Desemberdilemma

Hver eneste desember tenker jeg to litt motstridende tanker:

Jeg har lyst til å gi barna mine akkurat det de ønsker seg til jul. Det er så gøy å velge ut gaver til dem! Planlegge, kjøpe, pakke inn og se ansiktene deres i det de åpner og får se det som sto øverst på lista.

Men jeg vil absolutt ikke at de skal bli bortskjemte! Jeg vil at de skal vite hvor heldige de er, vite at de allerede har de viktigste tingene i livet - frihet, tak over hodet, mat på bordet og noen som elsker dem over alt på jord.


Illustrasjonsfoto. Gavehaugen hjemme hos oss er litt mindre firkanta og mye mer kaotisk. 

I tillegg til dekkede primærbehov har barna mine en aldri så liten overflod av leker. Sikkert ikke mer enn andre barn, men nok til at vi stadig må finne på nye oppbevaringsløsninger for å få plass til alt på rommene deres. Det er egentlig ikke sånn jeg ønsker å ha det. Jeg vil at barna mine skal ha oversikt over det de eier, og sette pris på hver ting.

Til tross for dette kjenner jeg tilløp til panikk ved tanken på at mitt barn skal stå med bøyd hode i skolegården og unnlate å fortelle om julegavene sine, fordi alle de andre har fått større, dyrere og kulere gaver enn ham.

Jeg vet at det er teit å tenke sånn. Og etter en liten samtale med Storebror skjønner jeg at dette sannsynligvis er et scenario som utspiller seg ene og alene i mitt hode. 

Når Storebror snakker om forrige jul, er det ikke gavene han husker. Han mimrer fra da han og jeg var ute i mørket en kveld og bygde snøborg. Han snakker om at det snødde da vi kom ut fra kinoen etter å ha sett en julefilm. Og om hvor gøy det var å få være med å velge ut og sage ned juletreet vårt. Han ler og spør om jeg husker da Lillebror svelget mandelen i grøten.

Jeg kommer fortsatt til å kjøpe fine julegaver til barna mine. Men jeg vil holde litt igjen på mengden. Jeg tror den ekstra tiden sammen med oss voksne er mye mer verdt for dem.

Så vi skal bake kaker og grise til kjøkkenet. Lage skeivt pepperkakehus. Lese gode, gamle julehistorier på sengekanten. Ha juleverksted med julemusikk, og drikke julebrus mens vi ser på julefilm. Jul, jul, jul. Jeg elsker jul. 

 

Bloggen min på Facebook :) 

May I turn down your bed?

For første gang i mitt liv har jeg bodd på femstjerners hotell. Et gammelt slott, faktisk. Det svarte definitivt til forventningene, men å leve i luksus krever nok litt trening. Jeg tror ikke at noen mistenker oss for å være vant til dette. Vi startet med å ankomme tjenesteinngangen, noe gps'en antakelig synes at var mest passende for oss.

Med oss i bagasjen hadde vi to poser fulle av illeluktende klær, etter et akutt tilfelle av bilsyke. Planen var å vaske dem på hotellrommet, men vi kom heldigvis på at det var lurt å la dem stå i bilen til etter at vi hadde sjekket inn.

I resepsjonen ble vi møtt av en dame som allerede visste navnene våre, og vips så var vi sjekket inn. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En av inngangene til Bovey Castle. 
 

En pikkolo kom og tok bagasjen vår, og fortalte om hotellet mens vi gikk. Han spurte om vi ville ta heisen eller trappa. Selv om jeg liker slottstrapper veldig godt, sa jeg heis, så han skulle slippe å bære alt opp trappa. Men heisen var knøttliten, så han viste oss inn i heisen, og bar bagasjen opp trappa selv. 

Storebror lurte på hvorfor mannen tok kofferten hans, og hvisket innstendig til pappaen sin at han ville ha den tilbake. Så da pikkoloen møtte oss igjen i det vi gikk ut av heisen (hvordan klarte han det?!), spurte vi pent om Storebror kunne få bære kofferten sin selv. Pikkoloen beklaget at han hadde tatt kofferten uten å spørre eieren. Vi tipset ham med to pund, og han virket såpass overrasket at jeg fortsatt er i tvil om det ikke passet seg helt.  

Vanligvis når vi bestiller familierom på hotell, så får vi et helt vanlig rom, hvor de har gjort sofaen om til sovesofa og trøkka inn en reiseseng et eller annet sted hvor det blir så trangt at man må gå sidelengs forbi. Ikke på Bovey Castle.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Velkomstgave til barna. 
 

I tillegg til badet, som har både dusj og badekar, har vi tre rom. Soverom til barna, tv-stue og soverommet vårt. Det stod Jellybeans, nøtter, fudge og epler til oss da vi kom inn. Nespresso kaffemaskin. Alt man kan ønske seg av toalettsaker, og badekåper og slippers til både barn og voksne. Fire håndklær til hver, som blir byttet ut hvis noen flytter dem to millimeter. Og varmekabler i speilet.

Første kvelden gjorde vi ikke noe annet enn å få guttene i seng, men lørdagen brukte vi på å utforske slottet. Vi gikk en tur ute, sjekket ut lekerommet, var i svømmebassenget, og spiste middag i restauranten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her spiste vi lørdagsgodt. 
 

Utpå kvelden tok vi med oss lørdagsgodteriet ned til ett av oppholdsrommene med åpen peis, og satt der så lenge det var forsvarlig. Da Lillebror begynte å hoppe fra lenestolene mens han ropte «Supermann til unnsetning!» gikk vi tilbake til hotellrommet.

Mens vi holdt på å legge ungene banket det på døra. På utsiden stod to menn.

Den ene av dem holdt en blå bøtte og sa noe med så kraftig aksent at jeg ikke forstod et eneste ord. Han gjentok, men jeg skjønte fortsatt ingenting. I de fleste situasjoner ville jeg nikket og smilt - alt for å unngå å be en person gjenta for tredje gang - men jeg hadde ingen anelse om hva de ville, og hadde ikke så lyst til å slippe dem inn.

«Turndown-service», sa han som stod ved siden av, og forklarte at de ville inn og dra for gardinene våre og gjøre sengen klar for kvelden.  

Jeg husker at jeg har hørt om denne servicen for lenge siden, og at jeg ristet på hodet i vantro. Det er underlig nok å gå tomhendt mens noen bærer tingene våre, og stadig bli spurt om vi trenger noe, eller om de kan hjelpe oss med noe. Men at de skal inn på rommet mens vi er der og dra for gardinene for oss, og legge dynen til siden så det er lettere å legge seg oppi sengen?

Jeg takket nei. Det kan rett og slett bli for mye luksus for enkle mennesker fra bygda.   

 

Bloggen min på Facebook :) 

10 tips til å irritere vettet av folk på Facebook

Tidligere har jeg gitt mine lesere 10 tips til å fremstå passelig vellykket på Facebook. Men det er jo slettes ikke sikkert at alle har lyst til det! Så denne gangen har jeg spurt i en hjelpsom gruppe jeg er medlem av, hva de irriterer seg mest over på Facebook. 

Overraskende nok ... er det en del likheter mellom denne listen og den forrige, men vinklingen er litt annerledes. 

Slik går du frem for å få folk til å klikke på "unfollow": 

1. La folk følge deg gjennom hele dagen, med jevnlige oppdateringer om alt du gjør. Gjenta dette hver dag, og ikke utelat en eneste kaffekopp!

2. Legg ut festbilder og tag de åpenbart beduggede motivene uten å spørre. 

3. La halvparten av statusene dine være visdomsord, den andre halvparten oppdateringer angående sykdommer du har.


Virkelig? Enkelte visdomsord er ganske irriterende. 
 

4. Bytt profilbilde minst én gang i uka. Retusjer og bruk filter til du er ugjenkjennelig. Husk trutmunn, hevede øyenbryn og/eller intenst blikk.

5. Tag deg selv på sykehus eller legevakt, men ikke fortell hvorfor du er der. Hvis noen spør om hva som har skjedd, la være å svare, eventuelt lik kommentaren deres og svar med et hjerte.

6. Uansett hva du liker å poste, rendyrk det. Treningsbilder, dine politiske meninger, din tro og livssyn eller alle de gode tilbudene fra firmaet ditt. Ikke post NOE annet.

7. Ha offentlige samtaler med personer som befinner seg i samme hus som deg. 

8. Skriv personlige ting på andres vegg. Gjerne av typen "Håper du føler deg bedre i dag. Han fortjener deg ikke, seriøst!"

9. Inviter folk til å spille. Får du ikke svar, fortsett å invitere samme person. Ikke gi opp!

10. Legg ut 78 bilder av den fine søndagsturen din, den nye båten eller av hunden din med "morsomme ansiktsuttrykk".

 

Det var også en som nevnte "venner som prøver å selge deg ting", men det tok jeg ikke med siden jeg har prøvd å selge noe på Facebook tidligere i dag.

 

Følg bloggen min på Facebook :) 

Elsk det, bruk det eller kast det!

De siste ukene har det pågått en ekstrem rydding her i huset. (Foreløpig vil det ikke være synlige endringer for besøkende ...) Jeg er blitt en ivrig bruker av finn.no og salgsgrupper på Facebook. Inspirert av ryddeguruer jobber jeg etter prinsippet om at alle ting jeg velger å beholde skal ha en av tre verdier: 

Nytteverdi - tingen er jevnlig i bruk.

Estetisk verdi - den er fin å se på og jeg blir glad av å ha den.

Nostalgisk verdi - jeg vil ikke ha den fremme, men jeg får meg ikke til å kaste den heller. 

Alle gjenstander som ikke har en slik verdi for meg eller andre i huset, skal selges, gis bort eller kastes. Idéen er at om man rydder hele huset på denne måten, vil man ende opp med lite rot, mer fritid og visstnok også et ryddigere hode.

Perfekt - jeg trenger alle de tingene! 

Jeg begynte med barneklær. Mye nostalgi og mange feller å gå i. Under tidligere ryddinger har jeg endt opp med å beholde nok klær til å kle opp et østeuropeisk barnehjem. Men denne gangen gikk jeg grundigere til verks, og tok alle kleskassene ned fra loftet. Jeg bestemte meg for å spare på to kasser til hvert barn - én med klær fra det første året, og én med ledig plass hvor jeg kan legge vekk enkelte plagg senere.

Å sette en konkret begrensning tvang meg til å være litt streng. Det som ikke fikk plass i disse kassene fylte 5 andre kasser, og jeg leverte det et sted som sender klær til nettopp barnehjem i østeuropeiske land.

Bikinier ble neste utfordring. Her måtte jeg gå etter litt andre prinsipper. For jeg synes nemlig at de er ganske fine og jeg blir litt glad av å ha dem. Men ... jeg har 32 bikinier, og de fleste av dem har aldri vært utenfor baderomsdøra. Så jeg stilte meg i stedet spørsmålet: Er det sannsynlig at jeg kommer til å ta meg godt ut i denne bikinien til neste år, når jeg ikke gjorde det i år, i fjor eller året før?

Det ble ikke mange bikinier igjen, gitt. Men til gjengjeld kan jeg vise meg offentlig i de jeg har beholdt. Resten gikk i søpla, av to grunner:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et lite utvalg jeg fant i en pose på loftet. 
 

1. De kan ikke bidra til å holde barnehjemsbarn varme.

2. Når ikke jeg ser bra ut i dem, synes jeg heller ikke at andre skal få muligheten.

Puslespill var det neste på lista over ting jeg har altfor mye av. Først solgte jeg 25, og så 18 til. Nå eier jeg "bare" 29 puslespill, og vurderer å selge enda fem.

Videre skal jeg gå gjennom duftlys, bøker og egne klær. Deretter står alle skuffer og skap i hele huset for tur, på jakt etter ting som ikke har stor nok verdi.

Foreløpig er erfaringen at på overflaten blir det verre før det blir bedre. Men å vite hva som befinner seg i hver eneste kasse på loftet, og vite at hver ting står der fordi vi har tatt et bevisst valg om å beholde den - det er ganske fint. 

Nå blir det kanskje litt malplassert her å oppfordre til nye innkjøp, men jeg tar meg friheten til et lite innslag av dobbeltmoral: Ta gjerne kontakt hvis du ønsker deg nye, røde sko i størrelse 37, en ubrukt Victoria's Secret veske eller en lekker samleboks med Yankee Candle juleduftlys ... :) 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook! :) 

Et underlig restaurantbesøk

 

Vi er tre venninner som pleier å møtes og spise middag med ujevne mellomrom. I går hadde vi bestilt bord ved en av byens restauranter til klokka halv seks. 

To av oss ankom restauranten til avtalt tid. Venninnen min oppgav navnet sitt, og en ung servitør svarte at de ikke hadde noen reservasjoner på det navnet. "Kanskje du har bestilt hos en annen restaurant?" foreslo han, og nevnte en restaurant han mente at hadde et lignende navn. Kanskje det var der vi hadde reservert? 

