hits

Romantikk for småbarnsforeldre

13.02.2018 - 20:11 Ingen kommentarer

To små gutter står i gangen med hver sin sekk på ryggen. De skal på overnattingsbesøk hos besteforeldrene sine, mens mamma og pappa skal benytte muligheten til å få litt av denne «kjærestetiden» som alle samlivseksperter anbefaler så varmt.

Lillebror på to år er strålende fornøyd, til tross for at sekken er så tung at han går bakoverlent ned trappen mens han puster og peser.

Storebror på seks er litt mer skeptisk. Han hadde ikke tenkt å dra på overnattingsbesøk akkurat i dag, og dessuten har han veldig lyst til å gå på restaurant, han også. Jeg skjuler en gjesp og forklarer ham at av og til må de voksne ha litt tid alene sammen, og at vi uansett kommer til å være ute til langt over hans leggetid.

Innerst inne vet jeg allerede nå at det siste er en løgn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klar, ferdig, gå!

Vi har bestilt bord til klokka sju. Etter at barna er levert har jeg fem minutter til rådighet før vi må stikke. Skifte klær, eller sette på en vaskemaskin?

Valget er enkelt. Jeg er vel fin nok?

Inn i maskinen med de tissevåte klærne jeg fikk i en pose fra barnehagen, pluss den øverste halvmeteren fra en våre tre fulle skittentøyskurver. Deretter river jeg med meg handlelappen fra kjøkkenbenken, tråkker ned i noen gode, praktiske sko − og løper til bilen.

En liten pause fra barna

Med rumpa godt plantet i en sofa på restauranten senker skuldrene seg litt. Vi skravler i vei en stund, jeg om jobben min, han om jobben sin. God mat blir servert, og vi spiser en stund i stillhet. Det er faktisk han som nevner dem først:

"Storebror synes det var greit når vi først kom til mormor og morfar."

"Ja", svarer jeg, "det går som regel bra når han får tenkt seg litt om." Jeg vet det så godt. Kjærestetid-regel nummer én: Snakk om noe annet enn barna.

Men akkurat nå kretser våre liv rundt disse to, og samtalen triller av gårde som en snøball ned en bratt bakke. Vi snakker om morsomme ting de har sagt og om hvordan det skal gå når de skal dele rom mens vi pusser opp. Plutselig kommer jeg på en viktig ting: Vi må huske å kjøpe våtservietter på vei hjem, jeg sendte med lillebror den aller siste pakka i sekken. Og før jeg vet ordet av det er jeg langt inne i en svært detaljert bekrivelse av øyeblikket der man står ved stellebordet med lillebrors åpne bæsjebleie foran seg og fisker i øverste skuffen etter våtservietter som viser seg å ikke være der. Vi ler høyt.

Er vi tomme for dopapir?

Når vi går ut fra restauranten, spør han om vi ikke skal ta en titt rundt i byen før vi drar hjem. Han gjesper mens han spør. Vi stopper opp et øyeblikk mens vi tenker oss om. Jeg er så trøtt, det er jo tross alt fredag. Dessuten har jeg glemt å ta på stillongs − jeg fryser!

Og så må vi jo få handla. I butikken tar vi oss god tid, det er egentlig ganske behagelig å gå på handletur bare oss to. Vaskepulver må vi ha. Trenger vi mer dopapir? Jeg mener vi er nesten tomme, han mener det ligger en del ruller helt innerst i skapet på badet, bak de små håndklærne. Også var det disse våtserviettene da.

I bilen på vei hjem snakker vi om hva som kommer på tv i kveld. Kanskje vi rekker hjem til Nytt på Nytt?

Idet vi kommer inn døra piper vaskemaskinen for å si ifra at den er ferdig. Det brenner fortsatt i ovnen. Innen Nytt på Nytt er ferdig, har vi begge sovnet på sofaen.

- Renate -

(Innlegget har tidligere vært publisert på foreldre.no) 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#valentinesday #valentine #romantikk #småbarnsforeldre #kjærestetid #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Beklager at det er så rotete her!

11.02.2018 - 09:30 2 kommentarer

Det hender jeg får en sms fra noen som er i nærheten og lurer på om vi vil ha besøk. Og det vil vi! Det er superkoselig med uventet besøk, hittil vet jeg bare om ett eneste unntak fra den regelen. Så jeg skriver tilbake: «Er hjemme, bare kom *smilefjes*»

«Er der om et kvarter *smilefjes*» skriver de tilbake − og panikken setter inn her hjemme. Vi flyr desperate fra rom til rom i sånn spinjitzu-stil (hvis du ikke vet hva det er så se for deg Taz i Looney Tunes) og forsøker å pynte på fasaden i full fart. Klær fjernes fra trappa, tegnesaker fra sin nesten faste plass på gulvet, sko slenges opp på skohyller, magasiner, tegninger og bøker samles i en bunke og badet får en megakjapp oppshining. Helt til det ser sånn ut: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ha ha! Neida. Dette er et hotell, jeg snubla over bildet da jeg lette etter et hverdagsbilde av stua vår, og fristelsen ble for stor. Det er bildet under som er av stua vår, men det er altså et før-bilde. Jeg gikk inn i stua nå nettopp, en lørdagskveld rett etter at guttene er i seng, og tok et bilde uten å røre en eneste ting. Jeg burde kanskje skamme meg, og jeg kjenner et lite snev, men ikke nok til å la være å legge ut bildet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter-bilde blir det dessverre ikke noe av i dag, men bare se for deg dette her, minus tøffelen og verktøykassa, med legoen samlet på teppet og alt av filmer, papirer og blader samlet i en sirlig bunke. Det er min tøffel, men det er ikke jeg som driver og drar den rundt omkring i huset. (Gardiner skal opp snart, det er bare det atte vi nettopp har malt stua, nå nettopp, ja ... i september. Greit, jeg innrømmer det, interiør har jeg aldri helt fått til.)  

Så kommer gjestene inn døra, og jeg prøver å skjule at jeg er andpusten mens jeg smiler unnskyldende og sier: «Beklager at det er så rotete her, altså!»

Hvorfor sier jeg det egentlig? Jeg MÅ liksom bare si det. Delvis fordi jeg er litt flau over at det aldri er ordentlig ryddig hos oss. Men hvis jeg skal være helt ærlig så sier jeg det mest fordi jeg vil at de skal tro at det vanligvis ser mye bedre ut her, de var bare beklageligvis litt uheldige med tidspunktet for besøket sitt. (Igjen.) Og jeg vil i alle fall ikke at de skal finne ut at synet som møter dem egentlig er det vi kaller ryddig.

Uansett − det er litt merkelig å beklage overfor gjestene, er det ikke? Hvis ikke det er såpass at ting gror oppover veggene er det vel ingen grunn til å tro at litt rot plager dem den lille stunden de er innom. Det er jo oss det går utover − vi som tilbringer hver dag her. Jeg merker jo at jeg trives bedre når det er ryddig, og nylig fikk jeg det bekreftet i en artikkel, at rot ikke er bra for psyken vår. Psykologen Sherrie Bourg Carter sier til Psychology Today at rot er en stor kilde til stress i livene våre. Kort oppsummert mener hun at:  

♦ Rot gjør det vanskeligere å slappe av, både fysisk og psykisk, fordi det sender signaler til hjernen vår om at vi ikke er ferdig − jobben er ikke gjort ennå.

♦ Rot forårsaker stress og engstelse fordi vi tenker på hvordan vi skal få orden på alt sammen.

♦ Rot kan være ødeleggende for produktivitet og kreativitet − det distraherer oss. 

♦ Rot gjør det vanskeligere for oss å finne det vi trenger, og letingen tar opp verdifull tid vi kunne brukt på bedre ting.

Jeg synes dette høres veldig fornuftig ut − selv føler jeg det er mye lettere å jobbe når jeg en sjelden gang har en ryddig kontorpult, og jeg kjenner at jeg slapper av på et annet nivå når jeg synker ned i sofaen etter at all klesvask er tatt og huset ser ganske så presentabelt ut. Målet mitt er å ha det sånn til daglig, men det er fortsatt en vei å gå.

Jeg leser artikler med ryddetips; alt må ha sin faste plass, man må ha en god rydderutine, alle må ta ansvar for sine ting og bla, bla, bla. Det fungerer sikkert for organiserte mennesker. Men jeg har funnet ut at for meg, et sånn helt vanlig disorganisert menneske som bor sammen med tre til av samme sort, så er den eneste løsningen å eie færre ting. Helst kun de tingene man trenger, bruker og har glede av.

Det finnes ingen lettvint løsning for å oppnå dette, man må rydde seg gjennom hver eneste skuff og hvert eneste skap, se på hver eneste gjenstand og stille seg de tre spørsmålene: Bruker jeg denne? Gir den meg glede? Har den høy affeksjonsverdi? Hvis jeg kan svare nei på alle disse spørsmålene skal gjenstanden ut av huset mitt. Hvis jeg er i tvil kan den ligge i en venteboks på loftet et års tid, så kan jeg sjekke igjen og se om jeg har savnet den.  

Målet er å en dag kunne ta imot meldinger om plutselige visitter med ren glede. Og skamløst med rolig pust ønske dem velkommen inn, be dem sette seg ned, se dem i øynene med rak rygg og si: «Så koselig at dere stikker innom. Vil dere ha kaffe?»

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#rydding #ryddeprinsipper #rot #stress #psykiskhelse #humor #tips #gjester #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

My guilty pleasure ...

07.02.2018 - 16:35 Ingen kommentarer

Jeg har aldri sett mye på tv, og klarer aldri å huske på når et program går sånn at jeg får fulgt med på noe fast. Men for noen år siden var det et program som fanget interessen min. I så stor grad at jeg noterte ned tidspunktet i kalenderen min hver uke − med alarm. Hvis jeg ble invitert på noe på en onsdag måtte jeg tenke litt på det før jeg svarte ja, for jeg ville absolutt ikke gå glipp av favorittprogrammet mitt.

Jeg pleide å ordne meg noe godt å spise og en kopp te, pakket meg inn i et pledd i sofakroken og satte meg godt til rette. Når alle sparegrisene falt ned og knuste gav det meg samme følelse av forventning som om jeg skulle hatt en stor skål med smågodt foran meg. Hvor ille ville det være i dag? Alt under 1 million i gjeld var en skuffelse − la nå økonomene få litt å bryne seg på!

Foto: Nettavisen

Luksusfellen er ikke lenger en fast post i kalenderen min, men jeg ser gjerne en episode om det måtte passe.

I begynnelsen er deltakeren alltid litt nonchalant − ler gjerne av overforbruket sitt, og enkelte virker nærmest stolte over å ha klart å bruke nøyaktig dobbelt så mye som de tjener hver måned.

Jeg rister på hodet og drikker litt av teen min. At det går an å være så dum! Snart kommer Hallgeir på skjermen og snakker til kamera: «Han trur han skylde 2 milliona, men realiteten e mye verre. Eg har'kje sett maken!» Jeg gnir meg i hendene.

Så får de den obligatoriske realitetsorienteringen. Hvis ikke økonomene klarer å knekke dem på første forsøk kaster de inn noen elementer egnet til å gi dårlig samvittighet. «Er du klar over at moren din har tatt opp forbrukslån for å kunne gi deg pengene du spør etter?» eller «Har du tenkt over at om du hadde latt være å kjøpe energidrikker hadde du hatt råd til å la datteren din delta på håndball?» Endelig kommer gråten, jeg får et snev av sympati for deltakeren, og helbredelsesprosessen kan begynne.

Summen deltakeren har lånt er alltid mye større enn han hadde trodd − gjerne tre ganger større.

Og han er alltid like overrasket over at forbrukslånet med 20% rente, som han tok for å ha råd til å betale kredittkortregningen, som har blitt så stor fordi han har vært på byen tre dager i uken og bruker den vanlige lønna på å betale på andre kredittkort og kjøpe nye klær så han kan være fin når han er på byen, har vokst til minst det dobbelte. Hæh?! Hvordan kan det ha skjedd?

Alenemødre som virker som om de har kommet i en uheldig situasjon og andre mennesker jeg synes oppriktig synd på, gir meg ingen glede å se på. Nei, jeg vil se ekstremt overforbruk og folk som bestiller et boblebad til å ha i hagen fordi de vil muntre seg selv opp etter den forferdelige smellen de gikk på da businessidéen om å selge shave-is på Nordpolen ikke ble noen suksess. Jeg vil se folk som bruker hele lønnen sin på å kjøpe nye porselensugler til samlingen sin og tar opp forbrukslån for å dra til Ullared og hamstre billig bacon. Jo mer dustete pengeforbruket er, jo bedre er episoden.

Noen ting går igjen − avhengighet av et eller annet fryktelig usunt, som oftest energidrikker og røyk, en hang til å kaste uåpnede brev i søppelkassa og en uvanlig evne til å lukke øynene for virkeligheten. Og det å omtale seg selv som «en spandabel fyr», selvfølgelig.  

Og jeg koser meg med å se på hvor dumme de er.

Men så begynner de å ta seg sammen. De avbestiller Spania-turen, de var jo tross alt på Seychellene i forrige uke. De selger unna tre av de fem tv-skjermene sine, to av de fire bilene og begynner å se at mange bekker små gjør en stor Å. Da skjer det magiske − jeg begynner å heie på dem.

Hallgeir vrir hjernen sin for å finne løsninger og forhandler med kreditorene, mens en av psykologene snakker med deltakeren og leter etter den egentlige årsaken til den ukontrollerte pengebruken. Stakkars, han har jo bare prøvd å kjøpe seg venner!

Og til slutt står de der med en budsjett-tavle som er til å leve med. Stramt skal det være, å bruke penger man ikke har i årevis skal komme med en pris. Men det ordner seg. Fullmakten rives i to og et ryddig liv kan begynne.

Og jeg, jeg synes plutselig de 157 kronene jeg har igjen på konto når neste lønning kommer inn er litt av en prestasjon. Jeg er dritflink, jo! Har stålkontroll!  

Jeg ♥ Luksusfellen

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#luksusfellen #hallgeirkvadsheim #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

- Jo grovere overgrep, jo bedre

04.02.2018 - 08:45 Ingen kommentarer

På fredag publiserte Aftenposten saken «De norske nettovergriperne» i A-magasinet og på Aftenposten på nett for abonnenter. Aftenposten har kartlagt 89 av de siktede, tiltalte eller dømte mennene i Dark Room-saken, og informasjonen de har fått tilgang på er mildt sagt rystende. Det er så drøyt at jeg flere ganger måtte legge ned magasinet og ta en liten pause. Hvorfor leser jeg det da? tenker du kanskje.

Fordi jeg må tåle det. Når barn må tåle å gå gjennom det, er det minste jeg kan gjøre å tåle å høre om det. Og når jeg vet hva som finnes der ute er jeg bedre rustet til å forstå og til å takle det dersom jeg kommer i en situasjon der et barn viser tegn til eller forteller om at det har vært utsatt for overgrep. Det er noe jeg må kunne, fordi jeg jobber med barn.

Foto: Kripos/Nettavisen 

Også politiet mener at vi må orke å lese og vite. Featureredaktør i A-magasinet, Lillian Vambheim, skriver i sin lederartikkel at det er nettopp det som er grunnen til at redaksjonen i denne artikkelen går lenger enn de pleier i å beskrive overgrep mot barn.

Europol sier at utviklingen de ser i overgrepssaker er slik: Jo yngre, jo bedre. Jo grovere overgrep, jo bedre.

I videoene de har funnet hos mennene så politiet en jente som blir utsatt for overgrep mens hodet hennes er fastspent i en hjelm som er skrudd fast i veggen. Et annet barn ligger på magen på en madrass, med hender og føtter bundet bak på ryggen. I en video begås overgrep mot en baby som er så ny i denne verden at den fortsatt har rester av navlestrengen på magen sin.

Det er jo ikke ekte, det er bare film, sa flere av mennene da de ble tatt.

I artikkelen gjengis også utdrag fra hvordan de pedofile chatter om barn. Ordbruken er kvalmende. Politiet forteller at de chatter om å gjøre damer gravide for å kunne misbruke babyene. De chatter om å voldta en fireåring og kaste henne, som søppel, etterpå. De tipser hverandre om hvordan man skal penetrere et spedbarn på en slik måte at det ikke oppstår skader som kan oppdages. 

Dette er bare små utdrag, og det er etter at Aftenposten har skånet oss for det mest brutale − det som ikke egner seg på trykk.

Eivind Borge i Kripos sier til Aftenposten at om han hadde prøvd å skrive ned det mest groteske han kunne klare å tenke seg, ville han likevel ikke vært i nærheten av det disse mennene chatter om å gjøre med barn. Det er en blanding av seksuelle overgrep og tortur.

Over halvparten av mennene som brukte disse videoene som underholdning bodde sammen med barn da de ble arrestert. 10 av dem jobbet med barn, i barnehage og på SFO.

Når jeg leser artikkelen får jeg vondt i magen. Disse mennene ser på våre barn, de vakre små skapningene med bollekinn og latter i blikket, og tenker på grotesk seksuell mishandling. Tårene presser på, jeg blir kvalm, og jeg får lyst til å skrike: Jammen hva skal vi gjøre, da?!

Vel, når dette først foregår, så er det jo et slags lyspunkt oppi jævelskapen at politiet nå vet hva de står overfor, slik at de kan begynne å gjøre noe med det. Det har skjedd gode ting etter at Dark Room-saken kom frem i lyset: 

♦ I følge Kripos er over 800 av barna på videoene identifisert de siste to årene. Tallet er sjokkerende i seg selv, men når man vet hvem de er kan de i alle fall få hjelp.

♦ I 2017 fikk Kripos 25 millioner og 30 nye stillinger til å jobbe med overgrepssaker, skriver Aftenposten. Eivind Borge i Kripos sier til avisen: − Å bekjempe vold og overgrep mot barn er noe av det viktigste norsk politi skal jobbe med i 2018. Så en ting er sikkert: Flere norske menn kommer til å bli pågrepet.

Mistenker du at et barn du kjenner blir utsatt for overgrep? Les denne artikkelen for råd om hvordan du går frem. Ønsker du å snakke med egne barn om seksuelle overgrep som et forebyggende tiltak? Les denne artikkelen for tips til hva man skal si. En annen god side for informasjon er jegvilvite.no

Takk for at du orket å lese hele innlegget − del gjerne. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#dutrordetikkeførduserdet #duserdetikkeførdutrordet #seksuelleovergep #barn #overgrep #darkroom #kripos #stinesofiestiftelse #jegvilvite #reddbarna #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

14 år gammel og sparer til ny rumpe

31.01.2018 - 17:51 19 kommentarer

I går ble det kjent at skuespiller Ulrikke Falch trakk seg fra finaleplassen til en bloggerpris. I sin kronikk på nrk.no skriver hun: «Flere som er nominert i Vixen Blog Awards fremmer et usunt utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om psykisk helse og plastisk kirurgi». Hun ønsker ikke å være en del av dette, og jeg heier på henne.  

Sophie Elise føler seg truffet, og svarer i sin egen kronikk: «Jeg prøver hver dag å være det forbildet jeg skulle ønske jeg hadde som ung.» Videre skriver hun: «I dag har jeg et sunt forhold til eget utseende, og for meg var det mulig å få uten å måtte «gi slipp» på alt det overfladiske som jeg tross alt også finner en glede i.»

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er meg som skuer litt bekymret mot fremtiden. 

Sophie Elise føler at hun blir fratatt retten til å mene, og fratatt kredibilitet for alle de gode tingene hun gjør. Hun skriver at hun daglig svarer på mange eposter fra ungdommer som sliter med forskjellige ting, blant annet selvbilde. Det er flott at hun tar seg tid til dette, men hun er like fullt en del av problemet. For går det an å være et godt forbilde for unge jenter når man fungerer som en levende reklameplakat for plastiske operasjoner? Det hjelper ikke å innimellom alle de kroppsfikserte bildene med filter og reklamene for hvordan vippene skal bli lengre og håret finere nevne at man egentlig ikke synes at plastisk kirurgi er bra. Som vi foreldre vet; de gjør ikke som du sier, de gjør som du gjør.

Og i dag skriver Kristin Gjelsvik i en kronikk på Aftenposten at hun blir kontaktet av unge jenter ned i tiårsalderen som spør henne om hvor mye de bør veie. «Unge jenter sparer konfirmasjonspengene sine til de er 18 år og gamle nok til å fikse på utseendet sitt ved å legge seg under kniven. De er blitt stadig flere, og stadig yngre, de jentene som går i gang med å gjøre kroppen sin ugjenkjennelig. Lepper så store at de knapt klarer å smile. Mengder av Botox sprøytet inn i rynker som ennå ikke har meldt sin ankomst», skriver hun. Jeg heier på Kristin også.

Det hun forteller er bare så inderlig trist. 10-åringer som er opptatt av vekt! 14-åringer som sparer til plastisk kirurgi! Det er helt sykt − det er ingen tvil om at det er skikkelig tøft å være ung i dag. Da jeg vokste opp var det viktig å ha de riktige klærne for å være bra nok. Nå er det å ha den riktige kroppen som gjelder. Det må jo kunne sies å være en forverring. Og hvordan har det blitt slik, hvorfor tenker ungdom i dag at de må endre på kroppen sin?

«De altfor mange retusjerte bildene av syltynne fotomodeller de daglig blir eksponert for? Alle bildene av bloggere/influencere som poserer med sine gjennomopererte kropper, gjerne i seksualiserte positurer? Den evinnelige annonseringen for kosmetiske inngrep − i ungdommens Facebook-feed, på nettaviser, om bord på kollektivtransport, fra radiostasjoner som retter seg mot yngre publikum?» spør Kristin Gjelsvik. Sannsynligvis har dette mye av skylda, ja. 

Kjære ungdom: Du er god nok som du er. Kroppen din trenger ikke å pusses opp og fylles med plastikk. Den bør holdes sunn og frisk, så du kan bruke den til å bevege deg rundt og være med på det du har lyst til. Det er helt naturlig å se på andre av og til og ønske at vi var litt mer sånn eller litt mindre sånn. Kanskje er det også noen som ser på deg og tenker sånne tanker? Men man kan da ikke operere seg hver eneste gang en liten usikker tanke flakser forbi! Hvis du blir nedfor av å følge "perfekte" bloggere, dropp det. Bruk heller tiden din med mennesker som gjør deg trygg og glad. Trygghet og glede gir en god utstråling. Utstråling kommer fra innsiden − kan ikke kjøpes eller forfalskes med fotofiltre, og det gjør deg mer attraktiv enn all verdens botox og silikon. 

Men hjelper det ungdommene om jeg, en annenrangs gråhåret blogger på 35 år, sier dette? Sannsynligvis ikke så veldig. Men om mange drar i samme retning gir det ofte resultater. For vi må virkelig gjøre noe før en hel generasjon vokser opp med helt forskrudde verdier. Som så får barn igjen ... sukk. Hvor skal det ende? 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#kroppspress #plastikkerikkesåfantastisk #botox #silikon #fillers #konfirmasjonspenger #åhvordanskaldettegå #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

«Barna bestemmer-dagen»

28.01.2018 - 08:52 10 kommentarer

Fredag kveld, mens vi spiste middag (taco, selvfølgelig) satt Storebror med et lurt smil. Han gledet seg til i morgen, sa han. Når jeg spurte hva som skulle skje i morgen, fikk jeg ikke noe svar, han gjentok bare at han gledet seg, og fortsatte å smile det lure smilet.

Jeg begynte å bli nervøs. Hadde jeg lovet ham noe spesielt vi skal gjøre i morgen, og glemt det helt? Heldigvis fikk jeg sannheten ut av ham litt senere, etter en del overtalelse; lørdag var «barna bestemmer-dagen». Du har kanskje ikke hørt om den? Det er ikke så rart i så fall, for det eneste tilfellet av en slik dag som jeg har hørt om, var da søskenbarna til guttene mine gjennomførte det i fjor. De tre søsknene byttet roller med foreldrene og fikk lov å bestemme hva en hel lørdag skulle brukes til, og det ble bowling, lunsj på kafé og mye annet gøy. Og kanskje det beste av alt − da det begynte å bli sent bestemte søskenflokken at foreldrene skulle gå og legge seg, og at de ikke fikk lov å bruke mobiltelefonene sine. Brudd på reglene ble slått hardt ned på. 

Storebror hadde tidligere denne måneden hørt nyss fra fetteren sin om at «barna bestemmer-dagen» i år falt på den siste lørdagen i januar. Så da var det bestemt.

Vi ble vekket litt før åtte i går, med en klar beskjed: «Nå skal dere stå opp!» Guttenes pappa adlød ordre, men ble stoppet halvveis i trappen av Lillebror. «Kom opp igjen, du skal leke med lego!» Han ba pent om å få lov å først ta en tur innom badet, og en stund hørtes det ut som om det ikke var noen nåde. Men til slutt fikk han forhandlet seg frem til et kort toalettbesøk. Jeg lå fortsatt i senga og hørte Lillebror gå inn på rommet til Storebror igjen og spørre: «Var det bra at jeg kjefta på ham?»

Da jeg litt senere kom ut fra badet fikk jeg vite at vi skulle tilbringe dagen i Leo's lekeland i Kristiansand. «Og der skal vi ha slush», la Storebror til, uten å se opp fra iPaden. Vi pleier å være ganske strenge med iPad-bruk, men på «barna bestemmer-dagen» hadde vi ingenting vi skulle ha sagt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Sprett oss!" fikk jeg beskjed om, og gjorde mitt beste for å utføre ordren. 

Det viste seg utover dagen at de små sjefene trengte littegranne smug-ledelse når det gjaldt enkelte ting, men også at de var veldig lette å påvirke. Da min søster ville spise på Ikea, trengte vi ikke annet enn å nevne dette for Storebror, så bestemte han at vi også skulle spise der. Og da jeg fikk litt lyst på milkshake etter middagen, hvisket jeg til Storebror at hvis han ville så kunne han bestemme at vi skulle stoppe i drive-throughen i Grimstad på vei hjem, og kjøpe milkshake. Han ville det.

Jeg var veldig spent på hvordan resten av kvelden ville bli her hjemme, men den ble ganske kort for vår del. Et par velfylte godteposer ble med hjem fra Ikea, og guttene tok sengetøyet ned i stua og satte på smurfefilm. Da filmen nærmet seg slutten fikk vi voksne beskjed om å gå og legge oss. Det hjalp ikke å klage over at vi ikke hadde fått kveldsmat, svaret var kort og brutalt: «Det blir ikke kveldsmat i dag. God natt!»

Det var selvfølgelig ikke aktuelt å legge seg til å sove på ordentlig før de to små sjefene var i seng, så jeg la meg og leste en bok. Da filmen var slutt kom guttene opp for å sjekke at vi sov, så da snorket vi litt. Men da Lillebror ikke var fornøyd med Storebrors hjelp til å pusse tennene, ble vi vekket igjen og beordret ned for å hjelpe til. Det neste som ble bestemt var at alle skulle sove i vår seng, og jeg fikk tildelt en snau halvmeter ytterst på sengekanten. Guttene la seg med store glis og syntes dagen var en suksess.

Jeg syntes også det var en ganske fin dag, men jeg må jo si at guttenes lederstil var litt unødvendig brysk og bastant. Det er vel fort at makten går litt til hodet når man vet at man bare har én eneste dag i sjefsstolen. Vi kan nok konkludere med at det er bra at barn er barn og voksne er voksne, men rollebytte for en dag − det var litt gøy, altså. 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#barnabestemmer #rollebytte #mamma #barn #mammablogg #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Et øyeblikk, jeg skal bare ...

25.01.2018 - 16:55 Ingen kommentarer

Det her skjer sånn omtrent hver eneste gang vi skal forlate huset, med mindre det er snakk om badeland eller dyreparken:  

"Kom, nå må vi gå ned i gangen og kle på oss!" sier jeg. 

"Jammen, jeg skal bare ..." sier en av guttene, eller begge. 

"Nei, du skal ikke bare, vi er nødt til å gå nå, hvis ikke kommer vi for seint."

"Jammen, jeg skal jo bare ..."

"Kom! Vi går nå."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvor i all verden har de dette fra? La oss ta en titt på en annen situasjon, som skjer nesten like ofte:

"Vil du bli med meg opp på rommet og leke med lego?" spør Lillebror.

"Ja, det kan jeg godt. Jeg skal bare sette på en vaskemaskin først", svarer jeg. 

"Ok. Da venter jeg på deg her." Jeg løper ned og setter på vaskemaskinen og kommer opp igjen til Lillebror, som står tålmodig og venter ved trappa opp til tredje etasje.

"Et øyeblikk, så kommer jeg. Jeg skal bare vaske hendene", sier jeg. 

"Ja vel. Du kan ha både Zane og Cole hvis du vil. Skal jeg finne et gullsverd til deg?"

"Ja takk!" roper jeg inne fra badet. Jeg kommer ut igjen og akkurat i det jeg skal til å gå opp trappa ser jeg at det er nesten sloknet i vedovnen. "Jeg skal bare legge en kubbe til i ovnen, så kommer jeg."

"Du sa at du bare skulle sette på vaskemaskin", anklager Lillebror.

"Ja, jeg vet det, men så var det bare noen flere ting jeg måtte gjøre. Sånn, da er jeg klar!" Lillebrors smil er tilbake og han begynner å gå opp trappa. I det vi nærmer oss toppen kjenner jeg hvor kjølig det er i tredje etasje. Jeg orker ikke å sitte der og fryse, altså.  

"Du, jeg skal bare hente en ekstra genser, så kommer jeg." Lillebror nikker stoisk. Jeg løper ned igjen, finner en genser slengt over en stol i stua, og ser telefonen min som ligger på stuebordet. Å nei! Jeg skulle jo ringe tannlegen. Hvor mye er klokka? Jo, jeg rekker det.

"Lillebror? Jeg er bare helt nødt til å ta en telefon, og så kommer jeg, ok?" Det høres et tungt sukk oppe fra tredje etasje.

Skal bare, skal bare, skal bare. Ja, hvor i all verden har de det fra?  

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#skalbare #mamma #barn #mammablogg #muligensirrelevant #side2 #nettavisen

Det instagram ikke forteller deg om skitur

21.01.2018 - 18:04 4 kommentarer

For en som ikke har sett ei skiløype på 20 år, annet enn på instagram, så ble møtet med virkeligheten et sjokk.

Sjekk ut hashtaggen #skitur, for eksempel. Det er så vakkert og lekkert og nydelig at man kan begynne å grine. Det er fantastiske vinterbilder av snøtunge trær og solskinn som glitrer i nypreparerte løyper. Barn og voksne smiler strålende med røde kinn, det er ikke en eneste hundebæsj å skue, og gul snø, hva er det?

Kakao og Kvikklunsj − min favorittdel av skituren. 

Etter å ha sett på sånne bilder i en del år, besluttet vi at 2018 er det året vi skal anskaffe ski til hele familien. Åh, som jeg gleda meg til å spasere inn i den fortryllende instagramvinteren!

Jeg dømmer ingen − instagram er til for vakre bilder. (Jeg skal legge ut et av de fineste bildene mine der etterpå #deiligvinterdag) Men noen må også fortelle sannheten, synes jeg. Først og fremst for at småbarnsfamilier som min egen ikke skal bli fullstendig overrumplet av skilivets harde realiteter på sin første tur, og bestemme seg for å aldri prøve igjen.

Som så mange ganger før tar jeg på meg oppdraget − uten at noen har bedt om det.

Hvis du ikke har lyst til å bli avslørt som nybegynner − husk å fjerne prislappen på skiene. 

Realitet 1: Sola skinner ikke alltid i skiløypa. I dag var det faktisk ganske overskya, og selv om ikke det la noen demper på gleden for vår del, så vil jeg bare si ifra så dere vet det.

Realitet 2: Hunder gjør fra seg i løypa. Ikke ved siden av − neida, de bæsjer i løypa. Og tisser, overalt. «Ikke spis gul snø» er virkelig et nyttig råd, og ikke noe man skal kimse av. Forsikre deg om at barna har fått med seg denne viktige livsvisdommen før dere drar ut på tur.  

Realitet 3: Det er kaldt på tærne! Jeg tenkte at de forfrosne tærne jeg husker fra barndommens skiturer var på grunn av at jeg kanskje hadde litt for små skisko eller at jeg ikke hadde tatt på meg gode nok sokker. Men det var like ille i dag! Jeg har kjøpt skisko i én størrelse større enn jeg bruker i sko, så jeg hadde plass til to par ullsokker, men nei gitt. Skisko må ha en magisk evne til å stoppe blodtilførselen til tærne. Mens jeg har skrevet dette har jeg fått følelsen tilbake i tærne på høyre fot, hurra!

Realitet 4: Det kan gjøre litt vondt. Både når du faller, og fordi du sannsynligvis bruker en del muskler som du ikke bruker til vanlig. (Nei, du med Swixjakka og rumpetaska og den perfekte skøytestilen, jeg snakker ikke til deg). Jeg klarte i tillegg å få krampe i venstre fot, det skjedde da jeg prøvde meg på å gå fiskebein.

Når jeg skulle ploge ned de bratteste bakkene la den ene skien seg hele tiden på tvers. Det må ha vært noe galt med løypa i dag. 

Realitet 5: De yngste barna synes det er morsomst de første 500 meterne. Jeg mistenker at de smilende instagrambildene av barn er tatt tidlig på dagen, og det trikset skal jeg jaggu meg huske på selv neste gang. («Jeg savner legoen min!» sa Lillebror med innlevelse da vi hadde kommet halvveis i den 2 km lange løypa).

Realitet 6: Om ikke dine egne unger klager, så slipper du uansett ikke unna. Det er fullt av grinende unger og sure voksne der. Barn som henger etter voksne i en skistav og hulker om at de er slitne, barn som sitter i pulk og griner, og barn som ligger ved siden av løypa og velter seg i snøen med skia i kryss mens de klager over hvor kalde de er. Foreldrene kjefter, truer med å gå fra dem eller ber dem ta en titt rundt seg på hvor pent alle de andre barna oppfører seg. Neida, det finnes ikke slikt på instagram, men jeg har sett og hørt alt dette i dag − helt sant!

Jeg har lysna dette bildet littegranne i Picasa. Bare litt, altså, siden mobilkameraet mitt er så dårlig. 

Realitet 7: Dersom du litt motvillig er dratt med ut på tur av kjæresten, er dette ingen hemmelighet. Jeg så flere av dere i dag. Med lidende ansiktsuttrykk, uegnede antrekk og klønete stil, gående ved siden av overentusiastiske partnere med utstyret i orden og en optimisme som ikke lot seg kue av de stygge blikkene dere sendte dem.

Realitet 8: Det er enkelte situasjoner der man ikke ønsker å høre ordene: «Mamma, jeg må på do!», og skitur er en av dem. Det er ingen do i skiløypa, og hvis du skal utenfor løypene må du vasse i meterhøy løs snø. Dette forklarer muligens all den gule snøen, men ærlig talt, folkens; du skal utenfor løypene. Bare å stolpe i vei.

Men, ikke la dette hindre deg, altså! Jeg mener det. Jeg ville bare at du skulle vite hvordan det er, sånn at ikke fallhøyden fra instagrambildene blir så stor. For det er flott, altså. De snøtunge trærne er der helt på ordentlig, og du kan jo dra en dag sola skinner. Og tårene til han som har verdens dummeste staver tørker ganske fort når han klarer å renne ned den bratte bakken uten å falle. Og kanskje du begynner å få litt dreisen på den der skøyteteknikken − da er det gøy! Også følelsen etterpå da, når man kommer inn med roser i kinna, fjell-luft i lungene og god samvittighet.

Bare husk kakao. Hva du enn gjør − ikke glem kakao. 

- Renate - 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#skitur #instagram #vintervær #snø #gladebarn #solskinn #kakao #ikkehelesannheten #muligensirrelevant #side 2 #nettavisen

Jeg vil så gjerne se deg

17.01.2018 - 16:54 Ingen kommentarer

Du har tatt på deg den mørkeblå anorakken og den sorte allværsbuksa − det er jo viktig å holde seg tørr når man skal ut i vinterregnet. Det samme regnet som gjør asfalten så sort at lyset fra billyktene suges inn i den og forsvinner.

Du går der i veikanten − jeg kommer kjørende, men jeg ser deg ikke.

Jeg ser deg ikke.

Og når jeg ikke ser deg så vet jeg ikke at du er der.

Og når jeg ikke vet at du er der så kjører jeg som om du ikke er der.

Og når jeg kjører som om du ikke er der så kan det hende jeg kjører der du går. 

Jeg vil ikke at det skal skje. Jeg er livredd for at det skal skje. Det hender til og med at jeg kjører midt i veien for å prøve å unngå det, og flere ganger har jeg først fått øye på deg akkurat i det jeg passerer deg. Hjertet mitt slår i dobbelt tempo i flere minutter etterpå, for hva om jeg hadde kjørt litt lenger inn i veikanten? Når jeg møter en annen bil kan jeg ikke kjøre midt i veien, og blir i tillegg blendet av lyset fra den andre bilen. Om det var vanskelig å se deg før, er det umulig nå.

Jeg ser deg ikke.

Selv når lyset fra lyktene på bilen min faller på den mørke jakka di, er det ikke sikkert at jeg registrerer noe. Du er mørkkledd, det er mørkt rundt deg. Du går i ett med omgivelsene, og jeg ser deg ikke.

Jeg ser deg ikke. 

Men, tro det eller ei, det finnes faktisk en enkel løsning på dette problemet. 

Det kalles refleks, og er en fiffig liten oppfinnelse. Hvis du har på deg en refleks eller to, skjer det noe magisk når lyset fra bilen min treffer deg. Lyset reflekteres og sendes tilbake til meg! Aha, tenker jeg da − her går det et menneske. Jeg ser deg! Da får jeg tid til å sette ned farten og svinge litt utenom. Du slipper å bli liggende igjen i veikanten, og jeg slipper å bli tiltalt for uaktsomt drap. En klassisk vinn-vinn-situasjon.

Refleks finnes i mange forskjellige versjoner, og hvis du leter i en skuff hjemme kan det hende du finner et par refleksbrikker − siden mange firmaer deler dem ut som reklamemateriell. Om du vil ha noe mer spenstig kan du prøve morsomme refleksarmbånd som ruller seg rundt armen av seg selv, ytterklær med refleksstriper på, luer med refleksstriper strikket inn eller en vest i knallfarge med store refleksstriper på.

Neste gang du skal ut og spasere langs en bilvei, håper jeg du har refleks på deg. Da ser jeg deg.

Gjør det, da.

For jeg vil så gjerne se deg. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#refleks #brukrefleks #gulterkult #blisett #side2 #muligensirrelevant #nettavisen

- Har lagt frem noen kniver som de kan spikke med ...

14.01.2018 - 09:59 6 kommentarer

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg er en littegranne engstelig mamma. (Ok, til tider lett hysterisk.)

Mine barn får lov til å leke, altså. De sykler, klatrer, bygger hytte med to etasjer, og de får lov til å spikke med kniv − under oppsyn. Jeg er egentlig ikke så redd for at de skal skade seg, jeg er bare veldig redd for at de skal dø. Så enkelt er det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Storebror, som nylig fylte åtte år, har bare én gang gått langs bilvei uten voksne, og det var da han var med hjem til noen gutter han går på skole med. De bor nær skolen og pleier å gå til og fra, og da var det jo naturlig at min sønn gjorde det samme. Det var ikke så lett for meg, men psykologen min har sagt at jeg bør prøve å forholde meg til hva som er «norsk standard», altså hvilken risiko de fleste andre foreldre utsetter barna sine for. Så jeg lot ham gå med dem hjem fra skolen, og det gikk bra.

Et par uker før jul ble sønnen min invitert på besøk til disse guttene igjen. Jeg regnet med at de skulle gå hjem fra skolen, så det var jeg innstilt på. Men denne gangen skulle de også være alene hjemme i halvannen time før noen voksne kom hjem. Oi.  

Jeg måtte sende melding til mammaen og forhøre meg litt om hvordan dette skulle foregå. Var det noen de kunne kontakte hvis noe skulle skje? Jada, de hadde naboer − ikke noe problem. Siden jeg (selv etter et sjenerøst tilbud om å få gjemme meg i buskene utenfor huset deres) var litt skeptisk foreslo hun at sønnen min kunne vente på SFO, så kunne hun ta ham med hjem når hun var ferdig på jobb. Nei, tenkte jeg da, ærlig talt, jeg kan ikke bli en sånn mamma som nekter barna mine opplevelser fordi jeg er redd. Så da var planen klar.

Alltid når en av guttene mine skal noe litt utenom det vanlige, om det er bytur med skolen, båttur med barnehagen eller å være med noen hjem, da går jeg litt sånn og ser på klokka og tenker at «nå har de dratt fra skolen» eller «nå bør de være tilbake i barnehagen» eller «dersom noe galt har skjedd ville jeg vel ha fått beskjed nå».

Denne dagen gikk jeg og tenkte på at «nå skal de snart gå fra skolen», og omtrent i samme øyeblikk fikk jeg en melding på Facebook. Der sto det:

«Jeg ba gutta lage litt middag til jeg kommer hjem, så de ikke får tid til å finne på noe tull. Så skulle de tenne litt stearinlys og gjøre det litt koselig :) Har lagt frem noen kniver som de kan spikke julepresanger med hvis det blir litt tid til overs! Bare kos deg og slapp av, dette blir bra.»

Først tenkte jeg «shit, lage middag?» så kom jeg til det om å tenne stearinlys og tenkte litt mistenksom at «det var da fælt som hun skulle gni det inn, da ...» og så kom jeg til julegavespikkingen ... 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg begynte å le. Og de neste to timene, hver gang jeg tenkte på at sønnen min var alene hjemme med venner, begynte jeg å humre, i stedet for å plages av de sedvanlige forestillingene om alt som kan skje.

Humor er utrolig viktig for meg. Evnen til å le, både av meg selv og i vanskelige situasjoner, har hjulpet meg gjennom det livet har kastet i fanget på meg. Denne gangen fungerte det som en kort og effektiv terapitime. Latterterapi.

Men kurert er jeg selvfølgelig ikke, så jeg satte pris på meldingen jeg fikk da mor i huset var kommet hjem: «Alle lever og har det bra! Sees etterpå.»

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#mamma #mammablogg #barn #humor #angst #terapi #latterterapi #muligensirrelevant #nettavisen #side2

En elektrisk spøkelseshistorie, kanskje.

10.01.2018 - 19:29 Ingen kommentarer

For et drøyt år siden besøkte vi et gammelt slott i England. Der skjedde det noe som jeg fortsatt synes er veldig rart.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Første morgenen på slottet våknet jeg av at telefonen pep for å si fra at den ville lades. 15% batteri, stod det. Jeg hadde ladet den en god stund før jeg la meg, og jeg hadde ikke brukt telefonen etterpå. Det var da mye mer strøm på den i går? Ja, ja ... Jeg slo tanken fra meg, regnet med at jeg hadde sett feil kvelden før.

Da kvelden kom begynte jeg å tenke på det igjen, og sjekket nøyaktig hvor mye strøm det var på mobilen da jeg tok ut laderen og la den på nattbordet. 53% stod det. Morgenen etter var det 20% igjen. Jeg nevnte det for samboeren min, og han fortalte at mobilen hans hadde gått helt tom for strøm i løpet av natten og slått seg av. Rare greier.

Jeg måtte google litt. Fant ut at enkelte mener at spøkelser bruker elektrisk energi for å materialisere seg. Det var kanskje ikke så lurt å finne ut dette mens vi fortsatt var der, siden jeg blir litt skremt av sånt. Men hvis spøkelser drev og spaserte mellom sengene våre om natten hadde de i alle fall latt oss være i fred til nå, så vi fikk håpe på det beste. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Trappeoppgangen. Hun damen på bildet ser rett på deg, gjør hun ikke? 

Batteriet på systemkameraet mitt var ladet helt opp rett før vi dro på tur, og da vi kom til slottet etter tre dager i England og over 1000 bilder, begynte det å bli tomt. Derfor ladet jeg batteriet helt opp igjen den første kvelden på slottet, så jeg kunne ta massevis av bilder under oppholdet.

Da vi på den første hele dagen der utforsket slottet og området rundt tok jeg nok et par hundre bilder, før batterilampa begynte å lyse. Og etter å ha filmet guttene i et par minutter ble skjermen plutselig svart, og det var det. 

Tredje kvelden hadde jeg ladet mobilen min opp til 74% da jeg tok ut laderen. Morgenen etter var det 33% strøm igjen på den.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hotellrommet vårt på slottet. 

Min samboers mobil ble også tappet for strøm hver natt, men han mente at det sikkert var på grunn av en feil på telefonen. Noen ganger oppfører jo telefonen seg rart en liten stund, og så fungerer den vanlig igjen, sa han. Mulig det, men min telefon var bare et par måneder gammel, og noe sånt hadde aldri skjedd før. Og hva med kameraet? Han trakk på skuldrene. Hvis det IKKE skjer på neste hotell, begynner jeg å lure, sa jeg.

Etter disse tre nettene kjørte vi videre, og sov på hotell ved flyplassen siste natta. Jeg ladet mobilen min igjen, og hadde 83% strøm da jeg tok ut laderen. Da jeg våknet igjen så jeg på mobilskjermen. Fortsatt 83% ... 

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)   

#spøkelse #spøkelseshistorie #slott #mystisk #muligensirrelevant #nettavisen #side2