noen fjell. Man må dale fort hvis man skal holde seg skjult. Og hva betyr det at de ser hva for Gud er skjønt? Jeg vet heller ikke hva paradisgrønt er, eller hvordan man går lønnlig i blant folk. 

 

Følg bloggen min på Facebook :) 

#jul #juletradisjoner #amerikanskejuletradisjoner #norskejuletradisjoner #julenissen #julesanger #julefilmer #julepynt

Desemberdilemma

Hver eneste desember tenker jeg to litt motstridende tanker:

Jeg har lyst til å gi barna mine akkurat det de ønsker seg til jul. Det er så gøy å velge ut gaver til dem! Planlegge, kjøpe, pakke inn og se ansiktene deres i det de åpner og får se det som sto øverst på lista.

Men jeg vil absolutt ikke at de skal bli bortskjemte! Jeg vil at de skal vite hvor heldige de er, vite at de allerede har de viktigste tingene i livet - frihet, tak over hodet, mat på bordet og noen som elsker dem over alt på jord.


Illustrasjonsfoto. Gavehaugen hjemme hos oss er litt mindre firkanta og mye mer kaotisk. 

I tillegg til dekkede primærbehov har barna mine en aldri så liten overflod av leker. Sikkert ikke mer enn andre barn, men nok til at vi stadig må finne på nye oppbevaringsløsninger for å få plass til alt på rommene deres. Det er egentlig ikke sånn jeg ønsker å ha det. Jeg vil at barna mine skal ha oversikt over det de eier, og sette pris på hver ting.

Til tross for dette kjenner jeg tilløp til panikk ved tanken på at mitt barn skal stå med bøyd hode i skolegården og unnlate å fortelle om julegavene sine, fordi alle de andre har fått større, dyrere og kulere gaver enn ham.

Jeg vet at det er teit å tenke sånn. Og etter en liten samtale med Storebror skjønner jeg at dette sannsynligvis er et scenario som utspiller seg ene og alene i mitt hode. 

Når Storebror snakker om forrige jul, er det ikke gavene han husker. Han mimrer fra da han og jeg var ute i mørket en kveld og bygde snøborg. Han snakker om at det snødde da vi kom ut fra kinoen etter å ha sett en julefilm. Og om hvor gøy det var å få være med å velge ut og sage ned juletreet vårt. Han ler og spør om jeg husker da Lillebror svelget mandelen i grøten.

Jeg kommer fortsatt til å kjøpe fine julegaver til barna mine. Men jeg vil holde litt igjen på mengden. Jeg tror den ekstra tiden sammen med oss voksne er mye mer verdt for dem.

Så vi skal bake kaker og grise til kjøkkenet. Lage skeivt pepperkakehus. Lese gode, gamle julehistorier på sengekanten. Ha juleverksted med julemusikk, og drikke julebrus mens vi ser på julefilm. Jul, jul, jul. Jeg elsker jul. 

 

Bloggen min på Facebook :) 

May I turn down your bed?

For første gang i mitt liv har jeg bodd på femstjerners hotell. Et gammelt slott, faktisk. Det svarte definitivt til forventningene, men å leve i luksus krever nok litt trening. Jeg tror ikke at noen mistenker oss for å være vant til dette. Vi startet med å ankomme tjenesteinngangen, noe gps'en antakelig synes at var mest passende for oss.

Med oss i bagasjen hadde vi to poser fulle av illeluktende klær, etter et akutt tilfelle av bilsyke. Planen var å vaske dem på hotellrommet, men vi kom heldigvis på at det var lurt å la dem stå i bilen til etter at vi hadde sjekket inn.

I resepsjonen ble vi møtt av en dame som allerede visste navnene våre, og vips så var vi sjekket inn. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En av inngangene til Bovey Castle. 
 

En pikkolo kom og tok bagasjen vår, og fortalte om hotellet mens vi gikk. Han spurte om vi ville ta heisen eller trappa. Selv om jeg liker slottstrapper veldig godt, sa jeg heis, så han skulle slippe å bære alt opp trappa. Men heisen var knøttliten, så han viste oss inn i heisen, og bar bagasjen opp trappa selv. 