Min venninne nølte et øyeblikk, og servitøren tok tvilen hennes som en bekreftelse på at han hadde rett. Han smilte selvtilfreds og sa: "Ja, det er fort gjort å ta feil. Vi har nemlig ingen reservasjoner til tre personer i kveld, skjønner du."

Ja, han sa både nemlig og skjønner du

"Men, vent litt", sa venninnen min, "jeg kan jo bare sjekke på telefonen. Jeg kontaktet restauranten via facebooksiden." Hun fant facebookmeldinger fra restauranten vi sto i, og telefonlogg som viste at hun hadde snakket med dem. 

Dette syntes servitøren at var veldig rart. Men det kunne muligens forklares med at det ikke var han som hadde vært på jobb hvis bookingen var gjort litt tidlig på dagen, da var det noen andre som tok telefonen ... Setningen døde hen, så jeg vet fortsatt ikke hva det hadde med saken å gjøre. 

En kvinnelig servitør sa at de kunne kanskje ordne noe, selv om vi ikke hadde bestilt. Hvis vi ville sitte litt sånn trangt ved et bord som var beregnet til to? Joda, vi satte oss. 

Etter en liten stund kom den mannlige servitøren og lurte på om vi ville ha noe å drikke. Han fortalte at de ventet 28 gjester samtidig den kvelden. "Så i dag må folk helst spise litt fort", sa han. 

Noen minutter senere kom han tilbake og lurte på om tredjemann i følget vårt kom snart. Jeg fortalte ham at hun hadde slitt med å finne parkeringsplass, men at hun var på vei nå. Han så på meg med en uforstående mine og lente seg frem og så ut av vinduet. Nei, det kunne da ikke være noe problem å finne parkering? "Hvor mye er klokka nå da?" spurte han og så demonstrativt ut av vinduet igjen. Han begynte å nevne parkeringsplasser i nærheten hvor det umulig kunne være fullt. Jeg forsikret ham om at hun hadde funnet parkeringsplass nå, og var på vei. 

Vår venninne ankom, den kvinnelige servitøren overtok, og vi fikk bestilt mat uten trøbbel. Maten var god, og vi bestilte karamellpudding med sorbét til dessert. Servitøren sa at de dessverre var tomme for karamellpudding. Men så trodde hun at de kanskje hadde én, så hun skulle sjekke om vi kunne dele den. Hun kom tilbake og sa at de hadde karamellpudding likevel, så vi kunne få hver vår. 

Blide og fornøyde satt vi og ventet, og litt senere kom hun tilbake med en tallerken med to kuler sorbét, og beklaget at de likevel ikke hadde karamellpudding. "Så da får dere sorbét", sa hun og satte fra seg tallerkenene. Så da får dere sorbét. For meg blir det som å si "vi hadde dessverre ikke biff, så da får dere fløtegratinerte poteter". 

Vi sa ifra om at vi heller ville velge en av de andre dessertene på menyen, og bestilte frityrstekt is. Det var greit, hun tok med seg sorbétene igjen og kom tilbake med kaffe. 

Litt senere kom den unge, mannlige servitøren med isen, satte tallerkenene foran oss og sa: "Se her har vi kaloribomba si!" 


Illustrasjonsfoto, av en annen kaloribombe, fra et restaurantbesøk da servitøren høflig unnlot å nevne dette faktum. 
 

Han forsvant og lot oss nyte desserten i fred en liten stund før han stakk innom og spurte: "Smaker det? Det smakte vel som en kaloribombe også?" Han lo, og gikk videre til neste bord. 

Man skulle kanskje tro at dette var nok. Men han hadde enda mer på hjertet. Når han kom for å rydde inn tallerkener sa han: "Dere fikk det ned? Det er ikke lett å få ned den der!" 

Det gikk stadig kortere tid mellom hver gang han var innom bordet vårt og spurte om det skulle være noe mer, så vi bestemte oss for å tilbringe resten av kvelden et annet sted. 

Ute på gaten stoppet vi opp og så taust på hverandre en liten stund, før vi brøt ut i latter og den ene venninnen min sa: "Ja, da har du i det minste noe å skrive om, Renate."

Sjeldent så galt at det ikke er godt for noe. 

 

Følg gjerne bloggen min på Facebook! :)

 

#restaurant #spesiellservice #skalikkeditigjen #folkeskikkerikkesådumt

Hvordan trekke idioter til en mannegruppe  

Lederen for Mannegruppa Ottar forteller i dag til VG at det ikke var meningen at gruppa skulle bli et sted for hets av kvinner, oppfordringer til voldtekt og grotesk vitsing om misbruk av barn.

Men så ble det slik likevel, gitt! Hmm ... Hva i all verden kan være grunnen til at akkurat denne gruppen tiltrekker seg menn med dårlige holdninger?


Bildet er lånt fra br.no, og jeg informerer for ordens skyld om at bæsjen er laget av plastikk. Fluene også. 
 

Vi snakker om en gruppe hvor det er nødvendig å informere om at det ikke er lov å poste bilder av lik eller avføring. 

Dette kunne vært hele innlegget mitt. 

Men jeg må bare si litt mer.

Den første regelen i gruppa er «ingen pedofili». Selv har jeg aldri sett en slik regel i noen av gruppene jeg er medlem av. Ble denne regelen satt da gruppen ble startet, eller dukket det opp innlegg som gjorde det nødvendig? 

Når jeg leste screenshoten av vitsene som var delt i gruppa, er jeg ikke i tvil om at en som misbruker barn vil tolke gruppens mottakelse av disse vitsene som en aksept for sine handlinger. I mitt 34 år lange liv har jeg aldri før lest eller hørt noe så kvalmt. I disse vitsene er det ikke den pedofile som blir latterliggjort. Det er det misbrukte barnet.

Det. Er. Ikke. Morsomt.

 

Bloggen min på Facebook. 

 

#mannegruppaottar #skikkeligemannfolkeh

Når non-stick'en nekter å slippe

Da vi var i Legoland i begynnelsen av september, fant vi en legomann-kakeform i butikken på hotellet. Det passet perfekt, siden Lillebror snart skulle fylle tre år, så sånn en måtte vi ha. Uten snev av bekymring i mitt sinn lovte jeg guttene legomannkaker til bursdagene sine. Her ser du hva jeg skal servere gjestene som kommer i Lillebrors selskap i dag:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oisann, han har visst ikke noe ansikt. Og hva skjedde med beina? For ikke å snakke om manglende fasong på hendene og alvorlige skader i brystregionen.

Jeg brukte en kniv til å få løs sidene. Men jeg har ingen kniv som kan bøye seg i 90 graders vinkel og løsne bunnen. Står det med liten skrift noe sted, at jeg trenger en sånn kniv? «Myk og enkel i bruk» skriver de på en nettside som selger formen. Jeg er halvveis enig, det vil si; den er myk.

På lego.com kan man lese: «Easy slip-out silicone baking mold.» Jeg har aldri noensinne vært ute for et så motvillig stabeis av et non-stick belegg. Det er andre gang jeg bruker formen, forrige gang lagde jeg gelé, med et lignende, trist resultat. Denne non-stick formen mangler fullstendig evnen til å gi slipp.

De skriver også: «Bake up a tasty treat in one of your favorite LEGO® shapes with this easy to use, easy to remove silicone baking mold.» Er det ment som en spøk? Ha. Ha. Ha. Jeg synes ikke det er morsomt.

Sånn ser formen ut etter at den lett og elegant slapp taket i kaken min:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og se der er hendene, ja! Og ansiktet ...

Akkurat nå er jeg ikke det minste interessert i tips til hvordan dette kan gå bedre neste gang. Jeg vil bare være sur.

 

#drittform #nonstickhahaha #slipperdegaldri #maltraktertlegomann #gidderikkeåbakemer #sur #lei  

Følg gjerne bloggen på Facebook! 

Bare en rutineoperasjon

− Ja, han må opereres. Men det er et ganske enkelt inngrep, en rutineoperasjon, sa overlegen for noen måneder siden da jeg satt på kontoret hans med to dype bekymringsrynker mellom øyenbrynene, og stilte spørsmål ved om dette virkelig var nødvendig.

Rutineoperasjon. Ordet gir først og fremst assosiasjoner til nyhetssaker om operasjoner som gikk galt. «Døde etter rutineoperasjon.» (Google ordet og se hva som skjer...) Jeg trekkes mot slike overskrifter som mygg trekkes mot nattbordlampa mi. Det er et effektivt virkemiddel som treffer blink. Jeg leser mellom linjene: Det skjedde med Per (7) - det kan også skje din sønn.

For legene er det selvfølgelig rutine. For meg derimot, finnes ikke noe slikt som en rutineoperasjon. Det finnes bare operasjon. Og operasjon er skummelt. Narkose er skummelt.

Forrige gang Storebror skulle opereres presenterte narkoselegen seg og sa videre: «det er jeg som har ansvar for ditt barns liv under operasjonen». Der og da sluttet jeg å høre etter. Jeg aner ikke hva mer han sa. Det er mulig at denne formuleringen faller i god jord hos de fleste. Så trygt og godt at noen passer på barnet mitt.

For meg var det bare en påminnelse om at det faktisk var nødvendig at noen sørget for å holde barnet mitt i live. Jeg oppfattet det som et lite hint om at det fantes muligheter for andre utfall, men at han skulle gjøre sitt beste.  

I dag var tiden inne for operasjonen som tross motvilje fra meg ble planlagt i vår. Denne gangen ble det heldigvis ikke sagt noe som jeg kunne analysere og overtolke, så jeg var ved relativt godt mot da Storebror ble trillet inn på operasjonsstua. Pappaen hans ble med inn, vi har funnet ut at det er best for alle.

 


Bildet er lånt fra stscsurgery.com.
 
 

Tiden på venterommet gikk med til å drikke iskaffe og spille kabal på mobilen. Jeg prøvde først å skrive litt, men ble hele tiden distrahert av tanker som «nå kutter de i kroppen hans. De kutter i barnet mitt. Tenk om noe går galt!» Så jeg begynte å skrive på dette blogginnlegget i stedet.

Hver gang det kommer en med grønn hette inn, slutter jeg å puste et lite øyeblikk. Er det "vår" sykepleier? Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått, jeg vil tippe rundt fire timer. (Klokka heller mer mot at det er en og en halv.)

Endelig kommer sykepleieren og sier at Storebror er ferdig operert, og at han snart vil bli kjørt inn på oppvåkningen så vi kan sitte hos ham. Jeg puster med magen igjen.

Storebror sover lenge, og når han våkner virker han i fin form. Han får litt mer smertestillende, og følger interessert med når sykepleieren bytter bandasjen hans. Den er gjennomtrukket av blod og det pipler fortsatt litt ut. Jeg blir kvalm, må sette meg ned og se en annen vei.

Operasjonen er over. Det gikk bra. Nå kommer det som kanskje er den egentlige utfordringen: å holde Storebror i ro til såret har grodd. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :)

#narkose #operasjon #barn #mammablogg #mammaangst #katastrofetanker #rutineoperasjon #hæsjtæggikkerutineformeg

Hva er det med supermarkeder i utlandet?

Jeg satt på en restaurant i Billund og så lengselsfullt ut av vinduet. På andre siden av veien lå Superbrugsen, en av Danmarks største dagligvarekjeder. Det første stoppet vi hadde etter vi kjørte av ferga var på Netto, hvor jeg fylte to handleposer. Men vi hadde jo bilen med oss - så mye uutnyttet plass! Dagen etter skulle vi til Legoland, så hvordan skulle jeg finne tid til et besøk på Superbrugsen også? Det endte med at vi dro fra Legoland én time før de stengte så jeg fikk shoppe litt til. (Slapp av, ungene hadde hatt to dager på rad i parken og var lei likevel). 

Hjemme syns jeg det er kjedelig å handle dagligvarer. Veldig kjedelig. Men sett meg av i et mer eller mindre fremmed land, og jeg surrer lykkelig rundt i et supermarked i tre timer.

Det første jeg gjør når jeg skal på tur, så fort flybilletter og hotell er i boks, er å sjekke ut supermarkeder i nærheten. Jeg sitter med Google maps på pcen og lagrer supermarkeder rundt hotellet, så jeg kan finne dem igjen med gps'en når jeg er der. Det er ikke ferie før jeg har vært på supermarked. 

Sist jeg var i London var jeg helt i ekstase, jeg hadde både en stor Sainsbury's og en ganske stor Waitrose i gangavstand fra hotellet! Jeg hadde advart søstra mi før vi dro, så hun var innenforstått med hva som kom til å skje. Siste kvelden tømte jeg den ene kofferten min helt, plotta inn Sainsbury's på gps'en og så la vi i vei med trillekoffert på slep. Trenger jeg å nevne at den var full på tilbakeveien?

Ja, jeg dro frem kameraet i kaffehylla. Når jeg ser på dette bildet husker jeg hvor glad jeg var da jeg tok det. 

I fjor leide hele storfamilien hus sammen i New Jersey noen dager, og den kvelden vi flytta inn måtte det shoppes for å fylle opp kjøleskapene. Det var ikke nødvendig å be meg to ganger. Tre andre ble også med, og vi gikk rundt inne på Walmart i to timer og plukka med oss alt mulig. Et av høydepunktene var en 1,25 liters flaske med Starbucks iskaffe. Sånne skulle vi hatt hjemme! Disse to timene minnes jeg fortsatt med glede.


Walmart. Ah, Walmart. Vi sees igjen til neste år. 

 

Eneste gangen jeg kan huske å ha gått rett inn i et supermarked i utlandet og bare kjøpt akkurat det jeg trengte var da vi senere på USA-turen gikk tom for våtservietter. Jeg meldte meg frivillig til å gå inn på Kmart og fikse det, mens de andre venta i bilen. Jeg hadde blikket festa i gulvet og så verken til høyre eller venstre. Noen påstår at jeg hadde med meg godteri da jeg kom ut i bilen igjen, men slik jeg husker det, handla jeg kun våtservietter. 

Når venner som kjenner meg godt er på ferie, hender det de sender meg bilder av diverse supermarkeder. Fordi de kom til å tenke på meg når de var der, eller vil gjøre meg misunnelig. 

Så hva er greia, egentlig? Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at det er kjempegøy! Så mye i hyllene som jeg ikke har sett før. Og hvis jeg får kjøpt med meg hjem mer av det jeg har drukket eller spist i ferien, så får jeg liksom med meg en bit av stedet hjem igjen, som jeg kan ta frem i flere uker etterpå. Kaffe, te, kakao og godteri som ikke finnes hjemme er mine favoritter. 

Gleder meg til Englandstur i november. 23 kg innsjekka bagasje på hvert av barna; Sainsbury's - here I come...  

Det er en ordentlig jobb, tror jeg...

«Når er det du begynner på jobb igjen da?» spurte de som tok imot barna mine på SFO og i barnehagen noen dager før skolestart. Vanlig småprat, de vet jo at jeg jobber på skole. Og det gjør jeg, men dette skoleåret jobber jeg tre dager på skolen, og to dager hjemme med artikkelskriving. Jeg kunne med rak rygg ha svart: «Jeg har begynt på jobb. Har jobba de siste to ukene, sene kvelder eller med tv som barnevakt. Gleder meg til å jobbe på dagtid og få kveldene fri!»

I stedet mumla jeg et eller annet om at jeg begynner på jobb i morgen, men skal liksom skrive litt i dag, for det er jo liksom en jobb det nå da, og jeg får liksom ikke gjort så mye når guttene er hjemme. Liksom. Så lenge jeg stiller meg såpass tvilende til min frilansjobbings status som reelt arbeid, må det være nærmest umulig for andre å ta det seriøst. 

Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet for å levere guttene fra meg. De hadde hatt ferie i seks uker, gått i ring rundt hverandre av kjedsomhet den siste uka, og jeg var desperat etter å få skrive mer enn to setninger uten å bli avbrutt. Likevel hadde jeg dårlig samvittighet, for jeg skulle jo bare kjøre hjem igjen. 

Hadde jeg levert dem for å gå på jobb hos en arbeidsgiver som sa at jeg måtte være på jobb klokka åtte, hadde det vært annerledes. Da måtte jeg jo være der klokka åtte da. Ingen vits i å ha dårlig samvittighet for det man ikke kan gjøre noe med.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg har en stol med hjul, et saueskinn, en pc og en ekstremt billig kontorpult. 
 

Jeg jobber med saken. Jeg sier til meg selv hver dag at dette er en ordentlig jobb. Den faste lønna mi er nå litt lavere enn de faste trekkene på kontoen min. Det gir motivasjon, for å si det litt forsiktig. Jeg sitter og skriver på pcen min i en stol med hjul, som jeg har kjøpt nettopp for at det skal føles litt mer som om jeg er på jobb. Rommet jeg sitter i har jeg kalt kontoret i mange år, fra da jeg drev en nettbutikk. Jeg skriver. Jeg er på kontoret. Dette er en jobb.

Ofte skriver jeg en liste over hva jeg skal bruke dagen til. Å kunne stryke det ene punktet etter det andre i løpet av dagen bidrar til følelsen av å ha utrettet noe. Det kan være å sende tre artikkelidéer til et magasin, stille en ekspertkilde spørsmål til en annen artikkel, skaffe fotograf til en tredje, mens jeg skriver videre på en fjerde.

De dagene jeg blir helt ferdig med en artikkel og kan levere den inn sammen med en faktura, er de aller beste dagene.

Jeg er på kontoret. Jeg sender fakturaer. Da må det være en jobb, da. 

 

#frilansjournalist #skribent #sporadiskblogger #nykarriere #skummelt #gøy 

Følg gjerne bloggen på Facebook :) 

Jeg vet hva du har gjort i sommer!

Å møte venner igjen etter sommerferien er ikke helt det samme som før.

For 15 år siden spurte vi hverandre om hvor vi hadde vært og hva vi hadde drevet med. Noen ganger visste vi hvor vennene våre hadde vært på ferie, fordi vi hadde fått postkort derfra.

Sånne i papp, som vi fant i postkassa, med håndskrift og frimerke på. Men budskapet var alltid kort og intetsigende: "Er på Mallorca, kjempefint vær, vi koser oss. Har ikke plass til å skrive mer, snakkes når vi kommer hjem!", så vi visste ikke så mye likevel. 


Under USA-ferien i fjor holdt vi Facebook løpende orientert om små og store hendelser. Her er Storebror i Empire State Building. 
 

Når vi traff hverandre igjen viste vi frem bilder, hvis vi hadde rukket å fremkalle dem, og fortalte historier fra steder vi hadde besøkt. Vi fulgte interessert med på det den andre hadde å fortelle, og lagde egne bilder i hodene våre av stedene vi ikke fikk se fotografier fra.

Men det var før. Før, i gamle dager.

 

Nå er det sånn her:

 

Jeg: Hei! Har dere hatt det fint i sommer?

«Ja, kjempefint. Vi har vært mest hjemme, men hadde en uke i Italia i begynnelsen av juli.»

Jeg: Ja, jeg så det! Det så ut til å være en koselig by.

«Ja, veldig koselig. Vi bodde på et hotell som lå rett ved stranda, med fantastisk utsikt.»

Jeg: Ja, det så jeg på bildene du la ut. Helt nydelig!

«Ja, dit drar jeg gjerne igjen. Ferien hadde vært helt perfekt, hadde ikke Mina brent seg på den maneten.»

Jeg: Ja, huff, jeg så det! Det så vondt ut, altså. På magen, var det ikke?  

«Jo. Det la en demper på moroa en stund, for å si det sånn. Men nå er hun i farta igjen, var på turninga igjen i går.»

Jeg: Ja, jeg så det! Så bra at hun er i form igjen.

«Ja, det er det virkelig. Tok en stund før hun ville bade i sjøen igjen, men i går fikk jeg henne med på stranda.»

Jeg: Ja, stemmer. Stølsvika, var det ikke?

«Jo. Det ble årets korteste strandtur! Vi hadde bare vært der en halvtime da det begynte å høljregne.»

På dette tidspunktet er jeg så lei av å svare bekreftende at jeg vurderer å late som om jeg ikke har sett bildet av den klissvåte strandveska, sånn at hun kan få lov til å fortelle litt. Men jeg har sannsynligvis klikka «liker» på bildet, og da vil det jo virke noe underlig om jeg nå later som om jeg ikke har sett det. Så vi fortsetter.

Jeg: Ja, jeg så bildet av veska di. Kjipt altså!

«Ja, det var jo det. Heldigvis ble den ikke ødelagt. Men hva har du gjort i ferien da?»

Vært altfor mye på Facebook, tydeligvis. Jeg prøver å tenke ut noe spennende som har skjedd, noe jeg ikke har informert Facebook om. 

Jeg kommer ikke på noe. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

#facebook #ferie #sommer #sommerferie #barn #foreldre #humor #observasjoner #SoMe #blogg #familie

Hvem er det som camper i min do?

Da jeg var liten var sommer ensbetydende med telttur eller båttur på sjøen. Vi fikk myggstikk, hadde gjørmekrig på stranda, spiste is, dro på utflukt med tråbåt, fant fine steder å leke, spiste selvplukka ramsløk og fikk nye venner. Dette er gode minner.

Nå som jeg er voksen liker jeg å ha det komfortabelt. Jeg liker ikke mygg. Jeg liker ikke å sove i klamme telt. Jeg liker ikke å stå opp om morgenen uten kaffetrakter og dusj i nærheten. Det har ført til at barna mine kun har opplevd én telttur, og det var på en fin campingplass med både dusj og kokeplater tilgjengelig, og nytraktet kaffe og rundstykker i kiosken.

Men i år skal barna mine få en bit av min barndoms sommer. (Jeg skal ikke skryte på meg at dette var utelukkende mitt initiativ.) Vi pakket sekker og bager og dro til sjøs fra nærmeste brygge. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er båten vår. Den har vi fått av naboen, og motoren har vi fått av pappa.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her er vi på vei mot målet, som ligger akkurat så langt hjemmefra at vi ikke kan se huset vårt. 
 

Det tok en stund å finne et greit sted å slå opp telt. Det var mye maur, og mye sauebæsj. Etter å ha sjekket ut diverse lokasjoner fant vi ut at det var sauebæsj overalt, så vi resignerte og ryddet et lite område. Lillebror og jeg kranglet litt om hvem som skulle gjøre det, men fant til slutt ut at vi kunne samarbeide om å fjerne bæsjen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sauebæsj er ganske tørt og kan lett fjernes (les: flyttes) ved hjelp av pinner og skjell.  

Teltet ble satt opp på en veldig ujevn flate med litt stein, litt gress og noen store huller innimellom. Heldigvis hadde vi luftmadrass med, trodde vi. Men det hadde vi ikke. Merkelig. Den lå da i haugen sammen med alt det andre vi hadde pakket? Mannen dro hjem og hentet den, og fant den på rommet til Lillebror. Det forklarte saken. Han tok også med seg en maurspray tilbake. Etter bæsjerydding og maurspraying fikk vi en koselig liten leirplass. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Storebror leser Donaldblad, som er obligatorisk å ha med på telttur. 

Det tok ikke så lang tid før vi fikk besøk av noen sauer, som sannsynligvis lurte på hvem som hadde campet i toalettet deres. De var veldig nærgående og måtte vennlig, men bestemt skremmes bort. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvem er det som camper i min do? 

Vi hadde med oss god grillmat. Pølser, grillspyd, maisstuing og noen små krydderpoteter som skulle varmes i en gryte. Vi hadde snakket om på forhånd hvilken gryte som skulle ofres til dette formålet, og ble enige om at vi tar den grønne, den som er litt svidd i bunnen fra før. Men vi tok den ikke med oss. Dette oppdaget vi etter turen hjem for å hente luftmadrass. Ikke noe tilbehør til grillspyda, altså. 
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Guttene spiser pølser og nyter utsikten. Omtrent den samme utsikten som vi har fra stuevinduet, men fra en annen vinkel og mye nærmere.

Etter maten var det krabbefiske fra en brygge i nærheten. Det er også obligatorisk, og Storebror var veldig fornøyd med å få minst 5 krabber. Jeg satte meg i en stol oppe ved teltet og prøvde å lese en bok, men måtte ned og se på hver eneste nye krabbe som kom oppi bøtta. "Mamma! Kom og se! Jeg fikk en til!" 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utrolig nok var det ingen som datt i vannet. 
 

Kvelden ble avsluttet med en rotur sammen med pappa i den nye gummibåten. Jeg stod på land og tok bilder, slik mammaer gjør. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Litt morsomt at denne båten har kostet oss mer enn den som har motor. 

Å få ungene til å legge seg om kvelden var enda vanskeligere enn det er hjemme, og Lillebror holdt det gående til rundt midnatt. Vi lå alle fire på tvers på en dobbel luftmadrass, og det ble albuer i ansikt og knær i mage opptil flere ganger i løpet av natten. Mannen våknet med beinet fullt av maur, antakelig fordi jeg åpnet glidelåsen til teltet grytidlig på morgenen. Jeg trengte luft! Han stod opp og gikk berserk med maursprayen, mens vi andre sov en stund til. 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillebror finner frem frokost til oss. 
 

Vi våknet til en dag med strålende sol, for en gangs skyld var det norske sommerværet på vår side. Lillebror fant frem drikke, så vi drakk rødbrus til rundstykker med banan og kaviar. Så smurte vi oss inn med den nye felles familiesolkremen, og tok båten til nærmeste butikk for å kjøpe is. Stor stas! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Endelig var det min tur til å prøve gummibåten. 

Derfra kjørte vi til en koselig liten strand, hvor vi traff familie, badet og koste oss, helt til vi fikk lyst på middag og dro hjem. 

Konklusjon: Å spise frokost i sola på en holme var faktisk like koselig som jeg husker det. Men det var overraskende mye sauebæsj og maur, dette husker jeg ikke fra min barndom. Jeg frøs når jeg satt ute om kvelden, men det var lite insekter. Det var klamt og ekkelt i teltet, og jeg var glad for at jeg ikke skulle sove der en natt til. 

Men: Guttene våre storkoste seg. Så vi kommer garantert til å gjøre dette igjen.          

The end. 

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

#sommer #sommerminner #barn #telttur #mamma #mammablogg #humorblogg #nofilter #sånnerdet #ferie #sol #båttur #strand #sauebæsj #maur #hæsjtæggsergøy

Tourette med musikalske tics?

Hva slags musikk hører du på? Det er et vanlig spørsmål i sånn smalltalk som folk driver med. Og i tillegg får jeg ofte: Ja, ungene dine er vel vant til rock 'n' roll hele døgnet?

Nei, de er faktisk ikke det.

Eller, det er jo mye rock, men gjelder det når det kommer ut av munnen min? For det gjør det. Hele tiden. Jeg har så mye musikk oppi hodet mitt, at det er bare når jeg er alene i bilen at jeg orker å høre på musikk i tillegg.

It's twelve o'clock, and it's a wonderful day. I know you hate me, but I'll ask anyway...

Noen ganger slår jeg på radioen, men finner ut at jeg liker bedre sangen jeg har inni hodet mitt, og da slår jeg av radioen og synger på den som er i hodet mitt i stedet.

Body and soul, I'm a freak, I'm a freak...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan noen skru av, pliiiis? 
 

Noen ganger setter sanger seg bom fast, og jeg går og gjentar noen få linjer om igjen og om igjen til barna mine trygler meg om å tie stille, og til jeg blir sprø av det selv.

I think I've had enough! I might get a little drunk. I say what's on my mind...

Andre ganger byttes sangene ut etter hvilke assosiasjoner jeg får på min vei.

Jeg kan sitte og se på barna mine og tenke at akkurat nå, akkurat sånn som de er nå, sånn vil jeg ha det. Et øyeblikk der de ikke klorer ut øynene på hverandre, men er blide og sitter sammen og er søte.

If everything could ever feel this real forever, if anything could ever be this good again...

Denne sangen fortsetter frem til jeg ber Storebror om å hente noe for meg nede, og han svarer at han ikke orker å gå så langt.

Ååå, det er langt å gå! Hvem veeet om vi kommer i mål? Det trengs mer enn en kubbe for å bygge et bål, så kom og gå sammen med meg...

Denne er hard å bli kvitt. Den overlever klesvask og kveldsstell og går i ett til ungene er i seng. De får selvfølgelig ikke sove. Roper opp mine beste tips: «Bli i senga. Lukk øynene. Lukk munnen.»

Don't wanna close my eyes - I don't wanna fall asleep 'cause I'd miss you, babe...

Jeg tror de jeg bor sammen med opplever det som en jevn dur, litt som lyden av kjøleskapet eller vifta på badet. Du hører det ikke i hverdagen, men hvis strømmen går så legger du merke til at lyden plutselig ikke er der. Det er så underlig stille.

He needs a quiet room, with a lock to keep him in, it's just a quiet room, and he's there...

Det er sånn jeg opplever det selv også, sett utenfra på en måte. Oi, jeg synger ikke i dag! Er det noe galt? Ofte finner jeg en grunn. En bekymring, kanskje.

Når sangen ikke er der, så er den ikke der. Jeg kan ikke tvinge det gjennom ved å tenke ut en sang jeg vil synge på.

Sing with me, sing for the year. Sing for the laughter, sing for the tear...

I sosiale sammenhenger må jeg kontrollere det. Slapper jeg for mye av kommer sangen ut, og ofte er det først når noen ber meg være stille at jeg legger merke til at jeg synger.

Går det an å ha Tourettes med en slags musikalske verbale tics? 

Pleased to meet you take my hand, there is no way back from here...

Hvis du vil lese flere irrelevante tekster, følg bloggen på facebook! :) 

#hverdag #musikk #mammablogg #humor #familie #mamma #stemmerihodet 

10 tips til å fremstå (passelig) vellykket på Facebook

Facebooketikette er et minefelt. Det gjelder å fremstå sånn akkurat passe vellykket. Du vil ikke virke som en kjedelig person med et skikkelig A4-liv, men du vil også for enhver pris unngå å falle nedi «irriterende perfekt» -båsen.

Det gjelder å finne balansen, det gjelder å please publikum, som er vennelista di. Og det er lettere enn du kanskje tror! For det som er så fint med Facebook er at vi kan klippe ut (la være å poste) det som ikke passer og lime inn (poste) det som passer inn i det virkelighetsbildet vi ønsker å servere verden. Ved å følge disse tipsene vil du oppnå en kledelig grad av vellykkethet (på Facebook).  


Har du postet skrytebilde av den perfekte dagen i alpinbakken, kan du senere jevne det ut med et bilde som røper hvordan den perfekte dagen endte.  
 

1. Hvis du ikke er sammen med venner så ofte, og kanskje heller ikke har så mange − post bilder på Facebook hver eneste gang du er hos noen, får besøk eller går på kafé. Ettersom det er mer vanlig å bare poste fra en og annen sammenkomst innimellom, vil frekvensen bli omtrent lik andres, og ingen kan vite at du har dokumentert 100% av ditt sosiale liv.

2. De fleste statusoppdateringer som omhandler kroppslige symptomer bør unngås. Å fortelle at du ligger på sykehuset med brukket arm er innafor, men hvor mange timer du tilbrakte på toalettet etter en nattlig kebab fra en restaurant på hjul, er utafor. Helt utafor.

3. Hvis du ser smashing ut i bikini, ikke post bikinibilder. Det er utrolig irriterende å se bilder av folk som ser bra ut i bikini, spesielt hvis det er #nofilter og på stranda langt syd. På den annen side, hvis kroppen din liker seg best under et pledd på sofaen og bærer preg av det i både form og farge - post bikinibilder. Da er du tøff, kul og feminist.

4. Vær ærlig, men ikke for ærlig. For mye ærlighet er klaging. Ingen liker folk som klager. Da er det bedre å juge litt. Eller nei, det er ærlighet vi vil ha. Nei, forresten, hvordan folk egentlig har det blir bare for mye å ta inn over seg. Jug. Det er det greieste.

5. Ikke post så mange koselige kjærestebilder og offentlige kjærlighetserklæringer. Husk den gyldne regelen: «The best sign of a healthy relationship is no sign of it on Facebook.» Ergo: Jo flere søte nussebilder og klissete beskjeder på den andres vegg - jo sikrere blir vennelista di på at forholdet deres synger på siste verset. Og det er jo ikke særlig vellykket, er det vel?


Har du skrytt av dine fantastiske karameller, kan du gjenopprette balansen ved å poste bilde av ditt katastrofale forsøk på ostekake. 
 

6. Hvis du brenner for noe, og liker å fortelle om dette på Facebook, husk at størsteparten av vennelista di ikke er like tent. Enten det er politikk, religion eller jobben din som får deg i fyr og flamme, holder det å minne folk på det sånn omtrent en gang i måneden. Husk - du skal please publikummet ditt, det er det som gjelder på Facebook.

7. Ikke bruk ordet hverdagslykke. Her er det bedre å gå for «show - don't tell». Se over profilen din en gang i blant. Er det mye lykke, sørg for å poste noen litt sure oppdateringer. Det krever litt øvelse å treffe blink her, det må ikke gå over i klaging. Start forsiktig med å ytre mild misnøye over været en dag det regner.  

8. Oppdater profilbildet ditt akkurat så ofte at de som stalker deg ikke mister interessen, men ikke så ofte at du virker selvopptatt. Hvis det er mindre enn én uke siden sist du byttet profilbilde, og ansiktet ditt fra en ny vinkel er det mest interessante du har å dele med verden - ta en Facebookpause frem til trangen til å dele går over. Når du først poster nytt profilbilde, unngå trutmunn og intenst blikk. Gå for «jeg er snill, søt og til å stole på» -looken.

9. Er du i en periode der livet føles helt perfekt, husk at dette kan virke støtende på andre. Let etter uperfekte elementer du kan krydre statusoppdateringene dine med. Det trenger ikke å være så ille, men det vil redde deg fra «irriterende perfekt» -båsen. Hvis du vanligvis poster utenlandsturer, restaurantbesøk, vakre barn, glitter og stas, vil selv enkle ting som en vissen blomst i vinduskarmen (Å nei, glemte å be noen om å vanne mens vi var på Maldivene! :O ) eller en litt rotete kjøkkenbenk (Mannen har laget middag igjen - OMG er det  vanskelig å rydde etter seg?) høste stående applaus i form av mange likes.

10. I motsatt fall, du har mista jobben, kjæresten har flytta ut, bilen vil ikke starte og det er vepsebol under verandaen din - finn ørsmå positive ting og fokuser på dem. Unngå å belemre vennelista med dine vanskeligheter. Trøstespiser du is? Dander isen lekkert, gå ut i sola og ta bilder av den. Ta av sokkene og få med føttene dine på bildet. Post bildene med kommentaren «koser meg med is på verandaen», og løp inn igjen før vepsen rekker å stikke deg. 

For flere livsendrende leseopplevelser, følg bloggen på facebook! :) 

#facebook #hverdag #humor #lesmellomlinjene #mammablogg #sosialemedier #facebookhumor #gøy #hæsjtægg

"Kan vi itte jime den?"

 

- Lillebror, er det du som har ødelagt Storebrors fly? 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

«Ja, det var jeg. Jeg gjo'e det. Jeg kjippa den»

- Klippa du i Storebrors fly?!

«Ja, jeg gjo'e det.»

- Det var veldig dumt. Storebror kommer til å bli lei seg når han får se det.

«Kan vi jime den?»

- Jeg vet ikke om vi kan lime den, det er ikke så lett.

«Kan vi itte jime den?»

- Jeg tror ikke det blir så bra, vingen er så tynn.

Et øyeblikks betenkningstid. 

«Kan vi gjemme den?» 

...

Følg gjerne bloggen på facebook :) 

Beklager, faktor 30, men jeg orker ikke mer!

Vi kom ikke mange dagene inn i solkremsesongen før jeg fikk nok. Av faktor 30. 

Jeg er så drittlei av den seige, tjukke smørja jeg må gni inn i ansiktet på to svært motvillige barn hver eneste morgen. Med en gang jeg finner frem solkremen, løper guttene mine i hver sin retning. Den ene synes det er litt morsomt frem til jeg får tak i ham, men idet en klatt krem plasseres på hvert kinn er moroa over. Den andre skriker i panikk og jeg finner ham hyperventilerende under et bord eller bak en gardin, mens han prøver å dekke mest mulig av ansiktet med hendene sine. Jeg klandrer ham ikke. Solkremen har omtrent samme konsistens som sinksalve, (er det sinksalve?) og å spre denne guffa utover et ansikt i bevegelse er ikke gjort på et øyeblikk. 

På apoteket informerer de mer enn gjerne om hvor viktig det er at barna blir beskyttet mot solen, og det er bred enighet om at det magiske faktortallet er 30. Minst faktor 30. Aller helst vil de selge meg faktor 50, og de har ingen skrupler med å spille på dårlig samvittighet. Solkremprodusentene ønsker selvfølgelig at vi skal kjøpe mest mulig solkrem.

Mor i huset bør ha en egen ansiktssolkrem med høy faktor, som både gir matt hud og forhindrer rynker. (Matt hud? På en varm sommerdag? Svett hud er ikke matt, uansett hvor god kremen er.) De yngste må selvsagt ha faktor 50 fra hårfestet til tåneglene, mens andre familiemedlemmer kan klare seg med faktor 30, så lenge de husker å smøre seg ofte, med en håndfull krem hver gang. Og restene som blir igjen er det nesten livsfarlig å bruke neste år. Kast det og kjøp minst tre nye solkremer! 


I denne habitten spiller det kanskje ikke så stor rolle om han er smurt med faktor 20 eller 30? 
 

Jeg har delvis latt meg rive med, men faktor 50 har jeg aldri kjøpt, der går grensa. Faktor 30 er ille nok, og bra nok. For hvordan i all verden kan man bli solbrent når huden er dekket av et hvitt lag som fysisk forhindrer solstrålene i å treffe huden?

Med overtalelsesteknikker og andre (mindre pedagogiske) metoder har jeg hver dag klart å få klint gørra sånn passe jevnt fordelt utover ansiktene til mine stakkars små, så de løper ut med en tynn, hvit film i ansiktet. Her er det i alle fall ingen fare for at noen skal bli solbrente! Ei heller brune.

Men nå er det altså nok. Faktor 30 - din tid her i huset er forbi.

Jeg har trosset alle gode råd og anbefalinger, og har kjøpt inn én solkrem til hele familien. Ja, det er en dramatisk avgjørelse, jeg er klar over det. Tenk - bare én! Den er uparfymert, har faktor 20 og er kjøpt på apotek, jeg er da ikke helt uansvarlig heller. Men det viktigste er at den er lett å smøre ut, og uttrykket i øynene til guttene mine når jeg tar den frem er betydelig mindre angstfylt og desperat enn blikket faktor 30 tuben fremkaller.  

Som dere sikkert skjønner er dette innlegget ikke sponset av solkremprodusenter. (Men hvis noen skulle ønske å sende meg noen tuber, så kjører vi altså faktor 20 fra nå!)  

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Har ikke foreldrene gjort jobben sin, eller?

I går leste jeg et blogginnlegg som provoserte meg kraftig. "Hvorfor er det noen foreldre som ikke prioriterer å lære barna sine vanlig høflighet?" spør bloggeren Mai Eckhoff Morseth.

Hun forteller at hun legger merke til hvilke barn som hilser, takker, smiler og rydder etter seg. Og hvilke barn som går rett inn, sparker støvlene i veggen og dundrer opp trappa uten å hilse. Som ikke spiser med kniv og gaffel og som raper ved bordet. Hun irriterer seg over oppførselen deres og lurer på hvorfor foreldrene deres godtar dette.

Videre opplyser hun om at å lære noen enkle høflighetsregler ikke er vanskelig, verken for foreldre eller barn.

Foreldrepoliti-varsellampene mine blinker. 

Selvfølgelig er det viktig å lære barna folkeskikk. Men målet må være å jobbe for at hvert barn når sitt potensiale.

Det er ikke alle barn som klarer å sitte pent ved bordet bestandig, tie stille når det er forventet, eller å huske på å sette sko pent på en hylle. Noen barn har kroppen full av uro og hodet fullt av tanker som vil ut gjennom munnen.


Noen barn har litt ekstra "pepp". Det kan helt sikkert brukes til noe veldig bra! 

 

Det er ikke alle barn som tør å håndhilse på voksne de ikke kjenner godt. Det er ikke naturlig for alle å smile og si hei, kanskje det føles tryggest å løpe fort forbi rommet der de voksne oppholder seg.

Det er ikke alle barn som klarer å si unnskyld om de skulle være så uheldige å slippe ut en rap ved bordet. Kanskje de til og med dekker over flauheten ved å le litt av det?

Vi vet lite om hvordan foreldrene til disse barna oppdrar dem. Vi vet ikke om de sammen med barnet kjemper en daglig kamp mot problemer som får en sko på feil sted eller en rap ved middagsbordet til å fremstå som latterlige bagateller.

Jeg vil fortelle en liten historie om en litt engstelig gutt. En gutt som ikke snakker med fremmede, som ikke sier verken hei eller hadet før han føler seg helt, helt trygg. En gutt som aldri ville håndhilst på noen han ikke kjenner, og som ikke alltid tør å be om hjelp når han trenger det.

Når denne gutten begynte på skolen hilste andre barn på ham hver morgen, uten å få noe svar. Men han fikk kontakt med dem gjennom lek, og fant raskt en ny venn i klassen sin. Hver ettermiddag ropte denne vennen hadet til gutten når han ble hentet på SFO. Gutten svarte ikke, og gjorde heller ingen tegn til å ha hørt det som ble sagt. Hver gang ropte mammaen hans hadet tilbake til vennen, og sa stille til sønnen sin at: "det er deg han sier hadet til, han blir nok glad hvis du svarer ham." 

Sønnen ristet alvorlig på hodet. Dette var ikke trass − han turde bare ikke å rope hadet. Mammaen hans snakket ofte med ham om det. "Selv om det er vanskelig, må du prøve å svare når andre barn snakker til deg, for de kan bli lei seg og tro at du ikke vil leke med dem." 

Vennen hans fortsatte å rope hadet hver eneste dag. Og en dag, etter flere uker på skolen, skjedde det endelig. I det vennen ropte hadet, stoppet gutten opp, snudde seg mot ham, og vinket. Han sa ingenting, men han vinket. Mammaen hans måtte blunke bort et par tårer. For denne gutten, var det lille vinket en stor seier.

Og det er det som teller, for han skal ikke måles opp mot noen andre.

Hvis barn oppfører seg litt annerledes enn det som er normen, er det lett å tenke at foreldrene har gjort en dårlig jobb. Så svart-hvitt er det ikke. Foreldre til barn med ekstra utfordringer gjør som oftest alt som står i deres makt for å hjelpe barna sine. Hjelpe dem til å passe inn, til å leve opp til andres forventninger. De bruker tid og krefter.  

Noen steder får de god veiledning. Andre steder får de forslag til hva de gjør galt som foreldre og oppskrifter på hvordan de kan få presset barnet hardt og brutalt ned i den firkantede boksen, slik at det kan plasseres pent på rad sammen med de andre boksene.

Hadde det ikke vært greit for oss voksne hvis alle barn bare kunne passe som hånd i hanske oppi den firkantede boksen? Sånne bokser er så lette å stable, de passer så fint ved siden av hverandre og oppå hverandre. De har så fine rette kanter - så ryddig å forholde seg til! Forsvinner en av boksene i stabelen kan man bare erstatte den med en annen boks, for de er jo alle like og kan fylle samme funksjon.

Men barn er ikke som bokser. Heldigvis! For samfunnet vårt kommer alltid til å trenge forskjellige mennesker til å utføre forskjellige oppgaver.

Jeg har lært mye av egne barn og gjennom å jobbe med barn og ungdom. En ting står igjen som det aller viktigste: At noe av det mest essensielle et barn trenger for å kunne nå sitt potensiale, er anerkjennelse og aksept. Først og fremst hjemme, at barnet føler seg fullstendig godtatt og kan være hele seg selv blant sine nærmeste. Men det skader slettes ikke om foreldre i hjem de besøker også har litt takhøyde for at barn er forskjellige.

På døra til skolestua på barneavdelingen ved sykehuset vårt står det: "Hvert barn er sin egen fasit." 

Det synes jeg er en klok innstilling.  

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

17. mai - takknemlighet og sagflis i skoene

Jeg har et litt ambivalent forhold til 17. mai. Jeg setter pris på at vi bor i et fritt land, og det er absolutt verd en feiring, men slike dager er slitsomme for sosiale kløner og småbarnsforeldre. Jeg er begge deler. 

Hele dagen møter jeg mennesker som jeg ikke vet om jeg skal snakke med eller bare si hei. Mange av dem sier gratulerer med dagen, og jeg synes fortsatt at det er litt unaturlig når jeg ikke har bursdag. 

Før jeg fikk barn hadde jeg noen års pause fra den tradisjonelle feiringen. Et år ble det feiret på sjøen, et år på et støvete øvingslokale i Askim, og et år på Island, hvor vi var innom den norske ambassaden og så på 17. mai tog.



Men etter at Storebror og Lillebror kom til verden har det vært en selvfølge å feire på vanlig måte igjen. Storebror gjorde ferdig alle oppgavene i 17. mai-heftet han fikk på skolen, og fikk med seg nytt hefte hjem som han har fylt med tekster om Bjørnstjerne Bjørnson, russekort, grunnloven, is og pølse, kongen som vinker og barn som leker. Lillebror skjønner ikke så mye, men er i alle fall sikker på en ting: "Jeg vij ha is."

Tradisjonene får styre, og jeg lar barna mine spise mengder av søppelmat fordi jeg vet at på 17. mai er det sosialt uakseptabelt å si nei.

Jeg sier ja også til den åttende isen, for tenk om poden, etter bare sju is, må tilbringe resten av dagen stående med sid underleppe og se på at alle andre får lov å spise til de spyr? Nei, det går ikke an - mine barn må også få lov til å spise til de spyr. Det er jo 17. mai.

Jeg setter meg frivillig oppi en kasse full av sagflis som jeg resten av dagen finner igjen i jakke og strømpebukse og oppi sko, og spiller overrasket når Lillebror finner en twist. 

Jeg kjøper inn stygge plastleker i rødt, hvitt og blått, som lager forferdelige ulyder, og biter i meg trangen til å kjefte når bråket aldri stopper. Jeg har jo tross alt kjøpt dette selv, også er det jo 17. mai.

Vi svir av unevnelige summer på gassballonger, og ser etter kort tid herligheten forsvinne mot sky mens han som glapp taket ligger på knærne i grusen og skriker ut sin fortvilelse.

Jeg er takknemlig for at vi har det så fint her i Norge at jeg kan bekymre meg over bagateller. For at feiringen er som den er, med barna i fokus, og sang, lek og taler om frihet. Og jeg er takknemlig for at noen steller i stand sagfliskassa og alle de andre lekene som barna mine gleder seg til i ukesvis. For at noen baker melkefrie kaker. Jeg er takknemlig for at noen vil spille i korps og lage 17. mai-stemning for alle oss andre. 

Når forventningene er innfridd og sukkerkicket har gitt seg bærer vi med oss de små hjem, legger dem i sengene sine og dumper utslitte ned i sofaen. Jeg beklager på forhånd til de jeg måtte fornærme - men akkurat da er jeg aller mest takknemlig for at det er et helt år til neste 17. mai. 

 − Jeg tror du har fått deg en stalker

To av venninnene mine og jeg står og skravler på utsiden av restauranten vi nettopp har spist på. Folk går frem og tilbake rundt oss, på kryss og på tvers. Etter en liten stund kommer det en mann i sort dress og setter seg på en benk rett i nærheten. Han har med seg en stresskoffert som han legger ved siden av seg på benken. Så setter han seg godt til rette og gjør absolutt ingenting.

 


Jeg kunne jo ikke ta bilde av mannen. Men her er et bilde av en benk, som ligner litt på den han satt på. 

 

− Han der synes jeg er litt creepy, sier den ene venninna mi.

«Javel?» sier vi andre.

− Ja, han er overalt! Alltid i de samme klærne, alltid med den stresskofferten.

«Jeg har aldri sett ham før», sier jeg.

− Seriøst? Han er jo overalt! Når jeg går fra jobb for å spise lunsj sitter han ofte på en av de benkene der. Hun peker på noen benker lenger borte i gata.  

«Jeg har heller aldri sett ham før», sier min andre venninne.

− Han er jo i byen hver dag! Som oftest på torvet eller i gågata.

Jeg ser på henne med hevede øyenbryn.

«Du ser ham hver dag?»

− Ja.

«Stikker du ut for å spise lunsj på omtrent samme tid hver dag?» spør min andre venninne, med en dyp bekymringsrynke mellom øynene.  

− Ja, jeg gjør jo det...

«Ingen av oss har sett ham før, men han sitter til stadighet på benker i nærheten av deg, og du ser ham hver dag...» sier jeg.

− Ja? Noen ganger ser jeg ham på vei til jobb. Jeg har sett ham på vei hjem fra jobb også.

Jeg får frysninger på ryggen.

− Seriøst, tror dere... tror dere han følger etter meg?

 «Jeg tror du har fått deg en stalker», konstaterer min andre venninne. 

Mannen med stresskofferten sitter fortsatt på benken, og titter bort på oss nå og da.  

 

Dette er et par dager siden nå. Jeg kjørte henne hjem, og vi snakket om stalkere og at de fleste ikke er farlige, bare irriterende og litt småsprø. Men hva gjør man egentlig med sånt? Vi kan jo ikke vite sikkert at han følger etter henne, men samtidig er det litt snålt at han er alle de stedene hun er? 

Her kan du følge bloggen på facebook! 

20 ting jeg kommer til å savne fra småbarnstiden

Jeg sitter på kjøkkengulvet og liksomspiser trebanan med borrelås fra en liten stekepanne. Jeg har fått utdelt en pølseklype som spiseredskap, «kjeskjypa» kaller Lillebror den. Han finner frem leketelefonen sin og ringer og spør meg om jeg vil ha litt «sjottehademejk» til maten. Jeg tar opp min telefon, takker ja og får sjokolademelken servert i et rosa stettglass. "Vij du ha kaj banan?" spør han. - Neida, det går greit, svarer jeg, jeg er fornøyd med denne varme. "Du vij ha den jitt kaj", bestemmer han, og tar fra meg stekepanna med bananen. Han setter den på kokeplata på lekekjøkkenet og skrur litt på to av knottene. Etter noen sekunder får jeg stekepanna tilbake. "Sånn, nå er den kaj." 

Tiden med små barn kan være et slit, men jammen er det nok av ting å glede seg over! For en stund siden skrev jeg om 10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden. Vel, her kommer 20 ting jeg kommer til å savne:

1. Den nydelige dialekten i den perioden de kan si det meste, men ingenting helt rent. Feil rekkefølge på ordene, bokstavlyder som mangler - jeg elsker det!


Jeg er for tiden livredd for at Lillebror skal lære seg å si L. Jeg er ikke klar ennå! 
 

2. Ekstra morsomme uttalefeil. Lillebror øver for øyeblikket ivrig på 17.mai sanger: "Hæj kommå de unge i fåkk, fåkk, fåkk!" Og jeg har jo tidligere fortalt om fittekanten.

3. Utilslørt smisking. Selvfølgelig på den vakre dialekten. Stort smil, flaksing med øyevipper: "Væææj så snijj! Tan jeg få is?"

4. Spontane kjærlighetserklæringer. Venner som ligger litt lenger foran i løypa kan fortelle at disse avtar kraftig med økende alder.

5. Å høre en veldig sjarmerende versjon av godnattsangen noen minutter etter jeg har gått ut fra barnerommet. "Ro, ro jijjemann, nå er det dagen over, jeg må jigge her og sover."

6. Å bli vekka av latter og babling og hente en strålende blid liten fyr i sprinkelsenga. Klokka er halv seks, men er det så nøye?

7. Gleden og fascinasjonen deres over de små tingene. En maur kan faktisk gå rett opp en vegg! Og de gule blomstene som popper opp i plenen vår er sååå fine!

8. Å bli servert 5 kopper liksomkaffe på rappen. Med hul plastikkbiff og en halv borrelåsagurk som tilbehør. 

9. At jeg alltid kan se om de snakker sant eller ei. Selv om den ene av guttene mine er av den i overkant ærlige typen, ("Jeg synes ikke du synger fint." "Det er kjedelig her, jeg vil hjem!") mistenker jeg at den andre kan bli ganske god til å tøye sannheten for å få det som han vil.

10. De interessante spørsmålene jeg får. "Hvordan ser stjernene ut på baksiden?" "Hva gjør drager med mennesker etter at de har fanga de?" "Smelter statuer når man steker dem?" 

11. Liten fyr i kosemodus. Går målbevisst mot meg med koseklut eller bamse under armen, smokk i munnen og begynner å lage koselyder allerede før han har satt seg på fanget. 

12. Muligheten til å himle smilende med øynene og late som om jeg ikke ler fordi jeg syntes prompevitsen var morsom, jeg bare ler fordi barna mine er så søte og morsomme når de ler av prompevitser.  

13. Å lese bok på sengekanten. Det er en av de fineste stundene vi har hver dag. Hvor lenge kommer jeg til å få lov til det tro?

14. Gjensynsgleden etter en lang dag i barnehagen. Lillebror kommer løpende mot meg og roper "Mamma'n min!" og hopper inn i armene mine.

15. De søte, uskyldige små ansiktene deres, med runde kinn, manglende tenner, bustete hår, syltetøy rundt munnen og litt snørr under nesa.

16. "Kom og se!" På en fin tegning, et kunstverk i Duplo, et nytt triks på trampolina..



 

Resten av lista har jeg et litt ambivalent forhold til. Det kan være kjipt, men har sin sjarm og jeg kommer nok likevel til å savne det en dag:  

17. Å trøste. Det er vondt når de små har det vondt, men følelsen av å være den utvalgte til å fikse problemet er likevel noe helt spesielt. "Mamma! Jeg vil til mamma!"

18. Det ustanselige gnålet om at de ikke får sove. Må ha vann, vil ha lyset på, vil ha lyset av, må tisse, kan vi synge bare eeen sang til, jeg tenker på noe vi bare snakke om akkurat nå!  

19. Når de henger seg opp i en setning mens vi kjører bil. Søtt og koselig de første ti gangene, men det er jo ingen ende på det! "Bæ, bæ, jijje jam, bæ, bæ, jijje jam, bæ, bæ, jijje jam?" x40. Jeg føler sterkt for å spørre mannen: "Er vi fremme snart?"

20. At det absolutt alltid er bruk for meg. Det går bare noen minutter mellom hver gang en av guttene roper: "Mamma! Kom og se!" "Mamma! Kan du hjelpe meg med...?" "Mamma! Hvor er...?" "Mamma, kan jeg få...?" eller klassikeren: "Mamma! Hvor er pappa?"  

 

Da jeg begynte å skrive ned disse punktene tenkte jeg at dette er jo bare trist, å lete etter ting jeg kommer til å savne! Men det er ikke trist. Jeg ble bare mer bevisst på alt som er unikt og fint med den fasen vi er i nå. Mer takknemlig for disse fine, rare småtrollene våre.  

Jeg kan legge meg ned ved siden av toåringen som har sovna foran barnetv, lytte til den jevne pusten hans og kjenne varmen fra det myke, runde kinnet. Ta seksåringen på fanget og høre ham fortelle ivrig om noe morsomt som skjedde på SFO, mens tungen hele tiden glipper ut der fortennene mangler. Ja da, visst er det slitsomt til tider. Men innimellom er det ren lykke.     

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Solid lekestativ i tre, med sklie - kun 2500,-

Det er ikke til salgs, altså. Men du kan lage det selv, for omtrent 2500 kroner.

Jeg lagde lekestativet vårt for tre år siden, mens jeg ventet på at Lillebror skulle bli født. Det var en slags «nesting» - når vi skulle bli en ordentlig kjernefamilie med hus og to barn føltes det nødvendig å ha et lekestativ i hagen. Men det var nok like mye for å bøte på min dårlige samvittighet overfor Storebror - jeg skulle jo snart sette til verden et nytt, lite menneske som han måtte dele min kjærlighet med.

Du trenger ikke å være gravid eller ha dårlig samvittighet for å bygge lekestativ. Du trenger bare mange meter terassebord, noen meter 2x4, fire runde stokker og ei sklie. Kjøp sklia først, og ta utgangspunkt i høyden på den. Vårt lekestativ er nesten rett. Det skiller en centimeter her og der, men det er det ingen som legger merke til! (Nesten ingen.) 



Først lagde jeg en ramme av 2x4 og la terassebord på så det ble en liten platting. Allerede da var jeg superstolt.  


Så lagde jeg en ramme til som er litt mindre, og festet de runde stokkene i hjørnene på den, og inni hjørnene på den øverste plattingen. Jeg la også terassebord på den nederste rammen. På sidene festa jeg skråskjærte 2x4, som jeg måtte spørre en mattelærer på jobb om hvordan jeg skulle regne ut vinkel og lengde på. (Jeg nekta å spørre samboeren, dette var MITT prosjekt!) 


På den ene siden satte jeg terassebordene tett i tett, på den andre satte jeg dem med litt mellomrom, så det ble en enkel stige. Foran lagde jeg en halv vegg og skrudde 2x4 på langs for å holde sammen byggverket. Den bjelken gjør det litt tungvint for barna å komme seg inn i hytta, men litt ekstra krabbing og klatring har de ikke vondt av. 


Jeg lagde også en enkel disk av et terassebord, og malte stativet i samme farger som huset vårt + en rødfarge som jeg ikke husker hvorfor jeg valgte. Festet klatreknotter på den ene siden, og hang opp gardiner ved disken, så det kan lekes butikk. Sklia ble på grunn av plassmangel festet på samme side som disken er, men har du større plass vil jeg anbefale å sette den på motsatt side, så har du én aktivitet på hver av de fire sidene. 

Mestringsfølelsen ved å tegne en idé og bygge det selv er enorm! I tillegg får man gratis trening og et solid lekestativ til en veldig god pris. Begge barna er strålende fornøyde, og etter tre år blir lekestativet fortsatt brukt nesten daglig når det ikke er nedsnødd. 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Idioter, altså!

Jeg kjører på E-18, og trafikken går omtrent i fartsgrensa. Jeg er ute i god tid, koser meg med en iskaffe og Foo Fighters på cd-spilleren, og holder god avstand til bilen foran.

Et blikk i speilet og jeg får øye på ham. Han ligger så nærme at jeg ikke kan se frontlyktene på bilen hans, og irritasjonen min når kokepunktet på et øyeblikk. For en idiot!


(Bildet er lånt fra mirror.co.uk)
 

Jeg leker litt med tanken på å bråbremse for å skremme ham, men sjansen for at han klarer å bremse med den avstanden der er såpass liten at jeg dropper det. Jeg mistenker at nakkesleng er vondt. Han fortsetter å ligge noen skarve meter bak meg, og jeg fortsetter å mumle stygge ting for meg selv, helt til han drar forbi meg på en slette og legger seg helt oppi bakruta på neste bil.

Dagen etter skal jeg på et møte klokka 8 om morgenen, på andre siden av byen. Ting gikk litt trått hjemme den morgenen, og jeg har dårlig tid. Jeg kjører rundt 10 kilometer over fartsgrensa, og er i godt sig helt til jeg kommer til et hinder i veibanen. En irriterende søndagsturist av en sjåfør ligger nøyaktig i fartsgrensa foran meg, og igjen koker irritasjonen. Finnes det noe mer irriterende enn de som ligger akkurat nøyaktig i fartsgrensa?

Alle vet vel at speedometeret viser litt feil, man kan trygt ligge litt over. Jeg prøver å hinte litt ved å kjøre litt nærmere, men ikke så nærme at jeg står i fare for å ikke kunne bremse. Sjåføren tar ikke hintet, og vi kjører videre i nøyaktig 50 kilometer i timen. Jeg ligger så langt bak at jeg akkurat rekker å telle til 1002 hvis jeg teller fort. Endelig skal han en annen vei enn meg. I det han svinger av tråkker jeg litt ekstra på gassen for å demonstrere hvor irritert jeg er.

Neste dag er jeg og Storebror på vei hjem fra byen, og han sier fra at han begynner å bli kvalm. «Hold ut», sier jeg, «vi er snart hjemme, men jeg skal kjøre litt seinere resten av veien». Jeg legger meg rett under fartsgrensa, og i svingene kjører jeg enda litt seinere, svingene er jo verst når man er kvalm. Det går ikke mange minuttene før jeg har en av disse idiotene klistra oppi bakruta igjen. #%€&*/#€%! Er det mulig?!

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Dråper på et dosete...

Du har helt sikkert opplevd dette: Du har litt dårlig tid, haster inn på et offentlig toalett, og først i det du har satt deg ned kjenner du noe vått som skvises utover under vekten av låret ditt.

Andre ganger ser man dråpene før man setter seg, og kan snu i tide. Noen ganger er dråpene gjennomsiktige. Ofte er de gule. En sjelden gang er de røde. Jeg har også dessverre vært ute for størknede flekker med krøllete hår i. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Kanskje best å la være.

Men i det du sitter der med noe vått på undersiden av låret, og ikke har sett deg for før du satte deg ned, så vet du ikke hvilken farge det er på dråpene du sitter på. Bare fantasien setter grenser.


Hva venter bak de halvåpne dørene? Best å sjekke FØR du setter deg. 
 

Felles for alle dosetedråper er at ingen av de sannsynlige forklaringene på hvordan de kom dit er særlig beroligende.

Har den forrige toalettgjesten...

...drukket Solo eller appelsinjuice på do og sølt litt? (Dette er min usannsynlige favoritt-teori, men jeg tviholder på den.)

...nyst i det hun har snudd seg for å trekke ned? 

...trukket ned og det har på et eller annet vis sprutet dovann opp på setet? 

...vært en mann med prostataproblemer, som ikke gadd å sette opp dosetet?  

...brukt dokosten, og noen dråper toalettvann iblandet diverse ulumskheter har dryppet ned på setet i det dokosten ble satt tilbake?

...tenkt at hun av hygieniske årsaker skal gjøre sitt ærend stående med lett bøy i knærne (som en skihopper på vei ned ovarennet) og siktet litt dårlig?

Sannsynligheten er dessverre størst for at du har en eller annen kroppsvæske fra et fremmed menneske på låret ditt. Moralen må bli: Det er like viktig å se seg for før man setter seg på et offentlig toalett, som det er å se seg for før man går over veien. I alle fall nesten.

*Ulumskheter er egentlig ikke et ord, men jeg bruker det likevel. Dosetedråper er faktisk et ord, og jeg lurer på hvorfor. 

 

lg gjerne bloggen på facebook! :) 

Når man må legge noe på hylla

Den lille monologen som var et av punktene i innlegget 10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden, var på ingen måte oppdiktet.

«Gi den tilbake, det var han som hadde den først. Nei, kom her. Gi den tilbake! Hvis ikke du gir den tilbake så tar jeg den. Slutt å skrike! Nei, ikke slå ham, det er ikke lov å slå. Hvis ikke dere tier stille nå legger jeg den opp på hylla, så får ingen av dere den!»

Dette er den fryktede hylla. Den er så høyt oppe at ingen av guttene rekker opp dit selv om de står på en stol, og derfor perfekt til sitt formål. I går da vi satt og spiste middag tok jeg en titt opp på den og oppdaget at det er en stund siden de har fått noe tilbake:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
For ordens skyld: Den lille oransje firkanten er en del av gjenstand nr. 1. 
 

Det er hovedsakelig tre årsaker til at ting havner på hylla:

Den første er at en gjenstand har forårsaket skader på inventar, som blomsterpotter, bilderammer og melkeglass. I disse tilfellene foreligger det ingen diskusjoner i forkant, gjenstanden inndras med øyeblikkelig virkning. Se gjenstand nr. 1, 2, 3 og 4 fra venstre.

Den andre er at gjenstanden har forårsaket et øredøvende leven som selv med mengder av godvilje ikke kan kategoriseres som musikk. I slike tilfeller er jeg diplomatisk til en naturlig grense er nådd. Jeg påtar meg ansvar ved å si at jeg er litt sliten i dag, og ber pent om at gjenstanden tas med til en annen del av huset. Men om denne oppfordringen ikke tas til følge etter gjentatte anmodninger inndras gjenstanden. Se gjenstand nr. 5 fra venstre.

Den tredje og mest vanlige årsaken er at guttene krangler om en gjenstand, og jeg ikke klarer å finne utav hvem som hadde den først og dermed har rett på gjenstanden. Men selv om jeg i utgangspunktet ser hvem som har rett, kan den som har rett ødelegge for seg selv ved å utøve vold mot den andre, da havner også gjenstanden på hylla. Også i tilfeller der den som hadde gjenstanden først skal gi den videre til sin bror, men broren i stedet for å be om å få gjenstanden forsyner seg med makt, såkalt selvtekt, havner gjenstanden på hylla. Typisk eksempel, gjenstand nr. 6 fra venstre. Gjenstand nr. 1, 3. og 5. har også vært innblandet i slike disputter. 

Slik løser vi altså konflikter hjemme hos oss. 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Ta noen andre, vær så snill! Ikke ta lillebroren min.

Forrige gang jeg skrev om å miste lillebroren min hoppet jeg elegant over den verste biten, og oppsummerte 4 forferdelige dager i én setning. Jeg orket ikke å gå inn i det, men det har jeg gjort denne gangen.  

Da jeg begynte å skrive var jeg ikke sikker på om jeg kom til å publisere dette noen gang. Tar det meg et lite skritt videre, eller røsker jeg bare skorpen av et sår som var på vei til å gro helt fint? Jeg fant ut at det såret egentlig ikke har noen skorpe. Det har en glidelås som jeg kan åpne og lukke, og som av og til glir opp av seg selv. Så ingen skade er skjedd.    

Dette er min historie:

26. mars

Det er søndag morgen, jeg har nettopp våknet. En av søstrene mine sier at mamma og pappa er på vei ut i bilen med Adrian, de skal på legevakten. De var visst på legevakten med ham i går kveld også, men ble sendt hjem igjen. Hva er galt? Jeg står oppe på loftsgangen og ser ut av vinduet, ned på den lille, gule bilen. Jeg kan ikke se Adrian. Hvorfor må de dra begge to?  

Timene går, og de kommer ikke tilbake. Så ringer de. De dro rett til akutten på sykehuset i stedet. Adrian har hjernehinnebetennelse. Den har utviklet seg raskt.

Linda, Adrians ekstrastoresøster og min ekstralillesøster, kommer opp, og vi går sammen i ring rundt på den lille verandaen ved lekestua, mens vi røyker den ene røyken etter den andre med skjelvende hender.  

Vi gikk sannsynligvis ikke i ring hele dagen, men det er det eneste klare minnet jeg har. Sara Linné, som bare var 3 mnd gammel, var tatt med til sykehuset. Vi var fire tenåringsjenter og Anders, kjæresten til Maria, og Benjamin på 9 år, som vi etter hvert sendte til naboer for å leke. Vi prøvde å skåne ham, men han forsto alvoret likevel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dagen er uendelig lang. Vi får et par oppdateringer underveis. De første 24 timene er kritiske, legene vet ikke noe mer før i morgen. Til slutt er det på tide å sove. Jeg legger meg på en madrass i stua rett ved telefonen.

27. mars

Mamma ringer ganske tidlig mandag morgen. Vi må komme. Det kommer en taxi og henter oss.

Jeg var 17 år, jeg forsto hva det betydde at vi måtte komme. Jeg forsto hvorfor vi ble hentet i en taxi, i stedet for av mamma eller pappa. Vi gråt hele veien, alle sammen.

Vi blir fulgt opp på et rom på barneavdelingen hvor mamma og pappa og Sara Linné er. Jeg knekker fullstendig sammen når jeg ser dem. Henger over en vask og hulker til jeg brekker meg. Adrian ligger på intensiven. Sirkulasjonssvikt. Vi kan få se ham, men vi kan ikke få kontakt med ham. Han er i koma.

Vi ble fulgt ned til intensiven i fjerde etasje. Vi ble forberedt på at han så annerledes ut. Både respirator og hjernehinnebetennelse setter sitt preg på en liten kropp.

De har rett, han ser ikke ut sånn han gjorde sist jeg så ham, under middagen på lørdag før jeg dro ut. Og han ser så liten ut i den store senga. Men det er likevel godt å se ham. Se at han fortsatt er her, tross alt. Det er så stille. De eneste lydene jeg hører er overvåkningsutstyret og sykepleiernes stille gråt. Det skal ikke være stille i et rom hvor Adrian er. Det skal være latter, lek og rampestreker. Jeg holder ham i hånden, vil holde ham fast her. Han kan vel ikke forsvinne fra oss hvis jeg holder i ham?

Adrian er den første av mine søsken som jeg faktisk husker at ble født. Maria, Natalie og Benjamin har liksom alltid vært der. Jeg fikk lov å være med å bestemme mellomnavnet hans, Tobias. En gang jeg var barnevakt for ham var han syk, og jeg satt ved siden av senga hans og sang for ham og strøk ham over panna. En annen gang var han med meg på besøk på skolen jeg gikk på før. Jeg var så stolt av ham. I desember skrev jeg stil om ham på engelsktentamen, fordi han var på sykehuset for å ta mandlene, og jeg savnet ham så. Jeg avsluttet historien med at jeg gleder meg til å få ham hjem igjen, det er ikke det samme å komme hjem fra skolen uten å bli møtt av et smilende fjes, en god klem og ordene: «Anate, du pom hjem!»

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Adrian pakker opp julegaven fra meg. Det var et batteridrevet Thomastog som han ble veldig fornøyd med.  
 

Vi går frem og tilbake mellom rommet på barneavdelingen og intensiven, og noen ganger ned i lobbyen for å møte venner. Jeg holder Adrian i hånden og kysser ham på kinnet. Hvisker i øret hans. Vil ikke slippe ham. Vi får forskjellige beskjeder fra leger og sykepleiere, ettersom resultater av tester blir klare. «Vi har fått opp blodtrykket litt, så sirkulasjonen er bedre.» Håp.

Når jeg tenker tilbake virker det som om noen av vennene våre alltid var i lobbyen på sykehuset. Uansett når jeg gikk dit så var det kjente ansikter der. De gav klemmer, delte tårer, oppmuntrende ord og av og til en dårlig vits. Vi hadde ikke klart oss uten.    

28. mars

Tidlig på dagen får vi en positiv beskjed. Adrian har normal temperatur og blodtrykket hans er fint. De kan redusere medisinmengden. Igjen et bittelite håp. Vi klamrer oss fast.

Håpet varte bare i noen timer. Morfinbehandling ble avsluttet, men Adrian våknet ikke, og reagerte ikke på de forskjellige prosedyrene som ble gjort. Alt tydet på at hjernen hadde tatt stor skade av bakteriene som hadde herjet der. De informerte oss om at de ville gjøre en CT-scanning av hjernen hans, og vi ville få vite resultatet dagen etter. Muligheten for at han kom til å overleve dette var forsvinnende liten.

Utenfor intensiven går verden sin gang. Fiskene i akvariet på barneavdelingen svømmer frem og tilbake, akkurat som de gjorde da jeg satt med Adrian på fanget og så på dem da han var her for å ta mandlene. Folk snakker om vanlige ting. De smiler og ler og kjøper godteri og pølser i sykehuskiosken som om livet er det samme som før. Skjønner de ingenting? Hva er det de driver med?

Jeg var sint. Jeg var knust. Lillebroren min. VÅR lillebror! Han var bare to og et halvt år gammel. Skulle dette virkelig skje? Virkelig?! Nei, det gikk ikke an.

Ta noen andre, Gud! Ta noen som ikke ønsker å leve. Ta noen som allerede har hatt et langt liv. Ikke ta lillebroren min. Vær så snill, ikke ta lillebroren min! Når jeg våkner i morgen, la dette være en vond drøm. Du kan ikke la Adrian dø! Du kan ikke ta ham fra oss!    

29. mars

Allerede før bevisstheten kobler inn kjenner magen at noe er galt. Jeg våkner, men den vonde drømmen fortsetter.

Når alle har stått opp kommer overlege Espen inn på rommet vårt på barneavdelingen. Han setter seg ned på en krakk. Krakken er litt for lav for ham. Han tar tak i den med den ene hånden og setter seg ukomfortabelt til rette før han kremter og begynner å snakke. Jeg stirrer på de hvite treskoene hans. Han forteller om funnene de har gjort på CT-scanningen, og avslutter med en setning jeg skal komme til å huske for alltid: «Og dette er ... dessverre ... ikke forenlig med noe liv.» Ordene koster ham mye. De visker ut de siste knøttsmå restene av håp. 

Den nydelige lillebroren min. Han som sjarmerte alle i senk med dype smilehull og morsomme kommentarer. «Det e'kje mine pupper», «E siddå hær og miå te dæ!», «Dræ så dræi mi gå jite tu?» Han som stakk meg med gaffelen sin ved middagsbordet og gjorde opp for skaden med å gi meg en god «tos». Min blide velkomstkomité etter hver eneste skoledag. Han som pleide å vrikke seg ned ved siden av meg i stolen og annonsere at «det er pjass te to!» Han som rota i hylla på rommet mitt og lå ved siden av meg i senga og så i Donaldblad. «Jese donga», som han kalte det. Min lille klippe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Smerten er uutholdelig. Hvordan kan vi dra herfra uten Adrian? Vi kan ikke det! Tanken river meg i stykker innenfra. Jeg slår i vegger og gråter med dype, høylytte hulk til jeg er helt tom.

Respiratoren skal slås av i løpet av dagen. Det er så brutalt, men å utsette det hjelper ingen. Tanter, onkler og kusiner kommer for å se Adrian. Når Linda skal se ham blir jeg med inn. Slangene som var på armene hans er borte. Vi gråter. Jeg klemmer ham og kysser ham på panna, Linda holder ham i hånden.

Vi var i en slags sjokktilstand, men mamma og pappa klarte på et vis å planlegge hvordan vi skulle gjøre den siste stunden sammen med Adrian. Maria og Anders henta noen ting hjemmefra. Adrian ble trillet opp til rommet på barneavdelingen, og hele familien var samlet for siste gang.

Det er ingen maskiner mer, bare vår Adrian Tobias, med en sutt i hånda og en i munnen, akkurat sånn han ville ha det. Denne siste stunden er bare vår. Vi får være i fred. Vi tar farvel med Adrian. Jinne go'ingen vår. 

En smak av krig...

Terroren har kommet enda noen mil nærmere. Tenk å stå i innsjekkingskø på en helt vanlig europeisk flyplass, kanskje på vei til påskeferie. Barna dine løper i ring rundt bagasjetralla og du tømmer siste rest av pappbegeret med kaffe, og så smeller det. Eller mens du sitter på t-banen på vei til jobb og leser avisa. «Det kunne vært meg». Vi blir redde.

Det finnes to måter å ta med seg den følelsen inn i flyktningedebatten.  

Den ene er å tenke at nå er det nok. Nå stenger vi grensene, så er vi sikre på at vi ikke slipper inn flere terrorister. Men de som har peiling sier at terroristene allerede har europeiske pass og statsborgerskap, fordi de er oppvokst i Europa. De har aldri vært flyktninger. De er muslimer som av forskjellige grunner har følt seg utenfor det vestlige samfunnet og har funnet mening i radikal islamisme. 

Den andre måten er å tenke at dette er hva flyktningene som kommer hit flykter fra. Det er den frykten vi kjenner en grad av nå, alt ettersom hvor nært hendelsene i Brussel traff hver enkelt av oss. Forskjellen er at flyktningene har levd med den frykten i det daglige, de er redde for bomber når de går og legger seg i sin egen seng. For nordmenn legger terrorfrykten kanskje en demper på reiselysten, og om man bor i en storby får man nok lyst til å velge bort offentlig transport en stund.

Jeg sier ikke at man ikke skal kontrollere hvem som kommer hit. Det synes jeg absolutt at vi skal. Skulle det komme IS-sympatisører som har lurt seg inn sammen med flyktningene, håper jeg at de blir tatt hånd om og gjerne oppbevart på et sted uten tilgang på playstation og Fjordlandmiddag.  

 

Syriske flyktninger. Vanlige barn som ønsker å bo et sted der huset ikke blir bomba mens de sover. Foto: worldvision.org
 

Men flyktningene, de tror jeg ikke vi skal være så redde for, selv om flere av dem er muslimer og etter diverse kommentarfelt å dømme nærmest medskyldige i terroren. Radikalisering oppstår i grupper som står utenfor samfunnet. Hvis vi tar dem godt imot, blir de ikke stående utenfor.

Jeg skal ikke hive meg inn i religionsdebatten også, men jeg har en god tommelfingerregel. Så lenge religionsutøvelsen er kompatibel med Kardemommeloven, så kan man for øvrig gjøre som man vil.  

10 ting jeg IKKE kommer til å savne fra småbarnstiden

Innimellom, når jeg tenker på at perioden med små barn en gang skal ta slutt, blir jeg en smule sentimental. Selv de slitsomme tingene kommer jeg til å savne en gang, tenker jeg da.

En gang vil det være aller siste gangen jeg midt på natta går og bærer på en febervarm liten gutt med myke, tårevåte kinn. Jeg kommer ikke til å vite da at det er siste gangen, men en gang må jo bli den siste. Og snart snakker yngstemann også grammatisk korrekt, og setninger som "du næne fittekant, mamma?" blir til vage minner. 

Da er det en trøst å vite at det også finnes ting jeg ikke kommer til å savne i det hele tatt. Her er min topp 10 liste, jeg gjør som Morgenklubben og begynner på sisteplassen. 

Jeg kommer ikke til å savne...

10. ...å ligge på magen under en seng og famle i mørket etter en forsvunnet smokk klokka tre på natta.

9. ...snørr på skuldra.

8. ...å først oppdage snørret på skuldra når man sitter på kafé med venninner.

7. ...den vanvittige mengden utstyr man drasser med seg på ferie.

6. ...å vaske gulvet under og i en radius på 2 meter ut fra spisebordet etter hver eneste middag. 

Lillebror benyttet her en velutprøvd og anerkjent spisemetode, hvor man dytter inn maten med flat hånd. Noe svinn må medregnes.

5. ...å forklare for hundreogattende gang hvorfor det er nødvendig å ta et bad, for så å måtte ty til milde trusler for å få ungen ut av badekaret igjen en halvtime senere. 

4. ...den konstant stinkende bleiebøtta.

3. ...stemmen til Mikke i Mikkes klubbhus på Disney Junior.

2. ...å lire av meg denne visa: «Gi den tilbake, det var han som hadde den først. Nei, kom her. Gi den tilbake! Hvis ikke du gir den tilbake så tar jeg den. Slutt å skrike! Nei, ikke slå ham, det er ikke lov å slå. Hvis ikke dere tier stille nå legger jeg den opp på hylla, så får ingen av dere den!»

1. ...dobørstens magiske tiltrekningskraft, med tilhørende katastrofale følger.

 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Du, hvis jeg ikke kommer hjem igjen...

"Du, hvis det skulle skje noe, så jeg ikke kommer tilbake..."

Min samboer ser oppgitt på meg og sukker.

- Ja? 

Jeg skal bare på en helgetur til London med søsteren min, men hvem vet? Flyet kan styrte, det kan skje et terrorangrep, taxien fra flyplassen til hotellet kan kræsje... 


Ja, det er jo også en mulighet. (tegning: mattbors.com) 
 

Siden tankene mine stadig streifer innom diverse fatale scenarioer, har jeg ofte tenkt på å skrive testamente, men det virker bare som en veldig trist, sær og pessimistisk ting å gjøre når man er relativt frisk, og litt over tredve. Og gjør jeg det nå, akkurat nå i kveld, så er jo det å be skjebnen om at flyet jeg sitter i skal falle ned. Mens jeg går og pakker kofferten bobler og putrer katastrofetankene inni hodet mitt, helt til det koker over og noe må ut. 

Jeg er fortsatt redd for å jinxe det, så jeg nøyer meg med å skissere et slags muntlig testamente. «De pengene jeg har på BSU-kontoen, de vil jeg at du skal bruke på å betale ned en del av huslånet, så dere kan bli boende her.»

Det er jo viktig for guttene å få fortsette å bo på samme sted, når mamma helt plutselig forsvinner er det jo ikke noe greit om de samtidig må flytte! «Eventuelle andre penger du finner på kontoene mine vil jeg at guttene skal ha, del det likt mellom dem.»

Han bekrefter at det er greit. Han ser litt ukomfortabel ut.

Jeg kommer på noe mer.

«I en grønn kasse på loftet, under en hel haug med papirer, inni en gul plastpose har jeg en bunke med gamle notisbøker.»

− Jaha?

«Brenn dem.»

Han ser spørrende på meg.

«Ikke åpne dem, bare brenn dem.»

− Greit.

Og ungene må ikke glemme meg, det er viktig! 

«Du må huske å snakke med dem om meg, og la dem ha bilder av meg på rommene sine. Og oppdra dem sånn som vi har blitt enige om. La dem få være gode og rare og akkurat som de er, så de alltid tør å komme til deg hvis det er noe. Fortell dem at det er jeg som har skrevet ned alle de koselige minnene de har i babybøkene sine! Og at jeg var så veldig, veldig glad i dem.»

Oisann, jeg omtaler meg selv i fortid, det er nok på tide å avslutte denne samtalen. Bare en ting til:

«Jeg regner med at du finner deg en ny dame etter hvert, men finn en skikkelig en! Hvis ikke hun blir glad i ungene våre er hun ikke noe å samle på. Og hvis de sier at hun er slem mot dem så må du tro på dem, ikke sant? Og du må være sikker på at det er henne du vil ha før ungene får treffe henne. Ja, også må hun ikke flytte inn med en gang, det blir for mye forandring alt for fort.»

Mannen nikker utålmodig, og sier at han synes dette er litt kjipt å snakke om, og kanskje litt i overkant dramatisk?

- Det er snakk om en helgetur til London! Du har vært der minst 10 ganger før, og kommet like hel hjem igjen hver gang. Du skal fly med et flyselskap som du sier at ikke har hatt en ulykke på 14 år.

Da skjer det vel snart en ny ulykke, tenker jeg.  

«Jada, men da har vi snakka om det en gang for alle. Jeg skal ikke mase mer, bare du lover.»

Han lover.

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

Kjære Siemens. Vaskemaskinen min kan ikke klokka!

Jeg har lenge hatt en sterk mistanke, men i går fikk jeg det bekreftet og bevist. Vaskemaskinen skulle bruke 2 timer og 8 minutter på å vaske håndklærne og vaskeklutene våre på 90 grader.

Samtidig som jeg trykket på knappen på vaskemaskinen satte jeg mobilen min på nedtelling. «Har du virkelig ikke noe bedre å finne på!?» tenker du kanskje nå, og vit at jeg dømmer deg ikke. Men dette er faktisk ganske irriterende. Du trenger ikke å forstå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjære Siemens. Jeg bryr meg ikke om hvor høy IQ vaskemaskinen min har. Jeg trenger at den kan klokka.

Allerede halvveis i vaskingen ble det klinkende klart at dette ikke ville bli noen photofinish. Mobilen min viste at det skulle være 1 time og 2 minutter igjen av vaskingen. Vaskemaskinen viste i samme øyeblikk at den hadde 1 time og 14 minutter igjen.

Jo, forresten Siemens, jeg vil at du skal forstå. Jeg har til tider en ganske tight timeplan når det gjelder vasking av klær. For eksempel kan det hende at Storebror har tatt gjørmebad i vinterdressen sin, mens Lillebror har sølt tomatsuppe på en av stolputene OG tisset ut senga, mens jeg selv veldig gjerne vil ha den sorte buksa på meg dagen etter.

Jeg kan ikke vaske vinterdress, stolpute, lyst sengetøy og sort bukse sammen, så jeg må sette på vaskemaskinen 4 ganger i løpet av de 6-7 timene jeg har mellom jobb og leggetid. Timing is everything.

Kanskje planlegger jeg at den første maskinen skal være ferdig rett før vi skal dra på fotballtrening, så jeg rekker å henge opp og sette på en ny før vi stikker. Vi skal gå ti på seks, for å rekke treninga klokka seks. Kan vi være enige om at 12 ekstra minutter har ganske mye å si akkurat da?

Programmet jeg bruker til å vaske ull skal ta 1 time og 5 minutter. Det tar 1 time og 13 minutter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
1.05, du liksom. Jeg går ikke på den igjen. 

Hvis jeg har ekstra dårlig tid hender det at jeg går ned på vaskerommet når jeg hører at maskinen sentrifugerer. Så sitter jeg klar til å røske med meg klærne med en gang den lille klikkelyden kommer, og døren kan åpnes. Når jeg sitter sånn så er maskinen helt stille, og det står på displayet at det er 1 minutt igjen. Jeg har alltid syntes at dette minuttet er veldig langt, men har tenkt at det sikkert er fordi jeg sitter og stirrer på en vaskemaskin.

Det er ikke derfor. Grunnen til at minuttet virker veldig langt er fordi at akkurat dette minuttet varer i 1 minutt og 50 sekunder.

Og nå venter du vel i spenning, hvor lang tid brukte maskinen på å vaske håndklærne og klutene våre på 90 grader? Den hentet seg faktisk litt inn igjen, og gjorde seg ferdig på 2 timer og 16 minutter. Er det lov å fortsatt være litt sur? 

Med vennlig (men litt sutrete) hilsen Renate 

Følg gjerne bloggen på facebook! :) 

En sak har alltid mer enn én side

Du ser den fra ditt ståsted. Jeg ser den fra mitt. Vi har alle unike erfaringer og opplevelser som andre kan lære noe av. Du kan hjelpe noen til å se en sak fra en ny side. Jeg tror at verden blir et litt bedre sted om vi klarer å se ting fra flere sider. 

Vi har også erfaringer som andre kan kjenne seg igjen i. Å høre om noen som er i samme situasjon kan ofte gjøre byrden litt lettere, ikke sant? God innsikt i et tema gjør din mening interessant. Har du lyst til å dele dine erfaringer?  



Rapport fra baksiden av Statue of Liberty: Hun er grønn på ryggen også. Jeg har vært der, så jeg vet det. 

Ved nyttår startet jeg skrivefirma, som jeg ganske enkelt har kalt Written by Renate. Jeg har laget en facebookside, og på den vil jeg legge ut bilder av artikler jeg får på trykk, men jeg vil også bruke den til en annen ting; å finne rette personer til å representere enkeltsaker jeg skriver.

For ofte når jeg skriver en sak for et magasin, trenger jeg en case - en person som på forskjellige måter kan knyttes til temaet artikkelen handler om. Da vil jeg legge ut etterlysning på facebooksiden, og kanskje er det akkurat deg jeg leter etter? Eller en du kjenner, så du kan gi meg et tips. 

Det kan være jeg skal skrive om sorg, og du har opplevd å miste noen. Kanskje skal jeg skrive om babyer som sjeldent sover, og du har en baby som enda ikke har sovet en hel natt. Eller jeg skriver om hvor slitsomt det er å trene, og jeg kan spørre deg og tre andre hvilken treningsform som gir best resultat ved minst innsats. 

Noen ganger kan noe du har opplevd være så spesielt at det er en hel historie i seg selv. Har du en sånn historie, og har lyst til å la meg fortelle den for deg, kan du sende meg en melding i innboksen på facebooksiden. Jeg tar gjerne imot tips!

Foreløpig har jeg skrevet for Foreldre & Barn, Kamille, foreldre.no, kvinneguiden.no og Glade barn i barnehagen, så dette er noen av magasinene historiene kan bli publisert i. 

Ønsker du å følge med på etterlysninger på facebooksiden min, klikk liker, så kommer etterlysningene opp i newsfeeden din. Del gjerne! :) 

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016
Renate A.

Renate A.

34, Arendal

En blogg er et praktisk verktøy for sosialt klønete personer som trenger litt betenkningstid for å virke normalt intelligente. Jeg er 34 år, mamma til to fine gutter, har angst for "closetalkers" og alt som kan gå galt. Det jeg skriver her er muligens helt irrelevant for deg - men kom ikke her og si at du ikke er advart.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits