- Har du en sprekk jeg kan dra kortet i?

18.10.2017 - 17:46 58 kommentarer

− Har du en sprekk jeg kan dra kortet i?

Det kunne kanskje være en uheldig formulering, men gliset og blikket til den middelaldrende mannen som stod foran meg var ikke til å ta feil av.

Jeg var tidlig i 20-årene og satt i kassa i en butikk som blant annet solgte jernvare og bildeler − hovedtyngden av kundene var menn. Ettersom jeg var den første kundene så når de kom inn, og den siste de så før de gikk ut, så fikk jeg beskjed om at jeg var butikkens ansikt utad, og at det var viktig at jeg var blid og imøtekommende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Blid og imøtekommende: Jeg gir kassadamejobben cirka halve skylda for de dype sinnarynkene mine. 

Til tross for hederlig innsats ble det nødvendig å minne meg på arbeidsinstruksen mer enn én gang. Noen ganger var det på sin plass med steinansikt og iskalde blikk, og jeg var raus med begge deler. Det var mitt eneste forsvar mot sleske kommentarer fra halvgamle gubber, små slengkommentarer om utseendet mitt og småfrekke invitasjoner som til stadighet ble gjentatt til tross for at jeg takket nei. Mange kunder var høflige og hyggelige også, altså. Og jobben i seg selv var helt grei, men de jevnlige kommentarene ble så slitsomme at jeg til slutt sa opp, selv om jeg ikke hadde noen ny jobb å gå til. 

Da jeg så #metoo-kampanjen på Facebook var kort-episoden det første jeg tenkte på. Men jeg kan jo alltids nevne et par til. 

På en annen tidligere arbeidsplass ble jeg klapset på rumpa av en overordnet, og som 17-åring på byen i Arendal møtte jeg en fyr som lot øynene gli over meg fra topp til tå og konkluderte med "e hadde bånna du greit." Sistnevnte har først og fremst brent seg fast i minnet som den mest harry "sjekkereplikken" jeg noensinne har vært utsatt for. 

En venn av en eks kommenterte stadig at jeg hadde "sugetrut", og skulle jeg være så uheldig å gjespe mens vi var i samme rom sa han: "sitter du der og gaper etter kuk?" ...

Jeg skal overlate jobben med å analysere hvorfor og hvem og hva og oppdragelse og gruppepress og kultur og ukultur og alt det der til noen andre. 

Men sånn generelt så tenker jeg at det kan være lurt å filtrere ord og gjerninger kjapt gjennom et par hjerneceller før man setter det ut i livet. Ved fortsatt tvil etter filtreringen kan det anbefales å holde fingre og/eller kjeft i ro.  

Ja ... egentlig skulle jeg bare si #metoo

- Renate - 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#metoo #samfunn #trakassering #muligensirrelevant #nettavisen 

Like glad i barn nummer 2? 

15.10.2017 - 09:17 4 kommentarer

Da jeg gikk gravid med mitt andre barn, var jeg livredd. Jeg var allerede så vanvittig glad i Storebror − kunne jeg bli like glad i et barn til? Jeg var ganske sikker på at Lillebror i magen hadde lite å stille opp med mot han som allerede hadde mottatt min udelte morskjærlighet i over tre år.

De siste ukene av svangerskapet vekslet jeg mellom å være trist på Storebrors vegne fordi han ikke kom til å få like mye oppmerksomhet lenger, og å være trist på vegne av Lillebror i magen, fordi jeg ikke kom til å bli like glad i ham som jeg var i broren.

Og hvis jeg mot formodning skulle bli like glad i Lillebror, så ville jo det bli veldig trist for Storebror. For da kom denne kjærligheten til å tas fra Storebrors rettmessige dose, og jeg ville bli mindre glad i ham. Denne mer eller mindre logiske runddansen gikk dag og natt. Jeg smiler av det nå, men da var jeg ordentlig lei meg, og i øyeblikket ikke i stand til å se hvilket unikt talent jeg er innen den litt ukjente sporten «kreativ bekymring».

Det nye barnet ble født, og han var helt nydelig. Storebror kom på besøk på sykehuset og var plutselig blitt så stor, men han var fortsatt like søt og god selv om Lillebror også var søt og god. 

Storebror hadde nok et forsprang i starten, men følelsene for den nye babyen ble sterkere for hver dag. Jeg ble veldig, veldig glad i Lillebror, og jeg var fortsatt veldig, veldig glad i Storebror. For en lettelse! Jeg hadde sett på morskjærligheten jeg hadde å gi som en konstant dose, som nå måtte deles. Men det var ikke sånn. Med det nye barnet kom det mer kjærlighet, og jeg hadde nok til begge to. 

Og en ting til, som jeg ikke engang hadde tenkt på, var det nære forholdet mellom disse to guttene. Det er (muligens den eneste) fordelen med å bekymre seg − man blir stadig positivt overrasket. Selvfølgelig krangler de så filler og legoklosser fyker innimellom. Det hender til og med at Lillebror proklamerer med alvorstynget røst at de ikke er bestevenner lenger.

Uvennskapet har forøvrig aldri vart lenger enn tjue minutter, og de leker sammen, de får hverandre til å le, de gir hverandre klemmer, de hjelper hverandre og i fredstid er de altså ifølge Lillebror bestevenner for alltid.

Bekymringen min var (som vanlig) bortkastet energi. Han lille fremmede i magen var slettes ingen trussel, og han gir oss mye mer enn han tar. Hva skulle vi gjort uten ham? Det vil jeg ikke tenke på engang. Akkurat som storebroren sin passer han perfekt inn i vår høyst uperfekte familie. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #mamma #morskjærlighet #barnnummerto #tobarnsmor #bekymring #hverdag #muligensirrelevant #nettavisen 

Hei Reidun!

11.10.2017 - 15:49 6 kommentarer

Jeg ER SÅ LEI av all den såkalt personlige reklamen som dumper ned i innboksen min støtt og stadig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er meg som er lei. 

«Gratulerer med dagen, Renate! I anledning din bursdag vil vi gi deg et gavekort på 50 kr.» Å, jippi, jeg er jammen heldig! Dere vet navnet mitt! Og husker på bursdagen min! Å, jeg blir så rørt. Ville aldri i verden funnet på å handle noe hos dere ellers, for jeg trenger ingenting, men nå som jeg har fått 50 kr* (*hvis jeg handler for mer enn 200,-) − ja, nå skal det handles!  

«På tide med en reise, Renate?» Så dere vet at jeg er glad i å reise? Og vet at jeg har sett på hoteller i London tidligere? Å, dere kjenner meg så godt! Jeg føler liksom at dere bryr dere om meg. Dette handler åpenbart ikke om at dere ønsker å tjene penger på meg, det er bare at hjertene deres strømmer over av godhet − så dere ønsker at jeg skal ta meg litt fri og dra på en tur. Også har dere spesialtilbud til meg i tillegg − jeg er solgt!

Og denne her, som jeg fikk i går, synes jeg liksom var litt ekstra koselig. Så koselig at jeg svarte på den, faktisk. "Jeg heter ikke Reidun, og jeg er ikke forfatter", svarte jeg. Blant annet. 

Jeg har anonymisert teksten med spraymaling i paint. Hadde det så gøy at jeg holdt på å glemme å hente sønnen min på skolen.

I en epost som starter med «God søndag, Renate» finner jeg navnet mitt fire ganger, strategisk plassert rundt omkring i en lengre tekst.

Wow, har hun virkelig skrevet dette bare til meg? En hyggelig og høyst personlig epost, fra henne til meg. Det er en ære å få sånn spesialbehandling, jeg bare mååå melde meg på kurset hennes. Jo før, jo bedre. Hvor skal jeg skrive inn kredittkortnummeret mitt?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ser jeg ut som om jeg er såå dum? (Det var et retorisk spørsmål, kjære kommentatorer) 

Også en gøyal en: «Good news, Renate − you'll like this!» Jeg åpner eposten og finner reklame for en støvsuger. En støvsuger! Hahaha! Oh, how well you know me ... 

Trenger vi flere eksempler? Jeg tror ikke det. Jeg vil egentlig bare si: 

SLUTT med det tullet der! 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#irritert #åsåpersonligdaliksom #skråblikk #muligensirrelevant #nettavisen 

Kaste alle ting barna lager?

08.10.2017 - 08:37 6 kommentarer

De siste årene er jeg blitt mer og mer opptatt av å fjerne ting vi ikke har bruk for eller ikke har glede av fra huset vårt. Jeg har ryddet gjennom kasser på loftet, valgt ut litt jeg vil spare på, men har solgt unna og gitt bort alt vi har dobbelt opp av eller ikke har brukt på lenge. Gradvis får vi et mer ryddig hus, og det begynner å bli sånn at vi faktisk vet hvor teipen er når noen trenger teip. 

Men enkelte ting hoper seg opp. Jeg har én sønn som elsker å tegne, og én sønn som elsker å lage ting. Flotte, fargerike tegninger, og fine kreasjoner i glass, tre og melkekartonger, for å nevne noe. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er med i en minimalistgruppe på Facebook − en gruppe mennesker som har som filosofi at man skal eie minst mulig. Noen av medlemmene er nede i mindre enn 100 eiendeler − inkludert klesplagg. Det er et altfor ekstremt opplegg for meg, men jeg liker å la meg inspirere litt her og litt der, så jeg plukker med meg noen tips fra minimalismen innimellom. En hobbyminimalist, kan vi si at jeg er. Og for en stund siden ble et for meg svært relevant spørsmål stilt i gruppen:

Hva gjør dere med tingene barna lager? 

Noen få svarte at de ikke tvang sin egen minimalisme på barna − de fikk kjøre sitt eget løp på rommet sitt. Men de fleste svarte faktisk at de hadde restriksjoner på hva barna fikk lov å beholde av kunstverkene sine.

Enkelte sverget til å ta bilder av tegninger før de kastet dem, slik at de kunne oppbevare minnene digitalt. En dame skrev at barna til enhver tid fikk eie ett av sine kunstverk. Dersom de lagde noe nytt de ønsket å beholde, måtte de vurdere gammel og ny kunst opp mot hverandre, og kaste den gamle hvis de ville beholde den nye. Flere var enda strengere og sa at de lærte barna sine at det var prosessen med å lage noe som var viktig − ikke resultatet. Altså, uansett hva de laget, gikk det rett i søpla når de var ferdige. I overkant brutalt? Og ganske ekstremt.

Men vet du hva som også er ekstremt?

Den hurtig voksende mengden tegninger og kunstverk som oppbevares i dette huset.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har foreløpig to kasser fulle av kunst fra barnehender, i tillegg til hyllen i det ene kjøkkenskapet som er full av tegninger, pluss et par hyller på barnerommet og en del prosjekter som er av en slik størrelse at de er nødt til å stå utstilt permanent.

Og, hvis man skal være ærlig, så er det jo ikke alt som er like vakkert.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men, jeg har kvittet meg med store deler av klærne fra da guttene var mindre, jeg ber dem stadig om å velge ut noen leker de kan donere eller selge, og bokhyllene deres blir innimellom ryddet med kritisk blikk. Vi kastet nettopp barnevogna de begge lå i da de var bittesmå − hjulene stod i 60 graders vinkel innover − men det var likevel trist. Jeg prøver å lære både meg selv og barna mine at ting bare er ting. Og jeg har da vært flink! Men et sted går grensa, merker jeg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Man kan da ikke kaste slike sjarmerende typer i søpla? 

Så om jeg skal velge én ting å frede − må det bli det guttene mine lager med sine egne små hender. Resultatene av lange økter ved kjøkkenbordet, eller ting de har med hjem fra skole og barnehage og stolt viser frem. Om tegningene trenger en forklaring, om nissen har tre øyne eller om barnålene på julepynten er blitt brune og faller av, det spiller ingen rolle. Ved å kaste det sier jeg jo egentlig at det ikke har noen verdi for meg, og det blir bare for hjerteskjærende å si om noe barna har lagt ned så mye tid og krefter i. Så vips, havnet hobbyminimalisten helt i andre enden av skalaen − jeg sparer på alt!

Så får de heller gå gjennom kassene selv når de blir eldre − og forhåpentligvis ikke like sentimentale som meg. Jeg ser for meg at det kommer til å bli en del grimaser og rynking på neser. "Hvorfor i all verden sparte du på dette?!" kommer de nok til å si. Og da kommer nok jeg til å trekke på skuldrene, også kan vi riste på hodene våre og le, alle sammen. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #barn #mamma #hverdag #barnekunst #minimalisme #oppbevaring #sentimental #muligensirrelevant #nettavisen 

Er vi blitt avhengige av smilefjes?

04.10.2017 - 17:51 2 kommentarer

På søndag skrev jeg et innlegg med en serie bilder av reklamer fra 60-tallet. Det var, som de fleste av mine lesere forstod, et humoristisk innlegg. Men både i Nettavisens og bloggens kommentarfelt kom det flere fornærmede kommentarer. Jeg vet jo at jeg har erta på meg en del nett-troll, så noen kommentarer var nok av det slaget. Men det virket faktisk som om enkelte oppriktig trodde at jeg hadde skrevet et pøddesurt innlegg om hvor forferdelige reklamene var på 60-tallet. 

Jeg må selvfølgelig ta med i vurderingen at jeg har en litt spesiell humor, men jeg begynner å lure på om misforståelsene koker ned til fraværet av smileys. Er vi blitt avhengige av dem for å forstå en tekst? 

Meldinger og tekster i sosiale medier er ofte så krydret med smilefjes at vi slipper å lese mellom linjene eller å tenke etter hvilken tone teksten har. Jeg er en ivrig smilefjesbruker selv, både når jeg skriver sms, eposter og Facebookmeldinger − og når jeg deler blogginnlegg i sosiale medier. Hvis jeg skriver noe ironisk slenger jeg på et blunkefjes eller noe annet for å vise at jeg bare tuller, og hvis jeg har skrevet om noe som gjør meg sint/trist/glad så avslutter jeg med et passende fjes, så det ikke er noen tvil. 

Bilde: Nettavisen. Det finnes mange emoticons jeg ikke skjønner noe av, men det hender jeg bruker dem likevel. (Hihi-smilefjes her) 

Og hvis noen sender meg en melding uten noe slags fjes, tenker jeg fort at de er sure på meg: 

"Ok :)" betyr at alt er ok. "Ok", derimot − det er noe heeelt annet ...  Hvis ikke det er jeg som sender "ok", da. Da betyr det bare at jeg er litt bizzi og hiver avgårde et kjapt svar. 

Også har vi passivt-aggressivt smilefjes. Mye brukt på omtrent denne måten: "Ikke tenk på det, det er jo bare et bryllup. Skjønner at hytteturen med kusina di er viktigere, altså. :)" Du har gjort det du også, ikke sant? (Blunkefjes)  

Men her på bloggen bruker jeg altså ikke smilefjes. Og ikke blunkefjes eller grinefjes eller sinnafjes. Jeg bare skriver med bokstaver, og prøver så godt jeg kan å formidle fjesfritt. I månedsmagasiner og ukeblader som jeg skriver for bruker man nemlig ikke emoticons, som det heter på pent, så jeg vil ikke bli vant til å hvile på smilefjesene − jeg skal klare å få frem et budskap i ren tekst. Men ... det må jeg tydeligvis øve mer på. (Se for deg et "hehe-fjes" her)

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#kommentarfelt #smiley #smilefjes #emoticons #muligensirrelevant #nettavisen 

15 litt tvilsomme reklamer fra 60-tallet

01.10.2017 - 09:18 18 kommentarer

Jeg abonnerer på Egmonts Donaldbladbøker, og nå er jeg kommet litt utpå 60-tallet. Jeg er jo veldig glad i Donald, men reklamene i bladene er også en stor del av moroa. Bli med og ta en titt på reklamebransjens første famlende skritt innen reklame rettet mot barn: 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Læreren gjør ikke noe forsøk på å skjule at hun er lite imponert over Strantes utholdenhet. Hun unnlater også å henvende seg direkte til ham, men spør heller den arrogante klassekameraten hva som er i veien med Strante. Selvgodheten oser av Strutte mens han forteller at faren hans også har snakket nedlatende om Strante hjemme, og læreren sier ingenting på det. Hjertet mitt blør for Strante. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er Ola- og Kari-pultene. Ola kan sitte her og skrive og gjøre lekser, mens Kari kan snu pultplaten og sitte og se seg i speilet. Under pultplaten kan hun ha sysakene og toalettsakene sine. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Guttebuksen er 70% sterkere. Og det er jo bra, for mens jentene sitter inne og syr og ser seg i speilet er guttene ute og leker. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På 60-tallet solgte de fotballsko som kunne score. Absolutt i tråd med bladet det annonseres i − dette høres ut som noe Petter Smart kunne ha funnet opp. Heldigvis for annonsøren var ennå ikke markedsføringsloven kommet, og det var fritt frem for vill-ledende reklame. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi må tilbake til Stakkars Strante. "Så dumt da, gitt!" Medfølelsen fra Strutte kommer ikke helt fra hjertet, tror jeg. Og er det ingen som tenker på å sjekke om det feiler denne gutten noe mer alvorlig enn forkjølelse? 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og mobbingen fortsetter, med Møllers velsignelse. Her får jeg inntrykk av at Strutte deler med Strante av tranen sin ...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

... men det hjalp visst ingenting. Stakkars Strante. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvis ikke man likte tran kunne man heller prøve Weifa-C. Det er helt utrolig hva litt C-vitamin kan gjøre! Knut klatrer rett opp den glatte veggen og ned igjen med én hånd mens han bærer ungen. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Knut tar C-vitaminen sin i dag også. Rampe-Ola får seg en flyvetur, og Lille Sissel er imponert. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En vanlig taktikk i reklamene var å be barnet spørre mor om å få produktet de annonserer. De har forresten en snill politimann som hjelper dem med trekningen av konkurranser. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Her er de hakket mer kyniske. Først friste litt, så oppfordre til å be om den, og så gi inntrykk av at det bare er et spørsmål om hvilken type man vil ha − klart mor og far sier ja! Ren overtalelse. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og her: Far setter nok inn noen kroner mot å få låne toget. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen av reklamene tok jeg med bare fordi de er litt koselige. Her får du en gave i tynn plast hver dag frem til julaften. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Og Bilofix, eller Briomec, som det het i min barndom er ren nostalgi. Tydeligvis tiltenkt gutter, men det var intet hinder for meg.  

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Bare vent til jeg blir stor", sier han. Og det kan jo hende at han blir hvis han spiser mye smør. Smøret kan tilsynelatende også hjelpe ham å få et mer elegant nedslag når han hopper på ski. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Konkurranser som reklame er jo fortsatt superaktuelt. Men premiene har kanskje blitt litt mer attraktive? Her kan barna vinne ost for 50 kroner, og et brev fra sjølvaste Ostemannen. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men denne konkurransen er min absolutte favoritt. Se hvordan de elegant og umerkelig klarer å få vist frem trusen "lillekonvall" på en helt naturlig måte. De har bare tilfeldigvis fotografert Kirsti i det skjørtet hennes la seg oppetter ryggen da hun bøyde seg frem for å ta i mot navnet på vinneren som den snille politimannen har trukket ut.  

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#nostalgiskreklame #førmarkedsføringsloven #retro #60talls #sekstitallet #muligensirrelevant #nettavisen 

Om flåttsyltetøy og Farmen og sånn

27.09.2017 - 16:17 2 kommentarer

Noen dager orker jeg ikke å engasjere meg i debatter og hjertesaker, man kan jo ikke holde på med sånt hele tiden.

Så i dag vil jeg bare skrive litt om ting jeg tenker på.

På mandag så jeg på Farmen. Det var mange måneder siden sist jeg hadde satt meg ned for å se et tv-program, og jeg ordna meg to brødskiver med bringebærsyltetøy før jeg dumpa ned i sofaen. Skivene var frosne da jeg smurte dem, så jeg måtte vente litt før jeg begynte å spise. Da skivene endelig var klare hadde Farmendeltakerne begynt å slakte ål. Det var blod og gørr over hele skjermen, og plutselig var ikke det røde bringebærsyltetøyet like fristende lenger.

Dette tenkte jeg fortsatt på da jeg satte meg ned for å spise frokost på tirsdag, denne gangen hadde jeg skive med blåbærsyltetøy. (Jeg har sånne perioder. Syltetøyperioder, tomatostperioder og brunostperioder, med korte innslag av makrell i tomat med minst to ukers mellomrom.)

Da begynte jeg plutselig å tenke på at en flått som har sugd blod og etterpå har blitt tråkka på, ligner ganske mye på et most blåbær. Plutselig smakte ikke blåbærsyltetøyet så bra heller. Tror det er på tide med en tomatostperiode. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er en lampe jeg fikk i bursdagsgave på søndag. Svogeren min har laget den til meg av en cymbal. #favorittsvoger #enestesvogerogsåda

Jeg må forresten forklare hvorfor jeg så på tv, det gjør jeg jo nesten aldri. I år spilles Farmen inn noen få minutters kjøring fra der jeg bor, så veldig mange av statistene er kjente fjes. Veldig kjente. Pappa, for eksempel. Og søstra mi. Og sønnen min.

Det var søstra mi som tok med seg Lillebror på statistoppdrag en dag hun hadde fri. Men hun mener at han muligens kommer til å bli klippet bort, for under innspillingen hadde han pekt opp på himmelen og sagt: «Se! En drone!» 

Det var alt for i dag. 

- Renate -  

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mammablogg #farmen #syltetøy #hverdag #assosiasjoner #kjæredagbok #muligensirrelevant #nettavisen 

Har du hørt om stoppskilt for barn?

24.09.2017 - 08:25 Ingen kommentarer

«Nei», sier han. «Jeg vil ikke!» Øynene hans er redde. Hun er tålmodig og mild de første fem minuttene, så blir hun mer og mer irritert.

«Slapp av, det gjør ikke vondt», sier hun. Han vet at det ikke er sant, for han har gjort dette minst 20 ganger før.

«Jeg vil ikke!» sier han. Han gråter nå, og er stram i hele kroppen.

«Hvis du bare klarer å slappe av så gjør det ikke så vondt!» sier hun.  

Jeg ber ham om å samarbeide, hennes stress og irritasjon smitter over på meg. Så tåpelig redd for å være til bry. 

«Nå vi få gjort det, jeg skal videre til andre pasienter», sier hun. Like etter gir hun opp, og som så mange ganger før henter hun en sykepleier til. Sykepleieren som kommer vet hva som er jobben hennes, dette er kjent prosedyre:

Hun skal holde ham fast.

Hun får jobben jeg har sagt nei til, og det er det eneste riktige jeg har gjort i denne situasjonen. Jeg står hjelpeløs og ser på. Kommer med tomme, sikkert ikke særlig trøstende ord. Er ikke den sterke og beskyttende mammaen jeg pleier å være.   

«Vi må få gjort dette.» sier de. 

«Han er nødt til å gjøre det i dag.» sier de. 

«Vi har ikke tid til så mye om og men.» sier de. 

De får gjennomført det de skal med makt, mens min lille sønn skriker så det høres på hvert eneste rom på barneavdelingen. Mammaen hans gjør ingenting.

Det er over. Han er utslitt. 

«Du var flink. Jeg vet det gjør vondt. Men du klarte det. Nå er det sikkert lenge til neste gang.» Jeg trøster til han puster rolig igjen, så gråter jeg på gangen mens han hviler på senga med en film. Når han har sovnet kysser jeg ham på kinnet og sier unnskyld.

Sykepleierne på vårt sykehus har nok ikke hørt om stoppskilt for barn. Irritasjonen deres kommer kanskje av tidspress og rådvillhet? Heller ikke jeg hadde hørt om stoppskilt for barn. Jeg trodde det måtte være sånn, og jeg godtok det, gang på gang. Og jeg angret etterpå, gang på gang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stoppskilt for barn er en idé som ble utviklet av sykepleier Synne Johannesen og psykologspesialist Maren Østvold Lindheim ved Rikshospitalet, for å hjelpe de barna som har gjentatte negative sykehusopplevelser bak seg, eller som er spesielt redde av andre grunner. Østvold Lindheim skriver på ekspertsykehusetblog: "Vi vet at alvorlig kronisk sykdom gir økt risiko for psykososiale vansker og posttraumatisk stresslidelse. 90% av barn på sykehus rapporterer om minst én skremmende hendelse i forbindelse med innleggelser, gjennomsnittet er på 3,14 hendelser."

Vi kan ikke gjøre sykehusopphold helt smertefritt og supermorsomt, men disse tallene og vår erfaring tilsier at forbedringspotensialet er stort.

Idéen med stoppskiltet er at barnet når som helst i prosedyren kan holde opp skiltet, og sykepleieren må med en gang stoppe opp. Når barnet føler seg klar, legger det ned skiltet, og sykepleieren fortsetter.

Østvold Lindheim skriver videre: "Vi opplever, i samarbeid med fagpersonell på sykehuset, at små barn som tidligere måtte holdes og som skrek, nå klarer å legge skiltet ned og få gjennomført prosedyrer på en rolig og kontrollert måte."

Og det er poenget − å ha kontroll. Vi lærer jo barna våre at de bestemmer over sin egen kropp, men det er et gode man fratas på sykehus.

Jeg snakker selvfølgelig ikke om akutt livreddende behandling. Da gjør man det man må gjøre, raskt og brutalt. Jeg snakker om tilfellene der man har god tid. Eller burde hatt god tid. Behandlingen må utføres, men om ikke det går i dag, kan det gjøres i morgen eller neste uke. Når man har muligheten til å unngå å traumatisere, bør man gripe den.  

I situasjonen jeg beskriver i starten skulle jeg ønske at jeg hadde hatt guts til å be dem stoppe. Jeg skulle ha tatt med meg barnet mitt, og nektet å komme tilbake før noen med bedre kompetanse på denne prosedyren var på jobb. Traumene fra disse opplevelsene sitter i ham.  

Nå er heldigvis stoppskilt oppfunnet, og resultatene er gode. I en artikkel på sykepleien.no får sykepleier Synne Johannesen spørsmål om stoppskiltet har gjort det vanskeligere for sykepleierne å få gjort jobben sin?

"Nei, det har vært helt fantastisk å se hvor trygge noen av barna kan bli. Noen omveier er snarveier. På sykehus jobber vi under tidspress og det er en oppfatning at behandlingen skal gjennomføres effektivt. Men det er ikke bra for barna å presse dem unødig fort gjennom noe, det er ikke effektivt, fordi det kan gi traumer og vanskeliggjøre behandling senere. Vi må tenke på hva som er best for barnet", svarer Johannesen.  

Amen. 

Men hvor mange sykehus har tatt i bruk muligheten? Det vet jeg ikke, derfor vil jeg bruke min stemme til å spre nyheten om stoppskilt. Vil du også at barn på sykehus skal få litt mer kontroll i de smertefulle behandlingene og undersøkelsene de må gjennom? Spread the word. 

Kilder: https://sykepleien.no/2017/02/gir-barna-stoppskilt-i-behandling  og https://ekspertsykehusetblog.wordpress.com/2017/08/09/stoppskilt-for-barn/

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #stoppskiltforbarn #stoppskilt #sykehusbarn #barn #kronisksykdom #muligensirrelevant #nettavisen 

En nervøs bursdagsarrangørs bekjennelser

20.09.2017 - 16:58 2 kommentarer

I går fylte Lillebror 4 år, og for en lett nevrotisk småbarnsmor er det ikke «bare, bare» å ordne bursdag med alt som hører med. Noen mennesker forholder seg ganske enkelt til det praktiske, det håndgripelige, om man kan si det sånn. Jeg er ikke en av disse menneskene. 

Først er det gavene. Jeg spør minsten hva han ønsker seg omtrent en måned før, og får en del svært svevende svar, og et par konkrete ting jeg kan få gjort noe med. Nettshopper alt for mye, og bestemmer etter hvert som ting dukker opp i posten at jeg må spare noe av det til jul.

Noen dager før bursdagen må jeg ordne gratulasjonstekst til avisa. Det er en fullstendig tullete tradisjon, siden vi aldri kjøper avisa, men det er like fullt en tradisjon. Hvert år er det like vanskelig å finne ut hva jeg skal skrive. Jeg må jo passe meg så ikke jeg skriver det samme som i fjor. Også må den inneholde like mye skryt som Storebrors annonse. Ikke mer, ikke mindre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og hvordan var det igjen, skal jeg skrive som om jeg forteller andre at sønnen min har bursdag, eller skal jeg skrive som om jeg skriver direkte til ham? Det siste er jo veldig merkelig, han kan ikke lese, og vi har ikke avisa. Likevel ender jeg på den formen. Nå kommer neste utfordring:

Jeg må ikke skryte for mye, så folk tenker at jeg tror at mitt barn er mye bedre enn deres barn. Men jeg kan ikke skrive helt nøytralt heller, stakkars gutt, da vil jo folk tro at jeg ikke er glad i ham! Etter en times tid sender jeg inn to setninger til avisa, og bruker resten av kvelden på å angre på at jeg brukte ordet «rar». Det er jo ikke sikkert de som leser avisa forstår at rarhet er høyt verdsatt i vår familie. 

Å finne et brukbart bilde er ikke noe problem. Men det tar tid likevel, for hvilket skal jeg velge? Det er så mange fine. 

Så er det invitasjoner til barneselskap. Åh, jeg håper de fleste kan komme! Tenk om det er veldig mange som ikke kommer, og Lillebror blir lei seg? Hvilket tidspunkt er greiest for folk, tro? Etter barnehagen på en hverdag? Nei, da er de jo så slitne. Lørdag? Folk vil vel kanskje helst bruke helgene på andre ting? Men hvis jeg legger det til formiddagen kan de jo gjøre noe annet resten av dagen. Jeg blir såpass usikker at jeg sjekker med et par av foreldrene om de kan, før vi sender ut invitasjoner til lørdag formiddag.

Dagen før dagen skal jeg pakke inn gavene, og blir usikker igjen. Er det nok gaver? Jeg vil jo ikke at han skal bli skuffa, vi må jo innfri de forventningene vi har bygd opp. Jeg kan ta frem igjen noe av det jeg tenkte han skulle få til jul ... Eller? 

Jeg pakker alle ting hver for seg, så det blir flest mulig gaver. Hmmm ... Er det for mye, tro? Jeg vil jo ikke at han skal bli bortskjemt heller. Nei, nå får det være nok grubling. Det får bli som det blir − jeg må lage pannekakerøre. 

Klokka er nesten elleve når jeg til slutt setter pannekakerøra i kjøleskapet og går og legger meg. Jeg håper de husker bursdagen hans i barnehagen, er det siste jeg tenker før jeg sovner. 

På den store dagen står jeg opp 45 minutter før de andre så jeg rekker en kjapp dusj, før jeg steker pannekaker, tenner telys og dekker bordet. Etter vi har spist får bursdagsbarnet åpne én pakke før vi drar til barnehagen. Han begynner å bygge litt på legoen han får, og gleder seg til å fortsette senere. Alle tradisjoner fulgt til punkt og prikke − alt vel. 

Når jeg henter i barnehagen blir jeg nærmest overfalt av to jenter som snakker i munnen på hverandre og forteller at de skal til oss til lørdag, de har fått invitasjon og de skal ha med kort og om Lillebror ønsker seg noe? Hovedpersonen selv viser stolt frem bursdagskronen han har fått. Han har også fått pølse i brød og is, og flagget henger ute bare for ham! 

Hjemme spiser vi taco, og så er det tid for å åpne resten av gavene. Lillebror er strålende fornøyd fordi han har fått lov å velge middagen, og minner oss hvert femte minutt på at han er bursdagsbarnet. Det første han pakker opp er en fargeleggingsbok med Minions og en pakke metalliske fargeblyanter, og det er nok. Han vil fargelegge, og de andre gavene kan vente. Vi må overtale en stund for å få ham til å åpne resten. 

Resten av kvelden flyr forbi − rullekake og jordbær går ned på høykant og Lillebror drar oss med i sin lykkerus. Han er bokstavelig talt hoppende glad, øynene hans glitrer enda litt mer enn de pleier og mammaen hans har senka skuldrene for denne gang. Mission accomplished. Puh. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#mamma #mammablogg #bursdag #fødselsdag #bursdagsbarn #barneselskap #bursdagsfest #barnebursdag #fireår #muligensirrelevant #nettavisen 

Vegg til vegg-teppe, Anna? Virkelig?

17.09.2017 - 08:10 12 kommentarer

Anna Rasmussen pusser opp, og bloggverdenen fråtser i agnene hun legger ut. Jeg har klart å stå i mot en stund, men nå må jeg bare stille det åpenbare spørsmålet:

Vegg til vegg-teppe, med tre barn i huset? 

Jeg vokste opp på 80-tallet, og da var vegg til vegg-teppe skikkelig hot. Vi var en stor ungeflokk, og av og til sølte vi selvfølgelig litt melk eller mat. Vi glemte nok også noen ganger å ta av oss skoene fordi vi bare skulle inn og hente noe. Og jeg vet at hunden vår ved et par anledninger hadde diaré. For en sjau det må ha vært! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Meg (til høyre) og to av mine søstre på vegg til vegg-teppet vi vokste opp på. 

I første omgang ble flekken skrubbet så godt det gikk an, men av og til måtte tepperenseren i hus. Det var en stor koloss av en maskin. Alle møblene ble flyttet over i et annet rom, og gulvteppet var vått og luktet rart i flere dager etterpå. Hjemme hos oss hadde vi et ganske flatt teppe med begrensede muligheter til å gjemme seg bort, men hos familier som hadde valgt en mer langragget variant forekom det funn av levende markfamilier nedi teppehårene. 

Selv om jeg ikke er enig i hennes valg av gulvdekke, kan man beundre Annas skamløshet. Jeg ville personlig funnet det veldig vanskelig å se folk i øynene etter et sånt blogginnlegg. Spesielt når jeg skulle hente barna mine i barnehagen og på SFO, vel vitende om at de ansatte kanskje hadde sett meg ligge der på alle fire ... og legge vegg til vegg-teppe ... når alle vet at astma- og allergiforbundet anbefaler parkett. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#oppussing #veggtilveggteppe #annarasmussen #muligensirrelevant #nettavisen 

Er du en taper hvis du dør?

13.09.2017 - 18:42 3 kommentarer

I går døde tidligere bodybuilder Marthe Sundby. Jeg visste ikke hvem denne damen var før jeg la merke til noe hun sa i et intervju med VG i august. Hun hadde leverkreft, visste at døden var nært forestående, og hadde et siste ønske:

Å avvikle uttrykket «tape kampen mot kreften».

Ja! tenkte jeg da jeg leste det. Og ikke bare kreft. Det er helt unødvendig å si at noen taper kampen mot sykdom i det hele tatt. For dem som ikke har mistet noen nære høres det kanskje ut som flisespikkeri, og det finnes selvsagt verre ting å ta tak i her i verden. Men jeg forstår godt at det er en ekstra belastning for de nærmeste om den avdøde blir omtalt som en som har tapt, spesielt når det er en kjent person og media skriver om det i lang tid etterpå. 

Å tape handler om å ikke være god nok. Det handler om å ikke ha gjort nok, å ikke være flink nok, og å ikke ha prøvd hardt nok. Det handler om nederlag.

I dag døde også Per Fugelli, en mann jeg har stor respekt for. Han har brukt de siste månedene sine godt − til å formidle sine kloke ord til alle som tok seg tid til å lese eller høre på. Ingen kan si at han går ut av livet som en som har tapt. 

Den kjente psykiateren Ingvard Wilhelmsen skrev i en artikkel på nhi.no:

«Har du lest overskrifter om personer som har kjempet mot kreften og vunnet? Når jeg ser slike saker, leser jeg alltid hvilken type kreft de har hatt. Noen typer kreft er lette å kjempe mot. Overskriften burde heller vært: "Hadde flaks med type kreft og fikk god behandling". Vi får ikke kontroll på døden.»

Det blir jo det samme − man omtaler dem som har overlevd sykdommen som tøffinger som tok fighten og klarte det − og da kan det lett leses mellom linjene at de som døde ikke var like tøffe, eller like flinke til å kjempe mot sykdom. Jeg har i alle fall én gang skrevet noe sånt selv, det er fort gjort hvis man ikke har et bevisst forhold til det. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen har flaks, andre har uflaks.  

Hvis han fortsatt var her ville lillebroren min, Adrian, fylt 20 år i dag. Han døde av hjernehinnebetennelse da han var 2 1/2 år gammel. Men jeg har aldri tenkt på det som at han tapte en kamp mot hjernehinnebetennelsen. Hvis det var en kamp, stod den i så fall mellom bakteriene i kroppen hans og medisinene legene gav. Hvis det var en kamp, var den fiksa på forhånd. Det var selvfølgelig ingenting Adrian kunne gjort for å påvirke utfallet. 

Hvem som overlever alvorlig sykdom, og hvem som dør, handler først og fremst om flaks og uflaks.  

Jeg lover herved å aldri mer skrive i en artikkel at noen har tapt eller vunnet kampen mot sykdommen. For det er ikke en konkurranse − det er kron eller mynt.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og i kron eller mynt er det ingen som har noen garanti. Ikke en gang fetter Anton. 

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk her :)  

#helse #kreft #sykdom #flaks #uflaks #muligensirrelevant #nettavisen 

hits