Storebror lurte på hvorfor mannen tok kofferten hans, og hvisket innstendig til pappaen sin at han ville ha den tilbake. Så da pikkoloen møtte oss igjen i det vi gikk ut av heisen (hvordan klarte han det?!), spurte vi pent om Storebror kunne få bære kofferten sin selv. Pikkoloen beklaget at han hadde tatt kofferten uten å spørre eieren. Vi tipset ham med to pund, og han virket såpass overrasket at jeg fortsatt er i tvil om det ikke passet seg helt.  

Vanligvis når vi bestiller familierom på hotell, så får vi et helt vanlig rom, hvor de har gjort sofaen om til sovesofa og trøkka inn en reiseseng et eller annet sted hvor det blir så trangt at man må gå sidelengs forbi. Ikke på Bovey Castle.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Velkomstgave til barna. 
 

I tillegg til badet, som har både dusj og badekar, har vi tre rom. Soverom til barna, tv-stue og soverommet vårt. Det stod Jellybeans, nøtter, fudge og epler til oss da vi kom inn. Nespresso kaffemaskin. Alt man kan ønske seg av toalettsaker, og badekåper og slippers til både barn og voksne. Fire håndklær til hver, som blir byttet ut hvis noen flytter dem to millimeter. Og varmekabler i speilet.

Første kvelden gjorde vi ikke noe annet enn å få guttene i seng, men lørdagen brukte vi på å utforske slottet. Vi gikk en tur ute, sjekket ut lekerommet, var i svømmebassenget, og spiste middag i restauranten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her spiste vi lørdagsgodt. 
 

Utpå kvelden tok vi med oss lørdagsgodteriet ned til ett av oppholdsrommene med åpen peis, og satt der så lenge det var forsvarlig. Da Lillebror begynte å hoppe fra lenestolene mens han ropte «Supermann til unnsetning!» gikk vi tilbake til hotellrommet.

Mens vi holdt på å legge ungene banket det på døra. På utsiden stod to menn.

Den ene av dem holdt en blå bøtte og sa noe med så kraftig aksent at jeg ikke forstod et eneste ord. Han gjentok, men jeg skjønte fortsatt ingenting. I de fleste situasjoner ville jeg nikket og smilt - alt for å unngå å be en person gjenta for tredje gang - men jeg hadde ingen anelse om hva de ville, og hadde ikke så lyst til å slippe dem inn.

«Turndown-service», sa han som stod ved siden av, og forklarte at de ville inn og dra for gardinene våre og gjøre sengen klar for kvelden.  

Jeg husker at jeg har hørt om denne servicen for lenge siden, og at jeg ristet på hodet i vantro. Det er underlig nok å gå tomhendt mens noen bærer tingene våre, og stadig bli spurt om vi trenger noe, eller om de kan hjelpe oss med noe. Men at de skal inn på rommet mens vi er der og dra for gardinene for oss, og legge dynen til siden så det er lettere å legge seg oppi sengen?

Jeg takket nei. Det kan rett og slett bli for mye luksus for enkle mennesker fra bygda.   

 

Bloggen min på Facebook :) 

10 tips til å irritere vettet av folk på Facebook

Tidligere har jeg gitt mine lesere 10 tips til å fremstå passelig vellykket på Facebook. Men det er jo slettes ikke sikkert at alle har lyst til det! Så denne gangen har jeg spurt i en hjelpsom gruppe jeg er medlem av, hva de irriterer seg mest over på Facebook. 

Overraskende nok ... er det en del likheter mellom denne listen og den forrige, men vinklingen er litt annerledes. 

Slik går du frem for å få folk til å klikke på "unfollow": 

1. La folk følge deg gjennom hele dagen, med jevnlige oppdateringer om alt du gjør. Gjenta dette hver dag, og ikke utelat en eneste kaffekopp!

2. Legg ut festbilder og tag de åpenbart beduggede motivene uten å spørre. 

3. La halvparten av statusene dine være visdomsord, den andre halvparten oppdateringer angående sykdommer du har.


Virkelig? Enkelte visdomsord er ganske irriterende. 
 

4. Bytt profilbilde minst én gang i uka. Retusjer og bruk filter til du er ugjenkjennelig. Husk trutmunn, hevede øyenbryn og/eller intenst blikk.

5. Tag deg selv på sykehus eller legevakt, men ikke fortell hvorfor du er der. Hvis noen spør om hva som har skjedd, la være å svare, eventuelt lik kommentaren deres og svar med et hjerte.

6. Uansett hva du liker å poste, rendyrk det. Treningsbilder, dine politiske meninger, din tro og livssyn eller alle de gode tilbudene fra firmaet ditt. Ikke post NOE annet.

7. Ha offentlige samtaler med personer som befinner seg i samme hus som deg. 

8. Skriv personlige ting på andres vegg. Gjerne av typen "Håper du føler deg bedre i dag. Han fortjener deg ikke, seriøst!"

9. Inviter folk til å spille. Får du ikke svar, fortsett å invitere samme person. Ikke gi opp!

10. Legg ut 78 bilder av den fine søndagsturen din, den nye båten eller av hunden din med "morsomme ansiktsuttrykk".

 

Det var også en som nevnte "venner som prøver å selge deg ting", men det tok jeg ikke med siden jeg har prøvd å selge noe på Facebook tidligere i dag.

 

Følg bloggen min på Facebook :) 

Elsk det, bruk det eller kast det!

De siste ukene har det pågått en ekstrem rydding her i huset. (Foreløpig vil det ikke være synlige endringer for besøkende ...) Jeg er blitt en ivrig bruker av finn.no og salgsgrupper på Facebook. Inspirert av ryddeguruer jobber jeg etter prinsippet om at alle ting jeg velger å beholde skal ha en av tre verdier: 

Nytteverdi - tingen er jevnlig i bruk.

Estetisk verdi - den er fin å se på og jeg blir glad av å ha den.

Nostalgisk verdi - jeg vil ikke ha den fremme, men jeg får meg ikke til å kaste den heller. 

Alle gjenstander som ikke har en slik verdi for meg eller andre i huset, skal selges, gis bort eller kastes. Idéen er at om man rydder hele huset på denne måten, vil man ende opp med lite rot, mer fritid og visstnok også et ryddigere hode.

Perfekt - jeg trenger alle de tingene! 

Jeg begynte med barneklær. Mye nostalgi og mange feller å gå i. Under tidligere ryddinger har jeg endt opp med å beholde nok klær til å kle opp et østeuropeisk barnehjem. Men denne gangen gikk jeg grundigere til verks, og tok alle kleskassene ned fra loftet. Jeg bestemte meg for å spare på to kasser til hvert barn - én med klær fra det første året, og én med ledig plass hvor jeg kan legge vekk enkelte plagg senere.

Å sette en konkret begrensning tvang meg til å være litt streng. Det som ikke fikk plass i disse kassene fylte 5 andre kasser, og jeg leverte det et sted som sender klær til nettopp barnehjem i østeuropeiske land.

Bikinier ble neste utfordring. Her måtte jeg gå etter litt andre prinsipper. For jeg synes nemlig at de er ganske fine og jeg blir litt glad av å ha dem. Men ... jeg har 32 bikinier, og de fleste av dem har aldri vært utenfor baderomsdøra. Så jeg stilte meg i stedet spørsmålet: Er det sannsynlig at jeg kommer til å ta meg godt ut i denne bikinien til neste år, når jeg ikke gjorde det i år, i fjor eller året før?

Det ble ikke mange bikinier igjen, gitt. Men til gjengjeld kan jeg vise meg offentlig i de jeg har beholdt. Resten gikk i søpla, av to grunner:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et lite utvalg jeg fant i en pose på loftet. 
 

1. De kan ikke bidra til å holde barnehjemsbarn varme.

2. Når ikke jeg ser bra ut i dem, synes jeg heller ikke at andre skal få muligheten.

Puslespill var det neste på lista over ting jeg har altfor mye av. Først solgte jeg 25, og så 18 til. Nå eier jeg "bare" 29 puslespill, og vurderer å selge enda fem.

Videre skal jeg gå gjennom duftlys, bøker og egne klær. Deretter står alle skuffer og skap i hele huset for tur, på jakt etter ting som ikke har stor nok verdi.

Foreløpig er erfaringen at på overflaten blir det verre før det blir bedre. Men å vite hva som befinner seg i hver eneste kasse på loftet, og vite at hver ting står der fordi vi har tatt et bevisst valg om å beholde den - det er ganske fint. 

Nå blir det kanskje litt malplassert her å oppfordre til nye innkjøp, men jeg tar meg friheten til et lite innslag av dobbeltmoral: Ta gjerne kontakt hvis du ønsker deg nye, røde sko i størrelse 37, en ubrukt Victoria's Secret veske eller en lekker samleboks med Yankee Candle juleduftlys ... :) 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook! :) 

Et underlig restaurantbesøk

 

Vi er tre venninner som pleier å møtes og spise middag med ujevne mellomrom. I går hadde vi bestilt bord ved en av byens restauranter til klokka halv seks. 

To av oss ankom restauranten til avtalt tid. Venninnen min oppgav navnet sitt, og en ung servitør svarte at de ikke hadde noen reservasjoner på det navnet. "Kanskje du har bestilt hos en annen restaurant?" foreslo han, og nevnte en restaurant han mente at hadde et lignende navn. Kanskje det var der vi hadde reservert? 

Min venninne nølte et øyeblikk, og servitøren tok tvilen hennes som en bekreftelse på at han hadde rett. Han smilte selvtilfreds og sa: "Ja, det er fort gjort å ta feil. Vi har nemlig ingen reservasjoner til tre personer i kveld, skjønner du."

Ja, han sa både nemlig og skjønner du

"Men, vent litt", sa venninnen min, "jeg kan jo bare sjekke på telefonen. Jeg kontaktet restauranten via facebooksiden." Hun fant facebookmeldinger fra restauranten vi sto i, og telefonlogg som viste at hun hadde snakket med dem. 

Dette syntes servitøren at var veldig rart. Men det kunne muligens forklares med at det ikke var han som hadde vært på jobb hvis bookingen var gjort litt tidlig på dagen, da var det noen andre som tok telefonen ... Setningen døde hen, så jeg vet fortsatt ikke hva det hadde med saken å gjøre. 

En kvinnelig servitør sa at de kunne kanskje ordne noe, selv om vi ikke hadde bestilt. Hvis vi ville sitte litt sånn trangt ved et bord som var beregnet til to? Joda, vi satte oss. 

Etter en liten stund kom den mannlige servitøren og lurte på om vi ville ha noe å drikke. Han fortalte at de ventet 28 gjester samtidig den kvelden. "Så i dag må folk helst spise litt fort", sa han. 

Noen minutter senere kom han tilbake og lurte på om tredjemann i følget vårt kom snart. Jeg fortalte ham at hun hadde slitt med å finne parkeringsplass, men at hun var på vei nå. Han så på meg med en uforstående mine og lente seg frem og så ut av vinduet. Nei, det kunne da ikke være noe problem å finne parkering? "Hvor mye er klokka nå da?" spurte han og så demonstrativt ut av vinduet igjen. Han begynte å nevne parkeringsplasser i nærheten hvor det umulig kunne være fullt. Jeg forsikret ham om at hun hadde funnet parkeringsplass nå, og var på vei. 

Vår venninne ankom, den kvinnelige servitøren overtok, og vi fikk bestilt mat uten trøbbel. Maten var god, og vi bestilte karamellpudding med sorbét til dessert. Servitøren sa at de dessverre var tomme for karamellpudding. Men så trodde hun at de kanskje hadde én, så hun skulle sjekke om vi kunne dele den. Hun kom tilbake og sa at de hadde karamellpudding likevel, så vi kunne få hver vår. 

Blide og fornøyde satt vi og ventet, og litt senere kom hun tilbake med en tallerken med to kuler sorbét, og beklaget at de likevel ikke hadde karamellpudding. "Så da får dere sorbét", sa hun og satte fra seg tallerkenene. Så da får dere sorbét. For meg blir det som å si "vi hadde dessverre ikke biff, så da får dere fløtegratinerte poteter". 

Vi sa ifra om at vi heller ville velge en av de andre dessertene på menyen, og bestilte frityrstekt is. Det var greit, hun tok med seg sorbétene igjen og kom tilbake med kaffe. 

Litt senere kom den unge, mannlige servitøren med isen, satte tallerkenene foran oss og sa: "Se her har vi kaloribomba si!" 


Illustrasjonsfoto, av en annen kaloribombe, fra et restaurantbesøk da servitøren høflig unnlot å nevne dette faktum. 
 

Han forsvant og lot oss nyte desserten i fred en liten stund før han stakk innom og spurte: "Smaker det? Det smakte vel som en kaloribombe også?" Han lo, og gikk videre til neste bord. 

Man skulle kanskje tro at dette var nok. Men han hadde enda mer på hjertet. Når han kom for å rydde inn tallerkener sa han: "Dere fikk det ned? Det er ikke lett å få ned den der!" 

Det gikk stadig kortere tid mellom hver gang han var innom bordet vårt og spurte om det skulle være noe mer, så vi bestemte oss for å tilbringe resten av kvelden et annet sted. 

Ute på gaten stoppet vi opp og så taust på hverandre en liten stund, før vi brøt ut i latter og den ene venninnen min sa: "Ja, da har du i det minste noe å skrive om, Renate."

Sjeldent så galt at det ikke er godt for noe. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook! :)

 

#restaurant #spesiellservice #skalikkeditigjen #folkeskikkerikkesådumt

Hvordan trekke idioter til en Facebookgruppe  

Lederen for Mannegruppa Ottar forteller i dag til VG at det ikke var meningen at gruppa skulle bli et sted for hets av kvinner, oppfordringer til voldtekt og grotesk vitsing om misbruk av barn.

Men så ble det slik likevel, gitt! Hmm ... Hva i all verden kan være grunnen til at akkurat denne gruppen tiltrekker seg menn med dårlige holdninger?


Bildet er lånt fra br.no, og jeg informerer for ordens skyld om at bæsjen er laget av plastikk. Fluene også. 
 

Vi snakker om en gruppe hvor det er nødvendig å informere om at det ikke er lov å poste bilder av lik eller avføring. 

Dette kunne vært hele innlegget mitt. 

Men jeg må bare si litt mer.

Den første regelen i gruppa er «ingen pedofili». Selv har jeg aldri sett en slik regel i noen av gruppene jeg er medlem av. Ble denne regelen satt da gruppen ble startet, eller dukket det opp innlegg som gjorde det nødvendig? 

Når jeg leste screenshoten av vitsene som var delt i gruppa, er jeg ikke i tvil om at en som misbruker barn vil tolke gruppens mottakelse av disse vitsene som en aksept for sine handlinger. I mitt 34 år lange liv har jeg aldri før lest eller hørt noe så kvalmt. I disse vitsene er det ikke den pedofile som blir latterliggjort. Det er det misbrukte barnet.

Det. Er. Ikke. Morsomt.

 

Bloggen min på Facebook. 

 

#mannegruppaottar #skikkeligemannfolkeh

Når non-stick'en nekter å slippe

Da vi var i Legoland i begynnelsen av september, fant vi en legomann-kakeform i butikken på hotellet. Det passet perfekt, siden Lillebror snart skulle fylle tre år, så sånn en måtte vi ha. Uten snev av bekymring i mitt sinn lovte jeg guttene legomannkaker til bursdagene sine. Her ser du hva jeg skal servere gjestene som kommer i Lillebrors selskap i dag:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oisann, han har visst ikke noe ansikt. Og hva skjedde med beina? For ikke å snakke om manglende fasong på hendene og alvorlige skader i brystregionen.

Jeg brukte en kniv til å få løs sidene. Men jeg har ingen kniv som kan bøye seg i 90 graders vinkel og løsne bunnen. Står det med liten skrift noe sted, at jeg trenger en sånn kniv? «Myk og enkel i bruk» skriver de på en nettside som selger formen. Jeg er halvveis enig, det vil si; den er myk.

På lego.com kan man lese: «Easy slip-out silicone baking mold.» Jeg har aldri noensinne vært ute for et så motvillig stabeis av et non-stick belegg. Det er andre gang jeg bruker formen, forrige gang lagde jeg gelé, med et lignende, trist resultat. Denne non-stick formen mangler fullstendig evnen til å gi slipp.

De skriver også: «Bake up a tasty treat in one of your favorite LEGO® shapes with this easy to use, easy to remove silicone baking mold.» Er det ment som en spøk? Ha. Ha. Ha. Jeg synes ikke det er morsomt.

Sånn ser formen ut etter at den lett og elegant slapp taket i kaken min:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og se der er hendene, ja! Og ansiktet ...

Akkurat nå er jeg ikke det minste interessert i tips til hvordan dette kan gå bedre neste gang. Jeg vil bare være sur.

 

#drittform #nonstickhahaha #slipperdegaldri #maltraktertlegomann #gidderikkeåbakemer #sur #lei  

Følg gjerne bloggen på Facebook! 

Bare en rutineoperasjon

− Ja, han må opereres. Men det er et ganske enkelt inngrep, en rutineoperasjon, sa overlegen for noen måneder siden da jeg satt på kontoret hans med to dype bekymringsrynker mellom øyenbrynene, og stilte spørsmål ved om dette virkelig var nødvendig.

Rutineoperasjon. Ordet gir først og fremst assosiasjoner til nyhetssaker om operasjoner som gikk galt. «Døde etter rutineoperasjon.» (Google ordet og se hva som skjer...) Jeg trekkes mot slike overskrifter som mygg trekkes mot nattbordlampa mi. Det er et effektivt virkemiddel som treffer blink. Jeg leser mellom linjene: Det skjedde med Per (7) - det kan også skje din sønn.

For legene er det selvfølgelig rutine. For meg derimot, finnes ikke noe slikt som en rutineoperasjon. Det finnes bare operasjon. Og operasjon er skummelt. Narkose er skummelt.

Forrige gang Storebror skulle opereres presenterte narkoselegen seg og sa videre: «det er jeg som har ansvar for ditt barns liv under operasjonen». Der og da sluttet jeg å høre etter. Jeg aner ikke hva mer han sa. Det er mulig at denne formuleringen faller i god jord hos de fleste. Så trygt og godt at noen passer på barnet mitt.

For meg var det bare en påminnelse om at det faktisk var nødvendig at noen sørget for å holde barnet mitt i live. Jeg oppfattet det som et lite hint om at det fantes muligheter for andre utfall, men at han skulle gjøre sitt beste.  

I dag var tiden inne for operasjonen som tross motvilje fra meg ble planlagt i vår. Denne gangen ble det heldigvis ikke sagt noe som jeg kunne analysere og overtolke, så jeg var ved relativt godt mot da Storebror ble trillet inn på operasjonsstua. Pappaen hans ble med inn, vi har funnet ut at det er best for alle.

 


Bildet er lånt fra stscsurgery.com.
 
 

Tiden på venterommet gikk med til å drikke iskaffe og spille kabal på mobilen. Jeg prøvde først å skrive litt, men ble hele tiden distrahert av tanker som «nå kutter de i kroppen hans. De kutter i barnet mitt. Tenk om noe går galt!» Så jeg begynte å skrive på dette blogginnlegget i stedet.

Hver gang det kommer en med grønn hette inn, slutter jeg å puste et lite øyeblikk. Er det "vår" sykepleier? Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått, jeg vil tippe rundt fire timer. (Klokka heller mer mot at det er en og en halv.)

Endelig kommer sykepleieren og sier at Storebror er ferdig operert, og at han snart vil bli kjørt inn på oppvåkningen så vi kan sitte hos ham. Jeg puster med magen igjen.

Storebror sover lenge, og når han våkner virker han i fin form. Han får litt mer smertestillende, og følger interessert med når sykepleieren bytter bandasjen hans. Den er gjennomtrukket av blod og det pipler fortsatt litt ut. Jeg blir kvalm, må sette meg ned og se en annen vei.

Operasjonen er over. Det gikk bra. Nå kommer det som kanskje er den egentlige utfordringen: å holde Storebror i ro til såret har grodd. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :)

#narkose #operasjon #barn #mammablogg #mammaangst #katastrofetanker #rutineoperasjon #hæsjtæggikkerutineformeg

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
Renate Andersen

Renate Andersen

34, Arendal

Jeg er 34 år, jobber på ungdomsskole og som frilansjournalist. Er mamma til to fine gutter, har angst for closetalkers og alt som kan gå galt. Det jeg skriver her er muligens helt irrelevant for deg - men kom ikke her og si at du ikke er advart. Epost: frilansrenate@online.no

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits